Den som har lest boka mi om Olavsjubileet i 2014, vil kanskje lure på hvorfor jeg oppsøkte miljøet rundt Olavsfestdagene i Roma igjen – nå i oktober, siden mine erfaringer med et par av lederne i «Olavsalterets venner i Roma» var så negative i forkant av 1000-årsjubileet for Olav den Helliges dåp – i 2014. Jeg meldte meg den gangen ut igjen av denne foreningen – med begrunnelsen om at jeg aldri er – i den grad, blitt behandlet som en dritt – som jeg ble i oktober 2013 – av to av lederne i foreningen.
Årsaken til Roma-reisen nå var at jeg så på programmet at en historiker ved mitt gamle Alma Mater – NTNU i Trondheim, som underviser historie for lærerstudenter – skulle dra helt til Roma for å holde et 45 min. foredrag om Nasjonal Samlings bruk av Stiklestad før og under krigen. Ellers skulle tema for årets Olavsfestdager i Roma være «Jødene og Roma». Foredraget om Nasjonal Samling så derfor ut til å være en absolutt fremmed fugl på et program om Roma og jødene. Jeg regnet med at sammenstillingen kunne ha sammenheng med HL-senteret i Oslo sin ferske aksjon for å gi Nasjonal Samling skylden for jødedeportasjonene fra Norge under krigen,
Jeg har i boka mi, tatt opp problematikken med at Olav den Hellige fremdeles er kontroversiell. Jeg er nå ferdig med prosjektet Olav den Helliges dåpsjubileum, som har pågått fra 2006 til 2014 + i ettertid: dokumentasjonen av prosjektet i bokform. Men, jeg har allerede skrevet de første to kapitlene i min neste bok – med tittelen: Nasjonal Samling, Farfar, Far – og oss andre. Det interesserte meg derfor sterkt å høre hva Trond Risto Nilssen fra NTNU ville fortelle oss i Roma – som vi ikke hadde hørt før. Jeg var redd han ville fortelle samme historien som er blitt fortalt repetitivt i 75 år. Opplysningene om foredraget brukte ordet – Nasjonal Samlings brukav Stiklestad – mens Venneforeningens hjemmeside brukte ordet misbruk. Og hvorfor måtte han reise helt til Roma for å fortelle oss den gamle versjonen på nytt? – Heldigvis: han hadde en akademisk tilnærmelse til saken, og kjernen i foredraget var problemet med den nedgravde «Stiklestad-bautaen» som ble tippet i en grøft av sinte «gode nordmenn» i 1945.
I ettertid ser jeg at jeg kunne ha spart meg reisestrabasene til Roma, for jeg ville ha fått samme utbytte av å lese om Stiklestad-bautaen/NS-bautaen/Nazibautaen/Rasmussen-bautaen på Wikipedia. Men, jeg hadde en voucher på en gratis reise med KLM etter at flyet mitt fra Hamburg for et år siden ble 5 timer forsinket, og jeg måtte bruke voucheren før den utløp. Dessuten ville jeg med et siste besøk i Roma (tror jeg) – besøke Birgittaklosteret. Så der satt jeg da – i Det danske institutt i Roma, og fikk oppdatert problemene med denne bautaen som fortsatt ligger nedgravd på Stiklestad.
Men – vi fikk se et «hemmelig» bilde av en del av bautaen, som gjorde reisen til Roma verdt å ta. Bildet var blitt knipset etter mørkets frembrudd, sa foredragsholderen. De hadde spadd av torva og tatt bildet akkurat der bautaen brakk i to da den ble veltet. Vi kunne se hvordan Solkorset var blitt hakket av steinen, vi kunne se bruddet rett under Solkorset, og vi kunne se at linjene fra Sivles dikt om Tord Foleson fremdeles stod der, som om de var blitt meislet inn dagen før:
Mannen kan siga
Men merket det må
I Norig si jord
Som på Stiklestad stå.
Vidkun Quisling vokste opp i prestegården ved Gjerpen kirke i Skien, hvor faren var prest, prost og lokalhistoriker. Denne store steinkirken fra Middelalderen har et stort solkors i hver gavl av samme stein som kirken er bygd av. Årsaken er nok at i nærheten finnes et av Norges mest betydningsfulle og best bevarte helleristningsfunn, Fossum – med avbildning av flere vikingskip og flere skjold med korsmerke som har samme utforming som Solkorset. Quisling vokste opp med dette gamle, kristne symbolet til daglig skue: Korset i ringen/evighetssymbolet = Kristus til evig tid.
Mens jeg bor på Birgittaklosteret i Roma, blir jeg hele tiden minnet på Solkorset, for Birgitta-søstrene bruker Solkorset til å holde hodelinet på plass. Jeg regner med at de har båret Solkorset med Jesu fem sårmerker på – på hodet sitt, helt siden 1300-tallet.
Med sin bakgrunn i nødhjelpsarbeidet i kjølvannet av kommunismens vandalisme i Russland og Ukraina, en ideologi som av antikommunister ble ansett som Antikrist i graverende grad, er det lett å forstå at Solkorset ble bumerket for Quislings antikommunistiske bevegelse: Nasjonal Samling. Og det er vel fra dette samtidige punktet en bør prøve en tilnærming til å forstå utgangspunktet for motivasjonen til Nasjonal Samling – ikke i det kranke lys av etterpåklokskapen. Det er nok der folket som engasjerer seg på Stiklestad bør begynne, hvis de vil sette opp igjen denne bautaen. Dessverre ble relieffet som fremstilte Olavs død, på grunn av tidsnød, satt opp i gips – inntil videre, og dette flotte relieffet ble knust av de sinte «gode nordmenn» i 1945. Prof. Rasmussen, som hadde utformet anlegget med 9 meter høy obelisk i stein fra Vågå, Olavs dødsscene i relieff og trappeanlegget, levde helt til 1965. Han må ha hatt en hard tid etter krigen, da alle «gode nordmenn» som hadde sittet på gjerdet under krigen, hoppet ned fra gjerdet og skulle ta del i seieren.
Det mest interessante mens foredraget i Roma gikk sin gang, var publikums reaksjon da foredragsholderen viste bildet de hadde tatt «etter mørkets frembrudd» – i 2007, og han viste hvordan Solkorset var blitt meislet bort, og at bautaen er brukket rett under Solkorset: «Publikum humrer og ler.» står det i mine notater fra foredraget. Ja – humrer… ikke bare ler. Og dette var ikke hvilket som helst publikum, det bør man merke seg. Publikum bestod av stort sett akademiske og kirkelige pensjonister på høyt nivå: professorer og biskoper bl.a. Jeg opplevde den humrende latteren som et ekko av «de gode nordmenn» som gjorde sin «krigsinnsats» med å velte og begrave prof. Rasmussens flotte anlegg, en slags fornøyd reaksjon der forsamlingen hygget seg med at de hørte til – og hører til – på «rette siden» 75 år etter. Men mer om det i min kommende bok! Der skal jeg også ta inn bildet jeg tok av Solkorset, dette gamle kristne symbolet, i en av hvelvingene i St.Nicholas-kirken i Myra i Tyrkia, mens jeg skrev librettoen til oratoriet Olav den Helliges dåp – høsten 2012.
Glærum, Alle sjelers dag – 2. november – 2019.
Dordi Skuggevik
