Islendingene klarer det igjen: å lage krimserie på høyt dramatisk nivå, ja faktisk – på litterært nivå! Jeg har ringt rundt til flere idag og sagt at fikk de ikke med seg første episode igår, så se den på PC-en idag før episode 2+3 kommer i dobbel-episode ikveld – madag. (NRK1)
Åpningstema: Den frigjorte feministen og akademikeren må reise hjem til farens begravelse på Flatey. Hun medbringer sin lille sønn med langt krusehår og stiller i arabisk kaftan på begravelsen. Vi trekker den slutning at hun nok unnfanget den farløse sønnen på interrail i Marokko. Men, episoden avsluttet med at den politimannen som kommer ut til Flatey for å undersøke hvorfor forskeren fra København ble funnet, morgenen etter begravelsen – ute på et nes, med en kule gjennom øyet – kan han, politimannen, være sønnens far fra et voldelig samliv i fortiden? Vi så denne uforferdete kvinnen gripes av skrekk når hun ser politimannen passere, og plutselig, i et tilbakeblikk, der partneren tydeligvis hadde bitt brystet hennes i stykker under akten, ser vi henne trive graviditetstesten og legge på dør, mens det ufjelge mannfolket snorker i busua. Er han faren til den vi trodde var en liten halvaraber? «Du har ingen far,» sier hun, til den tafatte lille sønnen som vil ha en far, slik barna i nabohuset har. Følg med! Følg med! Kanskje sønnen snart får en far han hadde ønsket han ikke hadde… en far fra Helvete?
Her blir vi vitne til utpressing og invidia clericalis (avind blant høyt utdannede) i det akademiske miljøet – der flere vil stjele forskningsfunnene til hovedpersonens far, som forsket på «Flateygåta». Og vi ser utpressing i politimiljøet, der politimannen som kommer, har ranet til seg oppgaven med å investigere både det ene og det andre på Flatey – og er han hevneneren av noen art – og hvorfor og overfor hvem?
Den lykkelige barndomsvenninnen med stor barneflokk, med den neste i magen, må stille med hele flokken når fiskermannen kommer hjem og legger til kai. Vi aner farlige understrømmer i ekteskap og hjem: Psykopati? Sadisme i ekteskapet? Vold? Hvilke strømmer suser under overflaten? Og vil det bryte frem i dagen? Hvor? Hvordan? Når? (Vi gruer oss!)
Ikke minst får vi høre det magnifike islandske språket! Og vi får være med til den lille grenda eller husklynga utafor det som er utafor, og vi får bli med inn i islendingenes hjem – og ikke minst: møte mennesketyper vi trodde var utdødd endog her i Europas utkant – og det hele slår inn med liksyning i naustet, gravøl og jordfesting – og den feministiske akademikeren på høgt nivå som vender hjem i høye lærstøvler, berider en ensom fotograf som befinner seg i landskapet – i annekset, før vi – eller han, får sukk for oss. Så ror hun ut og skyter 2-3 alker, eller hva det nå er, drar dem til seg med håven – og kommer hjem fra jakten før fotografen har fått buksa på der ute i annekset.
Tror det var sånn. Men nei – hun rodde ikke. Hun hadde påhengsmotor, og den ville ikke starte da hun skulle bringe alkene hjem. Hun skyter i luften da en kar passerer i båt med påhengsmotor som fungerer, og hun får slep hjem – enda vi kunne se at hun hadde årer i båten. Hm…
Var påhengsmotoren sabotert? Døde faren naturlig? Hvem skjøt professoren fra København gjennom øyet, han som rev papiret ned fra veggen i hennes fars arbeidsværelse da begravelsesfølget var opptatt med å gå hjem? Og hva gjør professoren i Reykjavik for å få tak i farens forskningsresultater? Han har i alle fall gitt etter for hennes utpressing i den akademiske krigen som utspiller seg med Flatey som øyet i stormen, og professoren i Reykjavik ringer og sier at NÅ – blir hennes artikkel sendt til vurdering/trykking i den akademiske presse, hvilket er utlagt: han har nå rett på hennes fars forskningsresultater. Men, hun oppdager at sønnen går rundt med hennes forskerfars 7.sans/notisbok… og der står det at faren har ikke løst gåten, selv om alle som nå stevner mot Flatey tror det. Følg med! Følg med!
1.episode er mesterlig oppbygd, dramatisk: Som en stor Bach-fuge går det ene temaet etter det andre inn i det dramatiske løpet. Etter eksposisjonsdelen, vil nå gjennomføringsdelen komme – til det hele skal munne ut i et forløsningens klimaks som etter hvert roer seg, hvis ikke det hele ender opp i et menneskelig kaos, en kakafoni – utenom alle forventningers grunntoner.
Hvorfor skaper islendingene drama med så høy kvalitet? Jo, trolig er det fordi de er så få som skal løfte opp en hel nasjons liv og kultur og ikke minst – forvalte et klassisk språk. For ikke å ende opp i kulturell innavl, tar islendingene på veien – de drar til de store steder og byer ute i verden, og kommer hjem med kunnskaper på internasjonalt høyt nivå. De nekter å nivellere seg mot befolkningens minste sams multiplum i en misforstått «demokratisk» tilnærming der alle skal løpe like fort som den som løper senest, og kulturen til sist imploderer – faller inn i sitt eget hull.
Dessverre trues nå Island av anglifisering. Jeg nekter å snakke engelsk med en islending! De får se til å ha norsk, dansk eller svensk på pensumlisten i alle islandske skoler, eller så tar også jeg høye lærstøvler på og drar ut til Flatey! Med jaktgevær!
Glærum, 22.mars – 2021.
Dordi Skuggevik
