Mens jeg står på badet idag. pumper damene i radioen på med det som har vært det store nå i mange dager i både media og utover landet forøvrig: seksualpraksis utenom den slagne landevei. Men, det er én ting de ikke har nærmet seg – seksualiseringen av vennskapet. Det var en engelsk katolsk prest som også var ansvarlig for den katolske skolen i Arendal i 30 år, som gjorde meg oppmerksom på dette. Han brukte feriene på kurs i barne- og ungdomspsykiatri hjemme i England. Han sa at vennskapet nå er i ferd med å ødelegges for de unge fordi vennskapet seksualiseres.
Før kunne man være bestevenner og bestevenninner, hjertevenn og hjertevenninne. To jenter eller to gutter kunne gå arm i arm, leie hverandre, sitte nær hverandre og holde rundt hverandre, sove i samme seng – men uten at det var noen seksuell adferd eller ingrediens i samværet. Det var det samme som mellom far og barn, mor og barn etc. Men så – etterhvert som voksen adferd er blitt presset nedover i aldersgruppene: 11-åringer begynner med make-up, småjenter kles opp som voksne damer, barn slippes løs på nettet og opplever personuavhengig kjønnsorgangymnastikk i pornoen – og barndommen forsvinner inn i voksenlivet, så har vi også fått en seksualisering langt nedover aldersmessig. Vennskap blant barn og ungdom forveksles med seksuell tilnærming. Dette skjer før den virkelige orienteringen mot voksen kjønnsidentitet inntrer, og jeg er av den oppfatning at for mange ender det med en avsporing av klassisk, biologisk utvikling av kjønnsidentiteten. Hvis skolen skal inn med orientering om alle typer alternativ seksualpraksis på dette tidspunktet, må det nødvendigvis føre til seksuell desorientering for svært mange, med den følge at de selv tror de tilhører en alternativ kategori kjønnsidentitet. Det verste i dette hørte jeg om på radioen forleden: I Norge gir man nå både hormonbehandling og kjønnsopererer unge som enda ikke er ferdig med sin normalutvikling mot en kjønnsidentiet.
Også blant voksne foregår det idag en seksualisering av vennskapet. Selvfølgelig skjøt denne utviklingen fart med p-pillen på 60-tallet. Rett før Romerrikets fall, og på slutten av Napoleons keiserrike er det beskrevet at seksuallivet gikk helt amok. I en bok stod det at det ble like vanlig – når en møttes på gaten, å stikke bak en busk for å copulere, som det var å snyte seg på gaten, eller å håndhilse på folk. Historikeren konkluderte med at dette er typisk for en høy sivilisasjon rett før den bryter sammen og går i oppløsning. Ifølge historikeren må vi da kunne spørre oss selv om vår europeiske, vestlige kultur står foran sitt sammenbrudd. Det begynner kanskje med seksualiseringen av vennskapet, der kontaktflaten mellom individene innsnevres til copuleringen. Vennskapet bruker hodet. Seksualiseringen av vennskapet kobler ut hodet i samværet. Hva blir da resulatet? Utarming av sivilisasjonen? Sivilisasjonens sammenbrudd – ifølge historikeren?
Glærum, 2.juli – 2018.
Dordi Skuggevik
