Forfatter: dordis

Igår – 24.sept. ankom jeg Oslo bussterminal etter nesten 6 timer på Haukeliekspressen. Jeg skulle skynde meg innom toalettet på terminalen før jeg gikk på flybussen til Gardermoen.

Etter et lite strekk bortover gangene, fant jeg den store, tunge skyvedøra. Jeg forstod etterhvert at her måtte man ha spesialkurs i datahåndtering for å få den opp, for her måtte man blø med 20 kroner for å få gjort sitt fornødne – og å få betalt de 20 kronene – det var ikke lett.

Man må ha bankkort for å få det til, forstod jeg. Antagelig en sikkerhetsforanstaltning for å unngå at gatens løse fugler uten bankkort kan få adgang. De må nok pisse i det fria, bak «hyinn og hjørn.»

Etter å ha dratt kortet, kommer det 6 små grå siffer opp i et display, som man må memorere mens man plotter dem inn på en firkantig boks ved siden av boksen hvor man drar kortet og leser av sifrene. Sifrene er så små og lysegrå, at man ser dem neste ikke. Når de er plottet inn, begynner flere lamper å lyse – og hvilket knapp ved hvilken lampe skal man trykke på?

Etter å ha dratt kortet og prøvd tre ganger, blir jeg helt avmektig, desperat, forbanna og begynner å banne høyt. En omfangsrik, svart Afrikas datter i gevanter kommer til og henvender seg til meg på et rudimentært, uforståelig norsk. Hun veiver med armene og snakker høyt. Jeg slår neven i boksene, igjen og igjen, banner høyt – og går tilbake bortover gangen mens jeg også nå veiver med armene. Jeg henvender meg til folk bak den ene disken etter en andre, men de sier ikke et mukk og slår øynene ned, mens jeg roper ut min mening om De Gale Grønne i Oslo. Afrikas datter kommer veivende etter meg og haler meg tilbake til åstedet, og peker på døra for handicappede og dem som skal stelle barn. Jeg forstår at hun mener vi kan stå på lur og smette inn når de der inne kommer ut. Hun gir meg galant førsteplassen – og jeg smetter inn, men nå har magen gått i vranglås og vil ikke avgi hverken skvett eller kabbe. Kabben tør ikke komme ut før neste morgen – hjemme på Nordmøre. Det var synd jeg ikke fikk lagt den igjen foran den første døra som visittkort. Det vil jeg herved oppfordre andre til å gjøre.

Neste gang jeg er i Oslo – hvis det blir noen neste gang…. da skal jeg ta med meg slegge og knuse disse boksene unnfanget av idioter. Dessuten skylder Oslo kommune meg 20 kr. x 3 = 60 kr!

Hjemme på Nordmøre,

24.sept. – 2019.

Dordi Skuggevik

Skal si det ble rot og styr etter fylkesvalget i Møre og Romsdal:

Mange hadde liten tro på Tove-Lise Torve som fylkesordfører. De ble imidlertid satt riktig på plass da det oppsiktsvekkende og geniale trekket med å gå i koalisjon med Frp, og gi Frank Sve ledervervet i Samferdselsutvalget ble en uventet realitet. Vi hadde ikke tiltrodd henne et slik originalt og genialt politisk trekk. Vi så liksom Todalsbrua komme opp i en fei og en fart i aksen indre Nordmøre/Sunnmøre, med tilknytning til Romsdalsaksen.

Men hva leser vi straks etterpå? Hun nektet Sve å få lederstillingen i Samferdselsutvalget, selv om han har vært her på indre Nordmøre på befaring med selveste samferdselsministeren. (Når hadde vi her inne sist besøk av en samferdselsminister?!)

SV-damen på Åndalsnes bad så Torve m.fl. på nybakte boller i sitt hjem på Åndalsnes. Resultatet ble at råskinnet fra Tingvoll og hennes Sp-ere fikk alle utvalg: Samferdsel! Utdannelse! Næringsutvalget!  Plutselig har Torve slått seg sammen med Krf (sosialistvingen), De Gale Grønne, Senterpartisosialistene og Kommunisten fra Sunndalsøra. 6 damer og 2 menn står og hygger seg rundt bollekurvene på bildet i avisen.

Avisen Driva nevner ikke Høyre og Frp med et ord. Trolig ligger de i treningsleir allerede nede på Sunnmøre der de forbereder et raid der de kommer til å drite i Nordmøre, Romsdalsaksen, Todalsbrua etc. – og mele sin egen Sunnmørskake mens de forstyrra vegglusene med forstyrra vegglus Torve i spissen vil rote rundt de neste årene uten å få til noe annet enn å få Møre og Romsdal fylkeskommune på fattigkassa.

Vi får håpe at Torve gjør en kuvending til – og vender tilbake til den konstellasjonen som kunne gitt oss Romsdalsakse/Todalsbru i en fei!

Med denne koalisjonen hun nå er landet på, vil det bli bare tap, tap og tap på alle fronter for oss på søre/indre Nordmøre. Bollespiserne vil komme til å rote det hele veldig til. Det er en sorgens dag.

Glærum, 18.sept. – 2019.

Dordi Skuggevik

Fr. Dominic, katolsk sogneprest for Nordmøre, ble idag, 15.september, innsatt som katolsk feltprest, med militær grad kaptein, i heimeverndistrikt 12. Innsettelsen skjedde i Akershus festnings slottskapell med biskop Eidsvig av Oslo/Trondheim som celebrant ved alteret.

På www.katolsk.no ligger det er intervju hvor fr. Dominic redegjør for hva en feltprest har som oppgave. Intervjuet ble gjort i anledning manøveren Trident Juncture. På nettsiden finnes også en interessant orientering om historien til feltpresttjenesten.

Fr. Dominic var 17 år da han flyktet fra kommunistenes fremmarsj i Vietnam, og kom til Trondheim som flykning. Han har faren sin og en søster i byen. Mor er dessverre død. Som fr. Dominic sier i intervjuet: – Av og til må man gå til krig for å bevare freden.

Dordi Skuggevik

Det er 2000 kommunister i Møre og Romsdal, skriver Driva. Og de har fått en smilende dame, Silje Alise Ness, fra Sunndalsøra – inn i Fylkestinget. Det viser at svært mange i fylket har sovet i historietimene. De har ikke fått med seg alle forferdelsene kommunister i mange land har påført sine landsmenn: Stalin & Co gjennom 70 år i Russland. Ekteparet Mao & Co i Kina, Røde Khmer i Cambodia, Ho Chi Minh & Co i Vietnam etc. Hitlers 5 år blir bare småtterier i sammenligning.

Hvorfor er disse 2000 kommunistene i Møre og Romsdal så historieløse? Jo, fordi NRK maser og maser om Hitlers 5 år, men nesten aldri forteller om grusomhetene i stort format over flere generasjoner som er begått av nevnte kommunist- kumpaner. Det samme misforholdet ser man i norske lærebøker i historie for skolebruk.

Opportunisten og demagogen røde Moxnes står stadig vekk på Stortingstrappen og får stukket en NRK-mikk opp i fjeset. (NRK er der merkelig nok straks han går ut av døren.) En vakker ung mann, men som mer og mer ligner på en ulv i hammen. Han kaller partiet sitt «Rødt», og folk er så inderlig dumme at de ser ikke det komiske i at han gjemmer seg bak den gjennomskuelige masken «Rødt» – for å skjule at han er nykommunist. Hva om noen stiftet et parti med navnet «Brunt»? Da ville det nok bli baluba da, fordi NRK har repetert og repetert at «Brunt» betyr Nazisme og Fascisme, og det er mye, mye verre enn Kommunisme, har NRK forklart oss i årevis. Men hvorfor er nykommunistene mer stuerene enn nynazistene, når kommunistene i verden har begått mange, mange ganger flere forferdeligheter – over mye lenger tid, enn nazistene?

Vel-vel, da har vi fått 2000 i Møre og Romsdal som bekjenner seg til den totalitære Kommunismen, og vi har fått moskéer i alle Møre-byene og på Sunndalsøra, der de som bekjenner seg til det totalitære Islam har sine møter. Vi vet ikke helt hvor mange de er, kommunistene og Islams dragoner her i fylket,  men vi bør i alle fall ta ad notam at begge  disse totalitære ideologiene har fått et solid fortfeste i vårt fylke. Tilhengerne blir nok flere, for begge ideologier bæres oppe av topptrente demagoger og forførere, og folk vil forføres.

Glærum, 12. September – 2019.

Dordi Skuggevik

Det mest interessante etter valget i Møre og Romsdal, er hvem som blir fylkesordfører. Blir det Torve, eller blir det Sve?

Skal det såvidt største partiet Ap få fylkesordføreren, eller skal den største blokken vinne og vi får Sve?

Det som teller er hvem som mest effektivt vil drive framTodalsfjordprosjektet: nøkkelen til den indre snarveien uten høgdedrag – mellom Mørebyene og Trondheim/E6, som også vil få effekt for Rindal med oppgradering av veien gjennom Rindal til  Orkanger. 

Valget av Frank Sve bør være opplagt, og uavhengig av partitilhørighet. Han har en helt annen erfaring enn Torve, og han har allerede vist innsats for å få til Todalsfjordkryssingen. Han har til og med tatt med samferdelsministeren til befaring på stedet!

Todalsfjordprosjektet åpner livsnerven Ålesund – Trondheim/E6 for næringslivet, med tilslutning fra Romsdalsaksen – Molde og Kristiansund.

Bruk vettet!

Glærum 10. september – 2019

Dordi Skuggevik

Løp og kjøp: Knut Ødegårds første roman – FUGLESPRÅK!

Knut Ødegård ble bokbadet av Thorvald Steen på Bjørnsonfestivalen lørdag kveld. Boka har et slikt driv at jeg klarer ikke lese fort nok, og jeg skriker av latter stadig vekk, selv om innholdet er ganske mørkt. En litterær berg og dalbane. Heldigvis har jeg 1/3 av boka igjen enda.

Hotellrommet var så kaldt, og nattbordlampene virket ikke, enda jeg bodde på Hotel Alexandra – så jeg la en pute på dolokket inne på det varme badet og leste halve boken.

Neste morgen var det søndag og sol over Molde, og Knut Ødegård leste epistelen, hallujaverset og forbønnene på den katolske messen. i Sankta Sunniva. Han leste akkurat så sent som det bør gjøres, når en tar Guds ord i sin munn.

– Lo du? sa han forbauset.

– Det er godt du har humor, sa han.

En meget uventet måte – å behandle dramaet i etterkrigsoppgjøret i Norge på – litterært. Boken jeg har begynt på om det samme, kommer nok ikke i samme klasse. Ødegård har gjort det. Jeg tror jeg pakker sammen begynnelse og planer…

Glærum 9. September – 2019

Dordi Skuggevik

Sist natt overnattet jeg hos et katolsk vennepar i Molde som kom som asylanter til Norge i 1986.  De fortalte at huset ved siden av Rådhuset – i Storgaten i Molde nå er blitt moské, og på fredager er det fullt i gaten utenfor av eksotiske folk i slør og gevanter. Jeg holdt på å falle av stolen – for dette har jeg ikke hørt før nå.

Men på PC-en da jeg kom hjem idag, kunne jeg se at det gamle biblioteket nedenfor Molde domkirke, i Storgaten, ved siden av Rådhuset er blitt moské! Bøkene i bokhyllene er nå erstattet av sko, stod det å lese.

Fremveksten av en muslimsk gruppering i byen er gått veldig fort, sa mine gamle venner. – Kanskje det er derfor at den katolske kirken Sankta Sunniva oppe i bakken har lagt om seg en blygrå, tung og trist kappe – og har mistet sin gamle, varme lød, og står nymalt i den tunge, deprimerende gråfargen som ser ut til ikke å gå av moten?

PC-en kan også opplyse at i nærheten av Ålesund kirke, er det også etablert moské nå. Og i Kristiansund ligger «Nordmøre moské»  – på Gomalandet. Sunndalsøra har også fått moské. Kanskje det er «Indre Nordmøre moské» da.

Hvor er moskéen her i Surnadal – hvor jeg bor? Her bor det da visst 40 somaliere og en del afganere. Hvor har de moskéen sin?

Skal si islamiseringen av Møre og Romsdal har gått kjempefort og umerkelig.

På Dagsrevyen ikveld stod selveste Siv Jensen fram på TV-skjermen og understreket med fynd og klem at det er forbudt i Norge å kritisere muslimene for deres tro.

Tidligere idag var jeg på et foredrag i regi av Bjørnsonfestivalen på Molde. Inn toget en hel klasse fra videregående skole, der omtrent halvparten var muslimer – stort sett unge kvinner med hijab og eksotisk antrekk. Jeg kommenterte det – litt overrasket, til de nærmeste – men der var ingen kommentarer velkomne, senset jeg fort – for nå er muslimer blitt Norges sist utnevnte hellige kuer – de må IKKE fornærmes. Nåde deg! For kritiserer du ideologien i Islam – blir du tatt for å hetse muslimer. Denne situasjonen er også oppstått på svært kort tid.

Forfatteren Tore Skeie la ut om Vikingtidens brutalitet i sitt foredrag. Alle fra den videregående skolen satt som tente lys med blanke øyne. En som våget et fritt utsagn sa: «Dette er jo akkurat slik som IS driver på.» Ja, nettopp. Hva gjorde slutt på Vikingtidens brutalitet? Kristendommen.

Glærum, 5.sept. – 2019.

Dordi Skuggevik

For noen år siden, da Hans Hyldbakks bok – Ei haustferd på Nordmøre ble publisert som følgjetong i Driva, kunne jeg ikke komme meg fort nok ut i postkassen for å hente neste avsnitt i avisen. Innenfor et lite geografisk område, hadde Hyldbakk begått stor litteratur. I min siste bok, skriver jeg at hovedtittelen – Haustferd i Europa, er lånt fra Hyldbakk.  (En effekt av det er at alle nettbokhandler nå opplyser at boka mi er skrevet på nynorsk…)

Etter å ha lest Hyldbakks bok, tok jeg til orde for at den måtte komme ut igjen – i sin originale form, og jeg lot oppfordringen gå til Surnadal heimbygdslag. Nå er den kommet – og skal lanseres 12.september. Jeg fikk se boka igår kveld, og stort ble sjokket over å bli kjent med at Sverre Hatle har gått inn i Hyldbakks tekst og endret språket. Jeg ble så stressa, så fortørna og så oppgitt over en slik seminarist-arroganse, at jeg sa til Svein Sæter at opplaget burde brennes, og at de burde rykke tilbake i feltet og gi ut originalutgaven fra 1934/1951.

Jeg regner med at “the beauty of it”- som de engelske sier = skjønnheten i det, er ødelagt. Jeg regner med at poesien i Hyldbakks språk er kastrert og hans språklige potens er borte.

Boka – i sin opprinnelige form, ville blitt en viktig bok i norskundervisningen i norske skoler. Å oppleve poesien i Hyldbakks egen nynorsk og ekspressiviteten i selve språket, der ordet virkelig skaper hva det nevner – med få ord, regner jeg med er borte i nyutgaven hvor man seminaristisk arrogant på lærarmåte har tredd en nyere ordboknormal ned over Hyldbakk. Svein Sæters påstand om at «fornyingen» av språket er skjedd i «Hyldbakks ånd» det er jeg veldig skeptisk til. Dessuten har jeg «fornyelsen (= destruksjonen) av mange flotte salmetekster i salmeboken i friskt minne. Salmetekstene ble maltraktert av amatørmessige komiteer, ikke endret av én anerkjent lyriker. Hyldbakk-tekstene er endret av én mann. Men, jeg tror ikke at det er blitt noe bedre av den grunn.

Det er en sorgens dag.

Glærum, 3.September – 2019.

Dordi Skuggevik

Jeg satt ringside – pal, igår – mens NRK TV overførte fra den kongelige konfirmasjon i Oslo, fordi det interesserte meg hvordan NRK formidlet og vinklet det som foregikk. Jeg ville se det på direkten – før NRK begynte å klippe og redigere, og jeg ville også se NRK’s redigerte resymé på kvelden. Overføringene ville gi et slags «Norge på pulsen idag».

Det første møte med dagen var det faktum at NRK hadde parkert to muslimske medarbeidere foran slottet som skulle produsere – en for dem, merkelig begeistring for en kristen konfirmasjon. Disse to muslimske damer med eksotisk bakgrunn intervjuet de riktige intervjuobjekter – bl.a. en florisant ung norsk homoseksuell mann og andre som passet inn i det nye norske konsensus.

Videre ble det påfallende hvordan man klarte å unngå å nevne Vårherre. Selv prosten fra Asker som damene i parken fikk tak i, klarte behendig å unngå å nevne hva det hele dreide seg om. De som omtalte opplegget for konfirmasjonsundervisningen, fikk det til å høres ut som om arveprinsessen hadde gjennomgått Humanetisk Forbunds «konfirmasjons»-kurs. De nevnte bare emner blottet for Guds påvirkning av pensum: subjektive opplevelser av stress og press m.m.

De som omsider torde å nevne Gud på en naturlig og selvsagt måte, var farfar og far: Kongen og Kronprinsen. Kronprinsen sa at det å gå pilgrimsvandring, dreier seg om å bli bedre kjent med Gud og med seg selv. Bedre kan det ikke sies.

Kongen sa i sin tale ved bordet – hele to ganger, at konfirmasjonen er en stadfestelse av dåpen.  Mange hoppet nok i stolen, fordi vi er blitt innprentet i vel 50 år at konfirmasjonen i den norske lutherske kirke ikke lenger er en konfirmasjon som stadfester dåpen, men at konfirmasjonen nå er en forbønn og velsignelseshandling som bare slår fast at nå er hjem, skole og kirke ferdig med sin undervisning, og nå er det opp til den unge å fortsette oppdragelsen av seg selv. Dette vet Kongen meget godt, så hvorfor sa han det – og til og med to ganger?

For det første har kirken beholdt betegnelsen konfirmasjon = stadfestelse. Hva stadfestes nå – etter kirkens syn? Medlemskapet i kirken? – Saken er at folk fremdeles mener at konfirmasjonen er fornyelse og stadfestelse av dåpsløftet, fordi det er det logiske. Folk blir ganske himmelfaldne når du sier til dem at slik er det ikke lenger. Kongen vet veldig godt at det ikke er slik lenger – så hva mente Kongen? Satte han tingene på plass? Jeg tror han gjorde det.

Ellers skal kongefamilien har stor takk for å ha gitt oss alle foran TV-skjermen en vakker opplevelse av en vakker dag, alt fra de vakre blomsterdekorasjonene til vakre mennesker i vakre drakter i vakre interiører i en estetisk ramme som lar oss få gå ut av det hverdagslige og minne oss på om at livet har sine viktige overganger og viktige innvielser til våre neste etapper i livet. Kongen minnet oss på at vi står i en 1000-årig linje og tradisjon, med Kristendommen som grunnlag for vår sivilisasjon. Og der satt de – en hel flokk av Olav den Helliges etterkommere – etterkommere etter ham og hans dronning Astrid sin datter Ulvhild, hertuginne av Sachsen: Kongen av Spania, kronprinsen og arveprinsen av Danmark, kronprinsessen av Sverige, prinsesse Astrid og Kong Harald med sine etterkommere.

Nevnte jeg ikke musikken? Stradivariusen til Elise Båtnes med Vivaldi og Händel fra galleriet, Oslo Domkor, et kultivert orgel, flott salmesang. Norsk jentekor som vakkert sang alle inn til det vakre taffelet. Men – slampoesi ble det mer enn nok av: det ville klart seg med slampoet enten i kirken eller ved taffelet. Og begge var altfor langvarige! Slitsamt. Og hun som gjentok sin sang fra dåpsdagen – med salmen med alle vers, hun bekreftet det gamle ord: en suksess bør ikke gjentas. Skulle jeg ønske noe annerledes, ville jeg ønske at det hele foregikk med mer ungdommelig framdrift og livsglede, for når vi i Norge skal ha for oss noe høytidelig, må vi liksom legge et slør av begravelse over stemningen.

Og hvorfor skulle nå prinsesse Märtha Louise bli satt til å lese Kjærlighetens høysang? Med sin flotte diksjon, flotte frasering og store formidlingsevne gjorde hun det storartet, men – vi ble alle minnet om hennes triste ekteskapelige havari og kompliserte nye forhold, og at hun ikke kunne ha med seg hverken faren til sine barn eller sin nye kjæreste til familiefesten. Hun burde heller fått i oppdrag å lese Davidssalmen: Jeg løfter mine øyne opp til fjellene. Hvor skal min hjelp komme fra?

Dette var kvinnenes dag, både i presteskapet og i musikken. Det må ha vært interessant for den spanske kongen, som både er katolikk og far til en vordende spansk dronning.

Men størst av alt var Konfirmanten!

Glærum, 1.September – 2019.

Dordi Skuggevik

For første gang går jeg idag inn på hjemmesiden til Todalsfjordprosjektet og ser at de ble stiftet 10.12.1987. Fremdeles – etter så lang tid, og etter blindveien  med tunnellplanene Todalsøra – Sunndalsøra, har ledelsen for dette arbeidet enda ikke klart å ta fram kartet og se på sammenhengene. «Døgnåpen vei mellom Trondheim og Molde/Kristiansund» står det. Hvorfor klarer de ikke å skrive: Døgnåpen vei mellom Trondheim og Mørebyene? Hvorfor klarer de ikke å skrive: Todalsfjordprosjektet er nøkkelen til den indre snarveien Ålesund – Trondheim/E6 – uten høgdedrag?

Todalsfjordprosjektet dreier seg om næringslivstrafikken inn og ut av Møre og Romsdal fylke! Ettersom Ålesund og Sunnmøre er motoren i næringslivet i Møre og Romsdal, kan ikke styret for Todalsfjordprosjektet tillate seg å kjøre med skylapp på den siden av hodet som vender mot Sunnmøre – motoren vår i fylket.

Jeg henvendte meg for en tid tilbake direkte til samferdselspolitikeren Frank Sve fra Sunnmøre, en av de få politikerne som har aksjonsevne. Jeg påpekte at Todalsfjordprosjektet er nøkkelen til Den indre snarvegen for næringslivstrafikken Ålesund – Trondheim/E6 uten høgdedrag. At Todalsfjordprosjektet også ville tvinge fram høyere veistandard Rindal –Orkanger, og senere – tunell Isfjorden – Øksendalen. Denne «indre snarvegen» er kort sagt en livslinje som vil binde sammen, ikke bare Møre og Romsdal, men næringslivet i hele Midt-Norge. Universitetet i Trondheim har forstått dette: De har allerede dannet en satellitt i Sunnmøres innovative  maritime miljø. 

Frank Sve fikk med seg den sunnmørske samferdselsministeren opp hit – men klarte folket i Todalsfjordprosjektet og lokalpolitikerne her inne å påpeke at prosjektet er Den indre snarveien Ålesund – Trondheim/E6 uten høgdedrag? Nei, de klarte omsider å inkludere Molde. Men, Molde er en by stort sett bebodd av kontorister, og produserer derfor ikke noe særlig næringsliv, sammenlignet med Sunnmøre, så Molde er lite interessant i sammenhengen – egentlig, i alle fall mindre interessant enn vår økonomiske motor på Sunnmøre.

Jeg måtte nesten gå til sengs av depresjon etter å ha erfart hvor impotent folket i Todalsfjordprosjektet hadde oppført seg da fylkets fremste samferdselspolitiker og samferdselsministeren var her. Snakk om IKKE å klare å være på høgget! Snakk om IKKE å kjenne sin besøkelsestid! (Her banner jeg mens jeg skriver!) Derfor fikk jeg nesten hjerteinfarkt da jeg kom inn på slutten av dette «stormøtet» på Surnadal kulturhus og den impotente stemningen der slo imot meg. Derfor må både styre og ledelse i Todalsfjordprosjektet skiftes ut – helst med bare sunnmøringer, fordi det er sunnmøringene som forstår den fulle betydningen av Todalsfjordprosjektet – ikke disse innsnevra  småhakkerne på indre Nordmøre innen politikk og  næringsliv. Ut med dem!

Glærum, 31.August – 2019.

Dordi Skuggevik