Forfatter: dordis

En tid har jeg forundret meg over hvor lav frekvens det er i høymessene i kirkene i det som nå er det fusjonerte prestegjeldet Stangvik og Surnadal. Så når Kyrkjeblad for Indre Nordmøre prosti kom i postkassen nettopp, satte jeg meg ned og så på oppsettet for 3.kvartal. Det vart særs forvitneleg, for å si det mildt. (Jeg regner ikke med konserter og friluftsopplegg her. Jeg holder meg til høymesser i kirkehus.)

Av 15 søndager var det messefall samtidig i alle 6 kirkene hele 3 søndager, derav Olsòk som er kirken i Norge sin bursdag – kristningsdagen. Selv ikke når Olsòk faller på en søndag, er det høymesse i noen av kirkene. Jeg har i mange år visst at prestene i Den norske lutherske kirke lider av St.Olav-skrekk, men at de også rømmer kirkene når Olsòk faller på en søndag, det var svære greier! Jeg er heldigvis oppe ved Trondenes den dagen, og kan gå både i den katolske kirken, Sankta Sunniva, kl.11, og i Trondenes kirke fra 1180, hvor de lutherske har stort Olsòk-opplegg om kvelden. Men så var jo også Olav Engelbrektson døpt her – vår siste erkebiskop, som Henning S. og Edvard H. har skrevet opera om.

Døperen Johannes lider nesten samme skjebne. Selv dette året når St.Hans-dagen faller på en søndag, står 5 kirker tomme, bare i Mo drister de seg frempå og besynger ‘Røsten som roper i ørkenen’: Rydd vei for Herren! Jeg ble døpt på St.Hans-dagen. Mor satte Maxi for trilla og kjørte til Øye kirke og fikk meg døpt på Døperens dag, foran altertavlen hvor det til og med er avbildet at Johannes døper Jesus.  Navnet Dordi betyr «gudegave» – og mor valgte ikke hvilken som helst dag. Det har jeg ofte vært glad for. Jeg digger Johannes Døperen, og har hans hode på et fat på et bilde på veggen – et trykk av Jon Arne Mogstad – som det bare finnes ett av. Men som sagt – bare i Mo får man høre: Rydd vei for Herren! I de 5 andre kirkene er det den totale stillhet. Det er merkelig at de ikke på en slik St.Hans-søndag vil sitte foran altertavlen i Øye kirke og meditere over hva Røsten fra Det Høye sier, når Ånden i duens skikkelse stiger ned over dåpshandlingen: «Dette er min Sønn, den enbårne, i hvem jeg har Velbehag.»  (Dette er nå endret i den nye Bibelen, for de lutherske er særs ivrige på å fjerne alle spor av språkhistorien.)

De 2 siste søndagene i september står alle de 6 kirkene tomme. Kanskje prestene er på bærtur?

I hele 3.kvartal med 15 søndager er det bare 16 høymesser, fordelt på 6 kirker = 0.2  høymesser pr.kirke pr.søndag – hvis vi ser matematisk på det. I prestegjeldet bor det 2 prester i full stilling, 1 prest som mottar prestelønn fra sin tid som embetsmann i Statskirken, men uten å arbeide lenger, og 1 pensjonert prest som vikarierer på harde livet – i både inn- og utland. 2 organister (fullstilling?) har også 0,2 høymesser pr. søndag pr.kirke.

Kirkebyråkratiet: De to fusjonerte prestegjeldene har nå felles menighetshus ved siden av Kommunehuset, og byråkratiseringen har spredt seg fra Kommunehuset til Menighetshuset. Jeg vet ikke hvor mange ikke-geistlige som jobber der, men det er da noen. Sist jeg hadde ærend til en av prestene på Menighetshuset, var han ikke på kontoret sitt, men derimot var skrivebordet hans bemannet av prestefruen, mens det offentlige tok seg av barna på dagtid.

Mange katolske, ortodokse og muslimske innvandrere vil gjerne ha sitt eget gudshus. Hvilke tre lite brukte kirker kan avsees til dem? Katolsk Øye kirke? Ortodoks Ranes kirke? Todalen kirke blir moské? Når så mange av kirkene til Den norske lutherske står tomme så mange søndager i bare dette kvartalet, så er det vel bedre å gi dem til dem som mangler eget gudshus?

Glærum, snart St.Sunniva.dagen – 2018.

Dordi Skuggevik

Igår ble jeg kjørt i ambulanse til Orkdal sykehus sånn midt på dagen, og fikk heldigvis komme hjem igjen om kvelden. Mens jeg lå der på rommet og så på klokken, tenkte jeg mange tanker om Orkdal sykehus, for i min tid er det her vi er kommet for å fødes, for å bli friske, eller for å dø.

Orkdal sykehus er nå et anneks til regionsykehuset/primærsykehuset i Møre og Trøndelag, St.Olav Hospital, og trues konstant av nedleggelse av amatørene i disse utvalgene som kommer sammen for å spise gode lunsjer, ligge i gode hotellsenger, og late som om de er fagfolk på området. Vi kan unne oss å tenke på den tiden da sykehusene var langt mer autonome, og det satt en doktor-høvding i hvert sykehus og bestemte alt etter fagmessige retningslinjer: Grevle på Orkdal! Døhlen i Kristiansund! Når de hadde operert ut en blindtarm, så kom regningen til pasientens hjemkommune-trygdekasse, og sykehuset fikk oppgjør. Jo bedre sykehuset utførte operasjonen, og jo flere operasjoner de utførte, jo flere penger kom inn i sykehusets driftsbudsjett på pluss-siden. Alle pengene gikk til behandling, ikke til mat og senger og møterom for alle disse amatørenes ørkesløse møter som tapper sykehussystemet for penger – og som sjelden kommer opp med gode og effektive løsninger.

Mange glemmer hvordan sykehusstrukturen er i Midt-Norge, etter at navnet Regionsykehuset ble endret til St.Olav Hospital. Man har glemt at St.Olav er primærsykehuset, og de andre sykehusene er sekundærsykehusene. Sekundærsykehus har vi i Volda, Ålesund, Molde, Kristiansund, Levanger og Namsos. Dessverre er Orkdal sykehus ikke lenger et autonomt sekundærsykehus – MEN DET MÅ DET BLI IGJEN! Og det må bli slutt på dette tullet med å legge et sykehus mellom 2 byer – som medfører en sabla biltrafikk for de ansatte som bor i byene.

Så lenge den østre av de to lange fjordene som deler Nordmøre i 3 deler ikke har fått bru over fjorden, så må folk øst for fjorden få lov å sogne til Orkdal sekundærsykehus, som nå må få tilbake sin autonome status som selvstendig sekundærsykehus.

Sekundærsykehusene SKAL ALLTID ha fødeavdeling, gynekologisk avdeling, barneavdeling og akutt-avdeling. Ellers må en kunne fordele spesialitetene utover – slik som ortopedi etc. Lunsj-spiserne i utvalgene har lenge lagt opp til at velferdsstaten skal mishandle de fødende. Og etterpå klager de over at kvinnene ikke vil føde nok barn! Er de dumme? Eller er de direkte hensynsløse? Orkdal sykehus bygde opp en mønsteravdeling for fødende med dyktige gynekologer tilknyttet avdelingen. Når nå de fødende må kjøre til St.Olav, så får de ikke mer enn 4 timer i fødeavdelingen, og så må de inn på et av disse respateksrommene i pasienthotellet for å klare seg selv i 2 dager – og så er det hjem for å klare seg selv. De fleste har ikke fått igang diingen. De får brystverk. De kommer igjen og igjen til sykehuset med verk i brystene. Brystene blir skåret opp og skylt med saltvann. Det er ikke nok sykepleiere til å hjelpe dem, og der står de og gråter og skyller brystkuttet med saltvann selv. Er det da rart at de ikke vil føde flere barn?

Igår ble det utover ettermiddagen fullere og fullere på mottakelsen på Orkdal sykehus. Det var stappfullt av folk, senger, rullestoler, ambulansepersonell, leger og sykepleiere – da jeg fikk gå ut i taxien min og kjøre hjem. Leger og sykepleiere utførte en formidabel jobb uten å vise stress. Min oppsummering av dagen ble at Orkdal sykehus MÅ bli et autonomt sekundærsykehus igjen! Befolkningsgrunnlaget i det tidligere nedslagsfeltet for tidligere Orkdal sykehus roper etter sitt eget sekundærsykehus, for det har alle andre deler av Midt-Norge. Bare vi som tidligere lå under Orkdal sykehus må nå forholde oss direkte til primærsykehuset St.Olav – og der ligger den store organiseringsfeilen i helseregionen Midt-Norge! Alle kommuner som tidligere sognet til Orkdal sykehus må gå sammen og bende opp auene og hauene til disse lunsj-spiserne som vi betaler regningene for! Chop-Chop!

PS:

Alle veipolitikere kan ta seg en tur i horisontal stilling i ambulanse over Rindal og Meldal og Orkdal. Da får en virkelig kjenne på pelsen hvor dårlig veiene er! Og tenk å skulle føde i en ambulanse på disse veiene! Ja, tenk på det – når lunsj-spiserne får bestemt at det ikke skal bli noen fødestue mellom Trondheim og Molde! Grøss og gru!

PPS:

Sankt Olav Hospital het det, og skal det hete, ikke St.Olavs! Genitiven ligger allerede i St.Olav uten å trenge en genistiv-s! Det heter også St.Olav katolske domkirke – uten S!

Glærum, 5.juli – 2018.

Dordi Skuggevik

Mens jeg står på badet idag. pumper damene i radioen på med det som har vært det store nå i mange dager i både media og utover landet forøvrig: seksualpraksis utenom den slagne landevei. Men, det er én ting de ikke har nærmet seg – seksualiseringen av vennskapet. Det var en engelsk katolsk prest som også var ansvarlig for den katolske skolen i Arendal i 30 år, som gjorde meg oppmerksom på dette. Han brukte feriene på kurs i barne- og ungdomspsykiatri hjemme i England. Han sa at vennskapet nå er i ferd med å ødelegges for de unge fordi vennskapet seksualiseres.

Før kunne man være bestevenner og bestevenninner, hjertevenn og hjertevenninne. To jenter eller to gutter kunne gå arm i arm, leie hverandre, sitte nær hverandre og holde rundt hverandre, sove i samme seng – men uten at det var noen seksuell adferd eller ingrediens i samværet. Det var det samme som mellom far og barn, mor og barn etc. Men så – etterhvert som voksen adferd er blitt presset nedover i aldersgruppene: 11-åringer begynner med make-up, småjenter kles opp som voksne damer, barn slippes løs på nettet og opplever personuavhengig kjønnsorgangymnastikk i pornoen – og barndommen forsvinner inn i voksenlivet, så har vi også fått en seksualisering langt nedover aldersmessig. Vennskap blant barn og ungdom forveksles med seksuell tilnærming. Dette skjer før den virkelige orienteringen mot voksen kjønnsidentitet inntrer, og jeg er av den oppfatning at for mange ender det med en avsporing av klassisk, biologisk utvikling av kjønnsidentiteten. Hvis skolen skal inn med orientering om alle typer alternativ seksualpraksis på dette tidspunktet, må det nødvendigvis føre til seksuell desorientering for svært mange, med den følge at de selv tror de tilhører en alternativ kategori kjønnsidentitet. Det verste i dette hørte jeg om på radioen forleden: I Norge gir man nå både hormonbehandling og kjønnsopererer unge som enda ikke er ferdig med sin normalutvikling mot en kjønnsidentiet.

Også blant voksne foregår det idag en seksualisering av vennskapet. Selvfølgelig skjøt denne utviklingen fart med p-pillen på 60-tallet. Rett før Romerrikets fall, og på slutten av Napoleons keiserrike er det beskrevet at seksuallivet gikk helt amok. I en bok stod det at det ble like vanlig – når en møttes på gaten, å stikke bak en busk for å copulere, som det var å snyte seg på gaten, eller å håndhilse på folk. Historikeren konkluderte med at dette er typisk for en høy sivilisasjon rett før den bryter sammen og går i oppløsning. Ifølge historikeren må vi da kunne spørre oss selv om vår europeiske, vestlige kultur står foran sitt sammenbrudd. Det begynner kanskje med seksualiseringen av vennskapet, der kontaktflaten mellom individene innsnevres til copuleringen. Vennskapet bruker hodet. Seksualiseringen av vennskapet kobler ut hodet i samværet. Hva blir da resulatet? Utarming av sivilisasjonen? Sivilisasjonens sammenbrudd – ifølge historikeren?

Glærum, 2.juli – 2018.

Dordi Skuggevik

Med henvisning til siste innlegg om homo-maset, ser det ut til at jeg har gått glipp av ouverturen til en større aksjon til bekjempelse av homo-fobien i Fedrelandet, for ikke før hadde jeg publisert dette innlegget, så var hele PC-skjermen dekket av homoflagget da jeg slo opp på 1881.no. Og før jeg rakk å slå av Dagsrevyen før sporten, satt denne unge skiløperen der og betrodde oss diverse om sitt seksualliv, mens han viste plakater med én og én stor bokstav. Selv som filolog med embetseksamen, klarte jeg ikke å få med meg hva budskapet var, men jeg visste én ting: Jeg er IKKE interessert i andres seksualliv. Jeg har faktisk nok med mitt eget! Jeg lever forresten for tiden i frivillig sølibat, fordi det er enklest. Det er mindre prakkasamt fordi en slipper alt dette andre som følger med.

Homoseksuelle har vært beryktet for sin ekshibisjonisme og sin narcissisme – så nå må de da endelig ha fått eksponert seg nok snart. Jeg er sååå lei! Og hva er hensikten? Skal barn lære at det er ønskelig at de fremstår som homoseksuelle? Skal vi heteroseksuelle skamme oss over at vi er heteroseksuelle? Skal vi alle gjøre en innsats for å fremstå som homoseksuelle, som samer, som sigøynere etc. av pur solidaritet? Statsrådene kappspringer nå for å komme først i disse paradene. Hva blir det neste? Parader for alle andre som er litt annerledes enn oss i hovedstrømmen – pedofile, animalofile, nekrofile etc.? Hvor skal grensen gå? – Lev og la leve, er mitt slagord, så lenge folk ikke utsetter andre for noe ille.

Glærum, 1.juli – 2018.

Dordi Skuggevik

Jeg er så lei dette homo-maset som bare vokser og vokser i omfang her i Norge, og i deler av verden ellers, at jeg orker snart ikke åpne en avis eller slå på TV-en!

Flere av mine nærmeste venner opp gjennom livet har vært og er – homoseksuelle menn. Og som min «Madame» sa, da jeg var au-pair i Paris for 50 år siden: «Den beste venninne en kvinne kan ha, er en homoseksuell mann.» Hun sa også: «Men vi avskyr homoseksualitet innen vårt eget kjønn.» Bedre kan det ikke sies. Jeg vil også sitere Den hollandske katolske katekisme: «Mange verdifulle mennesker er homoseksuelle. La oss ikke legge sten til deres byrde.» Så kort og greit kan det formuleres.

Det er alltid en påkjenning å avvike fra den slagne middelvei. Det være seg politiske meninger, religiøse oppfatninger, utseende etc. Homoseksualitet avviker fra hovedlinjene i biologien og naturens orden – naturretten. Det angår det aller dypeste i oss. Derfor er det vanskelig for både oss som holder til i biologiens hovedstrøm og for dem som lever i et parallelløp med det naturen har tenkt.

Jeg synes at disse vulgære «pride-paradene» er en direkte fornærmelse mot de kultiverte og forfinete mannlige, homoseksuelle vennene jeg har hatt og har. Og det tar jo ikke slutt! Det skulle ikke overraske meg om det blir «pride-parader» i norske barnehager snart! I skolen forvirrer man allerede barna med å undervise flere religioner samtidig – snart blir nok barna også destabilisert med å få undervisning i alle de diverse praksiser av seksualiteten som finnes i menneskeheten. Som tidligere lærer er jeg meget betenkt – for grunnprinsippet i all pedagogikk er: Fra det kjente til det ukjente. Ikke alt samtidig!

Arbeiderpartiet har rappa den røde ros, og nå har homo-bevegelsen rappa regnbuen. Jeg glemmer aldri den kvelden da mor kom opp på loftet og vekket meg en sommerkveld, for at jeg skulle få se den flotte regnbuen som stod over fjorden. Det var første gang jeg så en regnbue. Etter den opplevelsen har jeg elsket regnbuen. Men nå tilhører den altså de homoseksuelle. Før jeg fikk vite at de hadde rappa den, hengte jeg opp en «windsock» med regnbuefarger som jeg hadde tatt med hjem fra USA. Plutselig en ettermiddag kom det en ukjent kvinne og ringte på døren. Jeg fornemmet etterhvert at jeg var blitt oppsøkt av en lesbisk dame. Jeg kjente meg som en mus som ble jakta på av en katt – i mitt eget hus, som da min kastrerte hankatt søkte tilflukt under bordet en kveld da en streifende grakatt kom inn gjennom altandøren og satte seg tronende på toppen av sofaputene, mens den så foraktelig ned på kastraten. Det var meget ubehagelig. Jeg begynte frenetisk å snakke om menn jeg hadde kjent, menn jeg kjente og menn jeg håpet å treffe. Jeg så henne aldri mer igjen, men det var en nyttig erfaring. Jeg fikk oppleve hvordan man som heterofil reagerer når en homoseksuell person av ens eget kjønn aker seg innpå en. Jeg vil derfor som heterofil forbeholde meg retten til å være nettopp det: heterofil – uten å skulle påtrykkes falske holdninger av det norske konsensus.

Jeg tok jo vindsokken i regnbuemønster ned. Nå forstår jeg jo at jeg også må kjøpe meg nytt sikkerhetsbelte til kofferten min, for det jeg har brukt i mange år, er utformet som en regnbue…

Frankrike har en svært definert høflighetskodeks for hvordan man oppfører seg overfor andre – i alle sammenhenger, og slik oppfører man seg, uten å måtte «synes» og «føle» så mye, slik som vi må gjøre i Norge. Slik omgås man alle slags folk på samme måte, og ingens seksualliv angår andre. Når det er sagt, gikk jeg meg rett inni en voldsom «pride-parade» i Paris på vei til Notre Dame hvor jeg var organiseringsansvarlig for en konsertmesse med Nidaros Domkor. Jeg kom meg omsider gjennom paraden og fikk krysset gaten, men den norske sjømannspresten i Paris kjørte bil, så han kom seg ikke til Notre Dame den kvelden. Jeg har derfor vært midt inne i vrimmelen i en kjempestor «Pride-parade» – og sett vulgaritetene på nært hold. Jeg kjente meg virkelig provosert på vegne av mine homoseksuelle venner.

Og som min søster sa: – Hvorfor maser de sånn om de homoseksuelle? Alle de enslige menneskene som sitter alene, en person i hvert hus innover grenda her – og i alle grender i Norge, de vil jo aldri ha noen sjanse til å dele sin seksualitet med noen, hvorfor snakkes det ikke heller om deres situasjon?! Er det de homoseksuelles påståtte narcissisme som gjør at det koker over med homo-mas og med «pride-parader»? Jeg har i alle fall fått nok! Jeg er gørra lei dette homo-maset!

Glærum, 27.juni – 2018.

Dordi Skuggevik

Da var det Jonsvaka i Åsskard igjen. Surt og kaldt og langt opp av sofaen, men avgårde bar det, heldigvis. Igjen sitter vi sammen i det lille rommet nede på jorden og lader opp igjen mennesket i oss gjennom møtet med de store tolkeres tekster og musikk, som disse menneskene her går sammen for å hente frem for oss.

Mens det hele går sin gang, gjenopplever jeg to hendelser i mitt liv – igjen og igjen. Jeg lurer på hvorfor opplevelsene ikke lar meg være i fred med det som foregår her – inntil jeg ser den store sammenhengen.

Den ene opplevelsen fant sted i en heis i Bangkok, den andre i en bargate i Las Palmas, sent om kvelden. Det som disse to opplevelsene har felles, er at de var møter med mennesker som hadde sluppet taket i mennesket i seg, og latt seg synke ned mot dyrenivået hvor vi alle kan ende, om vi ikke holder fast i mennesket i oss.

Mannen min og jeg stod i heisen på hotellet i Bangkok. Sammen med oss stod et ulike par. Hun var blitt plukket opp på gaten – eller mer sannsynlig: Østens noe værslitte datter hadde plukket opp ham, denne store og fortapte Vestens sønn som helt tydelig hadde latt alt håp fare, i den grad at holdet i kroppen hadde gitt opp enhver motstand mot tyngdekraften. Spensten i kroppen var helt borte. Han var langt hjemmefra, og hadde gitt opp enhver plan om en gang å komme hjem, i all betydning av uttrykket. – Jeg vet ikke hvordan jeg oppdaget at han var finsk, men jeg begynte stille å synge den finske barnesangen – Tuku, tuku lampai tani, killi, killi, killi äni…..(Hemmåt, hemmåt, lammen  mina) som lektor Halldis Hoel på Follo hadde forlangt at vi skulle lære utenat, og som jeg har lært mine elever når vi har hatt om Finland i geografien. – Den unge mannen som hadde latt alt håp fare for lange tider siden, åpnet øynene, så plutselig på meg med et klart og edruelig blikk og ble plutselig seg selv, slik han var tenkt å være, men med en slik sorg over sin situasjon at jeg har aldri glemt det. Han så plutselig bjørken og stjernen der hjemme, og fornemmet sin bestemmelse – som ikke var slik som situasjonen i denne heisen i Bangkok. Han ble plutselig menneske, fordi noen sang denne sangen til ham. Så stoppet heisen – og vi gikk ut.

Andre gangen jeg opplevde at et menneske reiste seg opp av dyrestadiet det hadde latt seg synke ned på, var i denne bargaten i Las Palmas. Jeg kom fra Konserthuset og tenkte å ta en snarvei for å komme fortere hjem, og befant meg plutselig foran Texas Bar, som jeg hadde hørt om. Det var der alle gamle skandinaver hadde hatt en fresig tid i 60-årene og utover. Sammen med noen fortapte typer fra denne tiden, satt en oppegående dame fra Nord-Norge som praktiserte sin sykepleieutdannelse og sosiologiske erfaringer med klientellet rundt bordet. Jeg slo meg ned. Rett overfor meg satt en eldre dansk mann som etter hvert var blitt svært voluminøs, og som helt hadde gitt opp å holde disiplin på sitt jordiske legeme. Han var arg og lett antennelig, innelukket bak senkede øyelokk. En tigger gjorde det fatale feilgrep å stikke tiggerskålen opp i ansiktet på ham, noe som viste at det store, tunge mennesket kunne reagere med en utrolig fart og kraft. Jeg trodde tiggeren skulle bli drept på stedet. Det var et usedvanlig uhyggelig opptrinn. Da han satte seg igjen, begynte jeg å snakke frenetisk om Danmarks og Norges felles fortid, om Kingo, om Brorson, om Sille Balkenborg, prestedatteren fra Sunndalen, omtrent der jeg bor i Norge, som ble gift med Kingo, og som hadde fortalt ham om soloppgangene over fjellene i Sunndalen – så selv om hun døde etter et kort ekteskap, sannsynligvis i barselseng, så hadde det gjort slik inntrykk på Kingo at han skrev den fantastiske – Nu rinner Solen opp av Østerlide, og gyller Fjellets Topp og Bjergets Side… og så sang jeg den. Da ble dyret menneske igjen. De tunge øyelokkene løftet seg, øynene ble fokusert og festet seg på meg, hele mannen samlet seg og løftet seg og ble et menneske igjen. Jeg kan aldri glemme det.

Så sitter jeg på Jonsvaka i Åsskard og tenker på alle de skolebarna som har fortalt meg de siste årene – at de aldri synger i klassen. Hvordan skal de da senere i livet kunne bevare mennesket i seg?

Glærum, St.Hans – 2018.

Dordi Skuggevik

Idag var det Astrid Randens tur til å spikre Trine Skei Grande på veggen i «Politisk kvarter» i radioen. Vi foran radioen er møkka lei av personforfølgelsene i NRK. I spissen av media-kobbelet i Norge har NRK begått flere media-drap. Vår dyktige politiker Harald Presthus ble ødelagt i tiden da NRK utviklet sin revolver-intervju-teknikk. Han fikk aldri fullføre et resonnement. Han fikk aldri komme med konklusjonen. Hjerteinfarkt ble visst resultatet, påført av NRK. Vi så for åpent kamera hvordan NRK brøt ham ned. Tore Tønne ble den neste. Lenge lå siste bildet som ble tatt av Tore Tønne på skrivebordet mitt. Fotoet ble tatt akkurat når han går inn i bilen som han ikke skulle komme levende ut igjen fra. Han døde av eksosen han ledet inn i bilen. Når jeg så på bildet, tenkte jeg: Slik ser et menneske ut når det er blitt ødelagt av media. De neste ofrene var tenkt å bli Gudmund Hernes og Torbjørn Jagland, men de forsvant ut av landet og inn i store internasjonale stillinger før de inkvisitoriske, fariseiske småhakkerne i NRK fikk tatt livet av dem.

Gatekunstnerne i Bergen har kommentert både media-korsfestelsen av Listhaug og medias stadige avrivning av trusa til Grande – med sine eminente malerier på Nygårdshøyden hvor universitetet ligger. Vi trodde faktisk at NRK nå var ferdige med å rive trusa av Grande og dra inn denne kornåker-affæren etter alt maset de har servert om dette – men, nei: Idag dro Astrid Randen igjen dette kortet ved avslutningen av «Politiske kvarter». Det skulle handle om politikk – Venstres politikk som medlem av regjeringen, men Astrid Randen klasket til med kornåkeren igjen. Dermed tok hun nivået i programmet sitt ned til langt under nivået i det norske folk. Det har NRK jobbet med trutt og lenge: Å senke nivået i det norske folk.

Vi er så forbainna lei, Astrid Randen, at jeg vet ikke om kommaet skal stå i overskriften, eller om jeg skal fjerne det, for den foreldete revolver-journalistikken i NRK får sin fortsettelse straks vi hører den natige stemmen til Astrid Randen i radioen. Jeg er i denne morgenstund møkka lei Astrid Randen! (Uten komma!)

Glærum, 21.juni – 2018.

Dordi Skuggevik

I referat fra Sjøbruksmuseet i Bøfjorden 17.juni, blir det referert fra Einar Oterholm sin presentasjon av boka hans om husmorskolen på Nordmøre – om stortingsvedtaket av 1908, og oppstarten på Gyl i 1910.

Men saka er at det var husmorskole allerede vinteren 1898-99 på Gyl. Lærerinne var Gjertrud Haarset. På side 208 i boka «Tante Borg: Hælengtfjor’n» finnes fotobeviset for at det var husmorskole i huset på den gamle sorenskrivergården «Bakkain» på Gyl. Bror min husker enda ovnen på bildet. 5 elever er navngitt på bildet, bl.a. «Tante Borg» = Ingeborg Sivertsdatter Glærum, senere Ingeborg Solem på Gyl. Hun gikk senere på Stabekk og på Lier hagebruksskole, og kom tilbake til Gyl og drev husmorskolen på Gyl 1910 – 1920. På side 208 er det bilde av henne med et av sine kull på Gyl, og der sitter også håndarbeidslærerinnen – Rakel Skuggevik, senere gift Kamsvåg i Straumsnes. Rakel var utdannet ved Husflidsskolen i Oslo. På side 213 er det 2 foto av Ingeborg Solem – «Tante Borg» i elevflokken på Stabekk. På et annet bilde i familiens eie – av et husmorskolekull på Gyl, står Kristen Skuggevik midt i flokken. Han var utdannet ved Ås landbrukshøgskole og ved hagebruksskolen i Sandnes på Jæren.

Den drivende kraft bak initiativet med husmorskolen på Gyl må ha vært Betzy Elisabeth Albertine Bronn Skuggevik, guvernante fra Oslo, som giftet seg med amtskolebestyrer O.K.Skuggevik fra Tvedestrand – i Stangvik kirke – lillejulaften 1889. Disse to møttes som huslærere på Selsøvik gamle handelssted rett sør for Bodø, der Betzy lærte administrasjon av hushold i den store husholdningen på handelsstedet. Betzy gikk også i bresjen for kvinners stemmerett, og er den første som underskriver kravet på listen fra Tingvoll. Forøvrig fødte hun 10 barn, hvorav 8 vokste opp, mens hun strikket strømper til alle disse i timene hvor hun underviste. Hun fikk også tid til å spille på pianoet sitt. Notene hun etterlot seg er ganske avanserte.  Hun temmet dessuten en mannbisk hest – Bakksvarten.

På side 9 i Oterholms bok ser vi et bilde av kullet «Nordmøre Amtskoles 13de Pigekursus 1889» trolig i Stangvik. men uten navn under bildet. Det er O.K.Skuggevik som sitter midt i første rekke, og han må ha vært bestyrer for denne skolen i Stangvik, og jeg mener det er lærer Hagen som sitter ved siden av ham. Den kvinnelige læreren vet jeg ikke hvem er.

I Oterholms bok er det er stort hol i historien om husmorskolen på Nordmøre, den tiden skolen var på Gyl. Jeg sa til Oterholm at jeg hadde disse fotoene, men han var ikke interessert. Ikke var han interessert i å spørre om tiden på Gyl heller. Det er synd at dette holet skal skjemme en så bra bok og et så godt initiativ. Bildene kom jo med da, i boken med Ingeborg Solem sine skrifter. Boken «Tante Borg: Hæmlengtfjor’n» kan kjøpes i nettbokhandelen til forlaget: www.licentia.no

Glærum, 18. juni – 2018.

Dordi Skuggevik