Forfatter: dordis

Therese Johaug ble dømt av et internt tribunal – på grunnlag av interne regler, i en frittstående, privat organisasjon, noe som gav henne en svært omfangsrik straff: tap av troverdighet, status  og rykte, avbrudd i en viktig karriere og tap av store pengesummer. Spørsmålet som har plaget alle oss som klarer å tenke selvstendig uten påvirkning av media – er: Hvordan kan en person idømmes en så streng straff med så vidtrekkende konsekvenser av et tribunal som ikke hører inn under offentlig rettsvesen? Og dessuten: Hvordan kan hun bli dømt for dette, når vi alle vet at det er idrettslegen som er den skyldige i saken, selv om den private organisasjonen kan ha en fornuftstridig regel som sier noe annet? Johaug-saken bør være en så stor utfordring for vår lovgivende og dømmende makt her i landet, at justisministeren bør be domstolsystemet ta saken opp til behandling i offentlig rett. Hvis det ikke blir gjort, vil rettsfølelsen i det norske folk bli skiplet for ettertiden, og det er særdeles alvorlig. Dessuten vil idrettsleger heretter kunne gjøre hva de vil – og gå fri. Det kan bli skjebnesvangert, fordi vi vet at når en veddeløpshest blir sabotert, så er det enten treneren eller dyrlegen som har vært på ferde. Denne gangen var det idrettslegen som saboterte Johaug. Norsk offentlig domstol bør ta saken opp til gjennomgang og domfellelse av legen, og det må bli klargjort om sabotasjen av Johaug var villet, eller om det var sloms.

Therese Johaug besøkte, sammen med sin manager – Surnadal sparebanks «Næringslivsdagen» igår, tirsdag 27.februar. Mot slutten av sitt innlegg «Å stå i stormen» kom Johaug inn på legen som gav henne den skjebnesvangre leppesalven. Hun omtalte ham fremdeles ved hans fornavn Fredrik, hun la fremdeles for dagen et vennskapelig og koselig, ja – nesten kjælent forhold til ham – og forklarte at han hadde vært en stor støtte under rettergangen. Jeg var i grunnen kommet for å høre om hun kom til å nevne legen, og hva hun ville si, og hvordan hun ville ordlegge seg om ham. Da hun passerte meg på vei ut, stoppet jeg henne og sa: «Det er legen som er skyldig. Det er legen som har skyld i dette.» Hun skiftet ikke ansiktsuttrykk, men smilte som før. Siden igår har jeg grunnet på hvorfor hun bærer dommen uten å anklage legen. Det er to forklaringer: Enten har vi med «Stockholm-syndromet» å gjøre – der offeret tar parti for sabotøren/gisseltakeren, eller så har Johaug og hennes team landet på en strategi der de glir mest mulig ubemerket videre og inn i løypa igjen, bokstavelig talt. «Play it cool» – for å si det på engelsk, holde en lav profil for å unngå det som kan bli en stor, krevende og vidtrekkende sak som vil ta tid, krefter og penger. «Easy way out» – sier man også på engelsk – letteste vei ut av uføret. Det er derfor den norske justisministeren bør anmode norsk offentlig rettsinstans om å ta Johaug-saken opp til gjennomgang og behandling, for å unngå at idrettsleger heretter kan ha fritt leide til å gjøre hva de vil, og komme fra det skottfri, og det er skjebnesvangert for – ikke bare det norske folks rettsfølelse, men for norsk rettspleie i fremtiden.

Glærum, 28.febr. – 2018.

Dordi Skuggevik

Jeg kombinerer å stryke tøy og se på TV lørdag kveld. Jommen er det ikke nok et program om denne tungtvannsaksjonen på Rjukan! Det tar jo aldri slutt! Plutselig sitter jeg og ler høyt – ja, jeg skratter! Hvorfor gjør jeg det? Jo, i dette siste og nyeste programmet NRK sender om «Tungtvannsaksjonen» på Rjukan – der blir denne hendelsen blåst opp til dimensjoner hvor den slett ikke hører hjemme. Det blir for latterlig.

Nå graver arkeologer seg ned til kjelleren som ligger under massene fra da «tungtvanns-bygningen» ble lagt i grus av eierne etter krigen. De skal lage et valfartssted hvor de gamle sabotasjeheltene skal pusses på igjen og igjen. Hvorfor kan de ikke like godt kanonisere dem til helgener nå – etter all pussingen i over 70 år? Det hele begynner å ligne på en karikatur av seg selv. Ja, jeg er så lei! Norges tapte ære 9.april må bøtes på igjen og igjen, og Norge gnir og pusser på sine gamle helter som kostet mange sivilister i Norge livet – både direkte og som represalier, for disse sabotørene respekterte ikke konvensjonene for krig og okkupasjon, og de gav blaffen i at sivilister måtte betale regningene deres med livene sine.  Det verste var at disse drapene som ble bivirkninger av sabotørenes aksjoner, ikke gav noe resultat for krigføringen.

Dette omattatt og omattatt med den ene tungtvannsaksjonen med Rønneberg & co, tar for seg bare et lite bilde av situasjonen rundt tungtvannet. Ja, de var dyktige skiløpere, modige unge menn og dyktige sabotører, men hvor mange ganger skal man fortelle det, og hvorfor forteller man aldri at aksjonen ikke hadde noe slags resultat for utfallet av krigen? Man nevner heller ikke at dette var én av flere aksjoner. Aksjonene hadde hverken noen berettigelse eller noe resultat. 91 døde til ingen nytte! Likevel skal Rjukan skaffe seg turistmagnet og NRK skal skaffe seg nye heltehistorier på grunnlag av dette som var rene tragedier uten berettigelse eller resultat! Hvor langt inn i karikaturen av seg selv har de tenkt å gå?

La oss se på alle aksjonene, hele bildet:

Ifølge både Albert Speer (Erindringer) og overingeniør Jomar Brun, professor Tronstads nære medarbeider både på Rjukan og i London, oppfattet aldri Hitler at tungtvann kunne brukes til våpenproduksjon. Brun skrev boken «Brennpunkt Vemork 1940-1945» som utkom på Universitetsforlaget i 1985. Der gjengir han utdrag fra sine rapporter til Tronstad i England. Brun hadde god kontakt med vitenskapsmennene i Tyskland som bestilte tungtvannet. Allerede i juli 1942 fikk Tronstad beskjed fra Brun om at tyskerne ikke hadde planer om å lage kjernefysiske våpen, men kjernekraftverk. Likevel, 5 måneder senere, 19.11.1942 ble det sendt to fly og to glidefly fra England for å bombe anlegget på Vemork. Det eneste som ble oppnådd var at 41 briter omkom.

28.februar 1943 stoppet sabotasjeaksjonen til Rønneberg og hans folk tungtvannsproduksjonen en kort periode på henimot 3 måneder, så innsatsen til de modige menn fikk liten betydning.

16.11.1943 slapp 161 amerikanske fly nesten 1000 bomber over Rjukan uten å treffe målet. 21 sivile omkom.

20.februar 1944 gikk fergen «Hydro» ned på 430 m dyp i Tinnsjøen. Lasten med tungtvann og produksjonsutstyr skulle til Tyskland, men fergen ble sprengt av sabotører. 18 omkom, derav 14 nordmenn, den yngste 4 år.  Fire fat på 160 l som inneholdt en del luft, fløt opp. De inneholdt det konsentrerte tungtvannet. De hadde vært dekkslast. Tønnene med lut som inneholdt 2-3% tungtvann ble liggende under dekk i fergen. Alle fatene med tungtvann kom trygt frem til Tyskland. Der ble de året etter beslaglagt av Sovjet. Vi vet hva Sovjet brukte tungtvannet til… Imens gikk tungtvannsproduksjonen sin gang på Såheim Derfra ble det også sendt noe tungtvann til Tyskland.

Etter krigen reiste Brun til Tyskland. Der bebreidet han professorene som hadde arbeidet med tungtvannet at de hadde bedt om å få det.  De svarte: ”Hva skulle vi gjøre i en slik situasjon? Vi hadde lite bruk for luten, da det ville være meget vanskelig å utvinne tungtvann av den, men da de militære kom og spurte om vi ønsket å få den sendt til Tyskland, kunne vi jo ikke si at vi ikke kunne bruke den. Da ville de få inntrykk av at vi ikke hadde noe viktig å gjøre, og ville ha sendt oss til Østfronten.»

Jeg begriper ikke at NRK stadig skal fremstille aksjonen til Rønneberg og hans sabotørgruppe som om det var det eneste angrepet på tungtvannsanlegget på Rjukan. At de nå blåser det hele opp til dimensjoner som ikke kan begrunnes, det blir for latterlig. Vet NRK selv hvorfor de driver med dette – omattatt og omattatt? Instruksjon fra noen?

Som personlig PS vil jeg tilføye at jeg er glad for at vår store dirigent Arvid Fladmoe overlevde sprengningen av ferga på Tinnsjø. Selv om han mistet violinen i havariet, så berget han livet.

Glærum, 25.februar – 2018.

Dordi Skuggevik

Merkelig at ingen har sett på CO2-regnskapet, når et nytt felles sykehus legges mellom to byer. Det vil bli svært mye bilkjøring hver gang det er vaktskifte på sykehuset, og hver gang visittiden begynner og slutter. En flotilje av biler vil ta ut fra både Molde og Kristiansund hver gang disse skiftene kommer, og likedan retur-flotilje. Blind flekk for dette hos planleggerne?

Glærum, 23.febr.- 2018

Dordi Skuggevik

Idag, 23.februar, var det Bjørn Myklebust som hadde fått utdelt tommeskruen av NRK da han skulle intervjue samferdselsministeren i «Politisk kvarter». Dessuten hadde NRK gitt Myklebust beskjed om å ta i bruk terrier-idiomet. Skal si han rev og slet og kuttet i talestrømmen og resonnementene til ministeren! Det gikk så langt at Myklebust gjorde intervjuet til en karikatur av NRK’s intervjuteknikk. Og – for å si det med de britiske: «We are not amused!» – Vi synes ikke det er morsomt. Vi slår av radioen, rett og slett, for vi radiolyttere er lei av dette umorsomme sirkuset til NRK. Vi er lei av at NRK misbruker tiden til statsråder og andre opptatte personer på denne måten. Politikerne og andre intervjuobjekter bør rett og slett boikotte NRK!

Jeg har i 5 uker vært henvist til spansk TV. Spania har en lang tradisjon for «tortullas» – uformelle diskusjonsgrupper som du ofte kan oppleve i spanske barer og på plasser i lunsjpausene. De som er invitert til TV for å snakke om en sak, lener seg på denne tradisjonen. De som har kunnskap om saken, foretar en kultivert, normal samtale om saken, mens programleder holder seg helt i bakgrunnen. Slik kan den som sitter foran TV-en få innsikt i det som blir diskutert, ikke bare være vitne til en imbesil, disruptiv NRK-sport som gjør oss alle til idioter, og som tar opp tiden til seriøse folk. Boikott NRK! Møt ikke opp til intervju! Slå av radioen! Slå av TV-en! Send terrierne i NRK på kurs i spansk kringkasting og kast de fordømmade tommeskruene deres i havet! Vi er så lei!

Glærum, 23.2. – 2018

Dordi Skuggevik

Jeg bor midt imellom Trondheim, Kristiansund og Molde, med 2 timer biltur til hver av disse byene. Nå har noen bestemt at vi skal ikke lenger til Kristiansund, når vi skal ta røntgen, men vi skal til Ålesund. Dit er det med 2 ferger – ca. 6 timer fra her jeg bor i Surnadal. Det betyr overnatting før eller etter røntgenbildet tas, og det betyr – at hvis man er i jobb, så ryker ikke bare én arbeidsdag, men to.

Hvem har bestemt dette dumme opplegget? Jo, det har amatørene (=politikerne) som overstyrer fagfolkene – i dette tilfellet: økonomene. Også legene, for mange som må ta røntgen er syke på en måte som forverres av så lang transport. Hvem av dere som har bestemt dette – har selvkritikk nok til å stå frem og innrømme at dere har bestemt dette molboopplegget?
Det er slike idiotiske opplegg som gjør at halve Normøre vil gå inn i Trøndelag. Er det det som er målet?

Glærum, 22.2. – 2018
Dordi Skuggevik

Giske reiser rundt i den norske periferien og samler støtte. Med utdannelse i tekstanalyse, er det for undertegnede svært interessant å se på retorikken til Giske fra første runde forførerisk tale i Orkdal, til neste stopp i Surnadal igår. I Surnadal har han distansert seg fra kjernepunktene i sin første syndsbekjennelse i Orkdal, og han taler i Surnadal med større avstand til det syndsbekjennelsen dreier seg om. Sakens kjerne pakkes inn i større sekker: «negative saker» – «overskriftene» – «konfliktene» – «kampene» – «rammer» – «komplisert og krevende» – «krevende tid» – «varlingene mot ham». Det siste dreier seg altså om at noen har gjort noe mot HAM. Innforstått: Han er offeret. Alt dette har en underliggende virkning på et  publikum som ikke er klar over at de står overfor DEMAGOGEN – den politiske forfører. En forfører taler alltid med silketunge og skjuler sin agenda. Og opp spretter de forførte – og gir forføreren trampeklapp. Slik har det alltid vært her i verden, for svært få er istand til å kjenne forføreren på gangen. Det burde ikke vært så lett spill for en demagog overfor et publikum idag – men trist nok: demagogen har også idag et ganske fritt spill med sitt publikum.

Og hva er det demagogen Giske lover fotfolket på indre Nordmøre? Jo, han vil ihukomme dem i sitt Himmerik: Stortinget. Han lover å representere dem på Stortinget, for herfra er det jo ingen som representerer dere, sier han. Innforstått: Nordmøre inn i Trøndelag, selvfølgelig! Har han glemt vår flotte Ap-politiker Else May Botten? Hun bor riktignok på Molde – men hun er herfra! Klart hun representerer oss – men demagogen usynliggjør henne, for hun har deltatt i «Me too-kampanjen» må vite. Kanskje kan hun peke på ham neste gang!

Demagogen Giske salver så sitt publikum og smører det inn: 1: Han går så tjomslig fremover salen i dongeri og genser, der andre stiller i dress og slips, og han sier: – Det er dette jeg liker ved politikken – karbonadesmørbrødene, kaffen, samværet. (Hvor løgnaktig og kvalmende kan det bli!) 2: Og så smører han sjelen til surn’dalingene med Hyldbakk-sitat – og spår at våren kommer snart – både for dem og ham selv og oss alle sammen. Amen. Det er meg en gåte at alle ser ut til å gå på pinnen.

Hva vil skje fremover når Giske har gjort runden i periferien oppi dalom og utpå bygdom og nærmer seg Oslo med sin vervede hær? Jo, han kommer til å vinne, selvfølgelig – for folk vil bedras. Støre, som i lengre tid har fremstått som en tørr hams, vil måtte finne sin sydhavsøy hvor han kan gå inn i solnedgangen med sine millioner. Folk er lei av Hajik og at hun så lenge har prøvd å ligne på Munchs Madonna, at hun blir nødt til å forsvinne opp en sidegate når Giske gjør sitt inntog i Oslo by med alle som har sluttet seg til hans hær fra skog og fjell og daler. Han kommer til å bli statsminister. For det er slik det er: Folk vil bedras. Det eneste som kan stoppe ham, er et «showdown» med en kvinnelig slugger fra Bergen og hennes to valkyrier.

*

Men, én ting lurer jeg på: På bønnemøtet og hyldningsmøtet i Surnadal takket Giske Velferdsstaten for at den hadde reddet hans to barn med to kvinner ut av mors liv med hastekeisersnitt – begge ganger. Som kvinne som har levd lenge, kan jeg vel tenke meg hva årsaken til hastekeisersnittene var. Alt har en sammenheng: Hypp-Hypp min kvinne! Hvem er herre her inne?

Glærum, 21.febr. – 2018.

Dordi Skuggevik

Da Giske var statsråd, måtte hans statssekretær reise i forveien og varsle unge damer på steder Giske skulle besøke – om at de måtte passe på ikke å komme på tomannshånd med statsråden – i rom hvor ingen andre var tilstede. Dette ble sikkert gjort for å unngå ubehagelig etterspill etter statsrådens tafsing. Det er ikke bare i vår ambassade i India at dette skjedde, ser det ut til. Det ser ut til å ha vært fast prosedyre. Statssekretæren som tjente under Giske som statsråd, bør bli intervjuet om saken, f.eks. hos Torp på TV. Det er særdeles viktig at saken belyses nå som Giske driver med «samling i bånn» i lokallagene lengst borte fra Oslo.

Glærum 21.febr. – 2018

Dordi Skuggevik

Da er det tirsdag 20.februar kl.18.25, og Giske er i farta med sin syndsbekjennelse i enda et lokallag i Ap – langt uti dalom: Surnadal denne gang. For sikkerhets skyld har Ap forskanset seg inne i sentrum av bygningskroppen som huser Sjukeheimen, slik at ingen kommer til å gjøre kvalm og demonstrere mot Giske, av hensyn til dem som er syke. Kvalmende opplegg. Feigt.

Jeg kjørte forbi da møtet begynte. Jeg kom fra et fødselsdagsselskap i nærheten. Jo, jeg hadde kasserollen med sleiver, visper og stålause i baksetet, men alle kvinner som kan tenke seg å slå på kasseroller og lokk når tafsemannen kommer opptrer som storkar, de bakket ned på grunn av at Ap og Giske forskanser seg inne i Sjukeheimen. Feigt! Og – strategisk.

Idag fikk jeg en ny opplysning om tafsingen til Giske. En ung norsk studine fortalte nylig til en felles bekjent at hun var på vår ambassade i New Dehli da Giske var der på sitt herostratisk berømte besøk. I forberedelsen av statsrådens besøk, var statssekretæren der og forberedte besøket. Hun fikk beskjed av statssekretæren om at hun måtte unngå å komme på tomannshånd med Giske alene i et rom. Dette er en dynamittladet opplysning – fot det viser at departementet kjente til Giskes tafsing, og det viser at for departementet har dette vært et problem, et stort problem, når statssekretæren må rydde opp før statsrådens ankomst, så det ikke skal bli noen slemme historier i etterkant.

Ordførerinnen i Surnadal må bare stå der og bekjentgjøre at «Giske-saken» er ferdig, og at vi nå skal gå inn i fremtiden. Hun gjør seg direkte til latter. Men, latteren har en trist biklang, for det er tydelig at hun sleiker Giske oppetter ryggen, for senere å bruke ham til klatrestativ opp og fram i politikken. Klør-du-meg-så-klør-jeg-deg-opplegg. «Intern-korrupsjon», kalles det.

Giske er også selvfølgelig interessert i Surnadal, i og med at Ap i Surnadal kunne få både ordføreren og varaordføreren, selv om det var borgelig flertall ved siste kommunevalg. Et fenomen, rett og slett. Videre er Giske selvfølgelig interessert i Surnadal, fordi Trøndelag nå er ute etter Nordmøre, for der finner Trøndelag en utvidelse av sine mandater for Stortinget, de finner Tjeldbergodden, Sunndal aluminium, oljebasen i Kristiansund, Pipelife etc. Samarbeid med Giske i denne saken, vil for ordførerinnen i Surnadal få henne til å håpe på en plass på Stortinget.

Neste gang skal vi med vispene og kasserollene organisere oss. Det holder ikke bare med en oppfordring, og vi skal ta dem før de kommer til Sjukeheimen, kvalmsekkene!

Glærum, 20.februar – 2018.

Dordi Skuggevik

Sunnmøringen som sitter på vegkontoret i Møre og Romsdal og ødelegger stadnamna på Nordmøre, han har slått til igjen. Er han ikke sunnmøring, så har han i alle fall hatt en skolemester som har sunnmørskifisert det nynorske språket hans. For sannsynligvis er det en han.

Fra før har vi fått namn som Flesa og Fikja opp på vegskilta, og nå skal vi får bytta ut Bæverfjord med Bøverfjord. Det er INGEN! – som sier Bøverfjord, Fikja eller Flesa! Nedre del av Bøverdalen, rundt fjorden, det heter på stedet for Bøffjor’n. Fordi det for utabygdes folk kan forveksles med Bøfjor’n, så har vi ofte måttet si Bæverfjorden. Bæverfjord er dessuten familienavn for svært mange mennesker, så jeg er sikker på at de skjærer tenner, og gjerne kan tenke seg å dra til Molde og kløve skrivebordet til denne stadnamn-destruktøren med øks!

På Sjømannskirken på Gran Canaria fortalte Bjørg Fikjta! – (ikke Fikja!) – at hun hadde klatret opp og tilføyet en t – slik at veiskiltets navn Fikja ble Fikjta – slik vi sier det, når det først skal endres til dialekt fra Fiske, som også er familienavn for svært mange mennesker, til og med en prest jeg kjenner i Nord-Dakota!

Ute på Aspøya står det et skilt med navnet Einset på. Folk som til og med er fra stedet, har begynt å uttale det med diftong, men det skal uttales med palatalisert e – Enjset. Flere og flere markerer nå palatalisering med en j i stedet for i, men i dette tilfellet kan en gjerne skrive Enset, så blir uttalen hos de fleste rett – med palatalisert e. Dialekten på Nordmøre er nemlig en østnorsk monoftongdialekt, ikke en vestnorsk diftongdialekt!

Som Bernt Bøe skriver – hvorfor kan ikke disse skiltmakerne på Vegkontoret spørre fagfolk – og også folk på stedet? Saken er at arrogansen deres er så hard at det knaker i den.  Eller er de rett og slett dumme? Enfoldige? Kunnskapsløse? – Norsk språkråd sover i timen og er «ute til lønsj» hele tiden. De kan legges ned, eller alle der må skiftes ut. Kulturdep. er helt uinteressert. Og hva med språk-akademikerne på landsdelens universitet? Tor Erik Jenstad f.eks.? Hvorfor spør ikke disse arrogante fåmene på Vegkontoret etter hans fagkunnskap?

Jeg foreslår at folk kjøper seg regnfast tusj og kliver opp og reparerer skiltene på eget initiativ. Og skiltene som kommer med TRØNDELAG på – kan de skyte i filler når høstmørket kommer. Begge deler styrker Folkehelsa på Nordmøre!

Glærum, 19.2. – 2018.

Dordi Skuggevik

I den norske kolonien i og rundt Arguineguin på Gran Canaria, finner en om vinteren samme tilbud som på de fleste steder i Norge – også «Senioruniversitetet». De holder til i Sjømannskirken. Mange surn’dalinger og andre nordmøringer var oppmøtt den dagen Sverre Aarnes (Stevra) skulle holde foredrag om serieromaner. Det skulle bli svært interessant. Ved hjelp av «powerpoint» tok han oss med inn i en millionbedrift – både med hensyn til antall bøker som utgis, og de millioner kroner som disse seriene triller inn til både forfatterne og forlagene. Det siste sa han ikke noe særlig om, men vi kunne lett regne etter i hodet.

Sverre Aarnes fikk forlaget CappelenDamm til å begynne med serieromaner, og forlaget hadde sendt ned et par kasser med bøker som lå spredt utover på stolene. Jeg gikk hjem med første bok i Sverres 2.jordmorserie, samt første bok i en ny serie av en annen forfatter – «Forglem meg ei». Jeg har i flere år tenkt å lese noen av Sverres bøker, og serieromanbøker av andre, for å se hva dette fenomenet består i, så nå satte jeg meg i sofaen og lot vind og regn i Las Palmas i januar dette år – holde på, mens jeg leste.

Sverres bok minnet meg om «Vangsgutane» uten tegninger. Men, i de tre scenene der den nye jordmora møter distriktslegen, der er det tilløp til noe helt annet: Her går han over grensen til det mer litterære. Jeg tror likevel ikke at jeg kommer til å kjøpe neste bok/bøker i serien.

Så var det 1.bok i serien «Forglem meg ei». Forfatterinnen får ha meg unnskyldt at jeg ikke husker navnet hennes, for jeg gav bort bøkene til nestemann i Las Palmas, da jeg pakket kofferten for hjemturen. Denne boka var særdeles kjedelig, med mange gjentakelser og triviell handling, helt til den dramatiske sluttscenen, som illustrerer det Sverre sa – at hver bok skal slutte slik at en MÅ HA neste bok og se hvordan det går. Jeg sa til meg selv, at det brydde jeg meg ikke om, men da jeg her forleden dag stod foran kiosken inne på sykehuset i Kristiansund, så jeg at neste bok nå er i handelen – og til min store overraskelse bare MÅTTE jeg snik-kikke i boken for å se hvordan det gikk etter dramaet som avsluttet første boken. Men, det fikk jeg ikke vite på første side ved lur-kikking i boka bak stativet. Da jeg gikk ut, kjente jeg veldig suget etter å snu og gå inn igjen og kjøpe boka. Det var veldig interessant å observere min egen reaksjon. Den var akkurat slik som Sverre hadde skildret i foredraget sitt.

Det en satt igjen med etter Sverres foredrag, er hvordan det kan ha seg at så mange mennesker kjøper disse bøkene, for opplagene er enorme. Sverre gav følgende svar på det i foredraget sitt: Terapi. Terapi. Terapi. Folk trenger å gå inn i en annen verden der det ikke er så store problemer. De trenger noe annet å tenke på, ta en pause fra eget liv.

Senioruniversitetene her hjemme i Norge kan gjerne hanke inn Sverre Aarnes med dette foredraget. Han var veldig god på dette, og det er tankevekkende og interessant at disse serieromanene selger som hakka møkk. Det forteller en hel del om folk flest og det livet de lever i dag. Selv sier han at han ikke kommer til å skrive flere serieromaner, for det er et hardt liv: Man må skrive opp en stabel bøker som en buffer før serien lanseres, og en må ha en knallhard selvdisiplin og harde arbeidsdager for å holde tritt med utgivelsene – neste bok, neste bok…

Sverre Aarnes har, etter å ha vært bosatt på Philippinene i flere år, nå tatt utflytting med kone og datter til Gran Canaria, og bor i Arguineguin. Jeg var sikker på at neste serieroman ville utspille seg i det norske miljøet i Arguineguin, men slik blir det altså ikke. Jeg vil imidlertid anbefale Senioruniversitetet både i heimbygda hans, Surnadal, og ellers rundt omkring –  å få ham inn for å holde dette foredraget.

Glærum 18.februar – 2018.

Dordi Skuggevik