Dordis Blogg

Jeg står i den varme dusjen og hører intervju på radioen med en politimann som har banket på en dør i Norge, for å fortelle beboeren at vedkommende uttrykker feil meninger på sitt sosiale medium. Selv om vannet i dusjen er varmt, begynner jeg å fryse. Jeg trodde det var ytringsfrihet i Norge, selv om konsensuskravet er blitt plagsomt sterkere. Når en får politiet på døra på grunn av sine ytringer i media, da er vi på vei inn i Kafka-samfunnet, Stalin-tiden, DDR. Dette er meget farlig, for hvis folk ikke får ytre seg fritt, så begynner de i stedet å snakke med bomber og granater. Derfor fikk vi dessverre Breivik.

NRK’s kommentatorer, konferansierer og programregissører forteller oss stadig vekk hvordan vi skal oppleve ting, hva vi skal føle, hva vi skal mene, hvordan vi skal oppfatte, når vi skal gråte, når vi skal le. De regisserer i stor grad våre oppfatninger og meninger, selv om vi har fått mangfold i media. De har for eksempel fjernet den norske tradisjonen med fisk på julaften, ribbe på juledag – og forteller oss hvordan vi skal steike ribba, enda alle vår formødre steikte den helt annerledes. Jo mindre en nasjon er, jo mindre et lokalsamfunn er, jo mindre en skole er, jo sterkere er konsensuskravet – og nåde den som ikke føyer seg inn under det, for den blir mobbet inn i folden.

Høsten 2014 var jeg i 3 uker en daglig morgengjest i en kaffebar i Cambodia. Der satt trålbasen fra Island, den unge finnlenderen med rastafletter og flere fra Skandinavia. Alle menn. – Hvorfor er dere her? spurte jeg en dag. – Fordi de her fikk ytre seg som de ville, og mene det de ville, svarte de. De var konsensus-flyktninger fra de små strømlinjeformete nordiske land.

Den som i dag ikke har intellektuelt og akademisk nivå til å kunne uttrykke motstand mot Islam som nå i stor grad fraktes inn i vårt land med migrasjonsstrømmen, og som ikke kan uttrykke seg akseptabelt nok til å komme ut i bokform eller i kronikk-form med sine meninger, blir kategorisert som «nett-troll» – og får altså nå politiet på døra. Store-bror-ser-deg-samfunnet er her. Jeg liker det veldig dårlig. Den dagen politiet banker på døra mi fordi jeg har «feil meninger» – da er Norge blitt et farlig land, og da leverer jeg inn det norske passet mitt og søker asyl i et annet land.

 

Glærum, 1.februar 2016

Dordi Skuggevik

 

 

Adresseavisen driver en systematisk nedskriving og devaluering av Nordmøre og Kristiansund. Verst er kommentatoren Stein Arne Sæther. Ordførerne på indre Nordmøre tror etterhvert at det står så dårlig til, at selve Frelsen! er å flytte over til det planlagte storfylket Trøndelag. Rindalsordføreren har til og med oppdaget «vekstkraft» i Trondheim, byen som lever av å suge ut omlandet sitt, uten selv å generere noe næringsliv. Politikerne på Nordmøre evner ikke å se at Trøndelag, Trondheim og Adresseavisen er ute etter dem for å utvide omlandet de kan suge ut. De lar seg forføre.

På Surnadal sparebanks «Næringslivsdag» forleden, ble det holdt et foredrag om Kristiansunds næringsliv, gassfeltene nordvest for byen og service-basen i Kristiansund, og det viste en stor kontrast til svartmalingen i Adresseavisen. Vi kunne alle trekke konklusjonen om hvor feilplassert det nye sykehuset blir i forhold til det vekstpunktet Kristiansund er, og som sykehuset skal betjene. I Molde er det jo bare ufarlig liv for kontorister.

I mange år jobbet jeg med konsertarrangementer. Vi fikk alltid penger fra Møre og Romsdal fylke, aldri fra Sør-Trøndelag, av den enkle grunn at Sør-Trøndelag er et fattig fylke, utsugd av landsdelshovedstaden Trondheim. Møre og Romsdal er et rikt fylke, fordi vi har hatt den økonomiske motoren Sunnmøre. Nå har vi i tillegg Tjeldbergodden, Aukra og Vestbase nord for Romsdalsfjorden. Alle så vel på TV – den enorme modulen som på 500 hjul ble rullet på plass ute på Aukra nå nettopp, der det store gassanlegget er i ferd med å ferdigstilles.

Dynamikken i «Fogderistriden» i Møre og Romsdal er nettopp det som holder ånden «i fløgda» her ute på Mørekysten. Det vert aldri keisamt, for å si det sånn. Vind i håret og luft i luka og åndens flukt over det hele. Takke meg til det, i stedet for å bli en jordvendt, tung og treig trønder! Bare vent: Snart kommer Frøya, Hitra og Hemne til OSS! Og: Det var her Bjørnson ble Bjørnson! YES!

 

Nordmøre 26.januar 2016

Dordi Skuggevik

 

 

Anne Kleivset fra Halsa på Nordmøre har i mange år arbeidet med liturgien som ledsaget festen for «Det hellige blod» i Nidarosdomen. Alle kirker som er viet til en helgen, skal ha en del av kroppen til helgenen eller en gjenstand som har vært i berøring med helgenen – et relikvie, deponert i kirken. Nidarosdomen var en Krist-kirke, viet til den største av alle hellige: Kristus. Det er ikke mange Krist-kirker. De jeg vet om, ligger i gamle vikingområder: Kyrkja Krist Konungs i Reykjavik (den katolske domkirken), Christ Cathedral i Dublin og Kristkirken i Nidaros.

Den islandske årboken for 1165 skriver at dette året kom en dråpe av Kristi blod til Nidaros. Den skal ha blitt innfelt i et «fingergull» – en fingerring av gull, som erkebiskopen bar ved festen for Kristi blod i Nidarosdomen 12. september. Denne festen måtte ha sitt sett av liturgiske tekster, sanger og tidebønner. Selve officiet – settet av liturgiske sanger, mener man er skrevet på 1200-tallet. Det ble delvis skrevet med melodier fra andre fester som denne festen skulle skape assosiasjoner til. Idag finnes bare ett manuskript igjen, og det er ikke fullstendig. Det ligger i Det kongelige bibliotek i København. De gamle messebøkene og antifonariene ble ødelagt ved reformasjonen, men i en del tilfeller fant man blader av dem igjen som permer på bl.a. gamle regnskapsbøker, når en kom «i skade» for å gni hull på lorten på permene. Musikkhistorikeren Asbjørn Hernes oppdaget slik flere gamle manuskripter på biblioteket i Trondheim. Av «Fingergull-officiet» finnes det idag bare ti pergamentblader.  (Les resten av Roman Hankeln (NTNU) sin interessante artikkel i CD-heftet.) CD-en ble lansert med konserten «Fra Jerusalem til Nidaros» 12.sept. 2015 – 850 år etter relikviets ankomst til Nidarosdomen. At denne bevarte delen av officiet igjen kunne klinge i Nidarosdomen, og fra CD-spilleren i våre hjem, er en så stor kulturhistorisk bedrift og sensasjon, at det burde fått langt mer oppmerksomhet enn det gjorde, både fra Nidarosdomens forvaltere, fra Academia og fra media.

Anne Kleivset har med det gregorianske damekoret sitt – Schola Sanctae Sunnivae, arbeidet med Fingergull-officiet over mange år. Hun fikk kjennskap til det gjennom prof. Hampus Huldt Nystrøm på NTNU, der hun etter organisteksamen på Konservatoriet, hadde gregorianikk som valgemne både på grunnfag og mellomfag musikk på universitetet. Etter ny ordning tok hun Master i formidling av gregoriansk sang med koret sitt som instrument. En slik Master er hun alene om i den gregorianske og akademiske verden, hvis jeg er rett orientert, og det tror jeg at jeg er. Da hennes mann, Henning Sommerro, avleverte CD-en her i huset, betegnet han «Fingergull» som «en bauta». En «musikalsk merkestein». Det er det denne CD-en er.

For å få adgang direkte til det gregorianske forskermiljøet i Frankrike, må en ta arbeidet, utgiftene og tiden til å lære seg fransk. Men, dette miljøet har i dag «satelitter» i mange land. Anne Kleivset har stort sett arbeidet med «satelitten» i Nederland. Hun har vært svært dyktig til å finne høyt kvalifiserte fagfolk, og å oppnå samarbeid med dem. På «Fingergull» har prof. Eugeen Liven d’Abelardo, Nederland, vært musikalsk rådgiver, foretatt notasjon-restaurering og også vært «Recording Producer». I CD-heftet ser en flere tunge navn på teknisk og musikalsk innsikt. Selskapet 2L har gitt ut «bautaen». www.2L.no

CD-en er anmeldt i det franske fagbladet Canticum Novum av Michel Zeegers. Og bedre kan det ikke sies:

Interpretasjon:

«Det dreier seg uten tvil om et av de beste gregorianske damekor av idag. Kvaliteten på tolkningen er på høyde med det man derfor kunne forvente. Stemmene forenes perfekt med en eksellent klang, en renhet, en flyt og en legato som begeistrer. Uttalen og dynamikken følger på for så å gi oss en vidunderlig lytteopplevelse. Man kunne beklage enkelte avslutninger som er litt brutale, især der det pustes midt i frasen, men det forhindrer virkelig ikke dem som elsker denne sangen, i å verdsette denne eksellente innspillingen.»

Teknikk og presentasjon:

«Lydopptaket yter stemmekvaliteten rettferdighet. Etterklangen er godt behersket og presisjonen er perfekt. Koret er godt plassert og samlet, uten at noe skiller seg ut. Ingen pusting eller bakgrunnsstøy ødelegger lytteopplevelsen. Det betyr godt arbeid fra lydingeniørens side, noe vi heldigvis er blitt vant til i de fleste lydopptak idag.»

Opptaket ble gjort i Olavskirken i Ringsaker, fordi i Nidarosdomen holdt man på med det store arbeidet med Steinmeyerorgelet. Rommet i Ringsaker kirke har akustikkmessig fungert helt optimalt for dette opptaket.

Michel Zeegers tilføyer at CD-en er «soignert» presentert i en klassisk eske med fyldestgjørende CD-hefte med norsk og engelsk tekst.

Manuskriptet kan konsulteres på www.kb.dk/permalink/2006/manus/69/

Videre info på nettstedet til plateselskapet 2L: www.2L.no/pages/album/114.html

Utdrag kan høres på Schola Sanctae Sunnivae nettsted: www.sunnivae.com

Anne Kleivset har maktet å holde dette gregorianske koret sammen og har inspirert og fornyet det siden 1992. 5 CD-er er det blitt så langt. Hun er den eneste i Norge som kombinerer forskning, praksis og formidling av gregoriansk sang, og slik har hun gjort – og gjør – alene, det som det tiltenkte nordiske gregorianske instituttet i Trondheim skulle gjøre, men som nå dessverre er en tapt visjon i Trondheims virkelighet. Koret hennes er til en viss grad tilknyttet Nidarosdomen, logisk nok, men hun frister en freelance-tilværelse som nå bør gå over i en statsstipendiatstilling i resten av hennes aktive liv med dette viktige arbeidet som det er å få musikken frem igjen fra 1000-årige norske notemanuskripter. I København skal det ligge en haug med 50.000 usorterte manuskriptfragmenter, så arbeidsledig blir hun neppe. Der kan det ligge flere tapte perler. Derfor trengs det flere musikk-arkeologer. Norge kan begynne med å gi Anne Kleivset en stilling som statsstipendiat!

En anekdote til slutt: 17.oktober 2014 dirigerte Ole Karsten Sundlisæter sitt oratorium Olav den Helliges dåp – 2. gangs fremføring i Frankrike, i Sainte Clotilde i Paris, mens hans første orgellærer, Anne Kleivset, samtidig – fremførte Rex Olavus i Rouen-katedralen med sitt kor og Trondheimsolistene. Komponist av orkesterpassasjene: hennes mann Henning Sommerro, også en av Sundlisæters lærere. Etterveksten Sundlisæter gjorde ikke skam på sine lærere, for å si det sånn. Prøver på hans verk, også med gregoriansk sang: www.sonore.no

Glærum 24.januar 2015,

Dordi Skuggevik.

 

 

 

Nå må det bli en slutt på at alle disse menneskene drukner i Middelhavet, og på at Mafiaen håver inn svarte penger fra flykningene! Politikerne vet veldig godt hvordan det skal gjøres, for Spania stoppet båtflyktningene fra Vest-Afrika for noen år siden. Av de 20.000 som kom til Canariøyene, sendte Spania prompte 18.000 tilbake, og dermed kom det ikke flere båter. Av de resterende 2.000, ble 500 underårige satt i et barnehjem ved flyplassen på Gran Canaria, og 1500 ble sendt til fastlands-Spania og «sluppet løs» stod det i avisen. Spania visste at disse 1500 straks ville reise til Tyskland, England og Skandinavia. Men: mange av de overfyllte, åpne fiskebåtene av tre bommet på øyene og forsvant videre ut i havet og gikk til bunns med alle om bord.

Spansk kystvakt begynte å ta opp folk fra båtene i rom sjø, i internasjonalt farvann, og fraktet dem direkte tilbake til Afrika-kysten. Strømmen av båter stoppet. Slik må også folk i båtene i Middelhavet tas opp i rom sjø, og resolutt settes i land igjen i Libya og Tyrkia. Da blir det slutt på disse dødsseilasene, og Mafiaens store inntekter av dette. Mafiaen blir nå så rike, at de vil kunne finansisere de utroligste kriminelle aktiviteter fremover.

Nå ser man i Vest-Afrika hva som skjer i Middelhavet, og i det siste har båter prøvd å komme til Canariøyene igjen, i det håp at det nå skal bli fritt leide videre opp i Europa. Dermed får man igjen disse båtene som bommer på øyene og seiler vestover og rett i døden.

Hva ville Tyskland ha vært i dag, om tyskerne hadde hatt noe sted å flykte i 1945? De kunne ikke flykte, men ble sittende i grushaugene etter terrorbombingen som drepte 534.000 sivile mot slutten av krigen. I tillegg jaget russerne ytterligere 15 millioner Østersjø-tyskere og Volga-tyskere vestover og inn i Tyskland. Hadde tyskerne hatt et sted å flykte, ville vi ikke hatt det moderne Tyskland i dag. Tillater vi de mafiose flyktningesmuglerne å tømme Syria, vil det om kort tid ikke være noe Syria. Det samme med andre land som nå dreneres for sin befolkning av Mafiaens transporttilbud.

Dette er så enkelt: Gjør som Spania! Men kom igang øyeblikkelig! Politikernes handlingslammelse har vart lenge nok.

 

Glærum 20.jan. 2016.

Dordi Skuggevik

 

CD-omtale:

Mange menn fra Surnadal har sammen – med CD-en «VEBJU» – skapt en totaldokumentasjon av og rundt folkemelodier fra Nordmøre som berører julen. Et «Gesamtkunstwerk» – som Wagner ville sagt – et totalkunstverk. Henning Sommerro: Arrangement, komposisjon, piano, harmonium og kirkeorgel. Anders Larsen med Testore-violinen fra Milano, bygd ca. 1730. Jon Arne Mogstad har fulgt prosessen mens han har tegnet og malt. Forfatteren og forlagsredaktøren Tiger Garté beskriver at «vebju» er betegnelsen for når snøen ligger på grenene i skogen, og reflekterer over jula. Bernt Bøe skriver om folketonene. Trygve Brøske har skrevet den ene av «juledansene» i gammel stil. Fred Ola Bjørnstad gjorde opptak med representanten for de gamle folketonekildene, og Astrid Søyset Moen ble eneste kvinnelige innslag på platen. Jostein Ansnes og Steinar Larsen fra Øra studio sørget for opptak av  musikken i Stangvik kirke, hvor ytterligere to menn ringte med klokkene for å avslutte platen. Presten med assistent.

Så hvordan ble resultatet?

Det er den gamle italieneren fra Milano som er sensasjonen. Anders Larsen makter å formidle den vokale tradisjonen gjennom et strykeinstrument. I selve klangen uttrykkes den lengselen, det vemodet, det meditative, innadvendte uttrykket sangerne i folketonetradisjonen på Nordmøre hadde. Jeg vet det var sånn, for jeg har hørt dem og vokst opp med dem. Men at denne unge violinisten makter å ta dem slik på kornet og få det ut av denne violinen er ganske utrolig. Instrumentet går også inn i karakteren av dansemusikken og gjør også den til sitt eget uttrykk. Trygve Brøske og Henning Sommerro har truffet svært godt når de har skrevet hver sin dans på denne platen, men uten Anders Larsens evne til å få en gammel italiener til å lyde som en norsk spelemannsfele, ville ikke dette gått bra. På et par konserter har jeg hørt Larsen spille Ole Bull på denne gamle italieneren på en utsøkt måte. Kort sagt: Anders Larsen kan ta med Testore-violinen på hva som helst, og komme godt fra det. Denne violinen er helt annerledes av karakter, enn en Stradivarius og en Guarneri. De to holder seg innen et langt smalere idiom enn denne Testore-violinen. Den har en sterk personlighet med mange uttrykksmuligheter, Men, så skal det også sies at intet instrument er bedre enn sin musiker. Anders Larsen har solid bygget seg opp «sten for sten» – til at han nå kan gjøre hva som helst – etter at han fikk bruksrett til dette instrumentet av investoren Lars Løset.

Henning Sommerro «leverer» – som vanlig. Det blir aldri kjedelig når han arrangerer og musiserer. Vakkert, overraskende, originalt – men han holder stramme tøyler. Hvis jeg skulle protestere på noe, så er det når han brummer i bassen med trøorgelet så ikke det skal bli for vakkert i Julverset. Genistreken på denne platen er når han legger inn en passasje der Astrid Søyset Moen i opptak synger litt fra Nyårsverset, hvor hun passerer utenfor det musikalske vinduet som en skygge som lyser fra bakenfor musikken – fra en forgangen tid. Det er et gripende øyeblikk. Her mangler Bernt Bøe kunnskap om at siste del av Nyårsverset ble sunget 3 ganger, hvor det ble bedt om et fruktbart år – et fredligt år – et gledligt år.

Jon Arne Mogstad’s originale tegninger og malerier fortjener å bli utstilt. De burde vært utstilt i forbindelse med lanseringen av platen. Han har klart å fange Henning Sommerro uten maske (!) – og han har klart å få et uvanlig liv i både lysekronen og musiseringssituasjonen. Folk er ganske imponert over hvordan han har malt portrettet av den gamle italieneren også. For det er et portrett han har malt av fela.

Tittelen «Vebju» har Henning Sommerro fra et dikt han har liggende, som ble skrevet av Ingeborg Sivertsdatter Glærum – gift Solem. (Det er utlagt på bloggen dordis.no.) På lanseringskonsertene på Nordmøre begynte han konsertene med å lese dette diktet.

Etter presentasjonskonsertene på Nordmøre, fremførte musikerne flere av sporene her ved Jordan-elven – på stedet Jesus skal ha blitt døpt. De var innleid av den norske og den svenske kirken. Tilstede var også Tempelridderne og deres stormester. De konserterte også i vår ambassade i Amman, og dinerte hos en kristen araber som sitter i Jordans nasjonalforsamling. De meldte at araberne likte både Julverset og Kling no klokka. Og hører vi riktig godt etter, så finner vi absolutt Midtøstens idiom i det norske på et par steder.

Positive meldinger innløper her i huset fra folk i USA og andre utland som fikk denne CD-en til jul. Men selv om alle fikk denne CD-en av meg til jul, i min omgangskrets og familie, så er dette en plate for hele året og for alle år. Den er et kulturhistorisk dokument – fra Nordmøre, godt hjulpet av en gammel italiener.

Glærum, sist i januar 2016.

Dordi Skuggevik

 

Vebju

De lave stort å kvitt

mot syne mitt,

ho fløe berre på fersagd

slik fresk å fin ei flagd

frå kvart eit tre.

Tru kva de e?

Berr sei de du:

Vebju –

 

De står eit syrintre

e hagale’e,

berr slekt eit sempelt eit,

om sommarn fiolblått på let.

No lyse de frå eldhusglasa

mot store kvite syrinklasa,

mest så du ikkje vil de tru.

Kva e de du?

Vebju –

 

Dem he fått stanga tå se håinna

uti skogja, småtållbåinna,

å på kvar ei vaksa tåll

sitt rare fågla, bjønn og tråll.

Eit lite’ pust, no snjø’n e så mjell,

skofla dem me spjell,

å kjem du borti strøkku,

streinna dem me røkku.

Da retta skojen se: huit, sju-u-

Så e ho ikkje lenger du,

Vebju –

 

Kvart år står skojen slik e nyårsbragd

å fløe rikt me store ræne flagd

frå kvart eit tre:

Sjå opp å ikkje ne!

Om berre te brånøytes du,

så vil ho lik-vel skojen bu

Vebju –

Ingeborg Sivertsdatter Glærum g. Solem  – skrevet 1942

(«Vebju» – av å «bjuga veden» på gammelnorsk = bøye veden. Dette ordet er betegnelsen på når snøen ligger i trærne og bøyer grenene under vekten.)

Vebju er tittelen på CD-en med julemelodier fra Nordmøre som kom ut nå til jul 2015. Omtale av CD-en vil følge.)

Da er Adresseavisen ute og promenerer sin muslimske kjæledegge, Fatima Almanea, igjen. De legger inn Islams datter fra de store oppslag i sommer som den siste og nr.5 som»Årets navn» i Adresseavisen. Som i sommer, da Adresseavisen fotograferte henne i rød hijab i Stiklestadalléen i tiden på året da vi feirer Olav den Hellige, slik fotograferer de henne igjen i rød hijab – nå ved juletreet. Hun ser skrått på oss og smiler innyndende fra under den røde hijaben, mens hun holder en gren av juletreet i hånden.

Både fotoet med rød hijab i Stiklestadalléen og nå det samme med en gren av juletreet i hånden, begge ganger med et selvsikkert smil – inngir tung symbolikk. Jeg undrer meg på om Adresseavisen selv er klar over hvor tung symbolikken er. Jeg undrer meg også på hvor mange av Adresseavisens lesere forstår at dette er tung symbolikk – og i så fall, hva symbolikken er. Det jeg virkelig lurer på, er om Adresseavisen selv er bevisst på hva de driver med.

Fatima Almanea flagger to ting med sin knallrøde hijab: Hun representerer to ideologier: Venstresiden i politikken + Islam. Hvis leseren går tilbake til mine to første innlegg på denne bloggen, vil de bli ganske opplyst om sammenhengene bak knallrød hijab på denne fremadstormende Islams datter i Norge: Venstresiden i politikken og Islam har én ting felles: Bekjempelsen av Kristendommen og den kristne kulturen.

Mange lesere vil kose seg med å oppfatte oppsettet fra Adresseavisen med knallrød hijab + Stiklestadalléen ved Olsòk + juletreet, som at den unge damen fra Islamistan vil bli en av oss. Kjempekjekt! tenker de med kortslutning i persepsjonen, og går glade igang med å feire Kristi fødsel nu i mørketiden. Men jeg som har lest Koranen fra perm til perm, og i tillegg har lest mange bøker om Koranen og om Islam, jeg ser det illevarslende i Adresseavisens oppsett: Islam er kommet til Stiklestadalléen, og Islam griper tak i juletreet. Jeg var i Bulgaria den julen folk der igjen fikk lov å ha juletre. Det hadde da vært forbudt i mange år av kommunistdiktaturet.

Hvor lenge får vi lov å ha juletre her i landet, hvis Venstresiden i politikken og Islam går sammen om å ta det fra oss?

Det skal bli interessant å se om trønderne velger Islams datter fra Venstresiden i politikken som «Årets navn» i Trøndelag. Jeg skal vedde på at det blir henne, for Verden vil bedras.

Slik slutter «juleevangeliet» i Koranen: «Men dette var Marias sønn. Herren legger seg ikke til barn.»

Deri ligger forskjellen. GOD JUL!

4.tirsdag i Advent 2015.

Dordi Skuggevik

I «Driva» fredag 18.des. er det satt inn et svart felt med hvitt trykk, der avisen får den modige somaliske kvinnen på Sunndalsøra til å trekke tilbake sin  påstand om at bakruten på bilen er 4 x knust av folk fra det muslimske miljøet, som ikke tåler at hun integrerer seg ordentlig i Norge. I tillegg har «Driva» tatt inn et tantete leserinnlegg hvor det hele pakkes inn i masse annet og usynliggjøres i masse «hot air» (heit luft) som de sier i USA –  d.v.s. snikk-snakk. Denne stygge saken blir nesten kooooselig…

Den graverende trakasseringen av den somaliske kvinnen er ubehagelig for folk, lite morsomt, rett ut sagt ukoselig nå før jul, så derfor stikker alle hodet i sanden, og håper alt er borte når julen er over og vi trekker hodet opp av sanden igjen. Men – dette vil ikke være over. De som trakasserer kvinnen ser at de kan tillate seg dette uten å bli hverken identifisert eller  straffet for det, så neste gang vil de gå lenger. Hvor langt? Det må politiet nå spørre seg, de som har henlagt denne saken. Politikerne på Sunndalsøra må spørre seg om det samme. Knektene bør tas straks! Det må settes et eksempel på at Islams sønner ikke kan tillate seg å utøve Sharia-straff på Sunndalsøra – ustraffet av NORSK lov!

Politiet har i denne saken vist seg som noen knehøner, skikkelige feiginger. Venter politiet at avisen skal løse saken, risikere straffen fra Sharia-folkene? Med Charlie Hebdo og November-terroren i Paris i friskt minne, er det lett å bli knehøner og strutser i kampen mot Islam, både for politi og for «Driva». Slik sett er vårt lokale knefall for Islam interessant, men forferdende. Illevarslende for fremtiden.

 

22.12.2015.

Dordi Skuggevik

I «Driva» 16.des. står den somaliske kvinnen Anisa Ali Aden frem og forteller at bakruta i bilen hennes er knust 4 ganger av tilhengere av Islam på Sunndalsøra. Hun etterlyser politisk engasjement, og er selv politiker for Ap i kommunestyret. Dette er selvfølgelig en politisak, men når politiet henlegger saken, blir henleggelsen en politisk sak. Politikerne bør gå ut og forlange at politiet tar illgjerningsmannen (-mennene) som er ute og håndhever Sharia på Sunndalsøra med å knuse bilruten til kvinnen 4 ganger. Dette skal ikke tåles i vårt rettssamfunn, og finner ikke disse muslimske knektene og kvinneplagerne seg i å leve etter vårt samfunns regler, så bør de deporteres til Islamistan! Straks!

Dordi Skuggevik

Tillegg/PS:

Adresseavisen går idag 17. des. 2015 ut med samme historie, men de har kuttet det hun sier i Driva om at det er folk fra det muslimske miljøet som knuser ruten gjentatte ganger (for å håndheve Sharia-justis overfor muslimsk kvinne). Drivas redaksjon sa at hun har trukket påstanden om gjerningsmennene nå, og spør meg om jeg vil ha dette leserinnlegget på trykk i Driva. Jeg svarer til Driva at hun nok har trukket tilbake  påstanden om gjerningsmann/menn fra det muslimske miljøet – fordi hun må ha fått ytterligere trusler fra dem. – Og selvfølgelig skal jeg ha mitt innlegg på trykk!

Dette viser på en  graverende måte at både folk og media legger seg flate for Islams løpegutter når de er ute på straffeekspedisjon, med Sharia som rettesnor.

Islam ruler! Nå også på Sunndalsøra.

Er det vi skal ha det i Norge, som påberoper seg å være en rettsstat?

DS

 

Mange som har vært mange ganger på sydkysten av Gran Canaria, har enda ikke opplevd denne deilige by Las Palmas, som ligger ute i passaten mellom tre kontinenter. Her er en liten «bruksanvisning» på et første besøk:

Universitetet i Las Palmas er 500 år, så her dreier det seg om en gammel by, så begynn gjerne med Vegeta = Gamlebyen.

Ta buss nr. 91: Las Palmas Directo. Den kommer kvart på hel time (pluss – minus) forbi Patalavaca/Arguineguin (men den starter i Puerto Mogan). Den siste går 20.45. Den tar 50 min. Bussen går hjem igjen kvart over hel time fra busstasjonen i San Telmo-parken – den siste går 20.15. Pass på så du ikke ender opp på 001 Las Palmas – som går via alle melkerampene og bruker 2 timer til byen. (Morsomt én gang – kanskje.) Sitt på bussen helt til den parkerer i den underjordiske busstasjonen i San Telmo-parken, så vet du hvor du skal ta den når du skal hjem igjen.

Når du kommer opp av busstasjonen, er du i San Telmo-parken. Se på den flotte musikkpaviljongen, den blå vakre kafé-kiosken i Jugendstil fra 1904, hvor kafédriften dessverre har tatt en pause, og se også den gule info-kiosken, men som ikke er så vakker som den blå. I Adventstiden og i julen er det en fantastisk utendørs julekrybbe her. Gå inn i San Telmo-kirken og la øynene venne seg til mørket, så ser du mye vakkert. Dette er den eldste kirken i byen, og den markerer hvor byen ble født og begynte sin vekst. Derfra tar du fatt på Triana, den store gågaten sør-østover i retning Katedralen. Se opp! Se på husfasadene! Dette er den tunge, men imponerende Las Palmas-Jugend-stilen. Mye morsom arkitektur. Mange festlige sidegater inn til høyre leder til parallellgaten hvor du finner Teatro Cuyás, det nye teateret som byen gav seg selv til årtusenskiftet. Der lå en gang «Sukkerfeenes hus» Morales, men det som er bra det forsvinner – som de sier i Amerika…..Vi som en gang har sittet baki hjørnet der med en kopp stinn, varm, spansk sjokolade, og sett de hvitkledde sukkerfeene bake og brase bak den frostede glassveggen, vet hva lykke er. Halleluia!

Der Triana slutter, svinger du til venstre ned om Teatro Peréz Galdós, som er operaen. For få år siden brukte de 2-3 år på nytt, moderne scenetårn og fullrestaurerte interiøret som er dekorert av Las Palmas’ store Jugend-maler Nestor. Museet for Nestor ligger ved Pueblo Canario, folklore-museet han bygde opp ved Hotel Sancta Catalina ved Dorada-parken, hotellet hvor kongefamilien pleier å bo. Nestor-museet er verdt å få med seg når du er ferdig med Vegeta. Her kan du se Nestors store malerisykluser – «Havets sang» og «Jordens sang» og «Den sorte perle», som henger i trappen opp til andre etasje. Tilbake til operaen: Statuen som står ned for inngangen, er av den franske organisten og komponisten Camille Saint-Saëns som overvintret på Gran Canaria i flere år, og som gav orgelkonserter her til inntekt for de fattige. Kombiner gjerne en gang en opera her, med overnatting på Hotel Sancta Catalina. Ved ankomst mellom lunsj og middag, kan room-service gi deg en standsmessig oppvartning på balkongen! Kelneren som kom med det store brettet til meg, var 2 m og 200 kg, og grønne papegøyer kikket fra palmekronene inn over gelenderet på balkongen….(En lykkestund!) Pausene i operaen kan tilbringes på takterrassen med utsikt over gamlebyen Vegeta, og er du heldig, serverer de champagne, og du får en nellik når du forlater operaen…..ikke alltid, men det hender!

Fra Operaen går du oppover til du tar av til høyre inn mot Cairasco-plassen med det gamle teateret som ble bibliotek – Gabineto Literario. I andre etg. er det en rektangulær konsertsal med luftens ånder malt på medaljonger i taket, og der hørte jeg flere flotte kor før jul en gang. Et kor med 40 unge damer 20+ avsluttet med Julverset fra Stangvik: Et lidet barn så lysteligt er født for oss på Jorden – på norsk! Nå er det blitt en restaurant i 1.etg. – men er du moden for en forfriskning eller lunsj, så gå over til Hotel Madrid. Her har de ikke tørket støv siden Franco bodde her natten før han satte over havet for å jage kommunistene ut av Spania. De har malt hotellet gult i år (2015). Dette er mitt stamsted i Las Palmas. En atmosfære av historiens gang og det dype Canaria. (Borgerkrigen kom aldri til Canari-øyene.)

Herfra går du mot Sankta Anna-katedralen. Over hovedalteret ser du Jomfru Maria som står ved moren Anna som sitter, mens de samtaler. Til venstre for koret, i glassmaleriet øverst på veggen, ser du Anna som underviser datteren Maria. Katedralen markerer altså oppdragerens viktige funksjon. Faren Joachim er nok ute på markene…..

Orgelet her er spansk, med vakre fløytetoner fra 1864. Den gamle presten langt oppe i 80-årene har spilt dette orgelet i over 50 år, og er som regel den som kreker seg opp og ned av orgelet i den stille messen kl. 12 om søndagene. Foran katedralen ligger Plaza Sancta Anna, med bispeboligen opp til høyre. Her er det av og til store utendørsfeiringer. Går du ut av Katedralen og tar rundt hjørnet til venstre, finner du inngangen til et stort og interessant liturgisk museum. Går du til venstre uten å ta rundt hjørnet, og så til høyre i andre gaten du da treffer på, vil du finne Museo Canario hvor du kan kjøpe flotte nyinnspilte CD-er med musikk som ble skrevet av Anna-katedralens egne komponister på 15-16-17-1800-tallet. Katedralen holdt seg nemlig med egne komponister, musikere og sangere i 400 år. Samlingen av CD-er er på ca. 60 nå. Meget attraktiv musikk for jul, påske etc. Her kan du også se på skjelettene at urinnvånerne var 2 m – guanchene, som jeg tror var vikinger som drev av ned hit med passaten da de egentlig ville inn gjennom Narvasund (Gibraltar). De var blonde og blåøygde og 2 m, men ble slaktet ned av spanjolene på 1400-tallet. Omtrent alle.

Fortsetter du oppover der, kommer du til Den hellige ånds plass med et lite kapell som alltid er stengt, men det er fint å sitte der og ha en stille stund på benken og lytte til den vakre fontenen i den lille hagen. Se godt på fasadene rundt plassen, og gå ned igjen gjennom Calle Sancto Spiritu, på andre siden av kapellet enn der du kom opp, hvor du også må se på fasadene og fargene. Calle Sancto Spiritu og plassen er kanskje det fineste eksempelet på skjønnheten i det gamle Las Palmas. Helligåndens gate fører deg tilbake til hjørnet av Katedralen og videre ned til plassen bak den. Passaten kommer opp gaten og avkjøler deg mens du går nedover…..

Litt bortenfor Plaza Sancto Spiritu ligger Dominikanerklosteret som hollenderne brente ned på 1500-tallet. Hollenderne ødela også tomatsalget for canarierne med dumpingsalget sitt i moderne tid, så her selges det ikke tulipaner, for å si det sånn. Greven av Gran Canaria dro til Sverige etter tomatmiseren da uinnhøstede tomater farget åsene røde – og fikk i gang turismen. Vannet renner idag gjennom dusj og do i stedet for over tomatåkrene, som nå ligger tørre over alle hauger. Greven lever fremdeles.

Bak Katedralen finner du Columbusmuseet, et hus fra tidlig 1400-tall, der den store tenoren Alfredo Kraus ble født, og som har gitt navnet til Konserthuset på Canteras-stranden. Han var makker med Maria Callas og andre store opera-divaer. Colombus bodde i dette huset, El Villa Real, Den kongelige villa, guvernørboligen, 1. 2.og 4. gangen før han satte vestover havet. 3. gangen passerte han forbi Gran Canaria uten å lande her. Han bad sine bønner til Gud i det lille kapellet til høyre når du går ut av hovedinngangen. Kapellet er åpent av og til på hverdager. Det mest interessante med Columbusmuseet er selve huset, som viser hvor staselige hus de maktet å bygge her på tidlig 1400-tall.

Fortsetter du nedover langs veggen på kapellet, vil du innenfor den første døren til venstre finne en paradisisk restaurant i patioen i dette huset, restaurert fra grunnen av av et tysk ektepar, som nå har solgt til en italiener. Hvis du ikke allerede har spist lunsj, så er det her du skal gjøre det! En opphøyet stund! En stund i Himmelens forgård! Restaurant Casa Montesdeoca.

På søndager er det marked på plassen mellom Katedralen og Columbus-museet. Du kan treffe på konserter – klassisk musikk, eller folkloregrupper. Rett nedenfor finner du Det atlantiske museet for moderne kunst. Det ble åpnet av Dronning Sophia for noen år siden, og der er det alltid noe morsomt å oppleve, uansett hvilket forhold du har til kunst.

Har du mer igjen av dagen, så ta en taxi til El Corte Ingles – den store spanske «Steen & Strøm» med egne fabrikker for klær og sko på fastlandet og butikker over hele Spania. De har et eventyrlig salg i januar. De har et stort hus på hver side av gaten Meza e Lopez. Det til venstre har bøker og plater og husgeråd. Det til høyre har sko, vesker, klær. På toppen er det en kafeteria, men går du gjennom den og inn en dør, kommer du inn i en stille, klassisk spansk restaurant der du kan ha et opphøyet måltid i den store stilen – uten stor regning.

Derfra tar du nå en taxi til Hotel Reina Isabel midt på Canteras-stranden, setter deg med en drink, eller en kaffe med en av deres fortreffelige kaker – ute på terrassen mot havet ved Canteras-stranden, eller du går opp på takterrassen og gjør det samme. Ned til venstre, ved søndre ende av Canteras, ser du det fantastiske konserthuset byen har gitt seg selv: Auditorio Alfredo Kraus, hvor en tysk fysikkprofessor har utarbeidet en akustikk i verdenstoppen. Gå en tur på strandpromenaden og la deg imponere. Den er betalt av EU’s regionale fond, men arbeidet er utført av flinke spanske arbeidere. Du er heldig hvis du nå har et hotellrom på dette hotellet, og en konsertbillett til Auditorio Kraus i lommen!

I Adventstiden og julen lager de en enorm julekrybbe i sand øverst på Canteras. Og oppe i svingen der kan en sitte på kafé på Feittirsdagen og se alle gruppene som defilerer forbi mens de forbereder seg på den store Carneval-prosesjonen, mens trommene går i byen og foregriper Langfredagen. Neste natt, natten til Askonsdag, kler folk seg i hvitt og danser på Triana og kaster talkum på hverandre til de sklir på asfalten.

Las Palmas ligger på sjøveien til Sør-Amerika som Canariøyene er så forbundet med. Her på øyene snakker folket søramerikansk spansk, uten lesping og kvasse s-er. Atmosfæren og folkelynnet er heller ikke som i Fastlands-Spania. Her er det et avslappet lynne og folk er runde i kantene. Og som sagt: Hit kom aldri borgerkrigen, selv om sosialistenes blåøyde statsminister Zapatero kom ned og stemplet det nye universitetssykehuset med navnet til en av de kommunistiske heltene fra borgerkrigen på fastlandet: dr.Negrin. Forøvrig et aldeles utmerket sykehus hvor du får rask og kompetent hjelp ved å legge fram pass og blått EU-kort for helsehjelp! Aldeles gratis!

Hva gjør alle disse svært forskjellige menneskene som går frem og tilbake på Canteras-promenanden? Jo, de ser på havet, lytter til havets åndedrett og kontemplerer livet i all sin opprinnelighet mens de tar seg en øl eller en varm sjokolade innimellom.

Nordmenn på sørkysten av øya tror det er så kaldt, vindfullt og regnfullt her. I syd transporterer fjelldalene kald luft ned til havet om kveldene og nettene. I Las Palmas er det ingen slike daler, så her er det mildt hele døgnet. Jeg har vært her i 6 uker nå. Det har vært 33 gr. på glassverandaen om dagene, og aldri kaldere enn 23 gr. når jeg har gått ute henimot midnatt. Det har ikke falt regn disse 6 ukene. Men – jo da: Nordvesten kan feie inn gjennom gatene med striregn av og til – om «vinteren».

Velkommen til Verdens deiligste by!

Hilsen

Dordi Skuggevik

10.12.2015