Hans Rotmo er en verbal og musikalsk Charlie Hebdo, en Charlie Chaplin, en kongens skald, en hoffnarr.
Slike stemmer var alltid viktige foran en despot, for å sette ting på plass.
I moderne demokrati er disse stemmene enda viktigere:
De får folk til å tenke selvstendig fordi de er så grelle i sitt uttrykk.
Jeg har aldri kjøpt magasinet Charlie Hebdo, fordi vulgariteten de uttrykker seg med,
er ikke mitt uttrykk. Av samme grunn har jeg heller aldri kjøpt Rotmos plater,
men når jeg har hørt ham på radio og TV, oppfatter jeg hvor viktig denne stemmen er.
I Norge er vi inne i en periode med konsensuskrav. Vi skal ha de riktige, polerte meningene,
ellers blir vi kneblet. I utlandet har jeg truffet folk fra vår nordiske virkelighet som faktisk
emigrerer fordi de ikke får lufte sine meninger her hjemme lenger. Barene er fulle av dem. både i Thailand og Cambodia. Det er gått så langt her hjemme, at på Den nasjonale scene ble
en av de kunstneriske krumtappene oppsagt, fordi en nyankommet dame skulle «skrifliggjøre»
teateret, og nå har vi sett kjøret mot Per Boye Hansen på operaen i Oslo.
Folk i Norge forstår ikke lenger hva et kunstnerisk uttrykk er. De forstår heller ikke kunstnerens viktige rolle. Ei heller hvordan en kunstner opererer.
«Teateret» i Verdalen nå – er veldig interessant:
En Muhammeds datter i hijab stiger frem – og gøller opp Rotmo, røsten fra det norske folkedypet. Og det i det året vi kan feire 1000 år siden Olav den Hellige kom hjem, ble konge i Norge og begynte moderniseringen av landet.
Konfrontasjonen skjer ved Stiklestad, hvor Olav mistet livet fordi han stod på sitt.
Fariseerne tar nå livet av skalden Rotmo: De avlyser hans konserter.
Samtidig kanoniserer de Muhammeds datter.
Ved inngangen til mitt livs siste kapittel er jeg svært deprimert over situasjonen
for yringsfriheten her i landet. Siste dolkestøt mot ytringsfriheten forberedes nå
av godfjottede nordmenn: Sharia!
Dordi Skuggevik
(Ble etter en del om og men publisert i Adresseavisen sommeren 2015.)
