I Spania:
Det er søndag og lunsjtid i Las Palmas, og jeg sitter på restauranten nærmest Konserthuset, ute på strandpromenaden. Bordet mitt står inntil et langbord med en spansk storfamilie. Ved enden av det spanske langbordet, nærmest mitt bord, sitter en liten mann på 2-3 år. Han har dette vakre latinske mannshodet med klassisk hårklipp, som selv små menn på 2-3 år har – i latinske land. Alltid et kunstverk i seg selv. Antrekket er også klassisk: kortermet bluse med rund krage som går ned i kortbukser med seler og smekke. Tøyet er smalstripet hvit og lyseblå bomull. Hvite knapper. Hvite ankelsokker og svarte lakksko hører med. Den lille mannen sitter stille og veloppdragen ved bordenden, og vet hvordan man spiser ved et langbord på en søndag – og alle andre dager. Over ham svever de voksnes samtale mens måltidet inntas. Han er ikke del av samtalen. Ingen ser på ham. Men, vi kan være sikre på at samtalen tas inn av ham, lagres på mystisk vis i ham – for videre bearbeidelse gjennom livet. Han vet at han tilhører dem og er elsket av dem, for til riktige tider blir han gjenstand for stor kjærlighet fra dem alle sammen. Den ene etter den andre. Men, ikke nå. Det er pause mellom rettene, og til slutt – kaffen i langdrag. Den lille mannen har en liten lekebil som han stille underholder seg med – på bordkanten. Meget diskret klarer han å gli ned av stolen, og står på kne mens hans han kjører bilen sin på stolsetet, uten å bli oppdaget av de voksne. Men – så oppdager han at han blir sett – av damen på nabobordet. Han lyser opp, og viser en voldsom lyst til å komme over, men oppdragelsen sitter allerede så fast i ham, at han vet at det kan han ikke. Vi har intens men diskret kontakt med blikk og minespill. Jeg er gammel lærer, og elsker barneansikter – fordi barneansikter aldri bærer maske, men ligger så åpne mot verden. Nå vet jeg at jeg MÅ gå, for ikke å gjøre det vanskelig for ham, og for at ikke den fine stemningen ved familiebordet skal ende i lite hyggelig skjenning på dette vakre og fine barnet. Jeg ser det krøller seg i ham for å ta kontakt med dette mennesket som ser ham. Jeg blinker til ham, smiler – og går. Ingen på langbordet har sett oss.
I Norge:
Når jeg kommer hjem fra lunsjen i Las Palmas – til Det norske helsesenteret, Valle Marina, på sydsiden av Gran Canaria, går jeg opp den lange trappen til øvre gaten i anlegget. Midt i tappen ser jeg rett inn på balkongen til en leilighet. Jeg stanser for å trekke pusten litt. For bordenden her sitter det også et barn. 5-6 år, antar jeg. Kjønnsnøytralt antrekk og frisyre gjør at jeg ser ikke om det er gutt eller pike. De fire voksne ved bordet ser ut til å være barnets besteforeldre. Alle de fire voksne sine ansikter er vendt mot barnet, mens fire talestrømmer sendes mot barnets ansikt samtidig. De fire talestrømmene har ingen sammenheng med hverandre. De treffer kontinuerlig barneansiktet hvor øynene er sperret opp – og det er munnen også, for barnet er ikke i stand til å ta imot fire henvendelser på én gang. Barnet har ingen mulighet for å respondere eller ta del i en samtale som ikke er. Men, besteforeldrene har lært i det nye Norge – at barn SKAL BLI SETT! De vil dessuten selv bli sett – av barnet. Ensomheten i dette barnet er langt større enn hos den lille mannen oppe i Las Palmas, slår det meg.
I Sverige:
Det er igjen søndag i Las Palmas. Høymessen i Sankta Anna-katedralen er over, og jeg sitter på et bord bak domkirken og skal hygge meg med en søndagslunsj. På nabobordet sitter en mor med et barn på en 6-7 måneder. Moren er veldreiet etter mange økter på treningsstudioet. Den svarte kjolen sitter som malt på kroppen hennes: den slutter rett nedenfor de spenstige rumpeballene, ermene slutter ved håndleddene og utringningen er perfekt. Hun er meget eksekutiv. I-pad og i-phone brukes intenst – mens babyen henger over armen som en accessoir hun har skaffet seg da alt annet var på plass. Babyen har et uttrykk som tilsvarer det man i gamle dager kunne tillate seg å kalle «åndssvak». Med åpen munn, koper barnet ut i rømdi uten å feste blikket på noe. Her har altså damen i svart alt på plass, og så fikk hun en «fåm». Ja,ja. Slag som livet gir. Men så reiser hun barnet opp, slik at gutten (tror jeg det er) står på låret hennes og ser på meg over skulderen hennes. Plutselig skjer de noe i barnet. Det fester blikket på ansiktet mitt. Barnet ser at det blir sett av et annet menneske. Blikkontakt. Minespill. Det er som om det blir klikket på plass et batteri i barnet. Han fylles av livsbejaelse, begeistring og uttrykksbehov – og hopper voldsomt opp og ned på morens lår. Hun forstår ingenting. Hun taster på telefonen, og det dukker opp en joggende far. De veksler noen svenske ord. Han overtar bordet og begynner på sin lunsj mens hun pakker barnet ned i trillevognen. Heldigvis snur vognen rett vei: barnet vender mot moren mens de triller, og kan kommunisere med henne på trilleturen. Men nei, hun strekker et trekk over barnet, med et lite kikkhull i, der barnet ikke har sjangs til å se henne, for nå skal barnet sove, fordi den elleville utfoldelsen barnet plutselig hengav seg til ved kontakten med meg på nabobordet, det skal hun ikke forstyrres av. Mor og barn forsvinner, hun med i-phonen i hånden. Far setter seg til med i-phone og i-pad og driver sitt hjemmekontor på søndag formiddag i gamlebyen i Las Palmas – mens han skuffer mat inn i hodet, uten å se på maten. Kelneren kommer ikke ut i tide, så den eksekutive, spretne og veltrente far fra Sverige går inn for å få betalt lunsj for to – inntatt på skift, ikke sammen. Hun kommer med vognen, ser ham ikke, tar opp i-phonen og taster melding til ham. Jeg sier på norsk: «Mannen din er inne i restauranten og betaler regningen.» Hun åpner munnen, ser vantro på meg, sier ikke et ord, og forsvinner inn i restauranten.
Dette barnet er ingen «fåm», tenker jeg. Han har det beste utgangspunkt. Men, han kommer til å vokse opp understimulert, uten språk – og sterkt tilbakesatt av mangel på stimulans fra sine omgivelser, og av mangel på nærkontakt med sine nærmeste. Deprimerende, fordi han blir ikke den eneste som blir en produsert «fåm» i vår samtid og vår nærmeste fremtid. I køen på flyplassen i London, på tur nedover, så jeg en 2-åring i trillevogn med dataskiven sin og som ikke var der han var, men inne i paden.
Når jeg forlater stedet, passerer jeg tre spanske gratier i sin ungdoms blomst. De står på rekke, med fronten vendt mot meg som kommer mot dem. Alle tre ser inn i hver sin i-phone med begeistrede blikk, store smil og med begeistringens geberder. «Hei! Go’morn!» roper jeg inn i ansiktene deres. De slipper i-phonen ut av blikkene sine, og hilser meget dannet tilbake til en aldrende dame. Jeg slipper salven løs: «Det er søndag! Solen skinner! Dere er unge og vakre! Her står vi ved Anna-katedralen i denne vidunderlige Gamlebyen! Dere er ute og går SAMMEN! Hvorfor i heiteste kryper dere inn i hver deres telefon?!» Disse unge gratier er enda svært nær sin klassiske oppdragelse. Intelligensen lyser i øynene deres. De forstår i et glimt hva jeg sier. De ler høyt og er helt enig med meg. Vi smiler. Vi går videre – i hver vår retning.
Hvorfor var de to fra Sverige i Las Palmas, når de ikke var tilstede hverken i Las Palmas eller i sin familie – og heller ikke i sitt liv? Det var selvfølgelig for å ha noe å briefe med i vennekretsen, noe å dokumentere på Facebook, Twitter etc. De er ikke tilstede i sine liv. Deres vesle gutt, som vil vokse opp som en moderne fåm, vil heller aldri bli tilstede i deres liv. De vil leve som isolerte individer i hver sin lille kapsel. Det var lett å se for en gammel lærer.
I Kina:
Mellom bussen fra Siena til Firenze – og til flyavgang fra Firenze, rekker jeg å få innta en lunsj på en uterestaurant ved Domkirken. Et gjensyn etter 30 år. Det er 35 grader i skyggen, steinsettingen på Domkirkeplassen gløder, og truer gjestene i uteseksjonen med heteslag – inntil kaldt, hvitt gòv legger seg som avkjølende tåke ned over oss – fra dysene i taket. Dette er et standsmessig sted. Det beste. Det dyreste. En estetisk høydare før avreisen fra Italia som er «sempre Italia». Alltid Italia.
Plutselig slår en stor spurveflokk med kinesere seg ned – midt i restaurantlandskapet. En stooor storfamilie fra Kina, ser det ut som. Midt i flokken av familiens 3-4 generasjoner, familiens pryd og glede: det ene barnet – en bitte lille pikelill på 3 år, midt i trassalderen – og med en liten hårdusk som står rett opp – midt oppe på hodet. Når de er kommet seg på plass, utstøter det lille pikebarnet et meget sterkt, tynt, høylydt og fryktelig skrik, med decibels langt over smertegrensen. Flere spretter opp, som troll av eske, og prøver å tyde skriket. Bestefar farer som en strek inn i restauranten og kommer tilbake med en plasteske med små marsipanfigurer. Den lille holder fred. En stund. Men hun har ikke glemt knappen hun har fått tildelt av de voksne: Skriket – som får alle til å sprette opp og gjøre de utroligste ting – for HENNE. Marsipanen oppspist: Nytt skrik. Nå vil de ikke ha en liten kineserinne som spyr av marsipan – resten av dagen, så foreldrene setter seg inntil henne og ser BARE HENNE! De avleder med mye snakk og store løfter, forstår jeg, selv om de snakker kinesisk. Når bestefar har vært rundt på bordene og hilst på alle de andre i restauranten, til deres store forundring – og alle vannflaskene på kinesernes bord er drukket opp, alle serviettene er tilsmusset og bestikket ligger henslengt over duken som nå har diverse flekker, så letter spurveflokken og forsvinner. Kelnerne sukker, og er nok salige over at denne flokken ikke skulle ha 5 retter og hele dagen på deres etablissement. De dekker bordet på nytt i lettelse over å være kvitt dem og den lille piken med terrorknappen, skriket. Jeg grøsser ved tanken på hvor mange millioner Kina nå har av disse skakkjørte enebarntyrannene. 40 millioner av dem tar nå klaverundervisning, etter at Lang Lang spilte på OL i Beijing. Jeg grøsser ved tanken på hvor mange de er, og at de om ikke så lang tid vil være verdens herskere. Vi ser allerede prototypen på hva vi kan vente oss i Pjong-Jang. Bare navnet på hovedstaden hans gjør at jeg takker Gud for at mitt liv er kort og fort. «Ars longa – Vita brevis,» sier Domkirken i Firenze ved siden av meg: Kunsten er lang. Livet er kort. Amen.
Glærum, 30.aug. 2016
Dordi Skuggevik