Så er det utreise fra Værnes nok en gang. Jeg forbereder meg på å klare securityen uten å få apoplektisk anfall, for Værnes er den mest slitsomme flyplassen med pirk og plage ved avreise. Gardermoen er den verste når en kommer hjem. Jeg har tatt meg god tid. Jeg overlevde glatte sko på isglasert asfalt mellom trappa og den isglaserte bobla av en bil. Jeg klarte å beholde humøret mens tiden gikk og jeg skrapte is for første gang denne høsten. I bilen hadde man skoletter med utfellbare pigger, for på Værnes pleier det ikke å være strødd, hverken på flyplassen eller i flytrappa. Birgittasøsteren som serverte frokost på Tiller, hadde allerede vært til Værnes med priorinnen som steg til værs kl. 07 på vei til Den evige stad i sitt hjemland Italia. Søsteren fra Bangalore hadde kjøpt nye vinterdekk i forgårs, og sier det gikk bra, mens hun peker opp mot Himmelen hvor Gud han bor.
Jeg har kjørt innover langs fjorden med en favorittsanger fra Colombia på CD-spilleren, karmelittermunk og prest Alejandro, og går inn i avgangshallen med den beste vilje. Heldigvis: Ingen kø, selv om man sparer på kontrollutgiftene med for liten bemanning, som vanlig. Sikker på at alt er i orden, går det glatt igjennom idag, inntil dama bak røntgenapparatet grabber tak i cabinsekken min og tar ut det jeg har glemt å ta ut: toalettveska! Jeg roper til henne, der jeg står og ordner alt rotet etter pipeporten: jeg glemte å ta ut toalettveska! Jeg forventer at hun bruker praktisk vett og sunn fornuft og ser at min toalettveske er laget av transparent plast, der hun ser alt innhold med ett blikk, og kan legge den i sekken igjen. Men nei: hun gir meg en plastpose med lynlås, og den skal jeg legge alt flytende og smørbart i, selv om toalettveska er laget av transparent plast, beregnet på flyreiser. Jeg må gå tilbake til start, gjennom pipeporten, og plukke opp igjen alt mitt habengut. Forfra! Forfra! Jeg nevner Satan ved hans rette navn: banner så det lyser, enda det er bare en time siden Pater Olav lyste utreisevelsignelsen over meg da jeg forlot klosteret på Tiller . – Lær dæ regalinn! kvekser den unge hainn-trønderen ved pipeporten hånlig. – Faen! roper jeg. Han er ikke vant til at korpulente gamle damer i sitt søttiandre år sider det. Men, jeg må rope til Den Onde at jeg ser ham, og vet å nevne ham ved hans rette navn. Etter lang tid på ryddebenken og bagasjen reorganisert, går jeg forbi stativet hvor en kan trykke sin ros og ris på diverse ansikter. Jeg trykker 4 grønne sure i rasende fart, og to damer bak meg ler høyt. Da fikk nå de en glad dag.
Bortover passasjen til utenlandsflyene sier hjertet mitt: Kjenner du hva du gjør med meg? Kjenner du hvordan jeg snurper meg – og at det er ubehagelig? – Jeg gjorde så godt jeg kunne, svarer jeg – Ikke godt nok, svarer hjertet mitt. – En dag skal du få ligge igjen i den securityen, og jeg går fra deg, sier hjertet matt. – Du skal få ligge der i flommen av ditt indre, eruptive magna, mens jeg tas opp i Himmelen av englene.
Hollandaisene her oppe i flyet er himmelblå, tennene er melkehvite, og de sprer Gaudaen sin suibito senza hesitatione. Nå kjøper hollenderne opp gårdene både i Frankrike, i Tyskland og i Norge. I indre Thailand driver de også sine melkegårdsbruk, og forsyner hele Bakindia med melk. Hollenderkyrne dekker jorden i svart og hvitt, og den eneste osten vi får kjøpt i fremtiden blir Gouda. Slik går det når folk klarer å tvinge matjorden opp av havet.
Men glidelåsen min fikk de ikke til å pipe i perleporten, enda den er av massivt metall, sydd inn i skjørtet av den burmesiske skredderen i Cha Am ved Siam-bukten, i Thailand!
Torsdag 13.okt. 2016, over havet et sted, mellom Trondheim og Amsterdam, på vei til Rouen og Paris.
Dordi Skuggevik
