Kommentarer til filmen «Kongens Nei»

Etter krigen fikk mange land det travelt med å restaurere sitt selvbilde. Slik også i Norge. Historien ble sterkt retusjert. Myter ble støpt etter behov. Løgner vedtatt som sannhet. Så ble den offentlig vedtatte historiske versjonen drillet inn i nasjonens hoder – via skolebøker, presse etc. Da er det ikke lett å komme frem til sannheten i ettertid. Nå er det 76 år siden tyskerne okkuperte Norge, og vi er i en periode av historieskrivningen hvor mytene står for fall, og en neste generasjon historikere går til arkivene og nyskriver historien. Vi nærmer oss etterhvert sannheten. Men, de som fremdeles har interesse av å holde på mytene, driver frenetisk på med å befeste de gamle mytene i nye bøker som gis ut, filmer som spilles inn, intervjuer med gamle helter på dødsleiet. Så – hvor mange flere filmer skal vi ha om «Tungtvannsaksjonen» etc. før denne krampa gir seg, og vi kan være sikre på at vi har sannheten?

Filmen «Kongens Nei» inneholder både forsøk på å klamre seg til de gamle mytene, og samtidig forsøk på ny vinkling med nye sannheter. Etter å ha lest omtale og kritikker av filmen i 5 – 6 aviser, viser det seg at publikum ser hva de vil se i denne filmen. De som står fast i de gamle mytene, historiske fordreininger og direkte løgner om 1940, de kommer ut av kinoen og har fått sine gamle oppfatninger befestet. De som kom for å se om det var noe nytt, har funnet en del nytt som diskret er blitt smettet inn blant de gamle mytene. Som en sa: – De skulle nok til med å lage denne filmen etter boken med samme tittel, men så fant de ut under perioden med research, at boken stemmer ikke med virkeligheten. En annen sa: – Det som er ahistorisk er ikke verre enn at det er til å leve med.

Det er et anerkjent faktum at Kong Håkon var meget forfatningstro. Han ville aldri talt til Stortinget – selv ikke under denne kaotiske flukten. Det er også det forfatningsmessige og hans konge-ed som avholder ham fra å gå over til å være konge for en kuppregjering, uansett hvem lederen for denne regjeringen måtte være. Med en slik forfatningskunnskap og kunnskap om Grunnloven, visste Kong Håkon meget godt at Grunnlovens paragraf 11 avsatte både ham og regjeringen 7.desember 1940, fordi da hadde de vært 6 måneder utenfor rikets grenser. Hverken Kong Håkon eller regjeringen Nygaardsvold ble formelt gjeninnsatt, så de må ha levd ut et kontinuerlig statskupp resten av sin funksjonstid.

Den forfatningstro Kong Håkon var heller aldri alene med den tyske sendemann Bräuer. Utenriksminister Koht var tilstede. Det var Kongen = Kongen i statsråd, som sa nei, ikke Kong Håkon som person. Og dette «Nei» ble sagt i affekt av Koht – mer eller mindre sammen med regjeringen, allerede før panikkflukten fra Oslo. Et «Nei» som kostet mange norske liv. Men, kanoniseringen av Kong Håkon i det nasjonale mausoleum har pågått i 76 år nå, og da er det ikke så enkelt å ta fatt på en annen fremstilling. «Elverumsfullmakten» er en annen fiktiv og strategisk løgn. På grunn av Grunnlovens bestemmelser (paragraf 17 m.fl.) og logistikkproblemer ble den aldri vedtatt.

Dronning Maud får gjennomgå fordi hun holdt til i England med hestene sine, mer enn hun var på slottet i Oslo. Men, dronning Maud gjorde ikke noe annet enn det som var vanlig for overklassekvinner i England: overlot barnet til barnepiker og til kostskoler eller privatlærere. Det er etterhvert blitt kjent via lekkasjer fra den indre krets rundt Kong Håkon at han var en praktiserende homoseksuell. Det må derfor ha vært lite attraktivt for Dronning Maud å sitte om vinteren på et slott i Oslo, i et kaldt formalekteskap. Hun hadde gjort sin plikt: skaffet landet en kronprins. Han var barnebarn av Christian IX. Uansett om det var hun eller søsteren som hadde født ham, og uansett hvem som var faren, så var arvefølgen korrekt sikret via bestefar Kong Christian IX – i linjen fra Olav den Hellige.

Og skal vi nå drive med skittentøyvask, så kunne man i filmen gjerne tatt med den pikante scenen der utenriksminister Koht sitter på toget ut av Oslo med en av sine elskerinner på fanget, dog ikke den samme som han hadde tilbragt natten med….Men da ville det vel bli for mye Opera Buffa som ville ha avsporet linjen i historien, en historie som dessverre var en Opera Buffa, men Tragica.

Kanonene på Oscarsborg var av en type som trengte lang forberedelse før de kunne fyres av. Det var en annen mann enn kommandanten som på eget initiativ klargjorde kanonene så de kunne avfyres hvis ordren kom. Denne mannen var medlem av Nasjonal Samling, og er derfor skrevet ut av både historien og filmen.

Filmen som sådan er et flott filmarbeid, båret oppe av den meget dyktige danske skuespilleren som gestalter Kong Håkon, men – slutten gjør at filmen buklander rent dramaturgisk: nest siste og siste scene kjører den i grøfta. Vi har nesten inntil det kjedsommelige fått Kong Håkons begeistring for barn demonstrert – i forhold til barnebarna, så når han under et (overdrevent) bomberegn ved Nybergsund kryper bort til et neste tre og beskytter et enslig, gråtende barn med kroppen sin og trøster, da blir det for mye. Sentimentaliseringen blir for billig, og hans barnebegeistring devalueres. Nedtur for den dramatiske linjen. Så kommer sluttscenen hvor de tre generasjoner – konge, kronprins og arveprins, forenes etter at krigen er over. Det blir igjen et langt skritt videre ut i en sentimentalisering som kjører dramaet endelig i grøfta. Synd.

En annen plattitude man kunne spart seg, var å kjøre volumet opp i styrke ettersom Quisling talte på radioen. Billig triks. Patetisk.

La oss se frem til neste film: Nå tuller man med alt, med Gud, med kontrafaktisk vikinghistorie i NRK’s flate og vulgære humorstil m.m. Denne flukten fra Oslo må få det til å klø i fingrene til disse autoritetsstormerne på Marienlyst. En dag kommer nok komiutgaven av utenriksminister Kåt med følge på togtur. Grøss!

Glærum 10.okt. 2016

Dordi Skuggevik

Skrevet av

dordis

Lektor, cand.philol, forfatter og samfunnsdebattant.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *