Måned: mars 2017

Da jeg dro i gang Lindemandagene i Surnadal i 1983, skjedde det etter at jeg hadde funnet biografien om Ole Andreas Lindeman i Surnadal bibliotek, og kontaktet biografen: Asbjørn Hernes. Jeg spurte ham om han var villig til å komme til Surnadal og avduke bautasteinen på Øverlandet, Lindemans fødested. – Det ska biskopen av Nidaros gjerra! svarte Hernes.

Jeg var med Asbjørn Hernes da vi fikk foretrede for Nidaros biskop og la frem spørsmålet, og vi fikk et kontant – Ja!

Grunnen til at jeg visste om Ole Andreas Lindeman og at han er regnet som Norges første musiker i europeisk forstand, og at vi dermed kan si at moderne norsk musikkliv ble født og fikk sitt startpunkt på Øverlandet i Surnadal, det var en hendelse hjemme i Oppigard ò Glerem da jeg var 12 år. En vakker sensommerkveld hadde mor og far en av sine «salongs» d.v.s. – det kom gjester som var opptatt av musikk, dikt, politikk, religion m.m. – og mens far var vert og ledet fremdriften i samværet, bar mor umælende inn rikelig og god mat. Denne kvelden var det Edvard Bræin som var basen. Han hadde med seg Sigurd Torkildsen som var dirigent for Studentersangforeningen i Oslo og en dansk kollega i samme gate som het – Gade. Disse tre var instruktører på et korkurs på Nordmøre Folkehøgskule på Skei. Fars agenda denne kvelden var å få min fetter Sigurd Øye, kalt Oberst von Løvenbrøl av min far – til å foresynge for de høye herrer. Han så gjorde, og fikk store lovord. Men Sigurd ble opptatt av å gå på skeiser og være kjærest med Kari, og tok aldri fatt på operakarière. Men, han synger dog mye til manges glede – enda, og datterdatteren er i operaløpet. For meg var aftenens clou at Bræin satte seg til pianoet. Jeg har opptaket i hodet enda. Bræin ved pianoet var som et stort symfoniorkester i full fart. Frodigt! Kraftigt! Fantastisk! 12 år, umælende tilskuer på veakassen – ugløymeleg!

Aftenen sluttet med Bræins peptalk om å dra på befaring til Øverlandet for å bestemme hvor Lindeman-bautaen skulle stå. Og i halvmørket ble befaringen foretatt, noe far fortalte om igjen og igjen. Dette var i 1952, mener jeg.

I 1980 – fant jeg boken om O.A.Lindeman av Asbjørn Hernes på biblioteket i Surnadal. Den var trykket i 1956, og var aldri blitt utlånt. Senere ble den solgt på slankesalg i Surnadal bibliotek for en 10-er, tror jeg. Jeg kjøpte den. Senere gav jeg den videre til Ole Karsten Sundlisæter, for jeg fikk en uheftet, usprettet kopi av Hernes selv, som så ble transportert til Paris og innbundet håndtverksmessig i gyldent skinn av Madame Colette Ollivry. Hun bor rett ved Bjørnsons adresse i denne byen.

Etter 100-kronerulling kom Lindeman-bautaen opp. Uten at det var planlagt, kom den opp det året man kunne feire 100-året for Ludvig Mathias Lindemans Musikkonservatorium i Oslo (sønn av O.A.Lindeman) men som da i 10 år allerede hadde vært Norges Musikkhøgskole. Slik kom det honoratiores opp til Øverlandet fra Norges Musikkhøgskole. Nidaros biskop kom. Domorganist emeritus i Nidaros Ludvig Nilsen kom. Daværende domorganist i Nidaros Per Fridtjov Bondsaksen kom – og det var et syn å se dem alle sammen på langbenken foran langbordet i nystua på Øverlandet på konserten med O.A.Lindeman sin musikk for cembalo, spilt av Jon M. Skogstad. Der satt de i svarte dresser med hvite snipper og mansjetter og vippet med blanke, svarte lakksko. Formannen i Surnadal kulturstyre og ordføreren satt baki hver sin krå og gjorde store øyne, fordi de hadde utgjort mye motstand og lite forståelse for tildragelsen med dette jubileet – ja faktisk hånet undertegnede, daværende kultursekretær, som stod bak initiativet. Der satt de nå i kråa si og fikk syn for sagn: O.A.Lindeman var STOR – enda! Norges musikkliv i moderne tid ble altså født i Surnadal – på Øverlandet. På Norges musikkhøgskole fortsatte jubileet i – Lindemansalen.

Denne første dagen av 7 jubeldager med 10 konserter ble åpnet med pontifikal messe i Øye kirke med Nidaros biskop – Bremer, foran alteret og Ludvig Nielsen ved orgelet. Biskop Bremer så dette jubileet og bautaavdukningen som så viktig, at selv om han dagen før viet sin sønn og svigerdatter nede i Fredrikstad, så brukte han natten til å kjøre opp til Surnadal. Vi satt i kirken. Ringeren stod klar, Ludvig Nielsen satt på orgelkrakken – men ingen biskop kom. Det var dødsstille i kirken. Jeg satt og så ned i gulvet – og tenkte: Hva nå? Da jeg mismodig løftet blikket, så jeg inn i ryggen av bispekappen foran alteret, der biskopen stod vendt mot øst i bønn. Da biskop Bremer så entret prekestolen, la han en hånd på hver side av prekestolen, han lot en pause synke i forsamlingen, og så sa han: Kirken – takker dere! Ny pause. Ja, tenkte jeg, da skiter vi i kulturstyreformannen og ordføreren!

Glærum, en vårdag i mars – 2017.

Dordi Skuggevik

Siden 1000-årsjubileet for dåpen av Olav den Hellige og hans menn i Rouen gikk av stabelen i 2014, har komponist Ole Karsten Sundlisæter ønsket å ta bladet fra munnen om hvordan Ordfører Rita Ottervik og hennes flokk fra Trøndelag opptrådte i Rouen. Jeg har stoppet ham 2-3 ganger, men ikke denne gangen. Jeg har forstått at det er viktig for ham å få sagt dette, for sin egen selvrespekts skyld, tror jeg.

Jeg velger å publisere hans innlegg på bloggen min, fordi det ser ikke ut til at den prektige Adresseavisen har tenkt å trykke hans ytring. Den er ikke «pyntelig» nok –  hans ytring.

Komponist Ole Karsten Sundlisæter har ordet:

1000-årsmarkeringen av Olav den Helliges dåp i Rouen høsten 2014 og fremføringen av oratoriet Olav den helliges dåp, ble for meg en vekker om arroganse og smålighet fra våre trønderske kirkelige og politiske ledere. Som en av svært få, ble jeg på et tidlig stadium orientert av Dordi Skuggevik om hennes vyer for 1000-årsmarkeringen, der hun så for seg et stort fransk-norsk festår i 2014 med utgangspunkt i Olav den helliges dåp i Rouen i 1014.

Biodrivstoff ødela bilmotoren min.

Min Citroën C4 – 2007, som bare har gått 118.000 km, var på langtur med meg og en kompis sist sommer. Bilen gikk som en klokke ned til Oslo, ut til Arabygdi i Telemark, innover til Gardermoen, hvor kompisen ble plukket opp, så ned til Vadstena og oppover til forbi Ørebro, hvor det skjebnesvangre skjedde der ute på gläsbygden: Bensinstasjonen hadde bare biodiesel. Ja-ja, tenkte jeg, søta bror skal alltid være så rett og riktig, så jeg får vel bare konvertere til moderniteten og fylle biodiesel, og tanken var dessuten tom. Det gikk ikke lang tid før det kom en tung, søtladen og kvalmende lukt i bilen. Jeg ringte en ingeniør-kompis i Norge. – Steng luftinntaket, sa han, luft gjennom vinduene. Verkstedet kunne senere bekrefte at det hadde vært et godt råd, for det var eksos som kom inn i kupéen. Vi kunne ha dødd der langt inne i skogen den grønne på Särnaheden.

Med 7 grader oppover Dalarne og gjennom Femundsmarka ble det en kald tur hjem. Motoren hørtes mer og mer ut som en gammel symaskin, og den rystet og skok når den ble startet. Den måtte opp i en betraktelig fart før rystingen gav seg. Vi kom oss hjem, men oppover til verkstedet i Trondheim truet den med havari. Vi kom til verkstedet, uten tatalhavari, og der ble den stående i vel en uke, og regningen kom på vel 17.000. Pakninger m.m. i motoren var ødelagt. Denne bilen har stått i carporten mange vintre, mens jeg har vært på Gran Canaria, men har ved hjemkomsten startet på første omdreining av nøkkelen og malt som en katt. Etter reparasjonen har bilen gått ganske greit, men motoren er aldri blitt seg selv igjen.

For et par uker siden fikk jeg vite av Dagsrevyen hva som egentlig var skjedd i Sverige, og det kom også frem på ABC-nyheter at biodieselen var årsaken til nestenhavariet inne i de svenske skoger. Men ellers har media vært stille om at biodieselen ødelegger bilmotorer. Det er ikke politisk stuerent at biodieselen ødelegger pakninger m.m. i motoren, og da holder norske media tett om det….!

Da denne bilen ble kjøpt i 2007, var det umulig å få kjøpe bensinbil. Alle politikerne på Stortinget stod i kor og gaulet – så en kunne se drøvelen på dem: KJØP DIESELBIL! Det sa også bilfirmaet. Man bøyde seg for den kompakte majoritet. Så går det altså noen år, og så vil samme politiske gaulekor forby oss å ha dieselbil. Nå skal de presse biodiesel inn på tanken vår. Resultat: Motorhavari. Hvem skal betale det? Det har jeg skrevet og krevet av mitt forsikringsselskap at de skal gjøre, med kopi til NAF og til bilverkstedet.  Jeg vil gjerne ha innsatt ny motor i bilen min – en BENSIN-motor!

Jeg kjøpte min Lucifer-røde Citroën C4, som den gangen ble kjørt av både Petter Solberg og Sebastien Loew, og bestemte at den bilen og jeg skulle bli veteraner sammen, derfor vil jeg ha ny motor innsatt, for bilen ellers er ship shape! Kanskje Stortinget bør gi meg ny motor? Jeg har i alle fall ikke noen respekt for politikere mer. De gauler om ting de ikke har greie på. Og ikke før har de bestemt det ene, så bestemmer de det andre – og med trussel i hånd, presser de oss til å gjøre hva som helst. Dessverre har de makta.

Glærum, vårjevndøgn 2017.

Dordi Skuggevik

Det hadde kostet meg 1640 kr. å kunne innta plassen min i Olavshallen, på siste forstilling av Otello, bare for å få opplevelsen mye ødelagt av et publikum som ikke kan den ene grunnleggende regel for det å være publikumer: Du skal ikke produsere lyd! (Utenom applaus – og selvfølgelig latter, hvis forestillingen innbyr til det.) Publikum denne kvelden var svært ukonsentrert, og hadde ikke fokus på forestillingen, enda det skal godt gjøres å skape noe mer dramatisk og alvorlig enn det Shakespeare og Verdi her tar oss med inn i: Løgnen. Publikum var urolige, jabbet og snakket. Hver gang en akt sluttet bar det laus, og publikum klarte ikke å sette tann for tunge når neste akt begynte. De holdt det gående etter at orkesteret intonerte neste handling. Når dramaet i Otello virkelig drar seg til, og dirigenten stod klar for å sette handlingen i gang i siste akt, hvor Otello dreper Destemona, da måtte dirigenten reise seg og vise en åpen hånd mot publikum for å få dem til å holde kjeft. Det er ganske utrivelig å tenke på hva den utenlandske dirigenten kommer til å si om publikum i Norge, når han kommer hjem til utlandet.

Arrangørene av operaforestillingen i Olavshallen må ta sin store del av ansvaret for at publikum opptrer så ukultivert: De lar folk gå inn i salen med vinglass og halvlitere med øl i hånden, og skvalpe seg forbi dem som allerede har satt seg. Dette er et signal til publikum om at her er det tjomslig ja – her er det skikkelig «folkelig»! Her skal vi alle slappe av, ja! Hadde dette vært en konsert der DDE hadde stått og gaulet om rompa si – ut gjennom store høytalere, så skulle jeg ikke sagt noe. Da hadde det fått bli Olavshallens problem at folk søler ut setene i salen.

Jeg spurte dørvaktene i pausen om dette var vanlig praksis nå. – Ja, sa de – nye regler. – Det må være Trondhjems-regler, sa jeg, – for dette har jeg aldri opplevd noe annet sted noen gang. Men da jeg luftet meg om dette til et par fra Kristiansund, sa de: – Dette er da Opera! Dette gjør man i Kristiansund også nå! Dem tjene pæng på det sjø, arrangsjøran!

Da jeg flyttet til Trondheim i 1999 for en periode på 8 år, begynte mannen min og jeg å gå på TSO’s konserter, men vi sluttet ganske snart. Grunnen var alle armene som føyk opp i været med blå, lysende firkanter – for å «dokumentere», samtidig med at de måtte jabbe litt med sidemannen.  Det var så generende at det ødela opplevelsen. Nå forstår jeg at publikum har fått lov til å gå flere skritt videre i å ødelegge for andre i salen. Det blir ikke oftere at jeg gidder å kjøre inn fra Nordmøre og betale drivstoff, piggdekkavgift, parkeringsavgift, hotell og billett – for til sammen 1640 kr. bare for å få ødelagt både forestillingen og humøret.

Og til slutt: Parfymebomben kom også på konsert. Hun gikk forbi oss og satte seg heldigvis langt unna, så vi slapp å bli kvalm av hennes intense odør fra parfymen som var konsentrert og kraftig, etter mange år i en flaske hvor korken forlengst var blitt lekk. Når man setter seg tett sammen med andre i et publikum, skal man lukte nyvasket – men man skal ikke ødelegge konsertopplevelsen for andre med parfyme.

Det er arrangørens ansvar å oppdra sitt publikum, derfor må det igjen bli forbudt å la folk gå inni salen med mat og drikke, og det må stå en notis i programmet – ikke bare om å slå av mobilen, men også å slå av snakketøyet – og IKKE produsere annen lyd enn forventet av et publikum. Og: Pafymeforbud!

Glærum, 19.mars – 2017.

Dordi Skuggevik

TSO’s første info-sekretær.

 

Nedenforstående innlegg er selvfølgelig datert 2017, selv om jeg har skrevet 2014!

Hilsen Dordi S.

I 1990 deltok jeg på et seminar på det norske studiesenteret i York. Vi dro på ekskursjon til Bradford, og så hvordan den kullrøyksvarte byen var blitt vasket kremhvit. – Hvor kom pengene til dette fra? spurte jeg. – EU, var svaret.

Vi dro på ekskursjon til det store nordengelske friluftsmuseet Beamish. Der hadde de flyttet en hel stasjonsby til museet, stein for stein. De hadde også flyttet dit en hel kullgruvearbeiderby med sin metodistkirke, stein for stein. – Hvor kom pengene fra til dette? spurte jeg. – EU, var svaret.

Etterhvert forstod vi at England ville ha sunket i havet, hvis ikke EU hadde pumpet landet fullt av penger. En ting var jeg sikker på: når England hadde fått nok penger fra EU så landet kunne flyte økonomisk, så ville de kutte trossene til EU. Og det gjorde de. Det vil si, de kutter nå.

Det var folkene rundt i Englands puber som stemte for «to cut loose from EU», de som satt med ølglassene og drømte om «fornstora dar, när ärad vårt navn fløg øver jorden!» som svenskene synger i sin nasjonalsang. Og enda før prosessen var velsignet av parlamentet, dro Theresa May ut på tur og lot som om hun var statsminister for et land som fremdeles var en stormakt. Den ene dagen var hun i Washington og lot som om hun styrte en verdensmakt. Allerede neste dag var hun hos islam-nazisten  Erdogan i Tyrkia og shook hands og lovet å selge ham våpen.

Imens stod Englands unge intellektuelle og unge økonomer i gatene og gråt over galskapen. Europa-parlamentets president, bokhandleren Schulz fra Tyskland, stod også og gråt – i sin avskjedstale, både over Brexit, og over det faktum at de gråtende unge menneskene i England – ikke hadde stemt!

Theresa May kom i moden alder endelig til makten, og den har tydelig gått henne helt til hodet, bejublet av galningen Boris og den ville Farage. Oppildnet av sin historie, der England fullførte vikingenes ekspansjon, og England  rulet bølgene – kastet England seg ut i en siste stormannsgal krampe hvor de nå vil oppleve sitt endelige havari, mens de roper om den nye storhetstiden de tror venter dem.

Hvordan kunne England i de grader miste hodet? Den eneste forklaringen må være at England alltid har kjempet sine kriger på andre lands jord. Tyskland klarte riktignok å bombe dem kraftig i siste krig. 43.381 engelske borgere strøk med under blitzen, noe som vi får repetert og repetert i en uendelig lang rekke filmer i brungrønne farger. Igjen og igjen kommer det nye filmer om dette. Igjen og igjen reparerer de sine gamle spitfires, triller dem ut og får dem opp i luften for å filmes.Vi blir aldri lei. Men før jul leste jeg i en spansk avis at britiske bomber drepte 536.000 tyske borgere. Hvorfor hører vil ikke om dette store underslåtte misforholdet? Hvorfor får vi aldri noen filmer om dette?

Sannsynligvis vil blåmandagen for Theresa May blir svært blå: hun vil trolig – med et frydefullt gaul, styrte seg i havet, sammen med sitt stormannsgale England, muligens i selskap med sitt vedheng Wales, mens Skottland vil løsrive seg fra sin gamle plageånd England, og endelig formæle seg med sin gamle kjærlighet – kontinentet. Ulster (Nord-Irland) vil sannsynligvis finne sammen med Eire, og de vil sammen hygge seg med fortsatt grensefri adgang til EU’s herligheter, nå som alle gamle antagonister sitter og tygger med tannlause gommer rundt på gamlehjemmene. Ja, slik kan det gå.

Glærum, 14.mars – 2014

Dordi Skuggevik

Hvorfor var verden så stille da Tyrkia, for ikke så mange år siden – gikk iland på Nord-Kypros, jaget grekerne ut av sine hjem og bort fra sin jord – og annekterte området? – Mens de (verden) kauket og kauker når Russland tar tilbake sitt gamle område Krim, som Krustsjov gav bort til Ukraina i fylla, for å please sin kone? På vårparten kjøper vi til og med «Kypros-poteter» som okkupantene fra Tyrkia har dyrket i grekernes jord, og spiser dem med den beste samvittighet. (Skam seg!)

Det forrige store raidet tyrkerne gjorde mot grekerne, visste jeg ikke noe om før jeg satt ved frokostbordet på et hotell på Mitilini /Lesvos tidlig på 80-tallet, hvor jeg delte bord med to søstre som hadde opplevd det. Tyrkerne jaget 25.000 grekere ut av den greske delen av Konstantinopel (tyrkisk: Istanbul). Grekerne måtte flykte i bare skjorta. Så gikk tyrkerne inn i det orthodoxe vatikanet og destruerte uerstattelige kunstgjenstander fra flere århundrer. Dette var i 1958, og jeg kan ikke huske at noen medier her formidlet nyheter om denne groteske vandalismen. Tyrkerne ser ut til å kunne tillate seg hva som helst, uten at vestlige media leer på et øyenbryn. Vi tåler mindre av russerne (Krim).

Tyrkerne kom fra det indre av Asia og tok hele Lille-Asia, dagens Tyrkia. Det førtyrkiske Lille-Asia var gresk, hovedsakelig. På busstur i 2012 – vestover kysten fra Antalia og til Smyrna (tyrkisk: Izmir), og tilbake til Antalia gjennom innlandet, kunne vi se ruiner fra den greske antikken, som tyrkerne idag gjør penger på å vise fram til turistene, og som de nesten tror at de selv har skapt! (Frekt!)

I år 33 flyktet apostelen Johannes med Jesu mor, Maria, og en del andre fra kretsen rundt Jesus, vestover Lille-Asia, og slo seg ned i røverhulene oppe i fjellet ved Efesos. Jeg tok taxi alene opp dit i 2012, og kunne se Marias hus og steinhylla som Johannes forrettet messen ved der oppe. Tidligere på dagen hadde jeg, sammen med gruppen, besøkt det som er igjen av Johanneskatedralen i Efesos. Den besøkte jeg også på 80-tallet. Johannes ble den første biskop i Efesos. Han var biskop til han fylte 90 år og døde. På slutten måtte de bære ham inn i kirken, og han holdt en kort men innholdsrik preken – den samme hver gang: Elsk hverandre! sa han.

Når en idag står ved apostelen Johannes’ grav i Johanneskatedralen i Efesos, så er det bare Johannes’ grav og gulvet igjen av Johanneskatedralen. Resten har tyrkerne fjernet. Steinene er transportert ned bakken, der er de brukt til å bygge en stor moské.

99,9% av Tyrkias befolkning er muslimer, men 50% er sekulære muslimer som helst vil forlate hele Islams verden, men som ikke kan det, uten å bli likvidert. De sekulære muslimene er velutdannet, de støtter moderniteten og demokratiet som reformatoren Atatürk siktet mot, og de bor ved kysten og i byene. Deres kvinner jobber utenfor hjemmet. De lar krøllene danse fritt uten hodeplagg, de har korte skjørt og store utringninger på sommerkjolene sine. Det er i innlandet Erdogan har sin støtte, blant den praktiserende muslimske befolkningen der kvinnene selv på sommerdager går i fotside, tjukke, maskuline vinterfrakker med innpakka hau. Det er de som gir Erdogan hans valgseire.

Tyrkia har vel 80 mill. innbyggere, pluss flere millioner fremmedarbeidere som etterhvert har dobbelt statsborgerskap – spredt utover EU, derav 4 mill. bare i Tyskland. Det er disse Erdogan nå vil ut og gjøre til sine trojanske hester og femtekolonister, mens han knebler opposisjonen som utgjør 50% av hans hjemlige befolkning. Erdogans utvikling av en totalitær islamsk stat i Tyrkia må stoppes, av hensyn til de 50% i landet som ikke vil dette, og derfor er det viktig at Tyskland og Nederland har satt foten ned for Erdogans indoktrinering av utenlandsboende tyrkere. Sverige har som vanlig opptrådt som godfjotter og sluppet inn Erdogans misjonærer.

Tyrkere er hyggelige folk, sånn på det personlig plan, de av dem som tilhører de 50% moderniserte «atatürkere». I Antalia var jeg på en flott klassisk piano-festival. Det var til og med piano på trikken! Jeg har flere CD-er derfra som jeg hygger meg med. Men får Erdogan og hans flokk gjennomslag, så blir det nok slutt på pianokonserter, og pianoene i Tyrkia blir nok brent. Islam er en stor kulturdødare der Islam oppnår totalitær statsmakt. Hva som driver denne trenden i Tyrkia, skulle jeg gjerne visst. Etter å ha lest vår ambassadør til Saudi Arabia, Carl Schiøtz Wibye sin bok «Terrorens rike», mistenker jeg at Saudi Arabia står bak. Lurer på hvor mye penger Erdogan har fått derfra…

Vi bør alle bekjempe Erdogan og hans ødeleggelse av moderniseringen av Tyrkia, for vår egen del, og for de 50% som vil lide – og som allerede lider, under hans tiltagende terrorvelde. Hvis noen er nazist i Europa idag, så er det Erdogan! Husk det! Han må kort og godt – bort!

Vi er mange som gjerne vil fortsette å dra til Lille-Asia og nyte det vidunderlige tyrkiske kjøkken, som er opprinnelsen til det italienske kjøkken – som igjen er opprinnelsen til det franske kjøkken. Vi vil gjerne dra omkring i Lille-Asia og studere våre greske røtter, selv om tyrkerne hevder det er deres røtter….Hva muslimene har, det har de stjålet, sa en fremtredende fransk musiker. Tyrkerne har stjålet grekernes kultur, historie og identitet i Lille-Asia. Det kunne vært greit, hvis de innrømte det. De tar i alle fall pr.dato vare på Antikkens  greske kulturarv, for de tjener penger på den. Men, hvis Erdogan og hans folk får bringe sine planer til fullbyrdelse, så blir nok denne greske kulturarven destruert – på samme måte som Palmyra ble destruert av Muhammeds horder i 687, og slik Muhammeds horder kom tilbake for å fullføre sitt verk i disse dager. Det tyrkiske folk må reddes fra Erdogan!

Glærum, 13.mars – 2017.

Dordi Skuggevik

 

Da fru Erdogan stod frem med hijab i offentlig rom ved Erdogans valgseier, da forstod vi at Atatürks livsverk med modernisering av Tyrkia stod i fare. Siden har faresignalene lyst fra skriften på veggen: Tyrkia er på vei mot et totalitært islamsk samfunn. Erdogan vil nå drive sin valgkamp også utenfor Tyrkia, samtidig med at opposisjonen i Tyrkia ikke får komme til orde i valgkampen.  Når Erdogan derfor anklager Nederland og Tyskland for å være preget av arven fra nazi-tiden, så vet vi ikke om vi skal le eller gråte. Er han bare dum, er han bare vulgær, eller er han rett og slett en hensynsløs demagog på vei mot diktaturet – og derfor en farlig mann som står på dørstokken til Europa? Og er millionene av tyrkere bosatt i europeiske land hans trojanske hest, hans femtekolonne i Europa?

Glærum, 13.mars – 2017

Dordi Skuggevik

Den som har lest den nye boken «Terrorens rike» av vår tidligere ambassadør til Saudi Arabia, Carl Schiøtz Wibye, oppfatter det som NRK nyheter IKKE sier, når de rapporterer om sultkatastrofen som nå herjer Jemen, Somalia og deler av Sudan og Nigeria – nemlig: dette er steder hvor wahabismen og salafismen fra Saudi Arabia har terrorisert befolkningen og brutt ned infrastrukturen gjennom de siste 40 årene. Saudi Arabia har brukt enorme summer av sin oljeformue på å destruere disse områdene gjennom å fremme den ødeleggende sverdmisjonen til erke-Islam – wahabistene og salafistene. Ikke bare ødelegger de og dreper befolkningen i områdene helt direkte, men de holder den oppvoksende slekt i et jerngrep på koran-skolene, hvor de utelukkende pugger wahabistenes forvrengte koran-oversettelse, slik at de unge ikke  får annen opplæring og undervisning – og dermed blir de ikke satt i stand til å kunne drive et samfunn. De blir avskåret fra kunnskapen som kreves for å få et samfunn til å fungere.

Verdenssamfunnet bør konfrontere Saudi Arabia med sine misgjerninger! Saudi Arabia har finansiert wahabistenes terrorbølger. Derfor bør verdenssamfunnet kreve at Saudi Arabia betaler regningen for elendigheten de har skapt!

Glærum 11.mars – 2017

Dordi Skuggevik

Hvor mye lenger skal vi i Norge synes det er greit at avgangsklassene fra vårt videregående skolesystem skal stupe seg ut i flatfyll, grisesex og nattevåk – de siste ukene før avgangseksamen? Hvor lenge skal vi synes dette er greit? Hvor lenge skal skolepolitikerne synes det? Hvor lenge skal rektorer og skolestyre synes dette er greit? I tillegg får russen sette så mye penger overstyr at det tilsvarer finansieringen av et første studieår. Situasjonen er så fæl at foreldrene må ut og være barnepiker for voksen ungdom om natten, for de som har ansvar for skoledriften – gir i de grader blaffen! Dette har nå foregått i år etter år etter år, men  det blir ikke engang tatt opp til seriøs diskusjon.

Min russetid begynte 16. mai kl. 16. i 1964. Den dagen var den siste av 5 krevende skriftligeksamener avsluttet. Vi danset oss gjennom en vanvittig vakker vårnatt og møtte fremdeles nystrøket til 17.mai-toget, bortsett fra et par av oss som slo seg på flatfylla. Ingen av oss pulte i buskene, fordi fremtiden betydde mer enn øyeblikket. Familien hadde tatt et krafttak økonomisk for å holde oss på skole i 3-4 år, vi kunne ikke risikere å kaste vrak på det. Vi hadde dessuten bodd 3-4 år på hybel, langt hjemmefra, og hadde lært å være voksne og ta ansvar for oss selv. Hadde mor eller far kommet for å være barnepiker, slik som nå, så ville vi ikke trodd det var sant.

Hvorfor hører vi ikke et pip fra politikerne? Hvorfor hører vi ikke et pip fra rektorene? Før i tiden ble folk utvist hvis de ikke brukte vettet. Foreldrene hadde overlatt ansvaret til rektorene, og rektorene oppførte seg deretter! Men nå? Jeg blir ille til mote når jeg ser disse utfestete, uglade, ufjelge, utpula, barnslige, bleike og stakkarslige ungdommene på 17.mai.

Etter 17. mai og eksamen dro vi på russetur til vår gamle hovedstad – København. Vi gikk i Glyptoteket, vi var i Det kongelige Teater og fortapte oss i ballett, vi hørte Miriam Makeba i Tivoli. Vi var selvfølgelig også på Dyrehavsbakken og i Nyhavn og smakte på ølet og de deilige danske smørrebrød og ditto pølser – MEN VI OPPSØKTE NOE SOM VAR STØRRE ENN OSS SELV! Nå oppsøker ikke russen noe som er større enn dem selv. De orienterer seg ikke utover. De orienterer seg innover mot egen navle – nå også egne kjønnsorganer – inne i en russebuss, hvor de praktiserer en forfeilet sexundervisning i skolen – der pornoen har invadert erotikken, og seksualiteten er blitt kjønnsorgangymnastikk , mens de «hukker» snart med den ene, snart med den andre, i en tid da kjærligheten skulle slå ut sine kronblader i en vakker vår. Verst er disse stormønstringene i Oslo og andre steder, der de mister selvet og raver rundt i bom-bom-musikk og «hukker» unisont i full offentlighet. Det er virkelig synd på dem. Den norske skole av idag, og deres lærere – må ha bygd opp til dette over flere år i skolen. Uvettig er denne russefeiringen på ville veier. Skoleansvarlige politikere og rektorer kan begynne repareringen med å fastsette at russefeiringen skal begynne 16. mai kl. 16! Dertil vil jeg foreslå følgende oppgave til eksamen i norsk hovedmål:

Drøft følgende utsagn av en stor tenker:

«Dersom du slutter å tenke på den du er sammen med som en person, og går over til å behandle ham/henne som et objekt – da har du forlatt erotikken og gått over i pornografien. Og husk: Den du elsker har et ansikt.»

Kjære russ. Det er du selv som bestemmer, når ikke rektor og skolepolitikerne klarer å finne igjen hauet sitt! Ta med ditt eget hau, og ha en riktig god russetid!

Glærum 8.mars-2017,

Dordi Skuggevik