Måned: mars 2018

Aftenposten omtaler lørdag 17.mars «Solkorset» i sin omtale av gruppen «Slå ring om Norge» i forbindelse med blomsterhavet Statsråd Listhaug mottok i etterkant av at Jonas Gahr Støre fikk penset saken om IS-soldaters norske pass over på «Utøya-sporet». Aftenposten gjentar også samtidig sin klassifisering av det lovlige partiet «Nasjonal Samling» som «nazistisk», noe Aftenposten nå i det siste har gjort flere ganger, selv om Nasjonal Samling aldri var «nazistisk» – før «Det norske nasjonalsosialistiske arbeiderparti» kuppet Nasjonal Samling et stykke frem i veien.

Solkorset er et svært gammelt symbol. Jeg har selv tatt bilde av det solkorset som finnes i ett av hvelvene i St.Nikolas-kirken fra 300-tallet i Myra i Tyrkia. Også der er korset og sirkelen malt med gult på rød bunn. Symbolikken er enkel: Korset er symbolet for Kristus, og sirkelen er evighetssymbolet i kristen symbolbruk. Solkorset sier altså: Kristus til evig tid.

Solkorset finner en også i gamle middelalderkirker – kalt «apostelkors» idag. Det er 12 av dem – og de ble malt på veggene i forbindelse med consekreringen (innvielsen) av kirken, og har ofte fått montert en vegglysestake ved seg for at korset skal lyssettes. På gamle keltiske kors, både på De britiske øyer og på Vestlandet her i Norge, finner vi sirkelen rundt krysningspunktet i korset – altså: også et Solkors.

Så – hvorfor tok Nasjonal Samling Solkorset i bruk som sitt merke? Vi glemmer ofte at 1900-tallet var de store ideologiers oppgjør: Verdenskommunismen mot Kristendommen. Kommunismens materialistiske menneskesyn mot Kristendommens menneskesyn. Trykkbølgene fra den voldsomme russiske revolusjonen satte skrekk i folk. Stalins massakreringsbølger av egne landsmenn fulgte på. Det var ganske stor panikk blant folk om at også Norge skulle bli offer for Sovjets ekspansjon. Man fulgte oppgjøret mellom Verdenskommunismen og Kristendommen i den forferdelige borgerkrigen i Spania, noe som forsterket seg under Vinterkrigen i Finland, da lille Finland ble angrepet av store Sovjet, der Materialismen var satt i system, der mennesket var blitt redusert til en biff, der Gud og Kristus var blitt avskaffet. Når kommunistskrekken avføder partiet Nasjonal Samling i Norge – selve navnet sier at vi skal bli stående sammen – ikke ende opp i klassekrig, så er det bevisstheten om det kristne menneskesynet versus Materialismens menneskesyn som gjør at Nasjonal Samling velger Solkorset til sitt symbol: Kristus til evig tid. Det er også denne referansen som gjør at Nasjonal Samling har denne oppmarsjen på Stiklestad for å love troskap til Norges kristningskonge Olav den Hellige – om å forsvare landet mot Ateismen og Materialismen, noe som senere er blitt gjort suspekt og som det stadig raljeres over i norske media.

En gang jeg kjørte forbi Fyresdal i retning Oslo, stoppet jeg for å se Vidkun Quislings grav. Jeg fant mange graver som tilhørte familien Quisling, men ingen Vidkun blant dem. En telefon til et orientert menneske opplyste meg om at Vidkun Quislings aske ble satt ned på foreldrenes grav på Gjerpen kirkegård i Skien. Vidkun Quisling vokste opp i prestegården ved Gjerpen kirke, der faren var prest, og da jeg stod ved den store middelalderkirken i stein, og så at alle gavlene var kronet med gedigne solkors i messing, det var da det gikk opp for meg hvor idéen om å bruke Solkorset som emblem for partiet Nasjonal Samling kom fra. Solkorsene på alle gavlene av middelalderkirken i Gjerpen har vel stått der siden mange hundre år: Kristus til evig tid. Vidkun Quisling vokste opp med disse solkorsene på kirkegavlene – «hans øye til daglig skue». Han slapp derfor å gå langt etter idéen om Solkorset som emblem: Kristus til evig tid. Han kunne vel aldri ha drømt om at Solkorset skulle få transponert så mye styggedom over på seg – som det har fått.

Glærum. 18.mars – 2018.

Dordi Skuggevik

Det har vært «forvitneleg» å sitte ringside og se på hvordan Støre har svinget seg opp til det som må kunne kalles et mesterstykke i manipulerende demagogi. Etter å ha sett «Debatten» nå i kveld, blir en neste svimmel av hvordan han har klart å stoppe saken om returnerte IS-krigeres rett til å beholde norsk pass – og i stedet fått alle til på nytt – bare å snakke om Utøya. (Bomben i Regjeringskvartalet og de som døde der er falt ut av bildet, for det kan ikke Ap bruke til å skaffe seg sympati, bare daddel – fordi de ikke hadde sikkerheten rundt Regjeringskvartalet i orden.)

Alle politikere og alle media springer etter Støre som klakkører, og alle har de glemt hva saken gjaldt: IS-soldaters rett til å beholde sine norske pass. Hvordan har han klart dette? Hvordan har han klart å pense hele mediatoget inn på Utøya-sporet, når saken gjaldt noe helt annet? Hvordan får han hele folket med seg?

Det er lenge mellom hver gang en kan bivåne en slik effektiv manipulerende demagogi. Men, Ap ligger i ruiner etter valget og etter Giske-saken, og her kom de til med en velrettet torpedo fra Støre som kunne senke Solberg-regjeringens slagskip: Listhaug. Listhaug er for tiden vår mest begavede politiker, vår raskest ridende minister, Solbergs slagskip som sendes inn i alle vanskelige farvann for å ordne opp: landbrukspolitikken, den ukontrollerte innvandringen –  IS-soldatene som vender hjem med norske pass og truer Rikets sikkerhet.

Støre og Ap satser på manipulerende demagogi – og vinner! Hvorfor? Jo, de vinner fordi det norske folk er så godtroende og naive at de ikke klarer å se hva som skjer rett for øynene på dem – og fordi media er på Ap’s side – og vet de kan delta på å dupere folket. De er lenge imellom, heldigvis – at en kan bivåne så rått politisk spill. Støre fikk mange stemmer til neste valg på TV i kveld, fordi så stor del av det norske folk er lette å lure, og kanskje fordi han har utdannelse fra den skolen i Paris som franske presidenter har sin topputdannelse fra. Der lærte han nok det knepet han har brukt i denne saken: få folk til å se i en annen retning enn der saken foregår.

Preben Dimmen slapp merkelig nok til og bannet i mediakirken om at Ap «brunbeiser Listhaug ut av politikken». Ja, det er nettopp det Ap med Støre i spissen gjør, for Listhaug er deres dyktigste motstander, og angrepet på henne er ikke vakkert. Det er synd hun ikke selv møtte i studio i stedet for de to lamslåtte fra Høyre og Frp som stod der og okket seg. Vi ville fått en helt annen runde i ringen om hun hadde møtt Støre selv.

Det skal bli interessant å se hvor lang tid det vil ta før hele bunten kommer tilbake til saken: IS-soldatene som vender hjem – og deres norske pass.

Glærum, 15.mars – 2016.

Dordi Skuggevik

Støre har i spissen for Ap, med norske media halsende etter – redefinert Listhaugs ‘statement’ om hjemvendte IS-terrorister og Rikets sikkerhet. Slik får Ap omvinklet og vridd Listhaugs ‘statement’ til å dreie seg om 22.juli-tragedien og det politiske attentatet mot Ap i stedet for hjemvendte IS-krigeres rett til å beholde norsk pass. Dette grepet fra Støre er en stygg sport. Det er en arv fra gamle Ap-ere og lærdom fra Stalin som Støre hittil har latt ligge langt nede i verktøykassen, så desperasjonen må være stor. Hva vil Støre og Ap bruke 22.juli-tragedien til neste gang?

Glærum, 14.mars – 2018.

Dordi Skuggevik

Listhaug, Norges raskest ridende minister, har nok en gang slått inn med et av sine kortformulerte, formelaktige ‘statements’ som treffer mål med en innertier – denne gang med en kombinasjon av det visuelle og det verbale. Genialt klarer hun å samle et helt sakskompleks i ett foto med noen ord, så selv de mest tungnemme forstår det i en brøkdel av et sekund – med ett blikk. Hun slår Trumps twittermeldinger med flere hestelengder.

Selv om hun visualiserer terroristene hun snakker om – med foto av IS-terrorister, når hun viser til at Ap setter terroristenes rettigheter høyere enn Rikets sikkerhet, selv da – klarer Ap å «misforstå» den klare meldingen. Ap holder opp sine martyrer på Utøya som skjold. Det er direkte smakløst. Det er misbruk av de unge som mistet livet i det som var et målrettet politisk attentat mot Ap, ikke noen terrorhandling som sådan.

Listhaug, Norges raskest ridende minister, kom inn som landbruksminister. Etter kort tid spratt nye fjøs opp i de norske daler, en gardbruker stod frem på TV i beste sendetid og fortalte at med Listhaug var hans årsinntekt steget med 150.000, slik at nå kunne han være gardbruker på heltid. Han slapp å ta ekstrajobb. Listhaug fikk kjøttskjæreren fra sitt hjemlige fogderi – Sunnmøre, inn som arvtaker, mens hun selv raskt red videre til ansvaret for den ukontrollerte innvandringen da syklistene veltet inn over Storskog. Kort og fort fikk hun kontroll på kaoset. Som den eneste jeg vet, av toppolitikerne, dro hun ned til Afrika for å finne ut «what the hell is going on» – når store flak av Afrikas innbyggere kaster seg i Middelhavet for å søke tilflukt i Europa – mens tusener av dem drukner i Mare Nostrum. Listehaug vet, som vi andre som følger med, at de neste 14 årene vil folketallet på det afrikanske kontinent stige med 500.000 = ½ milliard. Hvis det ikke øyeblikkelig gjøres noe med levekårene i Afrika, så er Europas tid i historien over på et blunk.  Den sløge sluggeren – Madammen fra Bergen, som er vår statsminister, hun sendte straks sin raskt ridende minister fra Sunnmøre opp som leder for Justisdepartementet. Der vil hun ta passene fra IS-krigerne som vender tilbake til behagelige senger i Norge, slik at de isteden må vende tilbake til sitt Islamistan som de selv har ødelagt. Personlig har jeg stor forståelse for Listhaugs kompromissløse finte med slakterne fra IS. Jeg stod for halvannet år siden og festet en rosebukett på døren til kirken der to hjemvendte fransk-algirske IS-krigere, den 26.juli 2016 – skar strupen over på den 86 år gamle presten Jacques Hamel mens han stod foran alteret ved morgenmessen i sin sognekirke – 9 km fra inngangsdøren til katedralen i Rouen, hvor Olav den Hellige og hans følge ble døpt for 1004 år siden. Skal vi liksom være snille med disse udyrene?

Den neste stasjonen for vår raskt ridende minister fra Sunnmøre, bør være Stortinget. Hun bør inn som Stortingets president og få streita opp Stortinget, for det trengs virkelig! I gårkveld kunne vi, på kanskje det beste Brennpunkt NRK har laget, se et Storting i strid med seg selv: Først vedtar de å nekte varamenn til Stortinget muligheten for å velges til  Nobelpriskommitéen, for så å votere over en varamann som mulig kandidat. Stort større kan ikke en nasjonalforsamling dikreditere seg selv. Byggeskandalen blekner i sammenheng. Når en så erindrer den primitive personlige mobbingen kjerringene på Stortinget utsatte Carl I Hagen for før jul, så er det ikke mye igjen av respekten for Det norske storting! Det bør saneres og bygges opp igjen fra grunnen, og det er det bare Listhaug som kan klare! Når hun kommer med et ‘statement’ – så flakser alle disse fjærsota gamle hønsa opp fra vaglen i Stortinget og flyr kaklende omkring i alle media. Vi er så lei av dem! Få dem ut – for perspektivet deres rekker bare fram til neste valgperiode. De tenker bare på sin egen karrière og på sin pensjon fra Stortinget. De evner ikke å se helhet og sammenhenger. De evner ikke å tenke langsiktige tanker om Norge, vårt land. De er udugelige! De gidder ikke engang å være tilstede i Stortingssalen når ting foregår! Discursen i Stortinget er død!

Og Senterpariet – hvor tok de veien? De har visst stabla seg bort oppe på Stortingsloftet der de trøster seg med karsk og Rosenborgsangen. Oja-meg! Og Krf? De svever omkring som et fjon i verdensrommet uten noe «touchdown» noen gang. Det neste valget bør hjelpe begge disse partiene til å legge seg ned, for de har lenge vært daue hester i det politiske landskap.

Enn så lenge vandrer Venstre vidare i sine fagre minner om konråkre som suser i vinden under den trønderske fullmånen i august. Det kan bli en ny august før vi vet ordet av det! Min far sa alltid at Venstre er politikkens skjøge = de selger seg til den som betaler mest.

Listhaug klarer til og med å føde nye små nordmenn mens hun rir fra departement til departement, og tror du ikke at hun til og med tok nyfødingen sin og resten av familien med på ferietur i USA. Vi som har vært på reise med våre nyfødinger vet hva det krever. Jeg bøyer meg i støvet for dama! Og for ektemannen, som må være av et særdeles godt kaliber!

Listhaug, sal din ganger, puss dine sporer – puss ta dem, de gamle hønsa på Stortinget!

Glærum, 12.mars – 2018

Dordi Skuggevik

Aftenposten Lørdag – 3.mars, brukte 7 sider, 3 journalister, 1 politisk redaktør og 1 fotograf på den henlagte «Søviknes-saken» som politiet henla i 2001, men der Frp. selv straffet Søviknes omtrent slik som Ap straffet Giske her forleden. Søviknes må, 17 år senere, finne seg i å bli både intervjuet om saken på nytt, og å få sitt foto trykket i Aftenposten. Forblommede uttalelser om at Aftenposten holder tilbake detaljer for å ta hensyn til Søviknes sine barn, får Aftenposten til å havne på nivå med bakvaskere og sladrekjerringer. Så oppdager vi inne i teksten at det var 2 menn i voksen alder den natten, som uavhengig av hverandre belå samme sterkt berusede unge dame på 16 år. Denne andre, som ble stortingsmann – blir av Aftenposten behandlet som en Mr.X- og vi får ikke vite hvem han er, mens Aftenposten spikrer Søviknes på veggen enda en gang.

Jeg synes media nå skal gå over til å kalle denne saken Mr.X-saken, og la være med å henge saken på Søviknes alene heretter – når vi etter 17 år får vite at det var 2 voksne menn som hver for seg belå den samme berusede 16-åringen den natten. Men Mr.X – nr.2, visste om Søviknes, for hun fortalte om ham til «trøsteren» før også han belå den fulle 16-åringen. Det gjør denne Mr.X sin handling ekstra usympatisk. Og – hvem hadde sørget for at hun ble så full? Hotellet? I USA vil den som skjenker alkohol til underårige alltid få stor straff. Hvorfor ble ikke den/de som skjenket henne full spikret på veggen av Aftenposten?

Aftenposten etterhåndsprosederer saken fra 2001 mot Søviknes – og avisen lar jentas advokat forhåndsprosedere i Aftenposten – saken om erstatning, alt mens de holder sin hånd over Mr.X som skal få være anonym og gå fri fra all spott og uthengning, enda han også var inne hos politiet i 2001. HVORFOR?

Aftenposten har enten vært svært uprofesjonell og klosset gjennom sine 7 sider om saken, eller så har avisen fornyet revejakten på Søviknes i mangel av en ny rev. For meg og de fleste andre som har lest de 7 sidene, fremstår Mr.X som den opplagte nye reven. Vi vil kort og godt vite hvem han er! Det strider fullstendig mot rettsfølelsen i det norske folk at bare én skal spikres på veggen – nå de var to!

Jeg skrev en mail til alle journalistene som har satt dette bakvaskende makkverket sammen, men fikk et svar fra den ene som bare bestod av det amerikanerne kaller «a lot of hot air». En må undres på om denne gamle saken tas opp igjen nå for at vi skal glemme Giske-saken. Aftenposten har skjemt seg skikkelig ut!

Glærum, 10.mars – 2018.

Dordi Skuggevik

 

Tyrkias siste frie avis er døende. Dette melder NRK. President Erdogan leder nå Tyrkia inn i et islamistisk totalitært diktatur. Han er Tyrkias neste sultan i en gjenopplivning av det tyrkiske sultanatet – Ottomanerriket.  80 millioner tyrkere er en stor befolkning i et land. Tyrkia har også avlevert mange av sine millioner til resten av Europa. 4 mill. bor i Tyskland. Omtrent alle italienske restauranter i Europa drives av tyrkere. Selv i den lille Glærumsvika på Nordmøre – i Surnadalsfjorden – der jeg bor, selv der er nå ett av husene blitt bolig for tyrkere. Kort sagt: Islam har etablert seg her i grenda mi, så utrolig det enn kan høres.

Jeg synes tyrkerne er sympatiske, flotte, dyktige folk – de av dem jeg har møtt personlig, men de er alle sekulære muslimer, moderne mennesker som ikke ønsker å underlegge seg Islams gledesløse pekefingerideologi. Jeg trodde inntil Erdogans valgseier og innsettelse som president i Tyrkia, at Tyrkia var på vei inn i moderniteten og demokratiet fortsatt, men så – så fikk jeg se Fru Erdogan ved Erdogans side under innsettelsen som president: Hun stod der med en fast surret hijab på hodet, og siden har hun stått ved hans side i hijaben sin – og med en meget besluttsom mine. Det spørst om det ikke er fruen som er motoren i Erdogans islamisering av Tyrkia. Da jeg for 2 år siden så den nye presidentfruen i hijaben sin, skrev et stykke på bloggen som jeg setter inn igjen idag, 9.mars, 2018 – her, for det skulle vise seg at mine bange anelser stemte med den videre utviklingen:

Fru Erdogans hijab.

Da presidenten av Tyrkia, Recep Tayyip Erdogan, stod frem etter valget hvor han var blitt Tyrkias president, fremstod hans gemalinne ved siden av ham i hijab og med bister mine. «Takk skjebne,» tenkte jeg, «nå står arven etter Mustafa Kemal Atatürk for fall, Tyrkia vil gå baklengs inn i en islamisert fremtid.» Og det gjør Tyrkia nå.

I 2012, på rundtur i vestre Tyrkia, var vår tyrkiske guide en kvinne først i 40-årene. Hun hadde krøllete hår som danset i friluft, generøs utringning og kort, bølgende skjørt. I Izmir kom hennes mann og datter på 9-10 år og bodde sammen med oss. Ektefellene var den ene – sunni, den annen sjia, men for dem hadde det ingen betydning, sa hun. De var begge akademikere. 99 % av Tyrkias befolkning er muslimer, men bare 50 % er praktiserende muslimer, forklarte hun. Erdogan ble president med en svært liten margin, reddet av de praktiserende muslimene i innlandet.

Jeg er redd at neste gang noen får denne dyktige kvinnelige guiden på bussen, så vil hun gå i fotsid, tykk, maskulin vinterfrakk med herreslag, og med innpakka hau. For da jeg ble igjen på et hotell i Antalya i to uker, etter at gruppen min dro hjem, så var det sent i sesongen, og tyrkere fra det indre av Tyrkia bodde på hotellet til utenom-sesong-pris. Alle kvinnene var kledd i fotside, maskuline, tykke vinterfrakker med herreslag – og med innpakka hau, selv ved middagsbordet om kveldene. Det er disse folkene som med liten margin har valgt Erdogan til president. Og var det han som iscenesatte «militærkuppet» nettopp – for å unngå at Militæret i Tyrkia, med loven i hånd, kan avsette ham ved militærkupp, for å redde Atatürks moderniseringsprosjekt i Tyrkia? Alt tydet på det – for den som kan trekke logiske slutninger. Det ser ikke pent ut for Tyrkia nå. «Militærkuppet» ville ha artet seg langt mer profesjonelt, dersom Militæret hadde begått kuppet. «Militærkuppet» er uten tvil Erdogans «Riksdagsbrann». Nå har han bløgga ledelsen av de militære styrkene, og har helt frie hender til å gjøre hva han vil i Tyrkia. Takk skjebne, for at det skjer før Tyrkia ble medlem av EU!

Glærum, 18.juli 2016

Dordi Skuggevik

Ambassadør Carl Schiøtz Wibye sin bok Terrorens rike om Saudia Arabias store pengebruk på å utbre «ørkenislam» – Wiabismen i verden, er en bok som er blitt tiet til døde av norske media. Jeg har kjøpt en stabel og delt ut til slekt og venner, og de er rystet over hva vår tidligere ambassadør til flere land i Midt-Østen – derav 5 år til Saudi Arabia, har å fortelle. Den ble utgitt på Gyldendal i 2017. Jeg henter her opp igjen og legger inn på nytt, min omtale av boken på engelsk, som ble sendt til Washington Post og til Det hvite hus. Fra begge adressater fikk jeg etterpå i lang tid inn meldinger om dette og hint. Jeg setter omtalen opp igjen i forbindelse med at jeg satte opp igjen omtalen av Michel Houellebecqs «Underkastelse». Ambassadør Wibyes bok er en bok som absolutt alle bør lese! Omtalen her skal jeg skrive om til norsk en av dagene, for å minne media på deres mediadrap på denne boken som kanskje er den viktigste boken på norsk på mange år.

*****

Finally we got a book that tells us “what the hell is going on”! The earlier ambassador of Norway to Saudi-Arabia, Carl Schiøtz Wibye (70), has spent his 2 years quarantine after 40 years in the diplomacy – to write a book where fragmentary news about the activities of the islamists are finally placed in a landscape, in a context, in the line of history – so we at last can know what has been going on, and what is going on right now, because he brings everything very much up to date. The book came on the market here in Norway on the 9^th of February, but the first edition was sold out already a few days later. He gives us a full view of the situation, which finally gives us an overview and thereby an insight in “what the hell is going on”. The nucleus of the book is to be found on page 232 in the Norwegian edition: “The steadily more widespread global terrorism can be traced directly back to the active mission activities of Salafism and Wahabism that for a whole generation was carried on the back of a massive economical support from the Gulf states, primarily Saudi-Arabia.”

Ambassador Schiøtz Wibye has through his years in the Middle East and on Balkan worked on collecting information which has led up to this book: Cairo – Ministerial attaché 95-97, Teheran – Ministerial attaché 97-99, Section director of the Foreign Department in Oslo: 99-04, Skopje, Macedonia – Ambassador 04-09, Riyadh, Saudi-Arabia – Ambassador 09-14. Throughout his service in the Middle East, he has travelled extensively on his motorbike and in neutral cars – talking to people he has met. He speaks the language of Macedonia and of the Arab world. It is probably difficult to find anyone who has a more substantial knowledge to write about these matters. He was an engineer in his military service, he studied at the Defence Academy of Norway, and he studied political science at the university of Trondheim, Norway.

Ambassador Schiøtz Wibye says in his book that this book is not a scholarly work. On this point I disagree, because he has an extensive amount of footnotes, a list of Arab Islamic terminology, and a long list of literature. His approach is very academic. He writes with an intellectual distance to his subject, the information is well administered in sections, and his language is very much alive, to be enjoyed both by lay and learned. It is a very dense text, because he is very accurate on names, dates, historical references. The skeleton of this book ought to be cut out and edited as an abbreviated edition for highschool students, for whom it ought to be compulsory curriculum. This book ought to be obligatory to read for all politicians, all journalists, all muslims – and just everybody. I dare claim that no one has studied this field so closely, over such a long period of time, as Ambassador Schiøtz Wibye, and also been able to transmit the knowledge to the readers, in such a successful way. His only weak point is when he refers to the Middle Ages of Europe, where he shows a thorough lack of insight, but that is another story.

The great pattern he lays out is in short the following: The desert people of the inner parts of the Arab peninsula, the Najd, led by uneducated, fundamentalistic preachers, in the 18^th. century married into the Saud family, and thus formed an unholy alliance that still rules Saudi-Arabia, with their version of Islam – the Wahabism, still the state religion, watched over by a religious police that makes KGB and the Gestapo seem rather like boy scouts in comparison. This alliance would probably have eroded, he says, if the oil wells had not been discovered. With the strong flow of money into Saudi-Arabia from the rest of the world to buy oil, the money fertilized the spreading of this radical version of Islam in a most efficient way, where they primarily filled the void in countries after wars and collapse of rule. These countries needed new infrastructure, schools and hospitals, but what they got was concrete box mosques, Koran schools, desert fundamentalist imams, the twisted Wahabi translation of the Koran – and they poured out angry young men without any education for taking part in a society, but eager to commit atrocities to become martyrs. Then “the chickens came home to roost” as the author writes. These young angry men had no schooling for taking part in the society, but turned against their makers, hitting Saudi-Arabia in the 2003 bomb raids – like boomerangs, like a monster that Saudi-Arabia had created and then lost control of. Saudi-Arabia, the epicentre of the last 40 years of this process, now tries to calm down things and mend their sins, but the circular waves the process has created – now spread across the planet like a slow tsunami we cannot avoid, the author writes. He is not optimistic, to say the least.

The flow of western money into Saudi-Arabia’s oil exportation system, which has financed 40 years of monumental spreading of the brutal Wahabism with all the horrific terror attacs we have vitnessed, this money flow must be stopped. This seems to be the author’s conclusion. The reader might think – that is perhaps why President Trump now is so eager to build the pipeline through the Dakotas, to become independent of energy import. The next step to choke the money stream into Saudi-Arabia, must be to develop our cars to run on hydrogen, which we can extract of sheer water. Then comes all the work to rid the world of the poisonous Wahabi and Salafism teachings. To do that work, the world will need the help of all muslims educated at our western universities, those universities that still are not silenced by money donations from Saudi-Arabia, named “The Kingdom of Terror” by the author.

The twisted Wahabi version of the Koran, the Hilali/Khan Koran, ought to be taken out of circulation, and be substituted by a more neutral version, the author writes. But this will be a heavy task, since the Hilali/Khan Koran was distributed around the world, for free – no pay, by the millions from Saudi-Arabia. Ambassador Schiøtz Wibye’s revealing and enlightening book ought to be translated into Arab, French and English – quickly, without delay, and be distributed the same way to enlighten especially the muslims of the world. For as the renowned French religion philosopher Renan wrote in the 19^th century: – The best service you may render a muslim, is to rid her/him of Islam. That freedom war will have to be fought with intellectual weapons, like Ambassador Schiøtz Wibye’s masterly book.

His book is edited by the old and renowned Gyldendal Norsk Forlag A/S, Norway.

Title: Terrorens rike.

www.gyldendal.no

Norway, February – 2017,

Dordi Skuggevik

Cand.Philol. of the Univ. of Trondheim, Norway.

Chevalier of the French order of Arts and Lettres.

 

Sendt til Washington Post.

Innledning:

Fordi det nå omsider dukker opp omtale av, og referanser til – Michel Houellebcq’s bok «Soumission» – ‘Underkastelse’- på norsk, setter jeg her opp igjen den omtalen jeg skrev om boken før den kom på norsk. Den gangen, i mars 2015, ville ikke noen publisere denne omtalen, og derfor opprettet jeg denne bloggen –  for å få komme til orde i Norge om Houellebecq, og om denne boken, spesielt. 

Igår – på «Verdibørsen» ble denne boken gjenstand for samtale, uten at den som refererte til boken, hadde forstått bokens budskap, og vedkommende kunne heller ikke uttale navnet på forfatteren korrekt. (Noe som blir mer og mer vanlig i NRK.)

Dessuten hadde vedkommende ikke fått med seg at ordet Islam på arabisk betyr underkastelse. Det var noe jeg lærte i historietimen i 5.klasse på min landsens 2-delte folkeskole i 1957.

Houellebecq er det normanniske navnet Holbekk, selvfølgelig, men skrives idag annerledes, og uttales «Hvellbekk».

På hovedfagsstudiet i fransk på Dragvoll rundt årtusenskiftet, stiftet jeg kjennskap med Houellebecq. Hans ‘Elementære partikler’ som på norsk fikk den tåpelige tittelen ‘De minste bestanddeler’  – var hoveddelen av et særemne jeg tok. Siden har jeg lest alt jeg har kommet over av Houellebecq. Men, det skulle ta tid før norsk offentlighet i Akademia og i Media oppdaget denne forfatteren, som mer enn andre tar vår egen tid på pulsen. Dessuten ser de ut til ikke å forstå ham, for han påpeker det ubehagelige med at Europa er i ferd med å bli overtatt av Islam, noe som vår tidligere ambassadør til Saudi Arabia – Carl Schiøtz Wibye, bekrefter i sin bok «Terrorens rike». Omtale av den finnes lenger nede på bloggen her. Dette er også en bok som norsk Akademia og Media gjør alt de kan for å ignorere, noe som skal komme til å koste oss dyrt litt lenger fram i veien.

 Opprinnelig omtale av Michel Houellebecq – ‘Soumission’:

Kompisen i Paris har sendt Houellebecq’s siste bok i posten: Jeg åpner den midt i, legger ansiktet ned i det kremgule, lette, porøse papiret og snuser inn duften av ny bok. Forventningen er stor. Jeg stiftet bekjentskap med Houellebecq på mitt hovedfagstudium sent i livet – og skrev en større oppgave basert på hans «Les particules élémentaires».

Denne nye er ennå ikke kommet på norsk, men «Kulturhuset» omtalte den, uten å røpe kunnskap om at ordet Islam betyr underkastelse. (Det lærte jeg på min 2-delte, landsens skole – i 5.klasse.) «Kulturhuset» kjente åpenbart ikke til historien til Houellebecq’s mor. Han skriver om henne et sted, at da hun stakk av fra mann og to sønner, ble hun hippie, og deltok senere i alle opprørsbevegelser – og han sier til slutt: «Hennes siste bedritne opprør var å bli muslim.» Hans mor skrev senere en bok der hun tar til motmæle mot sønnen, men den står fremdeles ulest i min bokhylle og venter på bedre tid i leserens liv.

I «Soumission» finner vi straks igjen hovedtemaet fra «De elementære partikler» (Jeg liker ikke å bruke den dårlig oversatte norske tittelen!) Her er vi igjen i det moderne menneskets univers, hvor enkeltindividet sviver i sin bane som nøytronene og protonene i atomet – rundt kjernen, uten å komme borti hverken kjernen eller de andre partiklene i sine baner. Kontaktpunktet med andre mennesker er bare det raske, upersonlige knullet, hvor mannen ikke finner hullet i kvinnen hvor nytt liv oppstår, mens kvinnen eter hans sæd, eller mannen kjører sin sæd rett i kvinnens kloakk – en tilstand som betyr endestasjonen for slekten og stammen. En tung symbolikk. Vi slipper heldigvis å være med på fullt så mye gledesløs sex i denne boken som i «De elementære partikler». Vår hovedperson, som er en skattet litteraturprofessor med doktorgrad på en 1800-tallsforfatter, har videreført sin praksis fra studietiden, med å plukke opp en ny studine-elskerinne hver høst. Det nye er at han kommer til å finne en jødisk studine som overrasker ham med å ha et forhold til sin familie: Hun går hver kveld hjem og holder måltid med sine foreldre og hjelper lillebroren med leksene. Hun skal også vise seg å ha tilhørighet til sin stamme: Hun blir med familien når de emigrerer til Israel. Lengselen mot en slik tilhørighet skal komme til å plage ham, samt savnet av samleiene med henne som var på et personlig plan, i motsetning til hans praksis ellers. Bevegelsene i hennes vagina, når de ligger sammen, røper sannheten i hennes tårer og sannheten i ordene når hun sier at hun elsker ham, og begge vet det er siste gang, før hun reiser for å slutte seg til stammen. For første gang har han møtt tilhørigheten, og hans sorg blir stor og sann. Han, som lever med en oppløst familie, hvor moren allerede er begravet på det offentliges bekostning når han får vite at hun er død, og som ved farens begravelse blir klar over at faren har hatt et tiårig livskapittel med en ny kvinne, uten at han har hatt kjennskap til det. Hans eneste ledsager i livet er en død person, forfatteren fra 1800-tallet som han tok doktorgraden på, og som han stadig vekk relaterer seg til mens livet går sin livsfjerne gang. Houellebecq går her tett innpå sine tema som har fulgt ham hele veien: Familieoppløsningen som etterlater individet i sin ytterste ensomhet, vår kulturs blindgate og Islam som fyller tomrommet og utraderer våre historiske monumenter og våre spor på jorden.

Det er slitsomt å lese seg gjennom den første delen av boken, for Houellebecq henvender seg til et svært smalt publikum: Seksjonen i universitetet som befatter seg med litterær analyse. Han kjenner miljøet godt, ser det ut til. Leseren må spørre seg om hvorfor han har valgt denne smale målgruppen. Overraskelsen er derfor stor, når en helt bakerst i boken finner en notis hvor han forteller at han aldri har studert litteratur på universitetet, men takker en dame som har gitt ham innsikt i det, i hans research før skrivingen.

Parallelt med hovedpersonens akademiske liv, der både han og hans kolleger som befatter seg med 1800-tallslitteraturen, står med hodet ned i fagkretsen sin, uten særlig øye for det som ellers skjer rundt dem, der sklir Islam inn i samfunnet. På deres hagefest oppe ved Théâtre de la Bruyère, Metro Saint Georges, hører de detonasjonene av to bomber som går av i retning Seinen, men det forstyrrer dem ikke særlig. Her møter vår professor en ny kollega, og blir med ham hjem for ytterligere samtale utover natten. De passerer to steder sentralt på høyre bredd hvor byen står i brann, uten at dette penetrerer deres nøytronbaneskall. Symbolsk nok bor kollegaen oppe i en blindgate – en gate uten utgang, som det heter på fransk. Altså: Her stopper deres sivilisasjons utvikling, rett og slett. De betrakter objektene i den nye kollegaens interiører og identifiserer dem i forhold til Frankrikes storhetsperioder, Louis XVI etc. etc. Som strutser står disse 1800-talls-litteratene med hodet nede i sitt 1800-tall, og mangler enhver antenne for det som skjer i byen akkurat nå. De står fast i en fortid og har ingen fremtid.

Helt ureflektert, uten at det har kommet i kontakt med hans intellekt, gripes vår professor av en underliggende angst og panikk for en kommende borgerkrig. Men angsten når ikke bevissthetsnivået: Han bare hiver seg i bilen og kjører sørvestover i Frankrike. Målet er Spania, hvor spanjolene kastet ut Islam etter arabernes 800-årige okkupasjon. Men, han havner i Dordogne – «Det dype Frankrike». Media går i svart: Bare snøfokk på TV og gresshoppegniks i radioen. På veien møter han resultatene av vold og forferdelse: Den ansatte på bensinstasjonen ligger død i en blodpøl på gulvet, et par andre lik ligger utenfor. Men, 1800-tallsspesialisten er så fjernet fra virkeligheten at det trenger ikke inn forbi hans nøytronskall og inn i noen bevissthet. Dordogne er ikke bare «Det dype Frankrike», men her fordrev Cro- Magnon-mennesket Neandertalene, og de etterlot sine hulemalerier her for 17000 år siden. Vår professor har oppsøkt menneskets startpunkt i Europas historie. Intet mindre. Han ender, ikke tilfeldig, opp i byen Martel, som bærer navnet til Karl Martel (= Hammeren), som stanset Islams invasjon av Europa nord for Pyreneene på 700-tallet.  Han oppsøker etterhvert også områdets tunge valfartssted og eksponerer seg for Kristendommen og Guds Mor noen dager, bare for å oppleve den plutselige tomheten den siste dagen, når han innser at også her har han mistet tilhørigheten. Houellebecq fletter inn stedsnavnet Moissac her nede i Dordogne, uten å gå inn på hva det er, unntatt å indikere at det er herfra de stammer – alle gamle kirker og kapeller. Men, en fredag før den stille uke i 1988, på vei til L’Abbaye de Fontfroide, lenger sør, stod jeg sammen med en ung franskmann foran den romanske portalen i L’Abbaye de Moissac. Til høyre i portalen står en lang, tynn og sørgmodig Jeremias og synger sin klagesang: «Jerusalem, Jerusalem, vend om og søk din Gud!» «Jeg gleder meg slik til å synge Jeremia i påsken,» sier den unge franskmannen, som til daglig er investment banker og flytter penger mellom Tokio, New York og andre store steder. Men, hos vår professor kommer ikke Moissac innenfor skallet i skallen. Står der bare som en påminnelse uten gjennomslag, som lyden av en gong fra urtid og fjernt opphav. Også for leserne som mangler referanser, vil navnet på dette stedet på veien til Santiago de Compostella passere ubemerket. Men selv om Jeremias står her og synger sitt «Convertire» – vend om, så dreier det seg ikke lenger om å konvertere til noen Kristendom i Frankrike, men til Islam.

Når vår professor returnerer til sin hovedstad og sitt universitet Sorbonne, har sosialistene sørget for å gå i regjering med det nye partiet i Frankrike «Det muslimske brorskap». Formål: Hindre Marine Le Pen i å bli president. Heller Islam enn Le Pen! Prisen: Frankrike får en president Ben Abbes som bekjenner seg til Islam. Hans visjon er at Middelhavet igjen skal bli et «Mare Nostrum» i et gjenopprettet «Romerrike» – men med Islam som regjerende ideologi. Sorbonne er kjøpt opp av Saudi Arabia. Ingen kvinner har lenger tilgang på møtene. Studinene er hyllet i niquab. Vår professor befinner seg plutselig som pensjonist i en alder av 53 år, fordi han har ikke rukket å konvertere til Islam. Han har vært ute av byen grunnet et uforklarlig panikkanfall. Hans kolleger som i mellomtiden har konvertert til Islam, har fått tredoblet lønnen. Han får omsider tilbudet, og her går fortellingen, i hans refleksjon – over i 1.kondisjonalis – «og så skulle jeg……» Vi vet ikke om hans forestillinger i 1.kondisjonalis skal komme til å bli realiteter, men vi ser at det som kommer til å avgjøre det, er noe så banalt som at han igjen «skulle få» tilgang på studinene, for hvem niquaben ikke «skulle komme» til å være noe hinder for at han igjen «skulle kunne»  plukke seg en studine-elskerinne for sesongen. Han tror til og med at de «skulle komme» til ham i verdighet og «skulle føle» seg beæret over at han «ville beligge» dem. Hans blindgate er uten utgang. Tomheten i ham «ville kunne» erstattes av Islam i ren nyttehensikt. Og på siste side står det bare en enkel setning – helt alene: «Je n’aurais rien à regretter.» (Jeg ville ikke ha noe å angre.)

Nettopp! Han ville ikke ha NOE å angre. Han er tom, og klar for påfyll av hva det skal være.

Så hva er det Houellebecq vil si oss? Han forteller det oss igjen og igjen. Intelligensiaen, som er målgruppen denne gang, og som skal våke over vår kultur og vårt samfunn, de sover på vakt. Han sier det rett ut: Det de driver med innenfor litterær analyse er en helt bortkastet aktivitet. Han setter fingeren på sannhetspunkter som gir leseren en fest hver gang, og flere av hans spådommer i denne boken er gått i oppfyllelse rett etter lanseringen som foregikk selvsamme dag det smalt i Charlie Hebdo. Selv den selektive mediatausheten han skriver om, slo til etter Charlie Hebdo – også i Norge. Man skulle ikke provosere Anti- Islam. Den kommende borgerkrigen i Europa fortsetter å plage leseren når boken lukkes. Houellebecq er dypt pessimistisk på vegne av vår europeiske kultur. Etter Oriana Fallacis for tidlige død, er han vår viktigste røst i ørkenen som brer seg, og hvor stadig flere intellektuelle struts står med hodet i sanden, mens beduinene tar over.

Gran Canaria, mars 2015

(Omtalen er skrevet før boken ble oversatt til norsk.)

Dordi Skuggevik

Lektor. Cand Philol.

 

 

 

 

Vi har siden kort tid fått et oppkonstruert fiendebilde av Russland. Jeg begynte å observere det når den nye generalsekretæren for NATO – Jens Stoltenberg fra Norge, begynte å stå på TV-skjermen med en indignert mine og riste med hendene og utrope Russland til vår primærfiende. Den store anklagen var anekteringen av Krim. – Så, hva var det Russland gjorde med Krim? Russland tok bare tilbake en gammel del av Russland som Krustsjov gav bort til Ukraina – som en sjarmeringsgave til sin kone som var derfra. I fylla, gjorde han det, sier de som er riktig sure på Krustsjov for dette. Russland var i sin fulle rett til å ta sin gamle landsdel Krim tilbake.

Jeg satt et år til bords i Paris med min au-pair-familie der husherren var fra Krim. Han var 4 år da mor og mormor flyktet med ham fra revolusjon og sultedød på Krim. I Frankrike ble han en av de store fornyere av fransk teater etter krigen. Han var en fri intellektuell, åpen til alle kanter – og Krim ble aldri omtalt som annet enn russisk. Og han selv var russer, presiserte han. Han snakket alltid russisk med moren på telefonen om morgenen når jeg pusset støv i salongen. Hvis Krim ikke hadde vært russisk, så ville jeg ha oppfattet det.

Når NATO og verdens politikere bruker Russlands anektering av Krim som påskudd for å skape et nytt fiendebilde av Russland, så er de på ville veier. Farlige – ville veier.  EU burde gå i bresjen og åpne for samarbeid på alle plan med Russland, med det mål å inkorporere Russland i EU’s sfære, og kanskje til og med i EU.  Russland er både asiat og europeer – ja, men mest europeer. EU bør stå opp mot USA’s fiktive bilde av Russland, et bilde som er svært teoretisk – som det meste av de bilder USA har av verden – fordi USA ligger så langt unna alle andre land.

USA, EU og NATO bør innse at de og Russland har en felles meget farlig fiende: Islam. Islam ligger som et belte under Russlands myke buk, og Islam kommer inn i alle våre land gjennom våre flyplasser. De som bærer med seg Islam, setter ikke denne bagasjen fra seg på trappa. Det er denne totalitære politiske ideologien, den siste av de store statiske, imperialistiske ideologiene som er faren for både NATO-land, EU og Russland. Men, samtidig utvikler Kina nå en ny og farligere imperialistisk, kommunistisk diktatur-hybrid. Der kommer Islam til å møte veggen. Trolig vil det kommende «Armageddon» i verden bli et oppgjør mellom Kinas nye diktatur og Islam – der Islam vil tape. Imens driver Stoltenberg, NATO, USA og EU på med et antikvarisk fiendebilde av Russland. Skal man le, eller skal man gråte?

Glærum, 2.mars – 2018.

Dordi Skuggevik