Intervju I med Pater Olav Müller 23. og 24. sept. 2016

Emne: Hans deltakelse i 2.verdenskrig.

For en tid tilbake snakket du for første gang med meg om det du var med på under 2. verdenskrig. Vi hadde da kjent hverandre i over 30 år, og du bragte det aldri på bane, og jeg spurte ikke. Det er i grunnen merkelig. Den gangen skrev jeg ikke ned noe. Er det greit at vi kan ta en samtale om dette nå, og at jeg noterer?

 Ja, det er greit. Da krigen var over, og jeg reiste til klosteret i Holland, la jeg alt dette med krigen bak meg.

Hvorfor dro du til Sverige?

Jeg hadde vært med på noe undergrunnsarbeid. Lengselen var der, etter å komme til England og slåss. Måtte dra østover.

Allerede som 16-åring tenkte jeg å flykte til England. En gymnasiast fra Kirkenes begynte å vanke i huset hos oss, for han forelsket seg i søstra mi. Han gav seg ut for å være «jøssing» – men far tok feil lomme en gang ute i gangen, og der lå det et brev adressert til ham som «Hirdkamerat». I andre lommen lå Bibelen. Han ble senere tatt til fange i Finnmark som spion. Han krysset vidda med bare en liten matpakke. Han var en villmann. Og vakker. Sønn av en trelasthandler. Leder for Arbeidstjenesten i Finnmark. Arbeidstjenesten var jo ikke noen politisk organisasjon. Han gikk på Follo. (Orkdal off. landsgymnas) En kvinne reddet ham i retten etter krigen. Han kom og hilste på meg etter at jeg var blitt prest.

Når dro du?

 I september 1942. Jeg var 18 år da. Vi var tre i følget, og dro over Innbygda/Selbu, over Kjølen til Blåhammarstugan og til Storlien. Mine foreldre kjøpte et småbruk på Selbustranda under krigen. Vi ville til England og melde oss som soldater, men vi i Trøndelag kunne ikke ta båt over, slik som dem på Vestlandet. Vi hadde noen etter oss. Mor oppdaget det senere. Han som organiserte forfølgelsen slapp unna, for lensmann n.n. Da vi meldte oss i Sverige, ble det forhør. Jeg oppnådde flyktningstatus. Det gikk greit. Mange andre ble avvist og returnert til Norge. De måtte finne et annet sted for å prøve seg. Vi ble mottatt med svensk smørgåsbord, og det var fantastisk for oss som kom fra krigens Norge, der det var smått med mat på denne tiden. Vi ble sendt ned til Kjeseter Slott i Småland til nye forhør. (…) Så ble vi sendt lenger ned i Småland til eksersis. Deretter bar det til Uppsala, til et gymnas for flykninger. Traff Håkon Karlsen der. Han var forelsket i søstra mi. Vi fikk hybel sammen. Vi sloss, men ikke så alvorlig. Vi ville til England, ikke på gymnaset. Men før jeg kom til Sverige, ble det slutt på flyene som gikk fra Stockholm til England. Ryktene gikk ut på at en måtte trene seg opp på skogsarbeid, og bli «fit» for kamp. Jeg sluttet på gymnaset, dro 3 mil til Solefteå, og hogg stor bjørk i skogen der ett år. Slitsomt å måke bort den djupe snøen så en kom til med saga. Mye snømåking, men ble i god form. Tyskerne var enda på fremmarsj, så det var stengte områder for flyktninger i Sverige. Forbudte områder. Da juni/ juli kom, var vi lei av skogen. Vi ville til England. Håkon Karlsen, Harry Eriksen og jeg hadde spart opp lønna. Vi pakket sekkene hemmelig. Planen var å komme seg til Kiruna, deretter til Finland og over til Sovjet, til Murmansk. Håkon snakket flytende svensk. Han var et språkgeni – snakket sydsvensk også. Vi tok drosje fra Kiruna til Karesuando. Vi hoppet av midt på turen og gikk mot sørøst til fots. Dette var nå i juli, 1943.

Så møtte vi myggen. Vi gikk og gikk.Viftet oss med kvister. Kunne ikke sove. Vi sov 2 timer på en myr. Det var midnattsol. Torneå: vi måtte over. Flåten – ikke god nok. Ser elvebåter på andre siden. Jeg svømte over med beksømsko. Loddtrekning om det. Men, når jeg kommer over, så er båtene borte. Svømte tilbake. Lå i en kåk. Mygg inne og ute. Samme på finsk side: myr, bjørk og mygg. Da Harry Eriksens armbåndsur forsvant i opphovnet kjøtt, sa jeg: – Dette går ikke. Enig om dette, og enige om å prøve igjen til høsten, vandret vi 2 mil over grensen til Karesuando. Men da høsten kom, var politileiren etablert og oppreist.

Vi traff på et kompani svenske grensevakter. -Var emnar ni ta vägen, gossar? spurte de. – Vi skal tilbake til sødra Sverige, der vi kommer från, svarte vi. To av dem kom tilbake, den ene med maskinpistol, og den andre med bajonett. – Sej oss var ni kommer ifrån, ble det spurt, med trist stemme. – Karesuando.

Fjellet hadde hatt mange øyne. Det var blitt rapportert. Mange nordbaggar hadde prøvd.

Så ble det Fyllfinkan på oss da. Den beste natten i mitt liv: Ingen mygg. Vi hadde heldigvis ingen våpen. De var hyggelige. Med eskorte kom vi med buss til Kiruna. Det var primitivt, ferger hvor en hanket seg over med tau. Vi hadde hatt kaffestopp, og landfiskalen hadde sett den. – Inte så lett å smite undan her, sa han. Så ble det Fyllfinkan i Kiruna. To måltider pr. dag. Brisk. Do i hjørnet. Harry laget en dukke av ulltepper og smatt ut på dans i Kiruna.

Det verste er forakten og kulden – ikke mygg. Når svensken kom inn med kalde, grå øyne: – Inte skräpa til veggarna så där! Det var jo gammel rabling på veggene. Kulden – var også det verste i leirene.

Når en ser på et kart, og ser de store avstandene fra Torneå og oppover til Murmansk, alle disse store viddene med myrlendt terreng, elver, vann og – mygg, hvordan kunne dere komme på å begynne gå denne lange og tildels farlige veien?

Ånei, vi skulle ikke gå lenger enn over til Finland. Der regnet vi med å bli tatt inn av finsk øvrighet og så hjulpet videre med bil opp til Murmansk. Der skulle vi komme oss ombord i en båt som skulle til England. Vi hadde hørt om flere som hadde foretatt ferden til England på denne måten, og som hadde lykkes. Vi hadde hørt dem fortelle om sin vellykkede flukt på radioen fra London.

Det ble skogen igjen. (…) Geriljakurs på stedet. Flere brakker – samlet fra flere leire. Jiujitsu. I tur og orden innkalt til politileiren Gottøra mellom Uppsala og Stockholm. 3 leire tett inntil hverandre. 3 slags utdannelser. Jeg ble fullt utdannet land-telegrafist. England var ikke viktig lenger. Norske fra England ble nå smuglet til Sverige. Undervisningen betød brudd på nøytraliteten, men tyskerne tapte nå, Stalingrad falt. Det ble lettere å være norsk i Sverige. Vi var 100.000 nordmenn i Sverige nå.

«Den glemte armé» ble tittelen på boken om oss.

Rikspolitikompani var best utdannet. Mye skyting. Jeg ble fullt utdannet på mauser og maskinpistol, spesialisert på pistol, i sammenheng med kommende tjeneste som telegrafist. Håkon Karlsen kom i Reservepolitiet.

Under utdannelsen til telegrafist i Uppsala, kom jeg på sykehuset der. Militærlegen dr.Vennesland satt 3 døgn ved sengen og trakk livet tilbake. Han hadde brukt den første penicillinen som kom. Urinen gikk i blodet visstnok. – Dr. Vennesland hadde gitt ham antibiotika han ikke tålte, sa de. Dr. Vennesland ristet meg og sa jeg skulle leve. En professor herfra traff en maler i USA, en neger, som var venn av dr. Vennesland, og han fortalte at dr. Vennesland hadde fortalt om dette, og at han hadde sagt – Jeg tok tak i ham og ristet ham og sa – du har værsågod å komme tilbake!

Jeg ble kjørt inn på dødsrommet. Først døde den ene av de to andre der inne, og så den andre. Søstrene spilte kort om hvem som skulle bære ut nordbaggen når han døde. Da var Gud der, så konkret som det bordet der! Under denne sykdommen ble ikke Guds eksistens noe å diskutere. Når man nærmer seg døden, vil alle ha det samme.

Jeg hørte ikke om Jesus før jeg kom på skolen. Far studerte ved universitetet i Oslo, og der var det materialistisk historieundervisning. Kant i filosofi. Determinisme – hvor mennesket ikke har noen fri vilje. Broren hans gikk på fylla, men så ble det Bakketun for ham, kristelig folkehøgskole i Indremisjonens rammer. Etterhvert utsatte jeg far for mange diskusjoner.

På Uppsala gymnas var det to som ble ansett som raringer: Svein Eide fra Porsgrunn og Odd kunne tulle med religionen. 2. Rikspolitikompani var interessant. Vi ble venner. De lærte meg en del om katolisismen, for de var katolikker. Vi tok med 50 øre på restaurant i Stockholm og drakk. Det var spiseplikt, så vi bestilte den ene suppen etter den andre som ikke ble spist. For hver suppe fikk vi 2 små drammer og en halv pils. Så til den katolske kirken – i Uppsala og i Stockholm.  Jeg var med Svein Eide første gang, i Uppsala, da vi enda var på gymnaset der. Noen knelte. Jeg lurte på det – om det var ekstase. Følelsen av noe annet tilstede både i Uppsala og i Stockholm. – Enten er dette sant, eller intet er sant. Her ligger sannheten.

Uniformer ble utdelt i leiren. Om en uke skulle vi til Kirkenes. Tyskerne var begynt med sin retrett. Finland snudde på en 5-øring, forlot tyskerne og gikk med russerne. Like over nyttår konverterte jeg. Odd var døpt katolikk, Svein Eide var konvertitt. Vi dro til Stockholm så jeg kunne konvertere. Odd sa – du må skrifte. Han skrev opp alt på et ark. Jeg var ikke nervøs. Vi var i Bebådelseskyrkan hos den franske dominikaneren DOM Vanneufville, som var i Oslo i mange år. Han var flyktning. Vi var alle tre i uniform med norsk flagg. – Han må ha undervisning, sa Pater Vanneufville. Odd: – Dødsfare om en uke, frelsesnødvendige sannheter.  Etterhvert som presten spurte sine spørsmål, kikket jeg bort på Odd som viste ja og nei med tommel opp og ned. Jeg ble tatt opp i kirken. Dagen etter var det førstecommunion i St. Eugenia-kirken. Deretter tog til Umeå og fly til Kirkenes. Amerikansk fly til Kirkenes. Vi var fullt bevæpnet. Vi snudde én gang på grunn av tyske jagerfly. Vi satt med geværene ved vinduene i flyet.

Da vi kom til Kirkenes, var det allerede tusenvis av russere der. Russerne stoppet i Kirkenes. Tyskerne stod i Alta.

Russerne padlet over Passvikelva på tømmerstokker. Sovjet sendte bølger av straffanger over først. 1000 på 1000 ble de meiet ned av tysk maskingeværild. De russiske soldatene hadde saueskinnspels og bukser av det samme. Vadmelsstøvlene var innsatt med tjære eller såpe. De levde på russebrød og fett. Russerne forfulgte tyskerne vestover fra Murmansk-fronten. I Kirkenes oppdaget de det tyske lageret av 100.000-vis av flasker med fint brennevin, og russerne drakk seg dødsens fulle, 1000-vis av russere i 2-3 dager. De stanset der.

Russerne var overstrømmende og hilste oppover hele armen, og når de var gått videre, da hadde du mistet armbåndsuret ditt. De rev ned uthus, laget store bål og la seg rundt det og sov. Russiske kvinnelige soldater betalte for fotoapparater o.l. med et knull. Først bodde russerne i kjellere. Overstrømmende spanderte de sivtobakk. Alt – storslått, på en måte.  Offiserene bodde i fine hus med god mat. Stor avstand til mannskapet. Om natten, i måneskinnet og nordlyset, sang de mot himmelen. Måne og nordlys.

Rikspolitikompani ble igjen på Kirkenes. 2. Rikspolitikompani dro til Skipagurru. Vi dro opp til Bjørnevatn, 1 mil sør for Kirkenes, og der fikk vi dusja oss, før vi ble sendt med båt til munningen av Tanaelva. Vi snørekjørte etter store engelske belteskutere. I Sirma overnattet vi i kirken. Tyskerne hadde latt den stå igjen. Den ble ikke brent. – Kan jeg som nybakt katolikk overnatte i en protestantisk kirke? tenkte jeg. Vi opplevde polarnatten – hørte ulvene tute oppe i fjellene. Samene hadde ikke våpen. Tyskerne hadde beslaglagt dem. Samene hadde sine egne gammer av stokker og skinn. Jeg besøkte samer. Er glad i samer etterpå. Vi tusket til oss reinskjøtt og svensketobakk. Det var roen, harmonien, vibrasjonene i disse gammene – nesten som….

«Den glemte arme» skriver ikke om da vi dro vestover til Skoganvarre, som tyskerne hadde forlatt. Kaptein Kvinge fra Bergen hadde avtale med samer om at de skulle kjøre utstyret vårt over fjellet til Skoganvarre. – Jeg har ikke tid, sa samen – kjører dere neste uke. (…)

Hvilket forhold hadde samene til nordmenn og tyskere? Var det kanskje gammelt hat til nordmenn, og var de kanskje smigret av å bli oppvartet som «eksotiske» av tyske soldater?

 Samene så trolig både nordmenn og tyskere som farlige. Samene var nøytrale, trolig. Det var fjellsamene dette, høvdingene. Men nordmenns holdning til samene kom jo frem da vi ankom Kirkenes: Ungene kom løpende, som de var blitt vant til, og spurte – Hast du bonbons? En norsk soldat kunne høres å si dette: – Det er vel ikke Norge dette – denne lappskiten!

Skoganvarre hadde vært en tysk forlegning som nå var brent. Vi slo leir der med svenske tolvmannstelt. Vi patruljerte, og hadde trefninger med tyskerne, men ikke i så stor grad. Tyskerne trakk seg bare unna. Vi var mest ordenspoliti. Dette er det ikke skrevet om i «Den glemte armé».

Reservepolititropper fra Sverige ble ikke fløyet opp, men kom over fjellet, over Karasjok. Deres oppdrag var å reparere veien Karasjok – Porsanger som jugoslaviske straffarbeidere hadde bygd. Tyskerne hadde lagt kasseminer som kan ta en fot. Flere mistet føttene, og veien ble sprengt. Det var en stor ulykke nærmere Karasjok. Det var en tallerkenmine som går opp i luften og så sprenger til sidene. De trodde den var demontert. 12 – 15 soldater gikk med. Andre ble såret. En norsk sykepleierske i Stockholm meldte seg frivillig til å hjelpe, og hun hoppet ut i fallskjerm med utstyret sitt. Det ble til stor hjelp. Så hadde vi «Mamma Karasjok» som det er skrevet om av andre. Hun kastet inn mat til serberne som skulle jobbe til de døde. Hun ble invitert til Tito, da han tok over ledelsen av Jugoslavia.

Min jobb som fullt utdannet telegrafist i sambandet var å bære 2 kasser à 20 kg med telegrafiutstyr – teknisk utstyr og batterier, opp på fjelltoppen, og så oppholde meg der i minus 20 grader hele dagen. Det var hardt. Her kunne man ikke ha noe telt eller annet ly. Om kvelden gikk jeg ned igjen med alt, for batteriene måtte lades. Natten tilbrakte jeg i brakka. Dette pågikk flere uker. Vi hadde kontakt med troppene fra Skottland som lå i Porsanger.

Så kom 8.mai. Vodkaen fløt. Den lå igjen etter tyskerne. Vi fikk slipp fra engelskmennene med mat – vi hadde ingen forsyninger. Det var stor glede. En same kom ned fra fjellet: – Å ja – kæm va det som vainn? Tyskerten drepte overalt – men hain ha mykje brennvin og tobakk.

Gode dager ved Hammerfest. Vi fikk ikke noe av æren. Vi passet på tyskerne som plukket miner. Har takket Vårherre for at de tyske væpnede styrkene i Norge kapitulerte sammen med Tyskland. Hadde nok ikke sittet her nå, hvis de ikke hadde gjort det. Evakueringen var over da vi kom.

Mai lå vi i en fjord ved Hammerfest og observerte. Tyske krigsskip lå utafor. Odd Lyng, som var sjefen for sambandet, var ute hos dem og fikk ladet batterier. 1 måned var vi der, så ble vi fløyet til Oslo. Det meste av ovasjonene var over. Vi ble innlosjert på Ila skole. Vi patruljerte i gatene. Traff igjen barndomskjæresten der. Hyggelig gjensyn med henne. Etter noen uker ble jeg dimittert. Uniform og våpen ble innlevert. Så bar det hjem til Trondheim.

Far og mor var ikke hjemme da jeg kom. Ene søsteren min var på Levanger, og far og mor og min handicapede søster var på Storhaugen, småbruket som mor og far hadde kjøpt under krigen på Selbustranda. Far sa – ingen ting skal forbause meg, selv ikke om du begynner å fly med tyskerne! Jeg ble tatt imot som en fremmed på Storhaugen. Jeg kranglet med far i 2 år. Jeg var 21 år nå. Far sa til mor – Johanna, tror du ikke gutten holder foredrag for meg!

Det ble 2 år på privat gymnas i Trondheim, og jeg gikk opp som privatist i alle fag. Mor gav meg noen piller så jeg skulle klare å lese om natten. Jeg har jo forstått etterpå at pillene inneholdt amfetamin. De var vanlige den gangen. Husmødrene brukte dem. Det ble Mg i alle fag.

Å være katolikk da, var et liv med uavbrutt «sverd ved lend». I alle aviser var det sjikane av Den katolske kirke. Skolebøkene var antikatolske. Jeg merket det i skoletimene. En lærer bad meg holde foredrag. Så leverte læreren en tirade i 2 timer mot alt jeg hadde sagt. Far viste meg mer respekt.

En lektor hadde langt større vingespenn enn de andre. Til eksamen i historie trakk jeg først «Pavedømmet i Middelalderen». Busta føyk! Hvordan forsvare det? (Jeg hadde vært turner.) Matteus 16: «Du er Peter, på denne klippe skal jeg bygge min kirke.» De skjønte det ikke. Lodd II: «Reformasjonen». Lektor Due gav meg Mg. Morsomt.

I 1945 – 47 var St.Olav menighet i Trondheim en knøttliten menighet. Prefekt Deutsch var der i 4 år. Han var blitt såret i 1. verdenskrig og var skadet på nervene bl.a.. Av ham fikk jeg den undervisningen jeg enda ikke hadde fått. Vi to dro inn til Stiklestad. Menigheten var så fattig den gangen at vi måtte overnatte i benkene i kapellet.

Du mor, jeg tror jeg vil bli katolsk prest.

Da ville jeg heller at du hadde giftet deg med en negresse!

I disse 2 årene hadde Odd Lyng jobb i Malmø. Svein Eide var i England. Svein hadde vært med på seilasene England – Murmansk. Han var konvoiskadet. Vi skjønte det ikke. Han døde i en bilulykke. Druknet? Odd døde for et par år siden, av kreft.

Jeg forlot Trondheim like etter artium. Jeg vurderte å bli fransiskaner, men i Midt-Norge var alle prestene fra Picpus-ordenen, så jeg dro til deres tyske kloster i Holland, i Simpelfeld.

I gymnaset var jeg veldig from. Tilbake i Trondheim gikk jeg aller først og hilste på kaffebrennerieier Dahl, stornazisten, som bodde i Stenberget, på toppen av Dyborgveien hvor vi bodde. Forsoningsaspektet var årsaken. Frommere da enn nå? De mistet huset etter rettsoppgjøret og skuespillerne fra Trøndelag Teater flyttet inn. De fikk huset tilbake, men ble økonomisk straffet.

Etter krigen la jeg alt bak meg. La krigen under jorda. Ny kamp nå: For det himmelske fedreland. Helt siden jeg var 18 år har jeg levd som soldat.

Dette er bare et skjelett. En prest vet altfor meget om for mye som har formet ham, som han aldri kan si. Løsmunnede prester er en vederstyggelighet.

Birgittaklosteret på Tiller  23. – 24. september, 2016

Dordi Skuggevik

 

 

Skrevet av

dordis

Lektor, cand.philol, forfatter og samfunnsdebattant.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *