Måned: mai 2018

Den stupeflåten som har vært i bruk på «Kalkstranda» på Glærum, omtales i TK 12.mai. Flåten ble laget av min bror Sivert for nærmere 40 år siden, av impregnert tre. Han laget den for sine turister i Glærum feriesenter, og la den ut hvert år – rett ned for der sanitærhuset nå står, for der går marbakken bratt ned, slik at det er sikkert å stupe fra flåten.

Da kommunen leide både Oppigardssainn og Utigardsfjørru, tok de over stupeflåten, og siste årene er den blitt lagt ut mellom de to strendene, rett ut for Neråberget der det kalde vatnet fra Neråbekken kommer ut. Hvordan bunnforholdene for sikker stuping er der, vet jeg ikke. Vest for Neråberget ligger Vikavoll-lærå, som gjør Utigardsfjørru svært langgrunn. Ved fjørru sjø er det dårlige forhold for stuping der.

Siste årene når flåten har ligget rett ut for bekkjaosen, er den ikke blitt brukt av folk i særlig grad, for en må være en dyktig svømmer for å komme seg ut dit, bekken gjør vannet kaldt, og så er det de ukjente bunnforholdene.

Folk på kommunekontorene på Skei har nok begrenset kunnskap om forholdene der flåten hare vært i bruk, og de har begrenset kjennskap til hvordan sjøen arbeider i fjæra. Det mest fornuftige er at kommunen lager en kopi av flåten som har vist seg å fungere bra i 40 år. Da vil den neppe koste 200.000. Folk fra teknisk etat kan bygge en slik kopi på en ettermiddag.

Kommunen kan dessuten spare seg de svulstige uttalelsene om å «bygge et produkt» – «bygge merkevare» – «markedsføring av Surnadal» etc. Det kan føre til at man «overgjør» dette med ny stupeflåte. Det er dessuten ofte at en sommer ikke byr på noen badedager i det heletatt – eller bare 5-6 badedager. Kommunen bør vokte seg for å lage noen mastodont som vil skjemme hele området og som kan bli smadret av en sommerstorm. Saksbehandler er fri til å klippe ut denne kommentaren og legge dem ved sakspapirene.

Glærum 14.mai – 2018.

Dordi Skuggevik

(Jeg har levd ved denne stranda alltid.)

Helgetorsdag, Kristi Himmelfartsdag, ble igår usynliggjort av NRK. Jeg gikk nøye igjennom programmene både for radio og TV i avisen, men igår kunne ikke eldre mennesker som er vant til å slå på radiogudstjenesten finne noen ting. Med våre vakre kirker, dyktige prester og kirkemusikere, fine orgler og gode kor, kunne NRK funnet mange muligheter for overføring på både TV og i radio – til glede for en stor skare lisensbetalere. Men nei, hele Kristi Himmelfartsdag ble usynliggjort av NRK. Dette skjer som et ledd i NRK’s systematiske avkristning av Norge. Skal vi finne oss i det?

I flere 10-år har jeg undervist kristendom i skolen, og jeg underviser nå 1.communianter i Den katolske kirke – de som i 10-12-årsalderen får sin første nattverd. Når vi har tatt for oss Kristi Himmelfartsdag, har jeg understreket at det som skjedde da, viser i spesiell grad hvor stor pedagog Jesus var, for han klarte å forklare vanskelige ting enkelt. Han steg ganske enkelt opp i luften fra Oljeberget i Jerusalem, forsvant bak en sky, og markerte slik at Guds inntreden i verden som menneske i 33 år, der han talte til folket som mann til mann, den perioden var nå over.

Vi markerer med fynd og klem – Guds inntreden i verden som menneske, og feirer julen villere og villere, forekommer det meg, især i NRK – med masse utenforliggende, støyende  elementer, derfor er det ulogisk når NRK avlyser Kristi Himmelfartsdag.

Jeg fant to programposter som indikerte at noe var på gang i forhold til Kristi Himmelfartsdag: P1 hadde 11.03 en kirkekonsert med Trygve Skaug, og 15.05 annonserte de «Kristi Himmelfartsdag med Pia Skevik». Det ene var verre enn det andre. Trygve Skaugs konsert fra Moss kirke var flere måneder gammel. Han hadde rustet seg med mange gitarer, sa han, og han sa videre: «Jeg tar det personlig at dere er kommet.» Kirkekonserten handlet altså om Trygve Skaug, ikke om Vårherre. Musikken var lite hørverdig. Temaene tomme. Så var det denne for meg ukjente Pia Skevik. Jeg tok prøver på PC-en av hennes 2 timer lange innslag. Det var bare tom og rumlende popmusikk av diverse slag. Det hadde ikke noe å gjøre med programmets tittel. Hun brukte tittelen «Kristi Himmelfartsdag» bare som et løgnaktig agn.

Ja, skal vi le eller skal vi gråte eller skal vi bli rasende? NRK har fremdeles et stort grunnfjell som bekjenner seg til Kristendommen og som betaler lisens. Dette grunnfjellet bør slå neven i bordet og simpelthen forlange at NRK leverer! De bør ikke lenger sitte og finne seg i NRK’s bevisste avkristning av Norge.

Glærum, 11.mai – 2018.

Dordi Skuggevik

 

Det er 9.mai – 73 år etter 1945, og jeg går og kaster mine årlige 40 kg kunstgjødsel ut over  hagen min. Tankene kommer og går, mens jeg sprer frauet her ute på Gleresnessa…

For 73 år siden, på onsdag den 9.mai 1945, ble gardmannen på flere hovedgarder her på Nordmøre arrestert og satt i konsentrasjonsleir i Kristiansund. Det samme hendte selvfølgelig over hele landet. Listene over hvem som skulle arresteres, var blitt ferdigstilt i London, etter innrapportering fra lokale kjentfolk hjemme i Norge. Gardmennene måtte bare sele av merra og la åkerrulla stå, midt i prepareringen av kornåkrene. Gammel-lensmann Halse her i Surnadal ble satt i sin egen kasjott. Så ble han og de andre transportert til brakkene i Nerlandsdalen i Kristiansund. Der delte far min rom med gammel-lensmannen og gardmannen på Røkkum. De uprofesjonelle amatørene som ble hyret på som fangevoktere, foretok seg litt av hvert for å forsterke fornedringen av disse fangene som ble straffet uten enda å ha vært dømt for noe. Far kom hjem til jul, svært utmagret. Magen hans ble aldri mer den samme. Den høygravide kona på Røkkum tok dampen utover med mat til mannen sin, men om han fikk spise den, det vet jeg ikke. Hvis han hadde fått det, så hadde vel far – som var romkameraten hans, ikke vært så utmagret da han kom hjem til jul. For – da jula kom, ville fangevokterne hjem, og fangene fikk reise hjem med dampen innover fjordene.

Samtidig med at gardmennene på disse største gardene på Nordmøre ble arrestert, gikk anslagsvis nærmere 400 tyske soldater rundt i Surnadal med skarpladde våpen. Det gikk ikke så fort å skipe 3-400.000 velutstyrte tyske soldater ut fra Norge og hjem til Tyskland. De hadde gått her i landet og representert påfyll ved Murmansk-fronten. Min fetter, Olav Mogstad, møller på Røv, skrev i en stil som familien enda har, at da de deltok i 17.mai-toget fra Ranes kirke til Skei i 1945, så satt det fullt av tyske soldater på veikantene og så på 17.mai-toget.

Da arrestasjonen av far foregikk, var jeg 5 dager gammel, og lå i spedbarnskurven oppe på Nystuloftet i Oppigard Glærum. Mor lå i barselseng. Barselpleiersken, Gudrun Sylte, kom opp på loftet, pekte ned i kurven og sa: «Dæm ha tikje de’ å, vesst du ikkje ha haft ta der!»

Storebror på 13 blir sagt å ha ligget oppe i et vindu i 2.etasje med nylensmannen på kornet, og dersom de hadde lagt hånd på far, så ville han ha skutt. Min yngre bror bestrider dette, og sier at Sivert hadde vært på leting etter børsa. Flere andre har sagt at Sivert hadde dem i siktet. Sivert måtte i alle fall, 13 år gammel, ta ansvaret for en gard midt i våronna, en mor i barselseng og 3 mindre søsken. Da blir man fort voksen. Da far kom hjem til jul med dampen, var kaia som vanlig full av folk, og Sivert stod helt fremst, så far skulle kunne se ham fra båten. – Jeg gjemte meg bakerst, forteller min yngste bror i dag. – Du var bare 9 år, sier jeg. Sivert var 13. Det er en stor forskjell i den alderen.

17.mai 1940 gikk far ut som vanlig og heiste flagget og tømte geværmagasinet i en salutt for Fedrelandet. Naboen kom løpende og ropte: – Vet du ikke at det bor tyske soldater inne i Bekketun?! Jo, det visste far veldig godt, sa han, og ganske straks kom det en tysk soldat med gevær oppover veien. Naboen stod oppe i løa si og gytta og lurte på hvordan dette skulle gå.  Den tyske soldaten presenterte gevær, slo hælene sammen og spurte: – Hva foregår her? Far forklarte at det var Norges nasjonaldag og at han på den dagen alltid heiste flagget og tømte geværmagasinet i en salutt for Fedrelandet. Soldaten slo hælene sammen, presenterte gevær, hilste og gikk, til naboens store forundring.

9.mai – 1945 stod naboen igjen oppe i løa og gytta da far ble arrestert. Etter krigen var far den stygge fanten som hadde vært medlem i Nasjonal Samling, og naboen ble krigshelt helt uten å ha gjort noen ting. Det var mange som hoppet ned fra gjerdet og ble krigshelter den 9.mai 1945. Bror til naboen var med i bilen da de kom for å ta far, men han hukte seg sammen i bilen for å gjøre seg usynlig, og kom ikke ut. 9-åringen så imidlertid mannen som ikke kom ut av bilen, hoppet opp på stigbrettet – men identifiserte ham først nærmere 70 år senere. Kanskje skal vi ha forståelse for at han ikke greide å være med på å arrestere mannen til sin kusine som lå på loftet med en nyføding.

Far trakk senere bolten ut på flaggstanga. Stanga gikk i bakken og knakk. Ny flaggstang er senere aldri blitt satt opp igjen, for etterkrigsoppgjøret ble for voldsomt. Men det er en annen historie.

Det som slår meg, mens jeg går og frauer hagen min er – at jeg, som har levd så lenge med dette, og som har undervist historie i mange år i skolen, og som har 6-7 heldagseksamener i historie fra universitetet, jeg har ikke før idag – klart å se hele bildet i området her: De arresterte gardbrukerne på hovedgardene fordi de hadde vært medlemmer i Nasjonal Samling på idealistisk basis – mens 400 fullt bevæpnete tyske soldater gikk rundt her i Surnadal til ganske langt ut på sommeren/høsten 1945. En svært merkelig situasjon. Men det merkeligste er – at jeg ikke har sett hele tegningen før idag – 73 år etter…!

Glærum 9.mai – 2018.

Dordi Skuggevik

 

 

Med «førvånad» har jeg lest alle jomfrunalske innlegg mot bar i foyeren i Surnadal kulturhus. Både inne i foyeren og utenfor må det kunne gå an å nyte alle slags moderne kaffebrygg, the og leskedrikker, øl og vin og gjerne en avec til kaffen. Hvorfor skal en ikke kunne sitte ute i solen og nyte en sommerpils sammen med venner? Det blir for «pottit» for meg at det ikke skulle kunne gå an. Alle «storebrorene» bør stikke pennen i penalet og la være med å utnevne seg til barnepiker! Jeg har bare én sorg: jeg bor i for lang gåavstand til å kunne nyte en utepils i solen på nevnte sted, og er dermed avhengig av bilen, dessverre.

Glærum. 7.mai – 2018,

Dordi Skuggevik

Sist jeg kjørte til Trondheim og kustet forbi skiltene ved fylkesgrensa på Rindalsskogen, så jeg at det stod to skilt som markerte fylkesgrensen: Trøndelag & Trøndelagen. På vei tilbake stoppet jeg og tok bilde av skiltene, for hvorfor skulle Trøndelag markere seg med to skilt når Møre og Romsdal begrenser seg til ett? Ved nærmere ettersyn oppfattet jeg at det nederste skiltet er skrevet på sørsamisk: Trööndelagen fylhke, stod det.

Om ikke så lenge skal dette dobbelskiltet flyttes ned i Kvammen – til kommunegrensen mellom Rindal og Surnadal, og ditto dobbeltskilt vil stå på Halsa-kaia når vi legger til lands der med ferga.

Det er to offisielle norske språk i Norge, og fire (ikke offisielle) samiske, derav to samiske skriftspråk.  Senteret for sørsamisk ligger i Snåsa kommune i det gamle Nord-Trøndelag, og det er i kommunen Snåsa at sørsamisk tilstedeværelse og kultur manifesterer seg. Sør for Trondheim er det bare to sørsamiske familier – Renander og Kant, og de bor såvidt jeg vet i Rennebu og lever helt vanlige moderne liv som alle andre norske statsborgere. Det er lenge siden de drev med tamrein, hvis de noen gang har gjort det. (?)

Nordmennene slo seg ned i Norge for 10.000 år siden. Samene er ikke historisk registrert før på 1000-tallet. Samene var et jeger- og sankerfolk som lærte å holde tamrein av fastboene bønder i Nord-Hålogaland. Dette skrev prof.em. Benedictow (UiO) i Aftenposten for kort tid siden. (I TV-serien som går nå om samene, opplyses det i siste episode at samene kom inn i området for 2000 år siden.) Ottar fra Nord-Hålogaland besøkte på 800-tallet Kong Alfred den Store i England, og alt han fortalte, skrev Kong Alfreds sekretærer ned. Ottar fortalte om alle sine husdyr – og at han i tillegg hadde 800 tamrein.

I TV-serien som går om samer i Skandinavia, må de ta med kameraene til Vågå tamreinlag for å kunne vise hvordan man setter opp gjerdene når en samler reinen. De som driver Vågå tamreinlag er ikke samer. Min sønns farbror, Hallvard Nørstebø på Lesja, drev hele livet med tamrein, og bror hans, min sønns far, var med en hel sommer og hjalp til med å drive reindrifta til broren fra Dovrefjell til Gausdal. De var ikke samer, men kom fra en gård i Kjøremsgrenda på Lesja.

Etter Svartedauen i 1349 trakk samene ned mot ødegårdene hvor folk var døde, men da folketallet igjen vokste betraktelig på 1500-tallet, trakk nordmennene igjen opp mot de gamle ødegårdene, og samene trakk seg tilbake. Det er først på 1700-tallet at vi hører om samenes reinsdrifter, skriver Benedictow.

Serien som går på TV, underslår at tamreindriften som besøkes i Vågå drives av ikke-samer. Vi skal liksom tro at de er samer. De er også særdeles vage rundt opplysningene i episode 2 – som angår deres opplysning om at tamrein og villrein har forskjellig DNA, fordi de vil at seerne skal tro at alt som har med rein å gjøre, er knyttet til samene.

Det er nordmennene som er Norges urfolk, skriver Benedictow, ikke samene. Han går her i rette med sameforskerne på NTNU som han mener driver kreativ historieskriving på linje med at FN har klassifisert samene som Norges urfolk – uten at de er det.

Det blir for dumt at fylkesgrenseskiltet på Rindalsskogen skal være dobbelt, ett for norsk og ett for sørsamisk. Når vi kjører inn i Snåsa kommune, kan kommunenavnet på sørsamisk få sitt eget skilt, for her er sørsamisk kultur og historie såpass manifestert at det kan ha sin berettigelse.

De nye fylkesskiltene på sørsamisk definerer hele det nye store Trøndelag som sørsamisk område, og dermed styrkes pågangen om at Trollheimen skal defineres som sørsamisk område, noe som vil få katastrofale følger for bøndene som eier grunn i Trollheimen, ettersom det vil legge bånd på deres bruk av egne beiteområder og deres skogbruk i området. Så – når det atter blir mørke høstnetter, synes jeg noen skal dra ut og ta ned fylkesskiltet på sørsamisk, for det har ingen historisk eller moderne berettigelse!

Glærum, 3.mai – 2018.

Dordi Skuggevik

 

Jeg slukte denne boken i én jafs – på én dag, som om det var en kriminalroman. Boken er en skikkelig «page-turner». Også denne gangen var det min høyt respekterte professor emeritus Fauskevåg som sa: – Denne boken må du lese!

Forfatterinnen skriver under pseudonym, og bruker fiktive navn på dem hun nevner, og det må hun selvfølgelig gjøre – for Muhammeds lov gjelder fortsatt: Forlater du Islam, så skal du drepes!

Med et veldig driv tar dette løvetannbarnet oss med gjennom sin reise fra Islam, via ateisme, gjennom kommunisme, Marx sitt materialistiske menneskesyn og videre inn i evangelikal protestantisme – inntil hun legger til kai i den romer-katolske kirken.

Hun kommer fra en dysfunksjonell familie i en mindre by i Tyrkia, hvor faren stikker av fra et gledesløst ekteskap og gir blaffen i både ekskona og de to barna. Moren, som pensjonerte seg tidlig fra sykepleiejobben, sitter ved ovnen og hekler og hekler. Hun er  fraværende selv om hun er tilstede. Tenåringsdatteren driver ute i byen og smugdrikker alkohol, fordi hun har ikke penger til dyrere rusmidler. Kompassnålen peker rett i grøfta, men den smugdrikkende tenåringsjenta blir reddet av sin intelligens og sitt intellekt: hun får stipendier og kommer inn på de beste universiteter. I sin elendige tenåringstid har hun imidlertid lest tunge klassikere, som Dostojevski og andre av samme kaliber.

Mens hun tar sin bachelor i realfag ved toppuniversitetet i Ankara, tar hun jobb som språklærer i to amerikanske familier som har slått seg ned som misjonærer for evangelikal kristendom.  Hun møter et ekteskap og et forhold foreldre/barn som er gjennomsyret av Kristendommen. For henne blir dette en ny verden som hun ser på bakgrunn av all løgn og manipulasjon som preger familielivet i Islams verden. Hun tar et kraftig oppgjør med Muhammed som var en smed til å få Allahs åpenbaringer til å stemme med sine egne behov: nye koner, sex med småpiker m.m.

Hennes studentgruppe får undervisning i avansert engelsk, med tanke på fremtidig internasjonal akademisk karriere. Læreren fra USA lar dem arbeide med en engelsk oversettelse av Dostojevskis Brødrene Karamasov, og om natten, blant ordbøker og notater kommer hennes gjennombrudd inn i Kristendommen. Hun lar seg døpe av de evangelikale misjonærene, og det med full neddykking x 3. Men, så legger hun Martin Luther på sitt akademiske disseksjonsbord, og logikken strekker ikke til, hverken for henne eller Luther. I  denne fasen er det en gammel venn som diskret forteller henne at han er blitt katolikk. Hun går på biblioteket i Ankara for å lese seg opp på Katolisismen, og ender opp på lesepulten med kardinal Razinger, uten å vite at han nå er blitt Pave Benedict XVI. Han skal bli hennes helt og ledestjerne, og hun oppsøker den lille katolske kirken i gamlebyen i Ankara, der kirkerommet gjemmer seg bak en vanlig husfasade, der den franske jesuittpresten møter henne og underviser henne fram til 1.communion og konfirmasjon. I sitt skriftemål for fremmed prest før opptakelsen i Den katolske kirke, erkjenner hun – jeg har drept mine barn. Hun har endelig forlatt Marxismens materialistiske menneskesyn. Hun har erfart at hennes to forhold begge forvitret etter abort fordi hun så sitt barn som bare en vevsklump.

Hun opplever at treningen i å be, gir henne selvinnsikt og bevisstgjør henne slik at hatet til foreldrene smelter vekk, og til avgangsfesten for bachelorgraden i realfag, klarer hun å samle foreldrene og broren til festen. Hun er i ferd med å hele sin dysfunksjonelle familie gjennom praksis av Kristendommen. Faren går ut på balkongen og blir ikke ferdig med å gråte.

Hun slipper realfagene og går i gang med Master i historie, og det skal bli doktorgrad i politikk ved universitetet i Durham i England. Familien skraper sammen startkapital, men hun forstår ikke at hun får et stipend hun ikke har søkt om. Leseren kan lett tenke seg at hennes jesuittprest har jobbet bak kulissene. Han har forstått hva dette løvetannbarnet er i stand til.

Hennes hovedanliggende er familien som grunnsten i samfunnet, og hun går igjen systematisk til verks: hun skaffer seg en ektemann på datingsiden på Den katolske kirkes internett. Hun gifter seg med sin katolske amerikaner, med familien til stede, i den lille kamuflerte kirken i gamlebyen i Ankara, og mens hun bor i et landlig område i USA med sin mann og skifter bleier på etterhvert fire barn, skriver hun ferdig sin doktoravhandling i politikk ved universitetet i Durham, og disputerer.

En natt ligger hun våken og ser på krusifikset på veggen og tenker på den kommende Familiesynoden i Vatikanet. Hun sier til den lidende Kristus på veggen: – Hvis de forandrer definisjonen av ekteskapet på denne synoden, hvordan skal jeg da kunne fortsette å tro på deg?

Hun er helt på linje med Kardinal Razinger/Pave Benedict når det gjelder hvordan Vesten nå forvitrer innenfra, fordi Vesten praktiserer relativisme og taper grepet i Den katolske kirken, sin eldste institusjon. – Hva har Vesten å tilby utenom Kristus? spør hun retorisk. Hun viser også hvordan de unge som ikke lenger får vite av sine egne hvor de skal feste grepet – går til Islam som tilbyr dem streng identitet, samhold, klare grenser, rettesnor, myndighet og styring – men krever full underkastelse.

Om det å gå fra protestantisme til katolisisme sier hun: – Som protestant var jeg i havet, men jeg svømte bare på overflaten, for jeg var uvitende om rikdommene som ventet på meg i dypet.

Siste del av boken er en «peptalk» til alle katolikker, om hver dag å tilføre seg selv ny kunnskap om Kristus, om å praktisere bønnen – selv om det kan være vanskelig, og om å begynne å gi kirken driftsmidler i samme målestokk som de evangelikale gjør det. Kort sagt: Tidend!

Selv om jeg her tar med en god del av selve linjen i boken, så vil det likevel være et eventyr for en leser å høre denne originale, høyt utdannede forfatterstemmen der hun beskriver sitt livsløp som hun dediserer til barna sine. Leseren vet mye mer om Tyrkia, om USA og om seg selv – når denne boken er lest. Forfatteren trekker stadig inn kunnskap fra tverrgatene i livet. Med et driv, en energi og en evne til kortfattet, enkel og klar formulering av de store eksistensielle spørsmål, er dette en bok for hvermannsen, uansett ståsted i det menneskelige landskap. Boken har korte kapitler og lite tekst på sidene, likevel får hun sagt mye. Hun skriver stadig artikler om utenrikspolitikk i den akademiske pressen, men også i Catholic World Report. I Internettets tid bør vi oppsøke hennes artikler, men alle bør gi seg den gave å lese denne boken, som foreløpig bare er å få på engelsk. Min ble kjøpt på St.Eysteins bokhandel i den nye katolske domkirken i Trondheim. Amazon leverer den nok på få dager.

Forlag: Ignatius Press – San Fransisco

Glærum, 2.mai – 2018.

Dordi Skuggevik