Averøya – det ukjente kontinent.

«Averøya er et helt kontinent,» har Ole Dahl Rossbach sagt flere ganger. Vi pleier å ta en «outing» hver sommer. Det har variert fra befaring av Bæverdalen til operafestival i østre Finland. Endelig kom turen til «kontinentet» Averøya. Vi tok med min bror Ole Kristen som aldri har vært der, og nedover bar det – i en stadig djupere tunell. At fjorden mellom Kristiansund og Averøya er så djup, det hadde man aldri tenkt seg. At bommen på Averøy-sida var bemannet av et levende menneske og at prisen var så blodig for å passere, det var også en dobbel overraskelse. Men over kom vi.

Jeg har vært der to ganger før, uten egentlig å se hva Averøya virkelig er. Første gang dro jeg dit med min tante Astrid fra Gyl, for å se om gravsteinen til hennes søster Else fremdeles stod. Det var hun som falt ned kjellertrappa i prestegården på Kvernes mens hun var alene hjemme, og før hun rakk å sette opp veven til det som senere ble «Farstad-vesten» i Nordmørsbunaden. Gravsteinen stod, og en elskelig dame tok imot oss med kaffe. Hun hadde stelt graven til tante Else i alle år – på eget initiativ og kostnad.  Hun må ha vært veldig glad i tante Else. Hun fortalte oss også noe vi ikke hadde visst: tante var på vei med sitt første barn – så det var to som døde den gangen.

Når vi denne gangen gikk for å se om vi fant gravsteinen, så det ut som om graven var slettet. Steinen stod ikke der jeg syntes huske at den stod. Men, min bror – som gikk til sjøs da han var 14 år gammel, og som har stått til rors på de store hav mens blikket har feiet over horisonten, han fikk øye på den akkurat da vi skulle gå ut gjennom porten – der korsene ble bevart ved restaureringen – etter mye styr i avisene. Der stod gravsteinen til tante Else, på det inngjerdede området for historiske gravminner. Grunnen til at den var blitt satt der, må være den tragiske historien og at hun er begravet med tittelen «Prostinne» siden hennes mann, Mathias Angvik, var prost i Kvernes da dette hendte. Steinen er en helt vanlig, rektangulær svart, polert «stresskoffert»-stein, så «historisk» pr.idag er ikke selve steinen. Hendelsen har også skapt myter omkring tragedien, fortalte dagens sogneprest, Magne Hoem, som vi var så heldig å treffe.

Stavkirken var stengt for sesongen denne dagen. Den tilhører Fortidsminneforeningen, så presten hadde ingen nøkkel. Men, vi hadde funnet ut at den tomme bussen som stod der, ventet på en gedigen forsamling som satt inne i menighetshuset og holdt seminar. De som kom ut, og som jeg snakket med, var fra Polen. De kunne fortelle at det var et internasjonalt seminar på toppnivå som dreide seg om bevaringen av gamle trehus. Takket være forretningsmannen Herlofsen i Kristiansund, som reddet stavkirken fra å bli brent i 1893 (!!!), så  hadde de et gammelt trehus fra 1300-tallet å studere her på Kvernes. Herlofsen ledet en innsamling av penger og fikk kjøpt den gamle kirken, som senere ble solgt til Fortidsminneforeningen. Vi tråklet rundt, helt til damen med nøkkelen syntes synd på oss og kom og låste opp vidunderet. Takk og Takk!

Andre gangen kom jeg over Averøya med daværende biskop av Aberdeen, senere erkebiskop av Glasgow – Mario Conti, og en gammel tysk nonne fra Oslo. Dette var rett etter pavebesøket i Trondheim. Det var der jeg ble kjent med Conti, som etterpå skulle besøke den skotske presten på Molde. Jeg husker Conti gikk omkring i Kvernes stavkirke og oversatte de latinske tekstene for oss to andre. I Kristiansund sa han, etter at vi hadde sett den katolske kirken og vi satt og åt Fish & Chips på kaia: «I like your priorities – Fish & Chips and The Catholic Church!» Da han etter å ha møtt Dordi Bergheim som stod og kringelhauka på trappa til Tingvoll kirke da vi kom der – og fått gått seg en tur oppover Likjdalen ved Sunndalsøra – og han satte seg på bussen tilbake til Molde, sa han: «I have never seen so much beauty in one day in my whole life!» Det ble mye «beauty» på oss også da vi tok fatt på en grundig tur rundt Averøya – og ikke bare kjørte over og igjennom. Været var flott, og det var 25 grader den 7. september.

Ettersom Stor-Trøndelag nå forbereder seg på å ta to store jafs av indre Nordmøre, og de som bor der roper Halleluia! og lar seg spise, var det kanskje på tide å sette seg inn i hva vi har igjen av Nordmøre vest ved havet. Og det var ikke lite.

Jeg hadde en dobbel agenda: Det må nå skje noe for å fortelle dem der nede i Normandie at Gange-Rolf kom fra Bremsnes på Averøya, ikke fra Giske ved Ålesund. For at han var sunnmøring, det har sunnmøringene klar å innbille dem  der nede i Rouen som nå forbereder seg på å bygge et stort vikingmuseum, noe som ble bestemt i kjølvannet av 1000-årsjubileet for Olav den Helliges dåp i Notre Dame de Rouen i 1014. Det har nettopp vært en delegasjon fra Rouen i Ålesund, og en av dem ville markere begivenheten med å springe en gigant-maraton hjem igjen til Rouen – helt fra Ålesund. Stakkars mann. Han skal bli nødt til å gjøre det igjen – men denne gangen fra Averøya – over Atlanterhavsveien, når jeg får skrevet min artikkel i avisen i Rouen – der jeg flytter Gange-Rolfs fødested fra Giske til Averøya!

Vi skulle liksom finne ut, denne dagen, hvor det må settes opp en gigantstatue av Gange-Rolf, slik at vi kan få satt disse sunnmøringene på plass. De har ikke bare satt opp en bronsestatue av Gange-Rolf i byparken i Ålesund, men de har også fått oppover Gange-Rolf-teppet på 22 meter, som 22 ildsjeler broderte i samme stil som Bayeux-teppet – som er brodert i «Ringerike-stil». (Kvinner fra Olav den Helliges hjemsted Ringerike må ha vært om bord i hans store flåte, og har lært bort sin broderistil til de normanniske damer.) Teppet ble utstilt på Stiklestad for 3 år siden – hvorfor ikke på Averøya også?!

Vi rakk ikke å se så mye av Averøya selv om vi tilbragte dagen der. Vi har mye igjen. Også flere spisesteder. For etter matinntak på Bjartmars kro ved Atlanterhavsveien, regner vi med at de andre spisestedene på øye er like bra! Det som virkelig overveldet oss, var at jordbruket er så stort helt ute ved havet, og at det er så frodig og så mye skog. Her er ikke mindre enn 4 kirker. Ett er sikkert – vi har mer enn nok å se på en neste ekskursjon – og vi har enda ikke sett oss nok om for å foreslå et sted for Gange-Rolf-statuen. Vi oppfordrer herved alle til å ta en tur rundt på Averøya, og tenke ut forslag om hvor vi skal plassere Gange-Rolf! I mellomtiden bør noen farkstaver kidnappe bronsestatuen av ham i Ålesund en natt, og sette den opp på Averøya. På Bremsnes. Vi har jo alltid visst her på Nordmøre at det var på Bremsnes hans far Mørejarlen bodde, for P.A. Munch skriver i sin Norgeshistorie: Sør for Nordmøre var det ingen store høvdinger!

Ole Dahl Rossbach har rett – Averøya er et kontinent. Averøya står absolutt på egen fot. Øya, som nå har to fastlandsforbindelser, trenger ikke å bli sammenslått med noen by!

Glærum, 9.sept. – 2018.

Dordi Skuggevik

 

Skrevet av

dordis

Lektor, cand.philol, forfatter og samfunnsdebattant.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *