Måned: mars 2019

Tre kvelder har jeg nå fulgt direkteoverføringene fra Det britiske parlamentet. Idag ser jeg på begge kommentatorene i Aftenposten, at enten har de ikke fulgt med på overføringene, eller de har ikke forstått det som har foregått. For, det er ikke lett å forstå hva Parlamentet stemmer for og imot. Men resultatet etter tre dager med kjeftesmelling, roping, hojing og Speakeren som roper Order! Order! – så har i alle fall jeg oppfattet det slik at Parlamentet har stemt imot statsminister May og EU’s utkast til skilsmisseavtale. Så har Parlamentet også stemt imot Brexit – uten avtale. Idag har de stemt for å utsette utmeldingen av EU 29.mars, og etter denne avstemningen styrket pundet seg! EU har forklart dem at det blir denne avtalen eller ingen. Det later de som om de ikke har hørt. Det er lite logikk i det de driver med nå.

Overføringene på BBC fra Parlamentet er fantastisk underholdning, samtidig som det er sabla trist å se at en ledende nasjon i Europa ikke klarer å leve opp til den situasjonen de har satt seg i, d.v.s. – som tidligere statsminister Cameron har satt dem i.

Storbritannia demonstrerer nå i selveste Parlamentet – for hele verden, hvor udugelige politikere de har. «Kaos» – er et ord som stadig går igjen i intervjuene BBC foretar utenfor Parlamentet. Det engelske parlamentet minner mest om en samling forstyrrede vegglus som ikke vet hvor de skal gjøre av seg. Over 40 års integrasjonsprosess klarer de ikke å reversere over så kort tid som de har gitt seg. Det burde de ha forstått disse to årene de har hatt det hele til betenkning. Ikke rart det er panikk i Parlamentet!

Bror min sa det med én gang: «Den idioten Cameron, som lyste ut denne folkeavstemningen, han visste ikke hva han gjorde – og det kommer ikke til å bli noen Brexit!»  Det ser jo nå ut til at han har hatt rett hele veien. Det er bare så trist å se en stor nasjon begå harakiri for åpen scene. Det skal bli uendelig trist å se Storbritannia gå en canossagang på knærne tilbake til utgangspunktet – til et EU som er forbanna fordi de har brukt tid, krefter og penger i to år på Camerons idioti som resten av det politiske Storbritannia ikke klarer å rydde opp i etter ham.

Barnier, som har vært sjefsforhandler for EU, sa det veldig klart: «You cannot go on with this game! We want resuts!» Altså: Selve det gamle engelske «ludospillet» er viktigere for britene enn å få til resultater. Moderne orienterte unge briter må være fra seg av fortvilelse over tradisjonsrytterne i Parlamentet som ikke klarer å forstå tiden de lever i. Det får de unge betale for.

Vi ser et Storbritannia idag som lever ut dødskrampen av vikingekspansjonen, selvpåført og for åpen scene, med sin idé om et Brexit som kniven de begår sitt harakiri med.

Det skal bli spennende neste uke når britene må møte i plenum med alle 27 medlemslandene i EU, og blir nødt til å forholde seg til sin egen tid, og ikke det antikvariske «ludospillet» de driver med hjemme i Westminster på øya si, mens eldre mennesker som BBC intervjuer på gaten, står og gakker om hvor kjekt det var i krigens tid, da de enda var store. De har enda ikke forstått at det var USA som vant krigen for dem. Det skal bli underlig å se britene slagne, for nå har de virkelig ikke noe å briske seg over. De bør legge igjen arrogansen hjemme, så de ikke gjør seg enda mere til latter. Uff.

Glærum, 14.mars – 2019.

Dordi Skuggevik

Aftenpostens leder lørdag 9.mars anbefaler at president Orban i Ungarn skal kastes ut av det gode selskap. Han er den skarpeste i sin leir i det gamle «Øst-Europa» som opponerer mot å bli nedrent av hordene som kommer over Middelhavet og strømmer oppover det europeiske kontinentet.  I denne strømmen går det nemlig en stor, diger elefant som norske medier later som de ikke ser: Islam.

Polen, Tsjekkia, Slovakia og Ungarn opplevde okkupasjon av det totalitære nazistyret i Tyskland i 5 år. Deretter opplevde de okkupasjon av det totalitære kommuniststyret i Moskva i 45 år. De nekter å underlegge seg det totalitære Islam. Er det vanskelig å forstå?

Det har vært en krevende prosess å finne seg selv igjen for disse landene i de snart 30 årene siden de ble frigjort fra fremmed totalitær okkupasjonsmakt. Takket være EU har de klart å løfte seg fra det kommunistiske konkursboet.

Når Norge styrer på så det forslår 17.mai – så skulle det ikke være vanskelig for den som skriver lederen i Norges ledende avis at også andre land har lyst til å få være seg selv igjen etter å ha måttet leve under fremmed totalitært styre i 50 år. Jeg foreslår et repetisjonskurs i historie for Aftenposten redaksjon – og diverse andre norske media!

Glærum, 11.mars – 2019.

Dordi Skuggevik

På TV har vi nå 2 ganger sett en lege demonstrere hvordan man kan ta livet av den ene tvillingen i livmoren. Nålen føres inn gjennom bukveggen på moren, gjennom livmorveggen og inn i hjertet på den ene tvillingen. Gift sprøytes inn og hjertet stopper. Den ene tvillingen dør.

Det som IKKE er blitt sagt – er hvor det blir av den avlivete tvillingen. Saken er at den blir værende i livmoren sammen med sin levende tvilling, og ved fødselen kommer det ut et levende barn, og liket av den drepte tvillingen. Om ikke moren og faren har forstått hva som skjedde ved avlivningen enda, så vil de med et sjokk oppleve det nå.

De fleste fødselshjelpere vil vel prøve å skjule den døde tvillingen ved fødselen, og slik skåne foreldrene for konfrontasjonen med sin avgjørelse om avlivning. Men hvordan oppleves det av fødselshjelperne? Det må være en gruoppvekkende opplevelse for fødselshjelperne, som nettopp har som fag å hjelpe livet fram.

Hvis jeg har oppfattet nyhetene rett, så er det ved St.Olav hospital i Trondheim at dette med «fosterreduksjon» har fått sine pionerer og foregangsmenn/kvinner. Det kommer vel av at det var her «prøverørsbefruktning» hadde sin oppkomst. For å skåne helsevesenet og seg selv for mange runder, befruktet man flere egg, satte flere egg inn i livmoren – og avlivet så de fostrene som ble ansett for «for mange».

Mange befruktede egg ligger også nedfrosset, i tilfelle paret ønsker flere barn. Hva skal man gjøre med dem som ikke blir satt inn i moren? Hva er forskjellen på å lagre befruktede egg nedfrosset – for så å kaste dem, og å gå inn i morens bukhule/livmor og aktivt avlive et foster som er begynt å vokse inne i moren sin?

Bioteknologien stiller oss slik i svære og vanskelige dilemmaer idag, når grensene flyttes  bort fra det naturlige i et stadig raskere tempo. Jeg vokste opp på en gård med en stor og variert dyrebesetning, der det å være med på å starte liv og det å ta liv i slaktetiden, var en del av livet. De etiske reglene var strenge. Jeg er svært glad for denne oppveksten, for den gav meg en innsikt og et syn på livet som er svært biologisk. – Jeg har spurt: Hvordan ville dyrebeskyttelsen reagere om dyrlegen dro rundt på gårdene og dro halvferdige kalver ut av kyrne?

Vi har nettopp hatt 8.mars, og igjen sett disse hordene av sinte kvinner som roper sitt gamle rop fra 70-årene om å bestemme over egen kropp. Ropet er lite adekvat idag når alle kvinner har full informasjon om – og tilgang til prevensjon av alle slag. De burde klare å «bestemme over egen kropp» på et tidligere stadium. Og når de ikke har giddet det, så bør de betale for aborten sin selv, og ikke ligge helsevesenet til last med en unødvendig abort.

St.Olav Hospital bør dessuten skifte navn tilbake til sitt tidligere navn: «Regionsykehuset i Trondheim». Jeg arbeider for tiden med et bokmanus om Olavsjubileet-2014, og ett av de skjellsettende skiftene som kom med Norges første grunnlov som Olav knesatte, var at det skulle bli forbudt å sette uønskede barn ut for å dø. Navnet som Regionsykehuset i Trondheim nå pynter seg med, er en hån mot vår første grunnlov og Olav den Hellige som konstituerte Norge som et moderne samfunn. «Norge er gått tilbake til hedendommen,» sa pater Olav Müller. Det er ikke noe å hisse seg opp over at han sa det, fordi det er en kjensgjerning, et faktum.

Vi bør nå begynne å snakke om fosterets menneskerettigheter og om offentlig legitimert  fostervold. De brølende kvinnene kan umulig være så endimensjonale i hodet at de ikke oppfatter at «min kropp» har fått en leieboer når de har begynt et svangerskap og at det da dreier seg om to kropper. De bør dessuten begynne å bruke hodet sitt, for aborttallene går jo ikke ned, selv om de har fått all mulig kunnskap om moderne prevensjonsmidler.

Mor Theresa av Calcutta ble helgenkåret av Den katolske kirke fordi hun underviste ekteparene i slummen i Calcutta hvordan de skulle begrense antall barn i hjemmet, og dermed komme seg ut av fattigdommen. Hun brukte den gamle judeo-kristne måten med samleier annenhver uke. Ingen samleier rundt eggløsning. Ingen samleier i mensperioden. Praksisen er gratis, er uten bivirkninger og et forskningsprosjekt med et grunnlag på 20.000 kvinner i Calcutta viste at metoden er sikrere enn P-pillen. Metoden er dessuten ekteskapsbevarende: Annenhver uke går man og gleder seg til neste uke! Hun fikk i tillegg Nobels fredspris.

Glærum 10.mars – 2019.

Dordi Skuggevik

General Robert Mood, nå president for Røde kors, forbløffet oss alle på Surnadal sparebanks næringslivsdag med å fortelle oss at Surnadals rådmann gjennom mange år – Georg Solheim, var hans svigerfar. Mood var gift med Liv Reidun Solheim. Vi hadde dermed en gjest i Surnadal den dagen som forstod den krøkkete dialekten vår!

Det forbløffet oss også å få generalens beskrivelse av svigerfarens mot i kamp i Østerdalen våren 1940: Georg Solheim sprang gjennom kuleregnet for å bemanne på nytt maskingeværet der skytteren var falt – og klarte slik å holde fienden stangen, så sikker retrett kunne forgå. Han reddet nok slik flere liv i troppen han var troppssjef for. Georg Solheim var utdannet ved Underoffiserskolen i Trondheim.

Det var rette ord til rette tid fra svigersønnen, fordi en del surnadalinger har skumlet om at Solheim var «stripåt» under okkupasjonen. De mistenkte ham altså for å ha en fot i hver leir. Årsaken til det er sannsynligvis at det var min far, Axel Skuggevik, som ansatte Georg Solem i stillingen hvor han satt som rådmann i mange år. Min far var en periode under krigen ordfører for partiet Nasjonal samling, den gangen et lovlig parti, og derfor fikk nok Georg Solheim rykte for å være «stripåt». Men hele saksbehandlerapparatet på alle styringsnivåer i Norge under okkupasjonen gikk sin vante gang – tvers gjennom hele okkupasjonen, for dagliglivet måtte fungere for folk, og da måtte det sivile styringsapparatet også forholde seg til okkupasjonsmakten, nødvendigvis. Det gjorde nok også at mange i styringsapparatet ble anklaget for å være «stripåt», for folk kjente ikke reglene i en okkupasjonstilstand.

Far sa en gang om Georg Solem: «Jeg gjorde Surnadal én stor tjeneste da jeg var ordfører, og det var at jeg sikret Georg Solem for kommunen, for når han slutter – må kommunen ansette minst to personer for å erstatte ham!» Det kan jeg skrive under på, for han var min sjef de 6 årene jeg var kultursekretær i Surnadal, og han er den beste sjefen jeg noen gang har hatt. Han hadde full oversikt over hele ansvarsfeltet til enhver tid. Høyrehanda hans holdt en blyant hele tiden, og med den noterte han fortløpende kommunens inntekter og utgifter. Og når han henvendte seg til en underordnet om noe – så tok det 1 minutt, om det var informasjon, ros eller ris. Han var det som kalles en «minuttsjef». Og – de er alltid effektive – og reale! Denne attesten gav jeg muntlig til svigersønnen etter foredraget hans.

Glærum, 9.mars – 2019.

Dordi Skuggevik

 

Av hensyn til alle de flotte prestene jeg har kjent og kjenner i Den katolske kirken, vil jeg be Aftenposten om å beklage oppslaget i øverste høyre hjørne av forsiden lørdag 2.mars. Oppslaget har såret svært mange i det katolske fotfolket, for vi vet at dette er «twisted news» – som ikke stemmer med virkeligheten.

Inne i avisen leverer den dyktige journalisten Helle Aarnes en godt gjennomarbeidet artikkel på 5 sider. Opplysningen hennes der om at 99,9%  av overgriperne IKKE lever i sølibat – det samsvarer ikke med oppslaget på forsiden. Altså: 0.1% av seksualovergripere lever i sølibat, så det er ikke sølibatet som utløser overgrepene.

Jeg savner en statistikk i artikkelen over misbruk som jeg så for 4-5 år siden – der Den katolske kirke kom på 5.plass. På 1.plass kom evangeliske legmannsbevegelser, på 2.plass kom misbruk innen husets fire vegger – i familien – ellers husker jeg ikke hvem som kom på 3. og 4. plass. Så hvorfor tar Aftenposten ut kanonene og fyrer løs på dem på 5. plass, og ikke dem på 1.2.3.4.-plass?

Statistikken ellers i artikkelen er betenkelig, fordi her regnes det overgrep over svært lange tidsperioder: Nederland – 36 år, Tyskland over 68 år. I Pennsylvania-rapporten regnes det over 57 år – mens det gjennom tidsspennet der – de siste 16 årene, bare er begått 3 overgrep – etter at biskopene i USA sterkt lyssatte misèren på slutten av 1990-årene, etter at Pave St.Johannes Paul II sa det veldig greit til dem: «Meld dem til politiet!»

Artikkelen tar heller ikke høyde for at Den katolske kirke er verdensomspennende, og at i forhold til den store medlemsmassen er det ikke prosentgrunnlag statistisk for å slå til med det vulgære oppslaget på forsiden til Aftenposten om at Den katolske kirke er «full av seksuelle overgripere»!

Åshild Ulstrup har i sine bøker vist oss at folk har forskjellig seksualdrift, men mange tror visst at den er likt fordelt i menneskeheten. Ulstrup viser at mens noen er hyperseksuelle, så er andres «drive» ganske middels, og noen er til og med aseksuelle, de interesserer seg ikke for det seksuelle i det heletatt. Når noen derfor går inn i et frivillig sølibat, så har de nok vurdert svært nøye hvordan de kan leve med det. Vi skal også huske på her at mange lever i ufrivillig sølibat – som min søster en gang påpekte: «Tenk på alle dem som lever alene i sine hus rundt i norske grender og daler, uten å ha sjanse til noe seksualliv,» sa hun.  Men, de blir jo ikke pedofile overgripere av det!

Det er en kjensgjerning at mange pedofile har prøvd å temme sin pedofili med å gå inn i sølibat, men det har sjelden fungert, fordi det har dreid seg om en fornektelse av et personlighetstrekk, uten å forholde seg til det. Når så søknaden til prestegjerningen i den katolske kirken har gått ned, så har man ikke gått grundig nok inn i kandidatens motivasjon, og dessverre har da mange pedofile sluppet igjennom. Det ser vi i Aarnes sin artikkel at kirken selv gjør noe med nå, i veldig grad. Det tok lang tid før problemet kom opp til kardinalnivå og derfra opp til Vatikanet, ifølge en nær venn som er pensjonert biskop i USA. Derfor gikk uvesenet sin gang med å prøve å ordne opp på lokalt plan, sa han.

Jeg ser nå frem til at Aftenposten, i rettferdighetens navn, leverer flere artikler om misbruk av barn – også i andre miljøer, og ikke bare henger ut den store Verdenskirken. Dessuten skal en vokte seg vel for å blande sammen Kirken med stor K og Kirkens tjenere. De siste er bare mennesker.

Glærum 5.mars – 2019.

Dordi Skuggevik

 

Med henvisning til «Brublemma på Glærum», åpent brev til Veikontoret, som jeg skrev igår 4.mars – kan det fortelles at da kvelden senket seg, oppstod det en verden av blinklys ved Glønabrua. Jeg gikk og hentet avisen og så at fire enorme biler og maskiner fra en gelender-entreprenør holdt på med noe Jeg spurte forhåpningsfullt om de vi ferd med å fjerne gelenderne for å gjøre brua breiere likevel? – Nei, de var i ferd med å gjøre ferdig gelenderne, sa de. – Er ikke gelenderne ferdige da? spurte jeg. – Nei, det var de ikke, fikk jeg vite.

Da forstod jeg at toget er gått for Glønabrua. De på veikontoret gir blaffen i å ordne opp i misèren de har stelt istand for oss på Glærum og Nordstranda.  De kan bare gå ut i kantinen og ta seg en kaffe – uten at det dårlige arbeidet deres får noen konsekvens for dem. At Folkehelsa i grenda vil bli dårlig på grunn av irritasjon, raseri og oppgitthet – er ikke deres problem, vil de si til seg selv.

Hva med Surnadal kommunes politikere og byråkrater oppi dette? Er skillene mellom styringsnivåene i Norge så bastante at de som bemanner kommunehuset i Surnadal bare kan fraskrive seg ansvaret for Fylkets «brublemme» på Glærum? Det burde være kommunen med Ordføreren i spissen som gav tilbakemelding til Fylket om elendigheten, ikke jeg som er en privatperson. Politikerne bør stilles til ansvar ved kommende valg. Alle på Glærum og Nordstranda og alle de som  trafikkerer strekningen på store badedager på Glærumssanden bør stryke alle som sitter i polititiske verv pr.idag! De har virkelig sovet på sin vakt!

Det var også jeg som rapporterte inn at det raste ut under veien ute i berga vest for Glærum kalkgruve. Jeg ringte «veimannen» i kommunen og sa fra. Han sa at han hadde ikke noe med det –fordi det var fylkesvei. – Nå har du noe med det, sa jeg, for hvis en av de store tømmerbilene fra Årnes med tilhenger raser ut uti der, så kan du ikke si at du ikke visste om at det på to punkter har rast ut under veien. Jeg ser det, fordi jeg går der, sa jeg – sitter du i en bil, vil du ikke se det. Saken er på ditt bord. Nå er det du som må rapportere til Fylket eller ta ansvaret når ulykken oppstår – for den kommer.

Da ble det satt i gang utbedring av veien, men kommunens folk sov på sin vakt! Som borger av et land må en kunne forvente at det foregår en produktiv samtale vertikalt mellom styringsnivåene, ikke bare horisontalt på hvert styringsnivå!

Glærum, 5.mars – 2019

Dordi Skuggevik

 

 

Den nye smale Glønabrua på Glærum kommer ikke til å gjøre folkehelsa godt. Hver gang en trafikkant må stoppe for å slippe møtende bil over først, vil adrenalinet pumpe og sjåføren som venter, irriterer seg, forbanner Veikontoret på Molde og øser seg opp i den grad at hjerteattakket står klart for å slå til. Denne smale brua vil skape irritasjon, raseri, høyt blodtrykk og et dårlig forhold til Vårherre i 100 år fremover. Det må Veikontorets folk ta ansvaret for.

Men, kanskje har entreprenørene noe av skylden? Jeg har postkassen min ved brua, så jeg har hver dag hentet posten og sett dagens fremdrift i arbeidet. Jeg så straks at brua kom til å bli for smal, for jeg har et utmerket øyemål. Jeg spurte på tidlig stadium en av arbeiderne om hvor bred den kom til å bli. – 6 meter, sa han. Jeg syntes det var smalt, men tenkte – at det går nok, på et vis. Men, arbeideren må ha opplyst om bruas ytre mål, for tommestokken min viste at selve kjørebanen blir bare 5 meter, og med glidekantene på gelendrene, vil ingen risikere bilkarosseriet sitt på å kjøre over brua samtidig med møtende bil. Har entreprenøren mistolket målene? Har han tolket veibanens mål 6 meter til å være ytre totalmål? Jeg minner her om at den nye brua ble bygget på gamle brukar fra 1949, og at de gamle brukarene stikker utom den nye brua = det skulle vært enkelt å bygge ny bru bredere, når brukarene stod der og var brede nok! (Hvor dumme kan planleggerne bli?)

I samme rennet her vil jeg også ta med den store overraskelsen over at i møtet mellom ny bru/gamle brukar er det lagt inn isopor. Denne isoporen står seg ikke de neste generasjonene, fordi isoporen vil smuldre opp og spre seg i elvevannet som mikroplast. Hvordan kunne de gjøre dette?!!!

Jeg vil herved oppfordre Veikontoret om IKKE å ta vekk eksisterende omkjøringsbru før kantene på den nye brua blir høvlet bort, og brua blir gjort breiere, slik at selve kjørebanen blir 7 meter. NÅ kan dette gjøres ganske smertefritt, men fjernes omkjøringsbrua, så er toget gått. Jeg oppfordrer herved Veikontoret om å la omkjøringsbrua stå – inntil Veikontoret har reparert fadesen sin.

Vi er mange her som er både sinte og overrasket over Veikontoret ubegavete utføring av brufornyinga! De skulle samtidig ha rustet opp veien brua – Hamnesvegen 508 til normal bredde. Jeg minner her om at over denne brua går kalktransporten fra Glærum kalkgruve og dessuten – store tømmerbiler med tilhengere. Chop-Chop! Få det gjort – og gjør det STRAX!

Glærum, 4.mars – 2019.

Dordi Skuggevik

Da den unge miljøprofeten Greta Thunberg stod frem på TV-skjermen, var det lett å se med én gang at mange ting ikke stemte. Opplysningen om at hun har asbergers syndrom forklarte en del – men hvem står bak henne, trekker i trådene, får henne inn i forsamlinger der en tenåring ikke klarer å komme seg inn på egen hånd, ordner med – og betaler, reiser og opphold  og ja – bruker henne? Det er mer enn merkelig at ikke media stiller disse spørsmålene ved fenomenet – tenåringen som forflytter seg over lange avstander og dukker opp i utilgjengelige forsamlinger.

Klimaskremmerne har nå skremt opp barna i den grad, at hysteriet holder barna borte fra skolen. Klimamaset har over mange år vært politikernes billigste og mest effektive våpen for å få gjennomslag for seg og sitt. Kanskje det er på tide at media kjenner ansvar for å få fagfolk inn på banen. Og for å sitere min sønn: «En stabil planet er en død planet!» Husk: En gang var det eikeskoger på Svalbard!

Glærum, 1.mars – 2019.

Dordi Skuggevik

Vi blir så glade når noen av våre unge musikere og kunstnere kommer hjemom og lar oss få oppleve de de har hentet i fjerne byer og fjerne land, og når de tar med seg folk de samarbeider med på nye steder. Som opptatt av å lage hull i språkbarrieren mellom Frankrike og Norge, blir jeg ekstra begeistret når Magnhild Frydenlund Brøske kommer hjem fra Franklandet og har med seg musikk-kolleger. Denne gangen trodde vi sangerinnen var russisk, men hun var altså fra Kroatia ved det milde Middelhav: Sopranen Sylvie Sephar Vucic, utdannet i Moskva og i Rouen. De har jobbet sammen av og på i 2-3 år. Det forklarer det svært godt koordinerte samspillet mellom sanger og akkompagnatør.

Med snø og vind og grisne veier var det forbausende mange som satt i kirkebenkene mens alle lys var tent på alteret og kirkeklokkene ringte.  Programmet handlet om livet, døden og kjærligheten – i den formen som kalles Lieder, Romanser – kort sagt: sanger om livets tilskikkelser presentert som en slags mikro-operaer i svært konsentrert miniatyrform. Det krever en veldig presisjon og et sterkt nærvær av sanger og akkompagnatør når så mye skal uttrykkes så kortfattet. Klangfarge og dynamikk uttrykker like mye som teksten i denne sjangeren, og sjelden har jeg sett et så grepet og så andektig publikum. Og det var et kultivert publikum som ikke hakket opp konserten med klapping etter hver sang – de leverte en diskret applaus etter hver avdeling, uten at de opptredende heftet oss vekk med å ta applaus hele tiden.

Det optimale ved denne konserten ble redusert av at flygelet var plassert mellom sangeren og publikum. Selv om pianisten tilpasset akkompagnementet volum-messig, kom ikke sangeren helt igjennom flygelet. Da hun tok ekstranummeret, stod hun mellom flygelet og publikum, og da fikk vi tak i stemmen hennes og fikk oppleve hvordan det kunne ha vært, om hun hadde stått der hele tiden. Hun ble for fjern for oss når hun stod oppe i kordøren, bak flygelet. Fra der hun stod, kunne vi heller ikke høre så godt når hun leverte noen verbale mellomlegg, for hun snakket engelsk, som mange av generasjonen i publikum ikke er så vant med, og talestemmen var ikke kraftig nok. Forøvrig er jeg ingen tilhenger hverken av verbal introduksjon eller verbale mellomlegg på en konsert, når vi har fått utdelt program. Rett på! Itjnå snakk! Snakkingen kan en vente med til takken etterpå.

Vi er heldige som har et så stort rom bygd i tre – slik som kirkeskipet i Stangvik kirke. Det tar like godt store ensembler som skjør og sensibel kammermusikk. Med den renskårne, klare klangen i «St.Nicholas-flygelet» i Stangvik, en pianist som er spesialutdannet innen akkompagnement i perfeksjonens høyborg – Frankrike, og denne kultiverte og uttrykksfulle sopranstemmen, var dette en svir av en konsert. Delikat og gripende. Takk!

Takk også til Magnhilds foreldre som fylte «fjøset» sitt til siste plass etter konserten, der duoen fra Paris gav til beste enda noen perler for oss, og vi fikk synge litt allsang og forsyne oss av sopransolistens nybakte Middelhavsbakverk med oliven og nøtter i – «saltkake» som hun sa. Kort sagt: Det var en stor aften! Takk!

Glærum,1.mars – 2019.

Dordi Skuggevik