På venterommet hos kiropraktoren finner jeg Adresseavisen fra 27.mai – og Tore Skeies foredrag fra åpningen av Klemenskirken som nå er ferdig utgravd i Trondheim og er åpnet for publikum.
Fra før har jeg hørt veklager fra Trondheim fordi avisen ikke dekket åpningen, og om Dagsrevyen som bare møtte opp for å spørre kronprinsen om hans mening om søsteren, uten å nevne Klemenskirken. (!)
For en tid siden hørte jeg utdrag av Tore Skeies bok «Hvitekrist» på radioen. Teksten er en blanding av materialistisk historiesyn og et forsøk på skjønnlitterær presentasjon. Det gav meg ikke lyst til å lese boken.
I foredraget presenterer Tore Skeie en halv Olav, en endimensjonal Olav, slik vi er vant til å oppleve det når Norges evigvarende materialistiske/marxistiske historiesyn tar oss med inn i historien – hvor bare det synlige blir formidlet, mens det usynlige og den åndelige dimensjonen ved tiden og personen ikke blir oppfattet og formidlet av historikeren. Tore Skei nevner seg selv som «middelalderhistoriker» i begynnelsen av foredraget. Da blir det ganske uforståelig at han klarer å forske i Middelalderen uten å oppdage åndslivet i den mest åndelige perioden av vår europeiske historie. Ikke engang det filosofiske aspektet har han med. Han durer på og durer på om hvor forferdelig Olav Haraldson den Hellige var: «brutal, nådeløs, farlig». Så får han seg til å si at Olav levde i «den samme virkeligheten som vi lever i». Det gjorde han slett ikke. Han levde i en tid med blodhevn, utsetting av barn og der skjebnen tok all fri vilje fra individet. Det hadde Island frigjort seg fra allerede 15 år før Olav gikk i land på Selja for å konstituere et moderne kristent kongedømme i Norge. Island vedtok enstemmig på Alltinget i år 1000 å frigjøre seg fra det gamle verdensbildet, fordi blodhevnen holdt på å utrydde befolkningen, og skjebnetroen bandt manns vilje til endring. Etter vedtaket gikk islendingene til Skòlholtvatnet og døpte seg – samfengt, for på Thingvellir var vatnet for kaldt.
Tore Skeie dømmer Olav med «tilbakevirkende kraft» – ut fra vår væremåte idag, etter at vi er blitt kultivert av Kristendommen i 1000 år! Men, som jeg ofte har sitert pater Olav Müller på: «Gud er høflig. Han taler til enhver tid det språk som folk forstår. I Vikingtiden måtte han tale som en viking!» Olav satte hardt mot hardt for å få til en endring.
Tore Skeie avsetter dessuten Gud: Han sier at menneskene selv skapte innholdet i Olav, og at de tilbad et lik. Punktum. Et lik? De tilbad Guds verk i Olav! Det er ganske merkelig at Tore Skeie kan utnevne seg selv til middelalderhistoriker, og forstå så lite av helgenkultus, ja – lite av hele Middelalderens univers. Forklaringen er det sementerte marxistiske historiesynet som ikke later til å slippe taket i norske historikere. Dessverre.
Tore Skeie klarer heller ikke å komme seg inn i Frankrike. Det har få norske historikere klart, om noen – for de kan ikke fransk, og de kan ikke latin. Han omtaler Olavs dåp som en «storslått seremoni i Rouen ved Seinens bredder.» Ingen kilder omtaler seremonien som «storslått» eller beskriver seremonien i det heletatt. 1000-årsjubileet for dåpen ble imidlertid storslått. (Min bok om jubileet kommer til Olsòk.) Skeie legger dessuten Olavs «formative år» til England – når vi alle nå etter 1000-årsjubileet for Olavs dåp i Rouen i 1014 burde vite at det er i Normandie Olav skaffer seg kunnskap om og innsikt i moderne administrasjon, lovgivning og det nye menneskesynet som Kristendommen representerer. På dette grunnlaget gir han Norge landets første grunnlov: Kristenretten av 1024. Besjelet av Karl den Stores idé om det kristne kongedømme kommer han hjem til Norge for å iverksette det, og han kaller opp sin sønn etter Carolus Magnus: Magnus. En programerklæring konsentrert i sønnen navn.
Glærum, Kristi Himmelfartsdag – 2019.
Dordi Skuggevik
Initiativtaker til Olavs dåpsjubileum i Rouen 2014, og Olavsoratoriets librettist.
Innlegget ble publisert i Adresseavisen 4.juni – 2019.
