Den som bor langt fra den store by Oslo, har jo bare stiftet bekjentskap med dirigenten Petrenkos arbeid med Oslo-Filharmonien via avisene. Det var derfor med stor forventning at man begav seg til Krausauditoriet her i Las Palmas forgårs kveld.
Gran Canarias Philharmoniske Orkester skulle først stille med alle strykerne og fremføre Tsjaikovskijs Serenade for strykere. De var nærmere 50. Det er ikke ofte man kan oppleve et så stort strykeorkester på et så høyt nivå. Det ble en vakker og flott affære, og her fikk vi straks oppleve Petrenkos varemerke som skulle manifestere seg enda mer i neste verk: hans evne til å få et stort orkester til å spille med en usedvanlig dynamikk, spesielt helt utrolige pianissimi. Han tok det helt ut i de vareste og svakeste utrykk uten at det ble påtatt, uten at det ble føleri, uten at det ble skuespill av det – for det store alvoret ble beholdt, og for å si det på tysk: – Ganz ohne Sentimentalität!
Vi hadde alle manna oss opp til å ta imot Stravinskijs Le Sacre du Printemps – Vårofferet, etterpå. Det opplevde jeg i den gamle operaen i Paris på selveste julaften 1968, men aldri senere. Musikken var belagt med en fantastisk ballet av selveste Béjart – ballettskaperen som aldri vil bli overgått. Ingeborg Grimsmo var ganske langt kommet i svangerskapet med sin sønn – og da teppet falt stønnet hun : No fø’e! Men fødselen skjedde ikke før 11.april.
På turné med Choeur Grégorien de Paris i Sveits, ble jeg invitert med til Stavinskijs hjem som hans svigerdatter nå bebodde. Det var en link der med fadderskap m.m. Man fikk sitte på disse trestolene en ser sammen med Stravinskij på en del foto. Slik er Stravinskij rykket nærmere på et vis – i mitt liv.
Denne kvelden i Krausauditoriet her i Las Palmas skulle det ikke bli noe Våroffer. I Coronaens tid skjer det uventede hele tiden. Program blir ikke delt ut, og siste utvikling i alle saker går over høyttaler rett før alt begynner. Denne kvelden forstod jeg av høytaleren at her kom det ikke til å bli noe Våroffer i anledning 50-årsdagen for Stravinskijs død – her skulle det bli Schuberts ufullendte 8.symfoni. Force majeur av noe slag. Jaja. Det var bare å dekomprimere seg og sine forventninger og ta imot Schubert. Jeg har aldri hørt hans ufullendte fra noe orkester før.
Men – da Petrenko kom inn igjen, kunne jeg overhodet ikke gjenkjenne noen Schubert – og etter én sats – klappet alle og dirigenten gikk ut. Jeg begrep ikke bæra av hva som foregikk – men der kom han inn igjen – og der begynte Schuberts ufullendte. – Jeg må bare leve med at dette mellomlegget får jeg aldri vite hva var. Det passet ikke som mellomlegg mellom Tsjaikovskij og Schubert i det heletatt, det var pregløst – så hvorfor putte det inn? Det må ha vært en hastverksavgjørelse for å fylle tidsrammen. Men så begynte Schubert – som sagt, og det var her Petrenko virkelig fikk vist sitt genius i omtalte dynamiske utvikling av sin tolkning. Jeg har jo opplevd ganske ofte at et orkester hedrer sin dirigent med at strykerne slår buene sine i notestativene, men ikke at de også klakker med hælene i gulvet. Det gjorde de denne kvelden, etter at vi hadde åndet ut med Schubert – som virkelig døde midt i arbeidet – slik Petrenko lot det skje.
Såvidt jeg vet, er dette første gangen Petrenko dirigerer her i Las Palmas. Det blir nok ikke den siste, for den høye, elegante vesteuropeiske russeren – har nok med sin kultiverte, men selvfølgelige autoritet – vunnet hjertet til både orkesteret og publikum.
Las Palmas 12.12. 2020.
Dordi Skuggevik
