«Pianoet i verden» var tittelen på pianofestivalen i Las Palmas – som jeg dumpet borti da jeg kom ned her midt i november. Pianokonsertene skulle gå hver kveld 5 dager i Kraus-Auditoriet. 2 ble Corona-avlyst, og 1 ble spilt 2 etasjer under oss, da jeg var på konserten med Petrenko og Phil. Ork. i storsalen, men 2 fikk jeg med meg. I Coronaens tid er det ikke noen program som deles ut, og plutselig kan programmet endres, ettersom Coronaen slår inn med sine rykk og napp, men det skal festivalfolket ha: De sendte info til oss som hadde kjøpt billett på e-post! Det gikk opp for meg at festivalen denne gang har jazz som tema – assortert jazz, forstod jeg etterhvert, men ikke American, så hva er da jazz?
Den første – der stod 2 maxi-Steinwayer andføttes på podiet i Kammersalen, og ventet på 3 argentinere. Henning Sommerro sa etter at han besøkte Argentina for en del år siden: «Det var ikke et annet land. Det var ikke et annet kontinent. Det var en annen PLANET!» – Jeg ventet meg derfor mye da CON EMILIO SOLLA kom inn. Det var straks klart at vi her hadde å gjøre med en original musiker med lang fartstid og stor originalitet. Også væremåten. Han sa ikke noe, bare satte seg ned, og straks sprang to friske fjellbekker ut av hendene hans. – Og det stemte: «I Nordvestre Argentina er det mye vann,» sa han – da han tok ordet. I nordvestre Argentina ligger Andesfjellene – og han holdt seg der – med bekker og fosser. Lekkert.
Han gikk ut, og en solid mann og en tynn dame iført svart, hullkort hylster og på svært høye hæler, kom inn. De heter Federico og Constanza Lechner – stod det på billetten min som var printet ut fra internett før jeg dro hjemmefra. Av den spansken jeg forstod, sa mannen at hun var hans søster. De spilte fra hvert sitt flygel og improviserte fabelaktig sammen – men det var det de gjorde med velkjente verker som fikk meg til å henge med leppa etterhvert: De spilte avgårde, for så å utøve «practical musical jokes» på publikum. Den akkordrekken i det svært kjente verket som du kjenner godt, begynner å oppføre seg uventet på en måte som gjør deg sjøsyk. De kappet verket opp i biter, kastet dem rundt, raket dem sammen – og ventet at vi skulle le. Men folk lo ikke. De var sjøsyke og misbilliget opplegget. Når dette skjer med verk etter verk – da bli du «not amused»! Det begynte lekkert og elegant, med sukkerfeenes dans av Tsjaikovskij – Nøtteknekkeren, men da de kom til Elvesangen i Smetanas Moldau, som folk kjenner veldig godt – da var det rett før folk brakk seg av musikalsk krystallsyke.
Solla kom inn igjen, og de avsluttet sammen alle tre med en storartet improvisasjon – som sikkert var godt forberedt – men som virket svært improvisert. De alternerte med å sitte tosammen på én krakk, og sprang litt att og fram. Det ble et avslutningsvis pangnummer, uten overgrep på andres verker – og med en uventet encore: 5-6-åringen til Constanza Lechner – en nydelig liten guttemann, kom målbevisst opp på scenen, iført munnbind og med stor vilje til innsats, enda nå var klokka 22 om kvelden. Han spilte duett med sin mor som satt på andres maxi-Steinwayen. Han gjorde absolutt det han var trent til – så han er nok en «coming man».
Om jeg går og hører disse én gang til? Neppe. Jo – Con Emilio Solla. Han hadde noe ekte over seg – for som han sa: – Han tok utgangspunkt i det folkloristiske i Argentina. De andre to drev tullebukkeri – men avslørte oppi det hele at de er fabelaktige klassisk pianister, som kanskje er lei av repertoaret sitt…
Den andre konserten trodde jeg skulle spilles av en trio fra Tyrkia, og der har jeg vært på pianofestival i Antalya – der det til og med var piano på trikken, men det var før Erdogan la sitt tunge, klamme Islam-teppe over Tyrkia.
HAKAN BASAR TRIO het de, og de spilte i en sal med lysorgel og mikrofonopplegg. Steiwayen og pianisten var hovedelementet, dertil var det en batterist med rikholdig utstyr og så en lang elegant neger med et usedvanlig drag på kontrabassen sin, der han til slutt også tryllet fram en bue fra kassen på Steinwayen og strøk over strengene en liten runde, før buen igjen ble gjemt i flygelet. Trioens navn tydet på noe arabisk innslag, men det ble halvannen time med pling & plang – uten retning, uten avsnitt og innsnitt, så de kunne ha avsluttet etter en time, fordi halvtimen over timen – der begynte vi å kjede oss. Jeg hadde inntrykk av at jeg overvar en prosjekt presentasjon etter et kurs på Orffinstituttet. Det ble befestet da vi i publikum til slutt fikk et enkelt ostinat å synge omattatt og omattatt til trioens pling & plong. Om jeg går på konsert med dem igjen. Nei.
3.pianokonsert foregikk i Operaen ikveld, og den var IKKE en del av pianofestivalen. Ivan Martin er en canarisk klassisk pianist midt i karrièren. Jeg har en gang hørt ham som solist med Phil.ork. Dyktig.
Det var stor Corona-organisering for å få oss inn. Jeg hadde klart å kjøpe billett på nettet og hadde firkanten med kruseduller på mobilen, men den unge mann i dress fikk ikke sjekkeapparatet til å plinge. Der og da fikk jeg lært at mobilen min ikke har nok lys på skjermen for at det skal plinge, så han lærte meg hvordan å skru opp lyset…!
Heller ikke her fikk vi noe program, og ingen annonserte, så det ble konkurranse med en selv om hva Ivan Martin spilte. Det ble straks klart at han gikk løs på Beethoven. En sonate du kjenner godt, men ikke husker navn og nummer på, selvfølgelig. (Jeg har arvet alle Beethovens sonater i 2 bind fra min stefarmor Thordis Vogt, så jeg skal slå opp når jeg kommer hjem.) Han gjorde et avbrekk med Prokofiev, pianosuite – Romeo og Julie, tror jeg….??? – før det kom en neste Beethovensonate. Waldstein, tror jeg. Det var uventet og ganske genialt å skylle ørene med Prokofiev mellom 2 stk. Beethoven.
Beethoven ble absolutt en ny opplevelse med Ivan Martin, men det er vel ikke bare han nå som har endret spillestil og tolkning av Beethoven – for Beethoven har vært «bombastifisert» i alle år. Nå spilles han mer «mozarteisk» – nesten «schubertsk» – og med Ivan Martins fine dynamiske behandling av Beethoven, med spanjolens og latinerens tilnærming, fremstod Beethoven som et menneske mer enn en steinstøtte.
I andre sats av første sonate – tror jeg det var, dro Martin en pause så langt, at folk trodde han var kommet utav det og hadde fått jernteppe, så det gav ham en oppildnende runde applaus før de forstod at pausen var en del av tolkningen – om enn mer enn dristig trukket ut. – Eller – kom han utav det? Det er jo rart at solister uten notestøtte så sjelden kommer utav det. Tenk, for en memoreringsprestasjon de stadig leverer!
Han ble til slutt nødt til å ta et ekstranummer, og da sa han for første gang denne kvelden uten utdelt program – noe til publikum. Han talte ganske lenge, før han satte seg ned og spilte 1.sats av Måneskinnssonaten – på en måte jeg aldri har hørt den spilt før, og slik jeg selv aldri han spilt den: Ivan Martin «avbombastifiserte» den. Selve musikken legger opp til bred pensel og store klingende løp og akkorder, men hos Ivan Martin svever månen avsted så lett og stille – og det er jo slik månen beveger seg – det har han jo helt rett i. Når jeg kommer hjem skal jeg ta frem Thordis Vogt sitt sonatebind der denne sonaten finnes, og så skal det bli nye svev for månen over Glærum når jeg nå bare kommer meg hjem til Fedrelandet om et par dager i denne Coronaes tid.
Las Palmas, 14.desember – 2020.
Dordi Skuggevik
