Folk som har lest om den strabasiøse reisen nedover til Las Palmas via Amsterdam og Madrid, spør hvordan det gikk hjem igjen. Jeg slapp i alle fall strevet i Madrid: – det var rett opp til Amsterdam, overnatting på samme hotell, og derfra opp til Værnes – med litt gjenvordigheter her og der. Turen som tar 6 timer med det vanlige direkteflyet, tok – som nedover: 24 timer fra flyplass til flyplass.
Både reisen nedover til Las Palmas 14/15 november, og reisen hjem igjen 16/17 desember måtte forberedes nøye – med innhenting av kunnskap om den aktuelle situasjon, og de stadig endrede bestemmelsene på tallrike ad hoc-møter, spesielt i alle instanser her i Norge.
Jeg fulgte med på EU’s orienteringer, og især kartet med fargekodene. Der var Fastlands-Spania og Balearene røde hele tiden, mens Canariøyene var gule hele tiden, også den dagen jeg forlot Las Palmas, men Norge ville ikke akseptere at Canariøyene er en egen provins. Norge slo det hele sammen og kalte alt for SPANIA!!! De mente dermed at alt var rødt – også Canariøyene.
FHI skrev på sin hjemmeside: «Gul farge = økt risiko, karantene ikke påkrevet ved innreise til Norge.»Opplysningen var datert for uke 49/50. Altså: Hadde Norge akseptert realitetene med at Canariøyene var gule – så skulle ikke jeg hatt noen karantene ved hjemkomst!
Da jeg stod opp om morgenen på Schiphol, sjekket jeg kartet igjen. Da var Canariøyene blitt røde. Straks etter hjemkomst ringte jeg en langtidsboene i Arguineguin, som arbeider på Sjømannskirken. – Nei, sa han, Gran Canaria er fremdeles gul, men Tenerife er blitt rød. Tenerife har hele tiden hatt problemer med å kontrollere smitten. Konklusjon: Ingen karantene.
Det var bare vårt fly som ble ekspedert ut fra Las Palmas til utlandet denne ettermiddagen, halvt fly – til Amsterdam. Men køen stod bom stille. Jeg pleier å sette meg på en benk og vente til slutt, for kroppen min orker ikke å stå rett opp og ned lenger et noen minutter. Til slutt gikk jeg frem til skranken og spurte med høy stemme om vi kunne få noe informasjon. Ingen ting skjedde. Jeg gjorde det en gang til, og begynte å bli «bikkja i bakken», mens resten av køen stod som en rad dødsdømte uten å fortrekke en mine.
Det viste seg at Holland uventet hadde krevd at vi alle skulle fylle ut et skjema om vår helsetilstand ved ombordstigningen, og i stedet for at de delte ut skjemaene nedover køen, slik at vi kunne bruke ventetiden på utfyllingen, la de to damene i disken frem skjemaene når folk kom frem til disken deres. Ouff!
Det ble ingen cappucino før ombordstigning. Jeg fikk ikke kjøpt mine vanlige to store, hvite, deilige fløteoster av ku- og geitemelk i den canariske matbutikken før ombordstigning – alt var nedstengt inne i avgangshallen. Jeg kom ombord i flyet 7 minutter før take-off.
Innover de store hallene på Schiphol i 22.30-tiden var det tomt, tomt og tomt. Rent ut sagt uhyggelig. Jeg var usikker på hvor jeg skulle finne igjen hotellet fra nedreisen. En eldre herre med vasketralle kom imot meg, og pekte i rett retning – og i den indre passkontrollen var jeg alene – og fikk gå rett igjennom diplomatslusen.
Neste morgen var det vanlig «hustle & bustle» på Schiphol, men i 12-tiden begynte det å bli veldig merkelig: – butikkene begynte å pakke sammen, først blomsterbutikken, så ostebutikken jeg var inni. Der var det 2 for 1 og 1 attpå, men på kassalappen så jeg at jeg hadde betalt for alle ting… Alle så helt kræsja ut. Jeg spurte hva som skjedde, og alle fortalte at de nå pakket ned alt og fikk ikke åpne igjen før medio januar. Da forstod jeg at kompisen i Kristiansund, som dagen før hadde vært inne på hjemmesiden til Schiphol, hadde rapportert om nedstengning av flyplassen. Jeg skyndte meg inn på siste åpne restauranten og fikk meg en skikkelig middag – selv om jeg hadde ørten matpakker i bagen.
Nå begynte jeg å uroe meg for at det kanskje ikke gikk noe fly til Trondheim denne ettermiddagen, men det gjorde det – og det gikk fort & skart: Flyet kortet inn den 2-timers turen til Værnes med 25 minutter ved å legge seg i en jetstrøm – og foretok en landing på Værnes som det stod respekt av etter at landvinden hadde kastet flyet hit og dit innover Trondheimsfjorden. Jeg brukte opp hele helgenrekken i Litaniet og repetitivt Ora pro nobis – og sa bare Oh God! Oh God! innover siste del av Strindfjorden. Men, ned kom vi – med toppen opp og hjula ned! By The Grace f God!
Jeg hadde før hjemreisen bestilt taxi fra Surnadal som skulle hente meg på Værnes. Min julegave til meg selv, for å unngå smittepølen Trondheim, og for å unngå 3 timers venting på Mørebussen på stasjonen i Trondheim. Dessuten stopper det ikke lenger flybuss på stasjonen i Trondheim (!!!) – så det ville bli en oddysée å ta seg frem fra et flybuss-stoppested oppe i byen – og buksere bagasjen fra der-oppe-i-byen-et-sted og ned til stasjonen = taxi Værnes – Surnadal måtte bli løsningen. Taxi-sjåføren hadde klarert turen med Surnadal kommune, og vi brukte begge maske. På trappen hadde en snill person i familien satt melk, juice og egg til frokosten neste dag.
Jeg hadde også før hjemreisen bestilt Covid-test neste morgen kl.10.30. Jeg møtte opp der, og leverte et brev til «Corona-legen» i Surnadal, vedrørende mine opplysninger om karantene – ikke karantene, i forhold til mine opplysninger fra EU og FHI. Negativ test – opplyste helsenorge.no neste dag (lørdag).
Det neste som skjedde, da jeg hadde tatt testen, var at telefonen ringte da jeg svingte inn foran REMA 1000 for å kjøpe mat. (Jeg brukte maske hele tiden.) Jeg kunne ikke ta telefonen straks i bilen, men ringte opp igjen da jeg hadde parkert. Det var en opphisset damestemme som sa at de kunne ikke ta imot brevet på legesenteret, for konvolutten kunne være kontaminert av Covid-19 fra meg, og de kunne ikke desinfisere den. Jeg spurte om hun kunne sende Corona-legens e-mail-adresse til min mobil, så skulle jeg sende brevet med mail når jeg kom hjem. – De hadde ikke hans mail-adresse, sa hun. Jeg bad henne sende legens mobilnr. Det kom jo da.
Da hun oppfattet at jeg var på tur inn i matbutikken, ble hun veldig opphisset, og sa at det kunne jeg ikke. – Jo, sa jeg, – jeg oppfører meg inntil videre som om jeg har karantene, til dette med karantenen blir avklart, og på FHI’s hjemmeside står det følgende om karantene, sa jeg: – Når man er i karantene, kan man foreta nødvendige ærend i matbutikk og apotek, men må passe på avstand til andre. Man kan også gå tur, men ikke komme i nærheten av andre mennesker. – SLIK ER DET IKKE I HER I SURNADAL! nærmest ropte hun.
Det var da det begynte å gå opp for meg – at EU har ett regelverk, FHI på nasjonalt plan, har ett regelverk – og så steller hver enkelt kommune til et lokalt regelverk – ganske ad hoc, har jeg inntrykk av. – Jeg tar dette om karantene med kommuneoverlegen, sa jeg. Så tok jeg på meg maske og gikk inn på REMA 1000. Når jeg kom med maske på rundt en reol, ble folk veldig forskrekket og skremt. Jeg ble skremt over at noen i det heletatt får gå inn på en matbutikk uten maske – i disse tider! For jeg hadde gått med maske i 4 ½ uke i alle offentlige rom – inne som ute i Las Palmas.
Da jeg kom hjem, kom det ny telefon fra legesenteret, nå med en mildere tone. De kunne levere brevet mitt til kommuneoverlegen, og jeg fikk hans mobilnummer.
Det var da jeg fikk bekreftet at Norge overhodet ikke forholder seg til realitetene i andre land, fordi NORGE VET BÆST! – også om land langt borte fra våre grenser, og det hjalp ikke at EU påpekte realitetene. Det hjalp ikke at folk på stedet kunne fortelle Norge at Gran Canaria er GUUUUL!!! Hvis Norge hadde tatt inn over seg at Gran Canaria er gul, skulle jeg ikke hatt karantene, men når Norge nektet på at Gran Canaria er gul, så måtte det bli karantene.
Jeg minner her på om at jeg hele tiden under avklaringsfasen forholdt meg som om jeg hadde karantene – og oppførte meg i tråd med FHI’s anvisninger om karantene.
Kommuneoverlegen foreholdt meg at jeg skulle ha 10 døgn karantene = 240 timer = karantene til idag – 3.juledag, 27.desember kl. 16.40.
Det merkelige var at min hotellnatt på Schiphol ikke ble nevnt. Jeg var hele tiden inne i transittområdet, og sov i et rom inne i lufthavnen. Der var vel alt sterilt. For uke 49-50 står det opplyst at hele Spania under ett har 6,3% og Nederland 10.3% smittede av 100.000.
Jeg lever jo vanligvis et liv som er som en karantene, og jula er en rolig tid, og jeg kunne omgås folk på Facebook. Så OK: Karantene ble det. Jeg slapp å gå noe sted, jeg slapp å invitere noen hit = en enkel jul, selv om jeg koker og braser som om jeg har et stort folkhus i jula – men rester går jo i fryseren, og det beste: TV-kassen inneholder mer enn bare spansk TV.
Men så ringte politiet! (Før jul enda.) De hadde fått en melding pr. telefon fra Sykehjemmet, der de fryktet at det var mulig – at Dordi Skuggevik kunne komme dit.
Herre Jemini! Hvorfor ringte ikke ledelsen på Sykehjemmet direkte til meg og spurte?!!! Hvorfor i huleste ringte de politiet om noe som kunne komme til å skje? – Jeg sa til politimannen at det ville være som om jeg hadde ringt dem og angitt en i grenda for at jeg var redd for at vedkommende kunne komme til å stjele noe på min eiendom.
Min blinde svigerinne (88) bor på Sykehjemmet, og jeg hadde ringt og snakket med henne i telefonen, og sagt at jeg kunne ikke besøke henne før 4.juledag, når karantenen var ferdig.
Jeg satte meg i forbindelse med ledelsen for Sykehjemmet og spurte hvordan de kunne komme på å ringe Politiet, når ingenting hadde skjedd. – Jo, sa «Einingsleiaren» (et forferdelig ord!) – «Familien» hadde uttrykt bekymring. Å, sa jeg – dere kunne uansett ringt meg, og ikke politiet. For jeg ville ikke drømt om å gå inn på Sykehjemmet før det var grønt lys for det. Jeg spurte «Einingsleiaren» hva de hadde vært redd for: – Trodde dere at jeg ville komme og slå meg inn gjennom hoveddøren med hakke og spade – og bryte meg inn på rommet til min svigerinne?
Jeg bad «Einingsleiaren» beklage overfor meg at de hadde involvert Politiet i noe som ikke hadde hendt. Jeg har bedt henne om det 2 ganger, senest på julaften, – men det har hun ikke gjort. Jeg skrev i sms-en til henne at hun bare kom med «kvasibyråkratisk snikk-snakk». Siden har det vært taust. Men, det skulle ikke forundre meg om en nullitet ender opp med å bli blåst opp til en diger ballong av en sak.
Politimannen som ringte til meg, hadde sagt til sine kolleger på lensmannskontoret: – Nå ringer jeg til Dordi og hører hvordan dette er. (En fornuftig mann).
Allerede nede i Las Palmas, forstod jeg at det norske folk er veldig oppskremt, noe som ikke er heldig for folkehelsa. I Las Palmas var folk rolige, gjorde det de ble bedt om, og ellers gikk livet sin vante gang. Smitten er veldig lav. Ved hjemkomsten forstod jeg at også min familie var veldig på tuppa. Man (en av dem) leste seg opp på internett og skulle overprøve mine avgjørelser. Sms-ene ble noe hektiske, for å si det mildt, og jeg minnet på om at jeg hadde oppført meg korrekt – som om jeg var i karrantene – mens det ble avklart om jeg skulle i karantene. Noen på Facebook blandet seg også borti, og tiltok seg å ville bestemme over meg. På grunnlag av synsing. Jeg synes heller at de skulle skryte av en gammel kjerring på over 75 år som klarer å gjennomføre en slik reise alene i disse tider – og komme frisk og uskadet hjem igjen!
Jeg ringte en dag opp til Legekontoret og bad om å få en kopi av kommunens Corona & karantenebestemmelser. Jeg fikk det tildelt utendørs av Covidtest-sykepleieren, med det var uleselig – som om det var skrevet med krusedullealfabetet de bruker i Cambodia. Hun beklaget det, fordi det var kopi av kopi av kopi… Men, det ble ikke lettere å lese av den grunn. – Så jeg har forholdt meg til karanteneopplegget fra FHI.
Inntrykket mitt er at det er mye att-og-fram og ad hoc her i Norge. Folk er usikre på hva som er bestemt, de synser og øser opp hverandre og inntar militante holdninger på vegne av øvrigheta. I så måte tok Sykehjemmet her i Surnadal «KAKA» – med sin telefon om at de kunne komme til å se røk av en ild som kanskje var. I gamle dager ville dette blitt et fantastisk revynummer – men det skal en passe seg for i en tid da folk har mistet sansen for humor og billedlig tale – og ikke minst: selvironien.
Glærum, 3.juledag – og den siste dag i karantenen! – 2020.
Dordi Skuggevik
PS: Så kom det omsider en forsonende sms fra helseledelsen – og jeg kunne få besøke min blinde svigerinne, som snart blir 89.
