Som mange nå vet, skriver jeg på en bok med tittelen: «Nasjonal Samling, Farfar, Far – og oss andre». Da jeg hadde skrevet kapitlet om Fars søster Magnhild, så jeg at hennes historie fra etterkrigsoppgjøret er en enkel og klar historie som kortfattet innbefatter det store oppgjøret etter okkupasjonen under 2.verdenskrig her i Norge. Jeg velger å sette dette avsnittet inn i bloggen idag, 25.januar 2021, men jeg kommer ikke til å delta i noen diskusjon av innholdet. Det får vente til boken blir publisert. Jeg ble født 4.mai 1945. Jeg har 7 heldagseksamener fra Universitetet i historie. Jeg satt en uke i 2011 på Riksarkivet og tok notater fra mappene til Farfar, Far og Mor og to av Fars søstre. Flere andre saker har opptatt meg siden 2011, men nå holder jeg på å skrive sammen notater, intervjuer, egne erindringer m.m. Jeg er ingen ungsau lenger, så dette må jeg nå bli ferdig med. Jeg gjør det for Fars og Mors etterkommere. Og – for oss andre, slik at historien kan få et nødvendig korrektiv.
Tante Magnhild klarte onkelen Axel i Fredrikstad å få ut av barndomshjemmet på Gyl. Han var det nok som kostet på henne lærerskolen i Oslo. Hun ble lærer i Bjørnevatn ved Kirkenes i 19 år. Hun forstod at hvis/når russerne kom, gjaldt det å komme seg unna, så da Stalingrad var falt i mars 1943, kom hun til Surnadal og ble lærer på Øye skole, som da stod parallelt med Øye kirke, nedenfor veien. Hun losjerte på Øverlandet.
Jeg husker Tante Magnhild som eksotisk, fra der oppe i polarnatten. Storesøster Betzy fikk finnkoft’ av Tante Magnhild, en kjole til midt på leggen i mørkeblått klede med pyntebånd i Karasjok-stil og et fantastisk vevet belte – og stjerne-finnhuve. Vi sa «finn» den gangen. Gammeltante Dråka-Dordi uti kammerset fikk av og til et hefte i posten: «Finnemisjonen» stod det på det, og det var som regel bilde av en «finn» med stjernehuve som kjørte pulk med rein foran – under nordlyset. Hun drev Finnemisjonsforening. Betzy gjorde alltid furore på karneval i Folkets Hus og andre steder i finn-utstyret sitt. Jeg var svært avundsjuk.
En kveld kom Tante Magnhild opp på stueloftet til meg og gav meg en dundyne med fantastiske mønster på. Mønstrene trøstet meg mye alle dagene jeg tilbragte i sengen med feber opp gjennom barndommen – med ørebetennelser, halsbetennelser etc. Ellers var tante Magnhild forferdelig sint av og til, så jeg var ikke så lite redd henne. Gikk litt «på tå hev» når hun var i huset. Det var jo en forferdelig tid for henne, kan jeg se i mappa hennes på Riksarkivet over 60 år senere.
Tante Magnhild fikk oppsigelse på dagen pr. telefon av den nye skolestyreformannen i Surnadal i mai 1945, og fikk trøbbel med hjertet. Hun ble værende i huset hos sine to søstre på Gyl, barndommenshjemmet som ble basen for de ugifte barna til O.K.S. hele livet – til de døde i fred og ro hjemme, uten å bli husjet avgårde til noe sykehus.
Hun prøvde seg senere, sent i 1950-årene, på en skolejobb i Heim i Sør-Trøndelag, der hun hadde vært lærer en gang tidlig i livet – i nabokommunen, tror jeg, da Ola Hagen og hans Mali fra Gyl hadde vært sorenskriverfolk på Hitra. Far til Ola og mor til Mali hadde vært lærere ved Amtskolen som O.K.Skuggevik drev i mange år.
Ny runde i Heim gikk ikke så bra. Om våren fant vi henne i sykesengen på Orkdal sykehus, med dårlig hjerte. Jeg hadde med en stor og visnet hvitveisbukett jeg plukket til henne under en stopp med bilen i Meldal på vei oppover. Hun var også veldig vissen – bare skinn og bein med tynn, pergamentaktig hud som gjorde at vi kunne se masse blodårer under huden, både røde og blå – især de i tinningen gjorde et sterkt inntrykk på meg. Et plaget menneske, fornemmet jeg.
Når jeg hadde vært på besøk på Gyl hos tantene – nå tre, og jeg skulle gå ned og ta bussen hjem, pleide hun å stå diskret bak ytterdøren. Hun tok hånden ned i lommen på golfjakken sin – og stakk så til meg en 100-kroneseddel. Det var mye penger den gangen i 50-årene. Stum og overmannet tok jeg imot den store seddelen og stakk den i lommen. Jeg sanset at ingen skulle se at jeg fikk den.
Hun sa en gang til sine søstre: «Dere må huske på at Dordi er like mye i slekt med oss som Betzy, selv om hun ikke heter Betzy!» Hun var til stede i Oppigard Glærum da jeg ble født, og da avisen skrev om «Kjempebarnet Aasbø», tok hun resolutt meg opp på vekten, veiet og målte meg – og sa: «Det var det jeg visste – ba’net vårt er større!» (Jeg veide vel 5 kg, og gikk ikke før jeg var 14 måneder.) Med «ba’net vårt» markerte hun en tilhørighet til meg, som jeg alltid merket på forskjellige vis. Far understreket ofte at jeg lignet henne både i sinn og skinn. Når jeg leser mappen hennes på Riksarkivet, blir jeg stolt av det.
Jeg tar mappen hennes på Riksarkivet, legger den foran meg – og lurer på hva jeg kommer til å få innsikt i i hennes ensomme liv. Jeg har aldri hørt om noen forlovelse. Jeg har hørt om venner i Bjørnevatn og Påske-turer med hest og slede innover mot et sted med rart navn: Boris Gleb. Hun fortalte at de en gang kom til en gård i Finland, der dørene var åpne men ingen var inne. De så at det røk fra en badstu nede ved vannet nedenfor gården, og så kom mannen og kona ut av badstua, spilder nakne, og rullet seg i snøen. Deretter kom de rolig gående opp mot dem – fremdeles spilder nakne, og hilste på dem, helt uanfektet av sin egen nakenhet. Mannen slengte på seg en busseronk (dongerijakke) – og satte inn hesten, fremdeles i Adams drakt – bortsett fra jakken. Slikt gjorde jo inntrykk på meg som var i små-skolealderen og hadde lært at ingen måtte se rompa mi.
Tante Magnhild døde 27. juli 1967, den sommeren jeg kom hjem fra lærerskolen i Bergen. Hun var det første døde mennesket jeg så. Hun lå stelt i kisten i soverommet helt øst i 1.etasjen i huset på Gyl. Tante Astrid hadde hjulpet også henne med både å leve og å dø, og Tante Astrid løftet ansiktsduken av den døde så jeg kunne se henne. Hun var slik som da hun levde, men nå var halve underleppa hennes blitt blå. Hvor mye giktfeberen i ungdommen hadde skadet henne, eller hvor mye fallet fra hennes intellektuelle høyder og ned i «Landssvikoppgjøret» hadde skadet henne, det er ikke godt å si. Det var første gang at jeg opplevde noen som avsjelet.
Da jeg døpte min sønn Magne Arnfinn etter hans fars avdøde bror, tok min far Axel til seg navnet Magne og sa: – Han er oppkalt etter Magnhild.
*
Når Tante Magnhild blir oppsagt pr. telefon av den nye skolestyreformannen i Surnadal i 1945, så er jo det en utenomrettslig straff, som vi ser mye av i dagene etter at okkupasjonen er avsluttet. Folk tok til seg autoritet til å straffe folk uten lov og dom, ofte for å kamuflere eget liv under okkupasjonen: – redde si ei’a rauv’ – som det heter på folkelig språk. Disse selvtektene overfor andre i 1945 er lite belyst, men det ble plutselig mange krigshelter. Hun ble uten arbeid, uten inntekt, uten egen bolig – og flytter til «barndomsbasen» på Gyl.
I stikkords form fra notatene mine fra Riksarkivet – kan vi her se at hun forfølges av «Landssvikapparatet» i 10 år fremover før alt roer seg. Hun er helt ødelagt på helsen da, og er blitt en skygge av seg selv.
*
NORDMØRE HERREDSRETT
21.november 1947
Rett holdt på Sorenskriverkontoret
Sorenskriver:
H(M?)onsrud
Domsmenn:
1: Tekstilarbeider Johan Hegerberg
2: Gårdbruker Olav Lamvik
Protokollfører: Astrid Røkkum
Sak 26/47
*
Den offentlige påtalemyndighet
mot
Magnhild Skuggevik f. 17.2.1893
Tiltalt for forbrytelse mot Landssvikanordningen
§ 3 jfr. § 2 nr. 1 og 2
Rådslagning og stemmegivning – for lukkede dører.
*
Uten inntekter, forhenværende lærerinne
Lærer fra 1918 – fra 1943 i Surnadal
Formue 12.000
Erklærer seg ikke straffskyldig –
etter Landssvikanordningen – nå Landssvikloven
*
Fra tiltalebeslutningen, er følgende notert på Riksarkivet:
- Far, hennes bor Axel, melder henne inn i Nasjonal Samling – i forståelse med henne, høsten 1940. Der står hun som medlem til 8.mai 1945. Det er også notert at hun var medlem av Nasjonal Samling Kvinner og Nasjonal Samlings Hjelpeorganisasjon. (Hun gjorde aldri noe halvveies…)
- 9.juli 1941: Betaler 100 kr. til Nasjonal samling, Fylkesorganisasjonen. «Hun var en ivrig nazist,» har retten tilføyet her.
- 1942 – hadde hun fått 1 mnd. permisjon for å delta på Nasjonal Samlings riksting i Oslo, og et kurs i Nasjonal Samlings regi på Jessheim.
- Hun var lagleder i Lærersambandet i Sør-Varanger. I 1942 skrev hun 2 brev til kretslederen i Øst-Finnmark: – Lærerne ble altfor mildt behandlet, skrev hun. Hun rapporterte lærer Dølvik, lærerinne Agnes Kloumann og sogneprest Galschødt som ledere for lærernes aksjon i Sør-Varanger. Hun skriver at skolebestyrer Stangnes er en «erkejøssing». – Kommenteres (av retten) at dette kunne fått farlige følger for dem på dette tidspunkt. Påstand om straff + erstatning etter Landssvikanordningen § 25. Bemerkes: Hun har ikke vært medlem av Nasjonal Samling Kvinner.
- Bemerkes: «Hun er uten inntekter og vil ikke kunne fortsette i sitt yrke.» – «i sitt skolearbeide så vidt skjønnes, har hun opptrådt uklanderlig.» – «god utdannelse – har vokset opp i et hjem hvor det har vært drøftet politiske og sosiale spørsmål. Far forgrunnsfigur i distriktet.»
- «Hun trodde krigen mellom Norge og Tyskland opphørte i juni måned 1940 ved kapitulasjonen av de daværende norske styrker, men retten mener* at tiltalte har forstått at det har vært krig mellom Norge og Tyskland også senere under hele okkupasjonen.» (* Retten induserer her en mening i henne – tillegger henne en mening, som hun ikke har. Skummelt opplegg. «Fy!» har jeg skrevet i notatene. Ja: FY! Noe annet er det ikke å si om det idag heller! Det er ganske hårreisende, faktisk, at en domstol tillegger en tiltalt meninger, oppfatninger, holdninger, kunnskaper – for så å dømme vedkommende på grunnlag av det.)
- Retten induserer enda en mening i henne: «Hun har videre forstått at NS støttet tyskerne for at Tyskland skulle vinne krigen.» (Dette er igjen rettens påstand som de tillegger henne. )
- Ny indusering: «Hun har dermed forsettlig ydet bistand til fienden og forbrutt seg mot strl. § 86. Hun vil da også kunne dømmes etter de mildere bestemmelser i Landssvikloven § 3.»
- «Har hatt en idealistisk innstilling… uklanderlig i skolearbeidet.»
Domsslutning:
Forbrytelse mot lov av 21.februar – 1947 § 3 jfr. § 2 nr. 1 og 2 sammenholdt med strl’s § 63
Bot: 1000 kr.
Fradømt rettigheter § 10, nr. 1 og 4 – 10 år
Saksomkostninger: 50 kr.
Frifinnes for B: NSK (NS Kvinner)
Dommen opplest 21/11- 47 uten at domfelte, aktor eller forsvarer var tilstede.
Paul Johnsrud
Johan Hegerberg Olav Lamvik
Dommen mottatt 14/2- 1948
Merknad v/forfatter:
Vi ser her at hun dømmes 21/11- 47 etter en svært fersk lov av 21/2 – samme år: 1947.
Altså: Hun dømmes i strid med Grunnlovens § 97: Lover skal ikke gis tilbakevirkende kraft.
Hun var en meget oppegående dame intellektuelt, så hun var nok helt klar over at hun var blitt tillagt holdninger, kunnskaper og meninger av retten som hun ikke hadde, og var i tillegg blitt dømt på et lovgrunnlag som var ugyldig i forhold til Grunnloven, og at dommen mot henne dermed var ugyldig. Dette ledet til hennes innbitte motstand mot å betale ilagt bot.
Rettens oversikt over henne aktiva:
| Sør-Varanger Sparebank Tingvoll Sparebank Utestående morsarv Totalt: | 245,74 4.947,41 1.000 6.193,15 |
31/8 – 45: Ved beslag og sperring av aktiva, oppgis hennes formue til 14.714,32
Polise i Gjensidige: 10.000
19/11 – 45: Beslag: Innboliste, bankinnskudd etc. Til gode hos sin far: 7.721,17
Beslagsdokumenter i 3 kopier i mappen på Riksarkivet: 5.505 kr.
21/2 – 46: Hennes formuesforhold offentliggjøres i Norsk Lysingsblad nr.44:
Sperring av løsøre, bankinnskudd, polise, innbo.
27/11 – 46: Erstatningsdirektoratet (?): «De har tillatelse til å utta av deres sperrede konto – 750 kr.»
21/11 – 47: Utpantingstrussel (påkrav) fra Erstatningsdirektoratet i Trondheim.
31/1 – 48: Melding til Erstatningsdirektoratet om dommen: Bot – 1.000, saksomkostninger – 50, Rettighetstap i 10 år,
(Her blir det, som før nevnt, radio igjen i huset på Gyl: 19/7 – 48 blir det avgjort på Molde at radioen tilhører Tante Astrid, og radioen blir tilbakeført til eier.)
24/3 – 49: Rekommandert påkrav fra Erstatningsdirektoratet:
15/12 – 50: Gyl Trygdekasse (?)
19/12 – 50: Saldo: 3.219,17
(På disse to punktene har jeg (DS) ikke klart notert hva denne saldoen er.)
«Erstatningsdirektoratet» de forholder seg til her, har myndighet over Sør-Trøndelag og Møre og Romsdal, med sete i Trondheim. Derfra mottar hun skriftlige «jule- og nyttårshilsener» julen 1950 og nyttår 1951, som hun svarer på her:
21/1 – 51: Brev fra Magnhild Skuggevik
| Til Erstatningsdirektoratet v/ Herr høyesterettssakfører Stokbak. Jeg har mottatt Deres skriv av 15.des. 1950 og 10.jan. 1951. Jeg erkjenner ikke noe ansvar overfor Erstatningsdirektoratet, da jeg ikke har begått noen straffbar handling. Jeg er klar over at direktoratet har makt til å ta det beløpet de nevner, men jeg erkjenner ikke at det har noen rett. Så De får i tilfelle bruke makt. Gyl, 21.jan. 1951 Magnhild Skuggevik |
Merknad v/DS:
Hun har jo helt rett, fordi: Hun ble dømt på et lovgrunnlag som var i strid med Grunnloven, og som dermed var ugyldig – og slik var dommen mot henne ugyldig.
Det finnes masse korrespondanse i Tante Magnhilds mappe på Riksarkivet, fordi hun blånekter på å betale.
25/4 – 51: Erstatningsdirektoratet: «Etter dom 21/11 – 47 plikter De å betale 976,90 kr.»
8/6 – 51: Namsmannen i Tingvoll: «Bankboken bes tatt ut av saksøktes besiddelse.»
(Hun skylder 976,90)
Utleggsbok – lensmannen i Tingvoll
5/10 – 51: Utleggsforretning på Bakken, Tingvoll
Saksøker: Erstatningsdirektoratet,
Etter Normøre Herredsretts dom 21/11 – 47
Bot – rest: 926 kr.
Saksomkostninger: 50
+ 6 – 1,50 – 1 (?)
Saksøkte ble oppfordret til å betale.
«Hun ville ikke betale.»
«Hennes unntaksrett etter loven ble ikke gått for nær.» (?)
Utlegg ble tatt i hennes innskudd i Tingvoll Sparebank.
«Saksøkte nektet på min forespørsel å utlevere bankboka.»
«Namsmannen forbød enhver forføyning over utlegget som strir mot saksøkerens rett.» (?)
O. Fløystad Kristian Vassli
6/3 – 52: Erstatningsdirektoratet ber lensmannen ta fra henne bankboka.
De ville sikkert aldri ha funnet bankboken hennes på Bakkå på Gyl – hennes barndomshjem, for der er det, og var det, mange hus og rom! Hun bodde der nå som et sykelig tyende, i og med at hun i praksis var ilagt en utenomrettslig straff i form av et «Berufsverbot» – et yrkesforbud, og dermed var nektet både arbeid og enhver inntekt + at de aksjonerte for å ta fra henne det hun hadde spart opp.
8/2 – 54: Brev til Politimesteren i Nordmøre
Fra Magnhilds søstersønn, Eivind Kamsvåg, jurist, daværende skatteinspektør i Molde. Senere skattesjef i Finnmark (Vadsø) – deretter i Øst-Agder (Arendal).
Livspolisen var enda sperret. Hun skylder 900 kr. Sikkerheten de har sperret er på 18.000.
Eivind Kamsvåg skriver:
«Dette synes meg ytterst urimelig.»
Han opplyser om hennes alvorlige hjertefeil – og at hun trenger polisen frigitt.
Olav Omang har notert med blyant på brevet:
«Bør avslås.»
O.O.
Eivind Kamsvåg:
«Dessverre er det ikke mulig for meg å bevege frk. Skuggevik til å betale den resterende del av erstatningen.»
O.O. sender saken til Politimesteren som oppkrever.
15/12 – 54 Namsmannskontoret v/Høsteng
25/1 – 55 v/Olav Omang
*
Det er ukjent for meg hvordan saken endte – etter at de som var ansatt i Landssvikoppgjørsapparatet, forfulgte dette mennesket langt inn mot døden med en rettsprosess som bygget på ugyldig lovgrunnlag.
Jeg synes å huske at hennes arvinger var hennes to søstre Kirsten og Astrid på hjemgården på Gyl, de som tok seg av henne i denne siste tiden hun levde.
Det er ukjent for meg hvordan det gikk med hennes pensjon oppi det hele. Jeg har ikke kjennskap til hennes testamente – om det var noe å arve til slutt, etter 10 års plaging og forfølgelse av et utslitt og sykt menneske.
*
Saken mot Tante Magnhild er enkel, men illustrerer klart det grunnlovsstridige prinsipp i det å dømme etter en ny lov om noe som har foregått i fortiden.
Selv den enfoldigste amatør ser det rettsstridige i en slik praksis – slik hun selv påpeker det i sitt brev som er gjengitt her, og slik Grunnloven slår det fast i § 97. Derfor er hennes historie en klar eksempelhistorie på den kriminelle praksis Gerhardsen & co foretok etter okkupasjonen.
Men, slik kunne Gerhardsen redusere antall stemmeberettigede i sin opposisjon med 50.000, og dermed lett få flertall ved valg. Dessuten fikk Gerhardsen påfyll i statskassen fra all bøteleggingen, alle erstatningskravene og alle beslagleggelsene.
Når så tyskarbeidet hadde satt folk i stand til å betale sin gjeld fra de harde 30-åra, og i tillegg tjent så mye at de hadde penger i banken, så hadde Gerhardsen det beste utgangspunkt i fortsettelsen. Det tok han selv æren for – så sent som fra en talerstol i 1970. Bent ut sagt: Frekt! Men når løgnen gjentas ofte nok, blir den sannhet. Jeg har aldri likt øynene på den fyren.
Glærum, 25.januar – 2021.
Dordi Skuggevik
