En stille sommerkveld i 1978 satt jeg alene i stua til bror Sivert og svigerinne Synnøve i Oppigard Glærum – og så på TV. Plutselig kom det et program om noe jeg aldri hadde hørt om: Kristi likklede i Torino-katedralen. Den døde som hadde ligget i dette likkledet hadde vært 179 cm høy, vekten hadde vært 83 kg og alderen 33 år. Den gangen var dette akkurat mine tall for høyde, vekt og alder, så jeg fikk meg en «hupp-opplevelse». Jeg skvatt.
Dette likkledet som opp gjennom historien har gått for å være Kristi likklede, var i hundrevis av år gjemt i et hulrom i en mur i Konstantinopel, ble det opplyst. Med franske korsfarere kom det til Loiredalen i Frankrike, og ble den franske kongefamiliens eiendom. De gav det så som bryllupsgave da det ble sammengifting med kongefamilien i Savoyen = La Savoie i Nord-Italia, og det ble tatt vare på i il Duomo di Torino, Domkirken i Torino. Ved store høve ble det fremvist, spesielt ved kongelige brylluper i La Savoie, hvor Torino var/er hovedstaden. Dessverre ble kledet skadet ved en brann i Torinodomen, da sølv fra skrinet det lå i, smeltet – og flytende sølv rant ned gjennom det sammenfoldete kledet.
På slutten av 1800-tallet tok en italiensk fotograf bilde av kledet ved en fremvisning. Stor ble hans forbauselse da han skulle fremkalle filmen, og så at negativet han ventet å se – var et positiv – altså var selve kledet et negativ… så hvem hadde tatt bildet med kledet som «film»?
I 1984 var jeg i Solesmes-klosteret vest for Paris for første gang, og i bokhandelen der kunne jeg kjøpe både bok om kledet og bilde av ansiktet av den døde som hadde ligget i kledet. Jeg fortsatte å være på jakt etter opplysninger om kledet.
Kledet var blitt underkastet de voldsomste vitenskapelige undersøkelser. Alt fra botanikere til romforskere hadde deltatt. Carbondatering daterte det til 1300-tallet, men de frafalt dateringen fordi de store atomsprengningene etter 2. verdenskrig hadde destabilisert «atom-klokken». Dessuten ble det konstatert at dette var et negativt foto, det var ikke malt eller trykket.
Botanikere konstaterte at kledet hadde vært ute og «luftet» seg i Israel, i Konstantinopel, i Nord-Italia og i Sentral-Frankrike. Det kunne de se ut fra pollenkorn de identifiserte. Myntspesialister konstaterte at den døde hadde fått lagt romerske mynter fra Kristi tid på øyenlokkene for å holde den dødes øyne lukket. Vevnaden av stoffet var vevteknikk fra Israel på Kristi tid. Etc.etc. – Som den amerikanske biskopen Robert John (Glærum) Rose sa da jeg snakket med ham om dette: « They find it difficult to disprove.» = De finner det vanskelig å motbevise. Inntil idag har ingen kunnet avkrefte – på vitenskapelig grunnlag, at dette IKKE er Kristi likklede.
Vi skjønner jo med vanlig vett – at her har det ligget et dødt menneske som ikke har ligget der lenge. Vi skjønner at de ikke kastet en vevnad på 4 meter, for tenk på alt arbeidet med å dyrke linen, forarbeide linen – og veve 4 meter tøy. Ifølge evangelistene lå likkledet sammenfoldet og Jesus var ikke lenger i graven. Vi vet også at Maria – Jesu mor, rømte sammen med disippelen Johannes m.fl. fra Jerusalem etter tumultene i Påsken i år 33, og de rømte vestover til Efesos, der de gjemte seg i hulene i fjellene øst for byen. Jeg har vært ved og i «Marias hus» der, og jeg har 2 ganger besøkt disippelen Johannes’ grav i Johanneskatedralens ruiner i Efesos. Johannes ble biskop av Efesos, og var det til han var 90 år. Det er klart at denne flokken som rømte vestover fra Jerusalem tok dette kledet med seg. Noe annet ville ha vært særdeles merkelig.
I 1998 leste jeg i avisen at Likkledet i Torino igjen skulle fremvises. Jeg hadde en gang møtt en prest fra Genova, i Sør-Frankrike. Han sa at jeg bare kunne si fra, så skulle han sørge for at jeg fikk se kledet. Men nå skulle det altså fremvises i 57 dager – fra 18.april til 14. juni i 1998 – i forbindelse med Pave Johannes Paul II’s besøk i Nord-Italia, så jeg slapp å plage presten i Genova.
Jeg vet ikke hvordan jeg fikk det til – i telefonens og faxens tid, men jeg ble i alle fall hentet på flyplassen i Torino av to begeistrede Carmelitter-nonner. Jeg ble installert på klosterets avdeling for gamle og syke nonne-mødre, og en ung søster fikk ansvaret for å ta meg med til Domkirken. Hun sørget også for at jeg fikk stå foran kledet i 6 minutter – ikke bare 3. Det skulle vise seg at dette Carmelitter-klosteret har ansvaret for å ta vare på likkledet.
På vei inn passerte vi under en rekke baldakiner. På hver baldakin hang det en forstørret kopi av et kobberstikk som viste tidligere fremvisninger av kledet, og med litt info-tekst. Så bar det inn i en stor hall med et digert filmlerret som dekket hele veggen – med en diger forstørrelse av kledet. Det ble forelest om detaljene for oss, slik at vi visste hva vi skulle se etter når vi kom inn i kirkerommet.
Neste dag var det friluftsmesse med Paven på en stor plass i Torino. På vei over broen ble jeg innhentet og passert av Papa-Mobilen. Paven stod oppreist i bilen – og jeg fikk se den røsligste ryggtavla jeg har sett på noen mann. Så stod vi utenfor Domkirken og så på en diger skjerm hva som skjedde inne i Domen, foran likkledet som er montert i en 4 meter lang ramme med glass. Paven satt på en stol ved siden av og holdt en lang, kontemplativ tale om likkledet, uten å komme inn på om det var ekte eller forfalsket.
Vi var denne dagen 450.000 som stod foran Domen i Torino, kan jeg idag se på internet. Den store folkemengden kan jeg ikke huske, for min Carmelitter-engel hadde plassert meg helt foran, og hun fant meg også da vi skulle hjem igjen til klosteret. 2.400.000 kom for å se likkledet disse 57 dagene, står det på nettet i dag.
Jeg ble tatt med inn til «La Grande Madre» etterpå. Hun tok begge hendene mine i sine, og bare stod der og så meg inn i øynene – lenge, og så fikk jeg flere gaver av henne. Jeg glemmer henne aldri. Det var som å møte «Det Gode» – tror jeg.
Neste morgen stod jeg der, i «jegerantrekk» fra det høye Nord, i mosegrønn genser, jakke, bukse og ryggsekk, og med rondastav i hånd. Flyet gikk særdeles tidlig, men nonnene fikk meg på flyet. Og da flyet fløy over toppen på Mont Blanc – etter det flykapteinen sa, gikk solen opp over Mont Blancs forrevne tinder. Jeg foldet ut avisen «La Republica» og leste om Pavens besøk. Paven hadde følgende å si om Likkledet i Torino: «Dette er et mektig ikon som viser Dødens impotens.»
Hjemme fortalte jeg om dette til klassen min på Surnadal ungdomsskole. Alle fikk en kopi av ansiktet på Likkledet. En av guttene i klassen, kanskje var det flere av dem, limte bildet fast på fremre – høyre hjørne av pulten sin, og vaskerne fjernet det ikke.
Idag er det Påske-Oktaven: 8 (octa) dager etter Påskedag. Det kan passe å fortelle om dette idag. Fotoene av kledet har jeg lagt ut på Facebook-siden min, for her på bloggen bruker jeg ikke foto.
Det som gav meg den sterkeste opplevelsen foran likkledet, var baksiden på den døde. Jeg var ikke forberedt på at det jo er en bakside. Han hadde fått håret flettet, og fletten lå nedover ryggen mellom skulderbladene. Jeg ble så grepet av det sårbare ved dette mennesket – at det var da jeg tok til tårene.
Om jeg tror at dette er Kristi likklede? Ja, det tror jeg. Det er dessuten verdens eldste fotografi. Vitenskapsmennene ble spurt om hvordan dette negativet kunne ha oppstått. – Ved en intens og sterk eksponering fra en sterk energistrøm, svarte de – det vi kaller oppstandelsen, sa de.
Glærum, Påske-octaven, 11.april – 2021.
Dordi Skuggevik
