Da jeg kjørte ned gjennom dalene og hjem etter turen til Lüneburg/Bremen/Hamburg – hjem via Munkeby og Tautra – om kvelden den 28.august, visste jeg ikke at allerede den 5.september skulle jeg kjøre ned fra mitt gamle Alma Mater på Dragvoll med en ladning nytrykte små bøker utgitt på eget forlag.
Jeg hadde vært innom min gamle lærer og prest på Buran sykehjem, og der fikk jeg en liten bok i hånden, en bok jeg, sjokkerende nok – ikke hadde sett eller hørt om. Jeg slang meg i TV-stolen og så på den da jeg kom hjem. Pater Olav Müller hadde i 2011 gitt ut en liten bok om Den katolske kirkes historie i Norge – uten at jeg hadde truffet til å høre om det – til min store overraskelse.
Jeg så at Jan Erik Kofoed i Trondheim hadde assistert med digitale tjenester i den sammenheng, og Pater Olav hadde gitt ut denne publikasjonen for egne sparepenger, fikk jeg vite av Kofoed – for jeg kontaktet ham umiddelbart.
Høsten 2016 gjorde jeg to intervjuer med Pater Olav, og et tredje – høsten 2017. Det var meget maktpåliggende for Pater Olav at intervjuene skulle bli publisert. Men hverken katolske media, Ukeadressa, Adresseavisen eller Tidens Krav i Kristiansund – hvor han hadde vært prest i 9 år, viste noen interesse. Formatet var for stort. Alle ville inn å mekke på det han hadde sagt. – Redigere! som de sa. «Man redigerer ikke pater Olav Müller!» sa jeg, og nektet dem det. Men hans ordensprovinsial i Tyskland, Pater Heinz-Josef Catrein, som i mange år var prest i Trondheim, spurte om å få oversette intervjuene til tysk og publisere dem på ordenens internettsider og å trykke dem i deres magasin «Apostel». Jeg takket og bukket.
«Dette er et kappløp med Døden!» skriver jeg til Jan Erik Kofoed. «La oss gjøre vår gamle avholdte Pater Olav denne siste glede.» Det samme sier jeg når jeg kontakter trykkeriet på Dragvoll. Aldri har jeg opplevd at noen i den grad har kastet seg på hesten og sporet sin ganger, slik som Jan Erik Kofoed og trykkeriet på Dragvoll! Mailer og SMS-er fløy fra kl. 6 om morgenen til midnatt. Jeg har aldri egentlig møtt Jan Erik Kofoed, men dette ble et plutselig og fabelaktig bekjentskap! Han skrev i går på SMS da jeg var på vei ned fra Dragvoll med trykksakene i bakskotten på bilen, der han skulle hente resten av opplaget i dag – morgenen etter, for trykkeriet klarte ikke helt å sluttføre serien før arbeidsslutt: – Jeg våger å påstå at vi vant kappløpet, og med DEN konkurrenten! skriver han.
Jeg ringte trykkeriet i går morges og spurte om de kunne ta trykkingen som en ekspress-sak. De ville få PDF-filen ganske straks fra Kofoed. Jeg ville kaste meg i bilen nå straks. Kunne de ha prøvetrykk klart kl. 14? Det kunne de. Etter å ha blitt enige om å bruke annet papir, satte de serien i trykken, og jeg kostet ned til Buran sykehjem med prøveeksemplaret til intervjuobjektet. Vi rakk det! Vi slo Døden! Men så hadde jeg også bedt til helgenen for de tapte saker på vei oppover til Nidaros: St. Jude! Og det beste av alt: Pater Olav hadde mye bedre pust enn da jeg var innom 28. august. Da jeg sang noen sanger for ham, hadde han pust til å synge med! Det var mest de artige sangene vi 5 gamle jenter fra Norge hadde sunget på hestvogna over Lüneburger Heide. Og: Nu rinder Solen op, i Østerlide, og gyller Fjeldets Top og Bjergets side!» Av Kingo – med folketone fra Nordmøre.
Et par dager etter at Kofoed og jeg var kommet i farta, ringer Pater Olav ved hjelp av en annen persons mobil. – Du skal tie og jeg skal snakke! sier han. Han skisserer opplegget som Kofoed og jeg allerede har begynt på, og han presiserer myndig at han selv vil betale for trykking og at disse heftene/små bøkene skal legges ut som gaver til dem i menighetene han har vært prest for. Jeg foreslo igår at folk kan oppfordres til å kvittere for boken de tar med seg – med å gi en gave til NUK – Norges unge katolikker, hvor han er æresmedlem. – De kan spandere en 100-lapp, sier jeg. – 50-lapp, sier han. – Nei, 100! sier jeg.
Etter dette dagsraidet til Trondhjem, og jeg har dumpet ned i TV-stolen hjemme, går det plutselig opp for meg – at idag, når min sønn fyller 47 år der borte i Indo-Kina, så har jeg helt uventet gitt ut en liten bok på eget forlag. At det skulle skje, visste jeg enda ikke den 28.august. Hey Jude!
(Intervjuene finnes lenger nede på bloggen. Den som leter skal finne.)
Glærum, 6.september – 2018.
Dordi Skuggevik
