(Debattredaktør Baumberger i Adresseavisen kontaktet meg for å be meg forkorte og redigere det neste innlegget på bloggen her. Jeg spurte henne om å gjøre det, fordi jeg var så avreisestressa, og så skulle jeg se over hennes redigerte tekst – om jeg da ville kunne sette navnet mitt under. Noen av bloggleserne vil synes det er interessant å se hvordan en fagredaktør tar noen fileter ut av teksten, setter en ny overskrift, og gjør teksten til noe den på forhånd ikke var. Jeg syntes hun gjorde en flott jobb. (Jeg – som er helt imot eksterne redaktører!)
Jeg har vært inne på det før: De som ikke lenger vil ha noe å gjøre med Vårherre ved livets overganger her i Norge, har liksom ett alternativ: Humanetisk forbunds opplegg. Forbundet sender sin sekretær som tar seg av rammen – som er lånt av kirken, og fyller den med ingenting.
Skal det være sånn videre i dette land? Eller skal vi ta lærdom av andre land som lenge har hatt sekulære tilbud i regi av sine kommuner/begravelsesbyråer?
Det offentlige Norge er i gang: Forleden ble datteren ute på nabogården her viet av rådmannen i kommunen – ute på ekra på gården. Forleden ble også en sambygding begravet fra den minste salen på kommunens kulturhus. Et familiemedlem stod for minnesamværet rundt båren, uten innblanding av hverken Vårherre eller Humanetisk forbund. Opplegget var enkelt og greit: Sekulært, altså verdslig eller ikke-kirkelig.
I land som lenge har hatt et klart skille mellom kirke og stat, har borgermesteren lenge viet brudepar i rådhusets seremonirom, uten innblanding av sammenslutninger à la Humanetisk forbund. I Frankrike og Tyskland for eksempel er det påkrevet å gifte seg sekulært/borgerlig på rådhuset, før man eventuelt går til sitt trossamfunn og blir gift innen rammen av kristendommen, islam eller andre livssynspraksiser.
Tiden er overmoden i Norge for at det offentlige styre og stell stiller opp med sekulære seremonirom og sekulære tilbud ved overgangsmarkeringene i livet. Og folk må bli klar over at Humanetisk forbund – som har gitt seg selv et slags monopol på å være det eneste alternativet til kirken – er et tilbud for dem som er medlemmer der. Andre behøver ikke å ha noe med dem å gjøre.
Det bør forøvrig være et tankekors for norske humanetikere at de som idag regnes for de største humanister, var noen paver på 1600-tallet. Da jeg var i Roma nå medio oktober, møtte jeg «min franske mann i Vatikanet». Han stod på farten til Ungarn for å levere en forelesning (på italiensk!) om ham som regnes for den første humanist i den kristne verden: St. Hilarius fra Frankrike, som levde på 300-tallet. Det må være en hodepine for Humanetisk forbund i Norge at de har lånt sitt navn og sitt oppdrag fra helgener og paver. Ellers rapper de også det meste fra kirken. Hvor skal de ellers ta det fra?
Et annet aspekt er dette: Ennå må vi alle ligge i den viede jord ved våre gamle kirker, hvis vi ikke vil strøs ut i naturen. Det er fordi det offentlige Norge heller ikke har tenkt på at de som ikke vil ha kirkelig begravelse, heller ikke vil ligge i viet jord. Dette er en kamp Humanetisk forbund ennå ikke har tatt. Den tar de kanskje sammen med alle de andre i den assorterte flora av hjemmestrikkede livssyn vi etterhvert har fått. Både jøder og muslimer har lenge hatt sin egen viede jord, separert fra de kristne.
Dordi Skuggevik,
Glærum, Surnadal
