Etter i 15 år å ha deltatt ivrig som publikumer på den klassiske musikkfestivalen i Las Palmas i januar og februar hvert år, skal man dette året til Las Palmas i Påske-tiden. Etter litt leting på nettet om noe foregår, viser det seg at byen for andre gang har Bach-festival, pluss at det er en tradisjon for konserter tilknyttet den stille uke: Conciertos de la Semana Santa. Med en bunke billetter fra Internet drar man avgårde. «Organista» siden 15 år i den katolske kirken i Arguineguin på sørsiden av øya sier: – Du må gå og høre sønnen min (pianist) akkompagnere en sopran på lørdagskvelden. Men først begynner musikkpåsken med årets avslutningskonsert med Den norske sjømannskirkens kor – i Turistkyrkan i Puerto Rico. Jeg sluttet som sopran der i fjor etter 15 år. Hyggelig å se og høre sangervennene igjen, pluss organisten og ferietrompetisten. Og så vart det mat da, sammen med gode venner – etterpå.
Neste kveld bærer det til Expo Meloneras ved fyrtårnet i Maspalomas. Det skal bli første møte med en strykekvartett fra Gran Canaria Kammerorkester, et nytt orkester som er sprunget ut av musikkakademiet som drives av Orchesta Philharmonica de Gran Canaria i Las Palmas. Dette nye kammerorkesteret har siden ett år, etablert seg med konsertserie i Expo Meloneras. Kvartetten byr på den flotteste opplevelsen av strykeinstrumenter jeg har opplevd – med Haydn’s «Jesu syv siste ord på korset». Musikken er ledsaget av projeksjoner av den korsfestede i flere faser av lidelsen – på et lerret som dekker bakveggen, slik bare spanjoler får det til. Sterkt, dypt, direkte – og selvfølgelig. Tekstene resiteres på spansk, står på engelsk på lerretet, og gamle tyskere – som utgjør nesten hele publikum, kan hverken spansk eller engelsk, men må finne seg i at et verk fra deres kulturkrets ikke blir språklig tilgjengelig for dem. De klager ikke.
Dagen etter er man på plass i Las Palmas og tar taxi til adressen i Gamlebyen – som organista Laura har skrevet på en lapp: Circulo Mercantil – Calle Bernardo nr ?….Laura står ved døren og venter. Det bærer opp i tredje etasje, og der kommer man inn i et ganske stort, lavloftet lokale: Bar Classica Lyrica, hvor det om kveldene på fredager og lørdager – foregår klassisk «buskspæll». Publikum varierer i antall. En del stoler er satt utover gulvet foran bardisken – med små bord til drinkene, og et stort flygel troner foran på en opphøyning. Plutselig går en ung dame opp og river av en partita av Bach – for solo violin. En dame i middelalderen kaster av seg ryggsekken, går opp til flygelet, og de arbeider seg gjennom 5 satser av en sonate av Brahms. I pausen drar organista Laura av en argentinsk tango på et el-pianoet ved sideveggen. Hun klager over at den nye presten har tatt fra henne det gamle orgelet med rytmeboks i Arguineguin, så hun får ikke lenger ha i fred sin folkelige dansemusikk som kirkemusikk. Det blir ikke flere Sanctus med komp. Presten vil gjøre Laura til noe hun ikke er. Vi er enig om at han er en ignorant drittsekk! Hennes sønn akkompagnerer en operasopran midt i livet, men som virkelig kan sitt fag. Hun har et imponerende og assortert repertoar som er nytt for meg. Så går Ivan Medina i gang med sine soli. For å si det sånn: Han er bedre som pianist enn som komponist. Han er faktisk en glitrende pianist når han går løs på Chopin. Bardamen/innehaversken henger over bardisken – hensunket i musikken, og de fem siste av publikum er i transe. Det går opp for en tilreisende nordmann, at denne byen produserer flere musikere enn det er plass til, og at det må være en stor underskog av dyktige klassiske musikere. Denne pianisten begynte på konservatoriet i byen da han var 7 år. Vanligvis begynner elevene når de er 8 år gamle. Første del av konservatoriet er 4 år, og så kommer «superior» – andre del, som også varer 4 år. Vanligvis går de unge ut fra konservatoriet når de er 16 – 18 år. Nå ernærer denne pianisten seg som pianolærer med en viss konsertvirksomhet, bl.a. en konsert pr. år på Sjømannskirken nede i hjembyen Arguineguin. Der står det et konsertpiano som mannen min og jeg gav som vår engangsgave til Sjømannskirken, for jeg steker ikke vafler, for å si det sånn. Har aldri fått dem til. Buskspællet koster 3 €, og så må en betale for øl og lignende.
Venninne siden 50 år – ankommer byen med søster. Vi har billettene klare: To franske kort-operaer i byens opera – oppført i samarbeid med Opera Comique i Paris, en av Massenet, en av Poulenc. Utenfor står den franske komponisten og organisten Saint-Saëns – hugget i sten. Han tilbragte mange vintre på Gran Canaria – og under sine opphold gav han orgelkonserter til inntekt for de fattige på øya, som det den gang var mange av. På Gran Canaria kvitterer man enda med å sette ham ofte på konsertprogrammet. Frankrike følger med på opplegget.
Søstrene og undertegnede drar til Gamlebyen for å ta middagen på Hotel Madrid, hvor Franco tilbragte natten før han dro opp til Fastlands-Spania og jaget kommunister. Inne på Gaboneto Literario, ved siden av Madrid, finner vi ikke bare hele programmet for konsertene i Semana Santa, men om vi hopper i en taxi, så rekker vi en konsert i Dominikanerkirken – en gjennomgang av korsatsene til Bach’s Johannespasjon, som kommer senere i den stille uke. Korsatsene avsynges av en seksjon av Philharmonisk kor. Vi trenger oss inn i en fullsatt kirke, men der er det enda kveldsmesse, og undertegnede katolikk som bor langt ute i diasporaen på Nordmøre, kan ikke tro på flaksen: Presten hever akkurat alterbrødet for helliggjørelsen, og en av diasporakatolikkens sjeldne nattverder kan deltas i. Ikke før har presten pakket sammen alterutstyret etter messen, så strømmer det folk ut og folk inn. Kirken blir igjen stappfull, og forelesning/konsert er helt gratis for alle interesserte. Det tar en stund før det går opp for meg at dette er en forelesning med avsungne eksempler, så jeg irriterer meg over ham som vil snakke mye, før det oppstilte koret slipper til – og mikken som selvfølgelig ikke virker her heller – sånn med én gang. Når omsider de spanske begynner å synge Bach – da blir det sterkt. Spanjoler + Bach er dype, sterke saker, for spanjolene har en erfaring vi norske ikke har: De har levd i 800 år under okkupasjon av Islam, så de vet hva dette dreier seg om.
I Gabineto Litterario hadde også resepsjonisten noen resterende billetter til konserten på Palmesøndagen – oppe i den flotte nyrokokkosalen i 2. etasje. Etter en liten sjarmoffensiv, tar han skrinet frem fra under disken, så etter høymesse med palmegrener på Palmesøndag i Katedralen Sankta Anna, med nattverden tildelt av selveste biskopens hånd, er vi blant de lykkelige som får høre kammergrupper fra Gran Canaria Ungdomsorkester, som består av de beste fra Philharmonisk orkesters eget musikkakademi som teller 150 musikk-studenter. Salen er i fløtefarger og gull, med fresker i taket – hvor Aurora kjører over himmelen i sin solvogn i det midterste feltet, og andre luftens ånder svever omkring i sine gevanter, og Harlekin står i et sidepanel med sine forsmådde roser, mens Columbine forsvinner pulisk bak en hekk. Salen er uendelig vakker i solskinn. Jeg har sett den før en gang, om kvelden, en førjulskonsert med tre av de mange flotte korene denne byen har. Den gangen avsluttet et damekor med 40 unge damer – konserten med – Julverset fra Stangvik – på norsk, hvem de nå hadde fått det av. Og hvem gav coaching på norsken? Aldri har Julverset vært vakrere en den gangen! Salen er rektangulær. Som på korkonserten står også instrumentalistene denne Palmesøndagen midt på ene langveggen, og salen må ha et perfekt «gyldne snitt» – med den eventyrlige akustikken den har. Da konserten starter med 4 fløyter i kvartett, er det kanskje det vakreste denne publikumeren noen gang har opplevd av klang.
Men mellom strykekvartetten som var nedstammet fra Philharmoniens Musikkakademi – nede på sørkysten i Expo Meloneras, og denne Palmesøndags-konserten, oppdaget man også en konsert med grupperinger fra Philharmoniens Musikkakademi i Colombus-huset. Søstrene syntes det ble litt i overkant, så undertegnede musikk-fråtser dro dit alene. I 2. etg. viste det seg at Colombus-huset har en meget vakker sal. Den var noe tørr for instrumentene, men musikerne overkom dette og leverte en veldig flott konsert med spansk fuoco og innsats. Etterpå oppdaget man at Colombushuset også har en større kunstsamling. Derfra hadde de tatt ut malerier og skulpturer og satt opp en utstilling i anledning Kvinnedagen da de hadde hatt en tysk frontkjemperske for kvinnesaken inne for en forelesning. Temaet for utstillingen var kvinnekroppen i maleri og skulptur gjennom 500 år. Meget interessant, variert og vakker utstilling i de to salene hvor de stilte ut to El Greco-malerier i fjor. Vi som så disse ekte El Greco som Madrid hadde sendt ned på besøk, glemmer dem aldri. Alt var gratis denne kvelden: musikk + kunstutstilling. Utrolig! Disse konsertene fra Musikkakdemiets studenter er selvfølgelig et ledd i konserttreningen for studentene – men like vel! Colombus-huset er den gamle guvernørboligen i Las Palmas – El Villa Real – Den kongelige villa, et fantastisk hus fra 1400-tallet, hvor Columbus bodde før 1.2. og 4. av sine 4 reiser vestover havet. Huset huser selvfølgelig byens Colombus-museum, men huset er altså så mye mer, til og med ble tenoren Alfredo Kraus født her, han som Konserthuset er oppkalt etter.
Så begynte Bach-festivalen: 8 konserter på 6 dager i den stille uke + Påskedag. For andre gang – et samarbeid mellom Orchesta Philharmonica de Gran Canaria og Consertgebouw-orkesteret i Amsterdam. Konsertene gikk i Amsterdam uken før. Utenom konsertene ble det gitt mesterklasser for studentene med førsteinstrumentalistene i orkestrene som lærere. Hvordan hollendernes flegma og canariernes spanske fuoco går sammen, det kan en lure på, men resultatet ble topp! En fargerik eldre mann med det store håret i vill uorden og med hele soloppgangen i ansiktet – fòr omkring på hele festivalen, og viste seg å være entusiasten og ildsjelen som hadde mast det hele i gang. Han får sikkert sin statue en gang på et gatehjørne, for denne byen hedrer enkeltmenneskets inspirasjon og aksjon i tallrike statuer på de utenkeligste steder – fra skopusseren til tenoren. Her i byen er det ikke kommiteen som får gjennomslag – det er enkeltindividet – til alles glede og henrykkelse.
Bach-festivalens tre gratiskonserter fikk en så stor tilstrømning at det ble problemer for arrangører og publikumere. Den første, med musikk av Bach’s store samtidige, arrangerte hovedsponsoren, det store forsikringsselskapet – i sine egne lokaler i Gamlebyen. Vi stod jo der og kopte foran et oppspent tau, og lurte på hvorfor de ikke åpnet. Nei, det var altså fullt. Da tok kjerringa her bladet fra munnen og sa at skulle de arrangere gratiskonserter, så måtte de dele ut gratisbilletter, slik at ikke folk tok taxi tvers over byen bare for å bli holdt for narr. Vi skulle nå få gratis adgang til stiftelsens kunstgalleri da. En dame griper meg i ermet og snakker ivrig. Hun er så holgom at jeg begriper ikke engang hvilket språk hun snakker, men jeg blir med henne oppover fortauet, ganske langt opp i dalen. Der forsvinner hun inn en imponerende port, og vi befinner oss i det lokalet jeg ikke fant ut hvor var hen, da jeg så i avisen at Philharmonisk orkester skulle ha en Haydn- og Mozart-konsert her, samtidig med konserten med Bachs store samtidige lenger nede. Slik popper konsertene opp i denne byen – helt uten forvarsel omtrent. Dette var altså det 500-årige universitetets urbygning fra 1916, med en sal i gresk amfistil à la Grieghallen – og med ypperlig akustikk. – Hvor gammel er du? spør damen i billettskranken. Med 70 år kostet billetten 7 € – for her var det konsert for naboskapet: Gamle bestemødre i leppende skjørt med skeive tøfler og folk i det de gikk og stod i kom her. For her har ikke det helsikes norske ordet «Finkultur» tatt fra folk selvtilliten i forhold til Kulturen med stor K. Folk har ingen slike stengsler mellom seg og de store kunst- og kulturopplevelsene. ALLE kommer. ALLE har store opplevelser. For ingen har fortalt dem at de ikke er «fine» nok til å komme! På de fleste konsertene satt det barn helt ned til 2-årsalderen – opplsukt av musikken, hele konsertene – uten noe akk og okk og styr. Det viser at de er oppvokst med disse opplevelsene som stor musikk gir mennesket.
De to andre gratiskonsertene foregikk i kunstgalleriet i Konserthuset med de 14 salene. Første dagen var det altfor lite stoler når en kom. Undertegnede satt ute på en steinmur etter 40 min. rask gange og kjeftet ut i luften fordi de ikke hadde satt ut stoler nok. Hjertet vil ikke stå lenger, og hoften og kneet kommer seg hverken ned på – eller opp igjen fra et gulv. Tilfeldigvis skulle det bli festivaldirektøren – østerriker som er førsteviolinist i Consertgebouw – som kom forbi. Han hentet stol. Pinlig å trone der på stol blant alle som satt og lå på gulvet, bl.a. intiatoren med den store hårskruven og soloppgangen i ansiktet, som uten knussel kastet seg platt ned på gulvet ved siden av stolen min. På den neste gratiskonserten samme sted sa en vakt til den andre: – Hun der er ufør, hun må ha stol. Da var det allerede satt ut masse stoler, men ikke nok. Jeg sa at venninnen min var virkelig ufør, og måtte ha stol. En ungsau av hankjønn sa at det ikke var flere stoler, grensen var satt. – Hvem har satt grensen? spurte jeg – i kamphumør, på vegne av venninne K. som var kommet med buss og taxi fra sydkysten, og som virkelig var ufør. De kom med en tralle stoler, men en dame hugg tak i den øverste stolen og ropte: – Jeg skal ha stol, for jeg er fra Holland! Venninne K syntes det var et minneverdig argument. Selv kunstgalleriet med sitt lave tak – i Kraus-auditoriet har en flott akustikk. Men Bach’s dyptloddende partitaer for solo fløyte, solo violin, solo cello ble kappet opp med klappsalver mellom satsene. Der må enten musikeren eller arrangørene ta et høflig grep overfor dem i publikum som ikke er konsertvant.
Også her lå det flere barn nede på gulvet, oppslukt av musikkens alvorlige tale. De må ha levd med den helt fra de var i mors liv. Som Zòltan Kodàly sa: «Det er viktig å høre stor musikk mens barnet er i mors liv, det er viktig å høre stor musikk ved unnfangelsen – ja., før unnfangelsen.»
Johannespasjonen var Bach-festivalens høyest profilerte verk, og det ble den største skuffelsen. Man hadde for noen år siden, da den klassiske musikkfestivalen i Las Palmas feiret 400 års kirkemusikk, opplevd Johannespasjonen med den japanske Bach-spesialisten prof. Masaaki Suzuki – og hans Bach Collegium Japan.. De stod rett opp og ned og lot musikk og tekst si det hele. Vi som var der kommer fremdeles i en transcendental hensettelse og hårene reiser seg, når vi tenker på det. Jazz-musikeren Jon Pål Inderberg, som satt ved siden av meg, sa da han reiste seg: «Ja, slik kan det gjøres.» På denne hollandsk-initierte produksjonen satt jeg og gruet meg over hvor slem jeg kom til å bli, hvis jeg gav meg til å skrive om dette.
Det slemmeste var at musikken ble værende på scenen, – og kom ikke ut til publikum i resonans-rommet. Årsaken var at en idiot hadde fått den idéen å henge digre, doble veggtepper opp i Sala Symfonica i Konserthuset, noe som gjorde at Bach døde på scenen, rent lydmessig både i Johannespasjonen og i avslutningskonserten Påskemorgen – med Bach’s Påskeoratorium. Jeg gikk etterpå opp i galleriet så jeg kunne ta i teppene. De var tykke, og dobbelte. Svartaktig det ytterste, gult det innerste. De tok all lyd fra barokkinstrumentene som virkelig har bruk for hjelp av akustikken. Dessuten ødela de fullstendig den arkitektoniske estetikken i denne legendariske salen. Denne salen er viden kjent for sin akustikk, men som jeg sa til festivaldirektøren: – Alltid når en person har skapt noe genialt, så går det en tid, og så kommer det en middelhavsfarer med markeringsbehov og ødelegger det geniale. Festivallederen fikk seg en skikkelig hupp, men likevel hang teppene der også Påskemorgen, da Bach’s Påske-oratorium ble fremført. Oppstandelsen forsvant stille inn i teppene, for å si det sånn. Jeg hadde klaget min nød i øst vest, til vakter og hvem som kunne komme i min vei – men lige forbandet hang de helvetes teppene der Påskemorgen! Men, da Philharmonisk Orkester, med sin sjefsdirigent Pedro Halffter, fremførte utdrag med orkester og kor fra Parsifal av Wagner fredagen etterpå – da var teppene VEKK! Så – dette med teppene hadde ikke vært Halffters idé. Teppene var igjen hengt opp da Moskva-balletten kom dit senere. De hadde dessverre musikk på boks, men det kan ikke være grunnen til at teppene på nytt var kommet opp. Så – Bach døde «on stage». På fremføringen av Johannespasjonen kom også det til – at de hadde plassert det flotte orkesteret helt til venstre på scenen, slik at lyden ikke traff aksen i akustikken. Det hadde de gjort for å få plass til en dramatisering av «storyen» i Johannespasjonen, slik at vi ikke skulle ha det keisamt. (Vi hadde det ikke keisamt med prof. Suzuki.) Orkester og dirigent kom inn i svart med T-skjorter, og sangerne var i hvitt, bortsett fra Pilatus i «bonjour» og som derfor så ut som en svensk, landsens prelat av svært protestantisk art, og Maria Magdalena ( eller var det Maria Mor?) var oppkledd som en hollandsk, calvinsk søndagsskolelærerinne med svart kjole – ermer ned til albuene, begrenset utringning, rynker i livet og stakken til midt på leggen. Mens Jesus-en vandret rundt barføtt i hvit pyjamas, og ikke helt visste hva han skulle gjøre, og satt helt levende på en steinutgard, når Maria synger det som skal være høydepunktet, hvor Mater blir Stabat Mater, og vi skal grøsse ned til bunnen av sjelen: «Mein Jesus ist tot» – «Min Jesus er død» – DA – av alle minutter i fremføringen – DA: løfter evangelisten opp plastflaska si, der midt i scene-bildet, rett ved siden av Maria – og drikker et par slurker. Et eneste stort UFF! Koret var det beste. Korene til Philharmonisk orkester på Gran Canaria er storartet, og disse klarte å få lyden ut av seg og ut til oss, på tross av teppene på veggen. Bach + spanjoler = sterkt! Men de lasket og trasket rundt så det suste i serkene, mens solistene gav sitt bidrag, og scenegulvet rikset med. Da de kom inn, hadde dramaturgen lagt opp til – alle never i været på GLORIA! Rene revolusjonen. Senere ble det Romerhilsenen – eller var det fascist/nazist-hilsen? Og så ble det vinket à la pinsemenighetsmøte. Jeg satt med et brennende spørsmål om hvem i heiteste hadde laget dette hjemmesnekra dramatiseringsopplegget. Det måtte være laget i Holland. Spanjoler ville ikke laget noe sånt. Jeg husker enda da Madrid-balletten viste sin forestilling om Jesu lidelse, død – og ikke minst: Oppstandelse. Iscenesetteren var gått i skole hos Bejard, som hadde satt i scene den uforglemmelige balletten til Stravinskis «Vårofferet» som jeg så på selveste julaften 1968 i den gamle operaen i Paris. Da min 5-menning Ingeborg, høygravid, ropte. «Nå føder jeg!» – men på scenen her i Konserthuset i Las Palmas var det ikke mye forløsning på gang. Gjesp! Jeg leser aldri programmer før etterpå – og vel hjemme: Jo, det var laget av en hollender. Og det skulle vise seg at hollenderen var en gammel storhet fra Harold Pinters tid – fra 60- og 70-tallet. Uffda.
Påskemorgen slukket tildels sorgen, bortsett fra at de forferdelige teppene stadig hang der, og oppstandelsen gikk stille for seg, for å si det sånn. Med teppesordin. Påskeoraoriet fyllte andre del av konserten. Som førstegangsopplevelse, gjenkjente man et par anstrøk fra Juleoratoriet, og tolkningen var noget søtladen. Hollendere er glad i søtt. Festivalorkesteret var et sammensatt orkester, men hollandskdominert. Første del startet med konsert for 3 cembali, men er det et instrument som trenger hjelp av akustikken i stort rom, så er det cembaloet, og selv om de var tre, så ble de kvalt av teppene. I tillegg var de plassert bak orkesteret, og nådde derfor såvidt til scenekanten. En lekker kantate fulgte på: Jauchzet Gott in allen Landen. Med havet som bruste inn gjennom den store glassveggen bak ensemblet, var det det lett å ta av for oss i salen: Vi skulle gjerne reist oss og «jauchzet» med
Bach-festivalens perle må sies å være satser fra Die Kunst der Fuge, som ble fremført i Sala de Camera – Kammersalen, som ligger rett under foyeren til storsalen – Sala Symfonica. Salen er holdt i samme fargene som storsalen, og akustikken er helt optimal for strykeinstrumenter og kammermusikk. Det er svært sjelden å oppleve strykeinstrumenter komme til orde slik som i dette rommet. Det var bare 11 instrumentalister, slik at vi kunne nøye følge linjene i den polyfone fugesatsen. Kort innføring av en mann som gikk rett på sak, gjorde demonstrasjonen av Die Kunst der Fuge med så få instrumenter til en åpenbarelse av Bach’s genius. Fyren var rett og slett genial! Kort og godt! I alle aspekter av hvordan han skapte sin musikk. Undertegnede fikk på sin 8-timers skriftligeksamen i musikkhistorie – ved Universitetet i Trondheim – som oppgave: «Instrumentalmusikken 1685 – 1750»
Man ble litt tom i hodet med det samme, helt til man husket at Bach ble født i 1685 og døde i 1750. Da var det bare å skrive så det fosset. Men da hadde Lina fra Bakklandets Bassangforening allerede forlatt eksamenslokalet, så jeg. Hun hadde ikke husket årstallene på Bach. I løpet av denne Bach-festivalen fikk man på en måte fasiten på eksamenen i 1978.
Påskeaften var det Jazzing Bach i enda en kammersal i konserthuskomplekset. Men, her klarte man ikke å amalgamere Bach med jazzen. Det har jo enkelte klart, men ikke her. De ble værende i hver sin verden. Publikum overså problemet og henrykket seg etter sin forventning.
Konsertraidet i Las Palmas denne gangen sluttet der det begynte: Buskspæll på Café Classica Lyrica i Gamlebyen. Denne gangen var vi bare 6 publikumere sammen med pianisten Ivan Medina og hans operasangerinne som nå er sanglærer i byen. Hun overrasket med å snakke både engelsk og fransk, og hadde studert i Swiss-Romain, som hun sa. Denne kvelden endte opp med at de fleste stod opp og sang solo, uten blygsel, og Mamma Medina dro av langt flere saker og ting på el-pianoet med komp, samt gav den nye presten i Arguineguin en ny verbalomgang fordi han har tatt fra henne el-orgelet med komp og nå forlanger at hun spiller piano. Vi var stadig enige om at vi ser frem til hans avgang. Oddlaug (86) – nestoren i det skandinaviske miljøet i Las Palmas etter 19 vintre her, var med til dette musikalske vannhullet denne kvelden. Regner med at oppdagelsen av dette stedet vil føre til skandinavisk invasjon, og at det aldri blir det samme mer, men det er ellers aldri det samme fra kveld til kveld nå heller. Buskspæll på sitt beste! Billettprisen hadde steget fra 3 € til 5 € nå da. Ta med instrumentet ditt og bidra! Det begynner med lettere saker, går så inn i de dypere lag med Mozart, Bach, Chopin, Debussy, Schubert – og kommer ut igjen med alle mann på dekk.
OBS: Alle er stille som mus under de enkeltes fremføringer. Man åpner ikke ølflaska da!
I kveld, 19 april – 2016, spiller Bach Collegium Japan med prof. Suzuki i Concertgebouw i Amsterdam: Bach’s h-mollmesse. (Amsterdam må være inne i en sann Bach-svir for tiden.) Om 2 dager fremfører de samme i St.Petersburg. Hvorfor inviteres de ikke til Nidarosdomen, så får vi høre hvordan Bach kan fremføres i sin destillerte form? Suzuki skriver i overskrifts form, med store bokstaver, – på sin internetside, at Bach tilhører Menneskehetens kulturarv, og at det er viktig at Bach når ut til alle mennesker. Det er helt tydelig at det er en voldsom Bach-bølge ute i verden for tiden. Du kan kaste deg på Bach-bølgen med å henge deg på som «groopie» på Suzukis utrettelige Bach-misjonering. Slå opp på Bach Collegium Japan – Schedule. Der finner du solorecital – både orgel og cembalo med Suzuki selv, og Suzuki med hele sitt ensemble, samt hans internasjonale solistrekke. Du rekker 28. mai i Kobe kvinneuniversitet sitt kapell: Meine Seele erhebt den Herren. Din sjel vil helt sikkert også «erhebe» seg. Ingenting renser og renstemmer hjernen slik som musikk av Bach. Kanhende er årsaken til Bach-bølgen at vi har så mye støy å bli kvitt.
Glærum, 19.april 2016.
Dordi Skuggevik
