Norsk utenrikstjeneste skal bl.a. assistere Norges statsborgere i utlandet hvis det oppstår problemer. Når det gjelder praktisk bistand ved sykdom, død, hjemsendelse i enhver forfatning, hjemsendelse av eiendeler, besøk på sykehus, hjelp til å oppnå legehjelp, sykehusopphold – så er dette av utenrikstjenesten blitt delegert til Sjømannskirken: «Den norske kirke i utlandet». Det er diakonene som utfører denne assistansen. Jeg har sett dette arbeidet på nært hold i Arguineguin på Gran Canaria hvor jeg har sunget i Sjømannskirkekoret i 15 år.
I Cambodia er det ingen norsk sjømannskirke, og da sønnen min (48) døde i Phnom Penh 15.juli 2020, var det ingen hjelp å få hjemmefra. Trolig har UD ikke tenkt over forholdet med at det ikke er noen norsk sjømannskirke å overlate jobben til – i Cambodia. Dette landet er, kort sagt – en hvit flekk som ikke er dekket av noen bistand fra den norske utenrikstjenesten. Det er Sveriges ambassade i Phnom Penh som skal ta seg av norske saker i Cambodia – etter instruks fra den norske ambassaden i Bangkok. Mine mailer til begge ambassader ble skarpere og skarpere, og jo stillere satt de ansatte. Jeg oppfant ordet handlingsangst. Så lenge de satt stille, gjorde de ikke noe galt som kunne skade karièren.
Jeg kom i skade for å klikke avgårde en av mailene til den franske ambassade i Oslo, og der var holdningen en helt annen: – Så tragisk! Hva kan vi gjøre for Dem, Madame? var reaksjonen. Om det er franskmenns innbyggede høflighet og vennlighet som gikk på banen, eller om det er det forholdet at fransk utenrikstjeneste ikke har noen «Fransk kirke i utlandet» som de kan delegere diakonale utgaver til, skal være usagt, men holdningen hos de franske stod i skarp kontrast til holdningene jeg møtte i de skandinaviske ambassadene i Bangkok og i Phnom Penh. Der satt de bare og repeterte sitt ostinat: – Det er familiens ansvar! Det er familiens ansvar! DET ER FAMILIENS ANSVAR!
Sjømannskirken som ligger nærmest Cambodia, er den i Pattaya i nabolandet Thailand. Da min sønn kom i fengsel i Sihanoukville i 2014, spurte jeg denne sjømannskirken om de kunne assistere min sønn. Han trengte penger for å kunne kjøpe mat i fengselet. Sjømannspresten skrev: – Fra Pattaya til Sihanoukville er det langt. (punktum!) Jeg svarte: – Det vet jeg. (punktum!) (Det er 1 time med fly + 2 timer med bussen.)
Den gangen fikk jeg råd av en halvt vietnamesisk venninne i Frankrike om å gå til La Mission Etrangère i Paris – Fremmedmisjonen. Jeg fikk kontakt med deres prest i Sihanoukville. Han ble med meg til fengselet, han skaffet advokat (som jeg la igjen penger til hos ham), han var med sønnen min i retten og oversatte alt, han hentet ham ut og hadde med rene klær da han ble satt fri, han losjerte ham i to døgn, og satte ham på bussen til flyplassen. Jeg er selv katolikk, men ikke min sønn. Likevel fikk vi denne fantastiske hjelpen av presten.
Nå, da sønnen min døde, måtte jeg også be denne presten hjelpe meg. Det er som sagt – 2 timer med bil fra Sihanoukville, der han bor – til Phnom Penh, der sønnen min døde. Fordi det ikke var noen assistanse å få hos utenrikstjenesten, måtte jeg igjen be denne presten om hjelp. Via lensmannen her, kunne jeg sende over fullmakter. Selv om han fikk dem sendt direkte, måtte han likevel opp i den svenske ambassaden i Phnom Penh for å få papiret offisielt overlevert. Penger sendte jeg til ham via Western Union, for han la ut store summer for meg. Jeg måtte kjøre 14 mil x 2 til Trondheim for å få tilgang til Western Union. Tenk om ambassaden kunne ha betalt det, og så kunne jeg bare ha overført pengene til UD i Oslo?
Presten ledsaget dessuten min døde sønn med vakre seremonier som gav den døde verdighet i alle ledd: – ved kremasjonen i Phnom Penh, med et rituale i kirken i Sihanoukville der et bilde av ham var oppstilt ved siden av en liten urne hvor presten hadde lagt inn litt av asken, og til slutt – seremoni ved og i askekapellet i Sihanoukville, der den lille urnen i form av et dreiet messingspir, og hans foto i ramme, ble plassert i veggen.
Fra historien i 2014 skal jeg skryte av én person i den svenske ambassaden, som bistod med å ta imot penger til mat via Western Union, som tok dem ut i Phnom Penh, og som fikk dem sendt til fengselsdirektøren via en internoverføringsordning i Cambodia – og i dette fattige, korrupte landet, fikk heldigvis sønnen min pengene overlevert av fengselsdirektøren. Men – mannen som hjalp meg i den svenske ambassaden – han var cambodsjaner…ikke skandinav.
Omsider kom også en person fra den norske ambassaden i Bangkok over til Sihanoukville med nødpass. Selveste politisjefen i Sihanoukville hadde kidnappet min sønns pass, og kunne dermed presse ham på forskjellig vis – men da de kom med nødpass – DA fant de plutselig igjen passet hans i en papirstabel på politistasjonen. (De hadde ikke lenger noen nytte av passet.) Denne historien har jeg ikke kunnet fortelle mens min sønn enda bodde der borte, av frykt for at politisjefen kunne komme til å få vite at sønnen min hadde sagt dette. De Røde Khmerene som ødela sin egen befolkning og sitt eget land er ikke borte. De sitter i viktige posisjoner. Dem de dreper kan lett identifiseres som deres offer, for hele hodet er blått – som resultat av drapsmetoden.
Trenering i alle ledd har preget denne måneden mens min hjelper – presten, har prøvd å få til kremasjon og hjemsending av urnen. Da det viste seg at dødsattesten hadde feilstavet navn og feil alder på avdøde, ble det en ny forsinkelse i saken. Da ble mine mailer så glødende, at ambassadens folk i Phnom Penh omsider skrev et offisielt brev som begravelsesbyråmannen kunne ta med til sykehuset for å få en ny og korrekt dødsattest, ellers ville ikke urnen kunne føres ut av landet. Jeg spurte hvorfor ikke en ansatt i ambassaden kunne bli med begravelsesbyråmannen til sykehuset. Men nei, det skjedde ikke. Jeg tror de ansatte ikke tør gå ut i gatene, de er redde for kravet om penger under bordet i dette landet – de er i det heletatt redde for ikke å overleve dette oppholdet i en av Østens farligste byer – slik at de kan komme seg tørrskodd vestover til neste champagne-mottakelse og videre bortover og oppover i karièren.
Jeg fikk meg sitert reglement og praksis fra Bangkok-ambassaden – gjentatte ganger. Jeg skrev at den som ikke tenker med hodet, må tenke med reglementet. Jeg skrev at reglement er til for å tolkes i forhold til en gitt situasjon – og anvendes.
Jeg skriver dette av to grunner:
1: Det er mange unge mennesker bare i min omgangskrets nå som reiser til Cambodia. De bør informeres om at utenrikstjenesten ikke løfter en finger hvis de ender i trøbbel av noe slag, og hvis de dør – som en kan gjøre på mange måter i dette landet, må familien ta seg av liket, for det gjør ikke utenrikstjenesten – og da hjelper det heller ikke å ha reiseforsikring. Det er ikke alle som er medlemmer av den internasjonale organisasjonen – Den katolske kirke, og heller ikke der er alle slik en «action man» som den fabelaktige presten jeg kjenner. Og bosetter du deg for en periode – og dør, så kan familien glemme alle dine eiendeler. Venner som kunne ha hjulpet, går under jorden og gjør seg utilgjengelig når politiet kommer til boligen for å ta hånd om etterlatte ting. Da er det best ikke å være der, for da kan du kastes flere måneder i fengsel mens de forhører deg – og det er ikke morsomt i dette landet. Arven fra det kommunistiske skrekkregimet til Røde Khmer er fremdeles svært present, om enn under overflaten.
2.Jeg vil nå anmode Stortinget om en høring – ikke bare om Norges manglende representasjon i Cambodia – men også om å se på holdninger og evne til å aksjonere blant folkene som bemanner utenrikstjenesten, for det er helt under enhver kritikk. De har gått gjennom norsk barnehage og norsk skole og har lært seg å gjøre det som blir sagt til dem – uten å tenke selv. Hvis det kreves at de må gjøre noe som ikke står i reglementet, blir de lammet av handlingsangst. De har kort sagt ikke situasjonsbetinget aksjonsevne og arbeidsvett! De mangler dessuten vanlig oppdragelse og empati. Kort sagt: De mangler menneskelighet!
Det er noe som må skje med selve utdannelsen og opplæringen av dem som bemanner utenrikstjenesten. Folk som begynner i utenrikstjenesten, forandrer fort personlighet. De virker programmert til å bli distansert, likegyldige, fantasiløse, lite situasjonsorientert, lite resultatorientert og direkte handlingslammet – ja, de preges av handlingsangst.
Hva så med dem som sitter hjemme i UD i Oslo?
Hele familien min, ja – hele bygda visste via internett at min sønn var død, uten at jeg visste det. Min nevøs kone oppsøkte meg i 9-tiden neste morgen og fortalte om dødsfallet. Jeg ringte prompte UD. Han som tok telefonen ropte ut i rommet: – Det er avdødes mor som ringer! De visste det! Likevel ringte de meg ikke! Da min sønn ble fengslet i Sihanoukville i 2014 ringte de meg heller ikke fra UD. Jeg fikk vite det av en aggressiv og bedriten journalist i lokalavisen pr. tlf. Den gangen visste de det også – uten å reagere.
Jeg ble denne gangen satt over til «utrykningsavdelingen». Damen som svarte hadde så mye bolledeig mellom ørene at jeg gav opp. – Jeg vet, sa jeg – at det er den norske ambassaden i Bangkok som må jobbe med dette via den svenske i Phnom Penh. Kan du be ansvarshavende i Bangkok ringe meg? Hun gjorde det, og han som ringte fra Bangkok var mer på stasjonen, men ellers holdt han seg til reglementets liturgi og resitasjon og satt tørrskodd på kontoret.
Min sønn døde altså 15.juli. Han ble kremert 22.juli. Mandag 17.august hadde allerede alle papirer vært i orden i nesten en uke, så jeg spurte om de ikke kunne få urnen på KLM-ruten Phnom Penh – Seoul – Amsterdam – Trondheim – 17.august. Men da hadde hele Cambodia gått ut i Corona-forsinket nyttårsfeiring og fellesferie, og presten holdt på å ta igjen alle kirkelige handlinger som hadde vært utsatt fra Påske. Det ville vært en smal sak for en i ambassaden å kjøre urnen ut til flyplassen denne dagen og fått den ekspedert med KLM. Jeg kunne ha hentet den neste dag – tirsdagen, på Værnes, og begravelsen her kunne ha gått sin gang fredag 21.aug. som planlagt – men, på bakgrunn av mine erfaringer med ambassadepersonellet, gadd jeg ikke engang spørre dem om noen kunne kjøre urnen til flyplassen. (JaJaJa: – jeg hører resitasjonen helt hit – DET ER FAMILIENS ANSVAR!)
Stortinget bør foreta en høring om opplæring og trening av disse folkene, men jeg tror ikke det vil gi noe resultat, dessverre. UD bør opprette assistansestillinger der det ikke er noen «Norsk kirke i utlandet» som kan komme folk til unnsetning, for det er ikke alle som er katolikker og som evner å skaffe seg kontakter via La Mission Etrangère i Paris!
Glærum, 22.august – 2020.
Dordi Skuggevik
(Denne teksten oversendes UD og omtalte ambassader, samt en aktuell stortingsrepresentant som forberedelse for høring i Stortinget.)
