Første morgen i Rouen går jeg rett til katedralen, og ser hva som er gjort i det som skal være Olavskapellet. Så tar jeg taxi de 9 kilometrene til forstaden Saint-Etienne-de-Rouvray, som ligger på andre siden av Seinen – mot sørøst. Taxisjåføren sier at byen har 25.000 innbyggere, og en massiv araberbefolkning fra Algerie. Nabo-forstedet har en enda større araberbefolkning fra Algerie, sier han.
Ikke så mange husker, eller har hørt om, Algerie-krigen – i Norge. Presten jeg møter i katedralen om kvelden, sier at han har møtt menn som var franske soldater i Algerie den gangen, og de er enda merket av halshuggingene som de ble vite til. Araberne i Algerie kan å halshugge. De halshugget alle de 7 munkene i cisterciencerklosteret i Atlasfjellene i 1996. Munker fra samme kloster i Citeaux i Frankrike, som munkene som bygger kloster på vårt hjemlige Munkeby. De var Munkeby-munkenes venner, klosterbrødre, jevnaldrende.
26.juli fikk den gamle presten i Saint-Etienne-de-Rouvray, pater Jacques Hamel (87), strupen skåret over foran alteret ved morgenmessen i den gamle kirken midt i gamlebyen. Den andre mannen som var tilstede har vi ikke hørt så mye om, forklarer en venninne som er journalist i avisen i Rouen. Men, han var lenge på sykehus etter angrepet fra Islams sønner. Journalisten forteller at de to mennene i kirken skulle drepes, og kvinnene skulle tas som gissel. Denne andre mannen skal ha blitt såret i halsen, latt seg falle på gulvet og spilt død. Så klarte altså den ene nonnen å komme seg ut, og politiet må ha tatt verdensrekord i raskt på stedet, hvor de skjøt de to beistene på trappa.
I dag – søndag 16. okt. snakket domprosten i Rouen-katedralen om Pater Jacques Hamel, og siterte hans siste ord som Paven gjentok flere ganger i sin preken i kapellet i Vatikanet i minnemessen for ham: – Vas t’en Satan! (= Vik fra meg, Satan!). Prosten nevnte også en minneseremoni i Nice om dem som ble mast ned i asfalten av den tunge lastebilen på nasjonaldagsfeiringen 14.juli, av Islams løpegutter. Prosten manet til bruk av rettferdighet og menneskelighet overfor våre fiender. Det kan bli lettere sagt enn gjort i Frankrike. Ved ankomst til jernbanestasjonen her i Rouen torsdag kveld, var det for første gang svartkledd terroristpoliti (3) med politihund. Neste kveld var det grundig sjekk av hver enkelt, før vi fikk gå inn på konsert i katedralen, men i dag – ved høymessen, var det ingen kontroll, merkelig nok. Konsertpublikum er høyere prioritert enn kirkegjengere av den sosialistiske regjeringen…..
Så står jeg der da, på fortauet vis-à-vis den runde kordelen av den lutende, gamle, værslitte kirken i Saint-Etienne-de-Rouvray, der jeg ser den lille døren inn til sakristiet som pater Hamel ikke stengte bak seg den morgenen. Han stengte den vel ikke noen morgen, tenker jeg, for det var vel her de få som kom til morgenmessen pleide å gå inn. Jeg er kommet for ved selvsyn å se stedet hvor dette punktet i historien nå virkelig brenner, hos dem som ikke prøver å trå vannet og tror dette går over av seg selv. Jeg hilser på tre husmødre i den modne, loslitte alderen, som er på vei med trillebagene for å handle inn til helga, kvinner som levde opp her da dette var en velfungerende og hyggelig klassisk fransk landsby. Jeg snakker med dem en stund. De peker og viser meg presbyteriet – prestegården der borte ved rådhuset. Det er vel ca. 300 meter Pater Hamel hadde å gå til sine morgenmesser for de få daglige kirkegjengere. Nå står prestegården tom. Det er bare messe lørdagskveldene med prest som bor et annet sted. Lenger oppe ligger arabernes moské. Kvinnene sier at det er en god stund siden de turde å gå ut av hjemmet sitt på kvelden. De sier at drapet var planlagt. Beistene hadde observert hvem som kom og gikk – når – til disse enkle morgenmessene for de få. Så slo de til.
Etter at taxien satte meg av på andre siden av kirken, oppe på kirkeplassen, gikk jeg ned langs kirkeveggen på min høyre side. På min venstre side lyder glad latter og roping fra lekende barn i barnehagen. Disse beistene utførte altså sin ugjerning rett ved disse lekende barna i barnehagen. Rett ved barna skjøt altså politiet med skarpt og drepte svina. De som planla ugjerningen visste veldig godt at barna var der. Det gjør det hele enda mer opprørende og grotesk.
Jeg spør kvinnene hvor jeg finner en blomsterbutikk, sier farvel til dem – og takk, og går opp forbi den andre siden av kirken. Innehaversken driver blomsterbutikken «Jardin de la Tendresse» (= Ømhetens have) – Vi har bruk for ømhet her nå, sier hun, – etter denne grusomme hendelsen. Hun forteller at det var enorme mengder blomster i tiden etter prestedrapet. Men det offentlige måtte fjerne dette etter en tid. Når jeg kommer med mine 7 store, mørkerøde roser, så er alt rent og ryddet, uten blomster av noen art. Jeg binder rosene fast i gitteret foran porten, for at dette ikke skal glemmes, – for både den gamle presten og de andre som ble nødt til å oppleve Ondskapen in corpore denne morgenen.
Det blir lenge å gå frem og tilbake før taxien kommer. Blomsterselgersken ringte etter taxi for meg. Jeg tenker på dem jeg traff i katedralen før jeg dro hit. De som stod for organiseringen av konserten om kvelden. – De forteller oss, sier den ene, – at dette bare er en enkeltstående episode, uten sammenheng med noe annet. Og hvis vi hevder noe annet, så lider vi av islamofobi. Alle de tre, fire mennene synker sammen, blir bleke om nebbet og ser rådville ut. – Nei, sier jeg, dette er et ledd i en stor plan. Europa er allerede underminert av Islam, og det som skjedde i Saint-Etienne-de-Rouvray er Islams sanne ansikt, husk det! Og jeg kjører hele leksa mi om at Islam ikke er noen religion, men en statisk, totalitær, imperialistisk politisk ideologi – maskert som religion, for å undertrykke og kontrollere folk. De «milde» muslimer er tragisk nok folk som prøver å komme seg ut av ideologiens grep, men som ikke kan forlate Islam uten å risikere å bli drept. Mennene ranker seg faktisk litt. – Og, sier jeg, – finn dere ikke i å bli kalt «islamofober»! Det er et triks for å stoppe kjeften på dere – fra å yte motstand mot svineriet! De ser riktig oppløftet ut etter min vanlige salve om Islam, og inviterer meg på mottagelsen de skal ha etter konserten.
I kveld, søndag, blir Marine LePen intervjuet på fransk hovedkanal. Den kvikke, selvsikre kvinnelige intervjueren avbryter henne hele tiden, så Marine ikke får komme frem med det hun vil ha sagt, enda hun snakker i lynets hastighet mens avbryteren trekker pusten.
Journalisten forteller meg at det nå er lovforbud mot niquab i Frankrike, av sikkerhetshensyn, men flere kvinner går likevel med de svarte teltene. Det er en liten mult hvis de blir tatt, men Islam har et opplegg hvor de får multen refundert, sier hun. Journalisten sier at det er etnisk europeiske konvertitter som oftest går med svart telt. (Jamfør den frekke og maktbrunstige norske konvertitten i Stavanger!)
Søndag morgen står jeg og ser inn i Olavskapellet, på det røde feltet med montransen som viser Olavsrelikviet, og tenker at Pater Hamel nok gikk i den store prosesjonen med prester og biskoper da Olavsrelikviet skulle bæres inn for 2 år siden – søndag 19.okt. 2016. Her begynte Olavs vei til martyriet. Her endte Pater Hamels livsvei i martyriet.
Rouen, søndag 16.okt.2016, Olavs dåpsdag i kirkekalenderen.
Dordi Skuggevik
