Forfatter: dordis

22.juli i år, befant jeg meg på det katolske leirstedet Mariaholm i Østfold. Ved slutten av Laudes, før frokost, sa Fr. Erik Ruud: – Idag skal alle landets kirkeklokker ringe 5 minutter kl.12. Også her. Det ble gjort. Det var med stort alvor vi hørte klokken klinge utover Øyeren.

Ved messen kl. 18 om kvelden, gjaldt alle forbønnene før nattverdliturgien – 22.juli. Fr. Erik Ruud hadde nok selv skrevet dem, med stor klokskap. Forbønnene inkluderte også attentatmannen fra 22.juli for 10 år siden – at han måtte innse rekkevidden av sin illgjerning, at han måtte komme til forsoning med seg selv og verden, og bli rehabilitert i samfunnet. (Jeg kan ikke gjengi denne forbønnen korrekt – bare etter hukommelsen – innholdet av den. )

Avisen «Driva» værer blod:

Onsdag 28.juli gir avisen «Driva» ros til det som er skjedd på Sunndalsøra i anledning 10-årsminnet, men fredag 30. juli trykker «Driva» den rene revejakten på politikere i Surnadal kommune som ikke har sørget for en offentlig sorgmarkering ved 10-årsmarkeringen for attentatet i Oslo og på Utøya: Nanna Ranes begår et revolverintervju i beste NRK-stil, der varaordføreren, i anledning ordførerens ferie, legger seg flat på vegne av kommunen.

Kirkene ikke nevnt:

Det merkelige er at kirkenes ringing 22.juli overhodet ikke blir nevnt, hverken på Sunndalsøra eller i Surnadal, mens det nevnes at Domkirken i Molde har hatt en markering, etter initiativ fra Fylkesmannen/Statsforvalteren. Kirkene burde ved denne anledning ha vært åpne og tilbudt folk et stille rom, med anledning til å tenne lys. Men – journalistene begge datoer er sannsynligvis av dem som deltar på å kle Kristendommen av Fedrelandet, så Kirkens trøstende rolle på slike dager skal usynliggjøres. Og hva har en da? – Jo, en traurig sementtrapp foran inngangen til Kommunehuset…

Hvor lenge skal man sørge offentlig?

I USA er det i snitt 2 masseskytinger pr. uke, utført av frustrerte personer.  Her i landet har vi hatt én. Hvor lenge skal man sørge offentlig? Skal Surnadal kommune nå – etter revolverintervjuet til Nanna Ranes, føle seg forpliktet til offentlig markering hvert år fremover?

«La de døde begrave sine døde,» står det i Bibelen. Arnulf  Øverland, kommunist og Arbeiderpartiets huspoet, har skrevet: «Ingen kan resten av livet, stå ved en grav og klage. Døgnet har mange timer, året har mange dage.» Er det å anbefale at man hvert år skal rive opp igjen sårene hos dem som mistet sine? Og de skadete, som etterhvert har klart å komme seg videre, skal de hvert år tas med tilbake til start? Jeg tror man bør være forsiktig med stadige nymarkeringer, selv om det ligger nær å utnytte tragedien politisk. Det er i så fall det verste.

Jakten på «kommende ekstremister»:

I «Driva» og flere steder dukker det stadig opp at vi nå får en heksejakt på mulige kommende ekstremister. Man skal «track them down» – som amerikanerne sier – spore dem opp, og ta dem før det smeller.

Så – hvorfor smeller det? Det smeller fordi at det ikke er lov å diskutere ubehagelige forhold. Det frie ord blir fratatt dem som lufter kontroversielle syn på hete og vanskelige saker og forhold, som f.eks. innvandring, islamisering etc. Hvis det ikke kan være tillatt med fri ordveksling i slike saker, uten knebling, diabolisering og utestenging – da kommer det til å bli snakket med kuler, krutt og granater. Det blir eksplosjon, i stedet for diskusjon og dialog. Å nekte folk det frie ord, fører til en totalitær stat, der alle må gå gjennom samme meningskorridor. Noen finner seg ikke i det, og da smeller det – igjen!

Glærum, 31.juli – 2021.

Dordi Skuggevik

Fra min Facebook-side, henter jeg denne teksten over til Bloggen, fordi mange som som leser min blogg, er ikke på FB. På FB blir jo tekstene ledsaget av foto. Vi har jo nå til enhver tid et utmerket kamera i vesken eller i lommen: Mobiltelefonen. Jeg har alltid vært glad i å fotografere, helt siden Ole Kristen, min yngste bror, kom hjem med et Ricoh-kamera fra Japan, som jeg fikk av ham. Et foto forteller så mye som en tekst ikke kan formidle, og omvendt – så det blir til at jeg nå skriver sjeldnere på bloggen, mens det blir oftere på FB.

I potetblomstringens tid: På denne store «roadtripen» jeg har vært på, er jeg blitt slått av de fantastiske potetåkrene jeg har kjørt forbi. Har liksom ikke sett blomstrende potetåkre siden barndommen, synes det meg. Kanskje er det fordi det ikke dyrkes særlig poteter lenger i Surnadal, hvor jeg bor?

Det begynte da turen startet: Oppover Sunndalen lå disse store teppene med lillablomstrende potetåker. Oppover mot Drivdalen var potetblomstringen såvidt begynt. Nedover Solør ble det helt overhendig. Hvitblomstrende og lillablomstrende store, vide flater av vakker potetåker. På Mariaholm fikk vi helt perfekt kokte poteter med deilige sauser, så vi vet hva vi har i vente.

Jeg er alltid på den pontifikale (ledet av biskop) katolske messen i Nidarosdomen på Olsok – 29.juli, og på vei hjem stopper jeg alltid i Viggja og kjøper nypoteter. Da koker jeg en stor kjel, legger kløvde poteter utover tallikken, strør over stekt flesk, topper med gressløk og inntar et måltid jeg bare inntar 1 gang pr.år til potetens pris.

På graven til Fredrik den store av Preussen i Sans Soucis i Potsdam ved Berlin, ligger det alltid en frisk potet, som påminnelse av at han berget sitt folk fra hungersnøden med å innføre poteten.

Vi husker også Irlands store mannefall midt på 1800-tallet da befolkningen døde av sult i et høyt antall, da potetpesten ødela avlingene. Et annet aspekt av det, var – at samtidig som Irlands befolkning døde av potetmangel, eksporterte de engelske jordeierne i Irland nok matkorn til England til å kunne ha brødfødd hele Irlands befolkning… De som klarte å rømme fra sulten i Irland, og kom seg på immigrantskipet, var så uttært, at når de gikk iland på Amerikas østkyst, gikk de bare bort i fjæra, la seg ned og døde. Etter ankomster av immigrantskip fra Irland, kunne det ligge floinger av hundrevis av døde der bortover i fjæra.

De som var for gamle til å komme seg på immigrantskipet, satte seg under et tre og så etter dem som dro, og så skar de strupen over på seg – slik at på avstand så det ut som om de hadde en stor munn som smilte til dem som dro.(Jeg har særemne i irsk historie og litteratur fra Dragvoll/NTNU)

Far siterte ofte en norsk dikter – husker ikke hvem: Mens den engelske lord ble mektig og fet, på biff ifra irerens land, måtte ireren selv prise hver stund, han hadde poteter og vann. (Wildenvey?)

Igår morges stoppet jeg ved Fale i Sunndalen, ved bua hvor det selges egg og poteter. Jeg gikk bort til potetåkeren og så den på nært hold der den blomstret i lilla. VAKKERT! Så begynn middagslagingen din hver dag med å koke poteter, sett dem på bordet, overdrysset med nyklippet persille, gressløk eller purre. God appetitt! «I Jesu navn» – ville en ire ha sagt.

Glærum, St.Jakob av Compostellas dag, 25.juli – 2021

Dordi Skuggevik

Da ankom bok nr. 2 av vår tidligere ambassadør Carl Schiøtz Wibye: ET VAKLENDE EUROPA. Selv om det kan bli en sinister opplevelse å lese den, skal det bli svært interessant.

En diplomat har jo 2 års karantene etter endt tjeneste, der de ikke kan uttale seg om forhold de har fått kjennskap til gjennom tjenesten. Da ambassadør Carl Schiøtz Wibyes karantene var over, kom hans bok TERRORENS RIKE om hvordan oljepenger fra Saudi Arabia sprer ørken-islam, Wahabismen, i verden idag, især i Europa. Jeg skrev en omtale av den på bloggen min, dordis.no. Det var derfor med stor forventning jeg bladde gjennom innholdsfortegnelsen igår kveld da den dumpet ned i postkassen.

Han ser utviklingen i Vest-Europa sett fra det tidligere Øst-Europa, ser jeg, og han skriver at det er disse statene i øst som nå er Europas frontlinje, på grunn av sin erfaring med totalitære diktaturer.

Ved en rask gjennomgang ser dette ut til å være en bok alle bør lese, for rett og slett å kunne orientere seg i den situasjonen vi pr. idag lever i i vår del av verden.

Hans første bok, TERRORENS RIKE, bør også alle lese, fordi den angår vår livssituasjon pr. idag i veldig grad. Den kom på Gyldendal, mens denne kom på Document forlag. Hvorfor har han skiftet forlag? Trolig er det fordi Gyldendal har fått kalde føtter i forhold til å omtale Islams trussel i Europa. Da jeg skrev min omtale av hans første bok, ringte jeg Gyldendal for å få snakke med redaktøren, men ingen ville vedkjenne seg fadderskapet. Massakren av alle i redaksjonslokalene til karikaturmagasinet Charlie Hebdo i Paris, og mordanslaget på redaktøren av Gyllandsposten, har i sterk grad skremt vettet av alle som skal praktisere det frie ord i verden idag.

Alle frykter Islams dragoner som har ført krig mot Europa i 1400 år. Nå tar Islam Europa innenfra. Det har statene i Øst-Europa forstått – på grunn av sine historiske erfaringer. Vest-Europa nekter å la seg opplyse om dette, og lever ut sin store naivitet.

Vår tidligere ambassadør, Carl Schiøtz Wibye, har levd og arbeidet på diplomatisk topplan i landene han skriver om – bl.a. 9 år som vår ambassadør til Saudi Arabia. Han skriver lettfattelig, kultivert og dyptpløyende innen en akademisk ramme med rikholdige fotnoter.

LØP OG KJØP! Du får boken tilsendt ved å slå opp på nettbutikken til Document forlag. At Carl Schiøtz Wibye utgir boken på dette forlaget, er også en kvalitetsattest for dette forlaget.

Glærum, 13.juli – 2021.

Dordi Skuggevik

Mange leser bloggen min, men ikke kontoen min på Facebook. Jeg ramlet inn på Facebook da Magne døde ifjor sommer. Jeg var nødt til å kunne snakke med min hjelpesmann, presten i Sihanoukville, på Messenger for å få ting til å skje der borte. Planen var å lukke Facebook igjen når dette var over, men det ble til at jeg fortsatte. Årsaken skal jeg skrive om senere.

Ole Dahl Rossbach og jeg dro avgårde til Opera di Setra i Tylldalen, til forestillingen 4,juli, og vi la det opp som en turistrunde i nærmiljøet: Surnadal – Romundstadbygda/Vålåskaret – Meldal, Kvikne, Tynset, Tylldalen, Alvdal, Folldal, Dovre, Dombås, Lesja, Romsdalen, Molde, Surnadal: 3 dager – 75 mil! (Jeg er 76, Ole 81 og Rossinante II (bilen) 12 år.) Basis var 2 netter på det utmerkede Tynset Hotel. Vi rakk også en hyggelig formiddagskaffe søndag før operaen i fjellet – med russekompiser Jarle og Lisbet på Tynset!

Her på bloggen skriver jeg inn tekstbitene fra reportasjen på Facebook, men kan ikke legge inn foto, som er vesentlige! – og ikke dialogene med lesere som skriver inn respons på tekst og bilder, og den dialogen som utvikler seg. Vi har jo det fantastiske kameraet på mobilen nå, som alltid er der i lomma/veska. Dere får ‘imaginere’ – forestille dere – fotoene… og ellers vurdere om dere ikke skal overvinne fordommene mot Facebook og melde dere på. (Mer om det en annen gang.)

På vei til Tynset og Opera di Setra i Tylldalen, tok vi en pause ved den eldgamle trekirken på Kvikne. 26 grader varmt. Det gamle tjærebredde treverket var veldig varmt å legge hånda på. (Foto)

*

Bakte poteter og øl på Tynset Hotel og masse glade stemmer og sang i sommernatten, som før Kinasyken tok oss. Det er lenge siden jeg har hørt lyden av livsglede! Deilig! (Foto)

*

(Om selve operaen på setra en annen gang: Mozarts «Tryllefløyten» sterkt tilpassa seterlivet…!)

*

Første stopp på veg hjem fra Tynset idag var Kjell Aukrust-museet i Alvdal. Det var ikke åpent enda da vi passerte, men vi studerte eksteriøret på Arkitekt Sverre Fehns fabelaktige bygg. Vi skoda Flåklypa på bergets topp, studerte sponkledningen på eksteriøret, den flotte røde skiferen på taket, og omfavnet den vi mest identifiserte oss med denne dagen: Ole – Ludvig, og jeg Solan Gundersen. Jeg MÅTTE identifisere meg med Solan Gundersen for å klare å kjøre disse 750 km på disse tre dagene, 30 av dem på grusvei opp til Opera di Setra. Vi beundret klokketårnet på et fjøs så intenst at vi så ikke avkjørselen til Folldal, så vi kjørte sørover helt til vi passerte skiltet med «Rendalen»! Da slapp Solan Gundersen gasspedalen med et skrik og snudde bilen. Vi tapte 1 time på denne kuvendingen, for det var mye veiarbeid på strekningen. «Hva sa jeg?» hørte vi Ludvig mumle da vi passerte på vei nordover igjen, mens Solan Gundersen så ut i været og plystret da vi svingte inn på veien som går gjennom Folldal. (Foto)

*

Vi kjørte og kjørte gjennom Folldal, og fant ikke noe sted å skaffe oss litt formiddagsmat og kaffe, og nødproviantpakkene som ble smurt og lagt i kjølebag ved avreise fra Glærum, var oppspist. Ikke en skarve bensinstasjon var å oppdrive. SENTRUM stod det på et skilt, men det fant vi bare kommunehuset og et stort hus det stod NAV på. Vi svingte ned igjen, og tilfeldigvis så vi noe butikkeri med «Den lille kafe». Den var nedlagt forlengst, sa damen i matbutikken der den hadde holdt til. Hun sa vi skulle fortsette oppover noen svinger. Det skulle vi finne «Gruvekroa».

Først bar det gjennom et byggefelt fra vår tid, men så åpenbarer det seg et felt med disse flotte trehusene fra arkitekter som utdannet seg på NTH 1930 pluss/minus. De som tegnet de staseligste norske trehus. Disse i Folldal er veldig flotte og velholdt. Og så: Der lå gruva med museum, butikk, kafe med hjemmelaget eplekake, rabarbrakake med rabarbra fra den gamle direktørens have, tog man kunne kjøre med inn i gruva…! Vi sa i kor til dem bak disken: DETTE ER JO EN PERLE!!! Hvorfor holde den hemmelig?! Råd til alle store og små: KJØR TIL FOLLDAL GRUVEMUSEUM – STORE OG SMÅ – OG HA EN FLOTT DAG! De lager panacottaen selv, og de steker elgkarbonadene selv! (Foto)

*

Kong Eystein/Øystein bygde jo «stasjoner» på post- og ferdselsvegen over Dovre, som også ble pilgrimsvegen til Nidaros, mens hans bror, Kong Sverre, levde det store kongeliv helt ned til Miklagard/Konstantinopel først på 1100-tallet.

Oldefar til min sønn, bonde på Lesja, var postfører utover Romsdalen og over Dovre. Ulvepelsen og de skinnfora støvlene som rakk helt til skrittet, finnes enda i Nørspe/Nørstebø i Kjøremsgreda, Lesja.

En gang kom to hestskysser ned en sidevei, kjørte opp på hver side av posthesten, og mennene tok den i bikslet, men røvertoktet mislyktes da postkjøreren reiste seg opp i den store pelsen og trakk postførerpistolene med begge hender.

En annen gang påstod min sønns oldefar å ha kappkjørt med Gammel-Erik innover Lesjabyga på vei hjem fra Romsdalen med post. Han fortalte at Gammel-Erik kom opp på siden av ham så det gnistret under meiene på spissleden – «men jeg slo ham såvidt,» sa han. Han kastet tømmene til drengen da den svettvåte hesten stanset ved stallen, og han ropte til drengen: «Sett inn hesten, for snart får vi besøk!» Så gikk han inn, falt om på gulvet i ulvepelsen og lå i feber og uvett i flere døgn.

Da Magnes far skulle avlegge eksamen juridikum i Oslo, kom hans bror, som min sønn Magne ble oppkalt etter, og sa til eksaminanden for å sette mot i ham: » Kom ihau gut, at bessfar din kappkjør me’ nå Gammel-Erik – og vainn!»

Idag står Eysteinkyrkja der Folldalsvegen kommer inn på E6 over Dovre – på Hjerkinn. Idag er den en stasjon på Pilgrimsleden til Nidaros, og et minne om ferdafolket i et værhardt land. Den er oppkalt etter Kong Øystein, selv om Eystein indikerer erkebiskop av Nidaros, St. Eystein.

Kirken er et vakkert minnesmerke også over hvor dyktige arkitekter vi har hatt i Norge. Fargene, materialene, den sjeldne gotiske kuppelen over alteret: som toppen av et egg. Materialene kommer fra selve Dovre.

Det er ikke så enkelt for kirkevaktene å vite om den/de som kommer, vil bli guidet, eller om de kommer for en stille stund. Kanskje kunne det stå et skilt: «Ønskes omvisning, så si fra til vaktene.» Kirken tilhører Dovre kirkesogn. (Foto)

*

Pilgrimsstien kommer opp langs østveggen av Eysteinkyrkja. Denne dagen – 5.juli, går stien mellom fjellbjørkene og et teppe av villblomster. Veldig vakkert. Veldig spesielt. Her er det oppsatt kran med friskt vann for påfyll av pilgrimenes vannflasker. Her er det også velstelte do, for å unngå at stiene grises til. Selve pilgrimsstien gjennom fjellskogen med dette blomsterteppet, var et sjeldent vakkert syn. (Foto)

*

INNPAKKA KIRKE: Da vi kjørte ned svingene til Dombås 5.juli, fikk jeg se et så uventet og så sjokkerende syn at jeg holdt på å kjøre rett inn i skogen: Dombås kirke helt innpakka i plast og andre materialer!

Dette synet har ikke jeg, og heller ingen jeg har snakka med om dette nå – sett hverken på Dagsrevyen eller i avisene, selv om det har sevet ut opplysninger om at det var 2 Islams dragoner fra Somalia som tente på Dombås kirke for et par år siden.

Det var sterkt å se en kvinne som stod på knærne og stelte familiegraven ved siden av den innpakka og avstengte kirken.

Jeg gav meg i samtale med to voksne norske motorsykkelkarer som stod der, for det var interessant å høre hvordan de ville uttale seg i en dialog om dette. De ble gradvis spake og svarte med norske sjablongsvar.

Jeg hisser meg opp enda over at vi, folket, ikke skal få tilgang på informasjon om noe så drastisk som kirkebrenning utført av Islams dragoner fra Langtvekkistan. Ble de arrestert? Hva ble straffen? Deportasjon? Klapp på skuldra?

Norske media sensurerer altså nyhetene overfor det norske folk! Vi skulle hørt på spetakkel hvis kirkebrennerne hadde vært norske satanister eller norske nynazister! De ville blitt spikret på veggen igjen og igjen av NRK og norske media – i det uendelige, men «noen» har fredet Islams dragoner slik at islamiseringen av våre del av verden skal få gå sin gang – uforstyrret.

Islams dragoner bemanner nå flere stillinger i Dagsrevyen, og det er andre gang at en Islam-bekjenner er blitt utnevnt til norsk kulturminister. Jeg spør meg selv av og til: Når ble det vedtatt, og av hvem, at etter Islams krig mot Europa i 1400 år – skal Islam hjelpes frem av våre myndigheter for våre skattekroner, og når Islam brenner våre kirker, så skal vi ikke få vite hvem som tente på! (Foto)

*

AVDEMSBUE! Plutselig kjører vi forbi AVDEMSBUE på vei utover Lesjabygda! Passasjer Ole kjøper mye av deres produkter på «Mætt og god» i Kristiansund. Vi snur og kjører tilbake. Vidunderlig butikk med ny kafe med utsikt ned til beitende kyr og gardsmeieriet. Her kan man gå amok i godt snask fra mange lokale matmakere rundt i landet. Ole kom til sitt mekka! Jeg var så heldig at jeg fant gammeldags kvit geitost fra Undredal. Pascale fra Frankrike kom til Undredal og ble gift. Hun gav seg ikke før det ble lov å yste på gardene i Norge igjen. Hun synger gregoriansk sang i stavkirken i Undredal mellom øktene. Ble kjent med henne på et av mine gregorianske kurs. (Foto)

Pascales foreldre var en del av en gruppe mennesker som slo seg til i et kollektiv på et fjell i Syd-Frankrike. De hadde ingen felles tro, men valgte den gregorianske sangen som sin sang, ettersom de mente at dette er den mest åndelige sangen. Da Pascale ble født, stod alle i kollektivet rundt sengen der moren lå for å føde, og sang gregoriansk sang mens Pascale kom ut i denne verden. Tenk det! Og yste kvit geitost på gammel norsk manér – det kan hun!

*

Nedstigning gjennom Romsdalen er helt eventyrlig dramatisk og storslått. Dramaet begynner når elva Rauma begynner nedstigningen sammen med deg. Dessverre er det få muligheter for å stoppe og virkelig komme innpå det voldsomme vannløpet, for de som har anlagt parkeringsmuligheter har bare tenkt på fjell, fjell og fjell, og de er jo også til å miste pusten av. Anbefales! Tror nedstigning er mer spektakulært enn oppstigning i Romsdalen. (Foto)

*

Jeg har lagt ut alle disse små reisefortellingene med bilder, for å vise hvor store opplevelser man kan ha i nærområdet.

Tynset har man liksom alltid bare passert på vei ned Østerdalen for å komme fort til Oslo. Men denne gangen tok vi inn på Tynset Hotel i to netter. Det er et fint hotell som var stappfullt av glade mennesker både inne huset og ute på terrassen og i gaten utover sommernatten. (Foto: Sommernatt på Tynset)

To dager senere: På vei til Seljemannamesse på Selje.

(Ole D.R. var ikke med nå. Jeg var alene pilgrim.)

Ingen kjenner dagen før solen går ned: Jeg dro avsted imorges (7.juli) i vakkert vær, med nyvasket bil som var på årsservice igår, og hadde stadige skjønnhetsåpenbaringer i landets vakreste fylke: Buggestranda, Vistdalsheia og Vistdalen – helt utrolige panoramaer, fjellformasjoner. (Foto)

Jeg kjørte den veien mot Nordfjord og Selje fordi jeg hadde et ærend på Nesset prestegård – for å få tak i et av krusene med Bjørnsons utsagn: «Dog Fred er ei det Bedste, men at man Noget vil.» Oppvaskmaskinen har fjernet teksten på kruset jeg kjøpte her for noen år siden. Men nei, de solgte ingen minneting til de museumsbesøkende lenger.

Etter nistespising i veikanten på Åfarnes, bar det etterhvert opp Trollstigen. Men rett før den bratte stigningen, hørte jeg et ukjent PLING! Skjermen informerte om at motoren var for varm. Det var heldigvis ved parkeringsplassn før Trollstigens drama begynner. Dette hadde aldri hendt før, så jeg ringte dem som utførte service på bilen igår. Jeg gjorde som de sa, jeg ventet til motoren ble noe avkjølt, og så returnerte jeg til Åndalsnes og spurte meg fram til den som driver veihjelp.

Men nei, damen bak disken sa at hvis jeg ikke stod ute på veien og ringte VEIHJELP, så kunne jeg ikke få veihjelp. Jeg ville måtte vente kanskje mange dager på tur hos deres verksted. Unnskyld at jeg sier det: Det er bare kvinnfolk som klarer å bli så byråkratiske i hodet. Og når jeg treffer på disse som har byttet bort hjernen sin med et regelverk, da går hjernen min over i kampmodus og jeg slo begge håndflatene i disken og spurte hvor de hadde gjort av sin praktiske sans og sunne fornuft.

Damen + ung mann ble med ut. Den unge mann fylte på orange avkjølingsvæske og konstaterte at viften gikk. De ville ikke ha noe for jobben… Jeg spurte om jeg skulle kjøre stor omvei om Ørskog etc. eller om jeg kunne ta snarveien over Trollstigen nå. «Ta Trollstigen!» sa de i kor. Jeg tok Trollstigen.

Med dødsforakt angrep jeg Trollstigen. Det gikk bra 2-3 svinger, men plutselig sa det Schmokk! i termometeret, og jeg stod blægg i en sving, men biler kunne passere, så lenge det ikke kom noen buss. Jeg åpnet panseret, så ingen skulle misforstå situasjonen. Etter en stund prøvde jeg igjen at stige opp ad fjældet, som Bjørnson ville ha sagt. PLING! Det ble ny stopp 100 meter før parkeringsplassen ved brua over fossen der oppe. Jeg gikk ut, åpnet panseret og skuet Trollstigens monumentale gru i oppadstigende som nedadstigende vertikalitet. (Jeg lider av høydeskrekk!)

Da ringte jeg VEIHJELP! Etter 35 minutter kom en diger druse av en redningsbil og ditto mann. Min bil var den fjerde bilen han hentet ned av Trollstigen denne dagen, sa han, og de var gått lens for utleiebiler…

Trekkroken min så jeg for første gang der og da, for den hadde ligget gjemt under gulvet i bagasjerommet i 12 år, men det var rust i gjengene, sa drusen, så han rygget selv bilen opp på planet. (Jeg nektet.)

Imens mørknet himmelen og kokte sammen et forferdelig tordenvær over det meste av Møre og Romsdal.

Vet du hvor høyt det er å klyve opp i en sånn bil,og hvor langt det er mellom trinnene? Jeg er 76 år og har unevnelige kilo kjøtt og flesk. Opp er en ting, ned er noe ganske annet…

Nå hadde Gjensidige VEIHJELP informert drusen ved rattet at bilen skulle tas med til et annet verksted: Åndalsnes verksted. Etter at drusen kom inn med kortterminal og ville ha 500 kr. i egenandel, tok mekanikeren og tappet av litt av den rikelig tilførte orange avkjølingsvæsken fra første verksted, og etter at han hadde prøvekjørt bilen, rådet han meg til å kjøre hjemover, for det er bedre jo nærmere hjemmet man er, hvis det totale sammenbruddet kommer, sa han. Det var jeg enig i. Han ville heller ikke ha noe for jobben. Kanskje det syntes på meg at jeg nå var en meget prøvet pilgrim…? Faktisk var jeg blitt massivt stanset i min ferd av selveste fjellet – som Sankta Sunniva, uten sammenligning forøvrig…

Jeg gikk da opp på samme restaurant som Ole Dahl Rossbach og jeg var forgårs kveld, og bestilte det samme: Svinekjake med stekte nypoteter og søtpotetmos og hestereddik. Og så et skudd med konsentrert espressokaffe med sukker til sjåføren.

Så ringte jeg avbud til hotellet på Nordfjordeid, til Klosterbåten på Selje og til Fader Khiem i Ålesund.

Så bar det hjemover. Jeg tok den gamle veien hjem fra Molde – den veldig lange, forbi Gussiåsen du vet. Torde ikke ta sjansen på oppstigningene i baklia til Nordmarka. 25 minutter var det å vente ved Aluminiumsverket på Sunndalsøra før en fikk forsere Oppdøltunellen i konvoi. Jeg hadde da vært underveis i 12 timer og tilbakelagt 49 mil. På Røkkum kai var solen enda ikke gått ned kl. 22.40. Men jeg sa til Gud: Ikke flere overraskelser nå før solen går ned. Amen.

Neste dag ble min Rossinante II innlagt på sykehus på Tellesbø. Og jeg deltok på Selje via strømming v/Sankta Rita Radio, Ålesund…

Glærum, 9.juli – 2021.

Dordi Skuggevik

 

 

 

Dronning var eg

på den grøne øy.

Ein heiden hovding

ville ha den kristne møy.

Eg sprang ifrå han.

Frå grøne lundars fred og fuglar

tok eg ut,

og la på havet –

utan sut.

I båtar tri,

forutan segl og årer,

vi gav oss av –

til vind og store bårer.

Forutan månestein

som fangar sola,

vi venta Gud –

Han ville halde volen.

Som Irlands ville gjeser

flaug vi over bårer,

slik også dei heilt

inn til Russlands sletter dro,

med soga om den Kvite Krist.

Vi la oss ned i båten

for å døy,

men – Sæla –

vart vår øy.

Vi steig i land,

og landet, det låg fast.

I hola som vi fann,

vårt liv – det brast.

Vi kom i land,

vart jorda inn av fjellet,

men ljosken folk og konge såg

i dette tjeldet.

Den kongen som du Olav søkjer,

Han må du taka inn i følgjet ditt.

I Roma vil han ikkje finnast.

I Jorsal finst han ikkje heller.

Det er i følgjet ditt Han finst,

om berre du vil ta Han inn,

og leggje ut på havet.

Maria, havets stjerne,

vil deg leia finne:

Ut – og opp mot nord!

Der, finst di mor.

Teksten fra Sankta Sunnivas arie i oratoriet «Olav den Helliges dåp» – oppført i Rouenkatedralen 15.oktober 2014, ved 1000-årsjubileet for Olavs dåp.

Sankta Sunniva ble sunget av sopranen Nina Sætherhaug, med Rouenoperaens orkester/Gabriel Marghieri (Titulærorganist i Sacré Choeur) ved orgelet. Musikk: Ole Karsten Sundlisæter Libretto: Dordi Glærum Skuggevik

Dbl.CD.

På nettet: http://goo.gl/DHUjyG

Hvorfor Pride-markering i Surnadal? Er homoseksuelle plaget her i bygda? Det har jeg ikke inntrykk av.

Dem jeg vet om her i bygda som er homoseksuelle, blir behandlet som alle andre. Deres privatliv angår ikke andre, slik som ingens privatliv angår andre, så lenge de ikke skader andre. I Surnadal er det «live and let live» har jeg da inntrykk av.

Vi har to avholdte diktere/skribenter i Surnadal, som vi alle vet hadde avvikende  kjønnsidentitet/praksis fra den slagne vei:

Jørgen Gravvold ble sporet av politiet i Holland, og ble funnet på loftet sitt i Bæverdalen med 70 videokassetter med pedoporno. Han ble vurdert som helsemessig ikke i stand til å sone straffen, og levde videre i heimbygda uten å bli plaget av noen. Man lot som om man aldri hadde hørt om det.

Hans Hyldbakk var alfons (legning mot gutter/unge menn). Han var homofil, bifil, heterofil… Kanskje vi skal kalle ham polyfil? Han lokket gutter opp til Kleva og gav dem godteri og penger. Til den ene sa han: « ….fær det e så leinne sia e he sjitt æn fager ungdomspille.» Det er jo en setning som er nesten litterær!

Vi har jo i vår dialekt denne benevnelsen av penis som bare vi i vår dialekt har her i landet. Vi bøyer den til og med i flere kasus: Nominativ: Pille (palatal i). Akussativ: Pillin. Genitiv: Pill… Dativ: Pillå. Et ektepar fra Osterfjorden som jeg orienterte om dette, sa at dette navnet på det mannlige kjønnsorgan hadde fornyet deres ekteskapelige samliv – i alle kasus!

Noen her i bygda mener at Hyldbakks lokking av unge gutter i den alderen der de utvikler kjønnsidentiteten, har bevirket at mange i miljøet endte opp som homofile. Fra andre kilder har jeg også hørt at det er lett å vike ungdommer tidlig i tenårene over i homoseksuell legning. Derfor bør man kanskje tenke over det, nå når man skal presse kunnskap om homoseksuell praksis på barn, helt ned i barnehagen – før de får høre om vanlig seksualitet. (Orbán i Ungarn har forstått det.)

Disse to poetene i Surnadal, som vi stadig feirer, viser at folk er i stand til å skille mellom mennesket og kunsten deres. Som min morfars søster «Dråka-Dordi» på Glærum sa, hvis noen kritiserte Hyldbakk: «Mennesket er ett! Kunstneren et annet!» Så gikk hun ut i kammerset sitt og slo døra så det skrall.

Nettopp eksemplene med våre to avholdte poeter, og at vi ellers aldri hører om at homoseksuelle blir plaget her i bygda, viser at Pride i Surnadal slår inn åpne dører.

Pride i Surnadal ble de pårørendes dag.

Kari Evensen, som dro det hele i gang, hadde helt fra 11-årsalderen en plaget tilværelse, for den gangen kunne det nok bli en del erting når det ble kjent at broren hennes var homoseksuell. Slik var det nok den gangen. Og hvordan skulle familien forholde seg til det? Det var jo lite og ingenting de kunne gjøre for å lette situasjonen for sin elskede sønn og bror den gangen, for den gangen regjerte enda «Bygdedyret» – som krevde «samling i bånn».  

Hun er idag kommunens psykiatriske sykepleier, og hun sitter i Kommunestyret for Sp.  For henne måtte det være en stor gledens dag, å få stå foran Kulturhuset og holde en tale der folk fikk vite hvordan det hadde vært. Kari så så glad og henrykket ut på videoen der hun er passasjer på sykkel opp til Kulturhuset og skal holde tale, at jeg måtte trykke et hjerte på henne på Facebook.

Trenger vi flere «Prider» i Surnadal? Nei.  Denne første «priden» sparket inn åpne dører. De homoseksuelle trenger ikke en eksponering som ikke lenger har noen årsak, og deres nærmeste, som har hatt vondt av problemene til sitt familiemedlem, fikk sin dag på lørdag. «Case closed» her i Surnadal!

Andre som trenger en «dag»?

Vår alles Kikki, tyskerbarnet på Surn’dalsør’n, tok tyskerbarnas sak til Menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg, og Stortinget måtte be om tilgivelse på vegne av nasjonen. Det samme har taterne fått oppleve.

Vi som enda ikke har fått noen offentlig sympati, er etterkommerne av medlemmer av Nasjonal Samling. Vi har i 76 år fått verbal juling fra prekestoler, fra kateter, fra media, og har i stor utstrekning opplevd yrkesforbud og bakvasking. Vi er den eneste gruppen i Norge idag som må tåle «hat-prat» uten at «haterne» blir tatt i nakken av noen. Vi er mange – for 92.000 NS-medlemmer ble tiltalt, og 52.000 ble dømt – etter ugyldige lover, vedtatt i strid med Grunnlovens § 97.  

Denne bruken av ugyldige lover til å fradømme folk deres økonomiske livsgrunnlag, frata dem deres gode navn og rykte, diabolisere dem og støte dem ut av samfunnet – i mer enn 76 år etter at krigen tok slutt, det må snart Norge ta et oppgjør med seg selv om. Det norske akademiske Jura har hatt 76 år på seg til å beskikke sitt juridiske hus, men det må nok bli Strasbourg som gjør det for dem.

Skal vi neste år ha et NS-pride på Skei kanskje? Da blir nok diskusjonstrådene på Facebook så varme at de ryker, tenker jeg. Det var galt nok denne gang – med all God-dag-mann-økseskaft i den vanlige Priden. Jeg ble påført holdninger og meninger jeg aldri har hatt, og ligger nok skadet igjen på slagmarken, der mange enda vil ha behov for å gi meg et spark, for de klarer ikke å lese det jeg skriver.

Det store spørsmålet ved en mulig NS-pride på Skei, blir nok hvilket flagg Surnadal kommune skal henge opp i den offentlige flaggstangen sin.

Glærum, 27.juni – 2021.

(Mine foreldres 90-års bryllupsdag.)

Dordi Skuggevik    

Øye skole, Surnadal:

Ingen sløydundervisning siden når?

Av innlegg på Trollheimsporten idag, ser det ut som om det ikke har vært undervist sløyd i sløydsalen på Øye barneskole i Surnadal. siden sløydlærer Håvard Orset døde i 2003. Korrekt?

Jeg har påpekt det tidligere, at Blåbygget på Øye skole er for bra til å rives. Det inneholder høyloftede, luftige, store rom med store vinduer som gir godt lys i sløydsal, tegnesal og tekstilformingssal. Dessuten har det gymsal med scene.

Og det flotte, romslige og lyse skolekjøkkenet? Er også husstellfag blitt valgt bort? Skolekjøkkenet  ligger i østre ende av Gulbygget – bygningsdelen som også skal rives.

Men, kanskje disse fagene er blitt valgt bort siden lange tider? Siden 18 år, da sløydlærer Håvard Orset døde?

Hva er disse fagene blitt erstattet med?

Hva er det som står igjen på timeplanen for barneskolen, når alle praktiske fag og kunstfag, inklusive klassesang og musikkfag, har jeg forstått – dessuten også Kristendommen – skal kastes ut? Vi opplevde at barna ble nektet av rektor å synge Deilig er jorden – ved juleavslutningen de siste par årene – «Fordi det kunne være evangeliserende,» – ble han sitert på. (Hvorfor driver Norge misjon i Afrika – når det er her det trengs?)

Barna læres heller ikke opp i å utvikle en håndskrift… Jeg oppdaget det da jeg hadde en intelligent 10-åring fra Øye skole i en annen sammenheng, og hun begynte å sukke og bære seg over at ikke hun kunne skrive slik som jeg kunne det. De fleste skoler har sluttet med det, fortalte en tidligere kollega. Hol i hauet! Hvilke idioter styrer utviklingen i norsk skole? Den lokale rektoren? Driver han sin egen private egotrippskole? Hvem skaffer seg innsyn på hva de driver med i skolen? Hva er agendaen?

Utrivelig ny skole:

Den nye skolen ser fra veien ut som en stor, mørk, gråsvart, fryktinngydende kloss, et Fort Knox – et fengsel, en trussel, et bygg som skruer oss ned i frykt og beven og skrekk og gru bare vi kjører forbi. Bygget inviterer oss ikke inn. Den ser totalitær og farlig ut. Skikkelig Stalin-skole! Dagens barneskole, derimot, som skal saneres, møter barna med et hyggelig arkitektonisk oppsyn – i blått og gult, hyggelige farger. Med hyggelig dekor på Blåbygget.

Ungdomsskoleelevene skal heretter gå inn i sokkeletasjen og to trapper opp til sine undervisningslokaler i 2.etg., har jeg lest. De skal altså rumle opp og ned to trapper hvert friminutt. Helt mot all fornuft og praktisk sans!

Sammenbyggingen:

Tidligere lærerkolleger, og lærere fra andre steder, er sjokkert over at ungdomsskole og barneskole bygges sammen. Det er å gå baklengs inn i fremtiden – og på tvers av pedagogikk og metodikk.

Det som var negativt med skolebyggene både på barneskolen og ungdomsskolen, var at mange klasser skulle ut og inn samme inngangsdør og i flokk innover korridorene. Og toalettbesøk ble unngått fordi det var store sentraltoaletter nede i en fryktinngydende kjeller hvor mobberne stod klare. Har de nye byggene klart å eliminere dette?

Hvor er diskusjonen?

Hvor er diskusjonen om det som skjer med skolebygningene – og dermed innholdet i skolen, på Øye? Hvor er Foreldresammenslutningen? Hvor er lærernes fagforening? Hvem har kjørt over dem og gjort dem stumme?

Jeg vet at toget har gått.

Jeg har ropt i skogen om dette tidligere, uten å få svar. Ikke så mye som et ekko. Amatører (politikere) i Kommunestyret har kjørt rett over lærerne, over foreldrene, over barna, over sunn fornuft! (Her banner jeg høyt, men unnlater å skrive det!)

Den dårlige utviklingen begynte da den store kaka av et nybygg ved barneskolen ble klasket ned midt på lekeplassen, og skapte mange hjørner og innsmett der mobberne kunne tumle seg uoppdaget. Og: Redusert uteområde = mere knuffing.

Kommuneøkonomien:

Vi vet alle at kommuneøkonomien i Surnadal skjelver i grunnvollene, så hvorfor satte de i gang med å bygge en ny og unødvendig skole? Uforståelig for svært mange av oss. Og svært mange av oss er rasende. Men, hvorfor kom ikke folk på banen mens det enda var tid?

LA STÅ!

Jeg oppfordrer så mange som mulig til å gå opp til barneskolebyggene og henge opp plakater med den kjente innskriften på: LA STÅ!

Glærum St.Hans-dagen – 2021

Dordi Skuggevik

Elev – senere lærer ved Øye barneskole og ved Surnadal ungdomsskole, rektor ved Rindal skole.

Det er med stor glede jeg kan lese på Trollheimsporten at skogfaget i Rindal er «oppe og går». Da jeg var rektorvikar på Rindal skole i1987 – 1989, så jeg med et deprimert blikk på hva noen av elevene fikk tildelt som «valgfag». Det var lite mening og bruksverdi i det valgfagene tilbød.

Jeg satte opp et «skogfag» som valgfag, der denne elevgruppen skulle ha en dag pr. uke «skogfag» og der de skulle kunne gå ut med papirer på at de hadde opplæring i skogskjøtsel, bruk av motorsag og jaktgevær. Slik kunne de også få seg sommerjobb de neste årene, med å arbeide i skogen.

Min inspektør Flø var en forsiktig mann, som syntes det var brutalt at en kvinnelig rektor tok til orde for opplæring i bruk av  motorsag og jaktgevær, men jeg sa at unge menn i Rindal helt sikkert ville komme til å gå på skogen med både motorsag og gevær, og da var det best at de hadde opplæring i bruk av begge. 

Jeg tok kontakt med Ingebrigt Landsem, som da var formann i Skogeierlaget i Rindal, og Erik Halvorsen som var skogbrukssjef i kommunen. Disse to tok på seg denne dagen pr. uke å ta med de 8-9 elevene som meldte seg på. Det gjorde de uten kompensasjon av noen art. De definerte det inn under sine oppgaver ellers.

 
Idag er skogfaget, og spesielt skogplanting av vintergrønne trær, viktigere enn noen gang. Mange i verden er opptatt av den ene store «lungen» på planeten: Amazonasskogen, men få er oppmerksom på den andre store lungen: Det eurasiatiske barskogbeltet som går fra Norskehavet til Beringstredet. Dette er et gigantisk barskogområde, hvor skogen tar opp i seg CO2 hele året, fordi dette er vintergrønne trær.

Personlig har jeg 50 trær på den lille tomta mi – så mitt eget CO2-regnskap går i veldig pluss, også fordi min Citroën C4 bare bruker 4 dl diesel på mila….!

 
Ja, slik har tiltaket med «skogfag» i 1987-89 fått en mye større dimensjon 30 år senere. Og hvorfor satte jeg i gang dette skogfaget? Jo, fordi far min, Axel, var en pionér innen skogskjøtsel og skogplanting. Han fikk plantet 1 million grantrær! Dessuten gikk bror min, Sivert, på skogskolen på Steinkjer, så jeg visste at opplæring er viktig.

Stå på, Rindal! Håper skogfag blir et vanlig tilbud i hele landet – slik at det helt på det praktiske plan er med på å skape likevekt i atmosfæren, til gang og glede for alle på planeten! 

Dessuten: Når alle handler på nett, går det mye kartong og papir til emballasjen, og det må kompenseres med at nok skogplantere går ut i skogen og planter nye trær, og slik kompenserer for all emballasjen de vil komme til å få bruk for i all netthandelen sin!

 
Kort sagt til slutt: Hvis vi planter nok gran og furu, slipper vi å grave hull for å lagre CO2-en!

Glærum, 18. juni – 2021

Hilsen Dordi Skuggevik- en gang rektor på Rindal skole.

I «Driva» 16.juni fører Birthe Levik en «diskusjonstråd» fra Facebook over i avisspaltene. For Drivas lesere som ikke ferdes på Facebook, kan jeg fortelle at det er meg hun går til felts imot, med tallrike negative karakteristikker, tillegging av meninger og holdninger jeg ikke har, samt feilsiteringer av grovt kaliber. Damen er skrivefør, ordhag og militant.

Det hele startet med at jeg skrev på Facebook at voksne mennesker bør respektere den ufødtes menneskerettigheter, slik de er nedfelt i FN’s barnekonvensjon, og ikke sette planlagt morløse og planlagt farløse barn til verden. Å gjøre det, er et overgrep mot den ufødte.

At noen prester i Den norske lutherske kirke er med på dette (Laskerud i Sunndal i dette tilfellet) fikk meg til å stille et alvorlig retorisk spørsmål: Hvor langt er Den norske lutherske kirke villig til å gå? Det er på dette punktet at Birthe Leviks feilsitering og omskriving av det jeg skrev – blir mest graverende  (dyr, nekrofile). Jeg har ikke skrevet det som hun fremstiller som sitat.

Jeg stengte diskusjonstråden som kom etter mitt innlegg på Facebook, men dette tok veldig fyr, og fortsatte på flere tråder, og fortsetter sikkert enda. Jeg ble tillagt de utroligste holdninger og meninger som jeg aldri har hatt, og ut fra sine feilsitater og sine egne påstander – angrep mange meg, ikke for det jeg hadde sagt/skrevet. Dette er en meget gemen og ondsinnet form for argumentasjon.

Jeg kan oppsummere kort hva jeg står for:

1. Hva voksne mennesker foretar seg av frivillige handlinger seg imellom, er ikke noen andres problem, så lenge de ikke skader andre.

• Men straks homofile par, heterofile par også – går i gang med å skaffe seg planlagt farløse eller morløse barn, da har de involvert en tredjepart som ikke kan uttale seg, ikke kan protestere eller være med på valget, og da er det overgrepet begås, og det er det jeg protesterer mot. Der er jeg på linje med FN’s barnekonvensjon, med Naturloven og med Kristendommen.

• Som lærer vil jeg advare mot å skyve seksualundervisningen lenger nedover i klassene, helt ned i barnehagen, som Birthe Levik vil, også kunnskap om avvikende seksualpraksis som hun vil presse helt ned i barnehagen. England prøvde det for flere 10-år siden. Det fikk mange uheldige konsekvenser, også at en far passet opp en gutt utenfor skolen og drepte ham fordi han hadde øvet seg på to av døtrene hans, der 12-åringen ble gravid.

Birthe Levik må gjerne, uten mitt navns nevnelse, kalle meg alt det stygge hun gjør i Driva, men jeg tar parti for barnet, ikke for den voksne egoisten som planlegger farløse og morløse barn.

Glærum, 17.juni – 2021.

Dordi Skuggevik

Surnadal kommune trenger teknisk sjef med eksekutiv aksjonsmyndiget, en person som er fagutdannet ingeniør innen vann, kloakk, elektrisitet og vei/geologi.

Både i og utenfor systemet snakkes det idag i Surnadal om nedprioriteringer på både antall ansatte og på fagmessig utdanning innen kommunens ansvar for nevnte  tekniske installasjoner.

Dette har folk på bygda snakket om lenge, men siste døgnet nå fikk jeg syn for sagn – for plutselig fikk jeg egen erfaring for hvor viktig det er at kommunen har en oppegående teknisk etat hvor sjefen er fagutdannet ingeniør, og som ellers er bemannet med dyktige arbeidsfolk – slik som det hele var organisert da ingeniør Einar Grimsmo og hans dyktige arbeidskarer tok seg av kommunens tekniske ansvar og oppgaver.

Igår kveld hadde jeg besøk her, og plutselig kommer en av damene tilbake fra badet og rapporterer at vannet er borte. Jeg hadde ikke fått varsel om det. Tidligere har jeg to ganger fått varsel fra kommunen om at vannet skulle tas, og jeg fylte alle bøtter og kar – men ingen av gangene forsvant vannet.

Igår kveld tok jeg det derfor med ro, men ikke fikk jeg beskjed om noe, og vannet kom ikke igjen. Utpå kvelden ringte jeg den kommunale vakttelefonen.

De hadde ikke kjennskap til vassledningen ut til meg, forstod jeg, enda den ble lagt her for 48 år siden – og kommunen overtok Glærum vassverk for mange år siden. Men sende regninger – det kan de. Da har de kjennskap til vassledningen min…!

De besøkende igår gav meg turvannsforsyningen de hadde i bilen, men imorges stod jeg her og kunne hverken pusse tennene, vaske meg mellom bena eller trekke ned på do. Naboen har heldigvis utedass!

Jeg ringte til vakttelefonen igjen, og samme mann sa at det stod vannvogn inne ved Glærum kai – og de hadde levert vann til frisørsalongen i Glønabakken. Han bekreftet dette med at kommunen nå ikke har en eksekutiv, fagutdannet teknisk sjef. Det går ut over oppgraderinger og vedlikehold, forstod jeg.

Han sa at de ikke hadde kjennskap til vassledningen ut til meg. – Kunne jeg tegne den inn på et kart og sende det til dem på mail? Jeg holdt på å falle av stolen. Jeg sa at dette var ikke min oppgave. De kunne komme med kartet sitt, så skulle jeg bli med dem på en befaring og peke ut hvor vassledningen går. – Dessuten, sa jeg – dere kan gå innom Arne Garte. Han er over 90 år, men vet fremdeles ALT om Glærum vassverk sine vassrør i terrenget.

Hvorfor hadde ikke Surnadal kommune tegnet inn vassledningene og skrevet ned alle opplysninger da de overtok vassverket her – som vi her oppfattet som et kommunalt krav, slik at kommunen kunne sende oss store vassregninger?!

Jeg satte meg i bilen og fosset opp til Herredshuset for å si fra direkte til Rådmannen (Jeg er ikke villig til å kalle ham direktør!) – hvilke konsekvenser det har når Kommunen ikke ansetter ny, fagutdannet, eksekutiv etatssjef for å ta seg av Kommunens ansvar på feltet.

Tomt overalt i kontor og korridorer. Men, en dame luktet røyken av det glødende raseriet som fòr og lette etter Rådmannen. – Han var selvfølgelig «på møte» – og hun kom etter meg og sa det vanlige når folket vil tale med sine tjenere. SINE TJENERE!

Jeg fikk gå inn på kontoret til en underordnet person – som ikke helt klarte å forklare meg hvor hans plassering var i kommunens system på det som skal være teknisk etat. Det var visstnok en høyere opp, fordi han var den som satt i etatssjefsmøte med Rådmannen – et sted på huset. Da slo jeg min første dør da jeg gikk.

Jeg gikk ned i Herredsstyresalen. Ingen der. Jeg gikk opp igjen og spurte den enslige damen på alle de tomme kontor, om hvor Rådmannen hadde gjemt seg vekk.  Innerst i den tomme korridoren, forstod jeg. Jeg fant et menneske som satt på et kontor, og som jobbet der også da jeg var kultursekretær på huset for snart 40 år siden. Hun indikerte hvor kontoret var –  og da jeg gikk rett inn døren – så jeg Rådmannen med alle sine etatssjefer som ikke er etatssjefer lenger – fordi det offentlig har konstruert et så vagt og uformelig system så individet ikke lenger finner frem når individet føler behov for å snakke med noen av sine tjenere i det offentlige.

Temperaturen i mitt raseri var nå så høy, at jeg måtte minne meg på hjertet mitt, og det jeg liret av meg, det vet jeg ikke om lenger hadde noen stringens eller informasjonsverdi. Men Rådmannen bad meg to ganger om å gå ut, og det lovet jeg ham. Jeg slo dør nr. 2 på Herredshuset da jeg gikk.

Den merkelige, ulne organisasjonen av de ansatte på herredshusene – leder nå fram til Rådmannen som har oppkastet seg til Direktør. Det er til syvende og sist Rådmannen/Direktøren i Surnadal kommune (og andre kommuner, går jeg ut fra) – som figurerer som «Teknisk sjef». Hvilken bakgrunn har han for å være «teknisk sjef» når vannet blir borte hos folk? Han, som hadde sittet i Stangvik sparebank og tellet penger – og aldri skiftet en kran, antar jeg, før han ble Rådmann i Surnadal.

Det er blitt for DUMT! På Herredshuset i Surnadal, sitter det nå en stor håndfull folk som ikke har noe oppdrag. De er kommunale tyender, kårkaller og  kårkjerringer som har Herredshuset som varmestue mens de venter på pensjonen. De har ingen oppgaver, annet enn å flytte papirer. De bør alle overlates til NAV og ta ansvar selv for å skaffe seg en annen jobb, og så bør Kommunen ta pengene de sparer til å ansette eksekutive fagfolk i etater som krever øyeblikkelig utrykning når det tekniske svikter der hvor kommunen har ansvar.

Det skulle ikke forundre meg om disse høgnasa byråkratene jeg så på dette møterommet idag, kommer til å anmelde meg for å ha braset uanmeldt inn på møtet deres og slått døra da jeg gikk, men da jeg kjørte hjem derfra, fikk jeg omsider en dyp forståelse for dem som brøt seg inn i Capitol i Washington D.C.  

Byråkrater og politikere har idag glemt at de er Folkets tjener. De tror dessverre at de er Folkets herskere. Derfor bør flere brase inn på møtene deres og slå døra når de går. Så kanskje de våkner! Slå gjerne neven i bordet!

Når revyveteranene i Surnadal skal på scenen igjen til høsten, da kan det faktisk hende at dette her får en ny gjennomgang. Jeg er redd det kan bli et sterkt revynummer. Det vil handle om den lille mann foran den store byråkratiske ullballen hvor ingen lenger finner tråden. Men, vil det få noen effekt på byråkratene? Nei. Ikke på politikerne heller.

Glærum, 14.juni – 2021.

Dordi Skuggevik