Forfatter: dordis

Todalsbrua er vedtatt, og satt opp på fylkesvegplanen for oppstart etter Nordøyvegen som ganske snart blir fullført. Men hva skjer? Jo, det er møter og seminarer og kaffedrikking og lunsjer og kakling i alle retninger, mens pengene triller ut og den ene etter den andre amatøren skriver lange harranger i media og lanserer stadig nye luftige og håpløse alternativer.

Alternativenes tid er forbi! Nå må en holde på planen – og få den realisert! Det er slik sunnmøringene gjør det: – blir enige om mål og middel, konsoliderer seg og står sammen om gjennomføring – uten flere dikkedarer! For mens nordmøringene, sin vane tro – ikke klarer å konsolidere seg og få fart i framdriften, har sunnmøringene bygget Tresfjordbrua, snart ferdigstilt Nordøyvegen og har satt første salva i tunnel som vil gi Geiranger helårsvei! Her har nordmøringene mye å lære!

På seminar om brukryssing i regi av E39 (Staten) ved Halsa i Tingvoll for ikke så lenge siden, ble det sagt at Todalsbrua nå må opp på et høyere plan. Jeg forstod det slik at i og med at Fylket nå går inn (skulle bare mangle – siden dette er en fylkesvei), vil det skje – og at ledelsen nå vil bli utskiftet og prosjektet blir tatt opp på et høyere plan. Kjør inn fagfolkene i Statens vegvesen!

Selv om seminaret på Tingvoll handlet om en eventuell bru lenger ute i fjorden som del av E39, så ble det klart sagt av både lederen for fylkessamferdselsutvalget og ordføreren i Kristiansund – at nå skal det propell på Todalsbrua. Ordføreren i Kristiansund viste til at når Todalsbrua kommer, kan man bo i Kristiansund – og jobbe i Surnadal, fordi det vil bare ta 1 time og 10 min. å kjøre Kristiansund – Surnadal.

Men, enda er det folk som skriver i media at de tror Todalsbrua bare dreier seg om en vegstubbe mellom Sunndalsøra og Surnadal – når dette dreier seg om en  indre snarvei for næringslivstrafikken mellom Ålesund og Trondheim, og om trafikken mellom indre og ytre del av fylket nord for Romsdalsfjorden. (Det er flere nå som bør kjøpe seg kart og lære seg å lese kartet!) Og media i området bør nekte spalteplass til alle flygenfeltene nå – fordi alt dette kakkelet stresser folk og gjør dem forvirret og avsporet i prosessen.

Og så var det maset om Svinvika. Ekteparet i Svinvika visste veldig godt at brua ville komme der, da de satte i gang sitt gourmetsted. De bør markedstilpasse seg nå når kundene renner rett opp i fanget på dem. Maset dreier seg om å få størst mulig erstatning – så gi dem nå en slump penger da! Arboretet får også en helt annen tilstrømning når brua kommer. De bør også markedstilpasse seg, i stedet for å sutre.

Jeg ble nylig fortalt at kommunestyret i Surnadal nettopp har godkjent matjord som hustomter i Stangvik. Hvis det medfører riktighet, hvorfor er det ikke noe kauking om det? Er matjorda mindre verdt ute i Stangvik enn inne i Svinvika?

Idag skrev en tidligere elev til meg at hun skulle følge konfirmanten sin til gudstjeneste i Ranes kirke. Det ble en gudstjeneste uten prest, for presten på Tingvoll som skulle vikariere, kom seg ikke over fjorden fordi fergene var innstilt på grunn av vinden. Dette bør være en nyttig opplysning for ferjeentusiasten oppi Mosokna, og en ditto oppi Rindala.

Til slutt: Har personen med visjon om flytebru fra Røkkum til Mulnesset tenk på at det vil medføre videreføring av tungtransport gjennom boligfeltet i Ålvundfjorden – i 50 km? Den visjonære går her baklengs inn i framtida. Det bør det bli en slutt på!

Las Palmas, 22.nov. – 2020.

Dordi Skuggevik

Inge trenger egentlig ikke noe etternavn. Alle i Surnadal visste hvem Inge var, for det var så oppsiktsvekkende at det som er et mannsnavn i Norge, er et kvinnenavn i Danmark. Dessuten visste alle veldig fort hvem Inge var, da hun kom til bygda, fordi at hun var «dyrlegefrue» – og det innbar at hun øyeblikkelig fikk en stor kontaktflate som sin mann dyrlegens uoffisielle sekretær, koordinator og jeg-vet-hvor-han-er-og-hvor-han-skal-person. Hun holdt oversikten over jurbetennelser hos hvem og hvor, og hvor dyrlege Sigurd til enhver tid befant seg – i en tid da det bare var fasttelefoner. Ingen av oss forstod hvordan hun klarte å kommunisere med alle kaillene om alle slags husdyrsykdommer på vår meget kompliserte surn’dalsdialekt. Det var rett og slett en bedrift! – at hun klarte det. Inge fikk trolig ingen uttelling på pensjonen, selv om hun utførte en stor jobb som dyrlegens uunnværlige assistent.

I ettertid fikk vi også vite at hun stod Sigurd bi i en vanskelig tid rett før eksamen. Han var faktisk temporært blind, så hun måtte lese pensum for ham, men vi fikk ikke vite før nesten etter Sigurd døde, tror jeg – at de hadde holdt hemmelig at Sigurd fikk MS den gangen. Og oppi det hele ble hun med barn, men satte Sigurds situasjon foran sin egen. Hun var en meget fager fruktsommelig brud. Det skal være givet!

Inge ble sagt å ha jobbet på sentralen som telefondame i Danmark, men så kom hun til en distingvert familie i Oslo som kokke, og gikk på dans på Veterinærhøgskolen – og traff min fetter «Sigurd dyrlege», som vi kalte ham. Hun slo ned som en dansk vårvind i vår familie i Surnadal: Smellvakker som en dansk bøkeskog om våren, gullhår, røde høghælasko og volangskjørter og med en «suffisangs» og verdensvanthet som slo oss surn’dalinger av banen i alle sammenhenger – og hun fødte vakre barn, i alt tre.

Jeg ble innkalt som barnedåp-kokke til den andre – da de hadde flyttet inn på Dyrlegehaugen på Ør’n. Ingeborg Bu’n var barnepike hos dem da, og Ingeborg og jeg var kanskje såvidt konfirmert + og ingen av oss kunne lage mat. Inge satt der så rent avslappet i morgenkåpe med ruller i håret og instruerte oss nesten rett før de skulle i kirken – og det ble mat: Helstekt svel (smålaks) – bakt i stekovnen. Vi krafsa av rista ute, gjorde opp fiskene, skar inn til beinet på begge sider med 6-7 cm mellomrom, strødde salt i snittene og i buken – og la dessuten grønne urter i magen på svelene (tror det var 3). (Hun må ha hatt stor stekovn!)

Svelene ble servert på en seng av grønne salatblader med persille i munnen og friske jordbær dandert langs kantene. Jordbær var også desserten – med fløte. Først ble surn’dalingene så satt ut av at Inge hadde funnet på å gjøre laksen sånn –  at de gapte, og så bar det til å ete. Det ble ingen ting igjen til oss på kjøkkenet, og gjestene lå henslengt i stoler, sofaer og fluktstoler resten av dagen.

Den andre gangen jeg skulle være dåpskokke, var det på samme viset. Jeg ankom – og Inge sa jeg skulle lage roastbiff. Jeg hadde aldri hørt om roastbiff. Inge forklarte meg kort hvordan – og så fòr hun til kirken. Roastbiffen var Inge svært fornøyd med, men surn’dalingene hadde aldri spist halvrått kjøtt før, så den dagen ble det mye mat igjen til oss på kjøkkenet.

Sist jeg spiste hos Inge, var nå i vår. Vi hadde bestemt at hun skulle gi meg en middag på bursdagen, og jeg skulle gi henne en biltur. Jeg fikk for første gang disse legendariske danske hakkebøffene. Sausen var så blank og fin i konsistensen. Da fikk jeg vite at Inge hadde lært å lage saus av sin mor: Hun brukte potetvannet til å spe ut sausen! Det er jo logisk – for potetvannet inneholder jo både salt og stivelse! Der lærte jeg det!

Inge ble oppsøkt av alle Sigurds gamle onkler når de var «borti bøgden». De passet på at det var når Inge hadde middagen klar. Onklene kom hjem med stjerneblikk: – Tenkje på det – ho stækje flekjte’ e stækjeomna e tjukke stjivå!» Dette påførte jo alle husmødrene i familien varige mén i sjøltilliten på kjøkkenet.

Inge lærte meg også i ung alder, da vi smurte smørbrød en gang sammen hos Tante Laura på Røv – å skjære skiva i to tvert over, ikke på skrå. – Hva skal en med de snippene som stikker ut og ikke har noe pålegg på seg?! sa Inge. Etter det lager jeg smørbrød som er skåret rett over! Ingen snipp!

Inge la også ned et stort arbeid utenfor hjemmet – i Saniteten. Det er nok en hel historie i seg selv. Men først og størst av alt var at hun var en «home-maker» en «hjemskaper». Det er en yrkestittel jeg lærte da jeg satt rundt i 300 amerikanske hjem og leste obituaries – nekrologer/minneord. Jeg tror vi kan si at Inge var en av de siste store «home-makers» – husmødre. Den som har opplevd henne, forstår hva jeg mener, og de forstår hva vi som samfunn og som familier har mistet da det offentlige skulle ta over barneoppdragelsen, og mor skulle gå ut i verden og bli en produksjonskomponent, et tannhjul i arbeidslivet utenfor hjemmet. Inge holdt slekta sammen!

Min mann Bjørn og jeg ble veldig godt kjent med Inge og Sigurd da vi feiret både jul og nyttår sammen her på Gran Canaria et år. De lå begge nettene på en utbrettbar dobbel sovesofa hos oss. Ellers dro vi på mange turer sammen med meg som sjåfør på leiebil. Det var da Sigurd sa til meg en dag – da vi gikk etter Bjørn og Inge som gikk foran oss: Han virret hodet frem og tilbake og sa: «Ho Inge e ailtså så klæn, men det nøtta’kje å sei nå åt’na.» Der vil jeg kommentere at det jeg beundret Inge mest for, var hvordan hun taklet sykdom: – hun ignorerte den!

Hun ble operert for kreft. «Dæm skrapa kræfta oinna myillågålva ‘na.» sa Sigurd. Bjørn og jeg besøkte henne under rekonvalesensen på Bjørnang i Skogn. Hun var bare skinn og bein og var grå i hud og hold. Likevel prøvde hun å spise ett av bringebærene vi hadde med – men klarte det ikke. Jeg så for meg at hun bare hadde et par dager igjen å leve.

Bjørn og jeg hadde et ærend på Tautra på vei hjem. Jeg kjøpte et kort i klosterbutikken, la en seddel inni, og spurte om de kunne legge Inge inn på bønneprogrammet sitt. Da Bjørn og jeg kjørte innover fra Tautra, stoppet jeg bilen og sa til Bjørn: – Ser du det samme som jeg ser? Det var som om noen hadde klippet et stykke av en riktig tjukk regnbue og satt det som en stabbe ned inne der Skogn ligger og der Inge var. – Det må være et godt tegn, sa jeg til Bjørn. – Inge ble frisk, gjenvant sin frodighet – og hun levde i 18 år før kreften tok en siste knock-out på henne. Jeg fortalte om det til organisten i St.Olav kirke i Trondhjem. – Det der kailla vi et vêrhau på Ørlandet, sa han.

Jeg fikk ikke anledning til å være med på begravelsen til Inge, fordi jeg måtte hente min sønns urne på Værnes den dagen. Heller ikke urnenedsettelsen til Inge fikk jeg være med på, dessverre. Hun etterlater seg et stort tomrom, men rike minner i hver av oss som har kjent henne og omgåttes henne. Og hun etterlater seg et flott kjølvann – sin etterslekt. Hun vil bli savnet, men vi er glad for at hun kom inn i våre liv – og for at vi har kjent henne, den dansk pi’e som ble en av oss!

Las Palmas – 17.nov.  – 2020

Dordi Skuggevik

Idag leser jeg i Driva om en sak som allerede i morgen skal opp i kommunestyret. Hvorfor lar ikke lederen av kommunens sakbehandlerapparat få denne saken lufte seg i media i god tid før politisk behandling? Jo, for å begå et kupp, selvfølgelig.

Haugen har sett for seg at barnehagen i 97-tilbygget på Øye skole skal være et møtested mellom barnehagebarna og dem som befinner seg i kommunens asylantsluse. Som tidligere lærer, også med erfaring som mor både i barnehage og skole, forstår jeg ikke at tidligere rådmann – nå kommunedirektør,  kan finne på noe så på jordet!

En barnehage er primært et sted der barna skal gå gjennom en viktig språkutvikling og begrepsforming. Allerede der synder det offentlige når de svært ofte setter inn asylanter og flykninger som «tanter» og «onkler» – fordi disse menneskene kan ikke tale fullgodt (!) norsk.

Det samme skjer i en parallell situasjon på aldershjem og sykehjem: Nytilflyttede «nye landsmenn» kan ikke kommunisere språklig med de gamle og syke, noe som er helt forferdelig for begge parter.

Kommuner som skor seg økonomisk på bosetting av asylanter/flyktninger, bør finne annet arbeid til sine importerte inntektskilder. Og – kommunen skal ikke, kan ikke, og bør ikke – gjøre en barnehage til en asylantsluse. Barna er i en for kritisk utviklingsfase til å skulle utsettes for å være kommunens frontlinje i integreringsarbeidet. Foreldrene skal heller ikke utsettes for moralsk press til å delta i dette, fordi de er allerede sterkt presset med bringing og henting og stå-på-hele-veien for å klare hverdagen sin. Her har Haugen hatt en særdeles dårlig idé!

Glærum, 4.nov. – 2020

Dordi Skuggevik

Jeg slår av radioen straks jeg har slått den på, igjen og igjen – for det er samme maset omattatt og omattatt: Homomas, klimamas, samemas, politikermas, Coronamas – mas-mas-mas!

Alt maset kjennetegnes av en evig sutring og syting og krav om at lytterne skal omvende seg til noe politisk korrekt – kongruent med SV – som i tillegg har klippekort på «Politisk kvarter» kl, 07.45 hver morgen på hverdager. Jeg slår nå av dette politiske kvarteret  når det begynner, og slår på igjen når de er ferdige med å hakke talestrømmen til dagens offer i stumper og stykker med sine avbrytelser og aggressive setningsrytme og sitt overemfatiske trøkk.

Resultatet blir at folk ikke orker politikk i det heletatt. De blir politisk døve. De opparbeider irritasjon overfor samene, de orker ikke lenger tenke på klimatilstanden og de hater etterhvert homofile mennesker.

Når hørte vi sist noe morsomt, noe annerledes, noe interessant og noe nytt komme ut av radioen? Når hørte vi sist skikkelig musikk?

Nei, vi er innstengt i det norske radio-helvetet. Det har han NRK-sjefen uten mimikk ordnet med – da han innførte DAB-en. Slik er vi nå, alle sammen,  DABBET. Hvor er jeg vel lei av det!

Når jeg reiser til Las Palmas 14.november for en måned, skal jeg ta med meg den siste FM-radioen her i huset og hygge meg med radio fra mange land. For spanjolene ville aldri finne seg i å la seg stenge inn i noe DABB-land. Da ville det blitt revolusjon – for de lar seg ikke kue, slik som nordmenn er blitt.

Glærum, 30.oktober – 2020

Dordi Skuggevik

Idag ringte jeg til en gammel kjenning som er langtidsboende i Arguineguin – på sydkysten av Gran Canaria, for å spørre litt om tilstanden med disse båtmigrantene, siden det er så sparsomt og lite detaljert i norske media, og siden jeg reiser ned til Las Palmas om tre uker.

Jo, sa han – de kommer i store båter som legger til utenfor den spanske maritime grensen, og når det spanske oppsynsskipet er ute av syne, lårer de småbåter med motor og lar grupper av migranter ta seg inn i spansk farvann. Det er jo bare 12 mil mellom Gran Canaria og det afrikanske fastlandet, så de store båtene kommer nær spansk område før de små båtene settes på vannet. Det hele er mafiastyrt, sa han.

Disse menneskene ser ikke ut til å mangle noe, sa han, for de klager på maten og kaster klærne de får. Alle har mobiltelefon. Dette er ikke folk det er synd på, sa han. De blir installert – ikke på Anfi del Mar, riktignok, men på andre time-share-steder lenger unna.

Om Corona-tilstanden sa han at det er ikke kommet smitte inn på skolene, forunderlig nok, men at folk må gå med maske utendørs. Derfor sitter vi på restaurantene og spiser og drikker, sa han – for da kan vi ta av masken! Men, det er lite folk her nå, sier han videre, og denne tilstanden er katastrofal for næringslivet og levestandarden på Canariøyene.

Jeg trekker som konklusjon, ut fra dette, og det andre innlegget mitt på bloggen idag – at alle som tviler på om de kan reise til Canariøyene nå – gjerne kan reise.

Jeg vil her igjen understreke at Canariøyene har sitt eget Corona-regime: De er ikke slått sammen med resten av Spania – selv om Folkehelseinstituttet og Dagsrevyen ser ut til å tro det.

Og «båtfolket»? Det høres ut som de er innlosjert langt opp i dalom – utenfor turistenes allfarvei. Kanskje utenfor mobildekning og klagemuligheter? Det canariske politiet er rasende på dem, sier min kilde.

Glærum, 26.okt. – 2020.

Dordi Skuggevik

Fordi Corona-situasjonen på Canariøyene er mye bedre enn i Fastlands-Spania, er Canariøyene unntatt fra sentrale spanske bestemmelser. Dette har gått både NRK, norske media ellers og Folkehelseinstituttet hus forbi.

Konsertbyrået på sydkysten av Gran Canaria sendte igår ut en mail der de orienterer om at siden siste helg er det igjen fri innreise til øyene, fordi Corona-situasjonen er blitt så bra. Men – konsertpublikum er begrenset til 300 pr. konsert, så derfor er det stor rift om billettene nå. Byrået ser seg ikke i stand til å skaffe billetter til alle interesserte, og det er ikke deltakergrunnlag for å sette opp buss(er) fra sydkysten til konserthuset i Las Palmas. Folk må «egen-kjøre» skriver de.

Undertegnede har allerede skaffet seg 6 konsertbilletter til sitt årlige månedslange førjulsopphold i den deilige by Las Palmas. Jeg kjøpte billettene på internet for en tid tilbake.

Philharmonisk orkester spiller nå samme konsert 2 dager med halve saler i stedet for den ene konserten på fredager med full sal. Når du ankommer Auditorio Alfredo Kraus i Las Palmas, tar de tempen på pannen din, hender og sko sprites. WC, garderobe og bar er stengt – men MUSIKK – det blir det! Gleder meg!!!

Jeg flyr med Norwegian 14.november – hjem 16.desember. Om det blir jul i karantene – det gjør ingen ting, for jeg feirer uansett jul alene, og trives med det i mitt elskede hjem!

Det skal bli vandrende solbad, de daglige 300 meter svømming i Atlanterhavet, konsert, opera og ballett om kveldene – og geitekjøtt stekt med løk og tomater og med canariske deilige poteter + øl, der oppe på OLIVIA i bukta øverst på Canterasstranden! Hepp-Hepp! Og så blir det sikkert den årlige Adventsfesten hos Mary og Ole! For tiden betrakter de Atlanterhavet fra Hustadvika – men de klarer sikkert ikke å avholde seg fra sitt deilige hjem rett øst for Restaurant Olivia og geitekjøttet!

Men markedsdag i Arguineguin blir det nok ikke, for Arguineguin er oversvømmet av båtmigranter. Vest-Afrika har nesten ikke noen fiskebåter igjen, for de stjeles eller selges til folk som legger ut på havet med livet som innsats. Mange misser på Canariøyene, og ender opp langt ute i havet og går til bunns med mann og mus, men etterhvert som de utstyrer seg med moderne navigasjonsmidler, er det flere og flere som finner fram til Canariøyene og oversvømmer Arguineguin nå. Det skal bli interessant å se hvordan den norske sjømannskirken der ute på Arguineguin-neset takler det. Så – det blir vel en busstur ned til Arguineguin – med munnbind, for å se på forholdene.

Den spanske statsministeren Sanchez har nettopp hatt foretrede hos Pave Frans, og der fikk han nok medhold i å ta imot – og ta imot – og ta imot – disse båtmigrantene. På dette punktet er pave Frans en like stor godfjott som statsminister Sanchez. Ingen av dem forstår at jo flere som får komme i land uten å bli returnert – jo flere legger ut på havet og jo flere drukner. Snart vil hele Europa synke i havet under vekten av Afrikas befolkning som løser sitt overbefolkningsproblem med å svømme over til Europa.

Glærum, 26.oktober – 2020.

Dordi Skuggevik    

Stort oppslått i Driva idag – 21.oktober, presterer rindalingen fra oppi dalom, Magne Løfaldli, spalter med tullsnakk om Todalsbrua. Det er så på jordet, at jeg vet ikke hvor jeg skal begynne!

Han har tydeligvis aldri oppholdt seg på Kvennafjorden når stormen slår inn, men uttaler seg med suffisanse om at der er det «innlandsklima» «hvor ingen høststormer slår til». Ferger er bedre enn bru, hevder han – han som er oppvokst i Rindala og som derfor nesten aldri har stått i fergekø. Han klarer heller ikke å brette ut et kart og se at Todalsbrua forløser et langt større kommunikasjonsnett enn denne veistubben mellom Sunndal og Surnadal som han 4 ganger (!) slår fast er hensikten med brua. En mann som leder et innovasjonsselskap bør klare å se større sammenhenger og å brette ut et kart! Han, av alle, bør forstå at ferga er et kvelertak på næringslivstrafikkens sirkulasjon.

Løfaldli faller for egen øks – så jeg vet ikke om jeg gidder å referere flere av hans på-jordet-uttalelser. Ett er sikkert: Han har det til felles med den lange harrangen til MDG på Trollheimsporten idag, at han pumper på uten at det er noe hold i det han sier, uten å ha greie på hva det er han snakker om – FORDI HAN ER INNLANDSBO’N – slik som de i MDG som leverer mye skrik og lite ull i Trollheimsporten idag.

Og så er det denne evindelige sutringen om at traktørstedet i Svinvika får masse kunder når brua kommer. Forstår man ikke mer av ‘bussinessen’ her heller?

Det skulle vært interessant å få vite hva som er den egentlige agendaen til oppi-dalom-folket i Rindala og i Mosokna, når de prøver å torpedere fjerningen av denne blodproppen i kommunikasjonen over fjorden som Kvenna-ferga er. Snart går jo selve fergeleiene i heisen også – fordi den som står oppi styrhuset på ferga ikke klarer «at angjøra en brygga». Sist jeg stod med bilen på ferga og den skulle legge til på Kvanne, slang først bauen kraftig inn i kaidelen på styrbord side, deretter på babord side – og så braste den rett fram og inn i lemmen så hele konstruksjonen skalv og dildra, især de to høye søylene som holder lemmen. Her kunne det ha blitt fergefritt på 1-2-3! Det ville jo ha vært katatrofalt – når brua enda ikke er kommet på plass…

Glærum, 21.okt. 2020

Dordi Skuggevik   

Hvor mye mer skal Frankrike tåle av Islams dragoner før landet gjør noe effektivt med å få slutt på de fryktelige terrorangrepene som disse bekjennerne til Islam begår?

Vi kan regne opp noen nylige forferdelige hendelser som NRK passer på å få oss til å glemme:

Karikaturmagasinet Charlie Hebdo fikk 7.januar 2015 sin redaksjon massakrert av Islams dragoner – 12 drept i redaksjonslokalene.

Forrige måned – 25.sept. 2020 – ble to skadet av knivangrep ved denne adressen som Charlie Hebdo nå er fraflyttet. Islams dragoner slo til i forbindelse med at saken fra 2015 skal opp for retten, så de hadde vel bruk for å vise Islams muskler.

«Bataclan-massakren»: 13.-14. nov. – 2015 ble 6 steder i Paris angrepet, der angrepet i konsertlokalet Bataclan var det mest voldsomme. Dette døgnet drepte Islams dragoner totalt 137, og skadet 180. Europas statsledere møtte opp etterpå og demonstrerte i flokk i Paris’ gater. Det var jo omtrent like nyttig som å stikke tungen ut av vinduet, for de gjorde ikke noe mer.

«17.mai-toget» – i Nice 14.juli 2016: En med fornavn Mohamed kjørte på Frankrikes nasjonaldag inn i folkemengden på Promenade des Anglais i Nice, og drepte 87 – derav mange barn, og skadet 400. Resultatet ble digre «blomsterkrukker» plassert på mange store byers paradegater – bl.a. Carl Johan i Oslo, for å unngå noe lignende, for en vet aldri hvor og når Islams dragoner slår til.

Sognepresten Jacques Hamel (86) fikk 26.juli 2016 – strupen skåret over ved alteret under morgenmessen i sin landsbykirke – 9 km fra Rouen-katedralen. «Vik bak meg Satan!» ropte han – før Islams dragon kuttet luftrøret på ham. Begge hans bødler fra Algerie ble skutt på sakristitrappen av politiet som kom til stedet i rekordfart. Den andre mannen som var tilstede ved morgenmessen, ble også forsøkt myrdet, men spilte død og overlevde – etter langt sykehusopphold.

Ungdomsskolelæreren Samuel Paty underviste om ytringsfrihet i en liten by vest for Paris. Etter sin nylige aktualisering i klassen, hvor han viste og diskuterte Muhammed-karikaturene på et intellektuelt nivå, ble han i forgårs – 16.okt.2020, halshugget på åpen gate av en Islams dragon.

Vi kan også minne om de syv franske cisterciensermunkene i de algirske Atlasfjellene som i 1996 ble funnet med hodene avskåret. De var ordensbrødre av munkene som lager den VM-medaljerte Munkebyosten.

Hvor mye mer kan og bør Frankrike tåle?

Frankrike bør sette en dato der alle som bekjenner seg til Islam, returnerer frivillig til sine opprinnelsesland. De som ikke er dratt ut av landet når fristen nås, bør fylles opp i den franske marines landgangsfartøyer, seiles over Middelhavet og tippes i Nord-Afrika, primært Algerie. Og så bør ellers alle land der Islam enda ikke har fått fotfeste, stoppe importen av denne forferdelige politiske ideologien som utgir seg for å være en religion, hvilket den ikke er!

Dessverre har ikke Islam noen læreautoritet, så å diskutere med Islams bekjennere, er som å sloss med Ibsens Bøygen – som er uten hale og hode og som lever i mørket hvor du ikke kan se den.

Det er meget påkrevet at vi tar Islam opp på bordet, og dissekerer denne ideologien i fullt akademisk dagslys. I Norge legges det lokk på all Islam-kritikk, og derfor fikk vi Utøya, derfor fikk vi anslaget mot moskéen i Bærum, derfor får vi SIAN med sin vulgære tilnærming.

Vi må få en seriøs og akademisk debatt om Islam som kan avkle denne menneskeundertrykkende, politiske ideologien som maskerer seg som religion. Vi kan ikke lenger overlate dette til desperate einstøinger og vulgærspråklige grupperinger.

Slagordet bør være: Befri muslimene (og oss) fra Islam!

Glærum, 18.oktober. – 2020.

Dordi Skuggevik

Den norske lutherske kirken som pr.1.1.2021 skal gjennomgå den endelige skilsmissen med Staten, blir mer og mer styrt av tilfeldige amatører, blir mer og mer kommunalisert, byråkratisert og toppstyrt av det nye kirkelige byråkratiet. (Det er meg en gåte hvor de tar pengene fra til å lønne alle på de stadig mer tallrike kontorene.)

Hverken prester eller biskoper tør lenger stå frem for å ytre noen mening eller vise til sine fagkunnskaper, for da kan de få samme juling som tidligere biskop Kvarme av Oslo fikk oppleve. Kristofobe media klarte nesten å begå medidrap på ham, og hvem av kirkens teologer tør da å stå frem og hevde sin fagkunnskap de har ervervet gjennom en svært lang utdannelse?

Amatørene på kontorer, i styrer og utvalg i Kirken viser oftere og oftere en ignorering av fagkunnskapen både innen teologien og ikke minst – kirkemusikken. Slik har ikke lenger domorganisten i bispedømmene noe han skal ha sagt ved tilsetting av organister i prestegjeldene.  Kirkevergene som er saksbehandlere, viser ofte en overraskende sterk maktbrunst i sin beriding av regelverket, og amatørene i utvalgene bøyer seg i støvet for dem.

Tilsettingen av de to siste organistene i Stangvik er eklatante eksempel på det jeg her har skrevet:

Organist Erling With Aasgård ville søke seg hjem for sitt neste – og kanskje siste, kapittel av karrièren som konsertorganist/kirkeorganist. Han hadde tenkt å etablere seg i den flotte, tomme prestegården i Stangvik. Vi som kjente ham, visste at det ville bli store ringvirkninger rundt Erling With Aasgård, hvis han fikk stillingen – der hovedkirken er konsertkirken for indre Nordmøre. Han hadde store meritter å vise til. Men nei, kirkevergen innstilte en annen, fikk ansatt ham i Stangvik – og bosatt ham i Rindal prestegård, og nå har hun fått ham ansatt som organist i Rindal. Hennes plan hadde mange trekk i løpet – og hun fikk det til. – Det ble kjent at hennes kandidat tidligere hadde vært gift med hennes venninne. Altså: kameraderi!

I tillegg kan vi regne med at det utenom sakspapirene ble muntlig hvisket om at Aasgård er alkoholiker – hvilket han IKKE er! Det har fagfolk slått fast! Det vet jeg. Det har gått mange rare rykter etter hans illebefinnende på orgelet under en konsert med Nidarosdomens guttekor i Oslo for en tid tilbake. – Jeg sa til kirkevergen i Rindal/Surnadal den dagen jeg konfronterte henne om saken, at de burde ha spurt Aasgård direkte, om hvordan denne situasjonen var.

Aasgård hadde dessuten ikke latt seg overkjøre som fagmann – av amatøriske kirkebyråkrater, da han var domorganist i Møre bispedømme, og det blir man ikke populær av hos kirkevergene.

Den som ble ansatt i Stangvik, i stedet for Aasgård – Bjørn Vevang, er en topputdannet organist med samme orgelprofessor gjennom 3 års studier i Paris, som Ole Karsten Sundlisæter, komponisten av Olavsoratoriet-2014, hadde hatt. Det var ikke noe å utsette på Bjørn Vevang – tvert imot! Men han hadde ikke samme fartstid som Aasgård. – Vevangs CV var langt kortere, selv om han også hadde vært domorganist – i København, i en kortere periode.

Da jeg konfronterte kirkevergen i Rindal/Surnadal forleden med denne saken, og sa at de burde be Aasgård om forlatelse for behandlingen han hadde fått, og tilby ham Stangvik som nå var ledig, fikk jeg vite at Ronny Kjøsen allerede var tilsatt. – Hvem er Ronny Kjøsen? spurte jeg.

Det hadde vært to søkere, og jeg har nå bragt på det rene at ingen av dem hadde kirkemusikalsk utdannelse. Stillingen burde vært utlyst på nytt, når Stangvik – av alle steder, ikke hadde fått noen kvalifisert søker til stillingen.

Jeg har idag googlet Kjøsen, og ser at han er flyttet ut av fjøsen – i Rindal, og har spredt seg over et vidt spekter av musikalske aktiviteter. Han har så mange ploger i jorden av så mange slag, at selv om han har gitt opp melkeproduksjon i Rindal, så må han være en av dem som snart får en helseregning på at han har gjort for mange diverse ting over en for kort tidsperiode. Det er sjelden å se en så sterk hyperaktivitet så godt dokumentert.

Hvorfor bryr jeg meg, jeg – som ikke har vært medlem av Den norske lutherske kirke siden 1984? Jo, fordi Kirken med stor K har gitt oss hovedrenningen i norsk kunst og kultur gjennom 1000 år, der innslagene i veven som har formet oss som nasjon, består av arkitektur, byggeteknikk, maleri, skulptur, litteratur, musikk, utdannelse, oppdragelse etc. – og det kan aldri, og skal aldri – bli ansvaret som ivaretas bare av amatørene i tilfeldig sammensatte kirkedemokratiske utvalg, for: Det angår oss alle! Og for å sitere Pater Olav Müller til slutt: «Gud er ingen demokrat!» Det er heller ikke kulturutviklingens iboende dynamikk!

Glærum, 12.okt. – 2020

Dordi Skuggevik

Jeg har lenge vært opptatt av de tomme prestgardene i Norge. Grunnen til at de står tomme, er at presten blir skattet ihjel fordi prestgarden regnes som «tjenestebolig» – ikke som vanlig utleiebolig.

En prest stod fram på TV for et par år siden og forklarte dette. Han hadde nominell husleie på 4.000 pr. mnd. – men så ble han skattlagt for «tjenestebolig» – slik at reell husleie ble 14.000. Det kan ikke en familie tåle, så resultatet er blitt at de flotte og ærverdige prestgardene er blitt stående tomme, dessverre, og prestfamiliene finner seg bolig et annet sted i prestgjeldet.

Siden det er organisten som leier og bebor prestgarden i Rindala pr.dato, regner jeg med at boligen da ikke blir regnet som «tjenestebolig» – og at han da betaler nominell husleie.

Prestgarden i Rindala bør sikres for kirkelig bruk – til undervisningsrom, møterom og kirkekafferom. Dessuten vil det snart bli bruk for kontorarealer, for en dag må det gå opp for folk i Rindala at de nå er flyttet over til Nidaros bispedømme, og til Trøndelag fylke, og at de ikke kan holde på med dette hybridopplegget med Surnadal, som tilhører Møre bispedømme og Møre og Romsdal fylke. Om ikke rindalingene tar affære sjøl, så vil de plutselig en dag våkne opp til at autoritetene i Trøndelag fylke og Nidaros bispedømme vil påføre dem endringene fra sentralt hold.

Samtidig vil det bli slutt på å sende sine videregående elever til Surnadal videregående skole og det vil bli slutt på å sende kulturskolelever til Surnadal. Da kan det også bli aktuelt med lokaler i den store prestgarden til kulturskolens undervisning, spesielt hvis organist Bjørn Vevang klarer å skaffe tilveie et skikkelig flygel i Rindal kirke, rett ved. Han bør vel få «amplei» som lærer i orgel og klaver i Rindal – heller enn å ha en bijobb i begravelsesbyrået!

Skolen slutter nå med å undervise kristendom slik det skal undervises, derfor må Kirken sørge for tilgang til egne undervisningslokaler, hvor Kirken selv kan undervise barn og unge. I Surnadal skjedde det i dette forholdet noe helt utilgivelig dumt da de rev gamle Øye skole ved Øye kirke. Der rev de undervisningsrom, kirkekafferom etc. Denne flotte trebygningen var dessuten bygd i samme nygotiske stil som kirken, og ville ha utgjort en flott og tjenlig del av kirkeanlegget.

Videre solgte Kirken v/Opplysningsfondet sitt –  forpakterboligen, fjøs og jord ved Øye kirke. Når Kirken hadde mistet muligheten til å overta gamle Øye skole, burde Kirken ha solgt prestgardsjorda og skogen, men beholdt bygningene, både fjøs og stue, og bygget dette om til en del av anlegget for sosiale aktiviteter og undervisningsrom. Bygget på Skei kan aldri erstatte de tapte mulighetene som her er nevnt!

– Men, i Norge har Kirken enda ikke forstått hvor viktig det er med sosiale rom og undervisningsrom ved siden av kirkebygget. Det forstod de norske emigrantene da de måtte bygge opp sin egen kirke fra grunnen av i sitt nye land USA, uten noen stat å støtte seg på. Derfor finner vi alltid et hus for sosiale aktiviteter ved siden av de norskamerikanske kirkene i USA, og ved alle katolske kirker.

Dessuten har vi nå det forholdet i Norge, at indremisjonsfolket selger sine bedehus og overtar kirkene. Kirkene blir omgjort fra sakrale rom – dit folk gikk for å møte Gud, til forsamlingslokaler der folk går for å møte hverandre i stedet for Gud, og der folk sitter og snadrer i kirkebenkene mens formkakesmulene sprer seg på gulvet til lukten av kaffe – mens Gud gjemmer seg i veggene! – Jaja, resultatet er at de gamle «høykirkelige» nå forlater de «lavkirkelige» og trekker over til Den katolske kirke – eller forsvinner ut i tomrommet hos «Humanetikerne».

Prestgarden i Rindala er et særdeles flott bygg, flott plassert i forhold til Rindal kirke, med stort potensial til å skape rom for et blomstrende kirkelig liv. Å selge denne flotte låna til en organist  – eller noen annen privat person som forsvinner fra bygda igjen om noen år, det blir ganske hodeløst – ja, simpelthen tåpelig! Ja, trist! Jeg håper Riksantikvaren vil forhindre slik hodeløs gjerning. Jeg sender dessuten dette skrivet til den nye preses i Den norske lutherske kirke – til betenkning, fordi dette gjelder nesten alle prestgarder i Norge nå. Preses har ingen tid å miste i denne saken.

Glærum 10.10.2020.

Dordi Skuggevik

Rindal skoles katolske rektor 1987-89.