Forfatter: dordis

I Driva kan vi idag, på St.Hans-dagen 2020, lese om markeringen på Sunndalsøra – fredag 19.juni, av 100-årsdagen for Senterpartiet – d.v.s. Bondepartiet. Partiet ble stiftet som Bondelagets politiske organ i 1920 – i Kristiansand. Bondelaget feiret sitt 100-årsjubileum i 1996 med å gi ut 2 svære bind om sin historie.

Bondepartiet vokste ut fra Bondelaget, og derfra vokste også Nasjonal Samling ut. Det har jeg nylig funnet ut ved å hanke meg bakover i Nasjonal Samlings og Bondelagets historie.

Det var min farfar fra Skuggevik ved Tvedestrand – O.K. Skuggevik, som først begynte å tale om nasjonal samling – med små forbokstaver. Folk skulle altså stå sammen, vi skulle ikke ha klassekamp her i landet og derved risikere en forferdelig revolusjon som den folk nettopp hadde vært vitne til i Russland. Han var hele veien svært imot at bevegelsen skulle bli et politisk parti med store forbokstaver. Han meldte seg heller aldri inn i partiet med store forbokstaver, likevel ble han straffet etter krigen for et medlemskap han mente ikke å ha hatt.

O.K.Skuggevik var med fra begynnelsen – gjennom Fedrelandslaget med bl.a.  Michelsen og Nansen, han var med på opprettelsen av Landmandsforbundet som ble Bondelaget, han var med på opprettelsen av Bondepartiet – hvor han en tid satt som varamann på Stortinget, og han var nestformann i Bondelaget i tiden 1926 – 1934. Det ble Nils Trædal som etterfulgte O.K.Skuggevik som nestformann i Bondelaget – Skuggeviks gamle elev fra Amtskolen, fra vinteren skolen holdt til oppe på Fale i Sunndalen.  O.K.Skuggevik ville ha Fredrik Bruseth som sin etterfølger, skriver han i brev til Bondelagets formann Mellbye, men Bruseth var ikke motivert for det – og det ble Nils Trædal.

Da partiet Nasjonal Samling – med store forbokstaver, omsider ble et parti og stiller liste for stortingsvalget i Møre og Romsdal, krever Nils Trædal å få sikker plass på 2.plass, skriver O.K.Skuggevik i brev til Fredrik Bruseth. Dette har nok Bondepartiet/Senterpartiet lagt i glemmeskapet, fordi det passer dårlig med det bildet de har opparbeidet av Nils Trædal, mens de har gjort alt de har kunnet for å gjøre O.K.Skuggevik usynlig i sin historie. Trolig er det med bakgrunn i dette at Bondepartiet trekker seg selv inn fra en historisk høyreside som etterhvert ble ubekvem – og inn mot sentrum i politikken – når de velger det merkelige navnet Senterpartiet.

O.K.Skuggevik kom til Stangvik i 1888 som lærer ved Amtskolen. I nesten 40 år gikk alle årskull ungdom gjennom skolen han drev for dem som trengte en utdannings-sluse for å komme seg videre ut til utdannelse utenfor Nordmøre. «De forgudet ham!» var det et barnebarn av et par av hans gamle elever som sa til meg i forrige uke. Da Fredrik Bruseth organiserte et stilig selskap på Grand Hotel i Kristiansund for å takke sin gamle lærer og veileder i livet, var også Nils Trædal tilstede. Han er med på fotografiet som ble tatt.

Det er nå 75 år siden krigen sluttet. Senterpartiet trenger ikke lenger å gjemme sin historie og å gjøre O.K.Skuggevik usynlig. Det blir for dumt! Bondelaget kom ikke forbi ham i sitt bind I, men forfatteren av bind II ser ut til å ha lagt mye arbeid i å gjøre ham usynlig. Jeg er blitt oppfordret til å skrive boken om min farfar O.K.Skuggevik. Jeg holder på med det nå.

Forøvrig kan alle lese om Nils Trædals endelikt i Johan J. Jakobsens bok om Trædal. Jakobsen la mye arbeid i å avklare om Trædal omkom ved et ulykkestilfelle eller om han ble likvidert kvelden før han skulle gå opp i Stortinget og begjære riksrett for regjeringen Nygaardsvold. Det var nok en ulykke. Nygaardsvold kunne nok være glad for at Trædal omkom – uansett omstendigheter. Fordi noen trodde det dreide seg om «defenestrering» – død ved å bli kastet ut av et vindu – var det ingen som turde ta opp stafetten fra Trædal og reise riksrettsaken.

Da håper jeg at senterpartistene i vårt område vil vise seg mindre feige ved et neste jubileum. De må da kunne nok historie nå til å tore å ta sin store, gamle bondehøvding O.K.Skuggevik ut av glemmeskapet sitt! Jeg anbefaler dem alle å lese min kommende bok om ham og det landskapet han levde i.

Glærum, St.Hans-dagen – 2020.

Min 75-års dåpsdag.

Dordi Skuggevik

På nettsiden til TK idag ser jeg at Eivind Hasle er gått tom for argumenter og driver på med å forhåne undertegnede. Det er så pinlig på hans vegne at jeg vet ikke om jeg skal le eller gråte.

De siste 30 årene har en del selvbestaltede profeter innvandret til Surnadal, fordi de ikke har klart å bli profeter i eget land. De har forlatt sin egen stamme og prøver å oppkaste seg til våre profeter.  De tar på seg vår historie, våre tradisjoner etc. – og prøver å gå inn i samfunnsstyrende organer både i politikk og kultur – og fra sin oppnådde posisjon tar de oss fatt og forteller oss hvem vi er. Derigjennom forteller de også oss hvem de selv er.

Jeg anbefaler herr Eivind Hasle å vende tilbake til sitt opprinnelsessted: Løkken. Vi her i Surnadal vil ikke savne deg. Flere som er kommet hit og prøver å oppkaste seg til våre overkinkadorer burde også få anbefaling om å returnere til opprinnelsessted. Vi er lei av at de nyankomne tror de er bedre enn oss og forstår oss bedre enn vi forstår oss selv. God tur hjem!

Glærum, 22.juni – 2020.

Dordi Skuggevik

Bergsvein Brøske har stor personlig interesse av å trenere Todalsbru-prosjektet, for han mottar hvert år 100.000 i lønn som daglig leder, samt hyggelige  godtgjørelser av diverse slag. Jo lenger han kan sitte i posisjonen og ha disse inntektene, jo bedre for ham personlig, selvfølgelig. Derfor utgjør han en brems i prosjektet. Han må kastes! Han har sittet lenge nok. Han har sittet altfor lenge. Han har mistet siktepunktet for det arbeidet han burde ha gjort pr.idag. Før dette drev han på med tunell Todalen – Sunndalsøra og trenerte Todalsbrua, og så ble han jammen daglig leder for bru-prosjektet da han så at slaget om tunell var tapt. Dessuten har han ingen faglig kompetanse i – eller utdannelse for, det å prosjektere ei bru. Han er bare en synser i faget. Han er en amatør! Bort me’n!

Jeg har tidligere vist til at lederen for samferdselsutvalget i Møre og Romsdal, Kristin Sørheim, er en Halsasambandets trojanske hest – som har all interesse av å trenere Todalsbrua. Henne kan man dessverre ikke kaste, men hun er ugild i saken. Hun bør ikke ha uttalerett.

Men det er en trojansk hest til som står på bildene i avisene når ledergruppen for Todalsbrua er å se i media: Olav Ellevset – som er daglig leder for Halsasambandet. Han var tidligere leder for utbyggingen av E39 som ble lagt på feil sted. Ellevset vil ikke Todalsbrua vel, fordi han vet, at blir den realisert, så blir den steindyre Halsabrua lagt på hylla, og E39 vil i kraft av fornuften bli flyttet til Todalsbrua, og vil gå opp Surnadal og Rindal på grunn av at denne traséen eliminerer høydedragene som er et problem, særlig om vinteren. Hemnkjølen, Gråurda og Romsdalsstigningene.

Jeg nevner igjen at det bør prosjekteres tunell Svinvika – Surnadalseidet allerede, for dette blir en del av den indre hovedveien Ålesund – Trondheim, som skal binde sammen Midt-Norge kommunikasjonsmessig, og da kan en like godt først som sist kutte bort omveien om Melhusen!

Trondheimsfirmaet A.R. Reinertsens opprinnelige utforming av Todalsbrua – for vel 30 år siden, bør tas fram igjen. Brua kommer her i høyde med grunnmurene i Svinvika, og tar derfor ikke noe utsyn fra garden i særlig grad, og ilandføringen i Svinvika sparer dyrkamarka. Ragnar Halles masing om seilingshøyde under brua for cruise-skip til Todalen bør alle glemme. Todalen har ikke infrastruktur for å ta imot flere tusen turister i én slepping. Glem det!

I alle høve vil nåværende ordfører i Surnadal, Margrete Svinvik – måtte rive hytta si ved Svinvika. Der har vi derfor enda en politiker som er ugild i saken, og som sikkert gjerne vil motarbeide alle ilandføringer av brua på Svinviksida – uansett.

Som jeg har sagt før: Dagens ledergruppe for realisering av Todalsbrua må skiftes ut! Det er politikerne som er Vegvesenets oppdragsgivere, derfor bør det nå skje en opprenskning i den politiske bakevja der saken ligger og vasker rundt uten å komme av flekken. Hvis noe har havnet i en «Demokratiets pøl» – så er det Todalsbru-prosjektet.  Derfor vil jeg nå anbefale at alle amatørene i prosjektledelsen skiftes ut med folk som har fagkompetanse i det å prosjektere ei bru, og ikke la amatøriske politikere holde på med sine hjemmestrikka løsninger. Jeg anbefaler f.eks. som konsulent INGENIØR(!) – Råg Aarnes i Stavanger, som var den fagmannen som leverte det tekniske grunnlaget for saken Ola Hals kjørte. Kanskje Aarnes burde inntre i Brøskes stilling? Da ville nok prosjektet få både fart og retning!

Jeg oppfordrer uansett Bergsvein Brøske & co å stille sine plasser til rådighet. Noe annet vil ikke være anstendig av dem, slik som de har rotet til og trenert saken.

Glærum, 22. juni – 2020.

Dordi Skuggevik

Forleden kom det et påkostet hefte i posten med bilder av Sunndalens flotte fosser. Sunndal kommune var ute for å gjøre seg lekker. Men det var den ene siden om Todalsbru-prosjektet som fikk min oppmerksomhet – i den grad at jeg er deprimert enda. Og det ble ikke bedre av å lese TK idag 17.juni – s. 17: Kniver som har ligget så lenge i skuffen at de er blitt sløve, skal ha møte i Kristiansund om «neste skritt» står det i overskriften. Har de virkelig ikke stukket ut hele veien enda? De bør bruke møtet sitt i Kristiansund til å skaffe prosjektet nytt mannskap!

De som driver og stuller og steller med Todalsbru-prosjektet uten å få fart på det, bør GÅ AV! Det som gjorde meg virkelig kvalm, er at tidligere ordfører i Sunndal – nå i Fylket, snakker om hjerrrtet sitt oppi dette drølet som ikke kommer av flekken.

Sunndal kommunes publikasjon viser at de som driver med Todalsbru-prosjektet enda ikke har kjøpt seg kart, eller tatt et kurs i kartlesning! De holder enda på og maler om at Todalsbrua bare angår Sunndal og Surnadal kommuner. De klarer altså ikke å se Todalsbrua i sammenheng med et større veisystem i landsdelen. Det er ikke bare til å bli deprimert av. Det er til å bli helt gal av!

Sunnmøringene har forstått det forlengst: Todalsbrua er nøkkelen til den indre snarveien Ålesund – Trondheim, veien som vil binde Midt-Norge sammen kommunikasjonsmessig! De har allerede bygd Tresfjordbrua. De går inn for Romsdalsaksen – som vil korte inn veien mot Trondheim i veldig grad. Vi har allerede Øksendalstunellen og tunellen fra Sunndalsøra inn til Ålvundeidet. Med tunell Isfjorden – Øksendalen, og tunell Svinvika – Surnadalseidet og det faktum at dette vil tvinge frem en ny vei opp Rindalen og videre til Orkanger som går fort fram – forbi alle 50-60-70-soner oppover dalane, vil dette veisystemet bli hovedferdselsåren for næringslivet Ålesund – Trondheim. Fort Fram! Rett fram!

Kristiansund kan koble seg på denne hovedferdselsåren via nye fine tuneller og fin vei via Tingvoll. Molde lige så. Dessuten vil veien opp Surnadal og Rindal være den eneste veien ut av vårt fylke som vil være uten høydedrag som er lite trivelige om vinteren: Hemnkjølen, Gråurda, Romsdalsstigningene blir eliminert.

Alt dette har Sunnmøringene forstått. Det var Sylvi Listhaug som fortalte i radioen idag at Averøy skal få slippe den steindyre bomavgiften sin. Det er også sunnmøringene som kommer til å drive fram den indre snarveien Ålesund – Trondheim. Hvis Frank Sve fortsatt var formann i samferdselsutvalget for Møre og Romsdal, ville dette bru/veiprosjektet ha vært i farta nå. Men i stedet har  Todalsbru-prosjektet fått en trojansk hest: Kristin Sørheim. Trojansk hest, fordi alle i Tingvoll har bitt seg fast i at de skal få ei Halsabru, selv om den blir så steindyr at den aldri vil bli realisert. Kristin Sørheim er ikke interessert i Todalsbrua i det heletatt. Hun er Halsasambandets trojanske hest i Todalsbru-prosjektet. E39 på nordre Nordmøre ligger der som et prakteksempel på politikernes amatøriske dårskap, men likevel driver tingvollgjeldingene på med sin drøm om Halsasambandet. Kristin Sørheim er livsfarlig for Todalsbru-prosjektet og veiaksen Ålesund – Trondheim som den vil utløse. Livsfarlig!

Det er deprimerende at Todalsbru-møtet i det heletatt er lagt til Kristiansund. Det er deprimerende at initiativet er superlokalt. Det er deprimerende at dette styret som sitter på overtid og mugner og pusser skylappene sine – ikke forstår at initiativgruppen må omfatte folk fra hele Møre-Trøndelag, siden Todalsbrua er nøkkelen til hovednerven i næringslivstransporten i denne landsdelen.

Møtedeltakerne i Kristiansund bør legge vekk saklisten for dagen og i stedet sette sammen et nytt styre for framdriften av prosjektet Todalsbrua og den indre snarveien Ålesund – Trondheim. Alle dere som idag sitter i denne initiativsgruppen bør abdisere, fordi dere er for smalsynte og klarer ikke å lese kart! Dere har dessuten ligget for lenge i skuffen – i den grad at dere ikke lenger har evne til å skjerpes! Beklager. Det er bare sånn det er. Inn med nye koster! Styringsgruppen må skiftes ut og den må reorganiseres – kort og godt! Forslag til ny formann: Frank Sve! Ikke på grunn av partiet – men på grunn av gangsynet!

Glærum, 17.juni – 2020.

Dordi Skuggevik

Aftenposten lørdag 13.juni, bruker forsiden + 5 sider inne i avisen på å trene oss på ikke å se elefanten i rommet: Islam. Dette har norske media drevet på med veldig lenge nå.

Med det nye moteordet «hat» og det repeterende ordet «rasisme» kjører Aftenposten på med å fortelle oss at mørkhudete innvandrere får pepper på grunn av hudfargen – ikke bare får de pepper – men de blir «hatet» skriver Aftenposten.

Ingen ikke-islamske land ønsker å slippe Islam løs i landet sitt. Det er Islam de ikke vil ha. Det har ingen ting med hudfarge og rasisme å gjøre. Det er en sideeffekt at de muslimene som kommer hit med Islam i ryggsekken, er mørkhudete. Dessverre får Islam-motstanden karakter av å være en motstand mot muslimene personlig, men de er selv offer for den totalitære og menneskeundertrykkende  ideologien Islam.

Hvis ikke norske media – Aftenposten inkludert, snart blir villige til å se elefanten Islam på sine egne avissider, og tar saken frem i lyset til drøfting og diskusjon, vil saken en dag sprekke med et kjempepang. Vi vil ikke lenger se «ensomme ulver» som prøver seg på en masakre i en moské, nei – vi vil oppdage at det har dannet seg en hemmelig liga – slik som ulvejegerne i Sverige dannet en hemmelig liga for å desimere ulvebestanden som var brakt inn fra nordvestre Russland/østre Finland av ulveelskerne. Den hemmelige anti-Islam-ligaen vil åpenbare seg den dagen alle moskéene blir sprengt i lufta samtidig. Og det vil de bli fordi trykket av undertrykt Islam-kritikk vil bli så stort at vi får en kjempesmell. Det bør Aftenposten og andre norske media tenke over. De bør åpne for å kunne diskutere Islam, og å hjelpe muslimer å frigjøre seg fra dette totalitære åket. – Fri muslimene fra Islam! Er mitt valgspråk.

Media i Norge, og domstolene – gjør det fritt fram i Norge å spille på rasen sin, slik jeg opplevde mange mørkhudete menn gjorde i Paris da jeg var au-pair der i min ungdom. Hvis jeg ikke var villig til å bli med dem bak en busk, til deres hybel eller ta dem med til min – gikk de etter meg og ropte «hore» og «rasist» helt til jeg kom ned i Metroen. En dag, da jeg var blitt forfulgt av en mørkhudet araber på nærmere 2 meter (jeg er selv 179) – gjennom flere etasjer i et kjøpesenter og også da jeg smatt ut bakdøra og trodde jeg var kvitt ham – da ble jeg grepet av et ubendig raseri da han dro rasismekortet. Jeg snudde meg og freste opp i ansiktet på ham: «Om du var hvit som snø, din plageånd, ville jeg ikke likt deg slik som du plager meg!» Han ble helt perpleks og forsvant på et blunk – uten en lyd. – For, det finnes sympatiske hvite, det finnes usympatiske hvite – og det finnes sympatiske svarte og usympatiske svarte. Det er ikke hudfargen som avgjør hvem du vil tilbringe tiden din med.

Blir mørkhudete kristne som kommer hit fra forfølgelse i hjemlandet utsatt for «hat» og «rasisme»? Jeg har ikke opplevd det. Jeg omgås mange mørkhudete kristne afrikanere fra Congo og fra Eritrea. Ingen av dem har kjent seg «hatet» eller utsatt for «rasisme». Nei, det dreier seg om Islam – ikke om hudfarge eller «rase». Det bør norske media snart forstå – før vi opplever den store smellen når ballongen med undertrykt ytringsbehov om Islam sprekker, og alle moskéene smeller i lufta – samtidig. Norske media vil være medskyldige da, fordi de har bygd opp trykket og nektet å se elefanten.

Glærum, 14.juni – 2020.

Dordi Skuggevik

I en arvet TK fra 6.juni, ser jeg at den nye adm.dir. i Helse Møre og Romsdal vil selge bl.a. Nordlandet psykiatriske senter og Aure rehab-senter og investere pengene i Ålesund! Eneste forklaringen på en så «hånåt» idé, er at fyren ikke har greie på forholdene her i fylket. Bakke har kort og godt – ikke bakkekontakt! Alle Nordmøres ordførere burde stille seg opp utenfor adressen hans i Oslo (!) – og rope taktfast: Ut me’n! Ut me’n!

Bakke er selvfølgelig en av disse sprettene som kommer ut fra en Business-school, og som ser verden i tall, uten å ha noen grunnleggende bred utdannelse ellers. Disse plastikk-personene fra business-skolene mangler alltid samfunnsmessig innsikt – ut over det å se alt i tall. De har ikke bakkekontakt hverken menneskelig eller geografisk.  

Jeg vet ikke hva som skjuler seg bak de enkelte punktene på listen over alt han vil selge for å investere det – i ÅLESUND (!) – men, de psykisk sykes tilbud på Nordlandets psykiatriske senter SKAL BESTÅ!!! Det skal også rehab-tilbudet som er bygd opp i Aure!!! LA STÅ!!!

Jeg er gørra lei av legoklossmentaliten i det offentlige – der nye koster kommer inn og river i stykker alt som er bygget opp, for så å bygge nytt av klossene for å sette sitt eget navn under.

Sykehusvesenet behandler nå pasienter som om de var ufølsomme treklosser. Min nabo fikk forleden innsatt kneprotese. Hun ble sendt rett hjem! – enda de visste at hun måtte opp en trapp for å komme inn i selve leiligheten! Det er slitsomt nok, både fysisk og psykisk å skulle gjennomgå en operasjon, om man ikke i tillegg skal bli behandlet verre enn dyr etterpå.

Selv fikk jeg fjernet en stor åre fra lysken og ned til ankelen for et par uker siden. Fordi oppmøtet var kl. 07 i Trondheim, og hotellene var stengt, var helsevesenet nødt til å stille med drosje. Men – jeg skulle ta bussen hjem! Jeg skrek meg til at drosjen ventet og tok meg med hjem. Mens jeg kledde på meg, begynte jeg å silblø. Blodet stod som en fontene rett ut fra midt på låret. Hva om det hadde skjedd på busstasjonen, på bussen? Jeg har ingen hjemme til hjelp, for jeg bor alene, men en venninne kom og var her et døgn. Jeg hadde forberedt alt på situasjonen her hjemme – men når jeg om et år skal få innsatt kneprotese, DA SKAL JEG PÅ REHAB I AURE!!!

Hvis vi gjør om alle sykehus til private klinikker, kan vi fjerne det dyre overbygget av politikere og byråkrater, og vil kunne bruke pengene på å ta vare på pasientene på en bedre måte. I min barndom og ungdom kom vi på Orkdal sanitetsforenings private sykehus. Når behandlingen var over, fikk Trygdekassen i Surnadal regningen. Overlege Grevle styrte det hele på Orkdal – med stor fagkunnskap og autoritet. Idag regjerer amatørene. Politikere og byråkrater og sprettene fra business-skolene er alle amatører i helsefagene (selv om Bakke har grunnutdannelse som sykepleier) – og de suger i seg så mye av pengesekken at pasientene må bli behandlet verre enn dyr!

Glærum, 12. juni – 2020.

Dordi Skuggevik

Det er rystende å lese i TK idag om at så mange deltar i å mobbe en sårbar person på Halsa. Det må være en smal sak for politiet å spore mobilmobberne og få gitt dem en straff som svir.

Mobbere forteller gjennom sine gjerninger hvem de er og hvordan de er. De er personer med svekkede sjelsevner. De har underutviklet empati og mangler menneskelig innsikt til å forstå effekten av sine egne onde gjerninger. Det eneste de forstår er å bli straffet så det svir.

Navnene på mobberne burde offentliggjøres. De bør ikke få lov til å gjemme seg bak anonymiteten som – i dette tilfellet – TK og politiet gir dem. Det burde henges opp bilder av dem på butikkene med følgende tekst: Dette er NN. Han/hun er en drittsekk! Denne type gapestokk kunne være en passende straff for plageåndene. Gapestokk av noen art, er nok det eneste de forstår, dessverre.

Glærum, 10. juni – 2020

Dordi Skuggevik

Uten los, uten kunnskap og uten bruksanvisning – begav jeg meg ut i FB etter å ha blitt parkert der av Den katolske kirken i Norge, noe jeg tidligere har beskrevet.

Her poppet det opp med hyggelige mennesker som jeg kunne bli FB-venn med. Noen kjente jeg, noen kjente jeg ikke. Skulle jeg klikke bare på dem jeg kjente? Det kunne jo være hyggelig å bli kjent med nye mennesker også! Jeg klikket i vei – klikket og klikket. Men, det ble jo aldri slutt på mennesker jeg kunne bli kjent med! Jeg sluttet med klikkingen, lukket PC-en, la meg på sofaen og stirret i taket – og lurte på hva jeg hadde gjort… Neste gang jeg åpnet e-posten min, var den invadert av masse mennesker som sendte hyggelige meldinger – alt fra en viftende hånd til hilsen og til lengre verbale innlegg. Og hva er «Messenger»? De ville snakke med meg der. Turde jeg det? Hva ville skje hvis jeg klikket der? – I alle dager! Hvordan skulle jeg kunne forholde meg til sååå mange?! Jeg måtte jo hilse, takke, skrive noe! Dagen ville ikke bli lang nok! Kanskje jeg ikke skulle ha klikket på så mange? –Latt det gå litt over tid?

Nå tror jeg at jeg vet hvordan jeg skal forholde meg til FB: De som vil lese det jeg skriver, kan lese bloggen min: www.dordis.no   Og så leser jeg hva de skriver på FB. Jeg vil jo aldri få tid til å svare, kommentere, applaudere det så mange skriver, men det er kanskje ikke poenget med FB? Og etter en stund kan jeg kanskje gå ut igjen og lukke døren til FB? Går det an? Å gå ut igjen?

Det var en lei overraskelse at FB invaderer e-posten min. Det er direkte arbeidsomt. Jeg prøver å rydde i e-posten hver dag, slik at det bare er det som jeg MÅ ha der – som står der.

Når det er sagt, så ser jeg jo at jeg har savnet mennesker i mitt ensomme liv med bloggen, der jeg sitter og sender enveisuttalelser ut i eteren – uten å få noe svar. Jeg har jo alltid arbeidet med mennesker – både i skolen og i kulturlivet, og jeg liker mennesker av alle slag – også dem jeg er uenig med i mangt og mye. Jeg har jo vært en eneboer det meste av mitt liv, men det er vekslingen mellom det –  og det å være i en menneskemengde med mye futt-futt som gjør livet verdt å leve.

Alt dette for å si til alle mine nye FB-venner: Bli ikke såra og vonbrotne om dere ikke får svar og reaksjoner herfra på alt dere skriver. Jeg kommer til å lese det meste, men rekker ikke å gi tilbakemelding på alt. Her går nemlig tiden med til å bekjempe hybelkaninene , og nå også de nye leieboerne på tomta: jordrottene – eller vånd, som de også kalles. Jeg har enda ikke lært å legge inn bilder på FB, men når jeg får lært meg det, skal dere få foto av de nye leieboerne i hagen, hvis jeg får dem på skuddhold med kameraet. De har korte føtter og kort hale, sa Ingeborg Bu’n som så en som krysset veien. De har spist opp alle tulipanene som har blomstret i hagen i 45 år! Og plommetreet som gav 9 kg plommer i fjor, har bare løv og ingen blomster i år. Vånd-skade, stod det på Internet.

Jeg fattet mistanke da jeg så «staurhol» i plenen – noe jeg ikke har sett de 47 årene jeg har bodd her. Fra før har jeg oter under redskapsskuret i hagen. Den hadde to unger ifjor, én iår. Jeg tror vånden bodde på loftet sist vinter, i nordre, ytre hjørnet, for der var det noe som romsterte regelmessig – noe som var større enn mus. Teorien er at vånden må ha gått ned gjennom de to luftebalene på taket. De må nok få et gitter innlagt, men da kommer ikke linerla inn, den som har hekket der i alle år. Ja-ja. Krigen begynner nå mot vånden: Jeg har bestilt calsiumkarbid på nettet. Min bror båtsmannen (84), sier at i hvert hull skal jeg legge 2 ss med karbid, slå i 1 liter vann og skynde meg å legge en sten over hullet, så den giftige gassen går inn i gangene. Dere skal få høre hvordan det går… Selv fylte han rikelig bensin i ei grastorvbegrodd  steinrøys i hagen sin på Hadeland, lot bensinen sige nedover en stund – og så kastet han en fyrstikk ned i haugen samtidig med at han tok palinga i en faderlig fart. Hele haugen løfta seg. Ingen vånd spiste av hans poteter i åkeren etter dette, men det tok lang tid å få ordnet opp i krateret etterpå… Jeg kommer nok til å bruke bare karbid… 

Glærum, 8.juni – 2020.

Dordi Skuggevik

Jeg er ikke blitt «Tatt av vinden» – men jeg er blitt tatt av Facebook, og det liker jeg dårlig!

I Påskeuken var jeg så desperat etter å komme meg inn på de strømmede messene fra St.Olav katolske domkirke i Oslo at jeg trykket på alle knappene som ble presentert for meg – og inn kom jeg. – Men: Jeg var også plutselig kommet inn på Facebook – for messen ble strømmet via Facebook.

Der satt jeg da, med skjegget i postkassa, uten å ha tenkt på Pavens skjegg i det heletatt. Jeg har i årevis vært helt bestemt på ikke å bli innlemmet i noen sosiale medier. Til det er jeg et for privat menneske.  Jeg har alltid tenkt med grøss på å bli eksponert for mange mennesker jeg ikke kjenner. Derfor opprettet jeg en blogg, hvor jeg publiserer mine kommentarer til Verdens gang. Der var det/er det – muligheter for kommentarer, men jeg sluttet å se på dem, for det kom berg av reklame, som utgav seg for å være kommentarer. Jeg tenkte at har folk bruk for å diskutere det jeg skriver på bloggen, så kan de gjøre det på sine sosiale medier. Det har de nå visst gjort og gjør, etter hva jeg hører.

Ikke lenge etter at jeg i vanvare og messehunger hadde kommet i klørne på Facebook, ble e-posten min oversvømmet av meldinger fra folk som ville være venner på Facebook. Jeg ble helt «attåbak» – som vi sier her på traktene. Dette var jo alle gamle kjente – og noen ukjente. Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre. Hvis jeg ikke svarte dem, ville de bli såra og vonbrotne, tenkte jeg. Kanskje sinte også… Var det uhøflig å bare stryke dem når jeg renset opp e-post-kontoen, spurte jeg meg selv.

Det verste var at jeg kom meg ikke inn på Facebook-kontoen min. Men plutselig sørget Facebook for at jeg var inne. (Jeg føler meg overvåket av Big Brother i Skyen! –Æsj!) (Eller hvor han nå holder til.) Jeg fikk til og med til å legge inn signatur-bildet mitt da de ville ha et bilde. – Jeg fulgte med på ferden, og tenkte – at jeg kan alltids søke hjelp senere for å komme meg ut av nettet som Facebook har fanget meg i. Jeg føler meg fanget – bondefanget, sjanghaiet! Og det er ingen hyggelig følelse for meg som regjeres av en ubendig frihetstrang.

Etter en stund ble jeg presentert for en hel gjeng som ville bli venner. Med tanke på at en kan alltids snu – klikket jeg avgårde. En av dem jeg klikket på, kontaktet meg på mobilen og spurte om det virkelig var meg som hadde klikket ham inn som venn. Han lurte svært, fordi han kjenner til min motvilje mot å eksponere meg på sosiale medier. Vi klikket oss inn på ‘team’ og han tok over PC-en min. Han la inn mitt siste innlegg på bloggen min, dordis.no – og da så jeg at det innlegget passet overhodet ikke på en hyggelig snakke-kanal. Det ble helt god-dag-mann-økseskaft.  Men han hadde forlatt team-opplegget, så der står jo jeg på Facebook og snakker alvorlig om en sak som sikkert ikke interesserer noen av dem som fører en hyggelig sosiale-medier-samtale om barnebarn og de nære ting.

I mitt psykologi-pensum på Lærerskolen i Bergen (som de nå river ned, de idiotene!) – der stod det at et menneske har en viss begrenset kapasitet for antall personer de kan relatere seg til – nært. Altså: Det er begrenset hvor mange nære venner man har kapasitet til å ha. Det at jeg husker dette, har vært med på å stoppe meg fra å gå inn på sosiale medier. Jeg er derfor nesten skremt nå – når Facebook har satt klørne i meg. Jeg leter desperat etter døra for å komme ut igjen! Men, er jeg når først inne, må jeg kanskje bli der en stund, og finne ut hvorfor alle mennesker nå omgås i store flokker på sosiale medier. Er det kanskje oppløsningen av landsbyen/lokalsamfunnet som erstattes av sosiale medier?

Jeg har jo stått på en revyscene mange ganger og forholdt meg til et mangehodet publikum, men jeg ville ikke forstått meg på å snakket til hver enkelt etter tur. Heller ikke å ha et privat forhold til hver enkelt i salen.

Så må jeg tilstå at jeg har lurkikket på Facebook-en til en kompis i ganske lang tid. Han brukte en gang PC-en min til å gå inn på sin Facebook-konto. Siden kommer den opp både på PC-en min og på mobilen min. Jeg spiser frokost på sengen hver morgen – og så sjekker jeg sms-kontoen min og Verdens gang på Mobilen – Trollheimsporten, yr.no, ABC nyheter – og fordi jeg bor alene, er jeg selskapssyk – så jeg kikker innom kompisens Facebook-konto, enda jeg kjenner ikke hans venner personlig. Jeg har svart på hans konto et par ganger, med å si hvem jeg er som bruker hans konto – men det oppfatter ikke hans venner – de tror det er han, og han får den pepperen jeg skulle hatt. Det har ikke falt i god jord, for å si det sånn, så jeg forstår at jeg bør ha egen konto. Og det har Facebook nå sørget for. Jeg er ikke sikker på om jeg blir værende, for jeg føler meg overvåket. Jeg føler også at jeg kommer til å følge med på andres liv i altfor stor grad, mer enn det som er naturlig, mer enn jeg har kapasitet til – ifølge psykologiboka fra 60-tallet.

Akkja. Vi har jo hverken juletrefester eller grendasdanser eller basarer eller lokalbutikk lenger, så noen steder må vi vel møtes – for ikke å gå i frø. Ikke kan man gå på besøk til folk lenger heller, for vi aner ikke når de spiser og når de hviler lenger – kort sagt: det passer aldri at vi kommer på besøk – helt fysisk. Før visste vi at folk begynte å arbeide kl. 08. Kl. 12 spiste de middag, og så hvilte de middag. Kl. 13 tok arbeidet til igjen, etter en kaffekopp. Kl,17 var det nonsmat. De som hadde fjøs, gikk så i fjøset. Nå spiser folk i vårt land middag til de villeste tider, hvis de i det heletatt spiser middag. I Sør-Europa har folk fremdeles faste økter og faste måltider. Hvis man blir invitert hjem til folk der, er det enten til lunsj eller til middag. Når måltidet er ferdig, er besøket ferdig.

Facebook er kanskje løsningen… Vi får se. Jeg finner vel døren, hvis jeg vil ut igjen, selv om jeg ikke så den da jeg ble hanket inn av Big Brother, d.v.s. – Den katolske kirken i Norge – bevare-meg-vel!!!

Glærum, 5.juni – 2020

Dordi Skuggevik

Med simpelt flertall og partipolitisk ping-pong har Stortinget gått inn i våre dypeste eksistensielle spørsmål og mekket på det som Naturloven har bestemt fra tidenes morgen.

Det partipolitiske ping-pong-spillet har overridd det alvoret som man må nærme seg Naturloven med. I dette alvorlige eksistensielle feltet har partipolitisk taktikkeri vært viktigere enn å ta Naturloven på alvor. Flere politikere stemte mot egen overbevisning da «Bioteknologiloven» var oppe til en lettvint hastebehandling i Stortinget. Både Stortingets mangel på alvor i behandlingen av saken, og partipolitisk døgnflue-mentalitet blant stortingsrepresentantene burde avstedkomme en skikkelig oppvask i Stortinget og i samfunnet ellers.

Det er fristende å sitere en britisk komiker på 1960-tallet:

Ping-Pong! It’s an extraordinary game! I got the ball in my eye!

Jeg håper ballen spretter tilbake med full kraft og smeller i øyet på en hel del politiske døgnfluer på Stortinget! Måtte Naturloven treffe dem med full tyngde. Amen.

Glærum, 4.juni – 2020.

Dordi Skuggevik