Forfatter: dordis

Først ringer det fra Røkkum (Rykkjem!) fergekai: Fader Dominic fra Kristiansund står på kaien med 4 biler i raide – fylt med katolske barn og ditto foreldre.som skal til Todalshytta på katolsk barneleir i helga. Et slags proto-forsøk på ha en lokal leir, så foreldrene skal slippe å sende 10-åringene sine til Oslo eller til Levanger eller et annet sted langt unna. Men akk – ferga gikk fra dem. De var 1 minutt for seine. ETT MINUTT! Og: Det er 1 – én time til neste fergeavgang! Jeg ser at mørket senker seg, og at det vil være mørkt når de ankommer Todalshytta. Han har ikke fått tak i dem som venter med mat på hytta, men fikk lagt inn melding på svareren – og han håper de forstår at det må være fergetrøbbel. Barna er ute og springer og hopper, rapporterer han, så barna har det kjekt. Ved nærmere ettertanke var det kanskje ikke så dumt, for når de nå kommer fram til Todalshytta, da vil den være som et mystisk og mytisk eventyrslott inne i mørket med lys i alle vinduer. De vil komme inn i et 1800-talls lakselord-fisker-hjem, og det vil dampe av maten og det vil være rart interiør og sengene står klare, som i eventyret om huset i skogen. Det kan fort bli et eksotisk minne for livet – takket være ferga! Fader Dominic kom som flykning fra Vietnam – 17 år gammel, og har vært militærprest på Ørlandet flystasjon, og skal også gjøre tjeneste som det i området her under NATO-manøveren. Han holder nok styr på sine tropper så de ikke faller utafor fergelemmen på RYKKJEM! – mens de venter på ferga.

Så ringer det fra Kvanne fergekai. Jeg oppfatter ikke navnet på damen i løftet stemning, men har snart Tore Bjørn Skjølsvik på tråden i bilen som også fikk lang ventetid – på andre sida av fjorden. Jeg har da vel ikke hørt hans stemme siden september 2010 – da hans faste galleri på Angvik gamle handelssted ble åpnet med en bankett som fylte hele gildehallen og det krydde av glade folk i smoking og pene kjoler med høy glassføring. Jeg skrev i den anledning et lengre reisebrev til slekt og venner, om at Bjørn og jeg gjorde veien hjem lang den gangen: Ned Vestlandet, gjennom Telemark, innom stor familiefest i Oslo, ned til Karlstad, opp gjennom Trysil, over Dovre, ned Sunndalen og hjem – før Bjørn la seg ned på Orkdal sykehus og døde av hjerteinfarktet han fikk av skrekk for galleoperasjonen som de trillet ham inn for å foreta. Men, Bjørn levde i alle fall helt til han døde! På turen ble jeg operert av en inder i indre Telemark, og håndtlangerdamen hadde født alle sine barn ved hjelp av min tremenning. Det var en byll på et unevnelig sted som ble punktert med stort drama…før ferden gikk videre. Byllen hadde meldt sin oppkomst allerede før Voss, men på Voss fant man ingen lege. Ved ankomst Ullensvang hotell, hakket man tenner av høy feber, og legen som hadde kjørt nesten alle de 9 milene hjem, sent om kvelden, snudde på 5-øren, kom tilbake og sa: – Den er ikke moden for noe kirurgisk inngrep, du må ta antibiotika. Så ble det inderen i indre Telemark da. – Hvor er vågmora? ropte assistentdamen.  De lette på gulvet. – Å Gud! Å Gud! ropte hun – jeg har tråkka på den! I Oslo fikk jeg kjøpt meg sittering hos Plesner, og da ble alt så meget bedre.

Jeg husker at jeg holdt tale i gildehallen i Angvik, og snakket om «Det beåndede kjød» som den franske forfatteren Michel Tournier skriver om – transfigurasjonen av mennesket. Jeg brukte det for å snakke om at Skjølsviks skulpturer er preget av dette, har dette indre liv som mangler hos andre billedhoggere. Jeg brukte en som eksempel – der nede i hovedstaden – men tror dere ikke fyren satt er da! Gjemt i publikum. Det hadde han godt av, tenker jeg – enda! Jeg gikk i badehuset neste dag og kastet meg etterpå i sjøen der en stor laks spratt foran meg og Karl Erik Harr rodde forbi i en ny liten ferge med en påpynta dame i bakskotten. Konferansieren hadde kvelden før innskjerpet at Harr er ridder av St.Olavs orden, mens han presenterte meg som «Ei fargerik dame». Jeg måtte selv si at også jeg er ridder, chevalier, til og med – av den franske. Jeg holdt talen min på engelsk, for det var folk fra Boston der. Spritualisation of the chair – blir det på engelsk – beåndelsen av kjødet. Eller: Åndeliggjørelsen av mennesket, på et mer nærliggende norsk.

Alt dette dukker opp i hodet mens jeg snakker med de eksalterte i bilen som venter på Kvanne fergekai. De har stått opp på Ørlandet i dag. De vurderte å reise ut til Tautra for å se hvor byggherrene til den nye katolske domkirken i Trondheim sendte Skjølsviks Maria og Jesus i eksil hos Cistersienser-nonnene, mens malte julenisseskulpturer fra Spania inntok deres plass i St.Olav domkirke. Alt dette snakker vi om, mens ferga lar vente på seg. Og at de fant Skjølsviks Hyldbakk på Herredshuset og Henning Sommerros byste på Kulturhuset – mens de ikke klarte å lokalisere Øverlandet i farten – så Lindeman fant de ikke. I mørket skal de nå ta seg fram gjennom steinbruddene på Meisingset på vei til skulpturen Gunnar kirkebygger på den gamle fergekaia på Tingvoll – i det hellige håp om at de kan reparere litt på underskuddet på gjestegården der – med å anmode om overnatting.

Tore Bjørns eksalterte kvinnelige sjåfør forteller at jeg må forberede meg på Oslo-tur, for Tore Bjørn skal nå få et fast galleri med egne verker i Oskarsgt. i Oslo. – Homannsbyen, sier hun. Han har flyttet fra sitt eksotiske bosted blant stein og sand og uteliggere og fylliker og bor nå standsmessig med prismekroner, sier reiseføreren. Jeg lover å komme. Si bare fra – jeg kommer! Jeg forstår etterhvert at de er kommet ombord i ferga, for det er litt krøll med billettoppgjøret. Kort eller kontant?! I Tyskland tok de bare kontant – overalt! Der vil de holde pengene sine i hånden!

Den eksalterte forteller overstrømmende om at Tore Bjørn har lagt ut om meg på en måte som gjør at jeg takker gode makter for at de ikke kom innom her – for her henger klesvasken overalt i interiøret til ettertørk nå på fredagskvelden, og jeg kjenner meg hverken spennende eller fargerik eller eksotisk. Det er bedre de kjører videre og gleder seg over en imaginær person. Men når Tore Bjørn Skjølsvik åpner munnen, da blir det meste eksotisk og ekstraordinært! Det er derfor jeg er så glad i ham! Når han snakker, blir alle grå dager et kunstverk! Og inne på skrivebordet mitt står utkastet hans til døpefont i St.Olav domkirke i Trondheim. Men de som kjøper malte julenissefigurer i Spania til den nye domkirken, og sender Skjølsviks Madonna i eksil, de vil heller ikke ha noen døpefont i hvit marmor hvor Josef står med Jesus på armen ved brønnen med livets vann.

Alt dette ville aldri hendt, om det ikke var ferger i verden. Når Todalsbrua kommer, vil det aldri bli en slik kveld igjen.

Glærum, 14.sept. – 2018

Dordi Skuggevik

PS – NESTE DAG:

I telefonen fra Kvanne fergekai oppfattet jeg at det var en tredje person i bilen, men som ikke helt kom til orde. Hun het Benedicte, oppfattet jeg såvidt.

Men da dagen atter sendte sitt lys, kom hun på tråden fra Kristiansund. Det er hun som har skrevet bok om Skjølsvik. I duskregnet var de på byen for å kjøpe olje og gips. Skjølsvik skulle ta gipsavstøpning av et kumlokk i byen med Klippfiskkjerringa hans på. Mor hans stod i sin tid modell for den. Skal si Skjølsvik får svingt seg, på biltur med to slike freshe damer! Og travelt hadde de det også. Neste gang ringte de fra Molde: Jeg skulle holde åpningstalen når galleriet i Oslo blir åpnet. Det hadde de vedtatt. Jeg tror jeg går i dekning i Las Palmas da – for jeg er ikke sikker på om jeg klarer å leve opp til forventningene. Og det kan bli slemt…

DS

Når Sverige-demokratene har så stor fremgang i valget nå, så visper media rundt i deres opprinnelse og påfører dem Nazi-stigma. Det påførte de seg opprinnelig selv. Alle de grupperingene som står opp og stiller spørsmål ved den massive innvandringen til Europa, griper tilbake til Nazi- og Fascist-symbolikken. Den nordiske motstandsbevegelsen er en av disse grupperingene som gjør dette, og de er bare én av mange i den vestlige verden som gjør dette i dag. De har ikke klart å utvikle egne symboler og egen terminologi – fordi de viker tilbake fra å sette navn på elefanten i innvandringsstrømmen – nemlig: Islam.

I det store eksodus av gammel-kristne i Midtøsten, kommer mange av disse til vår del av verden. Å integrere en kristen syrer eller en kristen eritreer er ikke vanskelig, fordi den kristne verdensoppfatningen og det kristne synet på individet har sammenfall med vår vestlige kristne kultur og tradisjon – men når det kommer en person som bekjenner seg til Islam – da blir den personen en stein i maskineriet.

Så lenge vi ikke vil innse og innrømme at det er Islam som politisk, statisk, totalitær, fascistisk ideologi som er problemet, og vi fortsetter å snakke om innvandrere som én gruppe – så lenge vil de som vil forsvare sitt vestlige, kristne land mot Islam, fortsette å bruke feil terminologi.

Nå må vi i den vestlige verden snart bli i stand til å si det rett ut: Trusselen fra Islam er problemet med innvandringen i dag! Islam har helt siden sin oppkomst på slutten av 600-tallet hatt erobringen av verden som sitt mål. Det lærte jeg i 4.klassen på barneskolen – i historietimen (1955). Islam har underlagt seg det ene kristne landet etter det andre opp gjennom århundrene, og innført sitt skrekkvelde. Det er ikke Nazismen, Fascismen, Kommunismen, Buddhismen, Hinduismen eller noen annen -isme som er faren for det frie individ og den frie verden i dag – det er Islam! Mitt slagord er: Fri muslimene fra Islam! Gå i nærdialog med muslimene og få dem til å innse at de må selv befri seg fra det tunge teppet som Islam legger over menneskelig liv og utfoldelse Begynn med å kjøpe Ambassadør Carl Schiøtz Wibye sin utmerkede og instruktive bok: Terrorens rike. Den er dessverre tidd ihjel og usynliggjort av norske media, men er den mest nyttige og den viktigste boken en kan lese om dette i dag. Løp og kjøp!

Glærum, 10.sept. – 2010.

Dordi Skuggevik

«Averøya er et helt kontinent,» har Ole Dahl Rossbach sagt flere ganger. Vi pleier å ta en «outing» hver sommer. Det har variert fra befaring av Bæverdalen til operafestival i østre Finland. Endelig kom turen til «kontinentet» Averøya. Vi tok med min bror Ole Kristen som aldri har vært der, og nedover bar det – i en stadig djupere tunell. At fjorden mellom Kristiansund og Averøya er så djup, det hadde man aldri tenkt seg. At bommen på Averøy-sida var bemannet av et levende menneske og at prisen var så blodig for å passere, det var også en dobbel overraskelse. Men over kom vi.

Jeg har vært der to ganger før, uten egentlig å se hva Averøya virkelig er. Første gang dro jeg dit med min tante Astrid fra Gyl, for å se om gravsteinen til hennes søster Else fremdeles stod. Det var hun som falt ned kjellertrappa i prestegården på Kvernes mens hun var alene hjemme, og før hun rakk å sette opp veven til det som senere ble «Farstad-vesten» i Nordmørsbunaden. Gravsteinen stod, og en elskelig dame tok imot oss med kaffe. Hun hadde stelt graven til tante Else i alle år – på eget initiativ og kostnad.  Hun må ha vært veldig glad i tante Else. Hun fortalte oss også noe vi ikke hadde visst: tante var på vei med sitt første barn – så det var to som døde den gangen.

Når vi denne gangen gikk for å se om vi fant gravsteinen, så det ut som om graven var slettet. Steinen stod ikke der jeg syntes huske at den stod. Men, min bror – som gikk til sjøs da han var 14 år gammel, og som har stått til rors på de store hav mens blikket har feiet over horisonten, han fikk øye på den akkurat da vi skulle gå ut gjennom porten – der korsene ble bevart ved restaureringen – etter mye styr i avisene. Der stod gravsteinen til tante Else, på det inngjerdede området for historiske gravminner. Grunnen til at den var blitt satt der, må være den tragiske historien og at hun er begravet med tittelen «Prostinne» siden hennes mann, Mathias Angvik, var prost i Kvernes da dette hendte. Steinen er en helt vanlig, rektangulær svart, polert «stresskoffert»-stein, så «historisk» pr.idag er ikke selve steinen. Hendelsen har også skapt myter omkring tragedien, fortalte dagens sogneprest, Magne Hoem, som vi var så heldig å treffe.

Stavkirken var stengt for sesongen denne dagen. Den tilhører Fortidsminneforeningen, så presten hadde ingen nøkkel. Men, vi hadde funnet ut at den tomme bussen som stod der, ventet på en gedigen forsamling som satt inne i menighetshuset og holdt seminar. De som kom ut, og som jeg snakket med, var fra Polen. De kunne fortelle at det var et internasjonalt seminar på toppnivå som dreide seg om bevaringen av gamle trehus. Takket være forretningsmannen Herlofsen i Kristiansund, som reddet stavkirken fra å bli brent i 1893 (!!!), så  hadde de et gammelt trehus fra 1300-tallet å studere her på Kvernes. Herlofsen ledet en innsamling av penger og fikk kjøpt den gamle kirken, som senere ble solgt til Fortidsminneforeningen. Vi tråklet rundt, helt til damen med nøkkelen syntes synd på oss og kom og låste opp vidunderet. Takk og Takk!

Andre gangen kom jeg over Averøya med daværende biskop av Aberdeen, senere erkebiskop av Glasgow – Mario Conti, og en gammel tysk nonne fra Oslo. Dette var rett etter pavebesøket i Trondheim. Det var der jeg ble kjent med Conti, som etterpå skulle besøke den skotske presten på Molde. Jeg husker Conti gikk omkring i Kvernes stavkirke og oversatte de latinske tekstene for oss to andre. I Kristiansund sa han, etter at vi hadde sett den katolske kirken og vi satt og åt Fish & Chips på kaia: «I like your priorities – Fish & Chips and The Catholic Church!» Da han etter å ha møtt Dordi Bergheim som stod og kringelhauka på trappa til Tingvoll kirke da vi kom der – og fått gått seg en tur oppover Likjdalen ved Sunndalsøra – og han satte seg på bussen tilbake til Molde, sa han: «I have never seen so much beauty in one day in my whole life!» Det ble mye «beauty» på oss også da vi tok fatt på en grundig tur rundt Averøya – og ikke bare kjørte over og igjennom. Været var flott, og det var 25 grader den 7. september.

Ettersom Stor-Trøndelag nå forbereder seg på å ta to store jafs av indre Nordmøre, og de som bor der roper Halleluia! og lar seg spise, var det kanskje på tide å sette seg inn i hva vi har igjen av Nordmøre vest ved havet. Og det var ikke lite.

Jeg hadde en dobbel agenda: Det må nå skje noe for å fortelle dem der nede i Normandie at Gange-Rolf kom fra Bremsnes på Averøya, ikke fra Giske ved Ålesund. For at han var sunnmøring, det har sunnmøringene klar å innbille dem  der nede i Rouen som nå forbereder seg på å bygge et stort vikingmuseum, noe som ble bestemt i kjølvannet av 1000-årsjubileet for Olav den Helliges dåp i Notre Dame de Rouen i 1014. Det har nettopp vært en delegasjon fra Rouen i Ålesund, og en av dem ville markere begivenheten med å springe en gigant-maraton hjem igjen til Rouen – helt fra Ålesund. Stakkars mann. Han skal bli nødt til å gjøre det igjen – men denne gangen fra Averøya – over Atlanterhavsveien, når jeg får skrevet min artikkel i avisen i Rouen – der jeg flytter Gange-Rolfs fødested fra Giske til Averøya!

Vi skulle liksom finne ut, denne dagen, hvor det må settes opp en gigantstatue av Gange-Rolf, slik at vi kan få satt disse sunnmøringene på plass. De har ikke bare satt opp en bronsestatue av Gange-Rolf i byparken i Ålesund, men de har også fått oppover Gange-Rolf-teppet på 22 meter, som 22 ildsjeler broderte i samme stil som Bayeux-teppet – som er brodert i «Ringerike-stil». (Kvinner fra Olav den Helliges hjemsted Ringerike må ha vært om bord i hans store flåte, og har lært bort sin broderistil til de normanniske damer.) Teppet ble utstilt på Stiklestad for 3 år siden – hvorfor ikke på Averøya også?!

Vi rakk ikke å se så mye av Averøya selv om vi tilbragte dagen der. Vi har mye igjen. Også flere spisesteder. For etter matinntak på Bjartmars kro ved Atlanterhavsveien, regner vi med at de andre spisestedene på øye er like bra! Det som virkelig overveldet oss, var at jordbruket er så stort helt ute ved havet, og at det er så frodig og så mye skog. Her er ikke mindre enn 4 kirker. Ett er sikkert – vi har mer enn nok å se på en neste ekskursjon – og vi har enda ikke sett oss nok om for å foreslå et sted for Gange-Rolf-statuen. Vi oppfordrer herved alle til å ta en tur rundt på Averøya, og tenke ut forslag om hvor vi skal plassere Gange-Rolf! I mellomtiden bør noen farkstaver kidnappe bronsestatuen av ham i Ålesund en natt, og sette den opp på Averøya. På Bremsnes. Vi har jo alltid visst her på Nordmøre at det var på Bremsnes hans far Mørejarlen bodde, for P.A. Munch skriver i sin Norgeshistorie: Sør for Nordmøre var det ingen store høvdinger!

Ole Dahl Rossbach har rett – Averøya er et kontinent. Averøya står absolutt på egen fot. Øya, som nå har to fastlandsforbindelser, trenger ikke å bli sammenslått med noen by!

Glærum, 9.sept. – 2018.

Dordi Skuggevik

Jeg ble bedt om å snakke om – og lese fra, boka «Tante Borg – Hæmlengtfjor’n» i Rindal pensjonistlag 4.oktober. Men i går kom det «attrabø»  – jeg var ikke lenger velkommen, på grunn av mine harde utfall mot at Rindal forlater Møre og Romsdal fylke for å gå inn i Stor-Trøndelag.

At folk i de grader blander kortene, blander saker og blander sak og person – det har jeg aldri opplevd før, og neste gang jeg fyller år, blir jeg 74.

Hvorfor – har jeg ytret meg i så sterke ordelag om dette at Rindal forsvinner inn i Stor-Trøndelag? Årsaken til det er selvfølgelig at jeg bærer på en stor sorg fordi Rindal forlater oss i Møre og Romsdal, vender ryggen til oss på Nordmøre. De to årene jeg var vikarierende rektor ved Rindal barne- og ungdomsskole, lærte jeg Rindal og rindalingene godt å kjenne. Jeg har aldri trivdes så godt på noe arbeidssted, og jeg har aldri trivdes så godt med noe arbeid – som disse to årene i Rindal. Derfor har jeg en ekstra stor sorg over at Rindal vender oss på Nordmøre ryggen, især oss i Surnadal, ettersom vi lever i det samme dalføret.

Onsdag kjørte jeg to ganger gjennom Rindal – til og fra Trondheim, og to dager senere – i går, kjørte jeg to ganger gjennom Halsa, til og fra Averøya. Jeg kommer ikke til å orke å kjøre gjennom disse to kommunene oftere, fordi jeg blir så truffet av tragedien med at disse to kommunene, sammen med Eide – har begynt fragmenteringen av Nordmøre, noe som angår på det dypeste – vår identitet som nordmøringer.

Jeg tror ikke det er noe reelt flertall hverken i Halsa eller i Rindal for å forlate Møre og Romsdal og å gå inn i Stor-Trøndelag. Ordfører Ola Heggem har kjørt et så hardhendt og rått løp for å få til fylkesflytting, at jeg mistenker ham for å kjøre løpet på personlig basis – nemlig å komme seg på Stortinget etter fylkesflyttingen. Her i Møre og Romsdal er denne veien blokkert for ham av Jenny Klinge, mens han i Trøndelag vil kunne ha sjansen til det. Mange i Rindal ser selvfølgelig dette, og ser også verdien i at kommunen kanskje vil få en fra kommunen på Stortinget.

Ingeborg Solem f. Glærum – «Tante Borg» skrev ned mange humoristiske stubber som ble fortalt i Surnadal om personer fra Rindal. Alle nabobygder har den slags historier og stubber om hverandre som verserer blant folk, og som med humor og ikke minst – stor kjærlighet, fortelles for å lyse opp livet med litt humor. Rindal har sikkert en mengde slike historier om surn’dalinger også, men ingen har skrevet dem ned, kanskje. Vel-vel, rindalingene får dømme selv. De kan lese stubbene uten at jeg kommer oppover og leser dem høyt for dem. Det klarer en av pensjonistlagets medlemmer utmerket selv den 4.oktober. Godt møte!

Glærum, 8.sept. – 2018.

Dordi Skuggevik

Da jeg kjørte ned gjennom dalene og hjem etter turen til Lüneburg/Bremen/Hamburg – hjem  via Munkeby og Tautra – om kvelden den 28.august, visste jeg ikke at allerede den 5.september skulle jeg kjøre ned fra mitt gamle Alma Mater på Dragvoll med en ladning nytrykte små bøker utgitt på eget forlag.

Jeg hadde vært innom min gamle lærer og prest på Buran sykehjem, og der fikk jeg en liten bok i hånden, en bok jeg, sjokkerende nok – ikke hadde sett eller hørt om. Jeg slang meg i TV-stolen og så på den da jeg kom hjem. Pater Olav Müller hadde i 2011 gitt ut en liten bok om Den katolske kirkes historie i Norge – uten at jeg hadde truffet til å høre om det – til min store overraskelse.

Jeg så at Jan Erik Kofoed i Trondheim hadde assistert med digitale tjenester i den sammenheng, og Pater Olav hadde gitt ut denne publikasjonen for egne sparepenger, fikk jeg vite av Kofoed – for jeg kontaktet ham umiddelbart.

Høsten 2016 gjorde jeg to intervjuer med Pater Olav, og et tredje – høsten 2017. Det var meget maktpåliggende for Pater Olav at intervjuene skulle bli publisert. Men hverken katolske media, Ukeadressa, Adresseavisen eller Tidens Krav i Kristiansund – hvor han hadde vært prest i 9 år, viste noen interesse. Formatet var for stort. Alle ville inn å mekke på det han hadde sagt. – Redigere! som de sa. «Man redigerer ikke pater Olav Müller!» sa jeg, og nektet dem det. Men hans ordensprovinsial i Tyskland, Pater Heinz-Josef Catrein, som i mange år var prest i Trondheim, spurte om å få oversette intervjuene til tysk og publisere dem på ordenens internettsider og å trykke dem i deres magasin «Apostel». Jeg takket og bukket.

«Dette er et kappløp med Døden!» skriver jeg til Jan Erik Kofoed. «La oss gjøre vår gamle avholdte Pater Olav denne siste glede.» Det samme sier jeg når jeg kontakter trykkeriet på Dragvoll. Aldri har jeg opplevd at noen i den grad har kastet seg på hesten og sporet sin ganger, slik som Jan Erik Kofoed og trykkeriet på Dragvoll! Mailer og SMS-er fløy fra kl. 6 om morgenen til midnatt. Jeg har aldri egentlig møtt Jan Erik Kofoed, men dette ble et plutselig og fabelaktig bekjentskap! Han skrev i går på SMS da jeg var på vei ned fra Dragvoll med trykksakene i bakskotten på bilen, der han skulle hente resten av opplaget i dag – morgenen etter, for trykkeriet klarte ikke helt å sluttføre serien før arbeidsslutt: – Jeg våger å påstå at vi vant kappløpet, og med DEN konkurrenten! skriver han.

Jeg ringte trykkeriet i går morges og spurte om de kunne ta trykkingen som en ekspress-sak. De ville få PDF-filen ganske straks fra Kofoed. Jeg ville kaste meg i bilen nå straks. Kunne de ha prøvetrykk klart kl. 14? Det kunne de. Etter å ha blitt enige om å bruke annet papir, satte de serien i trykken, og jeg kostet ned til Buran sykehjem med prøveeksemplaret til intervjuobjektet. Vi rakk det! Vi slo Døden! Men så hadde jeg også bedt til helgenen for de tapte saker på vei oppover til Nidaros: St. Jude! Og det beste av alt: Pater Olav hadde mye bedre pust enn da jeg var innom 28. august. Da jeg sang noen sanger for ham, hadde han pust til å synge med! Det var mest de artige sangene vi 5 gamle jenter fra Norge hadde sunget på hestvogna over Lüneburger Heide. Og: Nu rinder Solen op, i Østerlide, og gyller Fjeldets Top og Bjergets side!» Av Kingo – med folketone fra Nordmøre.

Et par dager etter at Kofoed og jeg var kommet i farta, ringer Pater Olav ved hjelp av en annen persons mobil. – Du skal tie og jeg skal snakke! sier han. Han skisserer opplegget som Kofoed og jeg allerede har begynt på, og han presiserer myndig at han selv vil betale for trykking og at disse heftene/små bøkene skal legges ut som gaver til dem i menighetene han har vært prest for. Jeg foreslo igår at folk kan oppfordres til å kvittere for boken de tar med seg – med å gi en gave til NUK – Norges unge katolikker, hvor han er æresmedlem. – De kan spandere en 100-lapp, sier jeg. – 50-lapp, sier han. – Nei, 100! sier jeg.

Etter dette dagsraidet til Trondhjem, og jeg har dumpet ned i TV-stolen hjemme, går det plutselig opp for meg – at idag, når min sønn fyller 47 år der borte i Indo-Kina, så har jeg helt uventet gitt ut en liten bok på eget forlag. At det skulle skje, visste jeg enda ikke den 28.august. Hey Jude!

(Intervjuene finnes lenger nede på bloggen. Den som leter skal finne.)

 Glærum, 6.september – 2018.

Dordi Skuggevik

Det er søndagen denne uken i det gamle Hansa-land, og denne søndagen i den gamle Hansa-stad Hamburg skal brukes for å få hørt det berømte Schnitgerorgelet i Sankt Jacobi Hauptkirche, og å få med seg kveldsmessen i Mariendom, hvor man kirkelig sett hører hjemme på en søndag – som katolikk.

Jeg skrår over Domkirkeplassen foran Mariendom på vei for å finne meg en taxi. De magnifike kirkeklokkene i Mariendom runger over plassen. I begge kirker begynner dagens høymesse kl.10.

Foran vestveggen – på en murkant, sitter en bekjenner av Islam og chanter fra sin bok – en face katedralen. Han er høy, tynn og blek i huden, med et litt langt bølgende og pomadisert hår. Ansiktet er langsmalt med en høy panne. Det er ikke så lett å se hvor i den islamske verden han kommer fra. Jeg går ut fra at han forsverger Kristendommen og ber om dens fall. Slik har jo Islam tatt det ene gamle kristne land etter det andre. Nå står Europa for tur.

Taxisjåføren er også muslim. – Hvilket land er du fra? – Jeg er født i Tyskland. – Og dine foreldre? – De kom fra Tyrkia. Som de andre muslimske taxisjåførene jeg har hatt i Hamburg, vil heller ikke denne innrømme at han vet hvor kirken ligger. – Det er så mange kirker i Hamburg, sier han. – Det er det ikke, sier jeg. – Hvis du teller kirketårnene, er det ikke så mange. Som taxisjåfør i byen bør du lære deg navnene på dem, for det er ikke vanlig å vite gateadressen til en kirke. Dessuten fungerer kirketårnene i en by som fyrtårn. Du kan navigere etter dem. Han vet veldig godt hvor Jacobi-kirken er. Selv når vi ikke kan se tårnet for andre høye hus, kjører han rett til inngangen.

Av og til har man kjempeflaks: Ikke bare skal Schnitgerorgelet lyde rikelig denne søndagen – men koret, St. Jacobi Kantorei har 60-årsjubileum! Det skulle bli en svir! Et par av sangene fra galleriet har jeg sunget som sopran i Nidaros domkor, og det er en stor stund å høre dem her, sunget av dette koret i dette rommet. Menighetssangen er også helt fantastisk  med disse omtrent 80 sangerne som klokkere på galleriet. Når de kommer ned fra galleriet og frem til koret for å synge sitt siste innslag derfra etter å ha blitt gratulert, bare vrimler de opp på plass i helt vanlige klær. Ingen kapper, ingen ordnet innmarsj slik som kor hjemme i Norge pleier å legge vekt på. Kanskje er man i Tyskland redd for formasjoner som marsjerer – etter alt de har fått på pukkelen etter alle krigene. Etter «Würdigung» – beærelse med tale og takk, avslutter de med Mendelsohn: Jauchzet dem Herrn alle Welt. (Salme 100).

Jeg har aldri i mitt liv opplevd sluttakkorder som klinger slik – ved avslutningen av hvert vers – som fra dette koret. Det merkelige er hvordan korklangen har plukket opp og gjort til sin – klangen i orgelet. Dette orgelet ble sluttført da J.S.Bach var 8 år gammel. Han søkte stilling her som organist i 35-årsalderen, men fikk ikke stillingen.(!) På slutten av 1600-tallet, i den tidlige barokken, da dette orgelet ble sluttført i 1693, klang altså orgelet med denne runde, varme, myke klangen som ligger fjernt fra klangen av de nybarokke orglene som har invadert norske kirker de siste 20-30 årene med sin gnissende i-klang.

J.S.Bach ble døpt i St-Michaelis-kirken, som ligger med utsikt over havnen slik alle St.Mikaels-kirker gjør, for St.Mikael skal sammen med St.Nikolas passe på de sjøfarende, og dem har det vært – og er, mange av i Hamburg. Slik lå St.Mikael-kriken i Middelalderen på Nordnes i Bergen og skuet over havnen. Slik ligger i dag St.Mikael-kirken i Sihanoukville i Cambodia oppe i lia og skuer over havnen – den ene av de to kirkene som Røde Khmer ikke destruerte i sine herjinger. I Sankt Michaelis i Hamburg var far til J.S.Bach organist, og sønnen Johann Sebastian ble, som sagt, døpt her. Kirken har 3 orgel og flere korgalleri oppe under taket! Her ble Helmut Schmidt, en av de store fra Hamburg, stedt til hvile i en standsmessig, enkel, elegant og høytidelig seremoni som jeg kunne se på TV på Gran Canaria.

Høyre langvegg i kirkeskipet i St.Jacobi, er erstattet med glass, og bak glassveggen kunne vi se bordet dekket til jubileumsfeiringen av kantoriet. Dette koret teller rundt 70-80 sangere, og er mye større enn det vi forbinder med et «kantori». Jeg skulle ønske at de blir invitert til Norge. Olavsfestdagene, Festspillene i Bergen  eller Oslo kirkemusikkfestival. Gjerne en hel Norgesturné!

Selve høymessen interesserte meg også – for å se hvordan protestantene i Tyskland legger opp en søndags høymesse, selv om dette ble en musikkgudstjeneste.

Vi så straks den politiske korrekthet i koret: På stolrekken ved venstre vegg satt det to kvinnelige prester i relativt ung alder og en eldre litt værbitt mannlig prest samt en transperson som tjente som tekstleser. Hun/han var på en prikk lik transpersonen som fremførte Haugtussa på «Grieg minutt for minutt». Han/hun het Merkel til etternavn. Kanslerinnen Merkel er født i Hamburg, så det var kanskje et av de nyere skudd på stammen.

Alle tre prester hadde svart samarie og den gamle hvite pipekraven. Stolaene var vevd i fine, diverse farger. I stedet for å vise kirkeårets årstid, viste de kanskje prestenes rang? De svarte prestekjolene var imidlertid piffet opp med splitter i sidene, så vi kunne se leggene til de kvinnelige prestene når de tok en sving oppe i koret. Pikant!

Den yngste kvinnelige presten holdt prekenen. Hun ble ikke stående ved lesepulten, men gikk opp på prekestolen, og talte varmt om sin ferie på klosterøya Iona i vestre Skottland,  og gjentok uttrykket «standing stones» på engelsk flere ganger. I menigheten kunne det ikke være mange som kunne engelsk – sett fra den årsklassen som satt i kirken. Så også tysktalende må liksom krydre talestrømmen sin med engelsk uttrykk, dessverre.

Det som hadde begynt og som hadde hatt en framdrift som en klassisk søndags høymesse, oppløste seg i et gudstjenestelig samvær etter prekenen. Det var ingen nattverd. Ganske likt det en opplever i den norske protestantiske kirken på søndagene nå for tiden, bortsett fra den svarte samarien og den gamle pipekragen som virker litt for kunstig museal. Men, det skal de tyske ha: Prestene her har ennå ikke gått så langt som i Norge – med å opptre som konferansier, morromann og litt prest attpå.

Kveldsmessen i Mariendom var som vanlig i en katolsk kirke: Første halvdel – Ordets gudstjeneste, andre halvdel – Nattverdsliturgien. Her er det nattverden som ER messen. Ikke noen konferansier-aktivitet, ikke noen morromann der foran. Den katolske messen har funnet sin form gjennom 2000 år, og det forekommer ikke noen improvisasjoner. Man vet hva man er kommet for, og man vet hva man får. Her sang man imidlertid flere salmer enn hva som er vanlig i katolske kirker i Norge. Og orgelet hadde jeg hørt kvelden før på konsert her i regi av Hamburger Orgelsommer. Det var uventet at man for få år siden hadde satt inn et av disse brutale, nybarokke orglene med i-klang i en katolsk kirke. Ytterst overraskende.

Prekenen ble en uventet stor opplevelse denne kvelden, og det er ikke så vanlig i en katolsk kirke, der liturgien er hovedsaken alltid. Presten talte over en historie i Bibelen som jeg alltid har fortalt til mine klasser hvor jeg har undervist kristendom:

Det er Jesus som en dag blir lei av all sytingen og klagingen fra sine disipler, og han sier til dem: – Er dere lei av dette, karra – så er det bare å gå deres vei! Det blir stille i flokken, og så sier Peter: Men hvor skal vi gå da?

Det er det det dreier seg om, sier presten – skal vi bli eller skal vi gå – i ekteskapet, i vennskapet, på arbeidsplassen, i kirketilhørigheten etc. Og hva kommer vi så til, hvis vi går?  Og hva finner vi der? – Den beste preken jeg har hørt i mitt liv, og det i den katolske kirke, der de fleste messer et uten preken.

Neste morgen, mandag: Morgenmesse i St.Ansgar kapell i gjestehuset Ansgarhaus.

Morgenen deretter, tirsdag: Morgenmesse med munkene på Munkeby, i deres kapell etter forsinket ankomst om natten til Værnes.

Slik ble det en særdeles sakral avrunding og avslutning på besøket i Hansa-byene Lüneburg, Bremen og Hamburg. Og det tok man ikke skade av! – For hvor skal vi ellers gå? – for å sitere St.Peter.

Glærum, 2.september – 2018.

Dordi Skuggevik

Lørdag kveld i Hamburg kommer jeg hjem fra orgelkonserten som denne kvelden bare var noen skritt fra losjiet – i Mariendom. Det ligger en person inntullet i en sovepose på trappen. Den automatiske døråpneren gir personen et skubb når den går opp. Neste morgen går jeg ut kl.7 for å spise frokost på bakeriet jeg fant rundt hjørnet. Personen ligger fortsatt på trappen, men på den andre enden av trappen, hvor han ikke kommer i konflikt med døren.

Frokosten er rikelig, og med tanke på at restene havner i søppelet, lager jeg en sandwich av det siste rundstykket, salamien og osten. Jeg kjøper også et av de enorme sjokoladewienerbrødene. – Nødproviant på rommet, tenker jeg.

Når jeg kommer bort til trappen, sier jeg til bylten i hjørnet: – Frokost til deg her! Han, for det er en ung mann, trekker soveposen ned fra ansiktet, og et bredt smil brer seg under den unge, glisne mustasjen.

Lenger ut på dagen, når jeg kommer hjem fra musikkgudstjenesten i Sankt Jacobi som er pilgrimskirken her i Hamburg – på veien til Santiago de Compostella, da er den unge mann forsvunnet, men der han lå, ser jeg en liten kobbermynt. Jeg tar den opp, og ser at den har relieffet av Santiago-katedralen preget i metallet. Så – det var ingen uteligger, det var en pilgrim som overnattet på trappen, en pilgrim som nå igjen finner sin vei etter de blå pilene som er malt bortover fortauet, og som holder pilgrimen på den rette vei til og fra Sankt Jakob = Sant Jago = Santiago sin grav i Compostella = Campus stelle = Stjernestedet. Måtte hans vei opplyses av stjernene i Melkeveien, slik de opplyste veien for Sankt Jakob og hans to disipler på vei til den ytterste diaspora i Nordvestre Spania i det 1.århundre!

Glærum, 31.august – 2018.

Dordi Skuggevik

For nesten 20 år siden hadde Adresseavisen et 2-siders oppslag om hvor vakker Hamburg er om våren, og jeg bestemte meg for en gang å reise til Hamburg på denne årstiden. Det ble det ikke noe av før jeg reiste dit nå – 20-august 2018. Altså – på sensommeren. Det var varmt, og skuronn-månen gikk opp om kvelden og kikket på oss gjennom løvverket i store eiker og lindetrær.

«Oss» var 4 klassevenninner fra Bergen off. lærerskole som besøkte den 5. som slo seg ned i Adendorf ved Lüneburg etter årsstudiet sitt i tysk ved Goetheinstituttet i Lüneburg. Vi feiret 50-årsjubileum i Hansabyen Bergen i fjor, og 51-årsjubileum i Hansabyene Lüneburg og  Hamburg i år, og både frokost og kveldsmat ble inntatt under de store trærne i Adendorf mens «Luna mit silbernem Schein – gucket zum Fenster hinein» d.v.s. inn mellom trærne i vårt tilfelle.

Første dagen besøkte vi Lüneburg med et tospann hester – flotte, svarte Frisere som kjørte oss gjennom byen. Lüneburg er det gamle vakre Europa som heldigvis ikke ble skadet av bomber under krigen. Rådhuset inneholder rom som er rene smykker – med treskjæring og dekorerte vegger – en malt dekor som vi finner igjen i norske stavkirker og i Erkebispegårdens saler i Trondhjem.

Andre dagen gikk med 2-spann hester over Lüneburger Heide. Tørken i sommer gjorde at heden ikke blomstret som vanlig i sin rosa røsslyngprakt, men det var likevel en stor opplevelse. Gårder, vertshus og trakteringssteder lå innunder store trekroner og kikket skjelmsk frem og tilbød sine herligheter – overdådige kaker, kaffe etc. – før det bar ut på heden hvor verdens største einerbusker vokser bortover lyngrabbene.

Vi hadde øvd på å synge «Auf der Lüneburger Heide» kvelden før, og vi kunne også «Heidenrøslein» utenat pluss et par til. De 10-12 andre på vogna ble ganske paff da denne gruppen aldrende damer som satt bakerst og skravlet på et ubegripelig språk, begynte å synge disse tyske gamle sangene som varmer enhver tyskers hjerte. Stemningen forandret seg betraktelig til det livligere. Da vi gikk på skolen, var tysk en del av allmennutdannelsen. Det bør det bli igjen, for tysk er Europas største språk med en sprek ny litteratur som best leses på originalspråket. Tysk er nøkkelen til store opplevelser. I skolen bør de også ta frem igjen klassesangen. Det skaper kontakt og glede, som vi kunne erfare vel 50 år etter skoletiden – denne dagen.

Etter felles tur til Hamburg den tredje dagen, dro de andre hjem til Norge, mens jeg tok inn på «Ansgarhaus» – det store gjestehuset til erkebispedømmet Hamburg sitt administrasjonssentrum ved Mariendom – den katolske domkirken i Hamburg, som i år feiret sitt 120-årsjubileum. Neste dag tok jeg avgårde med toget på dagstur til Hansabyen Bremen, som var de nordiske lands erkesete frem til 1104 da Lund tok over – og vi så i 1152 fikk vårt eget erkesete for Norge og Vesterhavsøyene i Nidaros.

Det var et snart 40-årig ønske om å se vårt gamle erkesete i Bremen som gikk i oppfyllelse, og av og til har man flaks: jeg gikk meg bent på en andakt som ble innledet og avsluttet av det praktfulle orgelet. Og praktfull – det er virkelig den gamle Bremerdomen! Det mest fascinerende er fargebruken i det rikt bemalte interiøret. Fargene gikk i flere nyanser av oker, carry, sennep og karmosinrødt. Noe lignende har jeg bare sett i Loiredalen i Frankrike – i noen av franskekongenes sommerslott der.

Inne i domkirkemuseet var det en liten men interessant spesialutstilling om kontakten mellom Bremen og Skandinavia fra tiden før kristningen av de nordiske land og videre oppover århundrene. En brosjyre bekjentgjorde en foredragsserie som jeg skal komme tilbake til på bloggen. Jeg oppdaget gjennom venninne Eldfrid i Adendorf at Vendland ligger ikke så langt derfra, og fra Vendland kom jo Olav Tryggvasons dronning Tyra. «Han kom ifrå Vendland og siglde heim» – står det i diktet om slaget ved Svolder. Olav hadde vært i Vendland og hentet dronning Tyras medgift. Eldfrid forteller at vendene var et slavisk folk, og de talte slavisk. Det var nok ikke noe problem for Olav Tryggvason, siden han var blitt oppdratt ved Vladimir den stores hoff i Novgorod – Vladimir, som kristnet Russland i 988. Vladimir var som en fosterfar for Olav, men da Vladimirs kone, storhertuginnen, ble litt for interessert i den vakre yngling Olav, fant Olav det best å dra vestover. Det var kanskje ikke så overraskende at Olav Tryggvason var innom Vendland, siden misjonærer herfra allerede hadde virket i Norden en tid.

Det var masse folk på domkirkeplassen. Alle fortauskaféer tøt av folk i godt humør og i alle aldre, og et lite blåseensemble forlystet oss med sine instrumenter. Men så brøt helvete løs: en voldsom homoparade braste inn over plassen, og den tok jo aldri slutt – og det kom kjøretøy på kjøretøy som spredte hver sin voldsomme bang-bang-musikk så det smalt i hodet. Mine homoseksuelle kompiser oppover livet har alle vært kultiverte mennesker med sans for det estetiske, så jeg har problemer med å forstå at disse vulgære, primitive og støyende homoparadene skal kunne representere de homoseksuelle. Jeg reddet meg inn i den indre hagen i domkirkeanlegget, og så kom det et dundrende regn som gjorde at de skrallende høytalerne forsvant i regnspruten.

På tross av regnet, fikk jeg med meg Bøttcherstrasse – Bøkkergaten, som jeg fikk tips om å besøke, av Ulla fra Berlin som har hytte ute på neste neset her. Den går rett ned fra domkirkeplassen – og viser en siste rest av middelalderbebyggelsen – og kan være verdt hele turen, ved siden av Bremerdomen.

Katolikken måtte også finne den katolske kirken før togturen tilbake til Hamburg. Den er 800 år gammel, bemannes av fransiskanerne og heter kort og godt Sankt Johann – etter apostelen Johannes, som jeg for tiden er svært opptatt av. Skriften stod på veggen: Men kjærligheten forsvinner aldri.

Kjærlig var ikke den magre, strenge, eldre, kvinnelige konduktøren: Jeg hadde tatt et tidligere tog enn det som stod på billetten, og jeg måtte kjøpe ny billett av henne i toget: 400 kr. takk! Vitsen for meg var å komme tidsnok til kveldens orgelkonsert, for alle tre kveldene i Hamburg var det orgelkonsert i en eller annen kirke: Orgelsommer Hamburg!

La meg si det med én gang: Hamburg er den hyggeligste byen jeg noen gang har besøkt. Folk er så blide, åpne, gemyttlige, vennlige – smilene sitter løst, og de spør om de kan hjelpe deg med det ene eller det andre før du selv har oppdaget at du kanskje har bruk for litt assistanse. Det kryr av fortauskaféer, små og store serveringslokaler, hyperkoselige kaféer i gårdsrom med trær og blomster. Nest etter Stockholm er Hamburg den grønneste byen i Europa, fikk vi å vite.

Det bør ikke være overraskende at Hamburg har denne åpne, muntre og vennlige atmosfæren, for byen har i hundrevis av år, siden før Hansatiden, vært et av verdens store veikryss med stadig gjennomstrømning av fremmede på reise i handelsoppdrag mellom mange land. Med en havnesightseeing på halvannen time i en barkasse, hvor en kommer helt ned til vannspeilet i havnen, kunne vi se at havnen i Hamburg er en av de store knutepunkter for verdenshandelen fremdeles. Vi passerte helt inntil disse store fartøyene som krysser de store hav mellom kontinentene – og vi glemmer sent hvordan det var å ligge inntil siden på et av disse gigantiske skipene hvor 5 kjempekraner arbeidet samtidig, og i hurtig tempo, med å laste containere på skipet. Vi glemmer heller ikke hvordan det var å passere rett under nesen på dem – d.v.s. under bauen. Det er vanskelig å forestille seg at det går an å bygge så store skip. Det inngir respekt å tenke på mannskapet på disse store skipene som fører gigantene over store hav i utfordrende vær til alle årstider. Hatten av!

Vi passerte også Die Elbharmonie med barkassen – det svære nye konserthuset som står ytterst ute i Elben av de store bygningene i det nye businessdistriktet de rett og slett har bygget ut i elveleiet til Elben. Der spilte jo Ansnes og Harmonien fra Bergen mens vi var der – men var det billetter å få da? Nei – de var utsolgt et år i forveien!

Gjestfriheten i Hamburg har selvfølgelig utviklet seg parallelt med den kosmopolitiske gjennomstrømningen av fremmede på besøk i dette store interkontinentale knutepunktet for verdenshandel og transport. Hamburg er forøvrig den byen i Tyskland som har flest millionærer, sa en guide. Den siste taxi-sjåføren min fortalte også at for bare kort tid siden, ble flere tunge finansinstitusjoner flyttet fra London til Frankfurt. Det har ikke norske media fortalt oss… Se det fikk England fordi man var dum,. og ikke beregnet sitt publikum! England drømmer om sine fornstora dar, og har ikke forstått at de i dag er et helt vanlig land i kjølvannet av sin storhetstid. Der kan de nå ligge og skvalpe da, mens EU seiler videre mot nye horisonter. Tragisk – for England, som ikke har forstått at Europa nå lever i et utvidet «Hansa-forbund». Det var jo samarbeidet i Hansaen som skapte velstanden i disse byene i Østersjø- og Nordsjøbassenget, og som nødvendigvis har vært inspirasjonen bak utformingen av EU. England må bare prøve å snyte seg, men nesen er av – og det har de seg selv å takke for. Men, England kan komme feigt igjen, for England har en lang tradisjon for å følge etter de andre og rappe det som de andre har funnet. Det er nemlig i England at Vikingtiden fikk sin fortsettelse – har jeg omsider forstått. Så: Pass på! Pass på! – for når England får summet seg etter sin kuvending, så kan de legge opp til et røvertokt igjen.

Tiden i Hamburg ble selvfølgelig for kort. Her ligger Hagenbeck – den eventyrlige zoologiske hagen. Her ligger Blumen und Planten. Her ligger det store kunstmuseet Die Kunsthalle. Her ligger Hamburger Opera, det store konserthuset Die Elbharmonie – og teatrene. Her kan en vandre langs Alsteren – innsjøen midt i byen med alle de fine hagene og villaene, en kan ta en runde og se alle de flotte kirkene med helt forskjellige interiører. Her ligger Landungsbrücke nede ved Elben og havnen – midt imellom rekken med sjømannskirker på den ene siden, og med Reperbahn og St. Pauli på den andre siden. Stedet burde være førsteprioritet, sa min bror sjømannen.

Her i det store steinhuset ved Landungsbrücke fant man omsider frem til urkjøkkenet i Nieder-Sachsen og fikk sin LABSKAUS! – og hvor de også brygger sitt eget øl i lokalet. Labskaus er altså både et platt-tysk og et norsk ord, men retten her minnet ikke mye om den norske lapskausen med P. Denne retten her var en stor rosa ruve på tallerkenen med et blankøyet speilegg på toppen, akkompagnert av to utvannede saltsildfileter, to rå reddiker og en sylteagurk. – Hvordan skal jeg klare å spise dette vederstyggelige uten flatbrød og dram?  spurte jeg meg selv. Jeg spurte serveringsdamen hva dette rosa var for noe. Det så ut som oppvispet rosa, rå kjøttfarse. – Jo, sa hun, det er storfekjøttfarse, løk og potetstappe – smmenblandet, og farget med rødbetesaft. Jeg satte gaffelen i, lukket øynene og lot det stå til. Det var i alle fall varmt – og smakte ikke så verst. Jeg klarte å spise det hele, også saltsildfiletene – for i denne byen spiser man ikke pølse i brød, man spiser saltsildfileter i brød….  Kommer jeg til å bestille LABSKAUS igjen? Neppe. Men ølet var kanskje det beste jeg noen gang har drukket.

Når taxien kjører ut av byen mot flyplassen, kjører vi plutselig gjennom en helt fantastisk, stor eventyrskog med gigantiske, ærverdige gamle trær. Dette er toppen av det jeg hadde opplevd av trær og skog i en landsdel hvor folk ser ut til å elske trær. Eldfrids hus og de andre husene i landsbyen ligger inne i en skog av store, vidunderlige trær. Hagene til folk er beplantet med trær av diverse slag slik at hagen ser ut som en miniskog. Kirkegården er rikt beplantet med alt fra rogn til furu, og Eldfrid fortalte at her var det mulig å betale for å få plantet et tre på kirkegården, noe som gir rett til å få satt ned sin urne under treet, når en engang forlater denne verden. – Hva er dette for en skog? spør jeg min persiske taxi-sjåfør, som har vært lærer i grunnskolen og profesjonell konkurranseløper i Persia (!) før han forlot sitt fedrene land for 20 år siden. – Dette er byparken i Hamburg, sier han. (!)

I boken som ble utgitt ved 120-årsjubileet for Mariendom, og som det bare var å forsyne seg av – med en skriftlig anmodning om å gi en gave i kirkebøssen for de trengende, står det et bilde av Mariendom i en grushaug. Kirken stod imot bombingen natten til 28.juli 1943. I boken står det at det var 700 bombefly som tok av fra England. (Hvordan kunne de unngå å kollidere i luften?) 34.000 bybeboere ble drept. 125.000 ble skadet. 900.000 ble hjemløse. De fleste offentlige bygningene og mange kirker ble knust. Mariendom hadde bestilt en kopi av mosaikken i apsis i kirken Santa Maria Maggiore i Roma, for sitt apsis. Kopien ble laget av en spesialist i Sveits, og alt var kommet til Hamburg, men var enda ikke montert – men lå i kasser på et sikkert sted. Idag kan vi se dette fantastiske arbeidet belagt med mye gull i Mariendom, et symbol på hvordan folk i denne byen reiste den av asken. Og så gikk livet videre.

Sankt Johannes Paul har fått sin statue ved Mariendom fordi han gjenopprettet erkesetet Hamburg. Her står det mange lykter og lyser og mange rosebuketter viser hvem han var. På plaketten står det: Han beredte veien for det nye Europa. Han befordret forsoningen mellom Tyskland og Polen.

Sluttreplikken til min bror sjømannen:

Jeg forstår ikke hvorfor folk flyr over Nordsjøbassenget og ned til denne Middelhavskloakken!

(Så sant så sant!)

Reisetips:

Bo i Hamburg og ta dagsturer med toget til Lüneburg (30 min.) og til Bremen (50 min.) Hvis det er ledig plass på Ansgarhaus, så koster det 600 kr.pr.natt og en liten klatt for frokost, som serveres alle dager unntatt søndag når kjøkkenpersonalet har fri, men da finnes det et vidunderlig bakeri rundt hjørnet på vei mot Hovedbanegården – hvor de serverer frokost fra kl.06 – også på søndager.

Siste morgen på frokosten i Ansgarhaus, spiste jeg alene sammen med to storvokste prester fra et eksotisk land. De hadde mildt sagt et overhendig antrekk. Det viste seg at de kom fra Etiopia. I kirkelige losjier treffer man kort sagt – interessante folk.

Ansgarhaus ligger ca. 7-800 meter fra Jernbanestasjonen i sentrum av byen, i retning nord.

Glærum 30.aug. – 2018.

Dordi Skuggevik

Leser på Trollheimsporten i dag hvordan Rindal vil ha både i pose og sekk ved overgangen til nytt fylke. Jeg har skrevet om dette før – men jeg skriver om det igjen: De ønsker fortsatt å ha tilgang til videregående skole i Møre og Romsdal, selv om de ikke lenger skal skatte til dette fylket. De ønsker også å ha fordeler av busselskapet FRAM som nå drives av Møre og Romsdal fylkeskommune, fremdeles uten å betale skatt til dette fylket. Rindal vil kort sagt dele seng med både trøndere og møringer, med både sin nye partner og med eksen. Dette bigami-opplegget er rett og slett kvalmende. Vil rindalingene ha skilsmisse, så la dem få det! Men de kan ikke få lov til å tro at de skal få både i pose og sekk! Og: Rindal bør holde seg for god til å opptre som en skjøge.

Mandag 20.august kjørte jeg mot strømmen oppover Surnadal, om morgenen når Rindal-raiden av folk fra Rindal som arbeider i Surnadal kom nedover dalføret. Det var rene bilkøen i motgående kjøreretning nordfra. Jeg måtte tenke på min gamle sjef, Georg Solem, kontorsjef i Surnadal kommune, når han ganske hyppig la for dagen sin irritasjon over rindalingene som arbeidet i Surnadal, men skattet til Rindal.

Nå skal jo også Rindal dessuten bli innlemmet i Sameland og bli samer, selv om det ikke finnes en same i Rindal kommune. God tur til Sameland! Men, dere må ikke legge hånden på plogen og se dere tilbake! Dere i Rindal vil gå ut av Nordmøre, så gå da! Forsvinn! Get lost! – som de sier i Amerika!

I går kjørte jeg forbi Tinghaugen på Frosta to ganger. På den ene steinen i ringen står det skrevet: «Normørafylki». Jeg kjente et innvendig overraskende sterkt raseri både mot gamle Halsa og Valsøyfjord og mot Rindal da jeg passerte. – Svikere! Tenkte jeg. Ja, nettopp: Svikere! Valsøyfjordingen Otnes, rektor ved Surnadal videregående skole, kommer i samme kategori! Steng skole-dørene for rindalingen kontant! Vil de ut av fylket – så la dem gå ut av fylket. Rindalingen bør få oppleve at et vedtak alltid har en konsekvens. De bør ha såpass oppdragelse at de lukker døra etter seg når de går!

Glærum, 29.august – 2018.

Dordi Skuggevik

Betong-kommunist-populisten Bjørnar Moxnes kaster seg på populære saksbølger for å få oppmerksomhet og «kred». Straks det kommer opp en generelt positiv sak, spretter opportunisten Moxnes ut på Stortingstrappa og får straks en mikrofon opp i ansiktet. Og: Han får det alltid til å høres ut som om den positive saken er hans påfunn.

Mens han foretar seg disse talene fra trappa på Stortinget, er hans virkelige agenda stukket ned i baklomma hans: Kommunismens gjeninntreden i Norge.

Med sitt slebne talespråk fra Nordstrand, fra Oslo Katedralskole og fra universitetet på Blindern og sitt he-man-ytre går han rett inn i hodet på en hel del unge folk som enda ikke har lært seg å se ulven inne i fåreklærne. Moxnes er den store kommunistiske forfører i Norge idag, og – demagogen Moxnes har stor framgang på meningsmålingene.

Det er forstemmende å være vitne til hvordan en populistisk forfører av Moxnes sitt kaliber klarer å få folk til å glemme Kommunismens forferdelser. Men, han er godt hjulpet av at norske media og norske skolebøker opp gjennom årene har underslått kunnskapen om de store kommunistdespotenes folkeslakt i Sovjet, i Kina, i Cambodia og i østeuropeiske land under Sovjet-okkupasjonen.

Bjørnar Moxnes er en farlig mann for Norge, men godfjottene nekter å la seg informere om hans egentlige agenda og mål: Et nykommunistisk Norge.

Ved siden av det totalitære, fascistiske Islams invasjon av Norge, er Moxnes den største trusselen mot norsk demokrati i tiden som kommer.

Glærum, 16.aug. – 2018

Dordi Skuggevik