Forfatter: dordis

Mali Hildrun Settem blir ikke ferdig med å hente inn juridisk bistand fra sin bakspiller, sønnen Ola Johan Settem, dr.juris og amanuensis i jus ved universitetet i Stavanger. (Jeg var selv til stede ved hans imponerende doktordisputas i Bergen.) Hans innspill siles først gjennom moren til hennes politiske medspillere i kaffebarsaken på Skei, og så siles det derfra ut til media, sist nå idag i TK – fredag 15.juni. Det er nå på tide at sønnen med doktorgrad i jus stiger fram og sier ting klart, rett ut og direkte, uten å bli silt gjennom flere lag med mellommenn! Når det er sagt, så vil det gå ille med de fleste vedtak i lokale styrer og stell hvis de skal legges under jus-doktorens briller og bli spent ut på hans juridiske disseksjonsbord. Men, er det noe vi ønsker i lokale utvalg? Jeg tror ikke det, for vedtak i lokale demokratiske utvalg blir resultatet av mange elementer – lokalkunnskap, lokale tilpasninger, vanlig folkvett og hensikt med behandlingen. Slik som lokale media nå fortsetter å gi spalteplass til denne farsen, vil det ikke komme noe godt ut av det, og det kan bli katastrofalt for det som skal være et fruktbart samarbeid mellom Hotellet og Kulturhuset. I innlegget i TK idag ser gruppen som står frem med og rundt Mali Settem – helt å ha glemt det i sitt amatørmessige spissfinderi, enda de har integrert en cand.theol. i sin midte. Stangvikpresten lever forøvrig ikke helt opp til sine mer frodige forgjengere i Stangvik her.

Så var det Kristendommen som gir mennesket en fri vilje. Den frie vilje er det grunnleggende i Kristendommen, men det har Indremisjonen i Norge aldri forstått. De kaster seg over andre og skal bestemme alt – helt ned til de minste ting i livsførselen. De har nå solgt bedehusene og overtatt kirkene. Kirkefolket skyr kirken, og indremisjonsfolket sitter i kirkebenkene og eter skoffkak og drikker kaffe, mens Gud har tatt seg en tur ut. Kanskje han er på kaffebar med oss andre på Kulturhuset oppå Skei? Han gjorde tross alt vann til vin! Men utepils, det får han ikke. Ikke vi andre heller, for det har Indremisjonen bestemt.

Gi’me a break!

Glærum, 15.juni – 2018.

Dordi Skuggevik

Det har flere ganger sjokkert meg hvor vanskelig det er for flyktninger å få godkjent sin utdannelse og yrkespraksis fra hjemlandet. To brødre fra hovedstaden i Kongo som hadde fransk realartium, måtte begynne forfra på norsk ungdomsskole i Trondheim! Jeg tok den ene med opp til NTH – Gløshaugen og snakket med professoren i fysikk, som nettopp hadde avsluttet sin termin som rektor på NTNU. Kongoleseren kunne få ta sete i forelesningssalen straks, sa professoren, men det sa ikke systemet for flyktninger. Nei, han skulle værsågod gå gjennom den 2-årige flyktningeslusen i kommunen, noe som innebar å begynne forfra på ungdomsskolen. På ungdomsskolen sa rektor at det var helt tullete, men hun måtte bøye seg for reglene. De unge mennene fant frem til Katedralskolen, som omsider kunne hjelpe dem med internasjonal artium.

Broren til disse to fortalte nylig også om problemer av et annet slag: Søsteren deres, som bodde i Trondheim by, ble sendt hjem fra St.Olav for å vente på at fødselen skulle komme mer i gang. Det ble ambulanse tilbake til sykehuset, men den stille, blide Elise døde i ambulansen. Barnet ble reddet med hastekeisersnitt, og der satt den ferske ektemannen med sin døde kone og sin lille baby. Elises bror fortalte dette ved spisebordet hos meg. Han hadde hatt en syketransport til Glærum om ettermiddagen. Klokken var 6 om kvelden, og jeg spør om hvordan det står til med kona og den lille sønnen. – Vi skal ha nr. to nå, sier han, en jente. Hun skal hete Marie Sophie, men de sier hun må hete Maria Sofia. Jeg sier de må kalle henne det de selv vil. – Når er terminen? spør jeg.  – For en uke siden, sier han. – En uke? – Ja, hun ringte nettopp og sa at barnet er blitt så stille i magen idag. – Du, roper jeg, gå straks ut i bilen, kjør hjem og hent henne, dra ned på St.Olav, stamp i gulvet, rull med øynene, veiv med armene – og så roper du: Barnet skal ut! Nå! Han gjorde som jeg sa, og kl. 01 var barnet ute. – Marie Sophie, ho e mi! – skrev jeg i sms-en. Denne historien om brødrenes søstre hører ikke hjemme under denne overskriften, men en plass må den fortelles. Den er med og viser hvor vanskelig alt skal gjøres for folk som kommer hit til landet.

Grunnen til at jeg skriver dette, er intervjuet i Driva forrige fredag – med Fulvio fra Eritrea. Han må også – i en alder av 55 år, begynne forfra for å bli elektriker i Norge, etter å ha hatt sitt eget elektrofirma i hovedstaden i Eritrea i 18 (!) år, med store oppdrag både for den italienske og den amerikanske ambassaden, og andre ambassader. Selvfølgelig må han sette seg inn i spesielle forhold, regler og løsninger i et nytt land, men å begynne forfra blir for dumt! Han hadde italiensk bestefar fra Roma, og gikk de første 8 årene på skole hvor italiensk var skolespråket, så gikk skolen videre med engelsk som skolespråk. Etter korrespondanseskole hvor skolen lå i Roma, ble det 2 år på det amerikanske colleget i Darmstadt i Tyskland, med tilbud om å komme til USA for å fullføre utdannelsen som elektroingeniør.  Han valgte å reise hjem til Eritrea og startet eget firma i Asmara, hovedstaden. Han snakker 5 språk. Norsken kom fort fordi han snakket engelsk og tysk fra før. Nå skal han ta kurs for å bli lastebilsjåfør, fordi han må rett og slett komme i lønnet arbeid. Det nye nå er at en mann som ham kan få «opplæring i bedrift» – da er det bedriften som bestemmer når han kan nok til å få norsk fagbrev. Dette systemet viser at det er litt framgang i hvordan Norge kan få gjort seg nytte av den utdannelsen flyktninger har med seg når de kommer. Likevel blir lerretet for langt å bleke frem mot å bli godkjent elektriker, så lastebilkjøring blir løsningen. Norge må virkelig ta seg sammen!

Fulvios kone, som er 39 år, vil gjerne kvalifisere seg som hjelpesykepleier. Det er heller ikke så fort gjort, men heldigvis oppdaget jeg at hun var 4 år i pliktig militærtjeneste i Eritrea, hvor hun ble trenet som feltsykepleier, en opplysning som jeg puttet inn i systemet for henne, for det norske systemet hadde ikke avdekket dette sentrale faktum som bør være avgjørende i hennes tilfelle. Har Norge råd til å vrake flyktningers tidligere utdannelse og praksis på denne måten?

Og hvorfor kom disse to med sine to små døtre hit? Jo, mange unge forlater den stivnede og statiske ortodokse kirken, og Senait gikk over til Pinsekirken. Det skulle hun i fengsel for, men mannen klarte å få henne og døtrene ut av landet. Da kom de etter ham, som sammen med døtrene tilhører Den katolske kirke på grunn av bestefaren fra Italia. Han klarte å komme seg ut to år senere. De hadde et stort hus i hovedstaden i hjemlandet, og han hadde firmaet sitt, men i et land med Cuba-kommunistisk diktatur er det ikke så enkelt hverken å ha kirketilhørighet eller å drive eget firma.

En dame fra Albania, mor til tre av mine gudsønner – som bodde her i Surnadal med familien sin, er idag lærer i kjole og drakt-søm på en yrkesskole på Sunnmøre. Hun måtte ta fagprøven om igjen i Norge. Til sin eksamen i Albania måtte hun sy 5 plagg, derav en komplisert mannsdress, en klassisk 2-delt drakt for dame, kjole med ermer og krage. Til prøven i Norge krevde de bare en kjole uten ermer og krage…!!! To kvinnelige sensorer reiste lange veier og bodde på hotell for å kontrollere arbeidet hennes med den enkle kjolen. Etter bestått norsk fagprøve, fikk hun likevel ikke riktig yrkestittel og riktig lønn før jeg rusket opp i ansvarlig person i fylkesbyråkratiet på Molde. Damen i utdanningsbyråkratiet prøvde å slå meg i hodet med sin autoritet og sin nedlatende byråkrati-arroganse. Hvem var jeg som rettet fingeren mot hennes jobbinnsats? For å si det sånn: Den dagen traff byråkrati-arrogansen en person som hadde vært ute en vinterdag før, og yrkestittel og lønn der nede på Sunnmøre ble korrigert.

Det er tragisk at Norge er så kolossalt arrogant overfor andre lands utdanningssystemer. Jeg skammer meg på vegne av Norge i så måte! Jeg vet ikke om jeg skal le eller gråte. Dette er skadelig, ikke bare for dem som kommer hit til landet med sine resurser, men det er skadelig for den norske samfunnsøkonomien.

Glærum, 15.juni – 2018.

Dordi Skuggevik

Dordi Skuggevik
Glærum 508
6650 Surnadal
dorditande@yahoo.no
Mbl.: 95062094

Boka «Tante Borg: Hæmlengtfjor’n»
(Prosjektrapport)
Restopplag nå: 60 bøker – løp og kjøp hos: www.licentia.no netthandel.

God dag!

Jeg sender nå et brev til alle dere som forhåndskjøpte boka,
og som med et nødskrik fikk den til jul,
og som kanskje vil ha flere bøker til barn og barnebarn m.fl.
+ til dere som jeg aldri hørte noe fra – av Tante Borgs slektninger.

Da jeg dro til Las Palmas 2.januar, var 300 bøker av de 400 som opplaget var på, distribuert, og de 100 siste bøkene lå i Bodø hos forlaget.

Jeg visste ikke da at forlaget også har en nettbokhandel som dere finner på www.licentia.no
Det er greiere å kjøpe boka der enn på andre nettbokhandler og bokhandler,
for da går boka direkte til dere. Den må ikke da sendes til Haugenbok i Ørsta, eller til bokhandelen – for så å sendes/selges til dere….! (Man lærer stadig vekk noe nytt!)

Når du bestiller boka – så presisér at de må legge CD-en inn i bakre perm.
Licentia Forlag har nemlig drevet på med å sende ut bøker uten CD-en….Akkja!

Foreløpig står jeg på et personlig underskudd på minus ca. 20.000, men lever i håpet om å stå på minus 10.000 når hele opplaget er gått ut. Jeg har dessuten lagt inn et års gratis arbeid for å få dette til. Men, jeg er pensjonist, så akkurat dette gratis arbeidsåret er ikke så viktig.

Et opplag 2?
Jeg kommer ikke til å binde opp mine private penger i et opplag 2. Jeg har ikke lagerplass til et opplag 2, og har heller ikke kropp lenger til å bære bokkasser inn i huset, ned kjellertrappa, opp igjen og ut i bilen – så det blir ikke jeg som sørger for et opplag 2 – som det burde bli. Jeg har tenkt å skrive til Surnadal kommune og spørre dem om å investere i et opplag 2, for de tre diktbøkene til Hans Hyldbakk, Jørgen Gravold og Ingeborg Solem/Tante Borg utgjør en komplimentær del av lokalhistorien, selv om mye også er universelt. Så, i disse dager sender jeg et brev til kommunen med dette forslaget. Boka har vekket stor begeistring, også hos folk langt herfra uten lokal tilknytning – den bør derfor fortsatt være tilgjengelig.
Jeg håper dere er med på å kjøpe opp restlageret i Bodø. Jeg vil avslutte det før jeg eventuelt gir grønt lys til kommunen for å overta/produsere et opplag 2.
Bestill direkte fra: www.licentia.no (380 kr. + porto)

Glærum, Juni-2018

Vær alle hilset!

Dordi S.

Den katolske biskopen i Tromsø, Berislav Grgićs, som gjør sin gjerning i stillhet der nord, og som vi ikke hører så mye om eller så mye fra, han leverer en kompakt bombe av en tekst i siste nummer av St.Olav – katolsk kirkeblad. www.katolsk.no/kirkeblad . Teksten er hans uttale i høringen av en kommunal plan i Tromsø: Handlingsplan 2017 – 2021 for kjønns- og seksualitetsmangfold i Tromsø.

Norge er blitt helt opphengt i kjønn den siste tiden, men at en kommune skal gi seg til å vedta en handlingsplan på dette området er helt utrolig. Forleden hørte jeg på radioen at man driver på med å justere kjønnsidentiteten både biologisk – med kirurgi og hormonbehandling, pluss mentalt – på barn som enda ikke er ferdig med sin naturlige kjønnsutvikling hverken biologisk eller personlighetsmessig. Hvis ikke det skal kunne kalles overgrep, hva er så overgrep? At kjønnsidentitet skal være en kommunal sak som resulterer i en kommunal handlingsplan – det får meg til å lese biskopens kompakte tekst om igjen og om igjen.

Biskopen tar saken opp på et videre nivå: Han viser til menneskerettighetene, og at foreldre har ikke bare oppdrageransvar, men de har også rett til å oppdra sine barn ut fra sitt livssyn og sin religion, og at Norge, og her Tromsø kommune, får ham til å tenke på ateistiske stater som i statsdrevet sekulær ideologi bruker maktmidler som ingen andre har, til å presse på befolkningen en sekulær ideologi som står i skarp motsetning til norske og vestlige verdier som har vært preget av kristen tro. – Når overordnede normer tas bort, skriver han, blir mennesket svært formbart, og han viser til hvor betenkelig det er når det offentlige med sine maktmidler styrer på tvers av det foreldre måtte ønske og på tvers av det som en person selv måtte ønske om han/hun ikke var satt under føringer fra det offentlige.

Vi ser jo på navnet til biskopen at han kommer fra en del av Europa som har gitt ham nærkontakt med det kommunistiske diktaturet hvor individet ble styrt av staten. Han er også gammel nok til å ha hørt ekkoet fra det nazistiske diktaturet. Det han sier i sin korte tekst gjør at vi nå kan se at «det norske konsensus» ikke lenger er en talemåte, men at det nå nedfelles i kommunale handlingsplaner for så å tres ned over hodet på oss på en fullstendig totalitær måte. Vi skal tenke rett! Og hva som er rett, det bestemmer kommunen!

Dette fikk det til å gå kaldt nedover ryggen på meg. Hvis jeg hadde barn og bodde i Trømsø nå, så ville jeg tatt barna mine ut av både barnehage og skole og gått over til «home-schooling» – noe som er blitt temmelig vanlig i USA. Forleden hadde jeg besøk av amerikanere som fortalte meg at i USA er det nå en ny og sterk trend som har avstedkommet en bevegelse som heter «The Classical Christian School». Deres sønn er rektor på en slik skole. Når folk får øynene opp for at helt ned på kommuneplan, skal vi nå utsettes for offentlige maktmidler for å ensrette våre oppfatninger og holdninger, da er tiden kommet for «home-schooling» her i Norge også. «…grunn til frykt for fremtiden,» skriver biskopen. Ja, det har han virkelig rett i! Grøss!

Glærum, 9.juni – 2018.

Dordi Skuggevik

Vårens vakreste eventyr har nå pågått utover våren: Stivpyntede familier har bragt sine konfirmanter til diverse trossamfunn sine kirker og til human-etikernes lokaler i kommunehus, kulturhus og andre lokaler som de leier. Vakre er de alle disse unge menneskene som nå skal ta med seg kompasset de har fått tildelt fra familien, skolen, prester eller human-etiske predikanter – for å legge ut på livets hav hvor de nå skal stikke ut kursen selv.

Nå når konfirmasjonene av diverse slag er over, og dette vårbruset har lagt seg, så begynner kampen om neste års konfirmanter. Human-etikerne forbereder seg igjen på å dra ut for å stjele protestantenes konfirmanter. Protestantene forbereder seg på å stjele katolikkenes konfirmanter. Og – ingen av dem eier skam i livet i jakten på andres konfirmanter, og de har ingen respekt for familier som gjerne vil overlevere sin families tradisjon til det neste ledd i familien. Forføreriske er alle disse tyvene. De vet hvor knappen sitter som de skal trykke på for å få den unge konfirmasjonsaspiranten inn i sin fold. Det er ikke så vanskelig akkurat på dette tidspunktet hvor den unge akkurat har begynt opprøret mot foreldregenerasjonen, samtidig med at det er den alderen der det gjelder å være mest mulig lik andre. Og – foreldrene tør ikke argumentere med konfirmanten sin. De er redd for å bli upopulære.

Protestantene jager alle inn i flokken, især er de glade når de får med seg katolske barn.  Når katolske flyktninger fra andre land kommer, unnlater asylmottaksfolket og Den norske kirke å opplyse katolikker om hvor Den katolske kirke for distriktet er å finne. Innvandrede katolske ektefeller som aldri har hørt om noe annet en den gamle katolske kirken, som tror de er blitt katolsk gift, kan etter mange år oppdage at de har levd i et for dem ugyldig ekteskap, inngått i en protestantisk kirke der presten ikke opplyste dem om dette. Dåpen er jo felles for katolikker og protestanter, men så kommer konfirmasjonen – og da slår protestantene til: Ut å stjele katolske konfirmanter. De stjal i sin tid to av mine gudbarn. Jeg bodde et stykke unna, og kunne lite gjøre. De har nettopp dobbel-konfirmert en gutt i min bekjentskapskrets. Han ble konfirmert katolsk av den katolske biskopen på Pinsedagen, men tror dere ikke at den lokale protestantiske presten så sitt snitt til å «konfirmere» ham en måneds tid før! Nå er jo konfirmasjonen i Den protestantiske kirken blitt «konfirmasjon» i anførsel siden et par mannsaldre, men likevel! Frekt! Provoserende! Respektløst! Hva tenker den protestantiske presten når han gjør dette? Jeg har bestemt meg til å slutte å argumentere med dem. Jeg skal begynne å oppsøke dem og avlevere ørefiker!

Jeg tror ikke på noen guder, og det skal heller ikke dere andre gjøre!  Det er Human-etikernes mantra, deres første bud. Humanetikerne tiltvang seg adgang til norske klasserom for å presse elevene ut av familietradisjonen og Kristendommen. De har vært de eneste ved siden av Den norske kirke som har hatt adgang direkte til klasserommene. Jeg vet ikke om det er slik fortsatt. Hvis det er det, bør foreldrene sette en stopper for det. Det skulle vært stoppet for lenge siden. Dessuten burde norsk offentlighet komme i gang med borgelig konfirmasjon, nå når de omsider tilbyr andre borgelige seremonier. Da kan vi kanskje slippe unna human-etikernes aggressive, militante ateisme-misjonering. Hvorfor kan de ikke leve med sin Guds-fornektelse i fred og ro, uten i militante, arrogante ordelag prakke hedendommen sin på oss andre? De er til og med så usedvanlig frekke at de påstår at vi som tror på Gud ikke tenker selv. Slå den! Fysjom!

Det merkelige er at disse som stjeler andres konfirmanter, de prøver seg aldri på muslimene som kommer. Mitt motto er: Befri muslimene fra Islam! Jeg har lest meg opp på Islam og argumenterer med muslimer, for Islam er ingen religion, det er en politisk ideologi, maskert som religion – og som brukes til å undertrykke mennesker politisk. Jeg driver min egen lille avmuslimiseringskampanje, og er dermed ikke mye bedre, kanskje – enn protestantene og human-etikerne? Men, jeg holder meg nå til de voksne muslimene da. Jeg stjeler ikke deres «konfirmanter» før de er nådd voksen alder og kan argumenteres med.

Glærum, 7.juni – 2018.

Dordi Skuggevik

Jeg har hele veien lurt på hvorfor det skulle bygges en så stor og dyr vei som Nordøyvegen rett ut i havet. Men, kanskje skulle det være transportvei for fremtidige sjømatfarmer på disse øyene? Hensikten med denne store dyre veien har i alle fall aldri stått frem med noen virkelig berettigelse, og nå er den blitt så dyr at fylket har ikke engang råd til å gjøre ferdig den lille fillebrua her på Glærum. Halvferdig restaureringsarbeid står der, som om arbeidsfolket plutselig har dødd. Nordøyvegen er kort sagt ikke samfunnsmessig lønnsom. Den har ingen berettigelse, men det har derimot Todalsbrua som vil gi ferjefri trafikk mellom Møre-byene og Trondheim/E6. Nordøyvegen bør derfor ta en pause, og alt må settes inn på rask realisering av Todalsbrua og på flytting av E39 fra Hemnkjølen til Surnadal/Rindal. Dermed slipper næringslivstrafikken både Hemnkjølen, Nordmarka, Gråurda og Romsdalsstigningene.

Glærum, 7.juni – 2018.

Dordi Skuggevik

URIX behandlet mandag 4.juni, med reprise dagen etter – den greske bevegelsen «Gyldent daggry» først ved bordet, sammen med en norsk blondine fra den distanserte akademiske verden, og med skaperen av en prisbelønnet film om kvinnene som driver organisasjonen mens mennene sitter fengslet – Håvard Bustnes. URIX gikk over i visning av filmen.

URIX sin behandling av den vanskelige og kompliserte konflikten i det kriserammede Hellas var overfladisk, fordi URIX ikke tok med de historiske linjene som fører fram til dagens situasjon, og heller ikke satte de situasjonen inn i noen ideologisk, sosiologisk  sammenheng. URIX bare deljet på om at bevegelsen griper tilbake til Nazismens symbolbruk. Det har «Gyldent daggry» felles med andre lignende bevegelser i flere land i Europa, fordi de har ikke klart å finne et eget dagsaktuelt uttrykk, dessverre.

Både i URIX og i filmen gikk det minst 2 store elefanter omkring, som ingen synliggjorde: Islam og historien Hellas har med Tyrkia. I et Hellas som tyrkerne har vingeklippet og presset ut fra både Lille-Asia og fra deres gamle kirkehovedstad Bysantz/Istanbul, ble det tyrkernes krone på verket når flotiljen av flyktningebåter derfra kjørte opp på de greske strender og tømte ut horder av folk som strømmet inn over landet, drepte og spiste sauene, snauet oliventrær og frukttrær og gjorde fra seg overalt – i et Hellas som ikke har klart å komme seg på beina igjen etter at deres handelsflåte døde med Onassis.

Grekenland var Europas «gyldne daggry». Der oppstod Demokratiet, der ble Europas filosofiske fundament lagt, der forberedte Kristendommen sitt store siviliseringsprosjekt av Europa og resten av verden. At filmen til Bustnes avsluttes med den grandiose dåpsscenen er derfor filmens beste element, mens scenen før det – der den norske heimfødingen prøver å presse riktige norske konsensusmeninger på hovedpersonen i filmen – rett ut sagt skjemmer filmen. Patetisk. Pinlig.

Flodbølgen av båtflyktninger som har invadert greske strender, består for det meste av mennesker som bærer Islam med seg i ryggsekken. Tyrkerne som er 99.9 % Islam-bekjennere, har tilført Hellas så stor skade, at når Islam flommer opp på strendene fra båter som la ut fra Tyrkia, da forstår grekerne at de kommer til å bli desimert i sitt eget kjerneområde, og da blir grunnfjellet i befolkningen så truet at det vil komme en eruptiv reaksjon som følge av ren selvoppholdelsesdrift. Dessverre har dette befolkningens grunnfjell ikke funnet tidsmessig adekvate uttrykksformer og symbolbruk. Det nærsynte URIX forstår ikke dette. Det gjør heller ikke filmskaper Bustnes, unntatt når han lar den store dåpsscenen avslutte filmen – fordi det hele dreier seg – mest – om den kommende store ideologiske kampen i Europa mot den totalitære ideologien Islam, som truer både Kristendommen og Demokratiet i Europa. Det vi ser i Hellas er bare begynnelsen.

Så langt har Hellas tapt sine områder i Lille-Asia der tyrkerne nå går omkring og viser den greske antikkens og den greske kristne tidens ruiner fram for turister for penger. Gamle greske stedsnavn er erstattet med tyrkiske navn. I Efesos er tak og vegger i Johannes-katedralen borte. Steinene er gjenbrukt i byggingen av en moské nedenfor høyden der bare gulvet og Apostelen Johannes sin grav er tilbake av den store katedralen der Johannes var biskop helt til han fylte 90 år.  I 1958 raidet tyrkerne en natt det greske boområdet i Istanbul. 20.000 grekere ble kjeppjaget ut av sine hjem og måtte flykte til Hellas i bare nattskjorta. Det greskortodokse «Vatikanet» ble raidet samtidig, der tyrkerne destruerte uerstattelig kirkekunst i store mengder. Det største og mest betydningsfulle greskortodokse kirkebygget fra 537 i Bysantz, Hagia Sophia, ble i 1453 moské i byen som fikk nytt tyrkisk navn – Istanbul.

Når Hellas nå trues av Islam i eget kjerneområde, midt oppe i den dype økonomiske krisen de er inne i, så ville det være rart om ikke en bevegelse som «Gyldent daggry» oppstod som et siste desperat utbrudd for å overleve som kultur og nasjon. Det er bare synd at det har fått det uttrykk det har fått. Derfor er det viktig at program som URIX tilfører TV-seerne sine den historiske og sosiologiske rammen. Kort sagt: De må synliggjøre den største elefanten: Islam. Eller synes URIX at det er helt OK om Nidarosdomen, som Hagia Sophia, en dag blir moské?

Glærum, 6.juni – 2018

Dordi Skuggevik

I går, 4.juni, bestemte jeg meg for å kjøre E39 Betna – Orkanger, etter mitt besøk hos kiropraktoren på Liabø. Omvei hjem – om Hemnkjølen, altså.

Jeg har lenge hatt planer om denne turen, for jeg har heller aldri kjørt gammelveien fra Kyrksæterøra over Hemnkjølen, selv om jeg for over 50 år siden var på skidag på Hemnkjølen med elevflokken fra Follo.

Kompisen som er ingeniør i Stavanger, men med opphav på Nordmøre, har sagt det som jeg denne dagen fikk oppleve: Staten har lagt en ny stor Europa-vei av moderne kvalitet gjennom et distrikt hvor det ikke bor folk. Dette stykket av E39 er slik en omkjøringsvei, utenom der det bor folk og der butikksentra og bedrifter ligger. Og hvordan kunne det bli slik? Jo, sier kompisen i Stavanger: Surnadal sin ordfører sørget for at med én stemme ble E39 lagt her, i stedet for at den ble lagt opp gjennom Surnadal og Rindal. Ordføreren var enten ute og slo lens, eller så sov han i timen, hører jeg det blir sagt i telefonen. Eller kanskje Ola Fiske ville spare dyrkamark i Surnadal, tenker jeg. Dette blir igjen for meg en spiker i kisten for demokratiet slik det praktiseres i Norge: Amatørene som er innvalgt i demokratiske forsamlinger, overstyrer fagfolkene – i dette høvet de som har fagutdannelse til å planlegge trafikale systemer i landet.

Med den kommende Todalsbrua, skulle E39 nå allerede ha vært på plass opp gjennom Surnadal og Rindal for å raske på trafikken mellom Møre-byene og Trondheim/E6. For nå holder også veien Kristiansund – Ålvundfossen på å bli veldig bra, og med tunellene Ålvundeidet – Sunndalsøra og Sunndalsøra – Øksendalen, kan alle med øyne i hodet se på et kart at trafikken Møre-byene – Trondheim/E6 må gå over Todalsbrua og opp Surnadal – Rindal. Dessverre forsvinner nå Rindal over til Trøndelag/Sørsameland, og kommer bakerst i veiutbyggingskøen, slik at ny vei gjennom Rindal blir liggende langt ute i det blå.

Dessverre klarer politikerne svært sjelden å se ut over navlen sin, d.v.s. – de klarer ikke å se sine lokale saker i sammenheng med et større distrikt. De klarer heller ikke å forholde seg til kart. Dessuten klarer ikke Norges befolkning som tilsvarer 1/3 av Paris å samarbeide mellom 2 styringsnivåer, og klarer derfor ikke å slå sammen Statens Halsabru-prosjekt og Fylkets Todalsbru-prosjekt til ei bru: Aksnesbrua – mellom Tingvoll og Surnadal med tunell under Nordmarka og så få flyttet E39 til Surnadal – Rindal.

Det er nemlig ikke for sent å få flyttet E39 over fra der hvor den nå går og til Surnadal – Rindal. E39 er veldig opprustet på deler av veien, mens andre deler fremdeles er gammel og hålpøs vei for tungtrafikken som går der. Det er særs lite morosamt å møte de store trailerne på de gamle veistykkene her, selv på sommerføre.

Med flytting av E39, Aksnesbrua og tunell under Nordmarka, og en tunell fra Isfjorden til Øksendalen (Stavanger-ingeniørens idé) – ville vi fått en indre vei Ålesund – Trondheim/ E6 som ville blitt veldig rask, og uten at tungtrafikken må klive over Hemnkjølen og Nordmarka, og klatre opp Gråurda og Romsdalsstigningene. Dette har jeg nå skrevet om snart 1000 ganger, men folk evner ikke å komme opp av grøfta si og se over kanten, langt mindre studere et kart.

Til slutt vil jeg anbefale alle å ta med mat og kaffe og dra en tur over omkjøringsveien E39  Betna – Orkanger en fager sommerdag. Mye fin natur, selv om det er grisgrendte strøk, hvor merkverdig nok genbanksenteret for villaksen er havnet på en veikant. (Interessant arkitektur.) Har du ikke med mat – så oppdaget jeg igår «Ellingsgården» midt oppe på Hemnkjølen. Men melk hadde de ikke – til mine medbragte kakskiver. Damen bak disken forstod heller ikke ordet «mjøk» som vi sier i Surnadal.

Ikke lenge etterpå kunne jeg velge mellom de gamle nedstigningene til Fannrem, eller fortsette på nye E39 til Orkanger der fartsgrensen nå er hevet til 90 km – og der det bar virkelig utforbakke. Her må det være en stor utfordring for varetransporten, især på vinterføre, selv om de har lagt inn krabbefelt i oppoverbakken. E39 endte rett bak fjøset hos slekta på Gjølme – til min store overraskelse. Det var her den store traverlegenden – hingsten Gelmin, så dagens lys og ble stamfar til et utall flotte norske kaldblodstravere. Kanskje Gelmin burde  fått et monument her i den rundkjøringen som sikkert blir anlagt på dette sted. Gelmin hentet min mor og hennes søstre på Storås flere ganger, den tiden det tok 2 dager å kjøre opp Surnadal – Rindal til tantefolket på Gjølme, med overnatting på Storås. Tidene og veiene endres fort, så det å flytte E39 og slå sammen 2 bruer til én, burde være «a piece of cake»!

Chop-Chop! Kom i gang!

Glærum, 5.juni 2018.

Dordi Skuggevik

Hverken i NRK eller i BBC husker journalistene tilbake til januar, da han som ble statsminister i Spania idag – ledet løsrivningsopprøret i Catalonia etter at Puigdemont stakk av til Belgia. En kan miste tiltroen til journaliststanden av mindre!

Rajoy gikk av som statsminister fordi andre enn ham i partiet hadde drevet på med korrupsjon, og en blankøyet Pedro Sanchez raket av seg fullskjegget i full fart og ble tatt i ed av Kong Felipe – der spesielt Sanchez så ovandottig og hakesleppaktig ut. Kong Felipe hadde tydelig vondt for å la være å le.

Sosialisten Sanchez har bare 25 % av Nasjonalforsamlingen bak seg, og møter nå seg selv i døra som tidligere opprører og løsriver i Catalonia, for nå skal han som statsminister forsvare Grunnloven som nekter fraksjonering av Spania. Sanchez må dermed gå over til Høyesterett og stå ved deres side, dem han hittil har stått opp imot. Opprørslederen Sanchez må gå mot sine egne i Catalonia. Ikke rart at han så ovandottig, overrasket, blankøyet og fortumla ut.

Det skal bli spennende å se hvor lang tid det vil ta før norske media og BBC vil oppdage denne helt overraskende Opera Buffa-situasjonen i Spania. I januar oppdaget de ikke hva som foregikk – i det heletatt, før jeg maila dem om det, for i januar bodde jeg i Las Palmas med bare én TV-kanal: Spanske «Alltid nyheter». På januar-bloggen står det ganske mye om det som foregikk da.

Pedro Sanchez vil nok i denne natt ønske at han satt i fengsel som oppvigler, som flere av de andre i Catalonia, istedet for å bli satt på bås i Madrid med statsminister-klaven om halsen,  noe som er langt mer effektivt enn fengsel. Han har nok opplevd sitt livs største og mest uventede tverrkast. Kong Felipe, hans exjournalist-kone, dronning Letitia, og exstatsminister Rajoy ler sannsynligvis i hele natt! For dette er nesten for utrolig til å være sant: Sanchez er fanget og buret inne av Grunnloven på det mest originale vis!

Glærum, 2.juni – 2018

Dordi Skuggevik