Forfatter: dordis

Den som ikke forstod igår at jeg bedrev «kreativ historieskriving» om samer i Las Palmas og i Trollheimen, de bør gjøres oppmerksom på at dette er blitt en meget populær litterær sjanger. Man skriver om historiske personer, i historiske rammer. Noe er historiske fakta, noe er ren skrøning – og så settes dette sammen. Jeg liker ikke denne sjangeren, men igår foretok jeg mitt første forsøk på å skrive innen denne sjangeren, og det var ganske morsomt egentlig – å skrive det, og det endte opp som et litt originalt verbal-revy-aktig innlegg i debatten som har løftet seg om etniske nordmenn er urfolket i Norge, eller om det er samene som er urfolket.

Da prof. emeritus Ole Jørgen Benedictow gikk ut i VG 12.januar mot same-forskerne på NTNU – Dragvoll, anklaget han dem egentlig for kreativ historieskriving – at de er uten fundament i seriøs akademisk forskning. Han anklaget ILO-konvensjonen for det samme – altså: løgnaktig fremstilling av historiske fakta. I Catalonia-konflikten grep den eldre skuespilleren og iscenesetteren Albert Boadella til samme grep – i El Païs 17.januar.

Etterhvert som jeg skrev mitt forsøk på kreativ historiefremstilling, så jeg jo at jeg fikk sagt mange faktiske sannheter – selv om det stod innbakt i en litt morsom – håper jeg, innfatning. Innlegget kan derfor betraktes som mitt litterær-kunstneriske svar til Sverre Hatle på www.trollheimsporten.no

Las Palmas 29.januar – 2018

Dordi Skuggevik

Som kjent, var faren til Cristoforo Columbus norsk, av adels- og kongsslekten Bonde. Faren tok navnet Columbus, som betyr bonde på italiensk – da han slo seg ned som vever i Genova i den Liguriske bukt i Italia. Fordi faren var norsk, visste Cristoforo Bonde/Columbus om landet på andre siden av Vesterhavet. Han dro opp til Island og fikk tak i gamle kart, og frisket opp kunnskapen om Torkel Karlsevne og de andre som hadde utvandret til Vinland, og dro så hjem igjen til Spania for å forberede seg på å finne en ny sjøvei til landet der over havet. Enken etter Karlsevne, visste han – dro tilbake til Island fra Vinland etter at skrælingene hadde drept Karlsevne. Det hjalp den gangen ingen ting – at hun løftet på skjørtene og viste skrælingene røven sin – ei heller at hun rev opp kjolelivet og viste pattene, og sprang så fort etter dem at det røde håret stod ende tilværs! Det hadde pleid å hjelpe før, når skrælingene kom, men ikke denne gangen. Skrælingene hadde oppdaget at dette var falsk alarm uten effekt. («Fake alarm» – som de nå sier i Amerika, når de tror Nord-Korea-raketten kommer.) Enken satte igjen sønnen Snorre hos slekta på Island, mens hun selv dro til Roma, gikk i kloster og ble nonne. Columbus hadde studert dagbøkene enken skrev i klosterets scriptorium i Roma, og han hadde gjort seg store tanker om å oppsøke området, via en ny rute over havet.

På hjemveien fra Island dro Columbus ned langs Norskekysten, og der traff han på samene lengst sør: Sørsamene. De hadde trukket ut mot kysten etter at Svartedauen hadde rensket området for de gamle urinnvånerne: Nordmennene. Columbus inviterte med seg noen av dem på ferden videre nedover fra området som noen kaller Fosna. De tilhørte alle sørsame-familien Kant. Columbus tenkte at det kunne kanskje være klokt å ta med seg noen som hadde trening i å finne mat på steder hvor ingen hadde dyrket jorda før, for han visste ikke om det var noe jordbruk på gang i landet over havet.

Sist på 1400-tallet var det stor byggevirksomhet i Las Palmas – da de anløp der. Folk holdt på å bygge El Castillo de Luz, festningen som skulle forsvare havnen og byen mot pirater fra Holland. Columbus tok inn i guvernørens hus, hvor man idag finner Columbusmuseet. På så mange steder hvor det kommer nye folk og setter i gang store byggearbeider, med alt det fører med seg, var det både liv og røre – og samene fra familien Kant, som hadde levd et så stille liv inne i fjellområdet som senere er blitt kalt Trollheimen, de brydde seg slett ikke om å oppleve noe mer av den forferdelige sjøsjuken, så de rett og slett gjemte seg da Columbus skulle kaste loss for å sette ut over det ville havet. De ville simpelthen bli værende i Las Palmas. Columbus fikk guvernøren og hans garde med på en razzia både her og der, men Kant-ene gjemte seg i Bandamakrateret, hvor det fremdeles bor en som er en krysning av sørsame og hollandsk pirat – og de kom ikke frem igjen før de så seilene til de tre skutene forsvinne inn i solnedgangen den dagen. Siden gikk det dem såre vel – slik at de har fått oppkalt en gate etter seg. Siden det spanske ordet for gate er Calle, så heter gaten idag Calle Kant. Det hører med til historien at ikke alle av Kant-ene trivdes i Las Palmas, så noen av dem fikk skipsleilighet tilbake til Spania, og derfra reiste de som ballast med en av klippfiskskutene fra Fosna. De hadde da fått mer enn nok av sjøgangen på det åpne havet, og dro fortere enn svint inn i Folldalen – innafor Fosna. Fordi disse sør-samene nå hadde lagt seg til det spanske språk, så fortalte folk i Stangvikgjeldet senere at det var spanske sjøfolk som hadde forlist på Nordmørskysten – som hadde slått seg ned i Folldalen, men da kornet frøs for dem to år på rad, kom de ned i Todalen. De vakre døtrene deres med nøttebrune øyne, røde kinn og beksvart hår ble gift rundt på gardene i egnen, og man fortalte senere i alle ættledd at det var det spanske blodet som brøt frem når en slekt plutselig fikk barn med nøttebrune øyne, røde kinn og beksvart hår. F.eks. fikk Ragnhild Andersdatter fra Bruset i Todalen to slike barn da hun ble gift til Oppigard Glærum. De het Ola og Dordi. «Det spanske blodet» snakket man stadig om. Men saken er at dette var sørsamen i dem, fra Kant-ene som vendte tilbake fra Las Palmas fordi de fryktet sjøsjuken på Storhavet. Men, noen av dem var mer hardføre enn de andre inne i Folldalen, og de ble værende i fjellene der inne, så noen av dem regner seg fortsatt som sør-samer. De kom aldri ned i Todalen. De bærer fortsatt navnet Kant og bor visst nå i Rennebu. Interessen for dem har ikke vært så stor, hverken for dem eller for deres slektninger i familien Renander, men lever vi lenge nok, så kanskje vi får oppleve fornyet interesse for disse sørsamene. Det ville vært veldig interessant om Driva eller www.trollheimsporten.no tok seg på tak og intervjuet etterkommerne om deres familiehistorie. Kanskje de enda husker fornavnet til ham som ble igjen i Las Palmas, og som ble en så stor sønn av byen at han fikk en gate kalt opp etter seg – midt i denne byens smørøye: Calle Kant! Se fotobevis i www.trollheimsporten.no der Oddlaug Holden – snart 88 år, nå på sin 21. vinter i Las Palmas, er den som kan mest om Calle Kant, der hun står under gateskiltet. Hun fyller 88 år på Kong Haralds fødselsdag 21.februar. Om det er sørsame i Oddlaug, det vet jeg ikke, men jeg som har sørsame i meg, jeg klarer i alle fall ikke å holde tritt med henne langs Calle Kant, selv om jeg bare er 72 år! Derfor trekker jeg den slutning at Oddlaug fra Eidet, «der de e æn gammaill rase, så he vårre e bøgden si’n Adam la se’» som Hyldbakk har slått fast skriftlig – er renrasa urinnvåner, nemlig Nordmainn!

Las Palmas 28.januar-2018

Dordi Skuggevik

Vi går inn til den tredje av de fem store orkesterkonsertene på årets klassiske musikkfestival (Nr.34) i Auditorio Alfredo Kraus i Las Palmas. Vi ser frem til å oppleve den store Pinchas Zukerman, men vet ikke om det blir violin med Beethoven eller bratsj med Bartok. Opplysningene om det har skiftet de siste dagene. Dessuten dirigeres det 170 år gamle philharmoniske orkesteret i byen av sin nye sjefsdirigent – Karel Mark Chichon. Den forrige – Pedro Halfter, løftet dette orkesteret etter håret, og det skulle vise seg at den nye dirigenten fører orkesteret inn i nye høyder. Der sitter vi da, og ser frem til det hele, når denne kvinnestemmen, først på spansk, så på engelsk, forteller oss ting som vi ikke oppfatter. Men, vi forstår at Zukerman har fått sykdomsforfall. Og når den nyskrevne konsertouverturen er over, den unge komponisten har vært oppe og tatt applaus – så vet vi ikke hva som skal skje, men det skulle komme til å skje svært mye! Bom-bom-bom-bom – det er Beethoven som er på vei inn på scenen, violinisten er av dem hvor violinen er blitt en kroppsdel, og med antydning til pukkelrygg og med et uvanlig fotarbeid for en violinist – bærer det løs med en Beethovens violinkonsert vi ikke har trodd eksisterte. Med konsertsesongen da Trondheim Symfoniorkester satte opp denne konserten 3 (tre!) ganger på sesongprogrammet sitt – friskt i minne, orket man ikke tanken på å være med på denne dauspillingen av Beethoven oftere, men EUREKA: Beethoven fremstod ikke bare som ny – men gikk over i en hittil ukjent dimensjon! Man hadde ikke tidligere forstått hvilket arbeidsstykke denne konserten utgjør for solisten, og denne solisten gav alt han hadde – i tillegg. Flagoletter flagret opp til oss øverst og bakerst – og de fineste pianissimi i de øvre sjikt av skalaene nådde oss i himmelske høyder. Ut på dypet bar det også, for det er jo der Beethoven til vanlig regjerer. Da solisten var klar for ekstranummer, kom dirigenten og satte seg øverst og bakerst i orkesteret. Det har jeg aldri sett en dirigent gjøre før. Bachs partita for soloviolin i d ble spilt på en måte Bach aldri hadde tenkt seg at det skulle gjøres. Jeg tippet at violinisten må ha vokst opp med de vidunderlige sigøynerviolinene i Ungarn, og at det var det som befruktet Bachs partita, men samtidig syntes man å ha oppfattet at solisten hadde et russisk navn. Den mest eksekutive av oss gav seg ikke før hun i pausen hadde skaffet seg greie på hvem dette var – og navnet var: Sergej Krylov. Google utroper ham idag på nettet til «Verdens beste violinist»! Hvor stor flaks kan en ha her i verden! På Youtube kan en bivåne ham der han tar selveste Bachs Toccata og Fuge i d inn i sitt instrument og sitt musikalske idiom og gir et ekstranummer som virkelig tar tak i sjela til dem som er tilstede. Orkesteret sitter stive og klumsa av opplevelsen. Tja – hvorfor skal nå organistene ha denne indrefileten for seg selv alltid – der oppe på galleriet?! Men at dette svære Bach-verket kan fremføres som en partita for solo violin, det er det da vel ingen som hadde forestilt seg!

Krylov vokste oppi Moskva, med en far som var en renomert violinmaker, og en mor som var pianist. Så han har nok bøyd ryggen lenge over violin-kroppsdelen sin, og la oss håpe at han vil fortsette med det – lenge! Han minnet om disse gamle felespillerne i folketradisjonen som er vokst sammen med både instrumentet og tonen.

Etter pausen var det full rafting ned Victoria-fallene så solen glitret i kaskadene – i etterklangen av Beethoven og Krylov: Richard Strauss med Don Juan, Rimskij-Korsakov med Spansk capricio – før det store orkesteret kastet seg ut i ikke mindre enn to ekstranummer: Først et fyrrig verk over et tema som en vet hva er – men ikke husker – og deretter en overgiven utgave av Milhaud: Le Boeuf sur le toît (Oksen på taket). Skal si det ble litt av en tyrefekting! En uvanlig spenst og ansats med hele det store orkesteret! En forstod jo da at denne konserten var en kjærlighetsakt mellom orkesteret, den nye sjefsdirigenten og Las Palmas-publikumet som denne kvelden hadde kjøpt seg Fisherman’s Friend og klarte ikke å hoste!

Las Palmas – dagen derpå: 27.januar – 2018

Dordi Skuggevik

Sosialdemokratene i Spania stiller seg siden i forgårs samlet bak Rajoy og hans regjering. (El Païs igår.) Avisen bringer også en karikatur der narren Puigdemont spretter opp og ned på sneglehuset til sneglen Roger Torrent – idet de passerer Den lille havfrue. (Forøvrig har El Païs den norske statsministeren Erna Solberg på forsiden – fra Davos).

Igår kveld stod kongen av Spania på talerstolen i Davos og sa følgende: «I Catalonia er det gjort forsøk på å underminere de demokratiske spillereglene, men Grunnloven er ikke noe vi bare pynter oss med.»

Idag møtte Natos generalsekretær, Jens Stoltenberg, både Statsminister Rajoy og Kong Felipe VI i Madrid. Stoltenbergs melding i Madrid ruller stadig over TV-skjermen på «Alltid nyheter» her i Spania med følgende uttale: «Et sterkt og samlet Spania er viktig for NATO.»

Ikveld sier Visestatsminister Sra. de Santamaria;» Når Puigdemont setter foten på spanske territorium, blir han arrestert.»

Følg med! Følg med!

Las Palmas, 25.januar- 2018.

Dordi Skuggevik

Her i Spania foregår det en politisk thriller, som daglig utspiller seg på TV og i avisene, men dette gir ingen gjenklang i norske medier, selv ikke da «oppvigleren» fra Catalonia hadde møte med utsendinger fra Færøyene og Grønland i København nå nettopp. Eks-provins-president Puigdemont er altså kommet helt opp til København og driver «oppvigleri» med de gamle norske provinsene som lenge har ligget under Danmark – men, likevel interesserer dette ikke norske media!

Jeg har sendt 2-3 mailer til politisk redaktør i VG, og påpekt at VG, som eneste norske avis som trykkes i Spania – slik at dagsutgaven kan kjøpes av alle oss nordmenn i Spania og på Canariøyene, burde holde oss informert. Det er kommet et lite frimerke enkelte dager etter det, men det er tydelig at «nyhetene» ikke er særlig oppdatert. Vi sitter her nede i Spania og prøver å trenge igjennom språkbarrièren på spansk fjernsyn for å få med oss hva som skjer, for Catalonia-krisen går for fullt på spanske TV-nyheter hele tiden. Jeg har fransk hovedfag, og klarer til en viss grad å få med meg hva som blir skrevet på nyhetstekstlinjene som ruller under selve bildet på skjermen. Dessuten ser jeg minespillet og kroppsspråket på alle disse velkledde, kultiverte kvinner og menn som snakker om Catalonia og fraksjoneringen av Spania i et stadig mer dystert lys.

Så stod provins-eks-president Puigdemont i København og ble krysseksaminert av professorinnen fra «Centre for European Politics», foran en vegg med TV-kameraer, kameraer og folk som stod oppetter alle vegger – og fikk seg forelagt følgende krasse og inkvisitoriske spørsmål: Ønsker De en balkanisering av Europa? Ønsker de at hundrevis av små land skal få ha sin egen etnisk rensede befolkning?» «Hva mener De med ordet demokrati?»

På sitt mangelfulle engelsk, og med en fullstendig mangel på mimikk som preger Puigdemont, prøvde han å svare – mens han bevarte dette stivnede gliset som har preget ham hele tiden. «Puigdemonts fiasko i Danmark.» skriver spanske aviser idag. Han avsluttet i Danmark med å si: «I Spania finnes det ikke noe demokrati. Spania lever fremdeles under Francos skygge.» Det presterer han å si nå når Spania nettopp har feiret eks-kong Juan Carlos sin 80-årsdag, der det ble markert av statsministeren at Kong Juan Carlos var «nøkkelen til demokratiet» i Spania», etter at Franco faktisk var den som innførte demokratiet i Spania – etter å ha holdt Spania sammen etter den forferdelige borgerkrigen, hvor Spania ville ha endt som et Sovjet-diktatur, hvis ikke Franco hadde vunnet over den internasjonale kommunismen som ville inn og overta Spania den gangen.

Det var pinsamt å se hvor ubehjelpelig Puigdemont var på TV fra København. Så – hvem og hva er han? Så langt er det mitt inntrykk at det dreier seg om en romantisk ny-kommunist med hang til anarkiet. Hans gruppe/parti sprang opp litt på samme måte som bevegelsen som bragte Macron til presidentpalasset i Paris, men Puigdemont deler rolle med tidligere statsminister Zapatero i Spania – en mann som også prøvde å åpne borgerkrigs-kløften i det spanske folk igjen, før han diskret forsvant i kulissene og historiens glemsel. Han fikk nettopp sitt pass påskrevet i spansk TV – som den som hadde ødelagt spansk økonomi for lange tider fremover. Nylig var han å se på TV sammen med koryféene i Venezuela, hva han nå driver med der, etter å ha revet ned Francos navn fra mange gateskilt pluss flere rytterstatuer av Franco. Han forsvant diskret etter å ha lansert at Francos sarkofag skulle fjernes fra mausoleet vest for Madrid, for å bli forflyttet til kirkegården der han kom fra. Trolig ble Zapatero innkalt på teppet den gangen til Kong Juan Carlos – og spurt om han ønsket å gjenoppta borgerkrigen i Spania. Zapatero husserer nå kanskje i Venezuela, mens Puigdemont er begynt å hussere med Færøyene og Grønland, som ikke Catalonia er nok.

Forleden gikk spansk teater inn på scenen med en elegant karikatur av Puigdemont: Den godt voksne skuespilleren og teateriscenesetteren Albert Boadella stod fram som den imaginære presidenten fra det imaginære landområdet Tabarnia – som ville kjempe for å bli  selvstendig fra republikken Catalonia. Han holdt en oppildnende tale som han avsluttet med å slå venstre hånd inn i høyre albue, så høyre underarm spratt opp med knyttet neve – tegnet på potens. Videoen av talen gikk igjen og igjen gjennom nyhetssendingene.

Puigdemonts godt kalkulerte provokasjon med demonstrasjoner i Barcelona, fikk ordensmakten ut på gaten. Nærbilder av ordensmakten i aksjon ble fotografert og filmet, og spredt på TV og internet – og som alltid: når ordensmakten går til aksjon, er det ikke vakkert, men Puigdemont oppnådde det han ville – tilslutning fra folk som hisset seg opp over politiet i aksjon – pluss at Statsministeren satte Grunnloven i aksjon og fengslet tre av Puigdemonts tilhengere – mens Puigdemont stakk av til Brüssel, noe som på TV her har gitt ham navnet «haren». Puigdemont er ikke blitt populær av å stikke seg bort i Brüssel. Folk kaller ham feig. Regjeringen i Madrid har overlatt saken til Høyesterett, men rettsapparatet har nølt med arrestordre og lar «Haren» løpe fritt – og lar ham «dømme seg selv ut av egen munn» som de sier i England. Høyesterett lar ham altså skjemme seg ut – dumme seg ut, kan vi kanskje si, og dermed blir de kvitt ham på en enkel måte. Kanskje ender også han opp med å bli avbildet sammen med koryféene i Venezuela.

Puigdemonts folk fikk flertall i delstatsforsamlingen i Catalonia, og deres Roger Torrent ble valgt til delstatsparlamentets formann/president. Da han igår skulle offentliggjøre dette nykomling-partiets presidentkandidat for delstatsparlamentet, hadde han én kandidat: Puigdemont. Idag reiser han til Brüssel for å snakke med «reddharen». Rajoys kommentar til det: «Denne reisen vil svekke delstatsforsamlingens verdighet.» Rajoys har også sagt: «Puigdemont vet at det å ikke respektere loven – det gir konsekvenser.» Han sa også: «I Catalonia finnes det ikke noe alternativ til Loven. Høyesterett har saken, og de kan på nytt sette i verk sin anholdelse av Puigdemont.» Roger Torrent sier at Puigdemont bør forsone seg med Rajoy, og det er kanskje derfor han i dag reiser til Brüssel for å snakke med «Haren». Det er også sagt idag, at Puigdemont kan reise til Catalonia for sin innsettelse som delstatsforsamlingens president – uten risiko, slik saken står pr.dato. Men, Torrent er kommet med en svært skjebnesvanger uttalelse: « Man kan politisk gå imot legislaturet»…Mot lov, rett og domstoler altså! Da skal det bli røre i Spania! Man må virkelig spørre seg – er disse folkene regelrett dumme og naive, eller er de eksponenter for den nykommunismen vi ser stikker hodet opp her og der i verden i dag?

Spanias vise-statsminister, den unge, kultiverte og meget taleføre kvinnen Sra. SantaMaria, kommer nå mer og mer på banen. Hun understreker det Rajoy sier – men med skarpere krutt: «Puigdemont’s politiske prosjekt er Puigdemont.» «Puigdemont er ikke Catalonias fremtid. Han er fortid.» «Vi er fremdeles åpne for dialog».

Hvis Puigdemont og hans tre medarbeidere som nå sitter i varetekt for oppvigleri, blir stilt for retten – nå når det er Høyesterett som har saken, så vil tiltalen dreie seg om: Opprør, demagogisk aktivitet og økonomisk vanstyre.

Dette handler alt om fraksjonering av Europa. Catalexit er sikkert inspirert av Brexit. «Sammen er vi sterke» – sier Grunnlovens og Madrid-regjeringens tilhengere. Ja, når hele Spania står sammen, så er landet et hovedland i EU, et land det folk står fram på TV som seriøse, kultiverte, velutdannede, scenevante og taleføre. Et land som preges av gjennomført kvalitet i alle ting, fra læret i skoene du kjøper – til akustikken i konserthuset her i Las Palmas. Spania snakker seg gjennom denne saken, og ingen programledere avbryter tankerekkene  – slik som i NRK TV i Norge. Vi får håpe det fører til en fredelig slutt på denne saken. Spania har lidd nok opp gjennom historien. Og: Europa trenger et HELT Spania!

Las Palmas 24. januar – 2018

Dordi Skuggevik

Forlaget Licentia har en nettbutikk hvor resten av opplaget er tilgjengelig: www.licentia.no. Det er greiest å kjøpe boka der.

300 av opplaget på 400 bøker gikk ut før jul, de fleste til folk som hadde forhåndskjøpt boka for å skaffe penger til produksjonen. I underkant av 100 bøker forvaltes solgt av Licentia Forlag i Bodø. Det er ikke sikkert at det blir et opplag 2 – så dere må bare konkurrere om å kjøpe de bøkene som er igjen! -så kanskje jeg kan håpe på å gå ut av prosjektet i balanse! CHOP-CHOP!

Las Palmas, 18.januar – 2018

Dordi Skuiggevik

Ja, dette skriver professor emeritus Ole Jørgen Benedictow i VG 12.januar i år: «Det norske folket er urfolket i Norge, over hele Norge (med et bitte lite unntak av fjellsamer i det indre av Finnmark).»  Slik konkluderer han sin replikk i VG der han går i rette med forsker Torjer A. Olsen ved samestudiene på NTNU, som 7.januar skrev en kronikk i VG der konklusjonen var at det norske folket er et fremmedelement og et kolonifolk i samenes land. Benedictow angriper Olsen fordi Olsen unngår å bruke historisk argumentasjon, og fordi Olsen ikke bruker innvandringsteoriens kronologi. Olsen angripes kort sagt for tendensiøs og betenkelig akademisk metode.

For bønder og folk ellers i områdene rundt Trollheimen er dette brennaktuelt, fordi før vi vet ordet av det, skal Trollheimen tas tilbake som samisk musealt naturområde, og vi vil få samiske veiskilt sammen med norske. Men ifølge prof. em. Benedictow er dette helt bort i veggene!

Bendictows orientering er så enkel og så klar, at selv de mest politisk korrekte bør se at han har rett, men som han sier: «- det er riktig at ILO-konvensjonen sier at samene er urfolk i Norge – men det er faglig uriktig!» (Min uthevelse.) Noen har altså drevet ønsketenkning, støttet av folk ved NTNU som Benedictow anklager for uvitenskapelig forskning. Kanskje vi for egen del kan tilføye: Ønsketenkning-forskning?

Benedictow viser til at da den berømte kjøpmannen Ottar fra Norge besøkte England ca. 880, fortalte han at han var nordmannen som bodde lengst mot nord. Man tror han bodde ved Malangen sør for Tromsø. Han beretter at han i tillegg til vanlige husdyr, også hadde 600 tamrein. Norge hadde vært befolket i 10.000 år, helt opp til Finnmark, men de første samene kommer ikke inn i området før midt på 1000-tallet. De hadde opprinnelig vært et jeger-og-sanker-folk, men slo deg ned i nord som fisker-og-jakt-bønder, og etter norske bosettingsmønster holdt også de tamrein.  Det var Svartedauen og pestbølgene etter den som utvidet samenes område, fordi det ble så mange ødegårder etter folk som søkte til mer sentrale strøk. Senere, da folketallet igjen økte kraftig på 1500-tallet, kom gamle ødegårder i drift igjen, seterbruket kom – og konfliktene oppstod med samene som nå ble drevet tilbake fra landet de hadde overtatt. «Det finnes ikke kilder for den nomadiske samiske reindriften før på 1600-tallet,» skriver Benedictow. Han skriver: «Det underslås ofte at det store flertallet av folk med samisk bakgrunn ikke er reindriftsamer, men lenge før og mye lengre fastboende fisker-jakt-bønder etter mønster av den norske bosettingen i Nord-Norge. I dag er den største samiske befolkningsgruppen bosatt i Oslo.»

Benedictow skriver at Olsen underslår historien, og bare tar i bruk historisk argumentasjon for de siste 2-300 årene med misjons- og assimileringspolitikk, noe han eksplisitt kaller «kolonisering». Benedictow kaller det «påfallende» – altså: tendensiøs (= uvitenskapelig) forskning.

Sett i lys av dette, bør en lese artikkelen om samer på Nordmøre i «Du mitt Nordmøre» 2017 med nye briller. Bøndene rundt Trollheimen bør snarest få til et bondemøte med prof.em. Benedictow som foredragsholder om denne delen av Norges historie – som noen har vridd trill rundt – helt opp til ILO-konvensjonen. Det er kort sagt løgnaktig! Og hvem er løgneren/løgnerne? Og hvorfor er løgnen oppstått? Og hvordan? Få det opp i dagen! Rett skal være rett!

Las Palmas 13.januar – 2018.

Dordi Skuggevik

Norsk urinnvåner!

Ivan den grusomme ankom Las Palmas igår, på julens 19.dag. I den bedagelige by her ute i havet, så midt imellom tre kontinenter, slo Prokofievs oratorium ned som en bombe og åpnet årets orkesterfestival på Canariaøyene, den 34. i rekken, den 17. for mitt vedkommende. «Ovadottig!» var lagmann Buer da han forlot konserthuset – ifølge Henning Sommerro på sms. «Fantastisk flott konsert!» «Et utrolig verk!» skrev prof. Sommerro fra NTNU. Jeg repliserte at jeg hadde måttet lukke øynene hele veien, og hadde hatt rykninger og ticks i kroppen av den intense opplevelsen som overgikk alle konserter hittil i livet. Vi er alle overmannet av at gjennom et langt liv med musikk, så visste vi ikke om hvilken bombe Prokofiev hadde i reisevesken da han ankom Las Palmas igår, i følge med Novosibir Philharmoniske Orkester, et enormt orkester på alle måter, og – ikke minst: Spanias nasjonalkor fra Madrid – nærmere 100 sangere, som skulle evne å gå inn i både det russiske språk og russiske kors idiom, ikke minst i de vanvittig flotte pianissimi som løftet håret til å stå i giv akt!

La det være sagt med en gang: Hvordan kunne alle disse menneskene på scenen gå så sammen i én tanke? Hvordan kunne alle disse menneskene ta sats som én mann i alle ansatser – og samtidig opptre så fleksibelt og med slik spenst? Helt forbi enhver forestillingsevne. Kammermusisering med 200 mann er ikke så lett å få til – men disse klarte det. Rytmen og klangen og drivet bar alle til de store høyder, godt hjulpet av overraskelsen over et verk vi ikke har visst om, faktisk. Prokofiev slo alle av banen – alle vi tidligere hadde møtt i den musikalske verden! Hadde man klart logistikken, skulle vi alle dratt etter til konserthuset på Tenerife idag, hvor mirakelet gjentas, men det er ikke så sikkert at selve rommet der vil kunne løfte frem klangen på samme måte. I Norge er det bare Operaen i Oslo og Olavshallen, kanskje – som kunne tatt dette verket. Hverken Oslo konserthus eller Grieghallen har rommet som skal til. Ikke Nidarosdomen heller, egentlig. Det er kanskje derfor dette verket er så ukjent for oss. Det er blitt liggende i skuffen.
For å få litt forhåndsbriefing, ringte jeg den mangeårige formannen for repertoarutvalget i Kristiansundsoperaen, Ole Dahl Rossbach, for å høre om han kjente til dette verket. Han er jo også en stor filmkjenner, og han kunne fortelle at jo – dette var opprinnelig filmmusikk, skrevet til Eisensteins dobbelfilm om Ivan den grusomme. Men, Stalin likte ikke denne filmen, så den ble tatt av plakaten. Prokofiev skrev så musikken om til det som er blitt kalt en kantate, men det er nok mer riktig å kalle det et oratorium, som programmet herstedts skriver. I tillegg til koret var det en flott altsolist i russisk idiom, en baryton av et mer vanlig kaliber – og en spansk resitatør som kunne faget sitt. Hans spanske oversettelser bar helt opp til oss på vaglen øverst og bakerst. Av og til tok han kroningskappen fra tronstolen på scenekanten og vasset rundt i det blodrøde lyset på gulvet. Over koret stod det et langt, rektangulært lerret med vinger ut på skrå mot publikum. Der foregikk det en svært lyrisk billedlegging – skyer som gradvis blir røde, kartet over Russland som den gangen på 1500-tallet hadde et Sverige og et Polen som rakk nesten til Moskva, og som omformet seg til flyvende svaner. Stillbilder av ansiktet til Ivan den grusomme mot slutten, må ha vært fra Eisensteins film, likeledes hans tekst.

Underveis spør man seg selv – hva det er med spanjoler og russere som gjør at de går opp i denne store enheten og setter an tonen i en streng som ligger så dypt? Forklaringen må være at historien til disse to nasjonene har vært så langt mer lidelsesfylt enn hos oss andre i Europa. Og når man har oppholdt seg i lidelsens dybder – da vet man også hvordan oppstandelsen fortoner seg. Dirigenten var spanjol: César Àlvarez.

Skal vi kanskje kunne ønske oss at Oslo kirkemusikkfestival skal kunne hente dette orkesteret og koret til sin festival – og få Ivan den grusomme inn på scenen i Den norske opera?

Dessverre var salen i Auditorio Alfredo Kraus, som pleier å være sprengfull, bare halvfull i går kveld, for som en følge av en krise i administrasjon og finanser, var grunnfjellet i festivalpublikumet fraværende på grunn av en sjokkartet oppgang i billettprisene. Men, det skulle ikke være noe problem i Oslo!

Las Palmas 20.dags jul/13.januar – 2018.
Dordi Skuggevik

Einar Oterholm er en svært produktiv lokalhistorisk forfatter. Bøker og hefter kommer som perler på en snor. Boka hans om Nordmøre Husmorskole er ei viktig bok, og ei interessant bok. Men – boka har et hol på 23 år = den tida Nordmøre Husmorskole holdt til på Gyl. Jeg har sagt det til ham, og han mente å skulle reparere dette holet i 2. opplag. Jeg minnet ham på at jeg varskudde ham om at jeg hadde foto fra husmorskoletida på Gyl, men han var vel i oppkjøret med boka – og jeg var i oppkjøret med boka «Tante Borg». Bildene jeg har finnes nå i «Tante Borg: Hæmlengtfjor’n» – for hun gikk husmorskolen på Gyl vinteren 1898/99, og kom senere igjen som leder og lærer ved Nordmøre husmorskole på Gyl – etter utdannelse ved Stabekk, trolig første kullet der, og også utdannelse i hagebruk ved Lier hagebruksskole. Fotoet fra 1898/99 er tatt av O. Ranheimsæter, og er et fabelaktig foto som foto betraktet. Det er tatt oppe på loftet der skolen holdt til, og det er iscenesatt på det mest kunstneriske vis, og er slik veldig interessant som foto. Det andre fotoet er tatt foran østveggen av Amtskolen, og hun har selv skrevet «Nordmøre husmorskole» på selve bildet med håndskrift. Alle de nybakte husmødre har hvite skaut, men selv er husstellærerinne Ingeborg Glærum, senere gift Solem – barhodet. Barhodet er også den andre lærerinnen, Rakel Skuggevik, senere gift Kamsvåg. Hun var utdannet fra Husflidsskolen i Oslo.

I Oterholms bok finnes det et flott bilde fra Fylkets fotosamling som viser en imponerende flokk unge damer fra Amtsskolens pikekurs i Stangvik i 1889. Ingen er navngitt under bildet, men det er min farfar, O.K.Skuggevik, som sitter midt i første rekke. Ved siden av ham tror jeg at det er lærer Erik Hagen som sitter. De to var av drivkreftene i Amtsskolen på Nordmøre helt til 1920, da Amtsskolen ble omgjort til Fylkesskole og flyttet til Averøya, mens «O.K.Skuggeviks forsøksskole» ble forsøkt utviklet på Gyl. Da kom Nordmøre husmorskole til Straumsnes, som Oterholm riktig skriver.

22.desember 1889, rett etter at dette bildet fra pikekurset i Stangvik ble tatt, gikk det en liten dame av dampbåten i Stangvik og overnattet i Prestgarden hos presteparet Ebbesen. Neste dag ble hun gift med O.K.Skuggevik i Stangvik kirke, og de flyttet inn på loftet hos klokker Kristen Bruset. Neste morgen stod det en stor kurv med julemat fra klokkerparet utenfor døra deres. Jeg har lest kortet som fulgte med. 9 mndr. senere kom Rakel til verden – senere gift Kamsvåg. Den lille damen som kom med dampbåten het Betzy Elisabeth Albertine Bronn. Hun var fra Kristiania, men hadde vært guvernante oppe på Selsøvik handelssted rett sør for Bodø noen år, der O.K. Skuggevik hadde vært huslærer og «familiebestyrer» mens far til en stor flokk sønner – og enkemann, hadde vært i utlandet et år. Betzy var i en alder av 16 år blitt uteksaminert som guvernante i Oslo, og snakket 3 fremmedspråk flytende, for skolen brukte bare innfødte språklærere. Gjennom kjennskapet med henne må nødvendigvis lærer Skuggevik på pikekurset i Stangvik i 1889, ha fått sansen for utdannelse av kvinner. Betzy lærte dessuten på Selsøvik – å administrere en stor husholdning, så husmorskolen på Gyl var sikkert mye hennes ære. Hun satte hver høst opp «sitt telt» på nye steder med Den Ambulerende Amtsskole, og skapte et nytt hjem hver høst – og fødte sine 3 – 4 første barn av 10 – på forskjellige steder på Nordmøre, inntil den gamle sorenskrivergården på Gyl ble det stasjonære stedet for familien og senere Amtsskolen – og: Nordmøre husmorskole! (Hørre du Einar?!)

Det går over min forstand at Einar Oterholm har dette hullet på 23 år i boka si. Han må da ha lurt på hvorfor det var et stort tomrom her….!  På presentasjonen av Husmorskule-boka si, la han stor vekt på Ångarden i Øksendal, som startpunktet for husmorskoleinteressen på Nordmøre, mens Per Kamsvåg, sønn av Rakel, tilkjenner O.K.Skuggevik æren for å ha grunnlagt Nordmøre husmorskole. På fotoet fra husmorskolen på Gyl i 1898/99 i boka mi, står Ingeborg fra Ångarden bak Ingeborg Glærum Solem. Ingeborg fra Ångarden ble senere lege i Oslo. Det ble meg fortalt at når hun gikk på gaten i Oslo, kunne hun plutselig trekke opp en sigar fra veska. Så løftet hun på hælen og strøk av en svovelstikke på den og tente sigaren. Ja – litt av noen damer dette her! Jeg må si det fryder meg å være i slekt med to av dem!

Las Palmas, 9.januar – 2018.

Dordi Skuggevik

I det gamle Roma sluttet enkelte ganger livet som senator med å bli jaget fra Capitol og styrtet utfor Den tarpeiske klippe. For Giske skulle denne avstanden fra «Capitol» til «Den tarpeiske klippe» bli kort. Omtrent så kort som hans for tiden mest berømte legemsdel. Giske falt for sin hybris, sitt overmot. Når hans hybris i sin tid ble parret med Arbeiderpartiets store ego og store arroganse, ble det rett og slett for mye, også for damene, ikke bare for oss som valgte en annen stemmeseddel. Giske styrte for nær solen. Voksen i hans vinger smeltet, og som Icharos styrter han i havet. Disse historiene er gamle, men de gjentar seg på ny og på ny. Nå med Giske. Arbeiderpartiet har alltid brukt samme metode: Når de har sittet for urolig i båten og den truer med å krenge, så har de sittet musestille til folk har glemt saken, og så fortsetter de som før. Det skjedde da Stoltenberg ikke greide å stenge Grubbegata. Han skulle egentlig blitt avsatt av Riksrett, men ble isteden forfremmet opp og bort: Han ble en hanske på USA’s hånd i NATO. Det skjedde også da triumviratet som nå styrer Arbeiderpartiet, egentlig skulle trukket seg etter siste valg. Vil det skje også nå – i «Giske-saken»? Sitter Støre, Tadjik og Giske stille i båten og venter på at nyhetene skal komme med nye skrekkhistorier som kan få folk til å glemme det som nå er grunnen til at de prøver å ri stormen av med stillesitting igjen? Jeg tror at det eneste som nå kan gi Arbeiderpartiet en fremtid, er at alle tre i partiets ledelse går av, går ut av politikken og finner seg noe annet å gjøre, eller leve på Stortingspensjonen i et billig land langt borte, ettersom det nå ikke er flere internasjonale stillinger hvor avdankede norske politikere kan gjemmes bort. Hvis Arbeiderpartiet skal overleve nå, må de hente nytt blod opp av eget grunnfjell, men finnes det fremdeles noe igjen av grunnfjellet, nå som partiet egentlig har fullført sitt historiske oppdrag? – Nei, Arbeiderpartiet bør legge seg ned, som den daue hesten det er.

Las Palmas, 5.januar – 2018.

Dordi Skuggevik