Forfatter: dordis

Viser til mitt tidligere skriv om SuSu – parringsforsøket mellom Surnadal og Sunndal. I ettertid har jeg spekulert på hvorfor Surnadal ikke gjorde sine hoser mer grønne overfor Rindal, isteden for å gjøre seg lekre for Sunndalen, som Surnadal ikke har noen link til, bortsett fra at en del pendlere arbeider på Aluminiumsverket og henter skatteinntekter hjem til Surnadal. Hvis Surnadal slår seg sammen med Sunndal, så vil vi høre en stor SVUPP! – og Surnadal blir sugd opp i Sunndalen. Denne typen harakiri er visst det Surn’dalingene streber mot.

Rindal og Surnadal var jo en gang ett, og kommunene er en naturlig geografisk enhet der de ligger i samme dalføre. Samarbeidet med Kulturskolen, som jeg foreslo i kulturplanen jeg skrev og la frem før jeg gikk av som kultursekretær i 1986, det har jo gått veldig bra, fordi at en da kan ansette lærere i større stillinger – og i helstillinger.

Rådmann Georg Solem irriterte seg jo veldig over alle rindalingene som jobbet i Surnadal, og kjørte hjem med skatten til Rindal. Men så var han også en rådmann som passet på pengesekken. Når du snakket med ham på hans kontor, så gikk blyanten hele tiden på et papir – der han kontinuerlig oppdaterte kommuneregnskapet. Hjernen hans var en stor regnemaskin, for ikke å si – datamaskin. Han hadde nok svært lyst til å legge Surnadal og Rindal sammen med makt.

Nå deltar til og med Rindalingene i Teaterlaget i Surnadal! Det sier jo mye om rindalingenes storsinn, etter å ha vært karikert av Surnadalsrevyen i snart 50 år. Så hvorfor kan ikke Rindal gå sammen med Surnadal? Surnadal må ha gjort noe for å provosere Rindal, for da meieriene skulle fusjoneres, så var meieriet i Surnadal allerede modernisert og alt foregikk på én flate, mens Rindal meieri trengte voldsom opprusting. Rindalingene nektet på å levere melka si på et fusjonert meieri på Skei. Før ville de slå ut melka, sa bøndene i Rindal. Øvrigheta gav seg: Surnadal meieri ble nedlagt, og mye penger gikk med til å «please» rindalingene med å oppgradere meieriet til moderne standard. Mens det arbeidet pågikk, dro arbeiderne på Rindal meieri ned til Surnadal meieri på jobb. De himlet med øynene og sa: – I alle dager, hvorfor skal dette meieriet legges ned, mens Rindal meieri skal påkostes masse for å legge ned dette? En kan i ettertid lure på hva slags pressmiddel Rindal har for å få igjennom sine egensindige stabukkstandpunkter. For stabukker – det er de! En egen stamme med et eget språk – som skiller seg ubegripelig mye fra dialektene i nabolaget.

Ja, er det en egenoppdrift i Rindal for å fortsette med stammekulturen som er årsaken til at Rindal ikke kan se det opplagte: sammenslåing med Surnadal? Når Stangvik og Åsskard klarte å bli sammenslått med Surnadal uten å miste sin lokale kultur og identitet, så må Rindal klare det samme. Verst var det for stangvikgjeldingene på sørsida av fjorden – de mistet tilgangen til sitt gamle kirkested og sine gamle familiegraver, men de tok det med godt humør, og arrangerer hvert år sitt stammepowow: Ålvundfjorddagene. Stangvik har sin Stangvikfestival. Todalen har sin Todalsdag, og i Åsskard har de Bøfjorden Sjøbruksmuseum og St.Hans-vaka i Åsskard kirke. Det er bare her på Glærum vi har gitt opp vår gamle stamme og brent opp forsamlingshuset, fordi ingen var interessert i det lenger, og vandaler gjorde kål på det. Og det – enda navnet Glærum er 2000 år gammelt. Nei, rindalinger: kom nå hjem til deres gamle frender! Dere vil for alltid forbli rindalinger, selv om vi bor i en felles kommune. Dere er ikke lenger en skinasjon i skinasjonen, og Storhertug Ola må slutte å minnes «sina fornstora dar när ærad hans namn flög över» –  Trøndelag skikrets. Dere har jo allerede mange årlige egenmarkører og stammepowow: Kulturvekku, Småtrollvekku, Rindalsrevyen m.fl. Jeg kommer gjerne og feirer den rindalske identitet – for jeg har aldri trivdes så godt på noe arbeidssted som de to årene jeg var rektor på Rindal barne- og ungdomsskole! Den dagen dere i Rindal åpner det første anlegget for oppdrett av fjelløre og rør, så vil jeg gjerne bli invitert til å klippe snoren!

Men-men: Dere er vel redd for at helikopteret vil fly til Ålesund sykehus istedenfor til St.Olav i Trondheim? Det er vel der det stikker. Akkja.

Glærum, 8.nov. – 2017.

Dordi Skuggevik

På den ene siden i Driva kan en lese om hvordan SuSu-folkene strør våre skattepenger ut over næringslivet i Surnadal og Sunndal, og på neste side kan vi lese om hva de skjærer ned på for å kunne betale 7 millioner av våre skattepenger for å subsidiere et stort antall bedrifter, og bevilge 1,5 mill. til. Det står stadig vekk smilebilder med og uten champis av SuSu-gjengen i lokalavisen, og Drivas redaktør skriver leder og heier på dem. Det er lite håndfast informasjon på detaljnivå i det som skrives.

Trolig går næringslivet helt utmerket uten disse kommunale subsidiene, og uten at disse SuSu-folkene løper omkring, leker sovjetisk planøkonomi og tar æren for at næringslivet tikker og går.

SuSu-folkene tar også æren for at det kommer bru over østre fjorden på Nordmøre. Men å holde på å flakse rundt Todalsbrua nå er helt på jordet, for brua ligger inne på veiplanen, alle kan slappe av – for den blir bygd nå. Og hvorfor er det den flaksende SuSu-flokken som avisene intervjuer og fotograferer hele tiden? Det er et styre som enda sitter der. Og hvorfor ser vi aldri styreformann Lars Løset i avisene i stedet? Dessuten tok det lang tid før SuSu-gjengen gikk inn for brua, de kauka og ville ødelegge Todalsøra og bygge langtunell der inne, lenge etter at tunellen Oppdøl – Sunndalsøra var kommet, og bru var blitt det eneste fornuftige.

Og kommer nå så mye av disse pengene til bedriftene? Det ser ut som om pengene ender opp i fest og fjas og lønn til et merkelig vedheng til kommunenes egentlige arbeidsfelt. Disse kommuneansatte kunne sikkert med fordel nedbemannes, for de representerer et utrivelig pengesluk som går ut over kommunenes egentlige oppgaver. Kommunen bør konsentrere seg om sine egentlige oppdrag. Når en ser at etter å ha lagt ned aldersheimen i Stangvik, så truer de med å legge ned deler av syke- og aldersheimen på Skei. De har ikke penger til ny Øye skole, de skjærer ned på småpenger på Glærumstranda. Da blir det for dumt for oss skattebetalere når vi ser heiagjengen fra SuSu lunsje på charterferje innover Todalsfjorden, i stedet for å dra på befaring Kvanne, Aksneset, Halsa – for virkelig å se på stedene som angår fjordkryssingen i indre fjord på Nordmøre.

Media må også snakke litt med seg selv og spørre seg om hvorfor de igjen og igjen springer etter SuSu-folkene, fotograferer dem og roper: Heia!

Dessuten – hele SuSu er bort i natta: Sunndalen orienterer seg mot Molde. Surnadal orienterer seg mot Kristiansund og mot Trondheim. Dette krampaktige tiltaket med å parre Surnadal og Sunndal er derfor helt dødfødt. Det oppstod fordi en del surnadalinger pendlet til Aluminiumsverket på Sunndalsøra, og ville ha døgnåpen vei for å kunne sove hjemme. Mens det det EGENTLIG dreier seg om – er å få landfast trafikk mellom Møre-byene og Trondheim/E6. Med tunell Isfjorden – Øksendalen vil indre vei med trafikken Ålesund – Trondheim komme over Todalsbrua. Det dreier seg kort sagt IKKE om Sunndal – Surnadal!

Kutt ut hele SuSu-sirkuset! De som har holdt på med dette unødvendige pengesluket kan nave til de finner andre jobber!

Glærum 6.nov. – 2017.

Dordi Skuggevik

Sur skattebetaler.

 

ARTIKKEL/SKREVET FOREDRAG: Artikkelen her erstatter en tidligere tekst som er fjernet, fordi det er kommet nye opplysninger. Denne artikkelen er primært stilet til lesere i Den katolske kirken i Norden, men kan også interessere ikke-katolske lesere.

26.sept. 2015, da avtroppende erkebiskop av Rouen, primas av Normandie, Mgr. Jean-Charles Descubes, holdt sin avskjedsmesse i domkirken Notre Dame de Rouen, erklærte domkirkearkitekten på vegne av eieren, den franske stat, plasseringen av Olavsrelikvien i katedralens ene nisjekapell ferdigstilt. Arbeidet ble påbegynt 7. mai.

Datoen på kirkekalenderen for Olav den Helliges dåp i Rouen er 16.oktober, men søndag 11.oktober 2015, ble den nye erkebiskopen av Rouen innsatt med festmesse i katedralen, med alt det fører med seg, så Mgr. Descubes valgte å markere ferdigstillelsen av dette arbeidet, den dagen han selv gikk av, etter å ha hatt hånden på roret for arbeidet med 1000-årsmarkeringene av Olavs dåp, helt siden første brevet fra Norge kom i 2006. Dette brevet ble sendt i forbindelse med Nidaros Domkors turné til Paris og Rouen, en turné som Nidaros biskop, Finn Wagle, erklærte som åpningen av arbeidet med Olavsjubileet i 2014. Nidaros domprost fulgte med på turnéen.

I 2014 ble 1000-årsjubileet feiret i Rouen i 5 dager. Minneplakett i krypten ble avduket av Den norske lutherske kirkes preses og Norges ambassadør til Frankrike, i forbindelse med en økumenisk festmesse i katedralen 18. okt. 2014, og søndag 19 okt. – om ettermiddagen, ble Olavsrelikvien båret inn i prosesjon i en stort anlagt pontifikal messe i katedralen, hvor biskop Eidsvig av Oslo/Trondheim holdt prekenen på norsk. Relikvien har nå funnet sin plass i St.Severs kapell i katedralen. Relikvien er et stykke av skinnebenet i St. Olav domkirke i Oslo. (Dominikaner-søster Anne Bente Hadland reiste med den i sin håndbagasje, og hadde svært interessante passeringer gjennom flyplassenes security-sluser…)

Avtroppende erkebiskop Mgr. Descubes meldte at innsettelsen av relikvien i kapellet ble innrettet innen de mulighetene de økonomiske rammebetingelsene satte, i en tid hvor flere ting skulle ferdigstilles.

Olavsmesser i nedre Normandie:

Sommeren 2014 forrettet erkebiskop Mgr. Descubes Olavsmessen på 29. juli i l’Abbaye de Lucerne i nedre Normandie for første gang. Under restaureringen av dette anlegget deltok det også norske studenter, og etter at det stod ferdig restaurert, er det blitt feiret Olavsmesse her på Olsòk de siste 40 årene. Stedet ligger rett inn for Mont Saint Michel – inne skogen. Siste påske delte Choeur Grégorien de Paris seg i to, og begynte en ny tradisjon med å synge Påske i l’Abbaye de Lucerne. Initiatoren er l’Abbé Antoine Guillaume i Normandie. Han sang i det gregorianske koret i Olavsoratoriet – alle tre konserter. Den som legger påskeferien til Normandie med leiebil, kan huske på denne muligheten til å høre Vikingtidens kirkesang fra 1000-tallet, og man vil alltid bære med seg den magnifike lyden av kirkeklokkene støpt i St-Lô, når en går ut i skogen og mørket etter completorium.

Normandies Olavsfane:

L’Abbé Antoine Guillaume er også en forkjemper for at Normandie skal slutte å bruke den engelske «standard» (fane) med 3 leoparder på, som hittil har delt plassen som Normandies offisielle flagg med Olavs-standarden – og gå helt over til bare å bruke Normandies Olavsfane – som er et rødt flagg med gult kors, og et rødt kors inne i det gule korset. Ved Olavsmessen i l’Abbaye de Lucerne i 2014, stod Olavsstandarden på ene siden av kordøren, og det norske flagget på andre siden.

Ny Olavsklokke i Rouen-katedralens klokkespill:

Restaureringen av klokkespillet (le Carillon) kom også igang før Mgr. Descubes avgang, og er kostet av den franske stat. Alle klokkene ble støpt på nytt ved restaureringen, fordi de var i svært dårlig stand etter lang tids bruk. Det ble dessuten samtidig støpt 16 nye klokker. En av disse er den nye Olavsklokken. Olavsklokken bærer innskriften: OLAF – EVÊQUE DE NORVÈGE – BAPTISÉ EN 1015 (Olav. Biskop av Norge, døpt i 1015.) Alle de 16 nye klokkene henger i nordre tårn, Saint Romain-tårnet, sammen med den store bourdonen Jeanne d’Arc som veier 9.600 kg. Den opprinnelige Jeanne d’Arc som ble opphengt i 1920 i anledning kanoniseringen av Jeanne d’Arc, veide 18 tonn, men den ble skadet 18.april 1944 i de alliertes bombing. Olavsklokken veier 180 kg, og er stemt i RE#4, og er en av de 16 tyngste klokkene i klokkespillet.

Historikere har ikke helt kommet frem til samme år for Olavs dåp, men franske historikere mener idag å være sikre på at Olav kom til Rouen med sin store flåte tidlig på høsten 1013, og dro derfra etter dåpen senhøstes 1014. Man bygger denne kunnskapen på klostrenes årbøker. På Olavsklokken skrives Olav – Olaf med f, som var vanlig i tidligere tider, og når årstallet er satt til 1015, trodde jeg lenge at Olavsklokken var et av initiativene til den norske toppdiplomaten, den 6. Fredrik (Fritz) Wedel Jarlsberg på Jarlsberg (1855-1942), men så er altså Olavsklokken resultatet av min egen masing siden 2006 om å feire de 1000 år siden Olavs dåp. Surprise! Rouenkatedralens nye intendant, som kan Olavsoratoriet utenat enda, sendte idag, på Allehelgensaften, bilde av Olavsklokken med sin gudfar, Guillaume Gohon, tatt 3.april 2016, da erkebiskop Mgr. Lebrun velsignet de 16 nye klokkene. Før ble kirkeklokkene døpt, og hadde faddere, nå blir de velsignet, men har fremdeles faddere. Velsignelsen av de nye klokkene var en meget vakker og festiv anledning, ser en på bildene.

Klokkespillet i Rouen-katedralen spilles av en meget høyt anskrevet klokkenist. På hjemmesiden for «le Carillon» kan en høre klokkespillet. Klokkespillet dekker 5 ½ oktav.       Det er det nest største i Frankrike, med 64 klokker, 35 ½ tonn bronse.  Det største befinner seg i Chambéry.

 

Bjørnson, Wedel Jarlsberg-ene og St.Olav.

Fritz Wedel Jarlsberg, tjente som minister for Sverige/Norge, senere Norge i Paris. Samme mann donerte sitt hjem Skaugum til Kronprins Olav i sin tid. Denne Wedel Jarlsberg var svært opptatt av Olav den Hellige. Bjørnstjerne Bjørnson, som var en 23 år eldre samtidig av diplomat/minister Wedel Jarlsberg, og som bodde i Paris i 5 år, og som døde i Paris i 1910, han var også svært opptatt av Olav den Hellige, og han arbeidet for å gjenopplive Olsòk-feiringen. Etter at 1000-årsfeiringen i Rouen var over, leste jeg Bjørnsons tale på Olavsdagen i 1897, da han stod ute på Ilevollen i Trondheim og holdt er stor tale om Olav den Hellige – i friluft, fordi han ikke fikk adgang til å holde talen i Nidarosdomen. Bjørnsons tale gav fasiten til Olavsjubileet i Rouen. Talen finnes i Lars Roar Langslets bok om Olav den Hellige. (Langslet var selvfølgelig tilstede i Rouen under feiringen.) Bjørnson må ha vært en viktig idéleverandør til – og inspirator for, minister Wedel Jarlsberg i dennes initiativer i Rouen. Når familien Bjørnson ankommer Paris rett før jul 1882 for å bosette seg der i flere år, da avslutter attaché Wedel Jarlsberg sin første periode i Paris: 1879 – 1882. Bjørnson må ha konferert med Wedel Jarlsberg før han gikk til det skritt å flytte hele familien til Paris. Familien Bjørnson ferierer i Tyrol rett før Wedel Jarlsberg tiltrer som legasjonssekretær i Wien i 1885.

På en faksimile i Aftenposten, for et års tid siden, så jeg Bjørnsons adresse i Paris på et brev til Bjørnson fra Strindberg: rue Faraday 15, Ternes. I okt. 2016 skrittet jeg opp avstanden fra Bjørnsons dør til døren hvor jeg bodde som au-pair i 1968/69. Det var 620 skritt. Bjørnson bodde i siste 1800-talls husrekke ut mot Bologneskogen i bydelen Ternes. Herfra er det heller ikke langt å gå ut til Île de Jatte, hvor impresjonistene har malt seg selv i sine frokoster i det grønne. Rett ved ligger det en park med navnet Square Olave et Robert Baden-Powell, men parken har ikke noe med Olav den Hellige og Bjørnson å gjøre, noe jeg trodde da jeg oppdaget parken – før jeg fikk lest plaketten på parkens port. Olave i parken – var kona til Baden-Powell. Sammen stiftet de speiderbevegelsen. Bjørnsons brev på internet plasserer familien her fra januar 1884 til februar 1885, men de har to andre adresser før de kommer hit. De forlot Aulestad i oktober 1882, og de feirer jul i rue de Pasquier 10 bak Madeleine-kirken, sannsynligvis et midlertidig hotell, men i september 1883 finner vi dem i Avenue Niel 96, ved Place Pereire. 22.des.-83 inviterer Bjørnson Strindberg på middag på Avenue Wagram «kl.6 presis». Trolig i en restaurant. I september er Bjørnson-ene i Tyrol, og i oktober-84 er de kommet til rue Faraday. Fra disse adressene etter jul 1882 har nok Karoline gått og kjøpt maten på markedet i rue Poncelet/rue Bayen ved Place de Ternes, rett nord for Triumfbuen, hvor jeg handlet hver dag for familien jeg var au-pair hos i 1968/69, men det skulle gå 50 år før jeg oppdaget at jeg bodde i samme strøket som Bjørnson, enda jeg lurte den gangen svært på hvor Bjørnson hadde bodd. Alt dette kan synes unødvendig å fortelle, men det viser at Bjørnson var svært integrert i Frankrike, og var «hjemme» i Paris, og må nødvendigvis ha hatt mye med minister Wedel Jarlsberg å gjøre – og må også ha vært svært opptatt av Norges og Olav den Helliges historie i Normandie.

Hvis jeg er rett informert, var Fritz Wedel Jarlsberg den som også tok initiativ til Olavskapellet/Sjømannskirken i Rouen, som Den norske kirke dessverre avsakraliserte rett før Olavsjubileet i 2014. Alteret ble fjernet, og orgelet ble flyttet til sjømannskirken i Torrevieja. Han var det vel også som tok initiativ til norske gymnasklasser på Lycée Corneille i byen. Men Bjørnson står nok hele veien bak ham med sine referansekunnskaper. Wedel Jarlsberg var norsk minister i Paris, Madrid og Lisboa fra 1906, fra 1921-30 bare i Paris, så Wedel Jarlsberg var altså den øverste norske representant i Frankrike da Bjørnson døde i Paris i 1910, og ble bragt til København med den franske presidents togsett. Minister Wedel Jarlsberg i Paris sin slektning – Wilhelm Wedel Jarlsberg fra Bogstad-grenen, var Norges ambassadør til Vatikanet på denne tiden. Han stod bak etableringen av Olavsalteret i San Carlo e San Ambrogio al Corso i Roma. Ellers var den katolske biskop Falize fra Luxembourg, i tiden 1887 – 1923, svært aktiv med gjenoppbyggingen av Den katolske kirkens infrastruktur i Norge, og knyttet Norge nærmere til kontinentet. Fra 1843 var det ikke lenger ulovlig å være katolikk i Norge – takket være en fransk dronning av Sverige/Norge, og den norske åndseliten og kunsteliten i Norge satt spredt utover Europa og bygde opp mot det nye selvstendige Norge som skulle komme i 1905. De oppholdt seg i Düsseldorf, i Dresden, i Berlin, Paris og Roma.  I Roma satt historikeren P.A. Munch og skrev Norges historie ut av Vatikanets arkiver. Disse menneskene visste veldig godt at det moderne Norge ble født i Rouen, høsten 1014 – da Olav og hans store flokk avsluttet sitt dannelsesopphold med å la seg døpe – for så å reise hjem og føre Norge inn i deres tids modernitet. Norges åndselite som en finner spredt ut over Europa i siste halvdel av 1800-tallet, reiste hjem og gav det fornyede selvstendige Norge i 1905 – en historie, en kunst, en kultur, et åndsliv, en tilbakeføring av den gamle katolske kirken – alt dette som de hadde hentet ute i Europa, slik som Olav Haraldson gjorde det da han kom hjem fra kontinentet i 1015. Det kontinentale Europa hadde da vært stengt for Norge helt fra Reformasjonen i oktober 1536, men disse menneskene åpnet Norge igjen – for Europa. Bare den norske handelsflåten hadde holdt kontakten med omverdenen etter Reformasjonen. Dette bakteppet er viktig å ha klart for seg, og dessuten se aksen 1014 – 1905: Olavs dåp – Norges nye selvstendighet.

Bayeux-teppet: Brodert i «Ringerike-stil».

Olav den Hellige er nå markert tre steder i selve katedralen og ett sted ellers i byen, for entusiastiske rouanesere driver sin egen «sjømannskirke» i det gamle Olavskapellet litt nedenfor katedralen, og de hadde sin egen feiring av Olavsjubileet. Kirkerommet der er jo nå dessverre – og som nevnt, mer en forsamlingssal etter Den norske kirkes avsakralisering av det gamle kirkerommet rett før jubileet som skulle markere Kristendommens gjennombrudd i Norge.

Det har vært stor begeistring i Rouen og Normandie for gjenåpningen av denne delen av også deres historie, så regionguvernøren har bestemt at det nå skal bygges museum og forskningssenter for vikinghistorien i Rouen og Normandie. Norge vil nok få en stor plass her, for nå opplyses det at Bayeux-teppet som fremstiller slaget ved Hastings i 1066, er brodert i «Ringerike-stil». Olav vokste opp på Ringerike, og dette må bety at det har vært kvinner derfra som fulgte den store flåten Olav lå i Seinen med i halvannet år. Disse kvinnene må ha lært fra seg til normanniske kvinner – hvordan de broderte sin «Ringerike-stil». Over så lang periode borte fra hjemtraktene er det også rimelig å anta at det var en god del trafikk mellom hjemlandet og den store flåten ved Rouen. For en skarpseiler tok det bare et par døgn å seile fra Jylland og ned til Normandie-kysten, så det må nødvendigvis ha vært en god del trafikk mellom Olavs flåte i Rouen og hjemlandet – over så lang tid. Opplysningen om den nye måten å brodere på som franske damer fikk lære seg, kan tyde på at vikingflåtene hadde med kvinner som sannsynligvis tok seg av matlaging, klær, klesvask m.m. Kvinnene i Vikingtiden var selvstendige damer som tok seg av alt hjemme hvert sommerhalvår når mennene var ute på sine ferder over hav og opp gjennom fjerne lands elver. Det bør derfor ikke være noen overraskelse at kvinner også fulgte med på vikingferdene. Jeg har ofte skrevet at Olav og hans «menn» ble døpt – men nå skriver jeg Olav og hans «flokk», for det må ha vært broderende kvinner blant dem som bemannet den store flåten til Olav Haraldson, og som også fulgte høvdingen i dåpen.

Olavsjubileets initiatorer:

Feiringen av 1000-årsjubileet for dåpen av Olav den Hellige og hans flokk, kom konkret i gang med assistanse av hovedorganisten i Sacré Coeur de Montmartre i Paris, Gabriel Marghieri. Undertegnede har arbeidet med ham og kjent ham siden 1983, og han gikk til sin kollega, domorganisten i Rouen, Lionel Coulon, og Coulon gikk til erkebiskopen. På møtet med de ansatte som ble holdt ved erkebiskopens bord, ble det enstemmig vedtatt den 31.januar 2013 å gå inn for dette jubileet, og på møte mellom undertegnede og erkebiskop Descubes i oktober samme år, forsikret han seg om at han kunne gå inn for fremføringen av Olavsoratoriet i katedralen.  Biskop Eidsvig gav undertegnede en bamseklem nede i foreningslokalet i St.Olav domkirke i Trondheim på Olsok-dagen samme år, og sa han ville ikke forlate Trondheim før han hadde snakket med Nidaros biskop og Trondheims ordfører. Dermed kom også Den norske lutherske kirke og trønderne på banen med etterhvert et fyldig programbidrag som fulgte på den store åpningskonserten med Olavsoratoriet: 90 franske og 90 norske sangere og musikere fremførte Olavsoratoriet både i Stavanger Konserthus (førpremière) på programmet for Grunnlovsjubileet 2014,  première i Notre Dame de Rouen, og med gjentatt fremføring i Sainte Clotilde de Paris, byen hvor 4 av de 6 første erkebiskopene av Nidaros ble utdannet. (Sainte Clotilde var en norsk-estisk prinsesse fra Burgund som kristnet sin mann Clovis, konge av Frankrike, som så kristnet Frankrike.)

(Det hører kanskje med til historien at undertegnede betalte underskuddet på Olavsoratoriet med salg av vinterhiet sitt på Gran Canaria pluss noen aksjer arvet fra sin avdøde mann, Bjørn Tande, og som sluttsats fikk 70.000 i straffskatt fra mor Norge, som ikke hadde støttet Olavsoratoriet med en eneste krone! Underskuddet kom på 2.266.354,50 kr.)

«Memorial de Saint Olav»:

Undertegnede har fortsatt samtalene skriftlig med folkene i Rouen om videre utvikling av samarbeidet som oppstod rundt jubileet, og ved besøk i Rouen i oktober 2016.

Mgr. Dominique Lebrun, den nye erkebiskopen av Rouen og primas av Normandie, har «arvet» etterarbeidet med Olavsjubileet etter sin forgjenger. Samtalen har gått på hva som skal skje med Saint Sever-kapellet hvor Olavs-relikvien er plassert.

Den nye erkebiskopen fikk en fryktelig opplevelse rett etter sin tiltredelse da presten Jacques Hamel fikk strupen skåret over ved alteret da han forrettet morgenmessen i sin sognekirke – 9 km fra Katedralen. De to algirsk-franske gjerningsmennene ble skutt på sakristi-trappen av politiet. Dette skjedde 26.juli 2016. Alt annet ble irrelevant. På søndagsmessen 16.okt. dreide prostens preken seg enda om dette fryktelige drapet, ikke om Olav den Hellige og hans dåpsdag som faller på denne dagen. Som librettist skrev jeg inn en slik drapshandling i «Klagesang fra Varrandi» – og kunne ikke i mine villeste fantasier forestille meg at en slik udåd som vi tror hører hjemme i Vikingtiden for 1000 år siden, 2 år senere skulle bli begått 9 km fra Rouen-katedralen!

I St. Sever-kapellet stod det en flott modell av et vikingskip, omtrent en famn langt – også før 1000-årsjubileet for Olavs dåp, og den står der fremdeles. Mgr. Dominique Lebrun, skriver i sitt brev til undertegnede – datert 29.nov.2016, at sidekapellet som er viet til St.Sever (Sivert) hvor relikvien av St.Olav er plassert, det vil fortsatt forbli St. Severs kapell, men det vil også være et «Memorial de Saint Olav» – «Olav den Helliges minnested» i katedralen Notre Dame de Rouen.

Erkebiskop Lebrun konstaterer videre at i dette kapellet vil det ikke bli satt opp noe alter, fordi det ble bestemt av 2.Vatikankonsil at det skal ikke settes opp «tilbedelsesaltere». Messen skal feires ved hovedalteret, og det skal være rom rundt alteret så presten kan gå rundt det.  Han viser til «Missel Romain, Présentation générale, no.303».

Derfor ble også alle alterne avkledd i sidekapellene i Rouen-katedralen og i alle andre kirker, da det ble slutt på at alle prestene feiret messen ved hvert sitt alter, og concelebrasjonen ble innført.

Men, da jeg var i benediktiner-klosteret Faugombault i Sentral-Frankrike i oktober 2013, kunne jeg ved morgenmessen kl. 7, oppleve at alle prestene stod ved hvert sitt alter nedover langs de to søylerekkene bakover i kirken og leste messen hver for seg, mens en prest gjorde det samme ved hovedalteret. Det var helt stille i kirken, for alle leste messen stille og i sitt eget tempo, slik at hostien ble hevet til forskjellig tidspunkt fremover i kirken. Det var en sterk opplevelse, så jeg forstår dem som savner dette, både prester og menighet. Men, skriver erkebiskop Lebrun, Vatikankonsilets skrifter må respekteres i de vanlige kirkene. Så hvilken dispensasjon man i Faugombault har fått fra Roma, det kjenner jeg ikke til. Konklusjonen er i alle fall, at vi kan ikke snakke om «Olavsalteret» eller «Olavskapellet» i Rouen-katedralen. Erkebiskop Lebrun kaller derfor dette stedet i katedralen for «Memorial de Saint Olav» – «Olav den Helliges minnested». Det skal komme opp en opplysningstavle på smijernsgitteret, slik det er satt opp på alle kapellene.

En må være klar over at disse store katedralene i Frankrike eies av staten, og det er domkirkearkitekten som skal godkjenne alt som gjøres. Da jeg foreslo minneplakett i krypten – i sin tid, hadde jeg først en lang vei å gå med daværende erkebiskop Mgr, Descubes. Deretter hadde han en lang vei å gå med domkirkearkitekten. Så kunne Nidarosdomens restaureringsarbeider utforme plaketten – i kleberstein, etter den franske domkirkearkitektens krav.

I september 2015 var jeg på besøk i katedralen i Bath i Syd-England. Da jeg stod foran koret i katedralen, så jeg plutselig at til venstre for koret, hadde man anrettet et slags åpent kapell. Altertavlen var et helt nytt tryptikon utført i tekstil i lyse gammelrosa og beige farger. I midtfeltet kunne man se en prest bakfra som hevet modellen av katedralen opp – altså: kirkens grunnlegger. Han stod i en haug med stein og  bein. Jeg forstod straks at dette var St. Alphège, abbeden i Kantarborg (Canterbury), som ble drept i sakte tempo over måneder med steinkasting av vikingflokken Olav Haraldson var med i, og som gjorde at han fikk slik avsmak på denne formen for tortur, at han dro sin vei med sine menn – nedover langs Normandie-kysten. Dette var Olavs første snupunkt som førte ham til hans livs avgjørende snupunkt i Rouen: Dåpen. Da jeg skrev om dette til avtroppende erkebiskop i Rouen, Mgr. Descubes, skrev han tilbake at dette var en tankevekkende opplysning, fordi den siste presten han som erkebiskop ordinerte, bar det sjeldne navnet Alphège. I ettertid må en undre seg over hvorfor man i Bath setter opp et alter for en helgen – uten å bry seg om 2. Vatikankonsils bestemmelser i «Missel Romain, Présentation générale, no.303» Men, det stiller seg kanskje annerledes når helgenen er katedralens byggherre, og dessuten ble katedralen av-katolisert under den engelske reformasjonen, selvfølgelig.

Noen som har vært i Rouen-katedralen vil i dette høve nevne at – ja, men – det er jo et alter i Maria-kapellet, og der feires messen. Maria-kapellet er så stort, at det må faktisk regnes som en kirke for seg selv, og dessuten er katedralen viet til Vår Frue.

Det står et nytt alter i det nyrestaurerte kapellet for St. Jeanne d’Arc til høyre for tårnfoten og hovedalteret, men trolig blir det aldri feiret messe ved dette St. Jeanne d’Arc –alteret, som kanskje er mer en kunstnerisk skulptural fremstilling av St. Jeanne d’Arc’s oppdrag – med sverd, for Jesus og Maria. Bak dette «alteret» finner en nedgangen til krypten, hvor man finner minneplaketten for Olav den Helliges dåp. Her nede i krypten, ved brønnen og minneplaten, der er det oppsatt et alter og benker, og her kan det feires messe.

Grupper fra Norge som ønsker å feire messe ved sitt besøk i Olav den Helliges dåpskirke, må i alle høve kontakte erkebiskopen. Hans sekretær snakker bra norsk, og sang i koret i alle tre konsertene med Olavsoratoriet ved 1000-årsjubileet i 2014. Dessuten er den nye intendanten for katedralen en dame som også sang i dette koret. I oktober 2016 sa hun at hun fremdeles kunne alle tekster utenat – også de nynorske, og kunne ha stilt på konsert neste dag! (Hun er tidligere tysk-lektor.)

Norske grupper kan sikkert feire messe enten nede i krypten, hvis man ikke er for mange, i Maria-kapellet, hvis gruppen er større, eller ved høyalteret under tårnfoten. Hvis man vil besøke krypten, må man spørre vakten om å bli ledsaget ned, fordi området der krypten ligger, er åpen inn mot store rom under kirken, og der kan man ikke oppholde seg alene uten ledsager. Man kan lett komme ut på en evig vandring her nede…!

St. Olav i «Julekapellet»:

Kapellet hvor Olavs-relikvien er plassert, ligger som et av de første sidekapellene til venstre på nordre vegg i katedralen når en kommer inn gjennom vestveggen. St. Sever-kapellet er i veldig grad et julekapell: Oppe på veggen til høyre henger det et stort gammelt maleri av Den hellige familie. På venstre vegg et stilmessig lignende maleri av «La de små barn komme til meg». I de høye, flotte glassmaleriene hvor en del av Middelalderens blå glass som ikke kan gjenskapes idag, og som overlevde de alliertes bombing under siste krig – der er St.Nicholas fremstilt, i tillegg til St.Sever og St.Catarina av Siena. St.Sever – Sivert på norsk, er et gammelt romersk navn som også har manifestert seg i navnene Sjur og Sigurd i Norge. «Sjursmøss» observeres fremdeles med gamle skikker og tradisjoner på Mørekysten, Trøndelagskysten og på Helgeland – den 23.desember. Noen har trodd det er Sigurd Jorsalfar som ihukommes, men det er mer sannsynlig at det er St. Sever (Sivert). Ettersom han var biskop av Avranche i Normandie, senere helgen, må nordmennene ha kommet i kontakt med feiringen av ham i Normandie. Han som i 1050 bygde den første av 30 Olavskirker i England, den i York, som fremdeles er en menighetskirke i bruk – han het Seward, et navn som også må stamme fra St.Sever/Sivert. At navnet er et gammelt romersk navn, opplyste en kyndig person i Paris. Jeg skal senere idag gå med en forlovelsesgavegave til en Sivert og hans utkårede. Denne Sivert er den 8. Sivert i huset hvor jeg er født og oppvokst, så St. Sever må ha fått et sterkt gjennomslag nordover fra Avranche i Normandie.  Navnet Sivert blir ofte uttalt Siver på Nordmøre, og da ligger dette navnet helt inn til dette helgennavnet. St. Sever var biskop av Ravenna i Italia før han kom til Avranche i Normandie.

At Olavs-relikvien er blitt plassert i dette julekapellet, har sikkert også litt å gjøre med at julen var den første store kirkefesten hvor Olav Haraldson opplevde å bli konfrontert med Kristus. Derfor åpner Olavsoratoriet med Olavs møte med julen. Derfor satte kanskje også den forrige erkebiskopen Olavs-relikvien i dette kapellet, og ikke bare på grunn av at vikingskipsmodellen stod her. Men kanskje ble vikingskipsmodellen plassert her, i sin tid, fordi St.Nicholas er de sjøfarendes helgen, sammen med St.Michael, og fordi folk har tidligere forholdt seg til at det er julen Olav først braser inn i når han høsten 1013 kommer til Rouen, hvor han i nærmere halvannet år blir formet til den han skulle bli, og herfra begynne den veien som skulle føre ham til Stiklestad.

Rouen – de unges valfartssted?

Hvis er drar til Roma og er tilstede på feiringen av Olavs dåpsdag ved Olavsalteret i San Carlo e San Ambrogio al Corso den 16.oktober, vil en ikke se mange unge. Her møtes de voksne og veletablerte – katolikker og ikke-katolikker fra Norge, og stort sett de intellektuelle. På Stiklestad ser en heller ikke mange unge på Olsòk. Men – Rouen bør bli de unges valfartssted. Det var her en gang at det kom en ung mann og opplevde sitt snupunkt og fant en ny retning for livet sitt. Derfor bør Rouen bli et viktig tenkepunkt for unge mennesker, primært for ungdom fra Nord-Europa, men ikke bare derfra. Alle unge trenger å finne retningen for sitt liv.

Undertegnede har introdusert idéen om en «Nordisk katolsk ungdomsdag» i Rouen, for å starte opp en tradisjon, hvor en senere kan ta med skoleklasser, konfirmantgrupper og andre grupper av unge til dette punktet i geografien hvor Olav Haraldson som ung mann opplevde å finne en ny retning for livet sitt, noe som fikk store konsekvenser ikke bare for Nord-Europa, men for hele Europa.

Nordisk bispekonferanse har behandlet dette forslaget på sitt møte i Oslo, uten at jeg har sett eller hørt noe om hvordan mitt brev til dem om dette ble mottatt. Jeg foreslo for dem å legge et neste møte i Bispekonferansen til Rouen. Norges unge katolikker har også fått et innspill om dette, og de sa at de ville ta det opp med sine nordiske trosfrender på stevnet for unge nordiske katolikker i Vadstena siste sommer. – Erkebiskop Mgr. Lebrun i Rouen sier i brevet sitt at de unge pilgrimer er velkomne! Hans sekretær sukket litt over at i Rouen må de stille opp med et mottaksapparat – men det er selvfølgelig en forberedelse alle må delta i å planlegge godt. Og de verdslige makter i Rouen har sagt seg interessert i å delta. Idéen bør også interessere dem som arbeider med ungdom som ikke er katolikker.

Da Olavsoratoriet ble fremført i Notre Dame de Rouen 15.okt. 2014, kjørte en buss med folk fra Bergen rett forbi og til Lisieux. Man kunne bli ganske perpleks av mindre. Men saken var at Therèse de Lisieux – hun er blitt svært kjent blant norske katolikker – så dit ville bussen fra Bergen. Gruppen må ha vært underinformert om hva som var på gang med feiring i Rouen disse dagene. Jeg traff gruppen på Domkirkeplassen i Rouen senere, og jeg syntes veldig synd på dem – at de hadde reist helt fra Bergen, og fikk ikke oppleve at serberen fra Den norske opera sang Olav på nynorsk for 1200 franskmenn som satt og gråt. Jeg forteller dette, fordi jeg som pedagog på forhånd vil fraråde «å ta med Therèse av Lisieux når vi først er der».  Skal en arrangere en «Nordisk katolsk ungdomsdag» i Rouen, så må en ha fokus på det en er kommet dit for – med de unge: Den unge mannen som opplevde sitt snupunkt, som fant en ny retning for sitt liv, noe som fikk store konsekvenser – også for oss i dag, især de unge. De som har ansvaret for Kirkens pedagogikk, bør forstå at Rouen er et brennpunkt hvorfra en kan utlede de store linjene i Kirkens undervisning av de unge. Jeg vil derfor avslutte med å ønske Den nordiske bispekonferanse en opplysende pilgrimsreise til Rouen, med et inspirerende møte for bispekonferansen i og ved Olav den Helliges dåpskirke.

===================================================================

Etterskrift – Allehelgensaften – 31.okt.:

Denne artikkelen er ¾ år forsinket fordi jeg har arbeidet med ferdigstillelsen av et bokmanus på et annet felt. Akkurat igår, da jeg skulle sende avgårde denne artikkelen, kom det brev fra biskop Kozon av København, som nå presiderer Den nordiske bispekonferanse. Han skriver at Bispekonferansen har behandlet forslaget om nordisk katolsk ungdomsdag i Rouen to ganger, og de har luftet saken med sine ungdomsorganisasjoner – men uten noen respons. – Jeg skriver tilbake:

Hvordan kan man respondere på noe man ikke har kunnskap om?

Da jeg – før Olavsjubileet i Rouen, kontaktet formannen for NUK – Norges unge katolikker, da svarte formannen den gangen at – Olav angår oss ikke. – Da har dere ingen kunnskap, svarte jeg. Dere har hatt dårlige lærere!

Olav var gift med svenskekongens datter. Hennes søster ble gift med storhertugen av Russland. Deres datter ble gift med Olavs bror, senere konge av Norge. Olavs datter ble hertuginne av Sachsen – og ble stammor til Tsarfamilien av Russland, Keiserfamilien i Tyskland og de aller fleste kongehus ellers i Europa. Hennes linje går gjennom Christian IX av Danmark «Hele Europas svigerfar». Olavs bror avledet dessuten engelskmennene ved York, så normannerne ganske håndfritt kunne gå inn i England og styre landet i 400 år. Olav omgikkes hoffet i flere land i Nord-Europa, fra Rouen til Novgorod. Likevel er det noen som ikke forstår fremstillingen av ham på altertavlen ved Olavsalteret i San Carlo e San Ambrogio al Corso i Roma! Og: Europa er pepret med Olavskirker, den første – bygd i Konstantinopel i 1033, hvor sverdet hans fra slaget på Stiklestad lå på alteret! Han bragte ikke bare moderniteten til Norge – men til hele Nord-Europa – noe som hadde effekt på hele kontinentet!

Unge katolikker i de nordiske land er nesten alle 2.generasjons innvandrere. De lever i  katolisismen fra sine opprinnelsesland, og har problemer med å ha en felles nordisk identitet, noe som medfører et problem med å gå i dybden sammen. De blir værende i en spesiell type overfladiskhet, som i lengden ikke er tilfredsstillende for dem. Det som kan gi disse unge menneskene en felles stamme å pode seg inn i her oppe i nord – er nettopp Olav den Hellige. Han knytter dessuten an svært internasjonalt. Den kirkelige pedagogikk kjenner ikke sin besøkelsestid, hvis ikke kirkens ledere klarer å forstå dette. Den kirkelige pedagogikk må ta utgangspunkt et sted, og det må være med begynnelsen: Rouen. Jeg foreslår derfor – enda en gang, at Bispekonferansen tar en befaring på startpunktet – og legger et neste møte til Rouen, hvor de planlegger en pedagogikk for å instruere sine unge katolikker om hvor det hele begynte – der det begynte. Så tar man det derfra. Læreboken er skrevet: Oratoriet «Olav den Helliges dåp»

De unge kommer tidsnok til Stiklestad.

Glærum, Allehelgensaften – 2017.

Dordi Skuggevik

Pedagog, kristendoms- og historielærer i 35 år.

Nå: 1.communionslærer.

 

Link til Olavsoratoriet på internet: http://goo.gl/DHUjyG

Engelsk oversettelse ruller på skjermen.

Teksten er vasket av biskop emeritus Robert J. Rose, Grand Rapids, Michigan, USA.

Denne teksten er ment også til bruk i kirkepedagogisk sammenheng.

CD-en er for tiden utsolgt, men finnes kanskje enda på St.Olav bokhandel i Oslo, i  Nidarosdomens kiosk, på Stiklestad besøkssenter og på Samvirkelaget på Selje.

I Rouen har CD-en vært utsolgt lenge.

Link til klokkespillet i Notre Dame de Rouen:

http://www.carillon-rouen.fr/02-carillonrouen.html

Sogn og Hordaland Fylke er det eneste rette navnet på det nye fylket når fylkene Sogn og Fjordane og Hordaland skal slås sammen. En flokk amatøriske politikere har vedtatt med et flertall at det sammenslåtte fylket skal hete Vestlandet, men det kan det ikke hete, fordi Vestlandet er en landsdel som består av 4 fylker pr. idag.

Har Norsk språkråd abdisert? Eller er Språkrådet helt uten autoritet, makt og mynde? Rådet har gått imot Vestlandet som fylkesnavn – av nevnte grunn, og da bør amatørene som har latt seg velge til politikere, bøye seg for fagfolket i Språkrådet. Til og med Krf. på vippen bør det. Hvis ikke – blir Krf. stående med skammen som de fremste av amatører og foraktere av fagkunnskap.

Glærum, 30.okt. – 2017.

Dordi Skuggevik

Nordmøring

La meg si det med en gang: Jeg tilhører den store gruppen utskjelte og latterliggjorte P2-lyttere: litt eldre, høyt utdannede og kulturinteresserte kvinner. Jeg har levd livet stort sett alene, bortsett fra 12 års ekteskap med en mann som dessverre døde, slik at jeg igjen inntok mine frokoster på sengen alene – sammen med NRK radio P2 lørdags og søndags morgener.

Men, idag besluttet jeg å innse at ørkenvandringen i den verbale bølgedalen P2 nå har befunnet seg i ganske lenge, den vil ikke ta slutt, så nå er det bare å gå ut av sengevarmen og sette på en plate fra mitt private platearkiv – som akkompagnement til frokostkosen i sengen.

Det er søndag morgen idag, men det skulle en ikke tro, for hele timen mellom kl. 7 og 8 var tildelt synsing og jabbing om Islam på det mest traurige og uinteressante nivå. Kanskje kommer det seg av at den nye NRK-sjefen kommer fra Groruddalen? Heldigvis er vi kvitt disse forferdelige diktene som Meinik skulle presse inn i hodet på oss før vi fikk gluggene opp. NRK P2 bender hodet opp på oss og stapper inn i det – synsende jabb, jabb og atter jabb i 2-3 timer etter nyhetene kl.7. Lørdag morgener må vi alle være samer, søndag morgen må vi alle interessere oss for Islam. Det gamle kultur- og intelligensia-partiet Venstre har gitt oss en visepresident i Stortinget nr. 2 som bekjenner seg til Islam, så vi kan vel ikke vente oss noe annet heretter. Musikk, som en hvile fra alle de hjernenedslipende verbalinnslagene, er helt fraværende, bortsett fra idag: Før nyhetene kl. 8 fikk vi presset inn i hodet en elguitar med en musikk fra absolutt laveste kvalitative musikalske nivå. Hva med en runde med f.eks. guitaren til Rolf Lislevann en søndag morgen, for å reparere skadene fra NRK’s sløve verbalsag?

Vi er flere som i det siste har snakket om at vi plutselig har observert at – helt umerkelig, har kulturnivået i nasjonen falt med mange hakk. Vi har ikke lagt merke til at det skjedde, men helt plutselig har vi observert at det er skjedd. Og – det er media som fører an, med NRK i spissen. Er det en villet utvikling fra utdannede folk som har dette som mål? Eller er det middelhavsfarerne og amatørene som har sluppet til – og promenerer sin inkompetanse? Det tydeligste symptomet på dette som skjer, har jeg funnet i Adresseavisen: ingen kulturredaktør lenger, ikke noe kulturinnstikk i avisen lenger – enda Adresseavisen har et særlig ansvar, siden avisen har monopol i en landsdel hvor avisen fremdeles burde ha en bevissthet om at den forvalter en stor del av Norges kultur og ikke minst – historie.

NRK bør heretter legge bort sin verbale sag som går og går i kraniet vårt mellom kl. 7 og 8 lørdager og søndager – for å skaffe åpning så de kan presse inn sine verbalimplantater, og heller fylle denne timen med korsang. De kan dra rundt i kor-Norge og gjøre opptak med alle korene rundt omkring. Korsang høres jo ikke lenger i NRK radio – enda korsang er Norges største folkebevegelse. Så kunne vi få nyte vår frokost på sengen, høre på korsangen og tenke våre egne tanker. Tanken blir ikke fri med NRK sin malende verbalkvern. Svært ubehagelig er den.

Glærum 29.okt. – 2017

Dordi Skuggevik

På bloggen min www.dordis.no, finner leseren mitt innlegg i februar-2017, om vannårene i Surnadalsdeltaet, Norges største elvedelta. Til min glede så jeg senere i avisen at miljøkonsulenten i Surnadal stod og slo ut med armene og fortalte at de i alle fall ville gjøre noe med å holde «Gammelelva» åpen. Egentlig har jeg vært mer bekymret for «blodproppene» i mindre vannårer – der grunneiere har stengt gjennomstrømningen.

For noen dager siden oppdaget jeg plutselig at det var gravd opp et sylindrisk hull på østsiden av Industriveien, rett før den krysser den gamle veien forbi Øyskog – og rett før en kjører ut på brua fra nord. «Sylinderen» hadde en diameter på 4-5 meter, og den stod full av vann, nesten opp til nivået av åkeren. Altså står vannet nede i jorda her like høyt som i vannåren oppe ved Brattørskogen/Kortøra – lenger nord i veien. Jeg tenkte at nå åpner de vel en kanal fra Storelva og opp til øst for denne rekken med lerketrær oppe ved Brattørskogen, slik at det blir gjennomstrømning igjen, og vannet og jorda ikke står og råtner lenger. Jeg kjører fordi her svært ofte, og så etterhvert at det var ingen kanalgraving som pågikk. På spørsmål til ingeniøren som ledet arbeidet, fikk jeg vite at nei, de graver ingen kanal for gjennomstrømning – de graver et vannreservoar for å kunne slukke eventuell brann på Møretre. – Trenger dere det, sa jeg – når dere har hele elva å ta av, hvis det brenner på Møretre?…Ja – jo, elva kunne jo være islagt da…

Saken er vel at her graves det nå en stor synkebrønn av noe slag, for å få bort vannet som gjør denne åkeren for våt på den vestlige delen, for under nyveien her og under industribyggene, der lå i sin tid «Saudreppar’n» – ei lita tjønn med tilhørende vannsig/vannårer. De som har satt i gang arbeidet som nå pågår, tenker bare på å drenere denne åkeren som er for våt i vest, fordi en lokal jordpåfylling for noen år siden, ikke klarer å få bort vannet. Slik sett var det svært interessant å se den høye vannstanden i «synkebrønnen».

Ingeniøren og et par arbeidere måtte tåle mitt lille foredrag og om at det eneste som kan gjøres her, er å gjenåpne nordre elveløp ved Omfløddøra under nordre del av brua, og grave en kanal derfra på østre side av nyveien/Industriveien – opp til øst for lerketrerekken ved Brattøra, og slik få i gang igjen den opprinnelige vanngjennomstrømningen i denne delen av deltaet.

Ingeniøren sa at han hadde ingen myndighet til å ta slike avgjørelser. Han oppgave var å gjennomføre planen andre hadde lagt. Slik er det selvfølgelig – men hvem har lagt disse planene? Hvem har vedtatt dem? Hvem er så smal i hauet at de ikke ser sammenhengene rundt åkeren de prøver å drenere? Hvem planla i sin tid å stenge nordre elveløp da de bygde ny Ørabru? Hvem fylte igjen Saudreppar’n og vannsigene inn og ut av den da de bygde vei og industribygg her? Det hele ser ut til å ha vært planlagt av store amatører som tror at de ikke har bruk for å konferere med fagfolk på området – i en så alvorlig sak.

Mitt neste innspill i saken blir et brev til Miljødepartementet med kopi til Fylkeskommune og Surnadal kommune, for når lokale folk ikke klarer å se sammenhengene i vannårene i Surnadalsdeltaet, så må høyere makter inn på banen. Hydrologer ved universitetene vil også interessere seg for dette. For: Dette angår oss alle, ikke bare lokale grunneiere og lokale styresmakte

Glærum, 27.10.-2017.

Dordi Skuggevik

 

 

I TK leser jeg at de som var med på å vedta at kommunene Halsa, Hemne og delvis Snillfjord blir Heim kommune, de viser i sine begrunnelser at de ikke vet at Heim er et sted ved innløpet til Hemnfjorden – nesten helt ute ved Trondheimsleia.

Jeg visste det, fordi min gamle, hjertesyke Tante Magnhild fikk sin siste lærerstilling der ute – på Heim skole, langt fra hjemsted, slekt og venner. Det gikk heller ikke bra. Hun havnet på Orkdal sykehus om våren. Jeg var på sykehuset med kvitveis til henne, husker jeg. Dessuten har jeg feriert på en hytte i Hellandsjø, ikke langt derfra. Den tilhørte mors kusine Mali og mann Ola Hagen. Han var sorenskriver på Hitra.  Det finnes til og med en Heim kirke. Det er jo rystende at de som vedtar navnet Heim ikke vet at det er et gammelt stedsnavn i Hemne kommune, men baler rundt med alle slags sentimentale og fordummende begrunnelser for navnet. Skal man le eller gråte? Hvis folkene der ute ikke kan begrunne navnet på den nye kommunen med at den blir navngitt etter navnet til stedet hvor innseilingen fra Trondheimsleia er, så får de ikke dette navnet godkjent. Det er i alle fall sikkert.

Når det er sagt, så bør Møre og Romsdal Fylkeskommune, og alle kommuner på Nordmøre sende en invitasjon til alle tre kommuner som blir Heim kommune, og invitere dem til å slå seg sammen med Møre og Romsdal. I brevet bør de bli bedt om å spørre seg selv om hvor de ser en bedre framtid. Den ligger i alle fall ikke nord for Hemnkjølen! Framtiden for Heim kommune ligger vest for Hemnkjølen: Tjeldbergodden med sin innovative forskning og aktivitet, og i området på kysten her som vil bli et tungt område for havbruk de neste årene, hvor tunneller og veier vil føre produktene ut til Kristiansund flyplass og havn – og havn som bygges spesielt for utførselen av fisk. Det er vest for Hemnkjølen at Fremtiden befinner seg,  ikke i Orkdalen eller i det selvopptatte pengesluket Trondheim. De som ikke klarer å se noe så opplagt som at Heim kommune bør gå inn i Møre og Romsdal, de bør vaske brillene sine, gå til øyenlegen eller ta en IQ-test. Amen!

Glærum 26.okt. – 2017

Dordi Skuggevik

Nordmøring.

Som cand.philol med hovedfag i tekstanalyse og litteratur, og med 6 -7 heldagseksamener i historie fra universitetet i Trondheim, ble jeg 21.10. ganske satt ut både av «Fake News»-overskriften i Aftenposten om Quisling – en overskrift som var direkte desinformasjon, uten grunnlag i teksten, og en artikkel under overskriften som ikke hang på greip, og som var så primitivt folkeforførende at jeg nøler ikke med å kalle den vulgær. Artikkelen er en fornærmelse mot alle norske avislesere. At Aftenposten tillater seg å trykke et slikt makkverk, fikk meg til å slå opp i listen over Aftenpostens redaktører: 4 av 6 redaktører er kvinner nå i Aftenposten. Kvinner kan være veldig skoleflinke, men uten at de er særlig akademisk analytiske eller intellektuelle i stoffbehandling, dessverre. Når sjefsredaktøren i tillegg har giftet seg inn i familien Gerhardsen, så bør en ikke forundres over at Aftenposten lar seg synke så dypt som den gjør på disse 5 sidene avisen bruker til å spre møkka fra Hatsenteret på Bygdøy.

Quisling ble stilt for retten og dømt på et ugyldig lovgrunnlag i strid med Grunnloven, slik som alle andre i «rettsoppgjøret» etter andre verdenskrig ble det her i landet. Det sa prof. Bengt Hagtvedt under en doktordisputas ved universitetet i Bergen. «Hvor var fagjuristene?» ropte han retorisk i lokalet. Han rakk å si det før meg, som også hadde tenkt å påpeke det. (Etter det har jeg aldri forstått at han kan være gift med Hatsenterets direktrise!)

Quisling ble henrettet ved skyting på Akershus, som vi alle vet. De fleste vet også at Gerhardsen, i mange år, nektet enken å få utlevert askeurnen. 72 år etter dette skal altså Norges hovedavis som har pleid holde et anstendig nivå, nedverdige seg til å sparke den som har ligget nede i 72 år – gjennom et så demagogisk og vulgært oppslag. Heldigvis er det anstendighet igjen hos andre historikere en Bodil Stenseth: De nekter å uttale seg før de har sett boken. Har Aftenposten lest boken før de slår til med en tekst hvor konklusjonene ikke henger sammen med premissene – som er meget tvilsomme?

Stenseths bok er et bestillingsverk fra Hatsenteret på Bygdøy. Dette senteret legger mye arbeid i å holde vedlike versjonen av den norske krigshistorien skrevet av seierherrene etter krigen, nå når yngre historikere skriver Norges historie på nytt på grunnlag av arkivene som er åpnet. Denne gangen tok Bygdøy-senteret for hardt i – de blamerte seg. Aftenposten også.

Mere «Fake News» i Aftenposten idag: Idag- 24.okt. datoen for henrettelsen av Quisling,  fortsetter Aftenposten sin demagogiske løgnkampanje om Quisling i spalten «På denne dag»:

Hvem fikk tyskerne til Norge? Churchill fikk tyskerne til Norge. Han minela seilingsleden for Kiruna-malmen i Vestfjorden og på Hustadvika, og dermed skjøt den tyske flåten ut gjennom de danske Bælter. Det har ikke Aftenposten oppdaget enda, men skylder på Quisling.

Arbeiderpartiet foretok statskupp både før og etter krigen: Først da de forlenget Stortingets sesjon med ett år uten å holde valg. Etter krigen stod Gerhardsen på kaien i Oslo og foretok det vi absolutt må kunne kalle et statskupp da «London-regjeringen» steg i land. D.v.s. – ifølge Grunnloven hadde ikke Nygaardsvolds regjering vært regjering etter 7.des. 1940, og Kong Håkon var heller ikke – ifølge Grunnloven, konge etter 7.des.1940. Han ble aldri konge igjen i Norge, ifølge Grunnloven – for han ble ikke gjeninnsatt. – Og Quisling? Begikk han statskupp? Det kan man kanskje si sånn helt formelt, men noen måtte jo gå ut på trappa og representere Norge og tale Norges sak, når Konge, Storting og Styringsverk hadde stukket av, og fremmed hærmakt hadde tatt vår hovedstad ved hjelp av et blæseorkester – (jamfør Josva som inntok Jeriko ved hjelp av de samme instrumenter). – Og slottet ble overgitt ved håndslag ved Gardesjefen. Norge har ikke klart å leve med sin nedverdigelse og tap av ære i disse dagene i 1940, og derfor sparker de fremdeles på Quisling som de skjøt for 72 år siden. – Syndebukken for det hele, som en engelsk forfatter og historiker skrev for en del år siden.

Og ja, siden Aftenposten nevner Quislings første ekteskap: Quisling giftet seg første gang i Russland – proforma, for å redde damen ut av kommunist-helvetet. Mannen i huset i Paris hvor jeg var au-pair i 1968/69, ble også reddet ut fra Krim og kommunisthelvetet – 4 år gammel, ved at mormoren giftet seg proforma med en polakk, da polakkene fikk amnesti og kunne vende hjem til Polen. Slike proforma ekteskap ser ut til å ha vært ganske vanlig for å redde livet til enkelte russere på denne tiden. Quislings sådanne var ikke noe enkeltstående tilfelle. Han bør ikke fremstilles som bigamist. Bigamistene holdt til i London. De fikk bigami til å se lovlig ut – ut fra lover de selv laget, i strid med Grunnloven, for de hadde ingen lovgivende myndighet – ifølge Grunnloven.

Hatsenterets ansatte på Bygdøy – ved hjelp av Aftenposten også idag, prøver å få veltet ansvaret for jødedeportasjonene over på Quisling og dermed over på medlemmene i hans parti, Nasjonal samling. De jobber ufortrødent med saken. Jeg venter på at seriøse historikere i Norge snart tar til motmæle, men de er redde for å bli straffet selvfølgelig, slik som prof. Hans Fredrik Dahl ble det da han, for en del år siden, begynte å legge fram fakta og ikke «fakes».

Neste artikkel om Quisling i Aftenposten bør handle om alle de 1000-vis med jøder som Quisling også reddet livet til – da han arbeidet med den voldsomme hungerkatastrofen som oppstod i kjølvannet av kommunistenes herjinger i Ukraina, hvor Nansen «lent his name and fame» mens Quisling var den som delte hunger, lort og lus med dem han reddet fra den sikre sultedød – ute i felten. Det er ikke «Fake News»! Vær så god, Aftenposten! Skriv om det!

Rettferdigheten fremstilles med en skålvekt – husk det!

Epilog:

Hatsenteret på Bygdøy skal etter det jeg hører, bli betrodd å uttale seg om NS-barnas skjebne. Da kommer det til å bli månelyst ute på Bygdøy og hos dem som delegerer det til dette Hatets høyborg, for vi – 100.000-vis av «NS-barna» vil ikke komme til å finne oss i det, for selv om jeg ble født 4.mai 1945, så kommer Hatsenteret på Bygdøy til å hevne «fedres misgjerninger på børnene».

Bare det at jeg nå opplyser her til slutt at min far og farfar var medlemmer av det lovlige partiet Nasjonal samling – har den opplysningen  – simsalabim! – devaluert alt jeg her har skrevet. Sånn er det bare! Det har Gerhardsen og Isfrontens lite kristne far, biskop Jensen/Berggrav, og Hatsenteret på Bygdøy bestemt.

Nordmøre, 24.okt. 2017.

Lektor Dordi Skuggevik

Idag – lørdag 21.oktober, får Per Bjarne Ravnå bestige Verdibørsens prekestol og fortelle oss at Jesus fra Nasaret var en mislykket profet. Ravnå er i motsetning til såkalte «personlig kristne» en «personlig ikke-kristen» = ateist. Det sier han selv.

Ravnå er, ifølge Google, førsteamanuensis ved Høgskolen i Bodø, som vel nå er opphøyet til universitet, og han er sakprosaforfatter med Bragepris. Som universitetsutdannet cand.philol. i litterær analyse, er det for meg ganske sjokkerende at Ravnå slipper unna så lett – med å skape Kristus i sitt billede, og at han ikke får noen opposisjon presentert fra programleder – på sin store blinde flekk i det bildet han tegner, nemlig: Jesu lære. Han hopper lett og elegant over Jesu lære, som slett ikke har vært mislykket! Skal man le eller gråte over at en akademiker i de grader kan drive selektivt utvalg av premisser for sin konklusjon?  Har man valgt å presentere seg som ateist, så må en også forsvare det overfor seg selv og overfor verden, men som akademiker kan man ikke det. Førsteamanuensis Ravnå har diskreditert seg selv som akademiker – i høy grad. Han bør miste retten til å tale ex catedra!

Glærum, 21.okt. – 2017

Dordi Skuggevik

«Ikke-personlig kristen»

(= objektiv kristen, ikke subjektiv sådan.)

 

Etter 40 års samliv med Adresseavisen, Trondheim og Trøndelag, er jeg nå hjemvendt 100% til Møre og Romsdal, men – det hender jeg må til øyenlegen på Nordre. Dit kom jeg igår, og etter konsultasjonen gikk jeg over gaten og kikket i vinduene i en butikk, og fortsatte så  nedover venstre side mot min favoritt-blomsterbutikk nede på hjørnet. Det har alltid vært en estetisk opplevelse å passere den, især om høsten.

Men plutselig ser jeg at her er det ikke noen blomster mer, for her er det blitt café. Det står to runde bord utenfor med tre stoler ved hver. Tre menn fra Midt-Østen sitter ved hvert bord og i begge gruppene snakkes det arabisk.  De ser veldig hjemmehørende og selvbevisste ut – opptatt av samtalene. Det er tydelig at de er innflyttet i gaterommet. Midt-Østens manns-café-tradisjon er opprettet midt på Nordre gate i Trondheim. Noe beflippet tenkte jeg på å ta et bilde av scenen med telefonen – for jeg har via kritikken av journalisten Hege Storhaugs oppfordring til «gate-fotografering» for å dokumentere vår samtid, blitt oppmerksom på fenomenet «street-photo». Jungelinstinktet får hårene til å reise seg i nakken, bare ved tanken på å ta opp telefonen for å ta et foto. Jeg er for nær dem, det gufser av deres selvfølgelige rett til å etablere seg her, jeg føler meg truet, selv uten å ha tatt opp noe kamera.

Når jeg går videre, tenker jeg at jeg kunne gått lenger unna og zoomet inn denne arabiske manns-café-scenen midt på Nordre. Jeg tenker også på at klokka er to på ettermiddagen, midt i arbeidstiden, både for arbeidende og studerende, og at disse karene sitter på café og gjør ikke noen av delen – hverken arbeide eller studere. De er alle 30 + og bruker likevel tiden på café – 2 grupper à 3 menn. Ingen kvinner. Nordre blir kanskje arabisert nå. Kanskje Nordre er på vei til å bli Trondheims «Grønland»?

Glærum, 17.oktober – 2017

Dordi Skuggevik