Den islamske fasteavslutningens fest ble igjen kjørt ut av NRK i beste sendetid i hovedkanalen: Halvannen time med matlaging, pjatt og latter og fest uten årsak og uten innhold. Hverken NRK eller deltakende Islam-bekjennere ser ut til å vite noe om HVORFOR denne festen feires, eller HVORFOR de har en forutgående faste.
Og HVORFOR er det viktig for NRK å innbille oss nordmenn at det å være Islam-bekjenner er en evig «juletrefest» når det er det stikk motsatte?
Å tilslutte seg Islam, et ord som betyr «underkastelse», betyr å underkaste seg en totalitær, imperialistisk og politisk pekefinger-ideologi, maskert som religion, og som imamen i lokalmoskéen definerer etter forgodtbefinnende, fordi Islam mangler en trosdoktrine.
Hvorfor deltar NRK som Islams nyttige idiot, for å ufarliggjøre Islam i Norge?
Vedlagt bilde av den gamle presten Jacques Hamel, som i sin landsbykirke, 9 km fra Rouenkatedralen, fikk strupen skåret over foran alteret ved morgenmessen 26.juli 2016, 2 år etter at vi feiret 1000-årsjubileet for Olav den Helliges dåp i Rouenkatedralen. De to Islams dragoner fra Algerie ble skutt av politiet på sakristitrappen da de kom ut etter udåden, for en av dem som var til stede, fikk ringt politiet fra sin mobil.
Jeg besøkte kirken 3 mndr. senere og la ned blomster. Husmødrene som kom med trillebagene sine, sa at de turde ikke gå ut om kveldene mer, og at ingen prest bodde i prestegården nå.
I Frankrike er Islam ferdig med sjarmoffensiven og er gått over til de forferdeligste terrorhandlinger i islamiseringsprosessen i denne delen av Europa.
Så NRK – hvorfor driver dere på med å ufarliggjøre Verdens farligste og dødeligste ideologi?
Og hva skal vi si om Norges statsminister, Det norske stortings president og et par ordførere ikledd sine kjeder, som møtte opp og heiet???
Det ble mye kirke denne helga, selv om denne katolikken ikke oppholdt seg nær noen katolsk kirke.
Jeg oppgav fort TV med midnattsmessen fra Roma, for NRK er tilbake til «gamle synder» og dekker over hele sendingen med masse unødvendig prat og selvfølgeligheter. Slo av og gikk over på Sankta Ritas overføring fra St.Olav i Trondheim. Veldig bra! Flott påskevigilie med biskop Erik.
Ved høymessetid idag hadde jeg foreslått for «min» 5-barnsfamilie fra Sør-Sudan, med pappa i rullestol, å besøke Øye kirke, der de nå er flyttet inn nesten i nabohuset. Vi katolikker får ikke besøk av katolsk prest før neste lørdag – så jeg sa at besøk hos protestantene kunne legges inn som del av min undervisning/orientering for de to eldste sønnene. Dessuten kom det en nabogutt fra Eritrea og ble med.
Vi bekledde eksotisk fremste benk ved lysgloben hvor våre ivrige barn tente mange lys i full fart. De tre guttene » mine» fikk bli med på galleriet før høymessen og se organisten i aksjon under øving, og Marit Vikavoillå tok dem med opp i tårnet så de fikk sett klokkene.
Jeg hadde heldigvis passe penger i pungen, så de tre guttene fikk være med på gammeldags ofring med gang rundt altertavlen for å legge penger i kurven på alteret. Vi kan alle støtte Kirkens nødhjelp.
Vi var 10 katolikker i Øye kirke idag med stort og smått, hvorav lille Josva fikk brystmelk av mor, og den neste i flokken gjorde i buksen. Ellers var det de værbitte og trauste seniorer fra den skrumpende Reformasjonskirken.
Det er ikke så lett å forholde seg til dette med at katolikker og protestanter ikke har felles nattverd, og ikke kan ta imot nattverden hos hverandre, så det ble litt klabb og babb, på tross av forklaringer.
Foto: Nakken til ung mann fra Eritrea som betrakter Kristi dåp i altertavlen.
Vel hjemme ble det høymesse med biskop Erik i St.Olav i Trondheim i opptak på Sankta Rita Radio, redigert fra Haramsøya.
Da har vi fått enda en knebel mot ytringsfriheten: FN markerer idag – 15.mars, «Den internasjonale dagen mot islamofobi».
Vi har sett det på NRK Kveldsnytt nå ikveld, der en Islam-bekjenner messer på arabisk foran Stortinget, og hans «menighet» demonstrerer for Islam.
For ikke så lenge siden kom to andre knebler flytende på ei fjøl: Pride og Woke. Vi skulle ikke kunne uttale oss fritt i forhold til disse nei-nei-temaene. Vi fikk tildelt meningsmaler, og nåde den som ikke holdt seg til dem! Hvilken «bøyg» uten hale eller hode som presser på oss disse kneblene, ble vel aldri helt klart, men storparten av oss bøyde oss for forbudene på fjøla og knep kjeften sammen, uten at noe nytt lovverk påla oss det.
Den knebelen vi nå har fått, der vi ikke fritt kan diskutere Islam, den kom ikke flytende på ei fjøl – den er tredd ned over oss av selveste FN!
Fobi er en sykdomstilstand, så Islamofobi er altså en sykdom du er påført, hvis du vil praktisere ytringsfriheten til å diskutere Islam. Det settes likhetstegn mellom Islamkritikk og Islamofobi.
Jeg forbeholder meg retten til å diskutere alle ting og alle saker, meninger, holdninger etc. – også Islam, eller kanskje særlig: Islam.
Jeg vil presisere at jeg synes synd på muslimer som er født inn i Islam, et ord som på arabisk betyr underkastelse. Så, min Islamkritikk er ikke noen kritikk av de stakkars menneskene som er fanget under Islams menneskeundertrykkende tyranni, min kritikk av Islam går på at Islam er en menneskeundertrykkende, totalitær, imperialistisk politisk ideologi som utgir seg for å være en religion. Denne ideologien ble oppfunnet av Muhammed som et ideologisk våpen for å samle og å underlegge seg Arabia på slutten av 600-tallet e.kr.. Siden da har Muhammeds ideologiske våpen spredt seg utover andre land, og lagt seg som et vått ullteppe over all menneskelig aktivitet, drept språk og kultur i de land der Islam er kommet i majoritet, og slik undertrykket stadig flere menneskers liv og levnet. Nå står Europa for tur til å underkaste seg Islam. Prosessen er nå kommet så langt, at den trolig er urevirsibel, uten drastisk borgerkrig – som vil komme, takket være godfjottede politikere uten kunnskap om Islam.
Den store franske forfatteren Michel Houellenbecq har i 20 år prøvd å rope varsko mot islamiseringen av Europa, men han taler og skriver for døve ører på politikere som bare stikker hodet i sanden, og håper det hele er over når de trekker hodet opp igjen.
Det beste vi kan gjøre for en muslim, er å befri ham og henne fra dette åket, denne pekefingeren som bestemmer alt i individets liv, helt til den minste detalj i både hverdag og fest.
Jeg har lest Koranen fra perm til perm. Jeg har enda til gode å treffe en muslim som har lest Koranen. Jeg har også lest flere bøker om Koranen.
FN påtar seg et stort, alvorlig, farlig og skjebnesvangert oppdrag, når de nå gir seg til å hjelpe Islam med å utbre seg i verden, for hvis FN sier at du lider av en fobi – en sykdom, hvis du er imot at Islam skal overta våre land og samfunn, da har FN dessverre vist seg å være befolket av kunnskapsløse godfjotter. Dette opplegget i regi av FN bør diskvalifisere FN i den grad at FN bør legges ned i sin nåværende form.
Sametinget må avvikles eller skifte navn og funksjon, for det har ingen plass i den norske forfatningen.
Når sametingspresidenten nå vil til München/Sveits for å møte eierne av vindmøllene på Fosen, der samene IKKE eier grunnen, men praktiserer bruksrett for reinbeite – og hun representerer et «ting» som ikke har noen funksjon innenfor norsk forfatning, da er hun på ville veier, og folk i det sentrale Europa er helt klar over det. Slik vet eierne der nede at hun har ikke noe mandat til å møte dem. Det bør hun forstå. Hun representerer nemlig IKKE norske myndigheter og heller ikke grunneierne på Fosen.
Sametinget bør avvikles, legges ned, for samene har en interesseorganisajon: Norske samers riksforbund. DET er deres interesseorganisasjon. Sametinget er en velment sammenskrudd greie som ikke er noe annet enn en luftig, idé uten plass i konstitueringen av den norske stat.
«Det vil alltid være motsetningsforhold mellom fastboende og nomader,» sa en venninne av meg som er fra Finnmark. Nå er jo ikke mange samer nomadiske lenger, unntatt reingjeterne – i perioder. Selv de har nå egne hus som står fast på permanente grunnmurer.
Og så til slutt: Hvorfor påfører norske samer seg selv både apartheid, segregasjon og en merkelig egosentrisk, selvprodusert rasisme, representert i et manntall som i seg selv er segregerende inntil det rasistiske? De kan begynne med å legge ned det segregerende sametinget sitt, og slutte med å påberope seg at de er Norges «noble savages» og «urfolk» – for Norges «urfolk» er de ikke, og de ble ikke «kolonisert» av nordmenn, for nordmennene hadde vært i Norge i 9000 år, da samene trakk nordover hit fra Volgas bredder for 1000 år siden. Så slutt med denne løgnpropagandaen!
Hvorfor driver kaukerne i Oslo på med denne løgnpropagandaen? Noen av dem vet ikke hvorfor de gjør det. De mangler kunnskapsgrunnlaget. Andre av disse aktivistene vet veldig godt hvorfor de gjør det: For å oppnå økonomiske særfordeler og store erstatningsbeløp, som vi skattebetalere må punge ut for.
Så: Legg ned Sametinget, dette formålsløse vedhenget til norsk forfatning – som bare skaper en merkelig selvpåført rasisme på norsk – og som fører til en motvilje , ja nærmest – et hat mot dem i befolkningen som har samisk bakgrunn.
Glærum, (et førsamisk navn som er 2000 år gammelt….) 4.mars 2023.
«Oratorie-duoen» Ole Karsten Sundlisæter og Dordi Glærum Skuggevik, som stod bak oratoriet Olav de Helliges dåp i Rouenkatedralen ved 1000-årsjubileet for Olavs dåp i 2014, får 7. mai kl.7 (19!) – oppført sitt andre oratorium i Grue kirke på Kirkenær, der komponisten og hans Solør oratoriekor er bosatt: Påskeoratoriet JOHANNES – Kjærlighetens apostel, biskop av Efesos.
Oratoriet var satt opp for å fremføres i Hamar domkirke Påsken 2022, men Covid samt orgelskifte i Hamar stakk kjepper i hjulene, så nå fremføres oratoriet på «hjemlig mark» i Solør der man ifjor – 2022, feiret 1000-årsjubileum for sin kristning i 1022.
21 musikere fra Philharmonien og Kringkastingsorkesteret utgjør orkesteret, Terje Winge bemanner orgelet, Sigrid Vetleseter Bøe (sopran) synger Maria og Erik Rosenius (bass) synger Kristus. De har begge utdannelse fra, og tilknytning til, Operaen i Stockholm. Johannes synges av Øystein Skre (bassbaryton) fra Operaen i Oslo.
Komponist Ole Karsten Sundlisæter dirigerer selv. Han tok i sin tid den beste organisteksamen noen gang i Norge, og etter det studerte han 3 år i Paris, der han tok Frankrikes høyeste orgeleksamen, som elev av prof. Eric LeBrun – Le Prix, og studerte parallelt med orgelstudiene – komposisjon og direksjon. Alle 3 årene sang han i Choeur Grégorien de Paris. Han har derfor kanskje den «bredeste» utdannelsen innen kirkemusikk i Norge.
Librettist Dordi Glærum Skuggevik er Cand.Philol. med fransk, engelsk, tysk, musikk og pedagogikk i fagkretsen. Hun har i 37 år arbeidet nært med Paris-koret. Hun har skrevet librettoen på latin og nynorsk – eller «vestnorsk» som hun sier. Hun hevder at disse to språkene er begge svært gamle, og får sagt mye med få ord, noe som gjør begge språk svært ekspressive. I 1999 ble Skuggevik utnevnt til Chevalier de l’Ordre des Arts et des Lettres de la Republique Franҫaise.
Forsiden av partituret prydes av detaljer fra altertavlen i Karmelitterklosteret i Tromsø. Kunstner: Dorota Wszolek, Polen.
Orientering med librettistens intro til verket finnes på http://hofkulturkirke.no/
Forrige års tilbud med mini-retretter i Birgittaklosteret på Tiller i Trondheim, følges opp på første lørdag i måneden, med ny begynnelse lørdag 4.mars. Deltakerne møtes som sist – kl.16, lørdagen – til foredrag, vesper, adorasjon med anledning til skriftemål – og felles måltid sammen med søstrene på spisesalen i gjestgiveriet.
Dette er et svært velkomment tilbud, spesielt for oss som bor langt fra kirke, oppe i norske daler og inne i norske fjorder. Det at vi kan overnatte i klosteret for en billig penge – og delta på messe i en kirke, klosterkirken eller vår domkirke – er for oss «eremittiske katolikker» aldeles storartet!
Tre av de fire foredragsholderne er de samme som forrige år: Biskop Erik Varden, Sr. Anne Elizabeth Sweet fra Tautra-klosteret og sogneprest Fr. Dominic T.V. Nguyen. Prior på Munkeby, Fr.Joël Reignard, har det travelt med ferdigstillelse av klosteret på Munkeby, så Sr. Hanne-Maria Berentzen fra Tautra, går inn for ham.
Dette er et «tungt» mannskap: Biskop Erik har dr.grad fra Cambridge, Sr.Anne Elizabeth har dr.grad fra Notre Dame-universitetet i USA, Sr. Hanne-Maria var topp-journalist i Adressevisen, senere lærer ved journalist-akademiet i Fredrikstad før hun gikk i kloster – og Fr. Dominic er den som har sogneprest-erfaringen av disse.
Med erfaring fra forrige år, bør ingen la seg «skremme» av doktorgrader – disse folkene kan å formidle til oss legfolk!
«Flyktningeslusen» Surnadal kommune tar seg vann over hodet:
De fyller på med flyktninger så de sprenger både boligmarkedet, barnehager og skoler – og de planlegger å bygge ned matjorda på den gamle prestegarden med «fuglebur» for å innkvartere flyktninger.
Når disse flyktningene er ferdig med den pliktige «slusen» – norskkurs etc. rømmer de fra landsbygda Surnadal med den krøkkete dialekten og store avstander til flyplasser, jernbanestasjoner og bymessige strøk, og de bosetter seg i byer, for de vil bo i BY!
De fleste er muslimer, og de vil bo ved en moské. Det er vel da et tidsspørsmål før Surnadal kommune bygger moské på matjord, eller konverterer en av kirkene til moské.
Jeg har helt siden 1987 hatt oppdrag for den katolske kirken blant katolske flyktninger her i Surnadal, og har sett flyktningenes situasjon på nært hold her i kommunen.
Den familien hvor jeg nå har i oppdrag å undervise to barn for 1.communion, er en 5-barnsfamilie fra Sør-Sudan, der den poliorammede faren sitter i rullestol. Familien er plassert oppe på en bratt bakke, der det er umulig å trille rullestolen med håndmakt hverken opp eller ned på bar mark, og der taxiene ikke kommer opp om vinteren. Derfor går familiefaren glipp av mange av sine norsktimer. Han gråter når temaet kommer opp.
Jeg har henvendt meg om saken til mottaksapparatet og senere til ordførerdamen, men hvis de ikke har fått handicapbolig mens jeg har vært bortreist i 4 uker, så sitter de vel der enda.
Surnadal kommune tar seg vann over hodet for å tjene penger på flyktningebusinessen. Surnadal kommune er til og med villig til å ødelegge barnehagene og skolene for norske barn for å få tak i pengene som genereres fra Norges flykningeindustri.
Vi bør alle tenke igjennom hva som foregår i vårt lille land, med en befolkning som tilsvarer 1/3 av befolkningen i f.eks. Paris.
Politikerne i Surnadal bør stikke fingeren i (mat)-jorda og spørre seg selv hva de driver på med.
Det er sjelden med kirkekonserter i dette katolske land, og er det det, så er de ikke billettert. D.v.s.: Man må skaffe seg adgangstegn. Kirken er en kirke her, ikke noe konsertlokale. Fribilletter til Anna-katedralen fløy ut på null nix, men jeg fikk ved en feil sendt 2 til konserten ikveld, i Santa Maria de Guia. En dame på kirketrappen fikk den ene av meg, og ble glad.
På søndager går det ikke buss dit… Det ble taxi. 35 € én vei. (Returen skal jeg komme tilbake til.) Men da denne sjåføren endelig slapp ut av Las Palmas og ut på motorveien, kjørte han grassat, og avdekket null kunnskap om sentrifugalkraften. Da vi gikk inn i krapp høyresving før en høy viadukt jeg hadde tidligere høydeskrekkopplevelser med med meg selv bak rattet, trodde jeg vi ville koppe over og rulle over gelenderet og ned i avgrunnen. Da var jeg glad gitt, for at jeg er så tung, og at jeg satt ved høyre bakhjul…
Konserten var verdt alle reiseutgifter og trafikale skrekkopplevelser! Se foto av programmet.
Det blir aldri det samme å høre slik vokalmusikk på avspillingsmaskiner, fordi rommet er en så viktig del av klangen.
Men, det var flere ting som trakk opplevelsen ned: Koret var kommet inn og på plass, dirigenten kom inn og bukket – og så hadde han glemt partituret sitt… På plass igjen hevet han armene, men så ringte et skikkelig troll av en mobil, og dirigenten slapp armene ned og hang framover med kroppen og slang hodet att og fram. Ny start, og nå gav han blaffen i en mer sivilisert mobil.
I Kraus-auditoriet kommer det alltid en myndig damestemme som forkynner at alle må slå av mobilen, og at det er forbudt med lydopptak og fotografering. Vi vet alle at bryter vi forbudet, vil synderen bli hentet av en vakt, og får ikke komme inn igjen.
Her ble det ikke sagt noe om mobilfilming, så folk filmet og filmet. Jeg lukket øynene, så jeg slapp se mobilen til damen foran meg, som stadig vekk sperret utsikten til koret. Så ville det eldre paret ved siden av meg også filme, men de måtte samtale om det attåt! Jeg gjorde «jabbetegn» til dem med hånden, men det begrep de ikke noe av, og da hun foran slang opp mobilen igjen, hakket jeg på skulderen hennes 3x med pekefingeren. Hun ble så forbanna at hun filmet med mobilen resten av konserten. Da den var ferdig, freste jeg til henne: I wanted to see the choir, not your bloody mobilphone!
Men, fordi jeg for det meste lukket øynene, ble det en av de store konsertopplevelser i mitt liv. Særlig den unge damen som stod helt alene og sang den lange gregorianske Stabat juxta Christi crucem, var helt sterkt å oppleve.
På Palestrina som kom etterpå, formet de 3 kor à 2 damer og 2 herrer. Ett kor på hver side av kortrappen og ett foran alteret. Flott framført stemmemessig.
Ja, alt var flott, etter de par første innkjøringene med rommet som nå var blitt fylt med publikum etter øvingen.
Så stod man på trappen da. Jeg spurte hvor jeg kunne finne en taxi. Folk så litt rart på meg og svarte ikke. Jeg fikk en uggen følelse av at jeg hadde kjørt meg fast uti her, og at jeg måtte overnatte på kirketrappen til mandag morgen når det gikk buss igjen. Jeg kjente jeg ble litt hektisk. Jeg forstod plutselig hvorfor taxisjåføren som kjørte meg utover, spurte om han skulle vente på meg. Hvorfor hadde jeg sagt nei!
Jeg fikk se en taxi nede ved langveggen av kirken.
– Er du ledig? spurte jeg. Han var uklar å det. Men jeg forstod han ventet på noen og at de skulle til Las Palmas.
– Kan du ringe en kollega? spurte jeg, jeg skal til Las Palmas.
– Taxi? Tror du det finnes en taxi i Guia? sa han, og lo en nifs latter.
– Har du ledig plass? spurte jeg. Spørsmålet falt ikke i god jord.
Så kom passasjeren hans, en eldre energisk mann i geistelig dress med romerkrage. Kan jeg få bli med i taxien inn til Las Palmas, sa jeg, jeg betaler taxien. – Sett deg inn. Du skal ikke betale noe i det hele tatt! sa han.
Så bar det avgårde. Taxameteret ble ikke slått på. De skulle kjøre han i dress hjem først, og så meg til adresse. Han snudde seg og gjentok myndig: Du skal ikke betale noen ting! Jeg takket for snillhet, godhet og alt mulig, og følte jeg var blir frelst og reddet fra en natt på kirketrappen, og Las Canteras by night der fremme forekom meg som en blanding av Fata Morgana og Paradis, mens sjåfør og passasjer der fremme førte en intens samtale. Da vi la kursen mot katedralen, tenkte jeg: Er det biskopen vi har med oss? Da begynte han å snakke fransk til meg. Han jobbet med kirkens liturgi og også i Caritas. Jeg avdekket min fortid med Choeur Grégorien de Paris. Han snakket om norske fjorder om sommeren – som han hadde opplevd, og så var vi fremme ved hans port i universitetsområdet. Han slengte en 50-lapp til sjåføren, gjentok at jeg ikke skulle betale noe, sa til sjåføren at de kunne ta oppgjøret imorgen, og slang døra igjen.
Sjåføren kjørte meg pent hjem til hjørnet mitt på Las Canteras. Jeg gav ham 10€ og sa det var til øl. Han smilte glad og takket.
Jeg stilte meg i kø ved iskiosken ved inngangsdøra mi. Damen så på meg, viftet med begge armene og ropte at det var stengt. Det gjorde hun forrige gang også.
Daniil Trifonov i Operaen i Las Palmas. Satt 5 meter fra ham, og kunne slik se hans særegne arbeid med foten på høyre pedal rett foran meg. Konserten pågikk i 2 timer og et kvarter. Tsjaikovski, Schumann, Mozart, Ravel , Scriabin.
Ja hva kan man si? Det var jo som man aldri hadde opplevd disse komponistene før. Utøver/tolker var i veldig grad medkomponist.
Jeg er nå glad jeg fikk oppleve Schumanns akkordprogresjon i begynnelsen av 3.sats i hans Fantasi i C dur før jeg rir inn i solnedgangen. Trifonov tok Schumann ut av salongen, inn i galehuset og maskuliniserte ham. Ojjammeg!
Og det smittet over på Mozart, også represent med en Fantasi, denne i c moll. Her hadde ikke Mozart noe pudder igjen i parykken! Og det skal Mozart være glad for!
Tsjaikovski åpnet konserten med 25 miniatyrer av helt forskjellig karakter. Her gikk det unna! En Tsjaikovski vi ikke hadde møtt før. Inni der lå en marche funèbre – en sørgemarsj. Den ble i alle fall tolket slik av en alvorlig pianist som ut fra navnet må være veldig berørt av hva «La Sainte Russie» driver på med for tiden.
(Han er fra Novgorod I Russland.)
Ravel hadde nok også problemer med å henge på i sin egen komposisjon: Gaspard de la Nuit. Den fikk det store støtet fra publikum opp mot scenen.
Etter å ha skrubbet oss skikkelig med Scriabin til slutt, hva skulle han gi som ekstranummer? Bach selvfølgelig: «Jesus bleibet meine Freude» – «Jesus, joy of Man’s desiring». En stille og ettertenksom bønn før natten, med tanke på hva som foregår mellom to gamle kristne land i Europa.
(Foto av pianostemmeren som måtte justere strenger og tørke av tangentene i pausen.)
Dette er andre konsert i en kolossal turné som Trifonov begynte igår på La Palma. Kommer opp på Google. Det er nesten som Trifonov ikke rekker å forflytte seg geografisk mellom konsertsalene i turnéen som ender opp i Japan, var det visst.
Trifonov kommer raskt inn på scenen, går raskt ut og frir ikke til sitt publikum. Han er kledd i en grå dress, og den hvite skjorten er åpen i halsen.
Las Palmas – 21.januar, 2023
Dordi Skuggevik
PS: Jeg har en del musikkinteresserte venner som ikke er på Facebook. Jeg legger inn noen konsertomtaler her på bloggen for dem – men det blir uten foto.
Jeg ville heller ikke på Facebook før jeg ble nødt. Jeg har aldri angret på at jeg ble pushet inn dit. Kom an da! Hvorfor nøler dere?!
(Translated into Norwegian down under this original text. The headline here is written by the translater, because the original text did not have a headline.)
When Thomas Beckett died, most of his contemporaries thought he got what he deserved.
The common view was that he was arrogant, stubborn, ambitious, and silly to match wills against a king who held all the cards – and all the swords.
And then his relics started working miracles.
I’ve said it before, and I’ll say it again: people in general are really very poor at recognizing holiness in their midst.
Pope Benedict XVI seems to be entering his final days on earth. He is, I think, a holy man – and most people don’t recognize it.
Despite being the gentlest of souls, who loves cats, Fanta, and classical piano, he is viewed by the world as a harsh and terrifying dogmatic Inquisitor.
Despite doing more than anyone in the Vatican – including Pope St. John Paul II – to end the child abuse crisis, the world tries to lay it at his doorstep.
Despite being an open-minded and warm scholar with magnificent erudition, despite being one of the Young Turks of the Council who led the revolt against the hidebound theology of the manuals, he is widely depicted as a close-minded conservative of the worst sort, who refuses to allow any thought after 1500 room to play.
Despite his family being vehemently opposed to the Nazis, despite he himself going AWOL from the Nazi army when forcibly conscripted into it, despite his strong writings against corrupt government, he is still regularly accused of being a Nazi.
It is amazing, in this case, how very little the reputation has to do with the man. If you ever want to know why calumny can be a mortal sin, look to Thomas Beckett, and look to Benedict XVI.
I don’t think the streets will fill at Benedict’s death. I don’t think there will be cries of «Santo subito!» I don’t think there will be twenty-four hour news coverage, or a huge state funeral, or a gathering of heads of state.
But I do suspect the skies will be filled with angels. I do suspect John Paul II himself will cry «Santo subito!» I do suspect the Doctors of the Church will keep watch day and night. And I do suspect the Apostles will gather.
We’re not great at recognizing holiness. But from my Christian heart I’ll give the world a hint: I suspect a very holy man is in his last days, and when he passes the world will be the poorer.
