Den puliske purka på Fiske:

Årets bilde må faktisk bli den puliske purka på Fiske, fotografert med sin matmor Kristin Bruset Fiske av Nanna Ranes – trykket i Driva 28. juni.

Purka sitt puliske uttrykk er ubetalelig. Hver gang jeg ser på bildet skratter jeg høyt. Det er så morsomt – måten purka glytter på deg med ene øyet, med sitt uutgrunnelige Mona Lisa-smil og ørene rett tilværs! Og så Kristins store smil ved siden av!

Bildet bør mangfoldiggjøres, rammes inn og sendes til alle fanatiske veganere! Og til Guri Melby på Tinget! Jeg har pleid å si til veganere jeg møter på min vei, at vi på gardene elsker våre dyr både når de lever i fjøset og på beite, og vi elsker dem på bordet. Uten dem kunne vi ikke ha kolonisert landet her oppe under polen. Og spesielt uten grisen, ville ikke fattigfolk ha hatt mat opp gjennom tidene. «Grisen er det hellige dyr for oss,» sa en estlender. Dessverre er ikke alle mennesker egnet til å ha dyr. Det er en tragedie. Men heldigvis er det et unntak. Ikke alle er egnet for sitt gebet innen andre yrker heller. Det vet vi jo. Det finnes tannleger med godt handlag – og dem uten o.s.v.

Særdeles interessant er det å lese at på Fiske får grisene silo og gras. Min farfar O.K.Skuggevik, amtskolebestyrer på Gyl, og i en mannsalder nestformann i Norges Bondelag, og medlem av landbrukskommiteen på Stortinget et tid, han fikk tak i Yorkshire-griser av Lady Arbuthnot i Sunndalen, krysset dem inn i norske griser og drev smågrisproduksjon. Han gav grisene sine gras. En gang stilte han ut griser i Oslo. Han tok dem på Dampen fra Gyl – til Kristiansund, derfra med Hurtigruten til Trondheim, og så på toget til Oslo. Han hadde med seg ljå, og kl.4 om morgenen gikk han ut i parkene i Oslo, før parkvakten og folk kom, og slo gras til grisene sine, for de var vant til å få friskt gras om sommeren.

Veganere bør huske på at kjøtt er laget av gras og grønne vekster! – som en dyrlege sa. Ofte gras, kvist og lyng som ellers ikke kunne spises av mennesker, hvis ikke dyrene våre hadde bearbeidet vekstene til deilig og næringsrik mat for oss: Kjøtt, egg og melk og også ull og skinn!

Far fortalte hvordan en skulle få kjøtt og flesk av gamle purker til å bli som kjøtt og flesk av unggris: Siste 2 ukene før slakting, skulle purkene fores med  kokte poteter og skjør (surmelk) og så bli slaktet på voksende måne. Da ble holdet på dem som på en unggris. Dagens tips!

Min nå avdøde, men fremdeles avholdte sogneprest, pater Olav Müller, forklarte en gang forskjellen på dyr og menneske. Han hadde da sin tredje store rottweiler: – Når æ å’n Remus kjem heim fra skituren på søndagen, og vi har ordna oss og lagt oss ned for å ta en blund, så somne’n Remus straks, uten en tanke i hodet, mens æ, som e et menneske, æ ligg der og tenke – kæm e æ? Kor kjem æ fra? Kor går æ hen?

Den go’dæmte purka på Fiske har nok én tanke i hodet: Jø ka heldi’ e e så bor me ‘na Kristin!

Dordi på Glerem,

28. juni – 2019.

Skrevet av

dordis

Lektor, cand.philol, forfatter og samfunnsdebattant.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *