Jeg
har sagt det før: Gå på kunsthallen Surnadal Billag, og du får deg en
opplevelse. Du skal ikke på død og drepping forstå
noe så forbannet, men du får en OPPLEVELSE av noe UVENTET! Alltid!
Sist
lørdag gikk jeg dit da det åpnet kl.12. Jeg hadde ikke anledning kvelden før,
da det var offisiell åpning av to utstillinger ved to unge kvinnelige
kunstnere – den ene trønder, Thea
Meinert, og den andre islending, Margrét Sesseljudottir
Jeg visste at Meinert for andre gang hadde latt seg inspirere av det som foregår på kost, børste og musefellefabrikken – den eneste fabrikken vi har igjen i grenda hos oss på nordsida av fjorden, etter at knappefabrikken og tønnefabrikken ble nedlagt. Min far dro som kårkaill ut som selger for kompisen Ola Langli på fabrikken Nordbørst. Han kjøpte seg en rød folkevogn som han kalte Mathilde, og han titulerte seg selv som Kostehandler Olsen. Jeg var spent på hva Meinert hadde fått ut av fabrikken Nordbørst. På mobiltelefonen hadde jeg med meg et foto fra innvielsen av den nye katolske kirken i Leipzig, et bilde fra festopplegget etter innvielsesmessen. En kar hadde montert masse rotte- og musefeller på ei plate som hang på veggen, der en for 1 € kunne kaste 5 små baller – og der en fikk premie hvis en klarte å utløse fellene. Meinert syntes det var morsomt å se, men hun var mer interessert i fotoene av kirken – som er svært minimalistisk – av den enkle grunn at de hadde lite penger til kirkebyggingen. Og – minimalistisk var også Meinerts utstilling i det store rommet hvor man før reparerte Mørelinjens busser. Her var det mye vertikalt og horisontalt i listverket som formet svarte stigemønstre i diverse formasjoner i det store, tomme, hvite rommet. Jeg var glad for å se det uten folk i rommet. Her og der lå en ensom børste i sitt ensomme rom. På invitasjonen hadde det stått at dette også dreide seg om kjøkkenstell og husarbeid. Etter hvert som jeg oppholdt meg her, ble hodet mitt tømt for tankemessig boss og det klarnet opp i tankene. Det er kanskje minimalismens store gave til oss i vår tid når hodet sprenges av masse inntrykk hele tiden. – Som Bach spilt på klaver – på en måte.
Men,
det var islendingen jeg var kommet for å oppleve. Enhver islending er en
opplevelse. Jeg må snart reise dit og bli der en stund, tror jeg. De 4 dagene
mellomlanding med Icelandair i 1997 ble liksom ikke nok. Dessuten er det
direktefly Værnes – Reykjavik. Har vært, i alle fall. Islendingen lot vente på
seg Kunsthalldriver prof.em. Jon Arne Mogstad sa at hun pleide å sove lenge,
også i dag – der ute i Artist-in-Residence-huset lenger ute på Øra. Men så kom
hun. Jeg klarte å oppstige den høye, bratte trappen bak hennes raske ben, og vi
kom inn i et rom på størrelse med et rektangulært, romslig soverom. Mogstad
hadde ikke helt fattet hva hun drev med, forstod jeg. – Hun har en liten klump
i vinduet og et par høytalere bak stolrekken, hadde han sagt.
Jeg
satte meg på en av stolene etter å ha studert «klumpen» i vinduet på nært hold,
og så slo hun på høytalerne etter litt plunder. «Bellini» – sa hun, og gikk. Jeg
hadde på det mest bestemte nektet å tale engelsk med henne. «Jeg taler ikke
engelsk med en islendning i Norge!» sa jeg – «Det får pinadø Nordisk Råd snart
få inni hodet sitt!» sa jeg. Lyden fra høytalerne som mest minnet om «Nirvanas
bulder» – hos Hamsun i hans dikt, var blitt avløst av en korsats i det fjerne –
fra en av Bellinis operaer. (Jeg er heldigvis en surnadaling som har kjennskap
til Bellini.)
«Klumpen»
i vinduet var et minilandskap i hvit gips (eller lignende). Den var som en øy,
eller som en klippe med en innsjø i midten med en hvit tynn streng over
innsjøen – som ledet til en hvit rund tallerkenantenne. Antennen var svært stor
i forhold til «klumpen». Mens jeg hørte på Nirvanas bulder, gniksingen fra
galaksene i det store, tomme rom der ute, der Bellini av og til nådde frem til
oss, begynte jeg å tenke – ikke bare på Island der langt ute i havet som
strekker sine antenner mot resten av verden, men jeg tenkte på at hver av oss
er en øy i Nirvanas bulder – som strekker oss etter annet liv – og jeg begynte
å tenke på TV-programmet om Voyager I & 2 – der nr.2 ble sendt opp først,
på min sønns 6-årsdag, 5.september 1977, og som først 43 år senere nådde ut til
veggen i den bobla/solsystemet der vi lever på kloden vår. Jeg tenkte på fotoet
som Voyager snudde kameraet og tok før den forsvant ut i det evige mørke i det
interstellare rom. Fotoet burde henge ved speilet på badet til alle politikere
i verden – så de kan se det hver morgen når de steller seg foran speilet. Der
kan de se bunten av solstråler på skrå ned fra høyre til venstre – og de kan se
det lille støvfjonet innimellom solstrålene: Jorden. På den lille prikken, der
ligger Johann Sebastian Bach i sin grav. Der ligger Platon, Sokrates,
Michelangelo, Stalin, Hitler, Luther – ja vi alle – i både levende og død
tilstand. Så hvorfor i huleste driver vi på med krigene våre for å ødelegge den
lille holmen vår i Verdensaltet? Hvorfor er vi så inderlig DUMME?! Det er jo
ingen andre her enn vi på den blå planeten. Eller er det det? Antennen i
installasjonen i vinduet snudde kanskje umerkelig på seg mens jeg så på den –
eller gjorde den ikke det?
Islands
datter kom inn. Jeg sa en hel masse på norsk. Hun hadde levd alene på Surn’dalsør’n
i 2 uker. Endelig snakket noen til henne, og hun svarte og snakket lenge – på
islandsk. Vi forstod ikke noe av hva den andre sa der nede på det lille stedet
på det lille fjonet i Verdensrommet, men det gjorde slett ingen ting. Det var
verdt hele timen jeg var på Surnadal billag den dagen – å få høre så mye vakker
islandsk tale, selv om hun ikke visste hvem Olav den Hellige var, eller ikke
visste – før jeg fortalte henne det, at Gisle Surson var fra Surnadal – ikke
fra Valsøyfjorden!
Glærum,
20.august – 2019.
Dordi
Skuggevik