Ivan den grusomme ankom Las Palmas igår, på julens 19.dag. I den bedagelige by her ute i havet, så midt imellom tre kontinenter, slo Prokofievs oratorium ned som en bombe og åpnet årets orkesterfestival på Canariaøyene, den 34. i rekken, den 17. for mitt vedkommende. «Ovadottig!» var lagmann Buer da han forlot konserthuset – ifølge Henning Sommerro på sms. «Fantastisk flott konsert!» «Et utrolig verk!» skrev prof. Sommerro fra NTNU. Jeg repliserte at jeg hadde måttet lukke øynene hele veien, og hadde hatt rykninger og ticks i kroppen av den intense opplevelsen som overgikk alle konserter hittil i livet. Vi er alle overmannet av at gjennom et langt liv med musikk, så visste vi ikke om hvilken bombe Prokofiev hadde i reisevesken da han ankom Las Palmas igår, i følge med Novosibir Philharmoniske Orkester, et enormt orkester på alle måter, og – ikke minst: Spanias nasjonalkor fra Madrid – nærmere 100 sangere, som skulle evne å gå inn i både det russiske språk og russiske kors idiom, ikke minst i de vanvittig flotte pianissimi som løftet håret til å stå i giv akt!
La det være sagt med en gang: Hvordan kunne alle disse menneskene på scenen gå så sammen i én tanke? Hvordan kunne alle disse menneskene ta sats som én mann i alle ansatser – og samtidig opptre så fleksibelt og med slik spenst? Helt forbi enhver forestillingsevne. Kammermusisering med 200 mann er ikke så lett å få til – men disse klarte det. Rytmen og klangen og drivet bar alle til de store høyder, godt hjulpet av overraskelsen over et verk vi ikke har visst om, faktisk. Prokofiev slo alle av banen – alle vi tidligere hadde møtt i den musikalske verden! Hadde man klart logistikken, skulle vi alle dratt etter til konserthuset på Tenerife idag, hvor mirakelet gjentas, men det er ikke så sikkert at selve rommet der vil kunne løfte frem klangen på samme måte. I Norge er det bare Operaen i Oslo og Olavshallen, kanskje – som kunne tatt dette verket. Hverken Oslo konserthus eller Grieghallen har rommet som skal til. Ikke Nidarosdomen heller, egentlig. Det er kanskje derfor dette verket er så ukjent for oss. Det er blitt liggende i skuffen.
For å få litt forhåndsbriefing, ringte jeg den mangeårige formannen for repertoarutvalget i Kristiansundsoperaen, Ole Dahl Rossbach, for å høre om han kjente til dette verket. Han er jo også en stor filmkjenner, og han kunne fortelle at jo – dette var opprinnelig filmmusikk, skrevet til Eisensteins dobbelfilm om Ivan den grusomme. Men, Stalin likte ikke denne filmen, så den ble tatt av plakaten. Prokofiev skrev så musikken om til det som er blitt kalt en kantate, men det er nok mer riktig å kalle det et oratorium, som programmet herstedts skriver. I tillegg til koret var det en flott altsolist i russisk idiom, en baryton av et mer vanlig kaliber – og en spansk resitatør som kunne faget sitt. Hans spanske oversettelser bar helt opp til oss på vaglen øverst og bakerst. Av og til tok han kroningskappen fra tronstolen på scenekanten og vasset rundt i det blodrøde lyset på gulvet. Over koret stod det et langt, rektangulært lerret med vinger ut på skrå mot publikum. Der foregikk det en svært lyrisk billedlegging – skyer som gradvis blir røde, kartet over Russland som den gangen på 1500-tallet hadde et Sverige og et Polen som rakk nesten til Moskva, og som omformet seg til flyvende svaner. Stillbilder av ansiktet til Ivan den grusomme mot slutten, må ha vært fra Eisensteins film, likeledes hans tekst.
Underveis spør man seg selv – hva det er med spanjoler og russere som gjør at de går opp i denne store enheten og setter an tonen i en streng som ligger så dypt? Forklaringen må være at historien til disse to nasjonene har vært så langt mer lidelsesfylt enn hos oss andre i Europa. Og når man har oppholdt seg i lidelsens dybder – da vet man også hvordan oppstandelsen fortoner seg. Dirigenten var spanjol: César Àlvarez.
Skal vi kanskje kunne ønske oss at Oslo kirkemusikkfestival skal kunne hente dette orkesteret og koret til sin festival – og få Ivan den grusomme inn på scenen i Den norske opera?
Dessverre var salen i Auditorio Alfredo Kraus, som pleier å være sprengfull, bare halvfull i går kveld, for som en følge av en krise i administrasjon og finanser, var grunnfjellet i festivalpublikumet fraværende på grunn av en sjokkartet oppgang i billettprisene. Men, det skulle ikke være noe problem i Oslo!
Las Palmas 20.dags jul/13.januar – 2018.
Dordi Skuggevik
