Forfatter: dordis

Islendingene klarer det igjen: å lage krimserie på høyt dramatisk nivå, ja faktisk – på litterært nivå! Jeg har ringt rundt til flere idag og sagt at fikk de ikke med seg første episode igår, så se den på PC-en idag før episode 2+3 kommer i dobbel-episode ikveld – madag. (NRK1)

Åpningstema: Den frigjorte feministen og akademikeren må reise hjem til farens begravelse på Flatey. Hun medbringer sin lille sønn med langt krusehår og stiller i arabisk kaftan på begravelsen. Vi trekker den slutning at hun nok unnfanget den farløse sønnen på interrail i Marokko. Men, episoden avsluttet med at den politimannen som kommer ut til Flatey for å undersøke hvorfor forskeren fra København ble funnet, morgenen etter begravelsen – ute på et nes, med en kule gjennom øyet – kan han, politimannen, være sønnens far fra et voldelig samliv i fortiden? Vi så denne uforferdete kvinnen gripes av skrekk når hun ser politimannen passere, og plutselig, i et tilbakeblikk, der partneren tydeligvis hadde bitt brystet hennes i stykker under akten, ser vi henne trive graviditetstesten og legge på dør, mens det ufjelge mannfolket snorker i busua. Er han faren til den vi trodde var en liten halvaraber? «Du har ingen far,» sier hun, til den tafatte lille sønnen som vil ha en far, slik barna i nabohuset har. Følg med! Følg med! Kanskje sønnen snart får en far han hadde ønsket han ikke hadde… en far fra Helvete?

Her blir vi vitne til utpressing og invidia clericalis  (avind blant høyt utdannede) i det akademiske miljøet – der flere vil stjele forskningsfunnene til hovedpersonens far, som forsket på «Flateygåta». Og vi ser utpressing i politimiljøet, der politimannen som kommer, har ranet til seg oppgaven med å investigere både det ene og det andre på Flatey – og er han hevneneren av noen art – og hvorfor og overfor hvem?  

Den lykkelige barndomsvenninnen med stor barneflokk, med den neste i magen, må stille med hele flokken når fiskermannen kommer hjem og legger til kai. Vi aner farlige understrømmer i ekteskap og hjem: Psykopati? Sadisme i ekteskapet? Vold? Hvilke strømmer suser under overflaten? Og vil det bryte frem i dagen? Hvor? Hvordan? Når? (Vi gruer oss!)

Ikke minst får vi høre det magnifike islandske språket! Og vi får være med til den lille grenda eller husklynga utafor det som er utafor, og vi får bli med inn i islendingenes hjem – og ikke minst: møte mennesketyper vi trodde var utdødd endog her i Europas utkant – og det hele slår inn med liksyning i naustet, gravøl og jordfesting – og den feministiske akademikeren på høgt nivå som vender hjem i høye lærstøvler, berider en ensom fotograf som befinner seg i landskapet  – i annekset, før vi – eller han, får sukk for oss. Så ror hun ut og skyter 2-3 alker, eller hva det nå er, drar dem til seg med håven – og kommer hjem fra jakten før fotografen har fått buksa på der ute i annekset.

Tror det var sånn. Men nei – hun rodde ikke. Hun hadde påhengsmotor, og den ville ikke starte da hun skulle bringe alkene hjem. Hun skyter i luften da en kar passerer i båt med påhengsmotor som fungerer, og hun får slep hjem – enda vi kunne se at hun hadde årer i båten. Hm…

Var påhengsmotoren sabotert? Døde faren naturlig? Hvem skjøt professoren fra København gjennom øyet, han som rev papiret ned fra veggen i hennes fars arbeidsværelse da begravelsesfølget var opptatt med å gå hjem?  Og hva gjør professoren i Reykjavik for å få tak i farens forskningsresultater? Han har i alle fall gitt etter for hennes utpressing i den akademiske krigen som utspiller seg med Flatey som øyet i stormen, og professoren i Reykjavik ringer og sier at NÅ – blir hennes artikkel sendt til vurdering/trykking i den akademiske presse, hvilket er utlagt: han har nå rett på hennes fars forskningsresultater. Men, hun oppdager at sønnen går rundt med hennes forskerfars 7.sans/notisbok… og der står det at faren har ikke løst gåten, selv om alle som nå stevner mot Flatey tror det. Følg med! Følg med!

1.episode er mesterlig oppbygd, dramatisk: Som en stor Bach-fuge går det ene temaet etter det andre inn i det dramatiske løpet. Etter eksposisjonsdelen, vil nå gjennomføringsdelen komme – til det hele skal munne ut i et forløsningens klimaks som etter hvert roer seg, hvis ikke det hele ender opp i et menneskelig kaos, en kakafoni – utenom alle forventningers grunntoner.

Hvorfor skaper islendingene drama med så høy kvalitet? Jo, trolig er det fordi de er så få som skal løfte opp en hel nasjons liv og kultur og ikke minst – forvalte et klassisk språk. For ikke å ende opp i kulturell innavl, tar islendingene på veien – de drar til de store steder og byer ute i verden, og kommer hjem med kunnskaper på internasjonalt høyt nivå. De nekter å nivellere seg mot befolkningens minste sams multiplum i en misforstått «demokratisk» tilnærming der alle skal løpe like fort som den som løper senest, og kulturen til sist imploderer – faller inn i sitt eget hull.

Dessverre trues nå Island av anglifisering. Jeg nekter å snakke engelsk med en islending! De får se til å ha norsk, dansk eller svensk på pensumlisten i alle islandske skoler, eller så tar også jeg høye lærstøvler på og drar ut til Flatey! Med jaktgevær!

Glærum, 22.mars – 2021.

Dordi Skuggevik

OBS! LES!: Vi har en fantastisk dame i Norge som heter Janne Haaland Matlary, prof.dr.philos – ansatt ved institutt for statsvitenskap ved Universitetet i Oslo. Jeg leser alt hun skriver når jeg kommer over det.

Nå har hun en kommentar som ligger ute på nettsiden til den katolske kirken i Norge: «Relativismens diktatur og kirken rolle». ALLE bør lese dette – for det handler om OSS! Det handler om hvordan utviklingen, spesielt i USA, England og Norden nå går imot NATURRETTEN – som vi arvet fra den førkristne filosofien hos grekerne, og som står veldig sterkt i den katolske kirken idag, nemlig: Vi må respektere naturen og ikke gå imot den – og her blir Naturretten holdt opp i forhold til avkjønningen, barns rett til å kjenne sine foreldre – og relativiseringen i vårt samfunn idag.

Hun nevner forfatteren av Harry Potter-universet, J.K. Rowling som er blitt kraftig angrepet fordi hun har uttalt at det finnes to kjønn. Ja! Tro det eller ei!

Matlary skriver klart og interessant om kompliserte ting – slik at «alle» kan lese det med stort utbytte.

Det Matlary skriver om her, får oss til å se hvilket skråplan vi allerede er ute på når det gjelder menneskesynet i vår kultur. Se etter kommentaren under bildet av statuen av Churchill, som ble prøvd ødelagt: www.katolsk.no

Glrum, 21.mars – 5.søndag i Faste – 2021

Dordi Skuggevik

Etter å ha lest Driva 10.mars, og etter å ha kjørt opp til Røv idag 12. mars, vet jeg ikke om jeg skal le eller gråte. Igjen må man rive seg i håret over politikernes manglende evne til å tenke langsiktig, til å se ting i sammenheng og til å konsultere fagfolk før de som amatører – valgt inn i demokratiske fora – slår til og kjører demokratiet ut i idiotiet – nok en gang.

Jeg har undret meg over at 2 hus i grenda på Røv plutselig er blitt revet. Nå vet jeg hvorfor: Gjennomfartsvegen fra den kommende Todalsbrua oppover til Fannrem/Trondheim, skal altså sprenge seg gjennom hus og hager i grenda på Røv, i stedet for å legges opp på platået i lia sør for – og utenom grenda.

Når en idag kjører nedover Gudbrandsdalen, ser en hvordan det skal gjøres og blir gjort: Ny, moderne gjennomfartsvei, dimensjonert for fort fram/rett fram, legges utenom gamle grender og husklynger. Kjører man innover Batnfjorden nå, ser en at det gjøres likedan: Den moderne, nye gjennomfartsveien er lagt opp i lia, utenom gamle grender. Det samme kan en se der nyveien passerer gamle Meisingset. Nyveien opp Surnadal ble lagt utenom grenda på Honnstad etc. Nye gjennomfartsveier legges nå ALLTID utenom gamle grender!

Men: Gjennom Røvsgrenda vil man nå gå baklengs inn i framtida, med hodet  under armen og armen i bind! Veitraséen opp og sør for Røvsgrenda, oppe på hjellen der, har lenge vært planlagt til å gå opp i landskapet ved der veiviseren til Skytebanen står, for så å komme ned igjen østafor Røv, og med ny og moderne bru over elva Vindøla.

Hvis man nå bygger ny bru for gang- og sykkelvei, parallelt med eksisterende bru, kjører bulldoserne gjennom hagene, sager ned fullvoksne vakre trær – bjørk og nesten 100 år gammel blodbøk, skreller søndre vegg av Gammelstua Røv, og river diverse andre hus – og ikke minst. – begynner med «landskapering» for å få bort en kul i veien, da har man voldtatt Røvsgrenda for tid og evighet, for med investeringene som trengs til dette, vil det ikke bli bygd noen vei oppi lia sør for Røv på en generasjon eller to.

Men, når Todalsbrua kommer, vil det nok likevel tvinge seg fram en vei oppi lia sør for grenda. Og da, kjære lesere – vil Røvsgrenda ligge der – ødelagt, og feil pengebruk, til feil tid, til feil prosjekt – vil sinke fremdriften på ny  gjennomfartsvei forbi Røv.

Dessuten: Der brykkjagampainn  no skal brykkje på med sitt hodeløse prosjekt, der ligger en av hjørnesteinsbedriftene i kornbygda Surnadal – midt på strekningen: Røv Mølle. Med den planlagte gang- og sykkelveien, vil farten på biltrafikken økes på denne strekningen, og traktorer som skal levere korn til Mølla, og Møllas egne store transportbiler vil komme til å få enda verre arbeidssituasjon enn de har i dag. Vil dere at Mølla skal forsvinne? Vil dere at anlegget skal bli stående der tomt og ubrukt – og grine som et monument over politikeres store dårskap, smalsynthet og nærsynthet?

Det er ingen skam å snu. Det er en styrke å si at man tok feil. Folk på Røv, i Kommunen og i Fylket bør pr.idag innføre enda lavere fartsgrense gjennom Røv, skilte mye bedre at det er skolebarn på skolevei, skilte at det er tung næringslivstrafikk på strekningen – og så sette alle kluter til for å få realisert ny vei der han allerede er stukket – så vidt jeg vet: utenom grenda! Da blir gammelveien en gang- og sykkelvei der lokalbiler kjører sakte fordi de kjenner forholdene. Denne saken kan ikke styres av lokal tenkning alene. Er det penger det står på hos Fylket, så må de kunne ta et lån hos Staten. Flaskehalsen på Røv, vil fortsette å være en flaskehals, også etter at grenda blir rasert av lite framtidsretta planlegging.

Glærum, 12.mars – 2021.

Dordi Skuggevik.

Idag morges steg jeg til min store forundring opp av sengen, gikk rett på PC-en og skrev avslutningsavsnittet til boken jeg skriver på, helt uten å ha planlagt det. Det å hvile frokost – i sengen, er for hodet mitt en svært produktiv tid på dagen. Mens jeg dorsker i sengen, får hjernen drive på som den vil, og da kommer den ofte opp med de mest overraskende resultater. Så, i slåbrok og ullgenser fra Shetland, har jeg nå skrevet siste siden i denne boken. Jeg publiserer den her på bloggen, og skal senere sende den til diverse jura-folk i domstoler og Akademia her i landet – slik at de vet hva som er på gang. Jeg skriver forøvrig denne boken på en meget uortodoks måte. Jeg skriver ikke fra begynnelsen til slutt, slik som jeg pleier. Nei, jeg skriver «flekker» i manus her og der – og altså idag: sluttsatsen.

Etterhvert som jeg prøver å ordne en kronologi i notatene mine fra mappene på Riksarkivet, ser jeg mer og mer det hele for meg som et partitur, der tidslinjene for Farfar, Far, Mor, Tante Magnhild og Tante Kirsten løper som de 5 notelinjene i et partitur, der datoene for det som skjer, danner notehodene, og der det etterhvert oppstår akkorder i en dramatisk akkordprogresjon – for dramatiske ting hender i denne lille familien – samtidig. For eksempel føres Fars og Mors rettssaker sammen, i samme rettsprosess, samtidig med at Farfar ligger for døden.

Orkesteret slås inn 8.mai 1945, men hvor står dobbelstreken til slutt, der dirigenten skal slå av? Og hvem skal slå av?

Det har, etter at disse fem hovedtemaene er døde, dannet seg parallelle sidetemaer og under- og overstemmer i det store etterkrigspartituret: disse  består av tidslinjene til barn, barnebarn,  og etterhvert også oldebarn og tippoldebarn, og de av disse sine foreldre som giftes inn i hovedpartituret – og deres familier. I orkesteret og koret i dette store, dramatiske etterkrigsoratoriet, står nå halve Norges befolkning (slik den var før 1,5 mill. innvandret de siste 20 årene), og disse menneskene er på en eller annen måte flettet inn i den store etterklangen av det dramaet som etterkrigsoppgjøret i Norge var. Hva gjør vi med det? Hvem skal finne dobbelstreken som avslutter partituret – og slå av?

Det er bare Menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg som kan finne dobbelstreken og slå av, så de dramatiske akkordprogresjonene kan komme til ro og finne sin tonika: – nemlig, med å felle en dom som uttaler at lovgrunnlaget i etterkrigsoppgjøret var ugyldig, i og med at lovgrunnlaget var i strid med Grunnloven – og dermed var også dommene ugyldige.

Det er bare en slik dom som kan lede frem til tonika i dette dramatiske verket – tonika, som lar alle spenninger falle til ro i grunntonen, som er rettferdigheten – og den har ikke norsk rettsvesen hatt mot til å presentere og stå for. Jeg håper norsk rettsvesen snart vil gjenopprette sin ære, avpolitisere seg og hvile i sin tonika, det vil si: gjenopprette sin ære og troverdighet med å feie for sin histories dør, og selv slå av ved dobbelstreken. Hvis de ikke har mot til det, blir neste adresse: Strasbourg. Så kan Høyesterett i Norge stå der med skammen!

Glærum, 2.mars – 2021

Dordi Skuggevik

Vår katolske sogneprest Dominic her på Nordmøre sitter i Kristiansund og er 50% sykemeldt som rekonvalesent etter 4 døgn på Molde sykehus i Coronaens grep. Men – han er en tapper mann og prest, han gir ikke opp: Hver lørdag ettermiddag kl.16 ringer han oss her inne på indre Nordmør og tilbyr interaktiv «messe-chat» på Messenger.

Før Coronaens tid, foreslo jeg for internettjenesten i Den katolske kirke å sende messer på internett, slik at vi ‘oppi dalom’ og ‘inni fjordom’, som bor kjempelangt fra sognekirken, kunne få oppleve messen i alle fall på nettet. Men, det måtte en pandemi til, for at så skulle skje.

Det er hver gang et mirakel for meg at jeg «kommer meg på»! Fr. Dominic har i-pad og PC på alteret, og har slik 2 chattegrupper. Utrolig! Maks deltakerantall: 21. Stemmene har forskjellig transporttid i eteren, så det er ikke lett å synge det samme, svare det samme – og komme samtidig i mål! Vi hører liksom stemmene suse langs fjordene, forbi berg og nuter og over høye, snøkledde fjell. Av til blir jeg så grepet av – og så alterert av, denne sterke vilje til å VILLE messen, at jeg må tørke en liten tåre i øyekroken.

Igår ringer Fr. Dominic og spør om jeg er klar over at jeg digitalt kan delta på biskop Eriks Fasteretrett i Ålesund. – Å, sier jeg, er biskopen i Ålesund igjen? HURRA – den nye biskopen har oppdaget at 3 av hans 5 kirker ligger i Møre og Romsdal, tenker jeg.

Jeg «kommer meg på» via www.katolsk.no – og messen lørdag er allerede i gang, med biskop Erik som celebrant, og sognepresten Fr. Khiem som medcelebrant. En modig dame synger messen solo med et godt grep på gregorianikken – noe som imponerer meg og gleder meg som i 15 år drev på med å tilbakeføre kunnskap om – og praksis av, gregoriansk sang – anno 1000-tallet. Har hun kanskje vært på noen av mine kurs? Hun kan å synge gregoriansk sang, derfor kunne hun gjerne gå sterkere på med plena voce – som instruktør Jaan-Eik Tulve fra Tallinn pleide å rope til koret: «Full stemme!»

Idag, søndag, er det igjen biskop Erik som er celebrant – uten at sogneprest Khiem er tilstede. De to korguttene utfører sine oppdrag med kunnskap, naturlig presisjon og gratie.

Jeg tenkte allerede igår – at det skjer noe helt spesielt i det katolske Møre og Trøndelag nå med denne nye biskopen vi har fått etter 11 års biskop-vakanse, der vår kjære biskop Bernt Eidsvig har trådt til i alle disse år, i tillegg til sitt store bispedømme Oslo, som omfatter alt sør for Dovre.

Hva er det som skjer? Hva er det vår nye biskop gjør? Jo, han fører klosteret ut i menigheten. Han bærer munkens cistercienserdrakt, unntatt ved alteret. Disse to messene er så stille, så enkle, så alvorlige, så vakre, det blir så sterkt. Og hans to prekener skal jeg høre gjennom flere ganger, tror jeg, for han har den store evne å kunne tale om kompliserte ting enkelt, fordi det er så gjennomtenkt.

Jeg ble noe perpleks over at biskopen feiret messen med ryggen vendt mot forsamlingen igår, men vendt andre veien i dag. 2. Vatikankonsil i 1960-årene vendte alteret, slik at presten vender seg mot forsamlingen under messeofferet. Men siden en tid er igjen «Tridentinermessen» tillatt. Jeg har opplevd den en gang i Paris – på den siste gregorianske kongressen der i byen. Jeg følte meg satt utenfor, ekskludert. Jeg følte bare behov for å gråte – av utenforskap. Men igår virket det naturlig – ikke å vende ryggen til den korsfestede Kristus på alterveggen.

Etter messen igår, lørdag – hørte jeg hans 2. foredrag og Vesperen. Idag først – kalte jeg opp innledningsforedraget for retretten. Begge foredragene handlet om Bønnen – og det å be. Det kan høres kjedelig for mange, men det ble veldig spennende!

La det være sagt med én gang: jeg anbefaler alle – troende/ikke-troende – katolikker /ikke-katolikker, å høre gjennom begge foredragene og begge prekenene flere ganger. Biskop Erik gir oss et fastere eksistensielt fundament og ståsted, med en videre horisont enn vi hittil har hatt.

Det var en umåtelig stor erfaring å bli med ham på orienteringen om kontemplasjon og bønn, for det ble virkelig en enorm utvidelse av oppfatningen av hva det er dette dreier seg om. – Nå vet jeg hvorfor Panteon i Roma har et rundt hull oppe i toppen av den halvkulen dette bygget fra Antikken utgjør. Jeg har hørt hvordan Arne Garborg har oversatt Odyséen. Jeg har fått vite at midt inne i ordet kontemplasjon – ligger ordet tempel, og hva det innebærer. Jeg vet nå at når jeg sitter her på Gleresnessa og ser ut gjennom samme vinduet  hele tiden – så skjer det samme som med munkene i Sveits som gjør det hele livet. Jeg trenger ikke flytte legemet rundt i verden lenger, for å oppleve de store ting… Jeg har hørt ham lese fra boken om ham som bodde i en liten by i Iowa, og det lille diktet som innbefatter det hele:

Pay attention!

Be astonished!

Tell about it!

=

Vær oppmerksom!

La deg forundre!

Fortell om det!

Det er det som er kontemplasjon. Det er det som er bønn. Og jeg har lært hvor vid en horisont Bønnen har. Jeg har jo alltid trodd at jeg har vært en ussel bønne-beder, helt til jeg leste selvbiografien til Sankta Theresa av Avila. Der skriver hun at den ordløse bønnen, er den mest avanserte. Eureka!

Min mann Bjørn og jeg tok før jul 1999 taxi fra Madrid til Avila. Jeg VILLE se Sankta Theresas by! Vi hadde kjempeflaks: jeg trodde alle messer i byen var messet da vi ankom, men jammen var det messe i Theresa av Avilas Hus – av alle steder, kl.13.

Jeg hadde skadet hofteleddet mitt i baksetet på en politibil i Madrid, under transport til politistasjonen etter å ha bli rundstjålet (hysj: av sigøynerkvinner fra Balkan) utenfor katedralen. Det var en ekkel liten plastbil uten fjæring. Mitt kraftige legeme lå sammenfoldet i det trange plastrommet for arrestanter, og gammel hofteskade gjenoppstod på nytt. Livet gikk videre med krykker fra apoteket.

Under messens gang, sendte jeg en bønn til Sankta Theresa om å hjelpe meg med hoften. Da jeg reiste meg opp for å gå frem under nattverden, var hoften OK. Jeg ble så beflippet at jeg sa til meg selv: – Nå må du ikke innbille deg at du er en så viktig person at Sankta Theresa hjelper deg med dette! Hoften ble øyeblikkelig ubrukelig igjen, og fortsatte med å være det. Den dagen lærte jeg noe avgjørende om bønn: En må stole på hjelperen, og tro at man er verdt å bli hjulpet – OG: Vær oppmerksom!  Bli forundret! Fortell om det!

Vår nye biskop fikk også til å flette inn i sitt første foredrag – korrespondansen  mellom ham som forsket på atomfysikk i forbindelse med det tungtvannet du har hørt om – og hans venn Einstein. Ja, jeg har hørt at vår nye biskop er en stor filolog, og en allsidig lærd mann – men han er primært en begavet lærer, for dette var IKKE kjedelig! Man ser frem til neste runde!

Jeg sa til munkene på Munkeby for halvannet år siden da jeg overnattet der på vei fra en begravelse på Innherred – at det var overraskende at Vatikanet for andre gang hadde valgt som biskop i Norge – en nordmann som bodde i et cistercienserkloster i utlandet (den første var biskop Johan Willem Gran), og som i tillegg var/er trappist – den mest tilbaketrukne grenen av ordenen. – Vi er ikke noe forbauset, vi nei, sa munkene på Munkeby. Nå forstår jeg hva de mente.

Lenger nede på bloggen finner dere min omtale av biskop Eriks bestseller i England, som nå er kommet på norsk: The Shattering of Loneliness. (Ut av ensomheten.) (Engelsk utgave fås på Amazon). Den norske er utgitt/selges av St.Olav Forlag. Det er ikke uten grunn at han leverer en bestseller, vil man forstå når man har hørt gjennom hans foredrag og prekener i Ålesund. Han forstår å formidle de store og kompliserte ting enkelt og interessant.

Biskop Erik Varden er trappisten som virkelig går ut til folket. Det skal være sikkert. Det er noe på gang i dette bispedømmet nå, noe som vil endre ting fundamentalt. Vi vil se hva som er på gang – litt lenger fremme i veien. Det blir en spennende tid fremover. Vi får håpe at han blir her i Møre og Trøndelag i de neste 30 årene. We shall pay attention! We shall be astonished – again and again, and we shall tell about it!

Amen!

Glærum, 28.februar – 2021.

Dordi Skuggevik

Overføringene var ved katolsk.no i samarbeid med St.Rita Radio, Ålesund, katolsk nettradio med vekt på messe – bønn – musikk. Sender 24 timer. Ansvarlig redaktør: Pål Johannes Nes.

Originale karrieresprang i Rindal: Først går en gårdbruker som er ufaglært som kirkemusiker – fra fjøset, og over i en av de mest attraktive kirkemusikerstillingene i området – Stangvik prestegjeld med konsertkirken i Stangvik. Så går en høyt kvalifisert kirkemusiker i Rindal, med tilleggsutdannelse fra Paris, over til å drive begravelsesbyrået i området – ved siden av kirkemusikerstillingen i Rindal. En kan jammen bli tankefull av mindre. Att og ned eller opp og fram for kirkemusikken på indre Nordmøre?

:/: Det er Kyrkjevergjas verk :/:

Det kirkeadministrative hopkokeriet Rindal/Surnadal

Kirkevergen i Surnadal/Rindal, som er saksbehandler for det felles Fellesrådet, har nylig ved 2 anledninger kunnet ansette Erling With Aasgård i Stangvik. Han er en høyt kvalifisert kirkemusiker som nylig fremførte Olivier Messiaen’s store verk for orgel – La Nativité du Signeur (Herrens fødsel) i Stavanger konserthus. Det er ikke mange som kan ta det verket opp på sitt repertoar.

Erling With Aasgård ønsker å vende hjem til sitt gamle prestegjeld der han er født og har familie. Han ønsker å bo i prestegården i Stangvik. Han ville ha kunnet drive konsertkirken Stangvik opp til gamle høyder, der vi i mange år fikk fremført store verk. Isteden ansatte kirkevergen i Rindal/Surnadal til slutt i 2. runde – trekkspillmusikeren/gårdbrukeren fra Rindal.

Jeg konfronterte henne med dette i enerom, og jeg var tung på labben. Hun takket meg for at jeg tok saken med henne – uten vitner…

Hun tilsatte dagens organist i Rindal, etter at hun hadde satt ham inn kortvarig i Stangvik, som blokkering for Aasgård, men – hun ansatte denne høyt kvalifiserte kirkemusikeren med videreutdannelse fra Paris – i delstilling i Rindal. Han må da drive begravelsesbyrå ved siden av – istedet for å utøve sin fagutdannelse i fullstilling, så det går an å leve av det.

Vi er nå i den stillingen i Norge, at Kirken, som kulturbærer, ikke lenger er underlagt fagfolk i noe kirkedepartement. Det er de lokale amatørenes inntogsmarsj i en kommunalisert kirke, der en gruppe amatører skalter og valter uten å ta hensyn til profesjonelle folks utdannelse. Hvem som helst kan ansettes til hva som helst, og det åpner for kameraderi, nepotisme og – korrupsjon. F.eks. er to av de ledende kirkemusikerne i Nidarosdomen kommet inn i sine stillinger via bakdøren – uten utlysing eller tilsettingsprosedyre: assisterende domorganist Petra Bjørkhaug og jentekorets dirigent Anita Breivik. Fagamatørene i Fellesrådet overkjørte fagforeningen. Dette er ikke lenger amatørenes inntogsmarsj – det er blitt amatørenes herjing med fagutdannet folk og ignorering av fagforbundene. De opererer frekt, fordekt og de har hverken innsikt eller moral.

På vårt lokale plan, bør Rindal nå ta inn over seg at de er gått inn i Trøndelag fylke, og at de er tilbakeført til Nidaros bispedømme, så den felles «Kyrkjeverga» i Rindal/Surnadal bør ta pikkpakket sitt og opprette kontor i Rindal – og Surnadal, som tilhører Møre bispedømme, bør skaffe seg en egen «Vergje». Rindal kan ikke drive på med å dele seng og bord med eksen x 2 når de selv og frivillig har skaffet seg 2 nye makkere – både sivilt og kirkelig. Dagens «Kyrkjevergje» i Rindal/Surnadal har i tillegg disket seg selv, men så frekke folk går det ikke an å bli kvitt. Og det vet hun, fordi hun er omgitt av feige amatører.

Og hva med de fagutdannede prestene? De kan bare vente seg! Snart blir det deres tur å bli prisgitt amatørene.

Glærum, 23. februar – 2021.

Dordi Skuggevik

Via direktesendingene på TV fra Senatet i Washington D.C. kunne vi oppleve en selsom seanse da riksrettsaken mot ekspresident Trump foregikk, der aktoratet bestod av politikere, og forsvaret bestod av fagjurister.

Der fagjuristene gikk rett inn i sakens kjerne og forholdt seg eksakt til fakta, der holdt senatorene det gående med skyer av utenomsnakk, uten å respondere på fagjuristenes opplistede fakta og detaljer.

Senatorene hadde forhåndsskrevet hva de ville si, og disse sjablongene klasket de rundt med stadig vekk, uten å oppfatte hva fagjuristene la frem – eller kanskje: de ville ikke høre på noe som gikk imot – eller som var korrigerende til deres på forhånd oppsatte og vedtatte versjoner av situasjonene som ble belyst. Slik var det innlysende at mange svar på spørsmål i spørsmålsrunden til slutt, var avtalt med spørsmålsstilleren på forhånd – og der svarene var ferdigskrevet på forhånd. Slik ble det mye God-dag-mann-økseskaft i dialogen mellom politikere og fagjurister.

Senatorene er jo stort sett høyt utdannede folk. Senatorene er ikke dumme folk. Dette må derfor ha vært et helt bevisst «filibusteropplegg». Ett eksempel: Den skarpskodde Philadelphia-advokaten Michael van der Veen listet, på et punkt i saken – opp klokkeslettene for hva som hendte når og hvor ved Capitol og ved Det hvite hus denne dagen 6.januar 2021. Han viste enkelt hvordan de ca. 300 hooliganene som hadde samlet seg ved Capitol, allerede stod der en time før President Trumps tale, ergo kunne det ikke være President Trumps tale som hadde ildnet dem til «dåd». Gruppen hadde forberedt opplegget sitt på forhånd – i god tid, uavhengig av talen denne dagen. Men, senatorene lot som om disse opplysningene var ikkeeksisterende og fortsatte å lese opp sine daggamle, og flere-dager-gamle «stiler» foran mikrofonene. Og «stilene» deres inneholdt fordreide opplysninger, tolkede opplysninger, halvsannheter og udokumenterte påstander, og fordi det var forhåndsskrevet, hadde det mistet sin aktualitet i forhold til det fagjuristene la frem. Her ligger det stoff for flere doktorgrader i tekstanalyse, retorikk, folkeforførelse og strategisk bruk av løgner og halvsannheter.

En må i ettertid spørre seg om en så alvorlig sak som en riksrettsak bør være gjenstand for et aktorat av ikkejurister. Riksrettsaken burde heller ha blitt ført i Høyesterett av profesjonelle jurister. Slik riksrettsaken fremstod i Senatet, var profesjonene som bemannet aktorat og forsvar plassert på hver sin planet, der den ene gruppen var fagfolk, og den andre gruppen var – ja, politikere. Og man må i ettertid spørre seg hva politikere er for noe.

Forestillingen i senatet levner liten ære til politikere som ansvarlige for sentrale samfunnsoppdrag. De gikk NRK en høy gang i fordreide framstillinger, synsinger, spekulasjoner, ubegrunnede påstander, manipulerende språkbruk og utenomsnakk. De fremstod som det som Philadelphia-advokaten sa flere ganger: «intellektuelt uhederlige» og «hyklerske». Jeg føyer til for egen regning: løgnaktige, manipulerende – og for toskete til å skjule spillet sitt. Det siste er nesten verst.

Ingen av partene kommenterte de flere 10.000 vanlige folk i moden alder som demonstrerte rolig og sindig denne dagen. Noen hadde barna med. Vi kunne se med egne øyne – at President Trump har forvandlet Republikanerne til USA’s  «arbeiderparti», mens de over 90% i Washington som stemte på Demokratene, viste at Demokratene nå er blitt et elite- og overklasseparti.

Når «tusenvis» nå er redusert til 300 inntrengere på Capitol, må en også kunne stille følgende spørsmål: Var «stormingen av Capitol» provosert av president Trumps motstandere? Det er faktisk underlig at et så betimelig spørsmål ikke kom opp under riksrettsaken.

Det var en lærerik aften da det hele strammet seg til igår. Jeg ser frem til at doktorandene lager hakkemat av politiker-aktoratet. De var ikke på høyde med situasjonen.

Glærum, 14.februar – 2021.

Dordi Skuggevik

Hvorfor er det så om å gjøre – ikke å gifte seg? Hørte forleden noen klage i radioen over at det ikke kunne lages et lovverk for samboere, når gifte har et lovverk.

Lovverket som skal beskytte ektefeller og barn i ekteskapets familieramme, er utviklet gjennom århundreder. Ekteskapinngåelsen består av 2 deler: Den sivilrettslige, og den moralsk-etiske, som oftest kirkelig/religiøs. Men det holder jo med trinn 1, for den som frykter moral og religion. Under det hele skal jo selvfølgelig kjærligheten og den gjensidige respekt og forpliktelse ligge som grunnmur.

Selv med eget lovverk for samboere, må det jo en type registrering til av forholdet, så lovverket har noe å forholde seg til. Så hvorfor denne motviljen til å gifte seg/offentlig registrere samboingen/familiedannelsen? Er årsaken den samme som da islendingene sluttet å gifte seg for en del 10-år siden: skatteforhold og penger? Vi ble veldig sjokkert i Norge den gangen. Ja!Ja! Jeg vet at samboerpar går til advokat og betaler for en egenoppfunnet samboerkontrakt. Men holder det?

Det må være nitrist å begynne familiedannelsen bare med å ta med posene og pankene sine og flytte inn og bli samboer, uten en fest for å markere det. «Samboer» er dessuten en så nitrist tittel. Et ord uten kjønn. Et knudrete ord uten musikk. Så grått. Så hverdagslig. Så helt uten fest. Samboerinne? Kunne jeg tenke meg å bli «samboerinne»? Nei, takke meg til å være elskerinne, maîtresse, konkubine, frille – men ALDRI: samboer!

Så: Hvorfor gifter de seg ikke? Glemmer mannen å fri? Frir han ikke/gifter han seg ikke fordi han vil ha ene foten i dørsprekken av bakdøren så han kan stikke av uten komplekse problemer og oppgjør?

Før ble den unge kvinnen feiret som brud, og brudgommen med, og man surfet inn i samlivet på en fest. Vi som gikk på ungdomsskolen på gamle Øye skole på lørdager, vis-à-vis Øye kirke, så siste time hvordan brudefølget strømmet ut av kirken i glede og henrykkelse på vei til BRYLLUPSFESTEN! Nå er siste dag i skoleuken fredagen, så nå er det bare gravøl å se…

Så: Hvorfor gifter de seg ikke lenger? Mote? Er brylluper for stort opplagt = for dyre? Gidder de ikke når uoffisielt samliv har pågått lenge allerede? Gidder ikke menn lenger gjøre kur når p-piller har gjort det unødvendig og Romantikken døde med p-pillen? Eller er det så nitrist at det bare er et pengespørsmål?

Min fetter Harald Mæle har giftet seg i kirke med hvit brud 3 (!) ganger. (Han ble skilt fra nr.1 og nr.2.) Han sa en gang: «De e vekti’ å gift’ seg me’ kvinnfolkå, fær de’ e’ vekti’ før dem å hørra te.» Riktigere kan det ikke sies. Tilhørighet er viktig for trivselen i ekteskapet. Det er kjernen i det hele. Det har jeg forstått på gamle kvinnelige elever når jeg har møtt dem på hotellet her på tilstelninger og de har fått seg noen vinglass: De trives ikke i samboeriet, for de føler ikke at de hører til. De tar ofte pakkenellikene sine og samboeribarna sine og går videre til en neste makker. Jeg ser de blir værende hos ham som gifter seg med henne og slik gir henne tilhørighet. Min fetter Harald er unntaket som bekrefter regelen.

 Jeg håper etter dette innlegget at vi får et ras med vakre maibrylluper. Vi trenger alle en fest når vi alle etterhvert har fått Corona-vaksinen vår! Chop-Chop!

Glærum, 13.februar – 2021,

dagen før: Valentinsdagen/Morsdagen/Fastelavn – som handler om da stener kunne blitt til brød i Ørkenen, om Gud hadde villet adlyde Satan. Intet mindre! Men, Herren stod imot! God bollebakst – som en påminnelse om å stå imot Satan! Så kommer Blåmandagen, så Feittirsdagen – med Carnevalet/Carne Val = Farvel til kjøttet, og så er det Askeonsdag med kjøttabstinens den dagen! Vi moderne folk slipper kjøttabstinens hele Fasten – slik som det var i «gamle dager». God faste! Enhver kan ha godt av å spege sitt kjød i disse sofatider. Og i år er jo Fastlavnsriset digitat. (Glem ikke å betale!) Akkja, alle fester på én helg i år. Vi ville hatt godt av å få dem spredt på flere helger her i sofaen. Vi får trent oss på å abstinere oss fra både det ene og andre i disse dager! – Men, kommer dager efter disse! Kommer jenter efter oss! Som venninde Emma på Ør’n sier – hun hadde bursdag – noen-og-åtti….igår. GRATULERER!

Hilsen Dordi Skuggevik

Geir Forbregds orientering i «Driva» igår, 10/2-21, om hva som pr.dato foregår med planene om Todalsbrua, er til å bli sengeliggende av. For enda har selv ikke Fylkets sjefssakbehandler Guttelvik forstått at Todalsbrua er nøkkelen til et langt større trafikkmønster enn Sunndal/Surnadal-området. (Jeg tror jeg river håret av meg i vånde!) Kan noen vennligst kjøpe et kart og legge det foran Guttelvik?

Todalsbrua er nemlig nøkkelen og utløsningsmekanismen til den indre snarveien Ålesund – Trondheim, UTEN  høgdedrag! Dette har næringslivsfolk og politikere på Sunnmøre forstått forlengst! Dessverre mistet vi Frank Sve fra Sunnmøre som leder for samferdsel på fylkesplan. Han har vært her på befaring og vet at slik er det.

Dessuten forstår ordfører Kjell Neergaard i Kristiansund dette. Jeg hørte hans innlegg på seminaret på Tingvoll om Halsabrua for en tid tilbake. Han sa – at med Todalsbrua på plass, kan han bo i Kristiansund og arbeide i Surnadal, for kjøretiden blir på bare 1 time og 10 minutter! Jeg foreslår her og nå Kjell Neergård som styreleder for Todalsbrua. Jeg foreslår ham fordi han klarer å se sammenhengene rundt Todalsbrua, og han trenger ikke briller for lokal nærsynthet.

Dessuten bør det komme et par sunnmøringer inn i styret – fordi de har erfaring med å få prosjekter igjennom på rekordtid (Nærøyvegen, Tresfjordbrua etc.) – og sunnmøringene er svært interessert i at Todalsbrua realiseres raskt. Frank Sve bør være en opplagt kandidat – selv om han kanskje kommer på Stortinget.

Jeg foreslår videre som medlem i styret, ingeniør Råg Aarnes i Stavanger, som er den som leverte det tekniske grunnlagsmaterialet til Ola Hals – som bar det videre ut i verden. Råg Aarnes jobbet i flere år for Elf-Aquitaine. Han er opprinnelig fra Surnadal.

Organiseringen av arbeidet med Todalsbrua – slik det kan leses ut av «Driva»  10.febr. er det som får meg til å bli nesten sengeliggende, for selve organiseringen er bygget opp i 5 etasjer + (!). Det vil si at all tid og penger vil gå med til møter-møter-møter-møter + lunsjer. Det er lite eksekutiv innsats å spore i organiseringen.

Grunnetasjen er kommunene, så følger det på: fylkeskommunen, generalforsamling i A/S, styret, styreleder, daglig leder… Her blir det lite Chop-Chop! Kanskje våre oldebarn får kjøre over denne brua? Eneste håp er at sunnmøringene bryter seg på og tar over.

Finaniseringen: Egentlig burde Fylket bygge Todalsbrua med lån fra Staten, slik at en slapp alle disse etasjene som følger med et halvoffentlig aksjeselskap. Slik ville brua bli realisert raskere.

Parallelt med realiseringen av Todalsbrua, må det legges planer om realisering av fremtidige prosjekter på hver side av brua: Tunell Isfjorden – Øksendalen, tunell Svinvika – Eidet, moderne vei fra Bolme i Rindal til Orkanger.

Glærum, 11.febr. – 2021.

Dordi Skuggevik

Hans Fredrik Jacobsen, forøvrig gift med Tone Hulbækmo, dukket plutselig opp på Facebook-skjermen her idag. Jeg oppdaget slik at araberen Mohammed fra Syria, sammen med Jacobsen, hadde fått bruke Nidarosdomens østskip (koret) som platestudio. Jeg kommenterte at Islam nå er gått inn i Nidarosdomen for 2.gang. 1.gang var da vår tidligere kirkeminister Giske giftet seg med en Islams datter foran høyalteret.

Både Jacobsen og Mohammed fra Syria ble ufine tvert, og Jacobsen kuttet meg fra sin FB. Nå ser jeg i ettertid at dette var et samarbeidsprosjekt med Nidarosdomens jentekor og Trondheimsolistene.

Olavsfestdagenes banemann, Myhr, har jo i veldig grad gått inn for å parre Islam med Kristendommen i sine opplegg. For noen år siden ble dette innvarslet med at en minaret var blitt tegnet inn blant kirketårnene på forsiden av Olavsfestdagenes programhefter og plakater. Nå sist plaget Myhr vår kulturminister som er en Islams sønn, til å gå pilgrim fra Byåsen til Nidarosdomens vestvegg og stå der og påberope seg «Vår kulturarv»! Myhr ledsaget ham med et svært opphisset og fanatisk uttrykk i ansiktet.

Det som for meg er et tankekors, er å se hvordan de som har ansvaret for Norges nasjonalhelligdom, står på for å få Islam inn i Nidarosdomen – av alle steder. Hvem avgjør det? Biskopen? Domprosten? Domkantoren? Menighetsrådet for den lokale menigheten tilknyttet Nidarosdomen? Det koker ned til: – Hvem eier Nidarosdomen? Er det staten?

I Frankrike eier staten alle katedraler. Å få opp minneplakett for Olav den Helliges dåp i krypten i Rouenkatedralen, og å sette inn Olavsrelikviet i et sidekapell i selve skipet, var en krevende affære, for det er en arkitekt som har ansvaret for «De nasjonale monumenter». Om man bare skal slå inn en spiker, er det «Arkitekten for de nasjonale monumenter» som bestemmer. Så: Hvem eier Nidarosdomen?

Glærum, 11.februar – 2021.

Dordi Skuggevik

3Odd Ragnar Bekken, Asbjørn Knutsen og 1 annenLikerKommenterDel