Forfatter: dordis

«Driva» 7.juni 2019 – sender handelsmannen på Sogge, oldefar til «roothunter» Gordon Erickson, alene til Amerika i 1892, men oldemora var da også med! + 3 barn!

Følget som ble vist rundt av Lars Polden og Vidar Sogge, sammen med utsendt medarbeider fra «Driva», kom hit til meg etterpå – for å kjøpe bøker, spise 3 slag lefser, drikke kaffe og ha en kort men intens samtale.

Når jeg sammenholdt Hans Hyldbakks opplysninger i Heimar i Surnadal I og utvandringslistene i min bok, da kom det opp av papiret den reneste romanen.  Og – la det være sagt med én gang: finansieringen av Amerika-billettene ble ikke utført med lån fra nabo Kristoffer Sogge, for utvandringsprotokollene opplyser at da ekteparet dro avgårde, med de siste tre barna, reiste de med «prepaid tickets» = billettene var kjøpt i Amerika og sendt til dem på Sogge. Hvis ikke Kristoffer hadde vært i Amerika og kom hjem med billettene da – hvilket er lite trolig. (Familien lånte kanskje «håndpenger» til reisen.)

Men: Tre av barna på Sogg’bu’n reiste før foreldrene – og det gjør denne emigrasjonen svært spesiell og derfor svært interessant og romanaktig. Dessuten er det en del feil i Hyldbakks omtale av familien på side 364, når en sammenholder opplysningene med emigrasjonslistene. I disse listene kan det også være feil, selvfølgelig, eller feil oppstod ved avskrivningen av listene.

Tre av barna reiser to år før foreldrene, og avreisen er spesiell: Arb. Marit Jørgensdatter, 11år, går ombord på båten Hero (Wilsonbåt) i Trondheim, sammen med Arb. Ole J. Skjørmo, 24 år. Hun skal til Jankland i Dakota, han til Boston. De går ombord 16.april 1890. Marits billett er kjøpt i Norge. Neste dag, når båten anløper Kristiansund, går to av Marits søsken ombord der, med billetter kjøpt i Amerika: Dreng Ole Jørgensen Sogge f.1875 og Pige Gjertrud Jørgensdatter Sogge f. 1872. Destinasjon: Quebec – med Allanlinjen. De er oppført som søsken.

Når foreldrene reiser to år senere, i 1892, reiser de med Allanlinjen ut fra Kristiansund. Destinasjon: Dakota. Avreisedato: 23. august: Husmand Jørgen O. Sogge f.1849, Hustru Brit Knutsdatter Sogge f. 1845, barn: Kristine Sogge 10 år, John Sogge 7 år, Johan Sogge 4 år. Billettene er alle «prepaid» = kjøpt i Amerika. De er oppført som «Familie».

Jeg rakk å spørre Gordon Erickson hvor familien slo seg ned.  Han viste meg kartet på mobilen – og oppgav stedet de reiste til som Yankton. Det må være det samme som destinasjonen til datteren som reiste fra Trondheim: Jankland = Yankee-enes land, selvfølgelig. Ikke langt fra Yankton kunne jeg på kartet på mobilen se Brookings, hvor Ingeborg Øye (hun som har skrevet alle dagbøkene)  og mannen hennes, Peder Bergeim, slo seg ned. Dette naboskapet er særdeles interessant, for det var svært lite utvandring fra indre Nordmøre til Syd-Dakota. Det som da blir den store gåten er: Hvem sendte ekteparet på «Sogg’bu’n» de tre  første barna sine til? Hun på 11 som reiste med en annen surn’daling ut fra Trondheim – og som er titulert «arbeider» i en alder av 11år – fikk hun noe mer skolegang etter utvandringen? Hvilket arbeid ble hun satt til? Klarte disse tre søsknene å skaffe billetter til mor, far og de tre siste barna? Eller var det som det var for de fleste: de fikk tilsendt billetter fra kjente i Amerika, de betalte billettene med et års arbeid på farmen, og så tok de eget «claim» – egen jord.

Hyldbakk har også ført opp et barn f. 1890: Ola. Han står ikke i utvandringslisten. Døde Ola som spedbarn? Ble han bortsatt før avreisen? Har jeg «mistet» ham ved avskrivningen av utvandringsprotokollen? Hos HH er Kristine dessuten blitt til Kristian. Gordons bestefar Ole, har HH «mistet». Listen over barna på Sogg’bu’n skulle da bli slik:

• Kristian f. 1869 – d. 1879.
• Gjertrud f. HH:1873 Utv.prot.: 1872
• Ole f. 1875 (Gordons bestefar, mangler hos HH.)
• Marit f. HH: 1877. Utv.prot.:1879
• Kristine f. 1882 (Hos HH: Kristian.)
• Jon f. 1884
• Johan f. 1888
• Ola f. 1890 (Ikke registrert ved utreisen i 1892.)

Jørgen er ikke et vanlig navn i Surnadal, og Jørgen ble til Jørn hos HH. Den første Jørgen i denne familien var sønn av «Morten Skrædder» i Faksnesstua, som kom fra Lesja. (Gikk han over Dovre/Storlidalen?)  (Heimar i Surnadal I s. 403.) Linjen til «roothunter» Gordon går da slik:

• Morten Jørgenson Øygardslien fra Lesja f. 1790
• Jørgen Mortenson Faknesstu’n
• Ole Jørgenson Øye (Ol Perså-Moen på Øyamoå)
• Jørgen Olson (Jørn Øverlandet Sogge) g.m. Brit Raneskleven, utv. frå Sogg’bu’n  
• Ole Jørgenson Sogge f.1875 – bessfar til Gordon Erickson.

Når Gordon opplyser at farmen i Yankton/Jankland gikk ut av slekta da handelsmannen fra Sogg’bu’n døde, hadde jo familien allerede «røket opp» ( = gått falitt) før utreisen fra Norge, så de var nok «on the move» og flyttet uten å slå røtter i Sør-Dakota.

Da står det bare igjen å skrive romanen! Chop-Chop!

Glærum, 7.juni – 2019.

Dordi Skuggevik

I «Driva» står det idag en liten artikkel med utgangspunkt i flygeblad fra «Folkeaksjonen mot innvandring» – og at flygebladet er «på grensa til rasisme». Jeg har ikke fått noe flygeblad, så det skal jeg ikke si noe om. Men det jeg vet, er at mange som er mot islamsk innvandring, griper bakover i historien for å finne ord, fordi de ikke har klart å finne en tidsriktig terminologi for vår tid i dag. Det er svært uheldig for diskursen omkring dette.

I Norge brukes ordet «rasisme» som knebel hvis noen vil drøfte problemene med innvandring. Innvandring er vanskelig og problematisk, både for dem som forlater sin «stamme» og drar til nye land, og for dem som skal tilpasse seg de ankomne. De sist ankomne er alltid minst velkomne. Det så jeg beskrevet i distrikter i USA der nordmenn var de sist ankomne. Folk kastet steiner og kjepper etter dem – og ropte ukvemsord. Det hadde ingenting med rasisme å gjøre. Vi kommer ingen vei med problemene rundt innvandring, hvis vi skal trekke rasisme-kortet hver gang vi diskuterer det.

I Norge økte befolkningen med 1 mill. i tiden 1995 – 2015. Innvandring er årsaken til dette hoppet i befolkningen. Ca. 20 % av denne millionen er muslimer. Norge har i forhold til folketallet tatt imot mest innvandrere av de fleste land i Europa. Det er en stor praktisk utfordring, selvfølgelig, for alle parter. Det sier seg selv. Å påstå noe annet er å tale mot bedre vitende.

Å fornekte problemene med voldtekter, slik det står i «Driva» i dag, er utrolig naivt. Disse voldtektene begås av unge menn som har forlatt sitt hjemlige nettverk, og som plutselig og uten forberedelse, og uten seksualopplysning – har havnet i et land hvor kvinnene går lettkledd og er veldig tilgjengelige. Disse mennene har ikke peiling på omgangsreglene i våre samfunn. Problemet er komplekst, men enkelt å forstå.

Med den store migrasjonen inn i Europa kommer det svært mange muslimer,  men det er ikke selve personene som er problemet. Problemet er Islam. Dette faktum blir hele tiden underslått. Mange muslimer har forlatt sitt land for å komme bort fra den totalitære, statiske og menneskeundertrykkende ideologien  Islam, men Islam kommer etter med imamer, bygger moskéer i det nye landet og tar kontroll på nytt over individet.

Islam er uintegrerbar i et vestlig samfunn bygget på kristent menneskesyn. Det er lett å se, også i vårt nærmiljø, hvor lett kristne innvandrere integrerer seg, mens muslimene blir en stein i skoen, fordi de vil ikke la seg integrere. D.v.s.: Islam vil ikke la seg integrere. Nå praktiserer muslimene sitt forhold til Islam forskjellig, for Islam har ingen trosautoritet, slik at den lokale imamen kan tolke Islam slik han finner det forgodt. Imamer kan slik tilta seg stor makt over den gjengse muslim.

I norsk innvandrerdebatt er Islam den store elefanten i rommet som alle later som de ikke ser. Det er denne «elefanten» som er problemet, ikke de stakkars menneskene som ikke blir kvitt den. Jeg anbefaler alle å lese Koranen – fra perm til perm, og litteratur OM Koranen. Gå i dialog og diskusjon med muslimene du treffer. Forklar dem forskjellene. – Befri muslimene fra Islam, bør være en viktig oppgave både for dem og oss. Men så er det det da: Hvis en muslim forlater Islam, så blir vedkommende person drept – av sine egne. Hva sier det om Islam?

Ikke noe av dette har med «rasisme» å gjøre…

Glærum, 5.juni – 2019.

Dordi Skuggevik

Sangerstevne! HURRA! HURRA! Det er så flott at folk går ut av hiet sitt, oppsøker andre, går sammen og synger! Gjennom tidene har sangerstevnene vært vårens vakreste eventyr! Det er ikke lenger så selvfølgelig som før, at dette inntreffer når våren kommer, derfor skal alle kor som møttes i Surnadal denne første helgen på juni ha stor takk og stor fagning! TAKK!

Selv fikk jeg bare høre rykter idag, om hvor flott kirkekonserten igår i Ranes kirke hadde vært. Jeg kom ikke på banen før idag – søndag, i Surnadal kulturhus.

Det er lenge siden jeg har vært på sangerstevne, både som sanger og som tilhører, og jeg gikk mest for å høre hva slags repertoar kor synger nå.

Jeg går ut fra at korsangerne og dirigentene etterhvert også selv fikk hakeslepp over at storparten av repertoaret ble sunget på engelsk. Jeg visste ikke om jeg var på sangerstevne i Midtvesten i USA eller i England. Programmet var helt overtatt av det angloamerikanske musikal/popmusikk-repertoaret i den lettere sjanger, en repetisjon av det vi har hørt mange ganger før på radioen. Lite nytt og spennende. Da felleskoret fra Tynset/Tylldalen slo inn med Griegs «Jeg elsker deg!» – med tekst av H.C.Andersen (!) var det en modig akt, og publikum ble derfor helt «stunned» for å holde seg til engelsk. «Helt satt ut» – på dagens norsk. Innslaget satt som ei kule i publikum. Hvorfor? Fordi det treffer oss i det som stikker dypest i oss: Vårt eget språk! Og fordi verket er av topp kvalitet håndverksmessig, skrevet av mestere, og det angår det dypest menneskelige i oss. Det eldste ble det nyeste, på en måte.

Jeg vet ikke om korene melder inn sine avdelinger uten tilsendte retningslinjer i repertoarutvalget. Neste gang kan for eksempel hvert kor få bidra med tre verk: Ett på norsk, ett ikke på norsk eller engelsk og det tredje på valgfritt språk. Det er jo så mye sprekt og flott på andre skandinaviske språk, på tysk, på italiensk, på latin etc. Det går også an å gå bakover og finne flotte ting som vi ikke har hørt før. England har f.eks. de flotteste madrigaler! Når Tormod har bulgarsk dirigent – hvorfor ikke et bulgarsk korverk? Det går an å skrive om kyrilliske bokstaver i teksten til latinske bokstaver! Når Bud damekor har dirigent fra Kasakstan – hvorfor ikke et kasakstansk korverk med tekst skrevet over i latinske bokstaver? Jeg snakket med henne etter konserten. Jeg trodde hun ut fra navnet var fra Litauen, og der var jeg en gang på sangerstevne. Det var 60.000 tilhørere i friluftsanlegget og 12.000 i felleskoret til slutt! Siste korverket jeg var med å fremføre i krevende kor, var Rachmaninovs Vesper på russisk – et helaftens verk, hvor de russiske bokstavene var skiftet ut med latinsk alfabet. Det går dessuten an å bestille nye korverk av høyst levende korkomponister, der norsk kulturråd bidrar med honorar.

For å si det rett ut: Repertoaret var fantasiløst og ensformig! Til dels platt! Herjet av den engelske syke som for tiden herjer rundt i norsk tale og skrift i alle media. Det mest spennende var det lille damekoret som er siste rest av det en gang store Straumsnes songlag. Der går de etter folkedans og folketoner fra distriktet. Stå på – vi vil høre mere fra dere av det! Forøvrig satt jeg og lurte på hvor det er blitt av den store kortradisjonen som Tor Strand opparbeidet i Tingvoll kirke. Hvorfor døde den ut?

Når de to korene fra Surnadal slo seg sammen, opplevde vi at vi har et stort og slagkraftig kor i bygda som kan være istand til å løfte store korverk når de slår seg sammen. Det er bare å gå i gang! Hepp-Hepp! Og da disse korene fikk selskap av Koriosa fra Kristiansund, da satt jeg og lurte på hvor det ble av Nordmørskoret som Peder Rensvik kanaliserte stor korverk gjennom og til oss innover bygdene her. Kanskje alle disse tre korene kunne utgjøre et «Nordmørskor» av og til?

Konserten ble dessverre redusert kvalitetsmessig av at korene sang gjennom høytaleranlegget, så kuppelen og glansen i klangen ble mattet ned og gjort uspennende. Etter konserten med Trondheimsolistene på Vårsøgdagene vet jeg at akustikken kan stilles i taket i denne salen, slik at å sende korsangen gjennom høytaleranlegget – var helt unødvendig, hvis akustikkanlegget i taket hadde vært stilt rett.

Til slutt vil jeg si at det var en opplevelse å høre dere alle synge, selv om all engelsken og repertoaret etterhvert gikk meg på nervene – men det er korledernes feil! Amen!

Glærum, 2.juni – 2019

Dordi Skuggevik

Fra Mo kirke ble det gjengitt tre konfirmasjonsbilder av fotograf Lediard: 1: Presten i prestekjole og to gutter i konfirmasjonskapper. 2: Presten fremdeles i prestekjole og guttene i svart dress. 3: Alle tre i dress, men med dressjakken kjekt slengt over aksla, og den ene gutten med sixpence-aktig lue på hodet.

Det synes sikkert snipete å kommentere at dette tredje bildet burde vært tatt utenfor kirkerommet, men mange i menigheten blir nok støtt av hvordan  fotografen har brukt det sakrale rommet, og at presten har godtatt det. Presten ble kanskje i farten overrasket over fotografens regi, og tenkte ikke fort nok i situasjonen.

Det at den ene gutten også har lue på inne i kirken og spesielt i alterområdet støter nok mange, for man har vært opplært til at når en går inn i kirken, tar menn hodeplagget av seg – blotter sitt hode for Herren, som man før ville ha sagt.

Som kristendomslærer for Den norske lutherske kirkes barn i over 30 år, har det også hørt med å lære dem respekt for det sakrale rom, og lære barna hvordan man oppfører seg i kirkerommet. Bilde 3 vil få mange til å reagere på hvordan fotografen, med prestens godkjennelse  – har brukt kirkerommet her.

Nå er jo norske kirker mer og mer blitt et forsamlingshus hvor folk går for å treffe hverandre, ikke Gud. Folk er også mindre «kirkevant» – som en engelsk prest med tjeneste i Norge sa en gang, men fremdeles er det mange i en norsk menighet som blir støtt når de opplever mangel på respekt for det hellige i det sakrale rom og for alteret. Det er noe som alle bør ta hensyn til, også fotografer.

Glærum, 31.mai – 2019

Dordi Skuggevik

På venterommet hos kiropraktoren finner jeg Adresseavisen fra 27.mai – og Tore Skeies foredrag fra åpningen av Klemenskirken som nå er ferdig utgravd i Trondheim og er åpnet for publikum.

Fra før har jeg hørt veklager fra Trondheim fordi avisen ikke dekket åpningen, og om Dagsrevyen som bare møtte opp for å spørre kronprinsen om hans mening om søsteren, uten å nevne Klemenskirken. (!)

For en tid siden hørte jeg utdrag av Tore Skeies bok «Hvitekrist» på radioen. Teksten er en blanding av materialistisk historiesyn og et forsøk på skjønnlitterær presentasjon. Det gav meg ikke lyst til å lese boken.

I foredraget presenterer Tore Skeie en halv Olav, en endimensjonal Olav, slik vi er vant til å oppleve det når Norges evigvarende materialistiske/marxistiske historiesyn tar oss med inn i historien – hvor bare det synlige blir formidlet,  mens det usynlige og den åndelige dimensjonen ved tiden og personen ikke blir oppfattet og formidlet av historikeren.  Tore Skei nevner seg selv som «middelalderhistoriker» i begynnelsen av foredraget. Da blir det ganske uforståelig at han klarer å forske i Middelalderen uten å oppdage åndslivet i den mest åndelige perioden av vår europeiske historie. Ikke engang det filosofiske aspektet har han med. Han durer på og durer på om hvor forferdelig Olav Haraldson den Hellige var: «brutal, nådeløs, farlig». Så får han seg til å si at Olav levde i «den samme virkeligheten som vi lever i». Det gjorde han slett  ikke. Han levde i en tid med blodhevn, utsetting av barn og der skjebnen tok all fri vilje fra individet. Det hadde Island frigjort seg fra allerede 15 år før Olav gikk i land på Selja for å konstituere et moderne kristent kongedømme i Norge. Island vedtok enstemmig på Alltinget i år 1000 å frigjøre seg fra det gamle verdensbildet, fordi blodhevnen holdt på å utrydde befolkningen, og skjebnetroen bandt manns vilje til endring. Etter vedtaket gikk islendingene til Skòlholtvatnet og døpte seg – samfengt, for på Thingvellir var vatnet for kaldt.

Tore Skeie dømmer Olav med «tilbakevirkende kraft» – ut fra vår væremåte idag, etter at vi er blitt kultivert av Kristendommen i 1000 år! Men, som jeg ofte har sitert pater Olav Müller på: «Gud er høflig. Han taler til enhver tid det språk som folk forstår. I Vikingtiden måtte han tale som en viking!» Olav satte hardt mot hardt for å få til en endring.

Tore Skeie avsetter dessuten Gud: Han sier at menneskene selv skapte innholdet i Olav, og at de tilbad et lik. Punktum. Et lik? De tilbad Guds verk i Olav! Det er ganske merkelig at Tore Skeie kan utnevne seg selv til middelalderhistoriker, og forstå så lite av helgenkultus, ja – lite av hele Middelalderens univers. Forklaringen er det sementerte marxistiske historiesynet som ikke later til å slippe taket i norske historikere. Dessverre.

Tore Skeie klarer heller ikke å komme seg inn i Frankrike. Det har få norske historikere klart, om noen – for de kan ikke fransk, og de kan ikke latin. Han omtaler Olavs dåp som en «storslått seremoni i Rouen ved Seinens bredder.» Ingen kilder omtaler seremonien som «storslått» eller beskriver seremonien i det heletatt. 1000-årsjubileet for dåpen ble imidlertid storslått. (Min bok om jubileet kommer til Olsòk.) Skeie legger dessuten Olavs «formative år» til England – når vi alle nå etter 1000-årsjubileet for Olavs dåp i Rouen i 1014 burde vite at det er i Normandie Olav skaffer seg kunnskap om og innsikt i moderne administrasjon, lovgivning og det nye menneskesynet som Kristendommen representerer. På dette grunnlaget gir han Norge landets første grunnlov: Kristenretten av 1024. Besjelet av Karl den Stores idé om det kristne kongedømme kommer han hjem til Norge for å iverksette det, og han kaller opp sin sønn etter Carolus Magnus: Magnus. En programerklæring konsentrert i sønnen navn.

Glærum, Kristi Himmelfartsdag – 2019.

Dordi Skuggevik

Initiativtaker til Olavs dåpsjubileum i Rouen 2014, og Olavsoratoriets librettist.

Innlegget ble publisert i Adresseavisen 4.juni – 2019.

NRK radio melder på Kristi Himmelfartsdag at anti-Islam-folk ikke får delta på Arendalsuka – 2019. Det står mye rart om dette plutselig på nettet. De som er imot islamiseringen er antidemokratiske, står det – flere steder.

Hvis det er noe som er anti-demokratisk her i verden, som er statisk, totalitært, fascistisk, ekstremt høyre, antihumant og imperialistisk, så er det Islam. Mange flykter fra de islamske diktaturene til frie vestlige land, men Islam følger etter, bygger moskéer og forfølger frafalne muslimer – ja, dreper dem.

Det som er trist og dumt, er at de organisasjonene som går ut mot islamiseringen av den frie verden, de har ikke maktet å skaffe seg en adekvat terminologi og en adekvat symbolbruk – de griper 75 år tilbake i historien til terminologien og symbolbruken som ble brukt i motstanden mot venstreekstremismen/Kommunismen i Europa: Lenin, Stalin & co, d.v.s. – de griper tilbake til uttrykkene fra Nazismen og Fascismen, som oppstod som en reaksjon mot Kommunismen i 1920-30-årene.

De som står frem som de mest skinnhellige i konsensuskravet for Arendalsuka, er Arbeiderpartiet. Arbeiderpartiet har kanskje glemt at de var det eneste revolusjonære partiet unntatt kommunistene, som hadde væpnet revolusjon på partiprogrammet rett etter den russiske revolusjon/første verdenskrig?

Det er illevarslende at anti-islamske grupper ikke får ha stand på Arendalsuka. Norge beveger seg her i totalitær retning med en skinnhellig sensur som det smaker vondt av. Også Norge må ha lært såpass av historien at når folk ikke får snakke og diskutere sine synspunkter – så snakker de med bomber!

Jeg har et forslag til de anti-islamske grupperingene: Still dere opp ved innkjøringsveiene til Arendal med store transparenter, kast flyveblad utover hele byen – hvor det står å lese: Befri  muslimene fra Islam!

(Hvem kan være imot det?)

Nordmøre, Kristi Himmelfartsdag – 2019

Dordi Skuggevik

Idag, på Kristi Himmelfartsdag – 2019, tilbyr NRK gamle mennesker på helse- og aldersinstitusjoner en gospelkonsert på radioen, i stedet for overføring av en festhøymesse. Få av disse radiolytterne har noe forhold til gospelrautet fra NRK.

Disse menneskene har gjennom et langt liv betalt sin NRK-lisens. Mange av dem har vært kirkegjengere, men kommer seg ikke lenger til kirken. På rommet på helseinstitusjonen, eller i eldreboligen – har nå mange eldre og syke bare tilgang til en gudstjeneste via NRK radio – fordi det er langt og lenge mellom at NRK spanderer på dem et besøk i et kirkerom via TV.

Det er merkelig at Den norske lutherske kirke ikke tar NRK i ørene og forteller dem hva de driver på med, og stiller krav til NRK, på vegne av disse menneskene.

Jeg har en tid systematisk hørt på radiogudstjenesten i NRK radio. Svært ofte byttes den tradisjonelle høymessen ut med gamle konsertopptak og oppvarmete,  foreldete opptak av høymesser. Det er en skam! På de kirkelige festdager gjennom året, kunne NRK spandert på disse menneskene – overføring av en festmesse fra noen av våre praktfulle kirker, med kor og organist i aksjon.

Saken er vel at NRK er befolket med kristofober som deltar i avkristningen av Norge vårt land.

Glærum, Kristi Himmelfartsdag – 2019.

Dordi Skuggevik

Katolikk

Da er det kommet til Stangvik kirke også: «Pornolyset». Jeg kunne ikke tro det, da jeg kom inn i Stangvik kirke søndag, siste dagen på Vårsøgdagene-2019: Koret var dekket av blå lyssminke. – Ja, vi har andre farger også, sa mannen fra teknisk avdeling for konserten. Hvis noen hørte at først én dør ble slått i, og så ytterdøren – og at noen bannet – så var det meg, for jeg nevner den du vet ved hans rette navn når jeg ser bakfoten på’n. Jeg fikk et fullstendig apoplektisk anfall, var nær hjerteinfarktet, tror jeg. Mens lysene brenner på alteret og kirkeklokkene ringer, skal altså det sakrale rommet gjøres om til en slags nattklubb, et slags discotek – midt på søndagen når sola skinner inn gjennom vinduene. Profanering, heter det – når det sakrale rom misbrukes slik.

«Pornolys» var uttrykket en kirkemusiker brukte, da lysorgel gjorde sitt inntog i Nidarosdomen under Aurora-konserten som NRK nå har sendt minst 3 ganger ut over det norske folk. Kirkeinteriøret blir kamuflert og gjort til en kulisse. Man gjemmer bort og distanserer seg fra hva kirkeinteriøret forteller.

Dagens direktør for Olavsfestdagene misbrukte kirkedemokratiet i menighetsrådet for Nidarosdomen til å overkjøre både kirkemusikerne og teologene i Nidarosdomen for å få det til – og folk vil bedras. Heia-Heia! Klapp-Klapp! Nå er lyssminkeopplegget i Nidarosdomen fastmontert, blitt permanent – så da Jaan-Eik Tulve fra Tallinn, som har vært instruktør og dirigent på nesten alle de gregorianske sangkursene jeg har administrert over mange år, siste høst omsider ble invitert til å holde konsert med sitt Grammy-vinnende kor – Vox Clamantis, tror du ikke Nidarosdomens folk spylte koret og den stille gregorianske middelaldersangen med lyskanonene sine?! Jeg holdt på å dette av stolen. Vulgært! Smakløst! Malplassert! Helt på jordet! Amatørisk! Stupid! Jaan-Eik hadde nettopp mistet moren sin, så jeg orket ikke bringe emnet på bane.

Første gangen jeg opplevde at alt inne i en kirke badet i blålys, var i Kristiansand domkirke for omtrent 15 år siden. Det skjedde under en Black Baptist Church Concert, som min stedattersønn og jeg stakk innom en kveld vi gikk forbi der. Vi gikk nesten straks ut igjen, helt lamslått, og den unge mannen sa: «Jeg er jammen glad jeg er katolikk!» Den katolske kirke tåler heldigvis ikke profanering av det sakrale rom.

For ikke så veldig lenge siden oppdaget jeg en konsert med Sondre Bratland på en TV-kanal med overføring fra «Kulturkirken Jakob» i Oslo. Alt var badet i rødt, og det røde lyset var på sterkt og mørkt at vi kunne ikke se hva Bratland & Co foretok seg – vi hørte bare lyden av dem.

I 1997 var jeg til stede på Black Baptist Church Convention i The Superdome i New Orleans. Det var 60.000 svarte mennesker til stede og to hvite. På scenekanten stod 20 baptistbiskoper i hvite dresser på lang rekke og jazzet og danset. Men lyset – det var helt normalt. ikke noe lysorgel der nei.

«Hvem har skapt lyset?» responderte en mann retorisk her i Surnadal – da jeg klaget over profaneringen av Stangvik kirke på søndag. Ja – hvem har skapt kuskiten? Selv om skaperen har skapt kuskiten, så har han ikke tenkt at vi skal kline den oppover veggene! Ingen har heller tenkt seg at de sakrale interiørene, estetisk fargesatt av fagfolk som kunstmaler Sæter og andre, skal bades og vulgariseres av grelt lys kjørt opp av amatører. Årsaken er sikkert overstimuleringen i vår tid: Høy lyd, grelt lys, BANG-BANG! Gjenskaping av skjermbildene på ipaden og på PC-en. Folk klarer ikke lenger å forholde seg til realitetene, til normaliteten, til det naturlige, til naturlig lys.

Mine spørsmål:

• Hvem bestemte at det skulle brukes lyssminke i Stangvik?
• Hvem søkte om tillatelse?
• Hvem gav tillatelse til det?

Til slutt litt etter hukommelsen fra Jørgen Moes Fanitullen:

…..

da så han i et blålig skinn,

en sitte der på tønden

og stemme felen sin.

Og felen holdt han omvendt,

tett opp til brystet klemt,

og gav seg til å spille

så snart han hadde stemt.

Da mannen ned seg lutet

og efter tappen tog,

da så han hestehoven –

som takt mot tønden slog…

Glærum 27.mai – 2019

Dordi Skuggevik

Så er helgefreden ødelagt, av Samvirkelaget på Skei! Søndagsåpen butikk i bygda skaper uro i befolkningen, i familien, i hver enkelt av oss – i helga, når vi skal roe ned.  Derfor vil jeg oppfordre alle til å boikotte uvesenet, så vi får igjen helgefreden.

Dette sier jeg ikke av religiøse årsaker – fordi ett av de ti bud sier at vi skal holde hviledagen hellig, men fordi alt og alle trenger en stille dag i uken – selv om noen av oss i helsevesenet, jordbruket m.fl MÅ arbeide i helga. Alt og alle veksler mellom innsats og hvile, fra hjerteslagene til satsene i en symfoni. Dette er et grunnleggende mønster som har vært så anerkjent at det til og med har nedfelt seg som gammel livsvisdom fra tidenes morgen – i Dekalogen (de ti bud) – i både Jødedommen,  i Kristendommen og i Islam.

Men nå har altså Samvirkelaget på Skei slått til med søndagsåpen avdeling. Det er helt unødvendig: for mangler vi egg, melk og kaffe en søndag, så finner vi dette på bensinstasjonene. Den som ikke klarer å gjøre sine innkjøp på ukedagene – nå når matbutikkene er åpne nesten til midnatt hver ukedag – kan pinadø gå sulten til sengs på søndagen!

Selv er jeg så forbanna på Samvirkelaget på Skei at jeg skal klippe istykker COOP-kortet mitt og egenhendig overlevere det – med skriftlig begrunnelse, til den hippe bestyreren!

Glærum, 27.mai – 2019.

Dordi Skuggevik.

Før jeg dro til Leipzig i månedskiftet april/mai, så jeg at noen hadde satt opp et fint, teltforma Pins’bål på Glærumsanden ( østre del av «Kalkstranda»). De hadde raket og ordnet opp og lagt all tørka tang opp i bålet. Jeg tenkte at jeg skulle ringe kommunen og be dem vente med strandryddinga til etter Pinse – slik at folk finner rekaved til Pins’bål. Men så ble det avreisestress, og jeg ringte ikke. Da jeg kom hjem, var bålet borte og stranda rydda.

Jeg vil be om at kommunen venter med å rydde stranda for rekaved til over Pinse, slik at folk finner rekaved til Pins’bålet sitt. Det blir selvfølgelig færre arbeidstimer for den som er engasjert av kommunen for å rydde stranda, men det har vel ikke så mye å si for vedkommendes årsinntekt.

Inne i Røtet ligger det enorme mengder med rekaved. Russen kan oppfordres til å brenne en hele rekke med Pins’bål nedover stranda der – i samarbeid med grunneier, og ikke minst: Brannvesenet! Her legger det seg masse rekaved hvert år, så det kan bli en tradisjon for Russen! Hvis Russen skynder seg – rekker de å begynne tradisjonen i år!!!

Det er bare her på Nordmøre og oppover Trøndelagskysten og Helgeland at Pins’bål-tradisjonen har holdt seg, og det er trist om den forsvinner, for det er så hyggelig når folk i grenda samles om Pins’bålet og drikker brus og kaffe, griller pølser og koser seg!

Glærum, 27.mai – 2019.

Dordi Skuggevik