Forfatter: dordis

Da den unge miljøprofeten Greta Thunberg stod frem på TV-skjermen, var det lett å se med én gang at mange ting ikke stemte. Opplysningen om at hun har asbergers syndrom forklarte en del – men hvem står bak henne, trekker i trådene, får henne inn i forsamlinger der en tenåring ikke klarer å komme seg inn på egen hånd, ordner med – og betaler, reiser og opphold  og ja – bruker henne? Det er mer enn merkelig at ikke media stiller disse spørsmålene ved fenomenet – tenåringen som forflytter seg over lange avstander og dukker opp i utilgjengelige forsamlinger.

Klimaskremmerne har nå skremt opp barna i den grad, at hysteriet holder barna borte fra skolen. Klimamaset har over mange år vært politikernes billigste og mest effektive våpen for å få gjennomslag for seg og sitt. Kanskje det er på tide at media kjenner ansvar for å få fagfolk inn på banen. Og for å sitere min sønn: «En stabil planet er en død planet!» Husk: En gang var det eikeskoger på Svalbard!

Glærum, 1.mars – 2019.

Dordi Skuggevik

Vi blir så glade når noen av våre unge musikere og kunstnere kommer hjemom og lar oss få oppleve de de har hentet i fjerne byer og fjerne land, og når de tar med seg folk de samarbeider med på nye steder. Som opptatt av å lage hull i språkbarrieren mellom Frankrike og Norge, blir jeg ekstra begeistret når Magnhild Frydenlund Brøske kommer hjem fra Franklandet og har med seg musikk-kolleger. Denne gangen trodde vi sangerinnen var russisk, men hun var altså fra Kroatia ved det milde Middelhav: Sopranen Sylvie Sephar Vucic, utdannet i Moskva og i Rouen. De har jobbet sammen av og på i 2-3 år. Det forklarer det svært godt koordinerte samspillet mellom sanger og akkompagnatør.

Med snø og vind og grisne veier var det forbausende mange som satt i kirkebenkene mens alle lys var tent på alteret og kirkeklokkene ringte.  Programmet handlet om livet, døden og kjærligheten – i den formen som kalles Lieder, Romanser – kort sagt: sanger om livets tilskikkelser presentert som en slags mikro-operaer i svært konsentrert miniatyrform. Det krever en veldig presisjon og et sterkt nærvær av sanger og akkompagnatør når så mye skal uttrykkes så kortfattet. Klangfarge og dynamikk uttrykker like mye som teksten i denne sjangeren, og sjelden har jeg sett et så grepet og så andektig publikum. Og det var et kultivert publikum som ikke hakket opp konserten med klapping etter hver sang – de leverte en diskret applaus etter hver avdeling, uten at de opptredende heftet oss vekk med å ta applaus hele tiden.

Det optimale ved denne konserten ble redusert av at flygelet var plassert mellom sangeren og publikum. Selv om pianisten tilpasset akkompagnementet volum-messig, kom ikke sangeren helt igjennom flygelet. Da hun tok ekstranummeret, stod hun mellom flygelet og publikum, og da fikk vi tak i stemmen hennes og fikk oppleve hvordan det kunne ha vært, om hun hadde stått der hele tiden. Hun ble for fjern for oss når hun stod oppe i kordøren, bak flygelet. Fra der hun stod, kunne vi heller ikke høre så godt når hun leverte noen verbale mellomlegg, for hun snakket engelsk, som mange av generasjonen i publikum ikke er så vant med, og talestemmen var ikke kraftig nok. Forøvrig er jeg ingen tilhenger hverken av verbal introduksjon eller verbale mellomlegg på en konsert, når vi har fått utdelt program. Rett på! Itjnå snakk! Snakkingen kan en vente med til takken etterpå.

Vi er heldige som har et så stort rom bygd i tre – slik som kirkeskipet i Stangvik kirke. Det tar like godt store ensembler som skjør og sensibel kammermusikk. Med den renskårne, klare klangen i «St.Nicholas-flygelet» i Stangvik, en pianist som er spesialutdannet innen akkompagnement i perfeksjonens høyborg – Frankrike, og denne kultiverte og uttrykksfulle sopranstemmen, var dette en svir av en konsert. Delikat og gripende. Takk!

Takk også til Magnhilds foreldre som fylte «fjøset» sitt til siste plass etter konserten, der duoen fra Paris gav til beste enda noen perler for oss, og vi fikk synge litt allsang og forsyne oss av sopransolistens nybakte Middelhavsbakverk med oliven og nøtter i – «saltkake» som hun sa. Kort sagt: Det var en stor aften! Takk!

Glærum,1.mars – 2019.

Dordi Skuggevik

I går – onsdag 27.februar kl. 21.25 gikk det et program om skjermskadde barn på NRK2: «Det digitale dopet.» De som ikke fikk sett det, bør kalle det opp på PC-en sin.

Tre ganger har jeg opplevd at et viltert, muntert og livsglad barn blir satt foran skjermen for å gi de voksne fri fra barnets utfoldelse. Det er som om barnet har fått en sprøyte: Det synker sammen foran skjermen og suges inn i en annen verden og kroppen blir helt slapp.

Det viser seg at småbarn som blir passifisert med å se på foreldrenes mobiltelefoner og nettbrett, går inn i en tilstand som ligner på autisme. De slutter å snakke og mister evnen til sosial utveksling med dem rundt seg. Det var ganske uhyggelig. Det er ikke DET de ser – men AT de ser.

Dette siste var temaet da TV kom for fullt i hjemmene for 30 – 40 år siden. Da hadde barna tilgang på TV-skjermen bare fra de kom hjem om kvelden til sengetid, men nå er det tilgang stadig og hele tiden.

Når barna ser på skjermen, produseres det dopamin i hjernen, og det oppstår endringer i hjernen. På programmet følger vi en fransk, kvinnelig lege inn i et hjem der barnet har sluttet å snakke og å kommunisere med de andre, og vi får se hvordan hun hjelper dem med skjerm-avvenning.Vi får se hvordan det blir normalt liv i barnet igjen. Det begynner å snakke og å hoppe omkring.

Interessant var også opplysningen om at gründerne i Silikon Valley sender sine barn til «gammeldagse» skoler med kritt-tavler, papir og fargestifter og ingen skjermbruk. Det bør virkelig være til ettertanke i Norge – som kanskje er det mest hippe skjermhysteriske landet i verden.

Min tante sa en gang: Da vi hadde småbarn, hadde vi alltid en «banfoster» – en jente på 12-13 år som passet barna et annet sted mens de voksne fikk drikke kaffe og snakke rundt bordet. Det har de ikke nå. Det er lett å forstå at det blir fristende for foreldrene å gripe til passifiserings-skjermen. Foreldrene nå for tiden skal klare alt – samtidig, og da er det fort gjort å koble fra barnet/barna med en skjerm. Men programmet viste at det er direkte farlig for utviklingen til barnet.

Glærum, 28.februar – 2019.

Dordi Skuggevik

Det er jo dansemåten til Giske folk reagerer på! Men media kakler og kakler om alt omkringliggende uten å komme til saken – nemlig MÅTEN Giske danser på. Det er samme opplegget som med fregatten som kolliderte: Media kakler og kakler, men uten å komme til saken – hva som ble gjort feil på brua på fregatten.

Det er ganske enerverende at media bruker så mye krutt uten å skyte på det som er saken, og man må etterhvert virkelig spørre seg om hvorfor de ikke kommer til saken. Heldigvis har NRK vist oss denne videoen – og vi som har levd en stund, er i stand til å kjenne igjen en griskaill når vi ser ham! Eller er det slik at man grafsedanser nå for tiden – og nærmest tar dama bakfra midt på dansegulvet? Denne dama har i alle fall sagt at det ble vel mye – mer enn hun hadde spurt om, sikkert.

Vi som ser denne griskaill’n i aksjon, vi tenker også på dame nr. 2 som han har avlet barn med, og som sitter oppe i leiligheten og passer barnet (går vi ut ifra) – mens fyren tar seg en barrunde og liksom-tar damer bakfra på dansegulvet nede på baren. Han skorer ingen sympatipoenger!

Like sjokkerende som grafsedansen til Giske, er mannfolkene på «Debatten» i NRK som går i forsvar av ham. Heldigvis var den yngre mannen fra BT litt mer på stasjonen. Beundres  må den unge damen som alene leverte innlegg mot mannfolkmajoriteten. Og Hanne Skartveit burde ikke ha lagt seg så flat på VG’s vegne.  Ukledelig!

Glærum, 26.februar – 2019.

Dordi Skuggevik

Takk til NRK Dagsrevyen for at de lot folk få se den mye omtalte dansevideoen med Giske. Hvis den ikke hadde blitt vist på Dagsrevyen, så er det mange som ikke ville ha visst hva det dreide seg om.

Jeg har danset mye i mitt liv, men jeg har aldri opplevd at en mann har tatt tak i hoftene på dama bakfra for å gni seg tett inn mot baken hennes, slik Giske gjorde. Når han i tillegg så rett inn i kamera med rødmusset, glinsende ansikt og et sprengkåt blikk i ville, kulerunde øyne – så ble det nok kroken på døra for videre liv i politikken for Giske.

Trolig bør Nidarosdomens domkapittel nå stryke giftingen av ham og hans muslimske gemalinne fra kalenderen på juni, ellers blir det mange som stryker sitt medlemskap i Kirken den norske. Hadde jeg vært henne, ville jeg selv ha gjort det slutt med denne mannen som i de grader mangler selvkritikk. Jeg hadde tatt panken mitt og gått, hvis jeg hadde vært henne. Han fortjener ikke lenger hennes støtte.

Giskes enorme hybris (overmot/frekkhet) har bevirket hans fall. Det beste han kan se frem til nå, er å bli konduktør på Grakaillbanen i Trondheim heretter.

Jeg synes svært synd på Giskes elskelige mor, som var min sanglærer på universitetet. Jeg synes synd på hans to døtre – og deres mødre. Arbeiderpartiets slitere må en også ha medlidenhet med. De burde forlengst ha skiftet ut partiledertoppene sine med nye og friske folk fra grasrota si.

Glærum, 24.februar – 2019.

Dordi Skuggevik

Før sjøforklaringen har funnet sted, rasler Norges regjering med erstatningskrav overfor både dem som bygget fregatten og overfor tankskipets rederi, når selv de mest tungnemme blant oss forstår at det var ansvarshavende på broen av fregatten som sitter med ansvaret for skipskollisjonen.

Spørsmålene regjeringen bør stille er:

• Hadde rormannen på fregatten god nok opplæring?
• Fikk rormannen den informasjonen han fortløpende skulle ha fått?
• Var det forstyrrende for dem på broen at øverstkommanderende for NATO-øvelsen var på broen?

• Vi vet at broen på fregatten fikk nok varsler til å skulle ha reagert adekvat og effektivt, slik at kollisjonen kunne ha vært unngått. Hvorfor gjorde de ikke det?

• Vi vet at tankskipet slo full fart bakover og tørnet styrbord, slik alle som får lov til å stå til rors på en båt, vet skal skje når kollisjonsrisiko oppstår.

• Hvorfor slo ikke fregatten av på farten?

• Hvorfor tørnet den babord i stedet for styrbord som regelen sier?

• Var de redd for å gå på grunn hvis de tørnet styrbord? Det var jo ingen grunn for det, fordi et fullastet tankskip stikker dypt i sjøen, mens denne fregatten stakk ikke dypt. Derfor skulle det ha gått greit om de hadde fulgt praksis – og tørnet styrbord.

• Og hvorfor holdt fregatten så høy fart forbi Stureterminalen, når de meget godt visste at herfra kommer det ut fullastede oljetankskip?

Det er dessuten ikke noe problem å se hvilke lys som er på land og de som er på båter under fart, fordi på broen har man veldig gode kikkerter, sier folk med erfaring fra å stå til rors.

Nei, regjeringen i Norge bør avholde seg fra å dumme seg ut med å saksøke båtbyggeri og oljetankerens rederi, for all skyld ligger på den som hadde kommandoen på broen på fregatten. Var ansvarshavende på broen for opptatt med å snakke med den amerikanske admiralen?

Det er tidens trend nå – å overse individets ansvar. Ansvaret blir nå fordelt kollektivt, og individet blir ikke stilt til rette for sitt ansvar hvis ikke vedkommende blir meldt til politiet. Hvis f.eks. en lege setter feil sprøyte i et barn, så er det «Helse Midt, Sør, Øst» o.s.v. som har ansvaret – ikke legen, hvis han ikke blir politianmeldt.

Dette gjør noe med rettsoppfatningen i Folket med stor F. Vi har dessverre sett denne kollektiviseringen av skyld i flere saker nå, og folk er blitt dømt uten bevis. Alle vet at det var legen som hadde skylden for å tildele leppekremen til langrennsløperen, men hun fikk straffen. Vi vet at ingen som ble satt i fengsel for Orderud-drapene beviselig hadde begått drapene. Det er skjebnesvangert at det i Norge idag rokkes ved rettsfølelsen i folket. Og Folket – med stor F, vet at det var den som hadde kommandoen på broen på fregatten som sitter med ansvaret for kollisjonen, og da bør ikke regjerningen holde på med å rette baker for smed! De må slutte med dette tullebokkeriet sitt!

Glærum, 21.februar – 2019.

Dordi Skuggevik

Britene er i ferd med å begå harakiri i demokratiets navn. Skylden har David Cameron som utlyste er referendum med uklart og umodent tema på feil tidspunkt. Slik ble utgangspunktet helt feil, og det er det de forstyrrede hønsa i Underhuset i Det engelske parlament burde diskutere. Og så burde de etterpå dyppe David Cameron i tjære, rulle ham i fjær og bære ham rundt i London til spott og spe. Han misbrukte demokratiet i stor uforstand. EU har brukt mye tid, arbeid og penger på Camrons uforstandige opplegg. Det er lett å forstå at EU har brukt opp tålmodigheten med det britiske tullebukkeriet. Camron bør reise til St.Helena for egen maskin, før han blir ekspedert dit.

Glærum, 18.februar – 2019.

Dordi Skuggevik

Mens jeg skrev innlegget om at den nye brua over elva Gløna på Glærum, bygges for smal, og publiserte det på bloggen – kom isen ned Gløna. Isen gikk i alle elver og bekker her natt til igår. Isen klarte ikke komme igjennom rørene som er lagt gjennom fyllingen som tjener som midlertidig bru, så Gløna tok sitt nyfunne leie, og der den før hadde fylt nabokjelleren med vatn, fylte den nå opp med is, flyttet eierens bil flere meter og satte fast naboens traktor. Se om dette på www.trollheimsporten.no

Jeg håper ansvarlig veiingeniør på Fylket tar seg en tur og kontemplerer vannveienes mysterier i årstidenes skiftende forhold.

Glærum, 14.februar – 2019.

Dordi Skuggevik

I 1949 ble veien lagt langs fjorden på Glærum, og det ble bygd ny bru over elva Gløna. «Nybrua», kalte vi den nye brua. Jeg husker enda da dynamitten løfta den gamle Glønabrua opp i været før den sank sammen og falt ned. Jeg var 4 år da.

Nå bygges det omsider ny bru over Gløna, etter at arbeidet fikk en pause på et år med provisorisk bru, mens vi ventet på at det skulle renne nye penger inn i fylkeskommunens kasse.

Den nye brua skal bli sterkere, slik at en skal være sikker på at den holder når store lastebiler med tilhenger, begge fylt med kalk fra Glærum kalkgruve, kjører over den – og tømmerbilene med tilhenger. Det er bare det at kjørebanen over brua er 5 meter bred, så det blir ei lita smal bru med trafikklys. Hvor mye hadde det kosta å bygge den 2 meter bredere når en først holdet på?

Det går an å opprette fadesen enda, for enda er ikke asfalt og rekkverk satt på.

 Idag tok jeg med tomstokken min og dro ut og målte litt av hvert:

*Brua over Heggsetelva ved Folkets hus på Sylte har en kjørebane som er 7,20 m bred, og veien øst for brua har en bredde skulder til skulder på 5,80 m.

*Brua over Bøvrasbekken er 7 m bred – det samme som veien.

*Den nye brua over Gløna er som sagt – stakkars 5 m bred, enda Gløna er den største av de tre elvene – og ei flomelv. Forleden flommet den opp, og de tre sementrørene vegvesenet hadde lagt under den provisoriske brua klarte ikke å ta unna vatnet, så Gløna anla en ny sideelv som jeg ikke har sett i mitt 74-årige liv, og sideløpet fylte kjelleren til huset litt innafor. Jeg spurte derfor arbeiderne på brua om brua er bygd med samme høyde over elvebunnen som den gamle. De trodde det. Vi får vite det ved neste flom.

Veien mellom den nye brua og huset mitt – Hamnesvegen 508, er bare 4,5 m bred, fordi da veien utover fra Øye til Glærum kalkgruve ble oppgradert for noen år siden, så kom grunneieren og forbød arbeiderne å gjøre veien bredere på hans grunn, mens veien blir 5,5 m når den passerer bytet videre vestover på neste manns grunn – forbi Gleressanden (= badestranda)

Ovafor huset mitt ble det i samråd med bror min, anlagt en parkeringsstripe med tanke på snøstorm når bilene ikke kommer opp bakken til gardene. Der stopper nå biler som kommer vestfra og venter – for møtende trafikk, fordi veien ble for smal etter grunneiers protest. (Må han hvile i fred.)

Den nye Nybrua er altså for smal alt fra sin konstruksjon av, og veien videre vestover lige ditto. Skal vi le eller skal vi gråte? Hvor har ansvarlig veiingeniør(er) hatt hodet sitt? Selv vi med alminnelig vett og med brukbart aumål klarer å se at noen ikke helt har fulgt med på hva de har gjort.

Til Kartverket: Den nye nybrua kan nå kalles Glønabrua, og den nye brua lenger oppe i elva kan kalles Rønningbrua, fordi den fører opp til byggefeltet oppå Rønningå.

Glærum, 14.februar – 2019.

Dordi Skuggevik på Gleresnessa.