Forfatter: dordis

Sylvi Listhaug på talerstol foran et berg med imponerende menn som bekjenner seg til Islam:  svært modig av henne. Hun stilte også modige spørsmål: – Hvordan kan denne skriftlærde utsending unnlate å ta avstand fra steining som henrettelsesmetode i sitt land Pakistan? – Hvordan kan han forsvare dødsstraff i Pakistan for blasfemi? Implistitt: Hva er forskjellen mellom denne statlige terroren og terroren begått i Islams navn av enkeltindivider?

Listhaug glemte to spørsmål: – Hvorfor er det ingen kvinner i denne forsamling? Jeg kunne i alle fall ikke se noen kvinner på TV-ruta da kamera sveipet over berget med alvorlige menn med ild i blikket – med og uten skjegg. Det andre spørsmålet: – Hvorfor er det nødvendig for Islam å sende en skriftlærd til Norge for å si til oss at de tar avstand fra terroristene som begår grusomheter i Islams navn?

Det første spørsmålet har et kjent svar, men det andre spørsmålet har ikke så opplagt et svar for de fleste foran TV-ruta.  Islam er en imperialistisk politisk ideologi – maskert som religion, et ideologisk våpen – oppfunnet av Muhammed i hans strategi for å underlegge seg stammene på den arabiske halvøy på 600-tallet. Men Islam stoppet ikke der: Islam har verdensherredømmet som mål. Og når alle har underkastet seg Islam – da oppstår det som Islam mener med ordet «fred». De enkeltstående terroristene er en stein i skoen for det imperialistiske Islam, de er dårlig reklame, kort sagt, for de får den ikke-islamske del av verden til å være på vakt mot Islam, og da blir denne del av verden vanskeligere å underlegge seg. Når en skriftlærd med mildt åsyn og uten skjegg stiger opp på den norske talerstolen midt i Dagsrevyen og tar avstand fra disse enkeltstående terroristene – så er det for at den ikke-islamske verden skal senke guarden, slappe av på motforestillinger og forsvar. Den skriftlærde er den store forfører. Den store forfører tilslører alltid sverdet han bærer i foldene av sin kjortel, for å si det billedlig.

Listhaug avslørte forføreren på startstreken. Det ble for mye for legen (!) Mohammad Usman Rana, tidligere leder for det muslimske studentersamfunn i Norge. «Pøbel!» roper han når han enda en gang får NRK som mikrofonstativ. «Listhaug er en pøbel!» Ja, hvorfor mener han Listhaug er en «pøbel»? Jo, fordi hun avslørte strategien for Islam i Norge. Islam ble denne gangen tatt med buksene nede, av en liten blek småbarnsmor. Verre kan det ikke bli for en dedikert Islams sønn som dr. Mohammad Usman Rana. Avsløringen av Islams strategi i Norge – for åpent kamera – fikk ham til sprekke totalt, og til å bruke et ord som slo tilbake på ham selv.

Og mitt spørsmål: – Hvordan kan en venstrepolitiker som Abid Raja, som vi alle liker så godt, fortsette med å bekjenne seg til Islam? Han og Venstre står ikke til troende med hans bekjennelse til den totalitære, imperialistiske, politiske ideologien Islam. Så hvorfor forlater ikke Abid Raja Islam? Av den enkle grunn – at da blir han likvidert – i Norge, av Islam. Sånn er det bare. Jeg synes synd på alle muslimer. De er født inn i denne forferdelige tvangstrøya Islam som de ikke kan ta av seg med livet i behold.

Løsningen burde være å deportere hele Islam tilbake til sitt Islamistan. Og: send ulvene sammen med dem! Hele forsamlingen foran Listhaug var alle ulver i fåreklær. La dem ta sine stammefrender på fire bein med seg! Go home! To Islamistan!

Glærum, 7.august-2017

Dordi Skuggevik

Hvem som skriver lederne i Adresseavisen i ferietiden, det vet ikke jeg, men den som skrev lederen onsdag 2.august, vet heller ikke så mye. Dårlig sammenheng i teksten, kunnskapsløst og villedende.

Det moderne Norge oppstod høsten 1014 i katedralen Notre Dame de Rouen, da Olav den Hellige og hans store flokk avsluttet sitt dannelsesopphold ved hertugens hoff med å bli døpt av hans bror, erkebiskopen. Da denne store flokken nordmenn (og kvinner!) kom hjem, fikk Norge en input av et kaliber som landet aldri har fått, hverken før eller siden. Olavs snupunkt og studier i Rouen startet veien til Stiklestad, men det har man enda ikke oppdaget i Trøndelag. De tror alt startet med døden. Men, det startet faktisk med dåpen!

Olav vevde Kristendommen inn i Norges første Grunnlov i 1024: Kristenretten. Kristenretten ligger fremdeles som en blykjøl i dagens Grunnlov. Olav innførte det kristne kongedømme, etter mønster fra Karl den Store, og da Stortinget for noen år siden tok en ny runde og mekket på Grunnloven, ville de avskaffe det kristne kongedømme i Norge, men da Kong Harald, som nedstammer i 34. ledd i linje fra Olav den Hellige, ble presentert for dette, la han ned veto, et veto som ble svært underkommunisert av norske media.

Hvis vi tar Kristendommens siviliseringsprosjekt ut av Norges og Europas historiebok, blir bare permene igjen. Olav åpnet Norge for resten av verden, og gjorde Norge til en del av den moderne vestlige sivilisasjon. Nordmenn kunne nå reise ut til de store læresteder og ta lærdommen med seg hjem. Så, herr lederskribent/redaktør i Adresseavisen: Norge er et moderne land, takket være Kristendommen – og Norge er et kristent land: Kristendommen er gjennom 1000 år innvevd i vår basis som stat og nasjon, i våre lover og i våre holdninger. Hva den enkelte opplever som bedehusterminologiens «personlig kristen» har ikke noe å si i så måte, det er en avsporing fra den objektive sannhet.

Og hvorfor vet jeg det var kvinner i Olavs flokk? Jo, fordi Bayeux-teppet er brodert i «Ringerike-stil» – og Olav var fra Ringerike. Kvinner fra Ringerike har lært fra seg til kvinner i Normandie – hvordan man broderte på Ringerike! Det var selvfølgelig en del trafikk mellom hjemstedene i Norge og Olavs flokk, fordi Olavs store flåte lå i Seinen ved Rouen i halvannet år. Med god bør tok det bare et par dager for en skarpseiler å seile fra Vestkysten av Danmark – ned til Normandie-kysten, så der var det nok en hel del trafikk mellom Norge og Olavs flåte i denne perioden han og hans flokk var i Rouen. Kvinner også, som kunne brodere!

Uten Kristendommen ville vi heller ikke hatt Menneskerettighetene, du leder-skribent! Vi ville, kort sagt, ikke hatt vår moderne sivilisasjon! De med andre religioner som bosetter seg i Norge må forholde seg til at Norge er et land tuftet på Kristendommens verdigrunnlag og moral. Det er takket være det at vi tar imot dem – så langt landets bærekraft kan tåle det.

Glærum, 3.aug. – Olavs skrinleggingsdag/Helgenkåringsdag.

Dordi Skuggevik

Hanne Farnes begir seg ut på pilgrimstur fra Kristiansund til Averøya, skriver hun i TK. I Kvernes gamle stavkirke blir det «føling i kirka» når en saxofon trer ut av sin nattklubbtradisjon og inn i rommet hvor hun kan føle «vesener» fra både her og hisset.

Danmark og Holland er de landene i Europa hvor sunn fornuft, vanlig realitetsorientering, tradisjonell livsoppfatning og Kristendommen har hatt størst fart i sin forsvinningsfase. Dette er små land med stor befolkning pr. kvadratmeter, og det virker som om beboerne springer oppetter alle vegger i alle retninger uten kompass. Slik også med sæddonasjonsindustrien i Danmark. Legen/forretningsmannen eller hva han nå var, var en uhyggelig mann å lytte til på NRK1 i gårkveld – 2.august. Han snakket som en plastautomat programmert av Kafka.

Samfunnet som utgjør markedet for sæddosene fra internettbutikken er kommet ut å kjøre: Halvgamle damer som har vært flinke jenter og gjort som samfunnet har krevd av dem – gått skole, tatt utdanning, gjort yrkeskarriere – før de begynner å tenke på barn, de kommer i en panikktilstand til slutt, og da har deres jevnaldrende menn vært og hentet seg mor til sine barn i Østen i mellomtiden, eller fra Russland, eller fra et annet eksotisk sted. Kandidatene er forsvunnet, det er bare sædrøret fra en ukjent mann igjen – og en trist ensomhet mens man inseminerer seg på enerom hjemme i leiligheten. – Og hele veien: Ingen er villig til å se det fra barnets synspunkt. Pave Johannes Paul II som hele livet hadde som studieoppgave å forske på «The wonders of Human Sexuality and Married Love» (Det underfulle ved menneskets seksualitet og kjærlighet i ekteskapet), han sa det veldig enkelt, som han så ofte gjorde: «Ethvert barn har rett til å være frukten av kjærlighetsakten mellom mor og far.» Bedre kan ikke denne dype sannheten formuleres.

For 30 år siden gikk myndighetene i USA ut og oppfordret sine unge til å få barn mens de var studenter. Da må det legges til rette for det økonomisk og i lovgivningen. Dette burde være i samfunnets interesse. Alle disse gamle mødrene som må ha alle slags klinikkopphold for å få barn i siste liten, er dyrt for samfunnet. Samfunnet må også ta regningen på de planlagt farløse – og også etterhvert planlagt morløse, de som kommer fra kjøpte egg, den dagen avkommet står der og etterspør sin identitet, sin tilhørighet og hvor de kommer fra. Mangelen på den kunnskapen vil føre med seg mange psykiatriske opphold for folk som mangler tilknytning til far, og etter hvert også – mor.

Personlig ville jeg følt meg uvel ved å gå med et barn i magen og ikke vite hvem som var faren, uvel – både fysisk og eksistensielt. Og disse mennene som sitter inne på sitt kabinett og stimulerer seg på pornografi for å få til å onanere ut sin sæd, de bør se seg selv i speilet før de går ut av kabinettet  – men jeg skal vedde på at sædbusinessfolkene har sørget for at det ikke er noe speil i kabinettet, for da ville kanskje donoren tømme sæden i do, banne høyt, gå ut og skaffe seg en mor til sine barn. Og så burde han kjøpe seg vide bukser, for det er de trange buksene siden 60 år som ødelegger sædkvaliteten! Og danskene: De bør også se seg selv i speilet og komme i gang med ny lovgivning, sett fra barnet og de unges ståsted! Det vil samfunnet tjene på i det lange løp, og Danmark ville bli mindre kvalmende!

Glærum, 3.aug.-2017

DordiSkuggevik

‘Teaterviteren’ Julie Rognved Amundsen går ut med særdeles høy neseføring og sabler ned alle som driver med «spel» her i landet. Rammer dem midt i hjertet, midt i selvfølelsen og midt i innsatsgleden. Damens synsfelt er meget smalt. Hennes kunnskap meget grunn. Damen har tydeligvis et stort markeringsbehov og trenger spotlight og oppmerksomhet. Hun er ikke alene i sin klasse. Vi kjenner dem – disse kunstkritikerne som sabler ned det andre driver med, for å opphøye seg selv. Det er like trist hver gang. For alle parter.

Amundsen har ikke sett hva som foregår i stor stil i vår rotløse tid: Folk går sammen og spiller historien – for å leve seg inn i hvor de kommer fra, hva som skjedde en gang, og hva det førte til. Folk hanker seg nedover ankerkjettingen for å finne festepunktet. De trenger noe fast å holde i – i vår tid når alt fragmenteres og alt løser seg opp rundt dem – i veldig fart, på store og små skjermer. Stiklestad er viktigere enn noen gang, fordi Norge nå kler av seg sin 1000-årige kristendom i veldig fart, og vi må vite hvorfor. Da er det viktig å hanke seg ned til historiens startpunkt, i dette tilfellet – på Stiklestad. Amundsen kan ikke sammenligne det å spille historien, slik folk gjør – med å sitte i en teatersalong med fokus på ett lite aspekt ved det menneskelige liv som forfatteren og teateret legger under lupen. Det er noe helt annet. Det bør Amundsen kunne forstå, hvis hun kan bemødige seg på å komme ut av sitt hovedfagskollokvierom.

Glærum, Olsòk – 2017.

Dordi Skuggevik

Cand.Philol, – hovedfag i fransk teater.

Tiden er kommet for å la de døde hvile i fred, både de som døde i Regjeringskvartalet, og de som døde på Utøya, men NRK lar hverken de døde, deres pårørende eller oss andre levende få hvile i fred. – Ingen kan resten av livet, stå ved en grav og klage, skriver Arnulf Øverland. I det ligger en gammel og utprøvd livskunnskap.

NRK har igår og idag kjørt en nesten aggressiv promotering av sine direkteoverføringer fra Regjeringskvartalet og Utøya idag. De river opp igjen alle sår som kanskje er i ferd med å roe seg, slik at det ikke lenger er så hardt å leve med, dette nasjonale traumet. NRK dundrer på – og i enda en runde skal de tolke våre følelser og opplevelser for oss. De går så langt i denne årlige opprivningen av dette nasjonale såret nå, at de kan arkivere programmene sine under rubrikken sosialporno. Eller enda verre: – blir de døde brukt i valgkampen?

Glærum, 22.juli-2017

Dordi Skuggevik

Oftere og oftere må en høre på ansatte i NRK som ikke kan grunnreglene for uttale i hovedspråkene i Europa. Eller er det blitt slik at en skal uttale utenlandske ord og navn på «norsk»? Men, NRK utsetter ikke engelsk for samme maltraktering som de gjør med fransk og italiensk, merkelig nok.

I gårkveld ble ordet Scherzo uttalt som nettopp det x 2 i programmet om søvnens betydning. Men h etter c i italiensk forteller oss at c-en skal uttales k = skerzo. Rett etter dette programmet sier hallodamen «au per» om det mye brukte au-pair, der det har vært vanlig å uttale den franske betegnelsen på fransk «å per». Skal man nå i NRK fornorske uttalen på denne internasjonale betegnelsen, eller var det hallodamen som var «på jordet»?

På sportsavdelingen i NRK var det en ung dame forleden som uttalte navnet på den franske byen Blois som «bloi» – med trykk på i-en. Oi på fransk uttales oa = «Bloa» med trykk på a-en. Elementært!

En har oftere og oftere inntrykk av at NRK for tiden ansetter folk de henter inn direkte fra gaten. Det er ikke sånn nå som Ottar Odland – NRK’s korrespondent i Paris sa i 1969: «Den gongen eg vart tilsett i NRK, då måtte alle som vart tilsett, ha hovedfag frå universitetet.»

BBC har et «pronounciation department». En idé for NRK?

Glærum, 17.juli-2017

Dordi Skuggevik

For halvannet år siden skrev jeg et innlegg sendt til flere aviser, om hvor ufattelig dumt det er å sette båtflyktningene fra Middelhavet iland på det europeiske kontinent. Hvis ikke FN får til å bruke hodet snart, så må NATO ta seg av det: bygge skikkelige flyktningeleire i Libya, hvor disse menneskene kan settes i land – og derfra søke om flyktningestatus. Så lenge de som reddes settes i land i Europa, vil stadig større flokker legge ut på havet for å nå Europa, og stadig flere vil drukne. Dessuten tjener flykninge-Mafiaen enorme summer som reinvesteres i kriminalitet i stor skala.  Blir de satt iland i leirer i Nord-Afrika, vil flyktningestrømmen stoppe, og Mafiaens inntekter vil strupes. Bare én politiker har tatt til orde for denne løsningen, en politiker nede fra sentral-Europa. Han ble selvfølgelig latterliggjort og anklaget for rasisme etc. av alle disse toskete politikerne  med avsporet prektighetsbehov.  Men, nå når Italia ikke klarer å takle tilstrømningen lenger, så bli kanskje politikerne nødt til å bruke hodet omsider. Det har tatt lang tid før de innser at nå må de ta til fornuften! De må ta til fornuften straks! FN og NATO kan samtidig bygge opp igjen falittboet de skapte i Libya med bombingen sin og avlivningen av den eneste som holdt Libya på sporet: Gadafi. Libya bør en tid bli et protektorat under FN og NATO, med oppsamlingsleire for båtflyktningene i  Middelhavet.

Glærum, 13.juli-2017

Dordi Skuggevik

Helge Husby fra Gyl har gjort et enormt arbeid for å få tak i fakta-detaljene bak mytene – om det man tror hendte i Gratangen 25.april 1940. Men helt siden jeg leste boka hans hvor han legger fram sine funn, har jeg tenkt å kommentere et par konklusjoner jeg synes han har trukket på sviktende grunnlag. Den ene av disse konklusjonene jeg har festet meg med, ble gjentatt på hans 2 timer lange foredrag med bildelegging på Bøfjorden sjøbruksmuseum idag, søndag 9.juli.

Men først må jeg beklage overfor publikum, at jeg som student har vært vant til å stille spørsmål fra auditoriet under forelesninger, og dette var jo en forelesning – på 2 timer, så jeg stilte spørsmål fra salen. Dessuten beklager jeg at jeg bad om å få stille spørsmål rett før Helges avrunding med sørgemusikk. Jeg visste ikke at det var det som kom – beklager!

Jeg er i alle år blitt deprimert bare av å tenke på Gratangen, fordi alle disse unge norske menn ble sendt rett i løvens gap – den tunge tyske hærmakt, uten å få tilgang på moderne utstyr som var innelåst – men som tyskerne tok i bruk uten å be noen om nøkkelen. De manglet dessuten skikkelig militær kamptrening. Ledelsen var så lite koordinert at Altabataljonen  og Trønderbataljonen ikke var under felles kommando, slik at Trønderbataljonen kom under ild av Altabataljonen som satte kuler i norske soldater, der én døde av norsk kule.  Og når en ser hester som synker ned i snøen og blir stående fast og må måkes løs, det er  snøstorm – og en får vite at de norske soldatene lå i spredt uorden rundt på gårdene, så ser en at det var så håpløst som det gikk an å bli. Kaotisk på alle plan.  Og hvem gav ordren om at Trønderbataljonen fra grensevakten i Passvik og Altabataljonen skulle dra til Gratangen? Det spurte jeg Helge om etterpå – og det vet man visst ikke…..!

Helge Husby var visst ikke klar over at Magnhild fra nabohuset på Gyl var lærerinne i Bjørnevatn da Trønderbataljonen lå ved grensen der. Johannes Røsdal skrev i noen memoarer jeg leste, at guttene hjemmefra ble invitert til henne på bevertning – og at der fant han samme gjestfrihet som hos hennes søstre hjemme på Bakkå på Gyl, den gamle amtsskolen, skriver han. Min tante Magnhild levde ugift som lærer i 19 år i Bjørnevatn. Hennes mor (min farmor) bar Johannes til dåpen, og Johannes hjalp min søster på alle måter da hun ble sittende som enke på Bakkå. Jeg fikk ei kvitrogn av Johannes som jeg har i hagen. På grunn av Johannes har jeg tenkt mye på Gratangen. Han kom også ofte til oss i kraft av sin jobb som tømmermåler i min barndom. Slik har Johannes vært inngangen til interessen for Gratangen for både meg og Helge – som så arret etter skuddet som Johannes fikk innenfor skulderleddet når de var sammen på badstua på Gyl.

Men så var det konklusjonene jeg mener Helge Husby ikke har grunnlag for å trekke:

A) Han mener Helge Wiig fra Kristiansund gikk over til fienden om natten, for Wiig sa da han gikk ut i natten: «Æ går ut te dem æ.» Denne setningen kan oppfattes semantisk på to måter, alt etter hvilket ord det legges trykk på. 1) Æ går ut te dæm æ. 2) Æ går ut te dæm æ.

1) Sa han det med vekt på te – så betyr det at han gikk ut for å snakke med tyskerne om den håpløse situasjonen.

2) Sa han det med vekt på dem, så gikk han ut og slo seg sammen med fienden.

Før denne setningen siteres i boken til HH, så forteller han at fenrik Wiig gikk ned og satte seg i kjelleren i huset, og svarte på spørsmålet om hvorfor – med å si at han skulle skyte gjennom vinduene der – og så var det ingen vinduer. Dette må tyde på at Wiig anså situasjonen så håpløs at det nyttet like lite å fortsette kampen, som å skyte ut fra en kjeller uten vinduer. En semantisk, litterær tekstanalyse ville forklare dette slik. Dessuten vet vi at Wiig ikke var noen feiging. Ingen feiginger meldte seg på Østfronten for å bekjempe den fienden Trøderbataljonen lå og voktet på i Passvik: Sovjetunionen. Det må forøvrig ha vært frustrerende for Trønderbataljonen å ha hatt Sovjet som fiendebilde i Passvik, og så plutselig stå i Gratangen der Tyskland var blitt fienden over natten. Wiig må fortsatt hatt Sovjet som fiendebilde da han senere dro til Østfronten. Det var tillatt etter reglene for okkupasjon kontra krig, for Norge var okkupert av, men ikke i krig med Tyskland etter 10.juni 1940 – det var derfor tillatt for en nordmann å melde seg på Østfronten. De som etter krigen ville slenge skitt på Wiig, tolket selvfølgelig hans setning om natten i Gratangen som tolkning nr.2 = overløper. Og det er det HH tillater seg i sine foredrag på grunnlag av boken sin. Jeg synes ikke HH skal gjøre det. For det første er det en ulogisk slutning, og det er en påkjenning for Wiig sin familie her i Surnadal. Jeg har hatt barnebarn av ham på skolen her, og jeg kjøper ved av sønnen hans. De er alle elskelige folk som en ikke trenger å mobbe og plage 72 år etter krigen.

I Bøfjorden var HH veldig vag på punktet om Wiig gikk over til fienden denne natten. Jeg tror ikke Wiig gjorde det. Jeg tror han så på situasjonen som så håpløs, at for å spare liv, måtte man komme til en ordning med tyskerne om å avslutte den håpløse situasjonen de befant seg  i, begge parter. Dessuten tilsa kunnskapen om flukten til Storting og styringsverk, mangel på mobiliseringsordre, mangel på tidsmessig utstyr overfor en moderne stor hærmakt, at å fortsette denne improviserte striden, hvor de to norske kampgruppene ikke var koordinert og ingen visste hvem som hadde gitt ordre om å dra til Gratangen – det var ganske håpløst. Wiig  var dessuten en entrepenør. Det viste han etter krigen – i næringslivet, når straffen var sonet.

B) Så var det Henrik Brun. Han blir i overskrifts form i boken fordømt av HH fordi han unnlot å gi ordre om ild i en gitt situasjon. Hvis han hadde gitt den ordren, ville han risikert at mange av de norske ville blitt slaktet ned. Det er ganske klart, selv for en legmann. Så hans avgjørelse dreide seg om å redde liv i en håpløs situasjon.

Hvem var Henrik Brun? Brun-navnet hadde han fra sin stamfar biskop Johan Nordahl Brun i Bergen, han som skrev «Nystemten» og Norges første nasjonalsang «For Norge kiempers fødeland vi denne skål vil tømme». Han var en av de glade gutter i Det norske selskab hos Madame Juul i København på 1700-tallet. Far til Henrik Brun var lege, tannlege og professor ved Tannlegehøyskolen i Oslo, med kontor på Victoria terrasse. Henrik Bruns søstersønn, Johan Brun Kjeldsberg, gestaltet Hans Hyldbakk i Teatret Vårt sin Hyldbakk-cabaret for noen år siden. Henrik Bruns ene søsterdatter en prof.em.dr.med. og æresdoktor ved universitetet i Salamanca. Bare én annen kvinne er blitt den ære til del: St.Theresa av Avila som levde samtidig med Luther. Hennes søster er også dr.med. – i psykiatri, og min nærmeste venninne i 51 år. Selv om jeg omsvøpsløst fortalte henne på tidlig stadium i vennskapet at min far var medlem av Nasjonal samling og meldte seg på Østfronten, så tok det 40 år før hun fortalte meg om sin onkel Henrik Brun. Henrik Brun er dessuten grandonkel til forfatteren Vigdis Hjorth, festivalforfatter i Festspillene i Bergen 2017.

Hvorfor forteller jeg dette om Henrik Brun? Jo fordi han kom fra en familie som har vært reflekterende intellektuelle i 2-300 år. Derfor tror jeg ikke at Henrik Brun foretok seg noen kortsynte avgjørelser i Gratangen. Jeg tror hans avgjørelse om ikke å gi ild var en reflektert avgjørelse for ikke å hisse opp fienden ytterligere – og slik spare liv.

Helge Husby sin kritikk av Brun i dag, begrenset seg til at han fòr hardt frem mot en som fikk panikk og handlingslammelse i krigssituasjonen. Han ble kurert med å bli kjørt hardt i praktiske arbeid, fortalte HH. Dette var kritikk fra HH’s side. Var det kritikkverdig? Jeg synes det vitner om psykologisk innsikt.

Helge Husby har gravet fram en enorm mengde med detaljopplysninger om Gratangen-tildragelsene, som det var veldig interessant å få belyst, men sammenheng, oversikt og det store bildet manglet. Jeg råder Helge Husby til å stanse dette arbeidet der, og overlate sine feltobservasjoner og funn til faghistorikerne herfra, ellers kan emnet komme til å gi ham en hard alderdom – og slite ham ut. Ved neste utgave av boken sin bør han justere de lettvinte dommene han feller over nevnte to personer i Gratangen. De skjemmer en ellers opplysende og god bok om våre vakre, innsatsvillige unge menn fra Nordmøre som ble offer for norske styresmakters elendige ledelse før og under okkupasjonen.

Glærum, 9.juli-2017

Dordi Skuggevik

I skilsmisseprosessen mellom den norske stat og den tidligere statskirken bør nok domstolene inn på banen. Booppgjøret kommer til å bli juridisk langt mer komplisert enn noen har forestilt seg. Dette er tydelig aktualisert av at «noen» (vet Gud hvem?) har bestemt at de nye kirkegårdsportene på Kvernes ikke skal få beholde korssymbolet som de gamle portene hadde. Hvem «noen» er – skulle vært interessant å vite. Det som jeg tror er realiteten, er at det er den tidligere statskirken som eier kirkegårdene, og at det offentlige Norge skal bli nødt til å anlegge sekulære gravlunder. Jøder og muslimer har allerede egne gravlunder i de større byene. Kirken vil i de fleste tilfeller inngå en bruksavtale med det offentlige Norge, sannsynligvis med de lokale myndighetene i kommunen, men kirken eier nok kirkegårdene. I mellomtiden kan man på Kvernes trøstig sette kors på de nye kirkegårdsportene mens man venter på at staten sender skilsmisseoppgjøret til domstolene. Sedvaneretten veier tungt i Norges rettspraksis, så ifølge sedvaneretten må kirken kunne sette kors på sine kirkegårdsporter mens man venter på at dom faller i saken.

Glærum, Sankta Sunniva-dagen 2017.

Dordi Skuggevik