Forfatter: dordis

Livet er ofte fortellingen om det uventede. Slik også en lørdagskveld på «Den glade galte» ved strandpromenaden i Las Palmas, der Oddlaug Holden fra Eidet/Sunndalsøra pleier å innta middag med norske venner om lørdagskveldene. Denne lørdagskvelden, rett før jul, reiser det seg opp en mann ved nabobordet og sier han hører stammespråket sitt fra Nordmøre. Det er Kjell Haugen fra Staumsnes – som bor i Alfas del Pi i Spania, men som jobber i Las Palmas og har hytte på Grønlia i Rindalen. Han gjenkjenner undertegnede fra en Surnadalsrevy i 1979, hvor han så damen sammen med Holger og Eivind på scena, sier han. (Kunne man blitt flatere!)

Når han er ferdig med å passe på teigen sin av glitrende «juletre» ute på reden i Las Palmas, d.v.s. alle boretårn og boretårnbåtene i opplag som glitrer som gigantiske juletre ute på vannet om kveldene, og julekvelden er unnagjort, og så noen dager til, så flyr han til Alfas del Pi, henter sin kone Anita, og lander kort tid etter på Værnes, og så bærer det til hytta i Rindalen – på Grønlia. Straks nyåret er unnagjort, blir det slektstreff i Miami. Ja, slik er livet for noen i våre dager. 52 år er Kjell  Haugen blitt, og har både barn og barnebarn i Norge. Det bør ungdommen ta lærdom av: Bli en ung og spretten bessfar!

Kjell Haugen plukker opp den gamle revystjernen fra gamle dager, og utover havna bærer det i bil. Her har det vært transitthavn siden før Colombus dro over havet i 1492. Sin første, andre og fjerde (og siste!) tur la Colombus turen herom og bunkret før han gav seg passaten i vold vestover. Det er enorme vidder og uventet størrelse på havneområdet. Vi kjører utover Dronning Sofias Pir. Parallelt ut mot havet går en ny pir – Nelson Mandelas Pir. Massen har de fått fra all tunellbyggingen på øya, sier Kjell.

Kjell har ansvaret for Transoceans 4 borerigger som ligger inne her. Irsk-canadieren som har ansvaret for flere slike felt i verden hvor boreriggene og borebåtene ligger mellom øktene og oppdragene, han bor også i byen, og ringer for å planlegge julefeiringen for folkene sine mens vi kjører utover havna, og passerer den enorme container-havna med alle de store kranene. Las Palmas er ikke bare et sted båter bunkrer olje, mat og vann, men Las Palmas er en enorm transitthavn. Sjefen snakker om jula i telefonen. Vi må stå parkert mens det pågår, og dagslyset svinner.

De er åtte ansatte som passer på de fire riggene og jobber med vedlikeholdet. To pr. borerigg. Kjell er sjefen for dem. De har vanlig arbeidsdag som begynner kl. 7 og slutter henimot kl.18. Dessuten har riggene spansk døgnvakt i vaktbu på kaien. Vi er inne i bua og hilser på. Her er det også avansert digitalt utstyr som følger med på tingenes tilstand. Denne dagen har det vært spansk inspeksjon av brannslukningssystemene ombord. Når riggene ligger slik, er så mye nedstengt ombord at folk kan ikke bo ombord, men de kjøper seg brød, smør etc. og lager seg midt-på-dagen-mat sammen ombord, så de slipper å gå i land.

Turnusen er på 5 uker. 5 uker her, og 5 uker hjemme. Kjell har jobbet for Transocean siden 2001. Dette var et norsk selskap, men er nå internasjonalisert. Han gikk til sjøs som svært ung, og begynte som smører. – Så får man jobber og oppdrag da, sier han, og så ser neste arbeidsgiver hva en har gjort, hva en har hatt ansvaret for, spør seg for om vedkommende – og man blir vurdert opp mot det ansvaret man blir gitt.

Vi står ved den ene kolossen som ligger inntil kaien, og selv om det er stille i sjøen i havnebassenget, så syder det og koker nede i vannet av strømmen, for her blir det brådypt ned til 45 meter tvert. De lårtjukke fibertrossene gnikser og skriker med en stemme som er annerledes enn alt annet en har hørt før. Fortøyningene må følges med på og justeres hele tiden, for forholdene med flo og fjære og strømmen er en stadig skiftende situasjon når noe så stort er fortøyd i kaien. Ankrene kjører vi forbi på en lagerplass de har i havna – med alt de ikke har bruk for mens de ligger ved kai. 8 anker for hver rigg. Det er en sterk opplevelse å være kommet innpå disse store konstruksjonene. Kjell tilbød egentlig å gå ombord, og en kan da se at det ville være overkommelig, men med natten som faller på, og ikke lenger så ung i skrotten, så avstår jeg. Men, det skal innrømmes at man angrer på det etterpå!

Vi går bortover kaien. Der ligger det gamle hvalskipet med nederlandsk flagg og naturvernerne om bord. Videre ligger et enormt boretårnskip som overgår alt en har forestilt seg av størrelse fra der en har sett det fra bussen på landsida av havna. Her ombord er det nå full rulle med å utruste seg for oppdrag nede i Afrika et sted. 200 mann skal inn og bemanne skipet. Det er litt overraskende at det er plass til så mange ombord, og oppdrag til alle.  Jeg spør Kjell om det tar lang tid å lære opp et mannskap som nå skal inn og bemanne skipet, slik at hver enkelt vet hva han skal gjøre. – Ja, det er en stor oppgave, sier han. Jeg ser jo det, når vi står ved ene riggen Kjell har ansvaret for, at dette er kolosser som gjør hva de vil, hvis en ikke vet hvordan de skal dresseres, temmes og turneres.  Det virker ganske overveldende selv her ved kai. En kan tenke seg hvordan det er på åpent hav når orkanen tar i. Jeg blir overmannet av en veldig ærefrykt for hva menn på havet har utført opp gjennom historien, og som de stadig utfører idag.

Da kommer jo samtalen lett over på hvor skarpseileren vikingskipet kom fra. Hva som var opphavet til disse havets korsarer som også gikk elvene innover. Kjell forteller da at de har begynt å ta i bruk baugen av vikingskipet igjen. Mens NRK lager tullebukkerier om vikingtiden, har mange utland latt seg fascinere av vikingskipet og har forsket meget seriøst på denne geniale konstruksjonen – og nå tar de altså baugen av vikingskipet i bruk igjen i moderne skip!

Driva-turen neste gang kan jo gå til Las Palmas, med omvisning på havets giganter med hytte-rindalingen Kjell Haugen. Det kunne være noe det, for landkrabbene i Rindala!

God jul!

Fra oss i den uvanlige juletreskogen i Las Palmas:

Kjell Haugen og Dordi Skuggevik

Denne teksten blir publisert i Driva med fotos. Følg med!

Norske media har fått med seg at det har vært demonstrasjoner i Las Palmas. De trodde visst det var alvorlige saker på gang her, men jeg som har sett to av demonstrasjonene,  kan si det var mer merkelig enn alvorlig.

Først så jeg, for noen dager siden, et tyvetalls kommunister med røde flagg og en stor plakat som de bar foran seg og  som sperret hele bredden av den store gå- og handlegaten Triana. Da de kom til kjedebutikken Sara, gjorde de 90 graders vending og stod der ganske lenge og gølla opp butikken med megafon, tromme og kauking og gjorde livet surt for alle både inne i butikken og utenfor. Sara sørger jo for noen arbeidsplasser for canariske kvinner, så det så litt dumt ut å stå der og gølle dem opp.

Lørdag lå jeg ute i vannet og svømte på Canteras-stranden, da jeg igjen så de røde faner komme, nå langs strandpromenaden. Nå var det flere faner og et lengre tog. De gjorde 90 graders vending og gølla opp restauranten «Den lykkelig hane», og flyttet seg så til naborestauranten «Den glade galte» og gølla der med to megafoner, tromme og kauking. Disse to restaurantene er drevet av sønderjyden Hartvig og hans svenske kone Ingegerd. Hartvig er midt i 70-årene og hans Ingegerd er visst 80. De har drevet opp restaurantene gjennom et helt livsverk, og etterhvert kjøpt opp 40 små studioleiligheter som de leier ut til stort sett norske pensjonister. De har vasketjeneste og eget vaskeri – og alt dette representerer ganske mange jobber for lokale canariere som har jobbet for dem i svært mange år.

Jeg kom omsider opp av havet, og var kommet meg opp på benken min hvor jeg tørker føtter og tar på sandaler etter badene mine, da kom toget forbi. Jeg stilte meg opp for å se hvem dette var. Jo, først kom De grønne, deretter kommunistene, så fulgte Attac, de homoseksuelle med flagget sitt – og: Islam! Islam hadde jaggu kakket seg med med en stor transparent med rød månesigd og stjerne. En mildt sagt oppsiktsvekkende sammenslutning med diverse hjertesaker. Ingen vanlige politiske partier deltok. Ingen kristne sammenslutninger.

Disse menneskene så ut til å rope på gamle dager da alt visstnok, etter deres begreper, var «bærekraftig» «sustainable». Jeg vet ikke hvorfor de trakasserte arbeidsplasser hvor øybeboerne her får arbeide og skaffe seg penger til føda for seg og sine. Det forekom meg at alle i toget måtte være både historieløse, lide av mangel på innsikt i verdien av at folk kommer ned hit og investerer sine penger i arbeidsplasser for dem – og å være uten forstand på hva turistene legger igjen på denne øya som helt manglet livsgrunnlag etter at hollenderne ødela tomatbusinessen her, og greven av Gran Canaria satset på turisme med svenskene. Greven deltar fremdeles i utviklingen av turistnæringen.

Jeg tillater meg å si at i dette folketoget var deltakerne temmelig flate i hodet som ikke forstår disse enkle sammenhengene. Men én ting er jeg sikker på: De flathodete kommer til å øke i antall, turistene bryr seg ikke om å komme hit hvor de blir utsatt for denne gøllingen, og de som har investert pengene sine i arbeidsplasser for canarierne, de vil ta med seg pengene sine og flytte til et annet sted på kloden. Så kan de gammelromantiske kommunistene og de andre gøllerne sitte på svabergene sine og rope i vinden uten å få svar. Til de sulter ihjel.

Las Palmas, Advent 2016.

Dordi Skuggevik

Alle vet at det var legen som gjorde en tabbe eller saboterte Johaug, men det er Johaug som straffes. Her retter man altså baker for smed, og norsk rettsfølelse settes på hodet!

Johaug bør straks gå til politiet og melde legen for sabotasje. En kan også spørre seg: Hvem betalte legen for å sabotere Johaug?

Johaug er en «veddeløpshest». Veddeløpshester blir alltid sabotert av veterinæren eller av treneren, og de blir alltid betalt av noen for å gjøre det.

Så, Johaug: Hepp.Hepp – gå straks rett til politiet og med legen for sabotasje. Det er legen som skal straffes. Det forstår selv den dummeste!

Las Palmas, 29.nov.2016.

Dordi Skuggevik

Etter å ha passert det gamle citadellet, Castillo de la Luz, ytterst i havnen i Las Palmas, flere ganger, går jeg en dag inn. Citadellet ble bygd på slutten av 1400-tallet for å beskytte byen mot plagsomme sjørøvere fra England og Holland, og er nettopp blitt restaurert. «Det er tomt inni,» sier en dame fra Norge, som har lang fartstid her i Las Palmas. Men, hun må ha vært her før den permanente utstillingen av billedhoggeren Martin Chirino López sine jernskulpturer ble satt opp.

Utenpå er citadellet restaurert i sin fordums, opprinnelige utgave, men når en kommer inn, får en seg en skikkelig overraskelse: Ny arkitektur er integrert i det som er igjen av det gamle, og så er Chirinos smijernsskulpturer plassert i interiøret opp gjennom tre etasjer. Jeg orker to etasjer denne dagen, og går deretter ut og setter meg i kaféen mellom citadellet og rosenhagen. Jeg studerer brosjyren, og ser at jeg er gått glipp av en skulptur som viser Santa Teresa de Avilas hode. Jeg spretter opp og farer inn igjen og opp trappene, men finner henne ikke der brosjyren sier hun skal stå. Etter noe leting her og der – der står hun! Hun treffer meg som ei kule! Fire personer fra Finland kommer forbi mens de prøver ut akustikken i rommet – med sang. De får seg en prompte, på stedet, pangforelesning om Teresa av Avila – og står der med vantro blikk og åpen munn i møtet med det uventede i livet. Nå vet de hvem Teresa av Avila var: Luthers samtidige, som valset opp med kirken, men uten å forlate den. Jeg var så slått av dette konsentratet av Teresa av Avila i et jernhode, at jeg er ikke kommet over det enda, ett år senere.

Forfra er ansiktet på samme tid – Teresa hensunket i sin ordløse bønn, som kunne gå over flere døgn, hvor hun fremstod som i uvit, og masken til korsridderen, Kristi kriger og forsvarer. Ekspressiviteten er påtrengende i sitt konsentrat. Sett bakfra består bakhodet av vindsirkelen som stadig går igjen hos Chirino – lavtrykket som trekker alt til seg og inn i sitt sentrum hvor energien blir eksplosiv – blir stormens øye. Fra siden ser en at vindsirkelen bygger seg opp som en spiral bakover fra nonneskautet som buer seg over pannen, samtidig med at hodet fra siden fremstår som en lyskaster som ligner på en frontlykt på en bil fra 50-tallet, hvor lyset kastes innover mørket og fremover veien. Fra alle sider ser hodet ut til å henge i luften, vektløst – slik hun leviterte i intense beåndete øyeblikk. Chirino har klart å sette fra seg hodet på underlaget, men slik at det henger i luften. Slik fremstår Santa Teresa, konsentrert i en jernkule – med alle sine aspekter og sin historikk lukket inne i jernet, som hun igjen springer ut fra. Mesterlig! Genialt! Ikke til å tro at det skal gå an! Nå er ikke Chirino noen hvem-som-helst, men dette må være hans mesterstykke, skapt i 2007, da han var 82 år.

Martin Chiroco Lòpez var nr. 11 av 12 barn, født i Las Palmas i 1925. Faren var verftsarbeider, og det lå i kortene at sønnen skulle bli smed og jørtler som faren. Hans kunstneråre ble tydelig i læretiden, og med et stipend bar det til Det kongelige akademi for de skjønne kunster, og så videre til Paris og til Italia. Som billedhogger, med sitt kunstneriske uttrykk omsatt i smijern, vekslet han mellom et liv i Madrid og i USA, mens han de siste par årene igjen har slått seg til i hjembyen. I en alder av 91 år er han fremdeles en aktiv og innovativ kunstner. Vindsirkelen har han alltid vært veldig opptatt av, og på gå- og handlegaten Triana i Gamlebyen i Las Palmas, står en av hans vindsirkler som er 9 meter høy (2003). Han er også den som grunnla og opparbeidet Det Atlantiske Museet for Moderne Kunst, som en finner rett bak Colombus-huset bak Anna-katedralen i Gamlebyen. Museet ble for få år siden åpnet av Dronning Sofia. Det er alltid en fest og en opplevelse av det uventede å besøke dette museet.

Las Palmas, Advent 2016.

Dordi Skuggevik

Det året vi feiret 1000-årsjubileet for Olav den Helliges dåp (2014), det året ble «pilegrimshotellet» i Selje overtatt av Islam. Jadajada! – hotellet ble kjøpt av «svensker», men disse «svenskene» er tyrkere med svensk statsborgerskap. Og som vi vet: 99,9 % av tyrkerne bekjenner seg til Islam, så slik etablerte Islam seg på Norges eldste pilegrimssted, der Norges første kristne helgen rak i land på slutten av 900-tallet, og der Olav den Hellige «festet fot» da han steg i land i 1015 og ble konge av Norge. I år er det dessuten 1000 år siden Olav den Hellige ble hyllet på Øreting i Trøndelag, det som alltid var siste akt i det å bli konge av Norge, og det året brenner altså «pilegrimshotellet» i Selje. Trippelmillenniet for Olav den Hellige begynte slik med at Islam overtok pilegrimshotellet i Selje, og trippelmillenniet ble slik avsluttet med at hotellet  tok fyr og brant som fyrverkeri.

Selje Hotel brant på Sankta Catarina av Alexandrias festdag – 25.nov. Hun var en standhaftig motstander av hedendom, og hjulfyrverkeriet er oppkalt etter henne: «Katarinahjulet».

Nordmenn klarte alltid å oppfatte sammenhenger og symbolikk før, og for bare få år siden ville man idag, ved de rykende ruinene av Selje Hotel, se en tung symbolikk: Sankta Sunniva og Olav den Hellige har talt: Slå Islam ned! Og Sankta Katarina satte fyr på pilegrimshotellet som hedningene har overtatt, så fyrverkeriet gikk «Katarinahjulet» en høy gang!

Eller var det ikke slik?

Islams sønner lovet ved overtakelsen «mere bar og mere musikk og mere liv» (kilde.Internet) d.v.s de ville omgjøre de kristnes pilegrimshotell til et harry helgefeststed og tjene penger på de urene som kom dit for å velte seg i ribbefeita og helgefylla.  Men det var kanskje svært så beleilig at hotellet brant, så Islams sønner nå kan bygge det opp igjen med hammam (tyrkisk bad etter Islams regel) og med en aldri så liten moské for busslastene med muslimer fra Oslo som nå kan erstatte disse hedenske norske på Thalasso-helg – og så bli kvitt disse evindelige katolske pilegrimene da!

Islam flytter nå ut på landet, opp i dalene og ut i fjordene i Norge: Samvirkelaget i indre Telemark var blitt overtatt av Islam, da jeg var der i sommer. Butikken på Halsa fergekai på Nordmøre er blitt overtatt av Islam, så jeg sist jeg leste lokalavisen, og altså: Pilegrimshotellet i Selje. Snart tar vel Islam over COOP-en i Selje  også, slik at det blir slutt på å selge dbl.CD-en Olavsoratoriet-2014, med Sankta Sunnivas arie, der hun synger om hvordan hun sprang ifrå ein heiden hovding – som ville ha den kristne møy.

Hvem tente på hotellet?

De svenske tyrkerne lovte jo dyrt og hellig at den nye harry-driften de ville legge opp til, skulle kunne oppsøkes hele året, og det neste som skjer er at de vinterstenger stedet og reiser hjem til Sverige. Det er ingen kunst å plassere en stråleovn beleilig og slå den på via mobiltelefon fra Sverige. Tente de på selv?

Eller var det noen som har sett seg forbanna på at Islam overtar pilegrimshotellet i Selje, og som tente på?

På Internet-bildene fra der hvor Islams fire sønner står så rundlette og smilende ved overtakelsen, der kan ansiktsuttrykkene deres tyde på litt av hvert, og dette kan ha provosert mange engangspyromaner – av diverse årsaker. Forsikringsselskapet og politiet gjør klokt i å gå grundig tilverks med granskningen av årsaken til «Katarinahjulet» i Selje. Men når historiens tråder trekkes, vil det i lang tid bli tankevekkende at trippelmillenniet for Olav den Hellige 2014-2015-2016 ble innledet med islamsk etablering ved Norges vestligste punkt og hellige øy, og at det ble avsluttet med at pilegrimenes hotell brant opp. Den som ikke klarer å se symbolikken i linjene her, må være utrolig tungnem.

Las Palmas, 25. nov. 2016.11.25

Dordi Skuggevik

Korrigering:

Lanseringen av boken om «Jon Arne Mogstads kunstneriske prosjekt» foregår på Surnadal Hotel 8.des. – ikke 6. – som jeg har skrevet i teksten nedenfor. Se ellers Surnadal folkeakademis annonser senere.

DS

Dr.art. Hege Charlotte Faber ved universitetet i Trondheim har skrevet bok om Jon Arne Mogstads kunstneriske prosjekt, men det er ikke så lett å få øye på denne boka i bokhandelen, for på bokomslaget er navnet på Mogstad og på forfatteren skrevet med bitte bitte små bokstaver – mens selve tittelen lyder: I dialog med maleriet. Det kan jo handle om hvem som helst, om hva som helst.

Nå har jeg lest boka, og jeg vil anbefale alle som har vært i kontakt med Jon Arne Mogstad og hans kunstneriske prosjekt opp gjennom årene, å gjøre det samme. Særlig vil jeg anbefale alle hans sambygdinger å lese boka, for i Surnadal er vi i den heldige situasjon at både Jon Arne Mogstad og de andre av våre som har kommet ut og opp som musikere og kunstnere – er kommet tilbake til oss med visse mellomrom og har latt oss få del i det de driver med.

Personlig har jeg lest mye i mitt liv, men aldri lest en fagbok der bildende kunst omsettes i tekst. En venninne av meg tok for noen år siden doktorgraden på «når bilde blir tekst, og tekst blir bilde». Det handlet om bokillustrasjoner. Denne boken om Mogstad blir likevel noe annet. Slik har det vært svært interessant å se hvordan teoretikerne og kritikerne som omgir den bildende kunstneren ordlegger seg.

Mogstad og det han har drevet med som kunstner, pedagog og professor ved kunstakademiene i både Bergen og i Trondheim blir her satt inn i en stor sammenheng. Vi får et overblikk over hvor han hører hjemme med sin kunst. Vi får vite om utstillinger han har hatt, som vi aldri har hørt om her hjemme, konkurranser han har vunnet, omtale han har fått, hans syn på både det ene og det andre som vi ikke har kjent til. Han nærmer seg nå pensjonistalderen, så hans kunstnerliv har vært langt. Omkring ham, bretter Faber ut en sann flora av navn og størrelser vi ikke har hatt kjennskap til at hadde noen aktualitet for vår sambygding. Kanskje visste han det ikke selv heller…..for den del!

Det er flott at denne boka kommer nå, slik at vi får kjennskap til hva som holder på å skje på Surnadalsøra, der Mogstad nå forbereder sitt liv som pensjonert kunstprofessor, mens han fortsatt vil være aktiv som maler, som drivende kraft i sitt nettverk av tidligere studenter, kolleger, nye privatelever – som kunstideolog og som skapende kunstner. I Norsk kulturråd har de forstått hva som er på gang: De har gitt 1 mill. til tilrettelegging av gamle Surnadal Billags lokaler, som etter en tid som kommunal brannstasjon ble solgt til Mogstad og hans makker Martinus Grimsmo for 1 krone. Utfordringen for Grimsmo og andre samarbeidspartnere blir å forstå at det er Mogstad som er profeten og ideologen her. Det er han som er generatoren i foretaket. Uten ham og det albuerommet han må ha, kan de bare pakke sammen det hele. Men makkerens utfordring blir selvfølgelig å holde de økonomiske tømmene stramme, så dette ikke tar laus for dem. Ellers så kan det gå som i den gamle lokale barnesangen:

Vi kjør oss utover en bakka,

slo både rompå og nakka.

Men ha nå rompå vorre tå glas,

så ha ho nå gått i mang edele’ knas!

Kan alle ha utbytte av å lese denne boka? Ja! Faber skriver drivende, slik at en må lese fort. Spalten med teksten er langt smalere enn boksiden, så linjene farer fort avgårde når en leser, mens alle ukjente navn og begrepet henger etter som løse ender for den som ikke kjenner til alle hennes referanser. Men det gjør ingen ting. La alle ukjente komponenter smelle som småstein under hjula – gyv løs på boka og få med deg de store linjene i bildet som tegnes av vår sambygding Jon Arne Mogstad. Det er frydefyllt å se hva han har vunnet over og utrettet – som vi hjemme ikke har visst om!

En kommentar vil jeg gjerne bidra med, som jeg savner både hos Faber og kritikerne hun siterer om utstillingen i Galleri K på Skillebekk i Oslo i 1988 – hvor Jon Arne Mogstad stilte ut sine «Manhattan-bilder» som jeg kaller dem – etter at han kom hjem fra sitt år i New York. Et par ble jo revet bort før han rakk å stille dem ut. Jeg reiste den gangen ens ærend ned til Oslo for å se denne utstillingen. Det har jeg aldri angret på. (Ikke pubcrawlen etterpå heller.)

Når jeg leste Faber der hun skriver om disse bildene, så ser jeg at det er ikke mulig hverken for henne eller kritikerne å se enkelt på hva disse bildene er. De er ganske enkelt Mogstads himler over Manhattan, holdt på plass av han gamle geometri som her består av det horisontale og det vertikale i skyskraperne på Manhattan. Men det var ikke det som ble den store opplevelsen. Den uventede opplevelsen var at for første og eneste gang i mitt liv, opplevde jeg maleri på samme måte som musikk oppleves. Det var klangen. Klangfargen, især i de grønne fargene, var ren musikkopplevelse! Over pianoet hjemme har jeg «Pont Neuf» av Mogstad, et bilde han kom på kultursekretærkontoret og gav meg, fordi jeg «hadde gjort det mulig for ham å komme hjem som kunstner». Jeg hadde stiftet Surnadal kunstforening, som mitt første prosjekt som kultursekretær, sammen med Brit Biermann Eide. Jeg stilte som betingelse til Kunstforeningen den gangen – at de skulle la de tre unge som var underveis, får komme hjem og ha en separatutstilling, før de satte opp en separatutstilling med henne som hadde levd hele livet av å male – Kalla. Der møtte Mogstad for første gang sitt hjemlige publikum. Mitt «Pont Neuf» har denne klangen i fargen som Manhattan-bildene har. Hvis jeg skal ta med én ting til rommet mitt på gamlehjemmet, så blir det dette bildet.

Som rektor på Rindal skole, spurte jeg Mogstad om han kunne lagre et av sine bilder på vegg hos oss, mot at vi betalte forsikring for det. Det ble hengt opp i et litt vakkert gruppe/møterom i den nybygde barneskoledelen – ved biblioteket. I Fabers bok ser jeg jo nå at dette er et bilde fra «Mogstads gule periode» med den kosmiske himmelen holdt på plass av rutenett. Da det nettopp var opphengt, kom inspektør Meland (far til Astrid i VG) inn og spurte: «Kva ska’ no detta førestilla?» «Elg i solnedgang,» sa jeg. Og er ikke elgen tatt ned, så henger den vel der enda.

Boklansering:

Fabers bok om John Arne Mogstads kunstneriske prosjekt – I dialog med maleriet blir lansert på Surnadal hotell 6. desember i regi av Surnadal Folkeakademi, Bokhandelen i Surnadal og Surnadal Rotary, som i mangel på lokaler denne kvelden, generøst deler sitt lokale med alle som kommer. Er denne boka årets julegave? Yes!

Las Palmas, 21.11.2016.

Dordi Skuggevik

Kapp kuken av karene og sett dem nakne iland på Bjørnøya til vinterfôr for isbjørnen!

21.11.2016. Dordi Skuggevik

Ved ankomst Las Palmas gjelder det bestandig å kaste seg over konsertannonsene, finne nærmeste billettluke og råle med seg flest mulig billetter. Alt av musikk er av klasse i denne gamle kulturbyen, konsertlokalene lige så. Motto: Gå på alt du kan! Så: Rett til nærmeste konsertlokale. Heldigvis er drosjene mange og billige!

En av billettene til konsert midt på dagen i dag, lørdag 19.nov. var ikke helt til å forstå. Den viste både Ungdomsorkesteret og noe om guitar. Skal si det ble guitar! 44 guitarister kom inn på podiet i kammersalen, som ligger to nivåer under vestibylen for storsalen i konserthuset lengst sør på Canteras. En sky av musikk løftet seg opp. Og – få om noen kammersaler i verden har slik akustikk som denne salen. En tone kan pensles helt ut i det uhørlige, og likevel høres. Til gjengjeld må en holde for ørene når det klappes. Den hyperaktive fotografens lange objektiv hørtes ut som et treskeverk – og damen  med dropset i celophan klarte å bli solist i det vakre og lavmælte stykket i overgangen fra renessanse til barokk. Men, opplevelsen av musikk og musikere på denne konserten gjorde alt annet irrelevant. Her kom de frem – solister med og uten orkester, kvartetter, sopran med hele orkesteret, timple – den lille miniguitaren med den store stemmen – som er canariernes nasjonalinstrument, og som her klarte å spille opp mot tutti.

Til slutt kom en eldre mann med utslått grått hår og flippskjegg opp og ble behørig beblomstret. Han brøt ut i lange poetiske verbaliteter som aldri tok slutt. Vi visste ikke om han ville bryte ut i en begeistringens steppeseanse med de spisse, blanke skoene, eller om han ville går direkte fra fysisk tilstedeværelse og transfigureres opp i den rene ånd – foran øynene på oss. Meget poetisk, selv for den som ikke forstår spansk. Litt forstod jeg: – Guitaren er den rene kultur, sa han, og guitarens fremtid står på spill. Guitaren må forsvares mot mikrofonen, sa han. Det siste støtter jeg fullt ut! Det skulle vise seg at han var komponisten som hadde skrevet ut arrangementene for dette stororkesteret av 44 guitarer, samt levert egne komposisjoner: Blas Sanchez.

Det var det som slo meg da disse unge, men også noen aldersstegne guitarister, la hendene på instrumentet: Sjelen lå i de grader åpen for oss, og dette sjelens instrument i den spanske verden ble en forlengelse av deres sjel. Det gjorde veldig inntrykk.

Et par ganger før i livet har jeg møtt den spanske guitaren i en bølge og en sky av musikk. Første gang var i februar 1987, i det amerikanske colleget i Vatikanet, der 30-40 prester fra Sør-Amerika lot oppstige en sky av musikk fra guitarer, mandoliner og en del uidentifiserbare strengeinstrumenter. Hjemveen var så sterk at vi ville alle gråte.

En sensommersøndags ettermiddag da det begynte å skumre, gikk vi i gatene ved katedralen i Santander i Nord-Spania. Plutselig kom 40-50 menn og kvinner i moden alder ut av en gate, steg opp på den høye og brede kirketrappen, hvor de så satte seg, og sang oss inn i natten med en sky av strengemusikk dertil.

Siden har jeg opplevd dette på Gran Canaria på Hellig-Tre-Kongers-aften, hvor en stor flokk godt modne kvinner og menn danner baktroppen i opptoget med St. Nicholas som strør gaver ut – og de spiller på sine strengeleker og synger i kor med flotte stemmer. Spanjolene kan synge! – Dessverre er disse gruppene som synger og spiller på sine mandoliner og guitarer og timpler nå forsvunnet. Døde – ganske enkelt?

Forklaringen kommer etter konserten idag, når jeg prøver å få vite hva som egentlig foregår i Auditorio Alfredo Kraus disse dagene. Jo, det er et pilotprosjekt, en aksjon for å få tilbake den klassiske, akustiske guitaren som er i ferd med å forsvinne ut av spansk folkekultur. Flere musikkinstitusjoner er gått sammen om disse «guitarens dager» i Las Palmas. Auditorio Alfredo Kraus, det «superiore» musikkonservatoriet i Las Palmas, det profesjonelle konservatoriet, musikkskolene i Las Palmas, i Ingenio og i Teror. Profesjonelle, studenter, elever og lærere fyller orkesteret og deltar i midre grupper ned til solister.

Den som hørte Rolv Lislevand i Nidarosdomen på Barokkfest i februar, vet hvor mye musikk som kan komme ut av en guitar. Det er ikke lite!

Skal vi spå at dette pilotprosjektet med tiden vil gjøre Las Palmas til en renessanseby for den klassiske, akustiske guitaren – med en egen festival? Ja!

Las Palmas, 19.nov.2016

Dordi Skuggevik

For å vite hva jeg snakker om, reiste jeg ned til Rouen midt i oktober, for å se på situasjonen for det som blir omtalt som Olavskapellet i Rouenkatedralen. Siste embetsgjerning som nå – erkebiskop emeritus, Mgr. Descubes, utførte under sin avskjedsmesse 26.sept.2015, var å få domkirkearkitekten til å erklære at arbeidet med plasseringen av Olavsrelikvien var ferdigstilt, så langt som tid og økonomiske rammer tillot det, i en tid da erkebiskopen ville ferdigstille flere prosjekter før sin avgang.

På både søndre og nordre langvegg i katedralen finnes sidekapellene fra tiden før concelebreringen kom, da hver prest leste sine messer ved eget alter i disse sidekapellene. (Det gjøres fortsatt kl. 7 om morgenen i klosteret Fontgombault i Poitou.)Ved hvert alter i sidekapellene er det en nisje i veggen, som idag er tom. Olavsrelikvien er satt inn i denne nisjen i Sankt Severkapellet, som en finner til venstre når en kommer inn, det første kapellet på nordre langvegg etter at en passerer gjennom en stor tredør som vanligvis står åpen. I samarbeid med domkirkearkitekten er det lagt en rød fond i nisjen som bakgrunn for relikviariet, og det er innfelt glass foran. Under det hele er det lagt et gyllent metallfelt med følgende inskripsjon:

Relique de Saint Olav, Roi et Patron de la Norvège, offerte pour le millénaire de son baptême dans la cathédrale de Rouen. Octobre 2014.

 (= Relikvie av Sankt Olav, konge og vernehelgen for Norge, gitt ved 1000-årsjubileet for hans dåp i Rouenkatedralen. Oktober 2014.)

I dette kapellet har det stått en vikingskipsmodell, som fremdeles står der på et bord, og med en plakat ved siden av – som berømmer disse skipene, disse «havets korsarer» sin evne til å seile både på opprørt hav og på stille, grunne elver. Kristendommen kom dessuten til Norden med vikingskipene. Kapellet har skriftestol, men mangler alter og altertavle. Høyt oppe på sideveggene henger to gamle, mørke malerier med oppovervendte lamper under. Fondveggen i kapellet har fire – meget høye, eksepsjonelt flotte glassmalerier som overlevde de alliertes bombing. Den øverste delen fra 1200-tallet har denne fantastiske blåfargen som man ikke klarer å få til i vår tid, og som katedralen i Chartres er så berømt for. De forteller historien om Sankta Catarina av Siena, Sankt Nicholas og Sankt Sever. Sankt Sever var biskop av Ravenna, senere av Avranche i Normandie. Sever er et navn fra romertiden, som vi finner igjen i Siver, Sivert, Sjur, Sigurd. Han som bygde den første av de 30 Olavskirkene i England (York – 1050), het Seaward. På Nordmøre og oppover Helgelandskysten feires fremdeles «Sjursmøss» 23.desember – med sine gamle skikker, myter og tradisjoner, f.eks. – den som sover lengst i huset denne dagen må «raka porkå» = skrape busta av julegrisen som slaktes.

Det har allerede vært pilegrimer fra Norge her nede for å besøke Olavsrelikvien i «Olavskapellet». Undertegnede har dessuten skrevet til den nye erkebiskopen i Rouen, Mgr. Lebrun, og til Den nordiske bispekonferanse om å utvikle Rouen til ungdommenes valfartsted. – For her kom det en gang en ung mann som var i en dyp eksistensiell krise, og som opplevde et snupunkt hvor han fant en ny retning for livet sitt. Alle unge mennesker har sine kriser, om ikke av så store dimensjoner og med så store konsekvenser som Olav den Hellige, og som kanskje kunne oppleve at Rouen derfor kunne være et godt «tenkepunkt». Men da må dette kapellet få et alter, en altertavle og noen knelebenker.

Det ble en del samtaler, befaring av kapellet og idéutvekslinger. Jeg sa at siden jeg hadde skjøvet Olavs dåpsjubileum i 2014 i gang med det første brevet til erkebiskop Descubes i 2006, i forbindelse med konsert i Rouenkatedralen med Nidaros Domkor, en turné til alle de store «Fruene» i Paris, Chartres og Rouen, som daværende biskop av Nidaros, Finn Wagle, hadde erklært som opptakten til arbeidet med Olavs dåpsjubileum – så kjente jeg ansvaret for en etappe II: Utviklingen av Rouen som de unges valfartssted.

Samtalepartnere i Rouen var den nye erkebiskopens assistent/sekretær, den nye intendanten for katedralen og domprosten. De to første sang i hovedkoret i Olavsoratoriet-2014, og domprosten var kontaktperson for Olavsjubileet – med kirkene i Norge, kommuner og fylkeskommuner som ble implisert. Slik slapp en å begynne forfra. Disse tre vet veldig godt hva det dreier seg om. Intendanten, som er tidligere tysklektor fra gymnaset, før det gikk av moten også i franske gymnas å lære tysk, sa at hun hadde brukt Olavsoratoriet i sin undervisning, og selv om teksten er på nynorsk, så kunne hun fremdeles alt utenat, og kunne stilt opp neste dag på konsert, sa hun. Erkebiskopens assistent/sekretær var den som hadde instruert kammerkoret i Rouenkatedralen i nynorsk uttale, for han er faktisk godt skodd i norsk. Resultatet av samtaler og idéutvekslinger, som nå skal drøftes med erkebiskopen og domkirkearkitekten, er følgende:

• Vikingskipet henges opp midt i kapellet etter den norske tradisjonen med kirkeskip. Dette vil berge skipet fra mangehånde håndtering som kan skade det, samt gi mer plass på gulvet.
• En norsk ledende kunstner har donert altertavle: Olav den Helliges adorasjon av Den Hellige familie, som er malt over Olavs åpningssolo i Olavsoratoriet: Kven er du Herre?
• En institusjon har fått idéen introdusert – om de kan gi et enkelt alter av kleberstein, samme stein som er brukt i Nidarosdomen.
• Skal Sankt Severkapellet omdøpes til Olavskapellet, eller skal det fortsatt hete Sankt Severkapellet, men med et alter som kommer til å hete Olavsalteret?
• En plakett med orienterende tekst henges opp på smijernsporten foran kapellet.
• Idéen om å sette opp igjen oratoriet Olav den Helliges dåp, når Olavsalteret skal innvies, ble også luftet. Det var overraskende å møte den store begeistringen for dette verket – 2 år etter fremførelsen ved Olavsjubileet 2014. Gjenoppførelse blir i så fall Rouen-operaens oppgave.

Disse punktene blir nå å drøfte for dem som er implisert. Det vanskeligste i Frankrike er domkirkearkitekten, som har det statlige altomfattende ansvaret for katedralen. De store katedralene er kulturhistoriske monumenter som tilhører staten, og det er derfor en lang og komplisert prosess om en bare skal slå i en spiker.

Det ble i sin tid drøftet om Olavsrelikvien skulle plasseres i krypten, hvor minneplaten i kleberstein ble avduket 18.okt. 2014, eller om relikvien bør stå i et sidekapell oppe i kirkeskipet. Det ville vært logisk å plassere Olavsrelikvien i krypten der dåpen av Olav og hans store flokk menn foregikk, men den burde likevel plasseres oppe i kirkerommet, slik at folk og pilegrimer får lett adgang til den, kom man frem til. For å komme ned i krypten må en ha følge som låser opp og passer på folk, så de ikke forsvinner innover i alle rommene under katedralen.  En plassering der ville blitt for upraktisk og tungvint.

Flere tilfeldigheter og sammentreff dukket opp siste dagen: Det gamle mørke maleriet som fortsatt vil henge over en altertavle fra vår tid (hvis den blir akseptert) – viste seg å være Den hellige familie, når en fikk lyssatt det. Vis-à-vis viste det andre mørke maleriet seg å være La de små barn komme til meg. Med tanke på samtalene om å utvikle Rouen som ungdommens valfartssted, ble jo det litt av et «omen». Med Sankt Nicholas i glassmaleriene, i tillegg, vil kapellet bli så sterkt preget av julen, at det blir et «Julekapell», og det er ganske spesielt i sammenhengen, siden den første store kirkefesten Olav opplevde, nødvendigvis må ha vært julen. Da Pater Arnfinn Haram døde, bare en uke etter at han fikk spørsmålet om å skrive teksten til Olavsoratoriet, og undertegnede selv gikk i gang med teksten – i desperasjon, så er det nettopp Olavs frontkollisjon med Kristus i julefesten Olavsoratoriet åpner med. Slik var det veldig rart at dette sidekapellet plutselig fremstod som et kapell så preget av julen.

Da skal det bli spennende å høre hva de som har ansvaret i Rouen kommer frem til av løsninger. Men, det er ikke akkurat dette her man er mest opptatt av i Rouen for tiden. På søndag 16. oktober 2016, som er Olavs dåpsdag i kirkekalenderen, var det ikke Olav den Hellige domprosten talte om i sin preken, men om presten Jacques Hamel som ble myrdet på grusomste vis foran alteret ved morgenmessen i sin sognekirke, den 26. juli, bare 9 km fra Rouenkatedralen. Han avsluttet sin prestegjerning med martyriet her i Rouen. Olav den Hellige begynte sin vei mot martyriet her. Disse to polene vil være med på å gjøre Rouen som valfartssted for de unge til et sterkt navigasjonspunkt i livet.

«Men det er vi som skal ta imot dem,» sier erkebiskopens assistent/sekretær. Jeg ser at han synes det blir en stor oppgave. Jeg sier at pilegrimer også angår det verdslige samfunnet, ettersom de legger igjen penger både i hoteller, på restauranter, i butikker etc. og at det sekulære samfunnet alltid har tatt sin del av vertskapspliktene overfor pilegrimer. Jeg sier det samme til en dame i en sentral stilling på departementsnivå. «Det åpner et vindu for oss,» sier hun, «hvor vi i det sekulære samfunnet her i Frankrike kan arbeide sammen med kirken.» Jeg anbefalte dem å begynne forsiktig, f.eks. sette av en ende av skranken i turistkontoret som infopunkt for pilegrimer som kommer.

Hjemme snakker jeg med en av de aktive i norsk pilegrimsbevegelse, og som er en av redaktørene for bladet Pilegrim idag. Hun virker svært glad for forslagene som kan gi ungdommene – konfirmantgrupper, speidergrupper, skoleklasser – denne muligheten.

Den nordiske bispekonferanse fikk et langt brev om dette, som straks ble satt på deres agenda på møtet i Oslo før Pave-besøket. Når de får summet seg etter Pavens besøk, vil vi kanskje få høre hva de mener om dette, og hva de synes om en «Nordisk katolsk ungdomsdag» i Rouen, for å komme i gang med Rouen som et valfartssted for de unge. I Rouen trøstet jeg dem med at hvis det blir arrangert en «Nordisk katolsk ungdomsdag» – så kunne forskjellige grupper starte sin vandring mot Notre Dame de Rouen fra forskjellige steder, og møtes i dette store kirkerommet som endepunkt for vandringen. Slik ville ikke trykket mot selve byen og katedralen bli så stort.

Og – hvorfor ikke en «WORLD YOUTH DAY» i Rouen? sa jeg.

Vi får vente og se, hva de kommer ut med, både Bispekonferansen, og de som har utspillet i Notre Dame de Rouen. Normandie er i alle fall et egnet område for pilegrimsvandringer mot Olav den Helliges startpunkt. For unge mennesker ligger det nærmere å valfarte til der Olav tok en avgjørelse om hvilken retning livet skulle ta, enn å dra direkte til Stiklestad. Stiklestad ligger lenger framme i veien, for å si det sånn. I alle fall slik en pedagog ser det.

Uten Rouen – intet Stiklestad. Etter nå å ha gjenfunnet aksen Rouen – Stiklestad, må vi ikke miste den igjen, var vi enige om i Rouen. Da klokkespillet nylig var nede for restaurering, så vi jo at initiativet ikke er nytt, for der henger også Olavsklokken. Om initiativet til den kom fra Bjørnson eller fra ambassadør grev Wedel Jarlsberg, vites ikke. Og selv om Den norske kirke i utlandet avsakraliserte «Olavskapellet» – den gamle sjømannskirken i Rouen, rett før 1000-årsjubileet for Olavs dåp i byen – fjernet alteret, sendte orgelet til Torrevieja og gjorde kirkerommet om til et pulterkammer, så står det fremdeles der, drevet av rouenesiske ildsjeler, som fremdeles henter sjøfolk inn for hyggelige sammenkomster, og hvor de hadde sin egen feiring i oktober 2014. Men nå er relikvien fra Olav den Helliges skinneben i Oslo katolske domkirke, Sankt Olav, kommet på plass i dette sidekapellet inne i Notre Dame de Rouen, så Rouen er dermed svært forsterket i Olavskulten.

I Rouen, «de hundre kirketårns by» står det en «Nidarosdom» på hvert gatehjørne, omtrent. På alle koller – når en kjører gjennom landskapet i Normandie, ligger det en katedral, og rett som det er, kjører en forbi disse enormt høye steinkorsene fra gammel tid.  I l’Abbaye de Lucerne, inne på land ved Mont Saint Michel, har man feiret Olsòk-messe i vel 40 år. Ett av Normandies to offisielle bannere, er Olavsbanneret: Rødt med gult kors, og rødt kors inne i det gule korset. Det ble flagget foran Lund domkyrka ved Pavens ankomst, for det er også Skånes flagg.

I dette gamle normanniske landskapet hvor det moderne Norge ble født i 1014, der kan nordiske unge pilegrimer oppleve et annet landskap enn de er vant til på sin vandring, om det er i epleblomstringen, eller det er i eplehøsten. Normandie fremstår som et særegent TERRA SANTA. Å planlegge pilegrimsruter her må rett og slett bli en storartet oppgave!

*****************************************************************************

Se ellers flere innslag fra turen til Rouen på denne bloggen: www.dordis.no

Olavsoratoriet ligger nå ute på internet: http://goo.gl/DHUjyG

Denne artikkelen er skrevet på oppfordring av pater Olav Müller (92) for å sendes til St.Olav katolske kirkeblad, hvor den nå er sendt, samt til Den nordiske bispekonferanse, til samtalepartnerne i Rouen og til en av redaktørene av Pilegrim idag.

Glærum, november 2016.

Dordi Skuggevik