Forfatter: dordis

Erdogan er en farlig og uberegnelig fyr.

Tidligere i historien tok tyrkiske inntrengere Lilleasia fra grekerne, og deres turistguider fremstiller idag greske kulturminner som om de var reist av tyrkere.

I 1958 ble de greske boligområdene i Konstantinopel (Jeg vil ikke bruke det tyrkiske navnet Istanbul!) – raidet av tyrkere, og grekerne flyktet i tusener hals over hode i bare skjorta. Jeg spiste frokost på samme bord som 2 søstre som opplevde dette – på hotellet i Molyvos på Lesvos, for en del år siden. De fortalte om dette. Jeg hadde aldri hørt om dette før.

Samtidig raidet tyrkerne det ortodokse «Vatikanet» i Konstantinopel, fortalte søstrene, og uerstattelige kunstskatter ble destruert. Også ukjent for meg til da.

Ekkoet fra denne raidingen slår inn når Erdogan gjenåpner Hagia Sophia som moské i Konstantinopel – denne store kristne katedralen, som ble omgjort til moské, deretter til museum, og nå igjen til moské – på Erdogans iniativ (eller konens…).

For ikke så lenge siden raslet Erdogan med ideer om å ta greske øyer, og det tror jeg vi skal ta alvorlig.

Erdogan har kjøpt våpen i Russland, selv om Tyrkia er medlem av Nato, og nå er Erdogan i Moskva og bestiller et russisk atomkraftverk oppført i Tyrkia.

Hvordan kan NATO godta denne mannens oppførsel?

Jeg liker tyrkiske mennesker. De har et vidunderlig kjøkken som er far til det italienske, som igjen er far til det franske kjøkken. Jeg hadde en fantastisk venninne fra Tyrkia da jeg bodde på Moholt studentby i Trondheim 1977-79, og jeg hadde en fantastisk tyrkisk, kvinnelig guide i vestre Tyrkia i 2013.

Men, så stod den nye tyrkiske leder Erdogan fram, og ved siden stod hans bistre kone i trang, tettsittende hijab. Det ble klart at bak Erdogan står en mektig kvinne som bekjenner seg bestemt til Islam. – Takk skjebne, tenkte jeg – nå blir Atatyrks modernisering av Tyrkia reversert, og det blir den.

Dessverre er det 51 % som er tilhengere av Erdogan, og det er strenge Islam-tilhengere fra innlandet i Tyrkia som utgjør de 51 %.

Så hvordan klarer NATO å leve med denne uberegnelige Erdogan og hans kvinnelige bakspiller i hijab?

Trolig mener NATO-ledelsen de har mere kontroll på Erdogan innenfor NATO enn utenfor.

Vi må ikke glemme at Tyrkia invaderte nordre del av Cypros, og at de står der enda. Og – vil Erdogan plutselig en dag slå til og okkupere mer av det greske området? Det tror jeg, dessverre.

Glærum, 18.sept. – 2022.

Dordi Skuggevik

Bildet av en trist, presset og slagen Møre-bispinne Midttømme i avisen Driva idag, følges av en tekst som melder at biskopen nå aksepterer likekjønnet ekteskap i sin eks-statskirke.

Ja, biskopen har skiftet syn, men har Gud? Har den norske eks-statskirken klippet skapelsesberetningen ut av Bibelen?

Ekteskapet er ikke for alle.

New York maraton er ikke for alle. Er du født uten et bein, melder du deg ikke på New York maraton.

Er du født blind, velger du ikke å bli kunstmaler for å livnære deg.

Er du født uten sangstemme, blir du ikke operasanger.

Den norske eks-statskirken skapes nå om til kirke i menneskenes billede, av menneskene. I sitt billede skaper menneskene «kirke med liten k i ubunden form» – for å sitere vår nye katolske biskop i Trondheim, Erik Varden.

Kirken «med stor K i bunden form» og Gud-gitt, er avskaffet i DNLK, og det tidligere norske kirkefolket forholder seg ikke lenger til Ham der oppe og oss her nede, i den gamle vertikale aksen mellom Gud og menneskene, for igjen å sitere biskop Varden. (NB: biskop Varden har snakket om «kirke(n)» og horisontalitet versus vertikalitet i en annen sammenheng en jeg bruker det her.

Nei, i den nye norske kirken, forholder man seg horisontalt til hverandre, Guds tale og meninger er erstattet av flertallsvedtak, Gud er avsatt, og det som ikke passer med det i Bibelen, klippes ut av Bibelen og kastes i papirkurven.

Men: «Gud er ingen demokrat,» sa Pater Olav Müller.

Jeg synes virkelig synd på biskop Ingeborg Midttømme, en av de siste to biskoper i DNLK som inntil nå forfektet Guds ord med respekt for hans autoritet.

Glærum, 16.sept. – 2022

Dordi Skuggevik

Selv om politikerne bestemmer at kvinner skal kunne gi bort eggene sine for implantering i fremmed livmor, og St.Olav hispital i Trondheim igjen går i bresjen for naturstridig barneproduksjon, bør kvinner lytte til egen fornuft og egne morsintinkter og nekte å gi bort barnet sitt i form av ubefruktet egg – som i tillegg skal få en ukjent far i laboratoriet.

Mange menn har til alle tider sådd sin sæd for vær og vind, og har lenge solgt sin sæd som skal bli til planlagt farløse barn, men kvinner har ikke tidligere kunnet selge sine egg for å skape planlagt morløse barn.

St.Olav hospital bør ta tilbake sitt gamle navn: Regionsykehuset i Trondheim, og ikke skjende Olav den Hellige med å smykke seg med hans navn, for om 2 år, i 2024 feires 1000-årsjubileet for Norges første grunnlov, Kristenretten, der Olav den Hellige forbød familier å sette uønskede barn ut i villmarken for å dø.

Og hva er abort? Hva er planlagt farløse og morløse barn i fremmed livmor? Jo, det er et alvorlig brudd på Naturretten og på blykjølen i vår grunnlov av idag: Kristenretten av 1024.

Det er dessuten brudd på FN’s barnekonvensjon som slår fast at et barn har rett til kjenne sine foreldre og å vokse opp sammen med dem.

Norske politikere bør ta frem kompasset sitt.

Glærum, 15. Sept. – 2022.

Dordi Skuggevik

I Driva 2.september, står det igjen folk og uttaler seg om Todalsbrua, som om tiden ikke eksisterer. De liksom sviver rundt uten mål og me’ og drømmen om brua henger der framme et sted. De ber liksom om forlatelse for alle ting, står med lua i handa og nede ved døra og ber om almisser, liksom, og har enda ikke oppdaget at Todalsbrua er nøkkelen til effektiv kommunikasjon for et langt større område enn lokaltrafikken Surnadal – Sunndalsøra. Det er til å bli gal av!

Flere var tilstede da stortingsmann Frank Sve var her for en tid tilbake, og han sa følgende et par ganger: – Den dagen pengene er klare, må prosjektet være klart så spaden kan stikkes i jorda!

Er spaden klar til å stikkes i jorda nå da? Nå når Nordøyvegen er åpnet og Todalsbrua står for tur? Nei – spaden er ikke klar til det – for folket innpå her som liksom skal få dette til, de bare roter rundt: Istedet for å holde på planene og kjøre dem igjennom – begynner de nå å rote med tunell. (Jeg får behov for å gå ut på balkongen og gryle mot nattemørket!)

Og hva gjør Fylket? Gjør de noen ting? Dette er en FYLKESVEI!!!

Det ser ikke ut til at disse søvngjengerne i styre og utvalg for Todalsbrua fikk med seg hva Sve sa om penger og spade. Få i vår del av landet vet mer om veiutbygging enn Frank Sve. Han er fremdeles medlem av samferdselskommiteen i Møre og Romsdal, selv om han sitter på Stortinget, og der sitter han som nestformann i den nasjonale samferdselskommiteen. Når han sier noe, bør søvngjengerne på indre Nordmøre åpne ører og øyne, og de må bruke Sve! Og de må sparke inn dørene på Fylkeshuset!

Det kommer til å bli sunnmøringene som driver fram Todalsbrua, fordi de vet at Todalsbrua er nøkkelen til den indre snarveien Ålesund – Trondheim – uten høgdedrag. Det sa et par sunnmørske fylkespolitikere på et av møtene på Skei. Da jeg sa til dem, at Todalsbrua er nøkkelen til den indre snarveien Ålesund – Trondheim uten høgdedrag – sa de, med ettertykk: – Det vet vi vi!

Men, de lokale folkene her på indre Nordmøre klarer ikke å se dette poenget! Nei-nei, det dreier seg om å krysse fjorden mellom Surnadal og Sunndal. Det ser ut til å være hele deres verden. De klarer ikke å se sammenhenger i et større bilde!

Jeg traff for ikke så lenge siden en ung ivrig sunnmørspolitiker. Der fikk jeg orientering om alle prosjektene sunnmøringene nå har på søre Sunnmøre… Det er ikke få prosjekter de har på gang, bl.a. må de få oppgradert tunellsystemet fra Stryn og over til Østlandet gjennom Ottadalen – med tilkjøring. Så – hvis ikke den treige Todalsbrugjengen klarer å få spaden klar til pengene kommer – da går pengene til søre Sunnmøre, fordi sunnmøringene forstår hva som foregår.

Så bakpå som daglig leder Trond Skogseth og styreleder Lars Inge Kvande er i Driva idag, er det lite håp for at det noen gang blir Todalsbru – for folk på Fylkeshuset sitter og sover. Det er ikke mye liv i gjengen utpå Molde, hverken i byråkratene eller i politikerne. Vi får sette vår lit til sunnmøringene, som vil ha Todalsbru for å komme fort og effektivt til sine markeder nord for Dovre. Heia Sunnmøre!

Glærum 2.september – 2022.

Dordi Skuggevik

Charles-Marie Widor: Orgelsymfoni nr.10 Op. 73

Louis Vierne : Orgelsymfoni nr.6 Op.59

Tror aldri jeg har hatt en så ekstatisk konsertopplevelse med en så konstant bakoversveis! Selv bilen gikk som et lyn hjem til Nordmøre etterpå, og knerta ei rype som kom inn for landing fra høyre rett før Rindalsskogen! Men så er nå bilen fransk også da!

Erling With Aasgård satte et musikalsk punktum for sitt år som konstituert domorganist – som få gjør ham etter, om noen – her i landet. Han har fylt permisjonsåret til domorganist Draagen, som utvandret til Michaeliskirken i Hamburg – på en imponerende måte. Jeg har fulgt med på hva han har spilt på  Nidarosdomens orgler – siden en tid, og vært tilstede på noen av hans orgelmeditasjoner på lørdager. Få, om noen, er i stand til å fremføre et så variert og et så krevende repertoar over så kort tid.

Vi har måttet reise til Frankrike for å oppleve titanene i den franske orgelverden, for her i landet har vi hverken rommene, orglene eller organistene som kan løfte den store franske, symfoniske orgelmusikken ut av notene og ut i rommet.

Personlig har jeg aldri opplevd de store franske orgelsymfoniene «live» der Widor (1844 – 1937) og Vierne (1870 – 1937) er de store som oppsummerer sin generasjon og legger ut det videre løpet for de neste – der Messiaen blir 1900-tallets største, ansett av den katolske kirken som mystiker.

Aasgård har arbeidet intenst med Nidarosdomens orgler dette året, og denne lørdagen fikk det restaurerte Steinmeyerorgelet fra 1930 vise seg i all sin glans og prakt og velde. Utrolig hvor stor musikalsk skjønnhet dette orgelet er istand til å gi, og med dette repertoaret! Vidunderlige registreringer! Uventede og overraskende klangopplevelser og stor klarhet i linjer og rytmikk. Musikken fikk slik en form og vitalitet som jeg tror ville vekke oppsikt i hjemlandet til komponistene.

Det som imponerte meg mest, er at en organist som er utdannet i Norge, Tyskland og Holland, er i de grader i stand til å komme inn under huden på denne franske musikken., men samtidig gi det galliske noe av den germanske trøkken. Aasgård bør ta med dette repertoaret til Frankrike. Jeg tror han vil vekke oppsikt.

Jeg hørte følgende setning fra Aasgård til musikkolleger etterpå: «Ja, der gikk akkordskiftene så fort at det gjaldt å treffe rett tempo med én gang.» Ja, nettopp! Det var det han traff med hele tiden!

BRAVO!

Aasgård går nå tilbake til sine tidligere engasjemanger som kantor i Kolstad kirke og universitetslektor ved Musikkonservatoriet NTNU hvor han underviser i kirkemusikkfag og orgelspill. Heldigvis vil han som konserterende freelancer også dukke opp igjen ved orglene i Nidarosdomen!

Til slutt vil jeg nevne programmet som ble utdelt, for det er sjelden å få et program som er så velskrevet og informativt, og folk leste det grundig mens de ventet på musikken. Takk!

PS:Jeg var imponert over Aasgårds unge, kvinnelige student, som stod oppreist i 5 kvarter ved siden av ham og bladde for ham, og det uten å besvime!

Glærum, 27.august – 2022.

Dordi Skuggevik

Alle vet at sykehusene i Molde og Kristiansund snart skal fusjoneres og flyttes til det nye sykehuset.

Det gjelder flere avdelinger ved de to sykehusene som skal slås sammen. Det gjelder da å ruste opp felles avdelinger slik at de er klare for overflytting, også den framtidige fødeavdelingen.

Hvem vil derfor søke stilling nå ved fødeavdelingen i Kristiansund, flytte familien sin, skaffe seg nytt bosted i Kristiansund, når de ved overflytting til det nye sykehuset vil bli overflødige og må flytte igjen?

I politisk kvarter idag, ble ikke dette selvsagte punktet i saken berørt i det heletatt, enda det er kjernen i saken – og det må kristiansunderne erkjenne.

Dagdrømmer i Kristiansund om å beholde et minisykehus for seg selv, en times kjøring fra det nye sykehuset, er helt på jordet og helt patetisk og mangler enhver realitetssans, spesielt økonomisk sett, men så har jo kristiansundere alltid vært et folk av drømmere i festmodus – avhengig av sildeinnsigets ankomst, oppkomst og størrelse.

KOM DERE NED PÅ JORDA DER UTE!

Glærum, 25.august – 2022.

Dordi Skuggevik

Kommende lørdag, 27.august kl.18, spiller konstituert domorganist i Nidarosdomen, Erling With Aasgård, to kolossale franske orgelsymfonier på Steinmeyerorgelet: Charles-Marie Widor: 10ième. Symphonie Romane Op.73 og Louis Vierne: 6ième.Symphonie pour grand orgue, Op.59 Tittelen på konserten er: «Orgelet som orkester».

Det er sjelden at to slike store orgelsymfonier spilles på samme konsert, og Aasgård gjennomfører det uten pause imellom. Konserten varer i 70 minutter. Det er gratis adgang, med kollekt/vips ved utgangen. Siden tiden som konstituert domorganist avsluttes 1.september, ser vi at dette er på en måte hans punktum for denne fasen i karrieren. Han sa selv til meg at det har vært en berikende tid, ettersom han har kunnet arbeide så mye over en lang periode med orglene i Domen.

20.juni hadde Aasgård en stor konsert i Hamburg, i St.Michael-kirken, hvor tidligere domorganist i Nidarosdomen, Magne Draagen, nå er tilsatt. Konserten innledet en 3-ukers dannelsesreise for Aasgårds datter m/far til: Leipzig, Dresden, Praha, Krakow, Budapest, Wien og München… (Heldig datter!)

Jeg reiser 1. lørdag hver måned til en miniretrett i Birgittaklosteret i Trondheim. Den begynner kl.16, og da har jeg startet så tidlig hjemmefra at jeg har fått med meg Aasgårds ogelmeditasjoner kl. 13.30 i Nidarosdomen. Det har vært stort oppmøte av et stille og beveget publikum. Han har spilt et utrolig stort og krevende repertoar over kort tid, på begge orglene. Og han gjør det liksom så uanstrengt og uten store fakter. Imponerende. Han sier selv at det har vært et intenst jobbår i Domen. – Nå blir det undervisning på Konservatoriet og øving, sier han. Han kan umulig trenge særlig øving, når man ser på hvor mange store verker han har levert på utrolig kort tid i Nidarosdomen. Tror ikke noen organist i Norge kan gjøre ham det etter.

Sangkor, bygdekvinnelag o.l. bør leie seg en buss og gasse opp til Nidarosdomen på lørdag. Det vil bli et minne for livet!

Glærum, 22.aug. – 2022.

Dordi Skuggevik

Olavsflagget er satt opp her i dag, 3.august, fordi det er «Vesle-Olsòk», eller Olavsmesse, også kalt «Translatio Olavi» – til minne om Olav Haraldson den Helliges helgenkåring og skrinlegging, der han ble tatt opp av sandbanken ved Nidelva, ble helgenkåret og skrinlagt på alteret i Klemenskirken – med senere overføring til høyalteret i Kristkirken (Nidarosdomen). Skrinleggingen skjedde 1 år og 5 dager etter at Olav falt på Stiklestad.

Olavsflagget, rødt med gult kors, er både landsdelsflagget for Skåne og en av de to standardene for Normandie, hvor Olav fikk sin utdannelse og ble døpt, sammen med sin store flokk nordmenn.

Det har ikke vært så greit å bruke Olavsflagget etter okkupasjonen under 2.verdenskrig, fordi Olavsflagget ble brukt av Nasjonal Samling under deres oppmarsjer. Men, vi må se dette ut fra deres samtidige situasjon:

I 1933 tok Stalin alt kornet fra ukrainerne og drepte bøndene (kulakkene) og skapte dermed en fryktelig sultkatastrofe. Da ble Nasjonal Samling stiftet i Norge.

Et stort 10-år tidligere oppstod det også en stor sultkatastrofe i Ukraina i kjølvannet av de harde kampene under Bolsjevikenes kommunistiske revolusjon. Folkeforbundets redningsaksjon ble ledet av Nansen og arbeidet utført av Vidkun Quisling.

Bolsjevikene var antikristne ateister med et program som gikk ut på også å utrydde Kirken og Kristendommen.

Med utgangspunkt i Bondebevegelsen i Norge, og med frykten for sovjetisk invasjon og frykten for det revolusjonære programmet til datidens Moskva-tro norske arbeiderparti, var det den gang en logisk handling for Nasjonal Samling å foreta en oppmarsj med Olavsflagget på Stiklestad og sverge troskap mot Norges evige konge med å ville forsvare Kristendommen mot Antikrist i Sovjet.

Flere tusen nordmenn meldte seg frivillig til Østfronten for å stoppe Bolsjevikenes Sovjet fra å ekspandere vestover.

Tolkningen i ettertid av denne oppmarsjen på Stiklestad, har i ettertid gjort det problematisk å bruke Olavsflagget, men det bør det ikke være, når en ser historien ut fra samtiden hvor dette foregikk.

Så, derfor: Bruk trøstig Olavsflagget både 29.juli og 3.august, for Olav ofret livet for at Norge skulle forlate fortiden og gå inn i en fremtid som en moderne stat, som en del av resten av verden!

Han leve!

Glærum, 3.august – 2022.

Dordi Skuggevik

Klassesangen er det slutt på i norsk skole, blir det rapportert.

I Tyskland er det også slutt på sang i skolene, forteller Ulla fra Dresden som har hytte på Hamnes.

Hva er skjedd?

Jeg har lagt ut/delt på Facebook, opptak fra konferansen for Europas kirkelige barnekor som nå foregår i Firenze. De er sendt av Guillaume Antoine som nå er leder for de kirkelige barnekorene i Frankrike – Les petits chanteurs.

Guillaume er prest i Normandie, i kirken hvor man i flere 10-år har feiret Olsòk – Olav den Hellige. Han har også et gregoriansk mannskor som alle deltok i fremførelsen av det nye oratoriet «Olav den Helliges dåp» i Olavs dåpskirke – Notre Dame de Rouen 15.10.2014. Guillaume var også selv med under fremførelsene både i Stavanger konserthus og i Sainte Clotilde de Paris.

Så, hvorfor synger ikke lærere med klassene sine lenger? Er det fordi den flotteste sangen har oppstått innen kirkemusikken, og at «noen» – en bøyg, uten navn og ansikt, har «bestemt» at alt det lukter kirke og kristendom av, skal bort, vekk, viskes ut?

Det vakreste vi har av all kunst er oppstått i punktet der mennesket spør seg selv: Hvem er jeg? Hvor kommer jeg fra? Hvor går jeg? Altså: i punktet der mennesket står med sine eksistensielle spørsmål foran sitt opphav: Gud.

Jeg har hatt fantastiske klassekor, som jeg aldri glemmer.

Et klassekor utgjorde barnekoret i Benjamin Brittens «St.Nicholas», eneste fremføring på originalspråket engelsk i Norge.

Klasser jeg har hatt, har sunget i York minster, i Olavskirken i York bygget i 1050, foran sengen til en svært handicappet jente i York, på soverommet til en av prestene i York minster, i Stortinget, i Oslo Domkirke, på gaten i Oslo en sommerkveld på vei hjem til herberget fra Operaen, der de sang to sanger på jiddish, østjødenes språk, fordi han vi kjøpte pizza av til kveldsmat, var fra Israel – og kl.9 en morgen for Arne Norheim i Grotten i Oslo, og på bussen hjem over Kvikne, Bjørnsons fødested – sang de hele Bjørnsonrepertoaret sitt.

Norheim ville bruke den gregorianske Olavssekvensen i åpningsmusikken i Lillehammer-OL, og ringte hit for å få vite på hvilken tone den begynner. Jeg sa at vi skulle på skoletur til Oslo, og kunne komme innom og avsynge den for ham: Lux Illuxit Lætabunda – Et gledens lys brøt frem. Norheim talte til oss om livet, døden og evigheten og tok oss med inn i rommet der Wergeland lå for døden.

En jente i klassen vant plakatkonkurransen da Narvesen feiret et stort jubileum, og pengene var et utviklingsstipend til klassen Det gikk til Oslotur.

Klassen min sang Olavssekvensen også da vi la ned blomster ved markeringssteinen i Stamford Bridge, der Harald Hardråde falt i 1066. En av mødrene kikket over skulderen til datteren og ned i notene. «Er det ikke vanskelig å synge etter slike noter?» spurte hun. «Næh!» var svaret. (De sang etter kvadratnotasjon.)

Klassen min sang også eksempler på universitetet på Dragvoll da gjesteforsker Giedrius Gapšys fra Vilnius/Paris holdt en forelesning.

Forrige jul la rektor ved barneskolen her i Surnadal ned forbud mot å synge «Deilig er jorden» på skolens juleavslutning…. Skal vi le? Skal vi gråte? Skal vi bli sinte? Skal vi danne et stort kjede rundt skolen og synge «Deilig er jorden» av full hals?

Nei, alle bøyde hodet og fant seg i denne totalitære ordren fra en av alle de små selvbestaltede napoleoner som nå sitter ved sitt skrivebord og klipper over vår lange livslinje opp gjennom hundreårene.

Når begynte dette? Hvor fører det hen?

Her i bygda rev de et hus på barneskolen fra 1956 – som inneholdt musikkrom, tegnesal, tekstilformingssal, sløydsal med keramikkrom og metallsløydrom. Sett utenfra ser det ikke ut til at den nye skolen inneholder noe rom for å utøve noe kunstnerisk uttrykk.

Finn ut hvem disse bøygene er, som klipper av ankerkjettingen vår. Jag dem ut av kontorene deres og langt opp i skogen! – Så kan vi synge igjen!

Glærum, 16.juli – 2022.

Dordi Skuggevik

20Eldbjørg Flatekval, Peder Aresvik og 18 andre9 kommentarerLikerKommenterDel

9 kommentarer

Vis 6 tidligere kommentarerMest relevante

• Aktiv
  

Kirkehistoriker og forsker – 1.amanuensis ved institutt for humanistiske fag/samfunnsfag – Høgskolen i Innlandet (lærerskolen på Hamar), Eivor Andersen Oftestad, er en samfunnskommentator som har steget opp og vist seg i medialandskapet i det siste.

Jeg har nettopp avsluttet lesningen av hennes bok «Røtter – tekster om kultur og motkultur» – utgitt av St.Olav Forlag, Oslo 2021. Dette er innlegg hun har hatt som spaltist i Morgenbladet (1), Vårt land (2), Klassekampen (9) og Dag og Tid (15) (oversatt fra nynorsk) – tilsammen 27 kortfattede spalteinnlegg – gjennomgått og revidert av henne selv for bokutgivelse i 2021, sannsynligvis nært ledsaget av redaktør Kristine Dingstad.

Anbefalt dosering: 1 tekst pr. dag – fordi hun kommenterer alvorlige, kompliserte – men: temaer som angår oss alle, nesten daglig, som vi kanskje ikke har sett relevansen av, eller ikke har oppdaget i vårt daglige liv – og som man må gi tid til å synke, og ta seg tid til å tenke over. Selv må jeg tilstå at jeg har slukt flere pr. dag, som regel om kvelden, og det har gått ut over nattesøvnen.

Eivor Andersen Oftestad, 50 år, oppvokst «i» Petter Dass sin kirke i Alstadhaug på Helgeland, hvor faren var prest – er gift med Torvild Oftestad, sønn av prof. em. Bernt Torvild Oftestad, professor ved Menighetsfakultetet i sin tid, teolog, professor i europeisk kulturhistorie, med vekt på kirkehistorie – og som stod for en av de mer spektakulære konversjonene til Den katolske kirke. Slik har hun hatt både en far og en svigerfar som må ha levert krevende tankegods til hennes liv med dem.

Hun bruker i sitt apropos /forord – et sitat fra 1500-tallet (!), Anders Sørensen Vedel (1542 – 1616): «Å leve i tiden uten å kjenne tiden er som ikke å være til.» Med så mye kirkehistorie tilstede i familien, er det godt hun har fire tenåringer i huset og sine studenter i lærerutdanningen til å holde seg fast i nåtiden.

Boken hennes har to deler, som følger forordet og innledningen: Om historie og religion – Om menneskets verdi.

Det er når jeg leser den siste delen av boken at jeg virkelig forstår at jeg ‘lever i min tid uten å kjenne den’. Hvor mange av oss har fulgt med på den rasende utviklingen i det synet vi idag har på menneskets verdi, og hvor det har bragt oss og vår samfunnspraksis? Og visste du at historieundervisningen i skolen er totalt endret?

Disse spaltist-tekstene er korte, og kan leses fort, men det blir til at man stadig går tilbake i teksten for å ta inn det hun sier. Jeg lurte etter noen tekster på : Hvorfor får jeg ikke tak i det hun sier? Etterhvert forstår jeg at hennes teknikk er å vise oss landskapet, men uten å vise oss veiene inn i landskapet: hun legger frem tildragelsene uten å konkludere for oss. Det er opp til oss å gjøre oss opp en mening, og spørre oss selv om hva dette er, og hvilket ståsted vi skal innta. Det er en pedagogikk som krever mye av leseren.

Først dukket hennes svigerfar opp på min Facebookside, så dukket hun opp. Jeg la inn en kommentar på noe, som jeg ikke lenger husker hva var. Den forsvant – og jeg etterlyste den. Hadde jeg glemt å trykke på publiseringspilen? Nei, hun hadde sensurert den, fjernet den…! Jeg ble så sjokkert over at en person på hennes nivå driver «no-platforming» at jeg blokkerte henne. Ingen skal nekte meg det frie ord! Basta! Jeg ble ikke bare sjokkert, jeg ble rasende!

Jeg lurte veldig på hvorfor hun gjorde det, for jeg hadde jo ikke vært ufin. Jeg syntes jo jeg holdt meg på et akseptabelt nivå. Var det kulturgapet mellom oss nord for Dovre og østlendingene hun har vent seg til å leve med? Var det ønsket om en pyntelig FB-side – holde styr på diskusjonstråden så den ikke tok av i ikke-ønskete retninger? Tanken på karrièren?

Da jeg idag leste ferdig boken, åpnet jeg blokkeringen av henne igjen, fordi jeg forstår at hun er ikke til å komme forbi for oss. Hun løfter frem og viser oss landskapet i vår tid som vi er nødt til å forholde oss til, men gir oss ikke konklusjonene. Hun gir oss kunnskapen, og lar oss selv konkludere. Takk.

Du kan møte opp i St.Olav katolske domkirke i Trondheim 29.juli – Olsòk, og høre hennes foredrag der kl.12. Temaet har jeg ikke sett bekjentgjort.

Glærum, 14.juli – 2022.

Dordi Skuggevik