Måned: desember 2020

Folk som har lest om den strabasiøse reisen nedover til Las Palmas via Amsterdam og Madrid, spør hvordan det gikk hjem igjen. Jeg slapp i alle fall strevet i Madrid: – det var rett opp til Amsterdam, overnatting på samme hotell, og derfra opp til Værnes – med litt gjenvordigheter her og der. Turen som tar 6 timer med det vanlige direkteflyet, tok – som nedover: 24 timer fra flyplass til flyplass.

Både reisen nedover til Las Palmas 14/15 november, og reisen hjem igjen 16/17 desember måtte forberedes nøye – med innhenting av kunnskap om den aktuelle situasjon, og de stadig endrede bestemmelsene på tallrike ad hoc-møter, spesielt i alle instanser her i Norge.

Jeg fulgte med på EU’s orienteringer, og især kartet med fargekodene. Der var  Fastlands-Spania og Balearene røde hele tiden, mens Canariøyene var gule hele tiden, også den dagen jeg forlot Las Palmas, men Norge ville ikke akseptere at Canariøyene er en egen provins. Norge slo det hele sammen og kalte alt for SPANIA!!!  De mente dermed at alt var rødt – også Canariøyene.

FHI skrev på sin hjemmeside: «Gul farge = økt risiko, karantene ikke påkrevet ved innreise til Norge.»Opplysningen var datert for uke 49/50. Altså: Hadde Norge akseptert realitetene med at Canariøyene var gule – så skulle ikke jeg hatt noen karantene ved hjemkomst!

Da jeg stod opp om morgenen på Schiphol, sjekket jeg kartet igjen. Da var Canariøyene blitt røde. Straks etter hjemkomst ringte jeg en langtidsboene i Arguineguin, som arbeider på Sjømannskirken. – Nei, sa han, Gran Canaria er fremdeles gul, men Tenerife er blitt rød. Tenerife har hele tiden hatt problemer med å kontrollere smitten. Konklusjon: Ingen karantene.

Det var bare vårt fly som ble ekspedert ut fra Las Palmas til utlandet denne ettermiddagen, halvt fly – til Amsterdam. Men køen stod bom stille. Jeg pleier å sette meg på en benk og vente til slutt, for kroppen min orker ikke å stå rett opp og ned lenger et noen minutter. Til slutt gikk jeg frem til skranken og spurte med høy stemme om vi kunne få noe informasjon. Ingen ting skjedde. Jeg gjorde det en gang til, og begynte å bli «bikkja i bakken», mens resten av køen stod som en rad dødsdømte uten å fortrekke en mine.

Det viste seg at Holland uventet hadde krevd at vi alle skulle fylle ut et skjema om vår helsetilstand ved ombordstigningen, og i stedet for at de delte ut skjemaene nedover køen, slik at vi kunne bruke ventetiden på utfyllingen, la de to damene i disken frem skjemaene når folk kom frem til disken deres. Ouff!

Det ble ingen cappucino før ombordstigning. Jeg fikk ikke kjøpt mine vanlige to  store, hvite, deilige fløteoster av ku- og geitemelk i den canariske matbutikken før ombordstigning – alt var nedstengt inne i avgangshallen. Jeg kom ombord i flyet 7 minutter før take-off.

Innover de store hallene på Schiphol i 22.30-tiden var det tomt, tomt og tomt. Rent ut sagt uhyggelig.  Jeg var usikker på hvor jeg skulle finne igjen hotellet fra nedreisen. En eldre herre med vasketralle kom imot meg, og pekte i rett retning – og i den indre passkontrollen var jeg alene – og fikk gå rett igjennom diplomatslusen.

Neste morgen var det vanlig «hustle & bustle» på Schiphol, men i 12-tiden begynte det å bli veldig merkelig: – butikkene begynte å pakke sammen, først blomsterbutikken, så ostebutikken jeg var inni. Der var det 2 for 1 og 1 attpå, men på kassalappen så jeg at jeg hadde betalt for alle ting… Alle så helt kræsja ut. Jeg spurte hva som skjedde, og alle fortalte at de nå pakket ned alt og fikk ikke åpne igjen før medio januar. Da forstod jeg at kompisen i Kristiansund, som dagen før hadde vært inne på hjemmesiden til Schiphol, hadde rapportert om nedstengning av flyplassen. Jeg skyndte meg inn på siste åpne restauranten og fikk meg en skikkelig middag – selv om jeg hadde ørten matpakker i bagen.

Nå begynte jeg å uroe meg for at det kanskje ikke gikk noe fly til Trondheim denne ettermiddagen, men det gjorde det – og det gikk fort & skart: Flyet kortet inn den 2-timers turen til Værnes med 25 minutter ved å legge seg i en jetstrøm – og foretok en landing på Værnes som det stod respekt av etter at landvinden hadde kastet flyet hit og dit innover Trondheimsfjorden. Jeg brukte opp hele helgenrekken i Litaniet og repetitivt Ora pro nobis – og sa bare Oh God! Oh God! innover siste del av Strindfjorden. Men, ned kom vi – med toppen opp og hjula ned! By The Grace f God!

Jeg hadde før hjemreisen bestilt taxi fra Surnadal som skulle hente meg på Værnes. Min julegave til meg selv, for å unngå smittepølen Trondheim, og for å  unngå 3 timers venting på Mørebussen på stasjonen i Trondheim. Dessuten stopper det ikke lenger flybuss på stasjonen i Trondheim (!!!) – så det ville bli en oddysée å ta seg frem fra et flybuss-stoppested oppe i byen – og buksere bagasjen fra der-oppe-i-byen-et-sted og ned til stasjonen = taxi Værnes – Surnadal måtte bli løsningen. Taxi-sjåføren hadde klarert turen med Surnadal kommune, og vi brukte begge maske. På trappen hadde en snill person i familien satt melk, juice og egg til frokosten neste dag.

Jeg hadde også før hjemreisen bestilt Covid-test neste morgen kl.10.30. Jeg møtte opp der, og leverte et brev til «Corona-legen» i Surnadal, vedrørende mine opplysninger om karantene – ikke karantene, i forhold til mine opplysninger fra EU og FHI. Negativ test – opplyste helsenorge.no neste dag (lørdag).

Det neste som skjedde, da jeg hadde tatt testen, var at telefonen ringte da jeg svingte inn foran REMA 1000 for å kjøpe mat. (Jeg brukte maske hele tiden.) Jeg kunne ikke ta telefonen straks i bilen, men ringte opp igjen da jeg hadde parkert. Det var en opphisset damestemme som sa at de kunne ikke ta imot brevet på legesenteret, for konvolutten kunne være kontaminert av Covid-19 fra meg, og de kunne ikke desinfisere den. Jeg spurte om hun kunne sende Corona-legens e-mail-adresse til min mobil, så skulle jeg sende brevet med mail når jeg kom hjem. – De hadde ikke hans mail-adresse, sa hun. Jeg bad henne sende legens mobilnr. Det kom jo da.

Da hun oppfattet at jeg var på tur inn i matbutikken, ble hun veldig opphisset, og sa at det kunne jeg ikke. – Jo, sa jeg, – jeg oppfører meg inntil videre som om jeg har karantene, til dette med karantenen blir avklart, og på FHI’s hjemmeside står det følgende om karantene, sa jeg: – Når man er i karantene, kan man foreta nødvendige ærend i matbutikk og apotek, men må passe på avstand til andre. Man kan også gå tur, men ikke komme i nærheten av andre mennesker. – SLIK ER DET IKKE I HER I SURNADAL! nærmest ropte hun.

Det var da det begynte å gå opp for meg – at EU har ett regelverk, FHI på nasjonalt plan, har ett regelverk – og så steller hver enkelt kommune til et lokalt regelverk – ganske ad hoc, har jeg inntrykk av. – Jeg tar dette om karantene med kommuneoverlegen, sa jeg. Så tok jeg på meg maske og gikk inn på REMA 1000. Når jeg kom med maske på rundt en reol, ble folk veldig forskrekket og skremt. Jeg ble skremt over at noen i det heletatt får gå inn på en matbutikk uten maske – i disse tider! For jeg hadde gått med maske i 4 ½ uke i alle offentlige rom – inne som ute i Las Palmas.

Da jeg kom hjem, kom det ny telefon fra legesenteret, nå med en mildere tone. De kunne levere brevet mitt til kommuneoverlegen, og jeg fikk hans mobilnummer.

Det var da jeg fikk bekreftet at Norge overhodet ikke forholder seg til realitetene i andre land, fordi NORGE VET BÆST! – også om land langt borte fra våre grenser, og det hjalp ikke at EU påpekte realitetene. Det hjalp ikke at folk på stedet kunne fortelle Norge at Gran Canaria er GUUUUL!!! Hvis Norge hadde tatt inn over seg at Gran Canaria er gul, skulle jeg ikke hatt karantene, men når Norge nektet på at Gran Canaria er gul, så måtte det bli karantene.

Jeg minner her på om at jeg hele tiden under avklaringsfasen forholdt meg som om jeg hadde karantene – og oppførte meg i tråd med FHI’s anvisninger om karantene.

Kommuneoverlegen foreholdt meg at jeg skulle ha 10 døgn karantene = 240 timer = karantene til idag – 3.juledag, 27.desember kl. 16.40.

Det merkelige var at min hotellnatt på Schiphol ikke ble nevnt. Jeg var hele tiden inne i transittområdet, og sov i et rom inne i lufthavnen. Der var vel alt sterilt. For uke 49-50 står det opplyst at hele Spania under ett har 6,3% og Nederland 10.3% smittede av 100.000.

Jeg lever jo vanligvis et liv som er som en karantene, og jula er en rolig tid, og jeg kunne omgås folk på Facebook. Så OK: Karantene ble det. Jeg slapp å gå noe sted, jeg slapp å invitere noen hit = en enkel jul, selv om jeg koker og braser som om jeg har et stort folkhus i jula – men rester går jo i fryseren, og det beste:  TV-kassen inneholder mer enn bare spansk TV.

Men så ringte politiet! (Før jul enda.) De hadde fått en melding pr. telefon fra Sykehjemmet, der de fryktet at det var mulig – at Dordi Skuggevik kunne komme dit.

Herre Jemini! Hvorfor ringte ikke ledelsen på Sykehjemmet direkte til meg og spurte?!!! Hvorfor i huleste ringte de politiet om noe som kunne komme til å skje? – Jeg sa til politimannen at det ville være som om jeg hadde ringt dem og angitt en i grenda for at jeg var redd for at vedkommende kunne komme til å stjele noe på min eiendom.

Min blinde svigerinne (88) bor på Sykehjemmet, og jeg hadde ringt og snakket med henne i telefonen, og sagt at jeg kunne ikke besøke henne før 4.juledag, når karantenen var ferdig.

Jeg satte meg i forbindelse med ledelsen for Sykehjemmet og spurte hvordan de kunne komme på å ringe Politiet, når ingenting hadde skjedd.  – Jo, sa «Einingsleiaren» (et forferdelig ord!) – «Familien» hadde uttrykt bekymring. Å, sa jeg – dere kunne uansett ringt meg, og ikke politiet. For jeg ville ikke drømt om å gå inn på Sykehjemmet før det var grønt lys for det. Jeg spurte «Einingsleiaren» hva de hadde vært redd for: – Trodde dere at jeg ville komme og slå meg inn gjennom hoveddøren med hakke og spade – og bryte meg inn på rommet til min svigerinne?

Jeg bad «Einingsleiaren» beklage overfor meg at de hadde involvert Politiet i noe som ikke hadde hendt. Jeg har bedt henne om det 2 ganger, senest på julaften, – men det har hun ikke gjort. Jeg skrev i sms-en til henne at hun bare kom med «kvasibyråkratisk snikk-snakk». Siden har det vært taust. Men, det skulle ikke forundre meg om en nullitet ender opp med å bli blåst opp til en diger ballong av en sak.

Politimannen som ringte til meg, hadde sagt til sine kolleger på lensmannskontoret: – Nå ringer jeg til Dordi og hører hvordan dette er. (En fornuftig mann).

Allerede nede i Las Palmas, forstod jeg at det norske folk er veldig oppskremt, noe som ikke er heldig for folkehelsa. I Las Palmas var folk rolige, gjorde det de ble bedt om, og ellers gikk livet sin vante gang. Smitten er veldig lav. Ved hjemkomsten forstod jeg at også min familie var veldig på tuppa. Man (en av dem) leste seg opp på internett og skulle overprøve mine avgjørelser. Sms-ene ble noe hektiske, for å si det mildt, og jeg minnet på om at jeg hadde oppført meg korrekt – som om jeg var i karrantene – mens det ble avklart om jeg skulle i karantene. Noen på Facebook blandet seg også borti, og tiltok seg å ville bestemme over meg. På grunnlag av synsing. Jeg synes heller at de skulle skryte av en gammel kjerring på over 75 år som klarer å gjennomføre en slik reise alene i disse tider – og komme frisk og uskadet hjem igjen!

Jeg ringte en dag opp til Legekontoret og bad om å få en kopi av kommunens Corona & karantenebestemmelser. Jeg fikk det tildelt utendørs av Covidtest-sykepleieren, med det var uleselig – som om det var skrevet med krusedullealfabetet de bruker i Cambodia. Hun beklaget det, fordi det var kopi av kopi av kopi… Men, det ble ikke lettere å lese av den grunn. – Så jeg har forholdt meg til karanteneopplegget fra FHI.

Inntrykket mitt er at det er mye att-og-fram og ad hoc her i Norge. Folk er usikre på hva som er bestemt, de synser og øser opp hverandre og inntar militante holdninger på vegne av øvrigheta. I så måte tok Sykehjemmet her i Surnadal «KAKA»  – med sin telefon om at de kunne komme til å se røk av en ild som kanskje var. I gamle dager ville dette blitt et fantastisk revynummer – men det skal en passe seg for i en tid da folk har mistet sansen for humor og billedlig tale – og ikke minst: selvironien.

Glærum, 3.juledag – og den siste dag i karantenen! – 2020.

Dordi Skuggevik

PS: Så kom det omsider en forsonende sms fra helseledelsen – og jeg kunne få besøke min blinde svigerinne, som snart blir 89.

«Pianoet i verden» var tittelen på pianofestivalen i Las Palmas – som jeg dumpet borti da jeg kom ned her midt i november. Pianokonsertene skulle gå hver kveld 5 dager i Kraus-Auditoriet. 2 ble Corona-avlyst, og 1 ble spilt 2 etasjer under oss, da jeg var på konserten med Petrenko og Phil. Ork. i storsalen, men 2 fikk jeg med meg. I Coronaens tid er det ikke noen program som deles ut, og plutselig kan programmet endres, ettersom Coronaen slår inn med sine rykk og napp, men det skal festivalfolket ha: De sendte info til oss som hadde kjøpt billett på e-post! Det gikk opp for meg at festivalen denne gang har jazz som tema – assortert jazz, forstod jeg etterhvert, men ikke American, så hva er da jazz?

Den første – der stod 2 maxi-Steinwayer andføttes på podiet i Kammersalen, og ventet på 3 argentinere. Henning Sommerro sa etter at han besøkte Argentina for en del år siden: «Det var ikke et annet land. Det var ikke et annet kontinent. Det var en annen PLANET!» – Jeg ventet meg derfor mye da CON EMILIO SOLLA kom inn. Det var straks klart at vi her hadde å gjøre med en original musiker med lang fartstid og stor originalitet. Også væremåten. Han sa ikke noe, bare satte seg ned, og straks sprang to friske fjellbekker ut av hendene hans. – Og det stemte: «I Nordvestre Argentina er det mye vann,» sa han – da han tok ordet. I nordvestre Argentina ligger Andesfjellene – og han holdt seg der – med bekker og fosser. Lekkert.

Han gikk ut, og en solid mann og en tynn dame iført svart, hullkort hylster og på  svært høye hæler, kom inn. De heter Federico og Constanza Lechner – stod det på billetten min som var printet ut fra internett før jeg dro hjemmefra. Av den spansken jeg forstod, sa mannen at hun var hans søster. De spilte fra hvert sitt flygel og improviserte fabelaktig sammen – men det var det de gjorde med velkjente verker som fikk meg til å henge med leppa etterhvert: De spilte avgårde, for så å utøve «practical musical jokes» på publikum.  Den akkordrekken i det svært kjente verket som du kjenner godt, begynner å oppføre seg uventet på en måte som gjør deg sjøsyk. De kappet verket opp i biter, kastet dem rundt, raket dem sammen – og ventet at vi skulle le. Men folk lo ikke. De var sjøsyke og misbilliget opplegget. Når dette skjer med verk etter verk – da bli du «not amused»!  Det begynte lekkert og elegant, med sukkerfeenes dans av Tsjaikovskij – Nøtteknekkeren, men da de kom til Elvesangen i Smetanas Moldau, som folk kjenner veldig godt – da var det rett før folk brakk seg av musikalsk krystallsyke.

Solla kom inn igjen, og de avsluttet sammen alle tre med en storartet improvisasjon – som sikkert var godt forberedt – men som virket svært improvisert. De alternerte med å sitte tosammen på én krakk, og sprang litt att og fram. Det ble et avslutningsvis pangnummer, uten overgrep på andres verker – og med en uventet encore: 5-6-åringen til Constanza Lechner – en nydelig liten guttemann, kom målbevisst opp på scenen, iført munnbind og med stor vilje til innsats, enda nå var klokka 22 om kvelden. Han spilte duett med sin mor som satt på andres maxi-Steinwayen. Han gjorde absolutt det han var trent til – så han er nok en «coming man».

Om jeg går og hører disse én gang til? Neppe. Jo  – Con Emilio Solla. Han hadde noe ekte over seg – for som han sa: – Han tok utgangspunkt i det folkloristiske i Argentina. De andre to drev tullebukkeri  – men avslørte oppi det hele at de er fabelaktige klassisk pianister, som kanskje er lei av repertoaret sitt…

Den andre konserten trodde jeg skulle spilles av en trio fra Tyrkia, og der har jeg vært på pianofestival i Antalya – der det til og med var piano på trikken, men det var før Erdogan la sitt tunge, klamme Islam-teppe over Tyrkia.

HAKAN BASAR TRIO het de, og de spilte i en sal med lysorgel og mikrofonopplegg. Steiwayen og pianisten var hovedelementet, dertil var det en batterist med rikholdig utstyr og så en lang elegant neger med et usedvanlig drag på kontrabassen sin, der han til slutt også tryllet fram en bue fra kassen på Steinwayen og strøk over strengene en liten runde, før buen igjen ble gjemt i flygelet.  Trioens navn tydet på noe arabisk innslag, men det ble halvannen time med pling & plang – uten retning, uten avsnitt og innsnitt, så de kunne ha avsluttet etter en time, fordi halvtimen over timen – der begynte vi å kjede oss. Jeg hadde inntrykk av at jeg overvar en prosjekt presentasjon etter et kurs på Orffinstituttet. Det ble befestet da vi i publikum til slutt fikk et enkelt ostinat å synge omattatt og omattatt til trioens pling & plong. Om jeg går på konsert med dem igjen. Nei.

3.pianokonsert foregikk i Operaen ikveld, og den var IKKE en del av pianofestivalen. Ivan Martin er en canarisk klassisk pianist midt i karrièren. Jeg har en gang hørt ham som solist med Phil.ork. Dyktig.

Det var stor Corona-organisering for å få oss inn. Jeg hadde klart å kjøpe billett på nettet og hadde firkanten med kruseduller på mobilen, men den unge mann i dress fikk ikke sjekkeapparatet til å plinge. Der og da fikk jeg lært at mobilen min ikke har nok lys på skjermen for at det skal plinge, så han lærte meg hvordan å skru opp lyset…!

Heller ikke her fikk vi noe program, og ingen annonserte, så det ble konkurranse med en selv om hva Ivan Martin spilte. Det ble straks klart at han gikk løs på Beethoven. En sonate du kjenner godt, men ikke husker navn og nummer på, selvfølgelig. (Jeg har arvet alle Beethovens sonater i 2 bind fra min stefarmor Thordis Vogt, så jeg skal slå opp når jeg kommer hjem.)  Han gjorde et avbrekk med Prokofiev, pianosuite  – Romeo og Julie, tror jeg….??? – før det kom en neste Beethovensonate. Waldstein, tror jeg. Det var uventet og ganske genialt å skylle ørene med Prokofiev mellom 2 stk. Beethoven.

Beethoven ble absolutt en ny opplevelse med Ivan Martin, men det er vel ikke bare han nå som har endret spillestil og tolkning av Beethoven – for Beethoven har vært «bombastifisert» i alle år. Nå spilles han mer «mozarteisk» – nesten «schubertsk» – og med Ivan Martins fine dynamiske behandling av Beethoven, med spanjolens og latinerens tilnærming, fremstod Beethoven som et menneske mer enn en steinstøtte.

I andre sats av første sonate – tror jeg det var, dro Martin en pause så langt, at folk trodde han var kommet utav det og hadde fått jernteppe, så det gav ham en oppildnende runde applaus før de forstod at pausen var en del av tolkningen – om enn mer enn dristig trukket ut. – Eller – kom han utav det? Det er jo rart at solister uten notestøtte så sjelden kommer utav det. Tenk, for en memoreringsprestasjon de stadig leverer!

Han ble til slutt nødt til å ta et ekstranummer, og da sa han for første gang denne kvelden uten utdelt program – noe til publikum. Han talte ganske lenge, før han satte seg ned og spilte 1.sats av Måneskinnssonaten – på en måte jeg aldri har hørt den spilt før, og slik jeg selv aldri han spilt den: Ivan Martin «avbombastifiserte» den. Selve musikken legger opp til bred pensel og store klingende løp og akkorder, men hos Ivan Martin svever månen avsted så lett og stille – og det er jo slik månen beveger seg – det har han jo helt rett i. Når jeg kommer hjem skal jeg ta frem Thordis Vogt sitt sonatebind der denne sonaten finnes, og så skal det bli nye svev for månen over Glærum når jeg nå bare kommer meg hjem til Fedrelandet om et par dager i denne Coronaes tid.

Las Palmas, 14.desember – 2020.

Dordi Skuggevik

EU’s offisielle nettside om Coronaen: Canariøyene er  gule, Surnadal er gul/grønn  – skal man da ha karantene ved innreise til Surnadal fra Canariøyene?

På den offisielle internettsiden til EU, er alle Canariøyene gule, mens Fastlands-Spania og Balearene er røde. Surnadal ligger på grensen gult-grønt på EU-kartet.

Skal da en innfødt surnadaling som kommer hjem fra Canariøyene om noen dager ha karantene? Ikke ifølge opplysninger jeg har funnet på nettet fra norske myndigheter. Gult til gult gir ikke karantene, står det. Jeg har forøvrig bestilt meg Covid-19-test til dagen etter hjemkomst. Er den da negativ – skal jeg i alle fall ikke i karantene ifølge EU’s opplysninger. (Kan kommunelegen i Surnadal bekrefte det?)

Norske myndigheter ser fremdeles ut til å ville anse hele Spania som ett område, men ikke EU altså – de har farget Canariøyene gult, og også Madrid behandler Canariøyene som en selvstendig region i Corona-politikken. Men, Norge ser ikke ut til å ville forholde seg til det. Er Norge uopplyst om situasjonen – eller bare trassige – og «vet best», som alltid?

Ifølge EU’s opplysninger, skulle det gå bra med direktefly nå fra Værnes til Gran Canaria, så solhungrige nordmenn fra gult/grønt område på EU-kartet kan dra ned – og dermed være med på å forebygge fattigdomsepidemien som truer den canariske befolkningen nå når turistene uteblir. Dessuten er de 20.000 illegale innvandrerne holdt i forvaring oppi dalom her nede, og deportasjonen av unge, spenstige arabiske menn fra Marokko er i gang – de sendes hjem – puljevis. Vi ser ingen av dem lenger i gatene her i Las Palmas, og heller ikke i Arguineguin.  Møringer og trøndere kan trygt reise – med direktefly ned hit, og dere skal ifølge EU ikke i karantene når dere kommer hjem – og heller ikke her.

Las Palmas 12.12.2020.

Dordi Skuggevik

Den som bor langt fra den store by Oslo, har jo bare stiftet bekjentskap med dirigenten Petrenkos arbeid med Oslo-Filharmonien via avisene. Det var derfor med stor forventning at man begav seg til Krausauditoriet her i Las Palmas forgårs kveld.

Gran Canarias Philharmoniske Orkester skulle først stille med alle strykerne og fremføre Tsjaikovskijs Serenade for strykere. De var nærmere 50. Det er ikke ofte man kan oppleve et så stort strykeorkester på et så høyt nivå. Det ble en vakker og flott affære, og her fikk vi straks oppleve Petrenkos varemerke som skulle manifestere seg enda mer i neste verk: hans evne til å få et stort orkester til å spille med en usedvanlig dynamikk, spesielt helt utrolige pianissimi. Han tok det helt ut i de vareste og svakeste utrykk uten at det ble påtatt, uten at det ble føleri, uten at det ble skuespill av det – for det store alvoret ble beholdt, og for å si det på tysk: – Ganz ohne Sentimentalität!

Vi hadde alle manna oss opp til å ta imot Stravinskijs Le Sacre du Printemps – Vårofferet, etterpå. Det opplevde jeg i den gamle operaen i Paris på selveste julaften 1968, men aldri senere. Musikken var belagt med en fantastisk ballet av selveste Béjart – ballettskaperen som aldri vil bli overgått. Ingeborg Grimsmo var ganske langt kommet i svangerskapet med sin sønn – og da teppet falt stønnet hun : No fø’e! Men fødselen skjedde ikke før 11.april.

På turné med Choeur Grégorien de Paris i Sveits, ble jeg invitert med til Stavinskijs hjem som hans svigerdatter nå bebodde. Det var en link der med fadderskap m.m. Man fikk sitte på disse trestolene en ser sammen med Stravinskij på en del foto. Slik er Stravinskij rykket nærmere på et vis – i mitt liv.

Denne kvelden i Krausauditoriet her i Las Palmas skulle det ikke bli noe Våroffer. I Coronaens tid skjer det uventede hele tiden. Program blir ikke delt ut, og siste utvikling i alle saker går over høyttaler rett før alt begynner. Denne kvelden forstod jeg av høytaleren at her kom det ikke til å bli noe Våroffer i anledning 50-årsdagen for Stravinskijs død – her skulle det bli Schuberts ufullendte 8.symfoni. Force majeur av noe slag. Jaja. Det var bare å dekomprimere seg og sine forventninger og ta imot Schubert. Jeg har aldri hørt hans ufullendte fra noe orkester før.

Men – da Petrenko kom inn igjen, kunne jeg overhodet ikke gjenkjenne noen Schubert – og etter én sats – klappet alle og dirigenten gikk ut. Jeg begrep ikke bæra av hva som foregikk – men der kom han inn igjen – og der begynte Schuberts ufullendte. – Jeg må bare leve med at dette mellomlegget får jeg aldri vite hva var. Det passet ikke som mellomlegg mellom Tsjaikovskij og Schubert i det heletatt, det var pregløst – så hvorfor putte det inn? Det må ha vært en hastverksavgjørelse for å fylle tidsrammen. Men så begynte Schubert – som sagt, og det var her Petrenko virkelig fikk vist sitt genius i omtalte dynamiske utvikling av sin tolkning. Jeg har jo opplevd ganske ofte at et orkester hedrer sin dirigent med at strykerne slår buene sine i notestativene, men ikke at de også klakker med hælene i gulvet. Det gjorde de denne kvelden, etter at vi hadde åndet ut med Schubert – som virkelig døde midt i arbeidet – slik Petrenko lot det skje.

Såvidt jeg vet, er dette første gangen Petrenko dirigerer her i Las Palmas. Det blir nok ikke den siste, for den høye, elegante vesteuropeiske russeren – har nok med sin kultiverte, men selvfølgelige autoritet – vunnet hjertet til både orkesteret og publikum.

Las Palmas 12.12. 2020.

Dordi Skuggevik

Igår var ærendet mitt i Arguineguin – å oppsøke advokatkontoret som jobber for at jeg skal bli kvitt timeshar-et mitt på Anfi del Mar – og få igjen innskuddet.

Når jeg er her nede på mitt årlige oppvarmingsopphold før jul, stikker jeg innom dem for å minne dem på min eksistens, og at jeg enda er så oppegående at jeg enda har evne til å etterspørre sakens gang og pengene mine.

Som så mange gamle trøndere som lot seg imponere av Bjørn Lyngs tiltaksevne og kreativitet på alle hold, kjøpte også min mann Bjørn Tande og jeg botid/borettighet på det gloriøse Anfi del Mar på Playa de la Verga i Mogan.

La Verga betyr «stainnar» – erigert penis. Stainnar-strainna – altså! Mindre kunne ikke gjøre det for Bjørn Lyng! Navnet kommer fra det spisse fjellet over stranda: La verga. «Skjold og verge» inneholder samme ordet.

Anfi del Mar var helt midt i blinken for oss, og vi kjøpte rett til mer botid i to omganger. Men, dette ble ikke nok for min Bjørn, som trengte lenger tid i varmen her om vinteren p.g.a. sin reumatisme. Enda mer botid ville bli for dyrt, og derfor kjøpte vi en leilighet på Valle Marina oppe i La Barranco de la Verga: Stainnardalen. Anfi-botiden leide vi ut til omtrent selvkost til slekt og venner.

Da min Bjørn døde i 2010, ble jeg sittende med Anfi etter booppgjøret, og jeg oppdaget at det er ikke så lett å bli kvitt timeshare. Jeg kunne ikke sitte med det, fordi det blir for dyrt for én person, og hele systemet er så komplisert at det ville blitt et mareritt for den/dem som skulle arve dette etter meg – så jeg MÅTTE bli kvitt det, og ordne opp med dette.

Jeg betalte inn 130.000 kr. i forskudd til et advokatfirma i Arguineguin som hadde spesialisert seg på å hjelpe folk til å bli kvitt timeshare – rettens vei. Og – etter 3 år (!) kom saken opp i retten i Maspalomas. Jeg var ønsket i retten, og dro ned, men den dagen jeg skulle i retten, var det punktstreik blant spanske dommere – og «min» dommer var i streik. Det ble retur hjem – og nytt oppmøte senere. Utgiftene til to turer ned til Gran Canaria og retten får jeg ikke igjen, men jeg vant saken!

Dommen i Maspalomas ble anket av Anfi til neste domstolsnivå i Las Palmas. I dommen der av 31.mars 2020, står det at jeg ikke får igjen saksomkostningene på 130.000, men jeg vant saken!

Jeg skal få igjen det vi betalte inn sammenlagt: 600.000 kr. Derav skal advokatfirmaet ha 25%. Deres forskutterte honorar på 130.000 kan jeg se som trukket av denne summen. Og så er det 2x reise ned til 1 domstolsnivå – saken der.

Min Bjørn og jeg så på 4 uker på Anfi pr.år med en investering på 600.000 som en «billig hytte» – men hvert år måtte vi betale ca. 25.000 kr. i «vedlikeholdsavgift» – som går til lønninger, drift og vedlikehold.  

I disse 5 årene saken har tatt, har Anfi kunnet leie ut mine uker, men jeg har ikke betalt vedlikeholdsavgiften – slik advokat og rett har sagt jeg ikke skal gjøre.

MEN SÅ: – kommer det morsomme – ANFI betaler ikke! Når de ikke betaler, må domstolen gå inn og sperre Anfis kontoer – og der er de lure som rever. Hittil har domstolen klart å få ut 300 € av Anfis kontoer!

Bjørn Lyng solgte 51 % av Anfi til sine to entreprenører rett før han døde – brødrene Santana. Sønnen, Ragnar Lyng, satt med 49 % – og hadde ikke flertall. Han solgte sin del til LOPESAN – eierne av det gigantiske hotellet ved fyrtårnet i Maspalomas. De sitter på gjerdet og venter å få overta det hele. Den ene Santana-broren har forstukket seg i Marokko, og begge brødrene er ansett som svært korrupte. De har vært svært smarte – for ikke å si utkrøpne, og deler opp og leier ut og står i, slik at eiendommen Anfi er fraksjonert – og bankkontoene er tallrike, likeså regnskapsenhetene. Når domstolen kommer etter dem for å få til utbetaling av det de er dømt til å betale – flyttes penger til kontoer i utlandet etc. etc. Så om jeg noen gang vil kunne få noen kroner ut etter alt dette, det er ikke så godt å si. Å fengsle brødrene er heller ikke så greit – for da berører man det politiske aspektet: Anfi er en voldsomt viktig arbeidsplass. 700 er vel ansatt der, så vidt jeg vet. Bjørn Lyng ble jo nesten helgenkåret av Mogan kommune for å ha skapt en så kolossal arbeidsplass av et slik kaliber – og så vakkert.

Men, det er utrolig dumt av alle som er implisert i Anfi – ikke å ha ordnet med en retur-ordning av botid. Vi ser jo nede på stranda at de selger og selger botid. Hvilken botid da? Jo, den som folk dør fra, den som folk mister p.g.a. senilitet og annen sykdom, den som arvingene ikke forstår seg på å få realisert, den som folk gir opp å få orden på – og bare slutter å betale, i oppgitthet. Utspekulert!

To gamle brødre i Ålesund kjøpte seg inn for 1.9 mill. kr. De tapte saken i Maspalomas, men anket – og vant i Las Palmas. Jeg ringte dem rett før jeg dro ned hit og sa at de måtte ordne seg med en advokat som kunne føre ordet for dem overfor deres advokatfirma her nede, for han som har tatt seg av dette, er nå svært døv, og den andre har ikke så mye greie på detaljene. – Så, idag ble jeg mailet av advokaten de har skaffet seg i Ålesund. For, som jeg sa til «damen min» i Arguineguin igår:  – Både brødrene i Ålesund og jeg har uavhengig av hverandre tenkt følgende stygge tanke: – Har dere advokatene her i Arguineguin fått ut pengene – og sitter på dem? Sitter dere på pengene og håper på at vi skal bli senile og gamle – og at ingen skal etterspørre pengene når vi dør – så dere kan beholde dem? Jeg kunne også ha lagt til: – Lever dere av forskuddene og fører sakene, og vet – at pengene vi skal ha ikke kommer til å bli utbetalt? Hun imøtegikk jo selvfølgelig mine konspiratoriske utsagn – men som jeg sa til henne: Jeg har bare dine ord for at dette ikke er sånn…

Da jeg gikk nedover gaten til Sjømannskirken, hadde det siden i fjor kommet opp en kjempediger reklameplakat for dette advokatfirmet. Hovedkontoret deres ligger like vest for nedgangen til Sjømannskirken. Inne på kontoret henger ytterligere 3 plakater om hvor flinke de er og har vært til å hjelpe folk med å få igjen pengene sine fra timeshare-trollene, ikke bare Anfi.

Den som lever får se.

Og ellers: Leiligheten på Valle Marina har jeg solgt til Valle Marina – og alle pengene gikk med til å betale oratoriet «Olav den Helliges dåp» i 2014 da vi feiret 1000-årsjubileet for denne begivenheten. (Det største fransk-norske fellesprosjektet noensinne!) Min bok om dette jubileet går også på et dundrende underskudd. Imens kan du jo kjøpe boken. Den selges på alle nettbokhandler. Du kan google: Haustferd i Europa – Olav den Helliges 1000 år.  Boken er boykottet og selges ikke av de kirkelige bokhandler i Trondheim…! Men, St.Olav bokhandel i Oslo selger den. Du kan jo lese den – og se hva du synes. Biblioteket skaffer den, om du ikke vil kjøpe.

Ja, så lever vi vel på 6.året da, i saken om å få «pantet» botiden på Anfi del Mar. Domstolene i Spania arbeider meeeeget sent, vet jeg, og dessuten – når de må slite pengene ut av den tapende part – er det som en ny og egen prosess.

Heldigvis anket ikke Anfi til Høyesterett i Madrid – for det er det ikke vits i, fordi Høyesterett har sagt at denne saken nå har en så tydelig presedens, at de tar ikke slike saker lenger. Likevel kunne Anfi ha anket, bare for å skremme bort andre fra å gjøre som meg og noen andre. Hadde de anket til Høyesterett – måtte jeg ha betalt et nytt forskudd til advokatfirmaet i Arguineguin…!

Min kontrakt er «nullifisert». Den er kjent «radikalt ugyldig» – står det i papirene. Fordi kontrakten «går inn i evigheten». Lureri altså? Ja. Visste Bjørn Lyng at det var lureri? Ja, det tror jeg. Han var en dyktig mann, en svært kreativ og svært dyktig mann på alle måter i mange felt, men hensynsløs – det var han. Jeg tilbragte en ettermiddag sammen med ham og min ektemann Bjørn Tande  i Lyngs leilighet på Anfi. Det var meeeget interessant, for å si det forsiktig. Jeg la merke til da jeg så bilde i Adresseavisen – at kisten hans stod på tvers foran kortrappen i Nidarosdomen under begravelsen. Den stod ikke orientert mot alteret – øst/vest – slik som det er vanlig. Det var ingen overraskelse. Men, han leve i fred! Amen!

Las Palmas 11.desember – 2020.

Dordi Skuggevik

(Foto utlagt på min Facebook-side av plakatene til advokatfirmaet i Arguineguin.)

Måten kirkene behandles på nå i diverse ad hoc-bestemmelser i hytt og pine, med stadig nye vedtak og endringer, synes meg – å være lite basert på fornuft, logikk og praktisk sans. De som deltar på disse hyppige møtene, begynner vel å bli slitne også.

Her i Las Palmas fungerer det veldig greit med markering av hvor folk kan sette seg. Katedralen har grønne, litt store rundinger limt på benkryggen, sognekirken her jeg bor på Canteras, har hvite firkanter med svart pil på. Felles for opplegget er at det sitter en på hver ende av en benk, på neste benken sitter en person midt på o.s.v.

Dessuten har folk vett i hausen sjøl! De passer på avstand etc. og her går alle med munnbind både i gatene og inne i kirken – bortsett fra når de tar imot Nattverden.

Det er kommet et nytt møbel for nattverdsutdeling: På fire bein med låsbare hjul, står det to stolper der det er montert en bord og over der en pleksiglassrute. Mellom pleksiglasset og bordflaten er det en liten «billettluke». Presten spriter hendene før utdeling, og folk tar opp lommespritflaska si og spriter sine egne hender. Det stiger en dåm av sprit over forsamlingen…!

Og som sagt om flyttingen av konserten fra Stangvik kirke til Kulturhuset forleden: Det er lettere å desinfisere en trebenk enn polstrete stoler! YES!

Kirken bør ta tilbake ansvaret for sine arrangement, for det er ikke alle av de hyppige avgjørelsene nå som er fornuftige og tjenlige. Noen av avgjørelsene er regelrett TÅPELIGE! Da blir folk lei, forbanna og gir blaffen!

Las Palmas 11.des. – 22020

Dordi Skuggevik

50% av de 20.000 som har flommet inn over Gran Canaria, er fra Marokko. (EL PAÍS – 8.des.-2020)

Jeg sitter her nede på Gran Canaria og ser på canarisk og spansk TV hvordan «den norske byen» Arguineguin på sørøstkysten oversvømmes av illegale innvandrere som er blitt de lokale canarierne i Mogan kommune sitt problem.

Dette skjer rett nedenfor den norske sjømannskirken. En kilde sier at det kommer store havgående skip fra Afrika og legger til ved den canariske sjøgrensen, hvor småbåter med påhengsmotorer låres, og de illegale innvandrerne tar seg inn til Gran Canaria puljevis. Det hele er styrt av Mafiaen, sier kilden. Han sier videre at «flyktningene» klager på maten, kaster klærne de får og alle har mobiltelefon. Det lokale politiet er rasende, sier min kilde. Det spørs om ikke «Mafiaen» er Marokko.

De sanitære forholdene i den lille fiskerhavnen i Arguineguin har vært forferdelige, og da mytteri truet, slapp de kommunale myndighetene simpelthen 250 personer «løs» i byen. Ordføreren i Mogan ble så oppgitt og sint at han fylte flere ledige turistbusser med illegale immigranter, busset dem opp til Las Palmas og dumpet dem på plassen for den spanske statens hus i byen. – De er ikke mitt problem, sa ordføreren i Mogan. Dette var alle unge, spenstige, potente unge arabiske menn fra Nordvest-Afrika, det kunne vi se ved selvsyn på canarisk TV da kameraet vandret langs murkantene der de satt og ventet på å komme inn i bussene.

Noen grupper er nå installert på ledige turistfasiliteter i Maspalomas, andre i tektleirer oppe i dalene, flere grupper her i Las Palmas – i vareskur, militærinstallasjoner etc.

NRK har sendt dagsrevy etter dagsrevy – har jeg kunnet se på PC-en her, der de later som om dette ikke foregår. Omsider kom det for et par kvelder siden noe om det. NRK hadde funnet noen negergutter fra Vest-Afrika, som stod der og var glade for å få bo på hotell og få 3 måltider om dagen, sa de. De kommer fra Senegal og Mali – men 50 % er unge menn fra Marokko, skriver EL PAÍS idag – 8.12.20. Det var dem jeg så bli fraktet bort i busser. De svarte vestafrikanerne er nok fredeligere og er kommet sist i rekka.

EL PAÍS skriver idag at 20.nov. reiste innenriksministeren i Spania – Fernando Grande-Marlaska, til Rabat for å drøfte krisen på Gran Canaria med Marokko, for å finne en måte å bremse utreisene fra Marokko på. 17. desember reiser statsminister Pedro Sanchez til Rabat for å prøve å løse krisen. Lederen for Podemos, Pablo Iglesias, som farter omkring på alle måter med den viltre hestehalen sin og prøver å se ut som en gjenglemt raddis fra 1968 – for å tekkes sine studenter – han får ikke være med statsminister Sanchez fordi han har twitret på seg Marokkos irritasjon og sinne – med å minne dem på alle ømme tær fra da Marokko okkuperte Spansk Vest-Sahara – nå kalt Vest-Sahara. Han har i denne situasjonen skapt mulighet for en diplomatisk krise mellom Marokko og Spania – noe som det nå ikke er behov for.

Spania og Marokko har stor gjensidig turisttrafikk og handelssamkvem. Et høyt antall marokkanere arbeider som jordbruksarbeidere i sesongene på Canariøyene, så mye står på spill. Når først innenriksminister, nå statsminister reiser til Rabat, så betyr det at det nå foregår forhandlinger på høyeste diplomatiske nivå, og da må spretten Iglesias sitte hjemme i politisk husarrest. De kan ikke risikere å ha ham med.

EU finner det opportunt å la illegale innvandrere som kommer havveien – bli  sittende på øyene – på Lesvos, på Lampedusa – og nå på Gran Canaria, for øyene fungerer som fengsel. Her på Gran Canaria har de altså sluppet mange løs, fordi de kan ikke komme seg herfra. Jeg antar at de har meldeplikt. De jeg har sett på benker i Catalinaparken her jeg bor, er arabiske unge menn 20+ fra Marokko. De er velkledde, og de har penger til å spise kjøpemat – sandwicher, pizza etc. Men: Det er kommet væpnede vakter ved inngangen til både Katedralen og Konserthuset, og politiet er blitt flere og mer synlig.

Fattigdomsepidemi vil nå true Gran Canaria’s egen befolkning, fordi turistene uteblir. Hva da? De uteblir både p.g.a. Corona og av skrekk for hordene med illegale innvandrere. Hvis ikke situasjonen snart løser seg både med Corona og med turiststoppen, blir det alvorlig krise her. Mange nordmenn eier leiligheter og hus i Arguineguin-området. Spansk lov tillater husløse å ta i bruk tomme boliger – så hva norske eiere av boligene vil finne når den en gang finner fly som går hit igjen, det kan bli en heslig opplevelse å finne ut av.

Her bidrar nå den norske regjerings Corona-politikk til å gjøre denne situasjonen mer graverende, både for norske boligeiere, og for turistnæringen, fordi Norge vil ikke erkjenne at Canariøyene har sitt eget opplegg og regelverk for Covid-19-politikken, uavhengig av Fastlands-Spania. Folkene i Oslo bestrider dette i sine hjemlige departementer. Rettssakene mot den norske stat kan komme til å bli mange – fra norske boligeiere, og den norske regjering er med på å kjøre Gran Canaria ned i krakk, konkurs og folkemisère.  

Men – det interesserer ikke Dagsrevyen, selv ikke når både innenriksministeren og statsministeren i Spania tar affære og reiser over til Marokko. Hvilken agenda har Dagsrevyen?

Ser en på hele bildet i Middelhavet, og nå her på Gran Canaria – ser en at EU betaler seg ut av problemet med Tyrkia og med Libya. Det sitter selvfølgelig Marokko og ser på. De vil også ha penger for å stoppe sine unge sønner fra å dra hit – 10.000 hittil i år. Så spørsmålet blir: Har Rabat sendt dem over hit for å presse penger av Spania og EU? – Det tror nemlig jeg.

I gamle dager ville Spania satt en kule i første båten som ikke stoppet for Kystvaktens skip – og så ville det ikke kommet flere, for dette er ikke flykninger, selv om jeg på canarisk TV har sett et par svarte mødre med barn på 2-3 år bli tatt i land. Iscenesetterne av denne «flyktningestrømmen» må ha med noen slike, for å være troverdig. Det var dem NRK plukket opp, fordi NRK kom for sent til å se dem som allerede var transportert ut av svinestien i fiskerhavnen i Arguineguin. NRK har i denne saken vært Marokkos nyttige idiot.

EL PAÍS skriver idag at deportasjonene er kommet igang – med fly. På flyene er det flere politi enn deporterte. Gruppene er på ca. 20 deporterte, så det vil ta en tid å deportere og uttransportere 10.000… Har ikke Spania troppetransportskip?

Las Palmas 8.des. – 2020.

Dordi Skuggevik

Jeg renner alltid avgårde til Gamlebyen og Gabinete Literario på Cairascoplassen, ved Café Madrid, for å finne ut om det er konserter der mens jeg er her i Las Palmas. Nå så jeg faktisk i VIVA at 5.desember skulle det være konsert, men ikke klokkeslett. Program: Beethovens Sinfonie Nr.7, stod det. Merkelig, tenkte jeg – en symfoni i det lokalet…? Det skulle bli arbeidsomt før en kunne sette seg ned på konsert der denne gangen.

Jeg gikk dit ens ærend dagen før – fredagen den 4. des. De siste årene er folket der inne blitt veldig avvisende. Jeg lurer veldig på hvem som forvalter dette vanvittig flotte huset, med ditto vakker konsertsal i 2.etasje, der jeg en gang hørte dette flotte koret av unge kvinner som avsluttet julekonserten sin med Jul’verset fra Stangvik – på norsk! (Herborg sier at det er ikke hun som har skaffet dem det mens hun jobbet og studerte her et år.)

En del av huset er utleid til restaurantdrift, men ellers har jeg inntrykk av at det er en innelukket herreklubb som har bemektiget seg herredømmet over herligheten. I første etasje møtes det en flokk eldre herrer, setter seg i sine Chersterfield-stoler i avisrommet og leser dagens aviser, mens de konfererer om verdens gang. Utenforstående er ikke velkomne. Det gufser av dem.

Men fredag banet jeg meg vei bort til resepsjonsdisken, og spurte om konserten lørdag – klokkeslett, om jeg kunne få kjøpe billett? Konserten skulle være mellom kl.12 og kl.14.  Ikke noe billettsalg, nei. Jeg kunne komme lørdag og stille meg i kø kl. 11. Som sagt så gjort. Men da fikk jeg vite at konserten var på søndag! – og kl. 12.30. Jeg hørte begge dager en flott sopran som øvde oppe i 2.etg. og jeg hørte også noen som øvde på Vivaldi. Det blir nok flott, tenkte jeg – med stor forventning.

I dag, søndag, dro jeg avgårde slik at jeg var der 11.30, for å få billett. Banet meg forbi det tykke, røde silketauet som viste at her var det – Adgang forbudt! – Billett? sa mannen – det er gratis. – Gratis? Ja, skriv navnet ditt her og telefonnummeret ditt – p.g.a. Coronaen, sa han. Jøss! Gratis?! Dette var mitt 3 oppmøte for å få komme inn i dette smykkeskrinet av en sal – med verdens beste akustikk i et høyloftet, rektangulært rom som definitivt er bygget etter Det gyldne snitt! Fløtehvitt med mye krusedulleri i gull og felter i taket der Aurora – Morgenrøden, kjører sin strålevogn henover Himmelen og vekker menneskene til dåd og dyst, og de svevende ånder flyter omkring.

Jeg hadde god tid, og gikk opp i Katedralen og håpet på å få høre orgelet. Det fikk jeg, men etter noen minutter forsvant organisten, så jeg gikk ut på Anna-plassen og tenkte det var greit å ta dagens dessert m/kaffe – før en lang konsert, så jeg ikke skulle bli utslått av stoffskiftemedisinene jeg tar til frokost, mens konserten pågikk. De hadde «SITRONTERTE»! Mmmm!

Jeg hadde sett eldre damer med sammenrullede flagg nede ved Katedralen, og sjekket helgendatoene i hodet. I dag er det St.Nicholas-dagen, men Marias uplettede unnfangelse er ikke før den 8.12. – i overmorgen.

Det skulle vise seg at det var partiet VOX som hadde manifestasjon utenfor det flotte rådhuset, som ligger vis-à-vis Katedralen. Det var ikke så mange, men de hørtes godt. Et par damer hadde svøpt seg helt inn i det spanske flagg og viftet med delstatsflagget for Canariøyene. 3 politibiler var oppstilt nede ved katedralen denne søndags morgen. Og foran Katedral-døren stod han med batongen fra forrige søndag. Mellom de to oppmarsjeringene lekte masse barn helt uanfektet.

VOX er i norske media framstilt som den store stygge ulven helt på høyresiden i Spania. Men ved selvsyn kunne jeg se at her var det mange arbeidsslitte eldre og også mange yngre arbeidsfolk. Jeg kunne med selvsyn se at dette var de «vanlige» spanjolene som vil fortsette å ha landet sitt slik det er og slik det har vært, og som er klare for å forsvare Kristendommen og den kristo-vestlige kulturen og levemåten mot Islams store skarer som nå bestormer deres kyster, uten at de får særlig hjelp fra fastlandet.

Så ble det konsert. Overraskelsene stod i kø: Ikke ble det Vivaldi. Ikke kom det noen sopran som hadde øvd. Men – inn kom det en strykekvartett – som IKKE spilte Vivaldi. Gjennom masken på bratsjisten hørte jeg bare ordet Mendelsohn, og dermed bar det inn i en del av Mendelsohns verden som var helt ukjent for meg – men fantastisk!

Jeg ble for alvor kjent med Mendelsohn under Wagner-maratonet i Leipzig for 2 år siden, og forstod omsider at Wagner stammer – musikalsk, fra Mendelsohn. Jeg hadde heller ikke visst at Mendelsohn lenge var bærebjelken og utvikleren av Gewandhaus og Gewandhausorkesteret i Leipzig. Og vi fikk besøke Mendelsohnhuset og betrede det aller helligste: Mendelsohns beskjedne, men elegante arbeidsværelse.

Bratsjisten må ha annonsert strykekvartett nr. 2 allerede da de kom inn første gangen, for de dro rett i gang med 2.strykekvartetten uten at noe ble sagt – for i denne Coronaens tid, deler man ikke ut programmer her i Las Palmas.. Jeg oppfattet straks at vi nå var gått inn i Dvoraks verden – men jeg visste ikke hva, bare at det var fantastisk!

Etter konserten sa jeg til kvartettens musikere at de burde spille bare her, og ingen andre steder, fordi svært ofte spiller strykekvartetter i rom hvor musikken ikke forlater instrumentene. Det blir dødt og tørt, men her – i dette fabelaktige rommet med denne fabelaktige akustikken, her ekspanderer musikken på en måte jeg aldri har opplevd i noe annen rom. Klangen blir mer raffinert her enn i Kammersalen i Kraus-auditoriet, hvor jeg var igår kveld.

Det skulle vise seg at denne konserten var kvartettens første konsert sammen! De hadde jobbet fram resultatet de siste 2 månedene! De kalte seg ANIMUS. Det må bety noe sånt som: – La oss animere oss/ åndeliggjøre oss/sjeleliggjøre oss! – Og det gjorde de absolutt. Den første gang o.s.v. – forklarer vel intensiteten og grepet på musikken. De hadde sin førstegangsopplevelse med publikum.  Og vi var så heldige å være tilstede ved fødselen av en storartet ny strykekvartett! Helt utrolig, etter alt strevet for å komme seg inn på denne konserten.

De hadde spilt Mendelsohns strykekvartett nr.6 og Dvoraks «amerikanske». Ingen gjør dem det etter. Kanskje ikke de selv en gang!

Navnene:

Cuarteto Animus:

Violiner: Beatriz Nucz Sánchez og Hubertus Schode Podillo

(Hun spilte 1.violin på Mendelsohn, han på Dvorak)

Bratsj: Doud Càceres Dérnz

Cello: David Rodrigez Mariero

(Med forbehold om at jeg har forstått håndskriften med blyant – for de har ikke ordnet seg med presentasjonkort ennå… = ferske varer!

Følg med! Disse er kommende stjerner! De kan bli av de skikkelig store! Dette er musikere som fremdeles enda er unge, men likevel er voksne med fartstid.

Så ble det øl og blekksprut på Madrid, og en rusletur med kamera gjennom Gamlebyen så de som reiser med meg på Facebook kan få se Triana-området i Gamlebyen Vegeta/St.Telmo-parken.

(Foto utlagt på min Facebook-side)

Las Palmas, søndag 6.desember – 2020

Dordi Skuggevik

PS: Spansk Dagsrevy fortalte nå at 6.desember er Spanias Grunnlovsdag! Da er det i grunnen pussig at bare VOX manifesterte og feiret! Men på Dagsrevyen sa de at det paradoksale i Spania nå, er at det er de som er mot Grunnloven, som sitter i regjering nå….

Jeg pleier å kjøpe en del konsertbilletter på nettet før jeg drar ned til Las Palmas, og så kjøper jeg det tyske månedsmagasinet VIVA når jeg kommer ned hit – og finner en del ekstra konsertperler, slik som den idag: avslutningskonserten på den 5.Bach-festivalen her.

Jeg var på den første Bach-festivalen som gikk kompakt i Påsken den gangen. Det var eventyrlig – man gikk seg på musikere rundt i byen som spilte partitaer for soloviolin og solosuiter for cello – både her og der. Det var et samarbeid med Gewandhausorkesteret i Holland. Først kjørte de festivalen i Amsterdam – så her. Dette året ser det ut som festivalen er spredt ut over året?

Ikveld var det en kammerkonsert i Kraus-auditoriets kammersal, som har en helt ekstraordinær akustikk. Det er slik at øregangene begynner å lee på seg – og ørene begynner å vende seg hit og dit. Helt av seg selv. Klangen samler seg i en klangkropp som fjærer mot underlaget. Vanskelig å beskrive det annerledes.

Det var bare 2 seter igjen da jeg gikk på nettet, og de måtte kjøpes sammen. Ett sete ble ikke solgt for seg. Corona-opplegg. Jeg kjøpte begge setene, og angrer ikke. På tross av Coronaen, klarte de å få inn ganske mange folk. Setene mine var rett foran opphøyningen der musikerne satt og stod. Det var 3 meter fra kneet mitt til nærmeste musiker, og jeg satt midt foran podiet, og fikk klangen reflektert fra den buede bakveggen. Utrolig klangopplevelse!

Det var litt rart at blåserne også kom inn med Corona-maske på. Men, de tok den jo av, og etter at de var ferdig, kom scenearbeideren inn og moppa området der de hadde stått/sittet!

Det blir ikke delt ut programmer nå i Corona-tiden, så konsertene blir liksom en overraskelse fra ende til annen.

Først kom to vakre damer inn og fremførte en åndfull samtale mellom fløyten og violinen – av Carl Philipp Emanuel Bach. Han hadde jo ikke falt så langt fra stammen til sin store fader Bach, og det var lett å høre hvem som hadde undervist ham i kontrapunkt. Veldig vakkert var det! Klangen som oppstår  i denne kammersalen gjør jo all musikk nesten overjordisk.

Så skulle det bli Mozart. Jeg visste det skulle bli en kvartett. Jeg hadde helt jernteppe da jeg så fløyten komme inn igjen – jeg var så innstilt på en strykekvartett – og så var det jo selvfølgelig en av Mozarts fløytekvartetter – den i C-dur, sa damen.

Jeg kunne ikke tro min lykke: Jeg levde jo intenst med en tsjekkisk fløytekvartett i mange år, som hadde lagt disse vidunderlige fløytekvartettene til Mozart på en LP der coveret etter hvert så ut som en lefse.

Jeg fikk LP-en av min kjæreste gjennom 4 år: Odd Olav Reuter Jacobsen – som jeg av folk fra Hamar på Nibelungenring-maratonen i Leipzig for 2 år siden, fikk vite nå var død.

År nr. 2 & 3 av kjæresttiden studerte Odd i Ungarn, og jeg i Trondheim – og 4.året ebbet det ut, mest fordi Odd ikke kunne komme hjem med en dame som hadde en sønn uten å være gift. Ja, det sa han! Slik var det enda i den tiden. Nå får alle barn uten å gifte seg – nesten alle. (Jeg begriper ikke hva som er så gjævt med ikke å gifte seg.)

Odd og jeg traff hverandre på kurs for musikklærere på Orffinstituttet på Schloss Frohnburg i Salzburg da jeg etter 5 år med sørgmodig ansikt i speilet hver morgen, bestemte meg for å slutte med å sørge over min sønns fars utbakking av vårt liv, og dra ut på noe nytt.

Det ble skikkelig smell da vi traff hverandre: jeg hadde nykjøpt Dirndlkleid og den lette hvitvinen rant lett ned på naboslottet en kveld. Vi gikk hjem gjennom den lange alléen der Julie Andrews – lærerinnen i Sound of Music, danser seg oppover på filmen, og det bar da uti en åker da sju – en nep’åker av alle ting! Men før det ble noe apspel och pantomin var det noen som rev opp loftsglaset sitt i huset rett ved – og kauka. Rett før det begynte å hagle med gamle filttøfler og bestikk og andre saker, tok vi palinga. Dirndelkleid’n var berga, for å si det sånn. Men vi tok oss igjen senere – vi dusjet sammen til Mozarts fløytekvartetter, vi elsket til Mozarts fløytekvartetter, vi spiste frokost på sengen til Mozarts fløytekvartetter, vi lå i sofaen foran peisen og drakk rødvin til Mozarts fløytekvartetter – og da mor skulle begraves – flere år etter at Odd forsvant ut av livet mitt, måtte jeg ligge på sofaen og høre alle Mozarts fløytekvartetter på full guffe, før jeg orket å gå i kirken. Helge Birkeland, som skulle synge på begravelsen, satt stille ved bordet, og forstod at jeg måtte manne meg opp med Mozarts fløytekvartetter før jeg orket å være med på å begrave min mor. Han sa ikke et mukk. Han tok seg igjen fra galleriet da. Jeg så bror min dukka i kirkebenken foran meg da Helge satte i med fullt verk: Deg være ære, Herre over dødens makt!

I dag tror jeg ikke ungdommen kan tenke seg hverken å dusje sammen, elske sammen eller gjøre andre deilige ting sammen til Mozarts fløytekvartetter, for idag har Pornografien invadert Erotikken, og Kjærligheten er redusert til kjønnsorgangymnastikk. Stakkers folk!

Det er vel 35 år siden jeg har hørt på fløytekvartettene nå. Nå skal jeg ta dem frem igjen. Jeg var glad ikveld for at det var maskepåbud, så ikke musikerne så det huldsalige smilet mitt ettersom minnene strømmet på.

Av alle Mozarts fløytekvartetter, var det DEN – ikveld, den i C-dur, sa den kinesiske damen som ledet an og som snakket spansk. Men de dro ikke forholdningene så langt som den tjekkiske kvartetten jeg skal lete fram igjen når jeg kommer hjem. Det er da det blir skikkelig sublimt! Bach er spesialist på det – forholdningene. Det må være fordi han hadde så mange koner og fikk så mange barn med dem, så han må ha hatt mange orgasmer. Vi hører det stadig vekk – også i Juleoratoriet, tenk – hans orgastiske forholdninger.

Så bar det over i Beethoven: Hele 7 personer kom inn: Violinen, Violaen, Celloen, den svarte Kontrabassen – Gullhornet, Fagotten & Klarinetten – en viiidunderlig klarinett!!! Altså en septett – som jeg aldri har hørt at Beethoven begikk. Hjemme igjen roter jeg fram lappen jeg klippet ut av VIVA: Septiminio op.20, står det. Der var det mange satser! På den 3. eller 4. siste begynte folk å klappe, fordi ensemblet hadde gester som tydet på at det var slutt – men det var det ikke før den kinesiske hadde gitt til beste en vidunderlig kadans – kanskje også skrevet av Beethoven – på sin violin.

Det var en bergtagende Beethoven – siden det var op.20, forklarer det at musikken var ungdommelig, variert, glad – og de 7 hørtes jo ut som et stort orkester i dette rommets utrolige akustikk, og hvor mange satser det etterhvert ble, det mistet jeg tellingen på. Det minte meg på en klaveraften i Palao de la  Musica i Barselona, der pianisten ikke gav seg før etter det 17. ekstranummeret. Han kunne gjerne holdt på hele natten for meg. Det kunne gjerne disse ha gjort også, men etter halvannen time og et ekstranummer der de spilte en vakker menuett av Mozart – som også klang formidabelt i dette rommet med disse 7 fantastiske instrumentalistene – som jeg ikke vet hvem er – hvem var, så var det slutt på den 5. Bachfestivalen.

GOD NATT!

Las Palmas, 5.desember – 2020.

Dordi Skuggevik

Noe er nytt her i Las Palmas. På søndag da jeg kom til høymessen i Katedralen, stod det en politimann med batong i døren inn til kirkerommet. Jeg så ikke etter om han hadde pistol.

Ikveld stod det en vakt med batong ved døren inn til Konserthuset. Jeg har aldri sett dørvakter av denne typen noe sted i Las Palmas de 20 årene jeg har frekventert byen.

Årsaken er selvfølgelig alt det forferdelige som er hendt i Frankrike der Islams dragoner skar strupen over på den gamle landsbypresten Jacques Hamel (86) foran alteret ved morgenmessen – 26.juli 2016, 9 km fra katedralen i Rouen – og nå nylig, drapene inne i domkirken i Nice, og alt det andre forferdelige av drap og lemlestelse Islams dragoner har begått i Frankrike: massakreringen på hele redaksjonen i bladet Charlie Hebdo inne på kontorene deres, Bataclan, dekapiteringen av læreren i Frankrike nylig, massemassakreringen i Nice på nasjonaldagen etc. etc.

Nå har vi den ukontrollerte migrantflommen inn over Gran Canaria, som NRK og Dagsrevyen later som om ikke foregår. I denne menneskestrømmen må vi kunne anta at mange slike befinner seg – som han unge mannen fra Tunis som kom over Lampedusa, opp Italia og inn i Frankrike til Notre Dame de Nice og begikk sin illgjerning inne i kirken.

Skal vi leve i en slik situasjon at vi må ha væpnede vakter overalt p.g.a. disse fribytterne fra Islams aksjonsgrupper? Er det liksom greit?  Er det sånn vi skal ha det framover? Skal de få rase rundt og gjøre hva de vil? Det ser ut som den kristo-vestlige del av verden har et behov for å legge seg på slaktebenken bare for å vise hvor prektige de er. Skal vi le eller skal vi gråte?

Las Palmas, Advent 2020.

Dordi Skuggevik