Tiden for confessio/bekjennelse, tilgivelse og bot var kommet idag her i Saltbubugten:
3 av de 4 som ramponerte postkassen min møtte her etter avtale kl.11. Den 4. var på jobb.
De tre satt i sofaene, og jeg i korgstolen med Hyldbakkskinnfellen «en face» dillingkventene.
Jeg siterte Dronning Margrete fra et TV- intervju til innledning: «Vi gjør alle feil hele tiden.»
Så sa jeg at det var mandig av dem å stille opp.
Jeg hadde lovet dem på Messenger at hvis de betalte mine utgifter, tok med seg den ødelagte postkassen og fjernet alle spor fra poststativet, og dertil beklaget hva de hadde gjort, så ville jeg mandag levere et brev til Lensmannen (Jeg fortsetter med å si Lensmannen) – der jeg trekker tilbake anmeldelsen.
Hver av dere sier – jeg beklager det jeg gjorde, sa jeg – og så skal vi ta hverandre i hånden og jeg skal si det er greit. Vi reiste oss, og så gjorde. Håndslag med den ene etter den andre. Alle replikkene satt som de skulle.
Vi satte oss igjen en stund, og jeg forklarte at som katolikk er jeg vant til skriftemålet, der en oppsøker presten, hvis noe trykker. Der får man bekjenne sin skyld, diskutere situasjonen med en erfaren prest som er utdannet for prosedyren, få gode råd, forlatelse for å ha forgått seg, og dertil får man en bot – gjøre ting bra igjen på noe vis.
Det viktige, sa jeg – er å bekjenne hva man har gjort, beklage det, snakke om det, sette en strek, bli ferdig med det – og gå videre.
Jeg spurte om jeg kunne ringe noen av dem hvis jeg trengte hjelp med noe – gresslåing, beising eller hva det nå kunne være en aldrende dame trengte hjelp med. Jeg kan betale inntil 1000 kr. Pr. Pers pr. år, sa jeg uten at det blir faktura, skatt og moms av det. Jo, jeg kunne ringe hvis det var noen småjobber.
Da de gikk, fikk de et eksemplar hver av «Reisens Rom» – så de kan ta seg en tur på Mekongfloden uten å forlate sofaen. Jeg forklarte at jeg måtte kjøpe opp restopplaget fordi forlagseierinnen fikk Retina og kom til å bli bli blind.
Nå ligger brevet til Lensmannen her, ferdigskrevet , og blir levert mandag, for penger ble vipset ved bordet her og poststativet er i orden.
Hvem de var? Nei, etter et skriftemål har man taushetsplikt, selv om man ikke er katolsk prest.
Glærum, 11.juni – 2022
Dordi Skuggevik
PS: Da historien om hærverket på min postkasse kom på Facebook, fikk gjerningsmennene en slik verbal juling nedover i kommentarfeltet, at ørene flagret.
Da jeg la ut teksten om forsoningsmøtet her hos meg, kom det også svært mange kommentarer – men kommentarer som bekrefter verdien av å kunne snakke om en sak, beklage – og forsone seg. Kort sagt: Sette en strek og gå videre. Erfaringene fra disse tildragelsene, har fått meg til å tenke gjennom skriftemålspraksisen i Den katolske kirke. Jeg legger skriftemålspraksisen inn under den overskriften jeg har begynt å bruke den senere tid: Kirkens store pedagogikk. Den ledsages alltid av helt konkrete tegn. Derfor var det også viktig å si ordene om å beklage, og ta hverandre i hånden. Det markerer avslutning og ny start.
DS
