Jeg ligger forkjølet i sengen min og hører på NRK’s EKKO. Det er 9.april 2018 idag, og derfor er det historien om 9.april 1940, nok en gang, 78 år etter at det hendte. Jeg ble født 4.mai 1945, så jeg blir snart 73 år, og derfor har jeg hørt standardversjonen av 9.april 1940 – mange ganger.
Idag har NRK utrustet seg med en forsker og en tidligere norsk forsvarssjef, så jeg har visse forventninger til den gamle historien denne gangen. Kanskje blir det en ny vinkling? Jo, faktisk – vi får presentert problemstillingen mellom fagmilitær vurdering og vurderingen til amatørene som bemanner de politiske stillingene – når fienden kommer. Gradvis har vurderingen av Storting og styringsverk sin rolle 9.april måttet tåle kritikk – omsider.
Statsministeren 1940 var en bryggesjauer fra Trøndelag, og utenriksministeren var en verdensfjern akademiker fra bak bokhyllene på universitetet. De stakk begge av med hele mannskapet sitt da fienden bokstavelig talt banket på døra med sin sendemann om morgenen 9.april. Stortingspresidenten ordnet med toget som tok dem alle ut av hovedstaden. Dermed kunne fremmed hærmakt innta vår hovedstad ved hjelp av et blæseorkester. Det samme skjedde i Paris. De hadde også forsømt sitt forsvar i graverende grad. Garden lå langs ruten blæseorkesteret gikk inn mot hovedstaden. Gardistene hadde den fremmede hærmakt og deres orkester på kornet, men ingen sa de skulle skyte, så de løsnet ikke skudd. Senere på dagen ble garden overgitt fremmed hærmakt med et håndslag. Ute i fjorden hadde ikke de som bemannet kanonene ventet på noen ordre fra amatørene som bemannet politikken. De skjøt. Blücher ble senket.
Vi har aldri fått høre fra NRK hvem som var ombord på Blücher, men min historielærer på realskolen fortalte at på Blücher befant «hodene» seg, de som skulle bemanne alle punkter i Norge ved okkupasjonen. De kom aldri frem til Oslo, så i all hast ble det rasket sammen en gruppe i Tyskland med Terboven i spissen – og de ble hastesendt til Norge. Dermed ble ikke opplegget for okkupasjonen i Norge slik som det kunne og skulle ha blitt, sa historielæreren, for Terboven ble ingen god mann for Norge – som vi alle vet.
Etterhvert som forskeren og den tidligere hærsjefen på EKKO skrider frem i denne gamle historien, får etterhvert både Nygaardsvold og Koht på pukkelen. Det er blitt lov etterhvert, de siste årene – å fremstille dem som det de var – selv om ordbruken enda er litt snill. Men de får idag skylden for Norges tapte ære den 9.april 1940. Man gir dem hovedrollene i det som nå etterhvert blir sett som en opera buffa tragica, en tragisk komisk opera.
Så kommer historien i EKKO til det springende punkt, som denne historien alltid gjør: Quisling. Der har intet endret seg. Forsvarssjefen er nødt til å repetere de gamle glosene «foræder» og «ikke intelligent». Punktum!
Vi er i grunnen lei av dette unyanserte bildet av Quisling i norske media. Man kan godt ta med at han var fagmilitært utdannet, at han hadde vært forsvarsminister i Norge, at han hadde en uvanlig og stor erfaring i internasjonalt hjelpearbeid – i oppdrag av Folkeforbundet, sammen med Nansen. Oppgaven var å redde folk fra lus, sult, nød og død i kjølvannet av den forferdelige bolsjevikiske revolusjonen i Russland. Der reddet faktisk Quisling flere tusen russiske jøder også, samt russere og ukrainere. Og var Quisling uintelligent, herr forhenværende forsvarssjef? Både han og hans to søsken gikk ut som preseterister til artium fra gymnaset i Skien. De kan umulig ha vært plaget av manglende intelligens. At Quisling med sin internasjonale erfaring og militære bakgrunn og tid som forsvarsminister kanskje hadde andre innsikter og oppfatninger av situasjonen enn han fra brygga i Trøndelag og han fra bokhyllene på universitetet, det må vi anta som en selvfølge. Og hvorfor gjør da Quisling det han gjør 9.april? Jo, hovedstaden var blitt lagt åpen for fremmed hærmakt av Storting og styringsverk, som nå hadde stukket av. Huset var tomt. Døra stod på vidt gap. Noen måtte gå ut på trappa og snakke med dem som kom. Noen måtte spørre de fremmede hva de ville. Quisling tok ansvar, rett og slett. Men, hvorfor sier Quisling i sin tale på radioen at Tyskland kommer Norge til hjelp? Det er helt opplagt at Quisling som hadde delt lus og lort med befolkningen i kjølvannet etter bolsjevikenes herjinger i Russland og Ukraina, han så at neste sted bolsjevikene kunne slå til, var Norge – med sin strategiske kyst. Arbeiderpartiet hadde dessuten et ganske stygt og skremmende rykte vedrørende sin fraternisering med bolsjevikene, så kunne man stole på Arbeiderpartiets folk? Var det ikke faktisk sikkerhetspolitisk et gode for Norge, at Tyskland nå la landet under en okkupasjon, og slik eventuelt måtte forsvare Norge mot en invasjon fra et langt verre regime?
Da jeg var i konfirmasjonsalderen for ca. 60 år siden, kom det en liten bok, skrevet av en engelsk historiker, der Quisling ble fremstilt som syndebukk. Konge og regjering som Grunnloven avsatte 7.desember 1940, kom tilbake til Norge i 1945 og lot som om de aldri hadde sett denne bestemmelsen i Grunnloven. De ville aldri ha kunnet tatt makten igjen i Norge hvis de ikke hadde kjørt prosessen mot Quisling slik de gjorde, skutt ham – og dessuten kjørt den overhendige straffeekspedisjonen mot hans parti – noe som de også gjorde i strid med Grunnloven.
Det er merkelig at det fremdeles ikke går an i Norge å snakke fritt om disse forholdene i vår historie – så lenge etterpå. Jeg vil utfordre EKKO til å gjøre et eksperiment: Hvorfor tar dere ikke på dere nye, ubrukte briller og lager et program om Quisling uten å ta i bruk alle disse gamle sjablongene dere i NRK har klasket rundt med i lenger enn min levetid på 73 år? Hva er det som gjør at en pensjonert forsvarssjef i 2018 må avlevere 2 sjablonger som snart er 100 år – uten å tore å gå ut over disse? Lag nå et program som dere f.eks. kan kalle: Quisling fra en ny synsvinkel.
Jeg skrev en større oppgave om Quisling på gymnaset først i 60-årene. Etter å ha jobbet meg gjennom mye av rettsprotokollene fra straffesaken mot ham, konkluderte jeg med at han var i god tro. Han trodde han tjente sitt land. Det tålte faktisk historielæreren at jeg skrev, selv om han skrev under at det ble litt ensidig. Gjennom dette arbeidet lærte jeg hvor farlig kildebruk er. Konklusjonen kommer an på hva en tar med og hva en velger bort fra kildematerialet. Mye av kildematerialet omkring Quisling er luket bort. EKKO kan jo plukke det frem og se på det. Det bør bli spennende for alle parter, nå – så lenge etterpå.
Glærum, 9.april – 2018.
Dordi Skuggevik
Lektor, Cand.Philol.
