Forfatter: dordis

BBC NEWS anbefales! Her blir du oppdatert på verden med nyheter du ikke får høre på NRK. Slår alltid over på den kl.20.

Igår kveld – henimot midnatt kunne jeg plutselig være tilstede i Kiev med et fantastisk panel i et for anledningen opprettet BBC-studio.Leder var denne lynende dyktige indisk(?)-britiske damen jeg ofte beundrer, og panelet: Russisk professor fra John Hopkins University, den imponerende unge kvinnelige visestatsministeren i Ukraina, USA’s ambassadør til Ukraina – imponerende dame, og Carl Bild, tidligere utenriksminister og statsminister i Sverige, nå medlem av EU’s råd for sikkerhet og samarbeid.

Det var ingen uttværet runde på situasjonen. Det gikk fort for seg, alle var korte og kvasse og rett på. To gode spørsmål fra salen.

Publikum var unge folk, og øynene over maskene var redde.USA’s ambassadrise var rett på: Det kommer en heit krig. Vi får ingen kald krig.

Min konklusjon: Putin kjeder seg i Kreml. Han underholder seg med å skremme andre land og skratter i sine gemakker. Han er dessuten kommet i den alderen der menn begynner å få problemer med potensen, og kompenserer med kanoner. Kriger startes av gamle menn som kompenserer potenssvikten.

Glærum, 2.søndag i det alminnelige kirkeår: 16.januar- 2022.

Dordi Skuggevik

Helse-Norge her i Midt-Norge kommer seg aldri ut av Molboland! Nå har en gruppe som kalles «Fagledernettverket for hjerneslag» bestemt – at får du blodpropp i hjernen eller hjerneblødning her i Surnadal, så skal du først kjøres med bil og ferge til Kristiansund, der det ikke finnes avdeling for dette akutt-tilfellet, for så å fraktes med helikopter tilbake samme vei – men i luften, med helikopter – og hvis været ikke er til å flyge helikopter i, så blir det retur til Surnadal med bil og ferge og videre til Orkdal/Trondheim. Da er pasienten DØØØ! – Og det var kanskje meningen!

HVEM SITTER I DETTE MOLBO-UTVALGET – som kalles «Fagledernettverket for hjerneslag i Midt-Norge»?

Det kan ikke være leger.

Det kan ikke være folk som har greie på trafikkens logistikk i landsdelen.

Det kan ikke være folk med IQ over 25!

Amatører som kaller seg politikere?

La oss få fart på Todalsbrua og sykehuset på Hjelset, så slipper vi disse Molbo-oppleggene som i 10-år etter 10-år har forkortet livet til oss som bor på indre Nordmøre. Min venninne og slektning Geirtrud Storholt og min bror Sivert, for å ta et par jeg kjenner, og som nærmest ble avlivet av den dumme logistikken i sykehusgeografien her på Midt-Norge, de måtte begge ha repetitive innleggelser. De ble kjørt: :/: Orkdal – St.Olav – Kristiansund – hjem :/:

De døde jo av det til slutt, for de var så slitne at kroppen orket ikke yte motstand. Dermed ble helsekøen redusert, selvfølgelig.

La oss dø – la oss Rock’n-Roll! Eller ta på de gule vestene og stille oss opp og brøle urbrølet utenfor lokalet der dette Molbo-utvalget har møte neste gang, og la oss snøbaske dem grundig når de kommer ut fra Molbo-møtet sitt!

La oss kjøre et reality-revynummer med dem!

VI ER SÅÅÅ LEI DENNE DUMSKAPEN!

Glærum, Jesu Dåpsdag 2022 (9.januar)!

Dordi Skuggevik.

Muhammed oppholdt seg en viss tid i Israel, og der oppdaget han hvilken verdi det er for et folk og en statsdannelse å ha en felles religion, så da han returnerte til den arabiske halvøya for å legge den under seg, utarbeidet han en religion for sitt planlagt samlede arabiske folk, og skrev grunnskriftet Koranen der han manifesterte programmet for statsreligionen i det fremtidige arabiske riket han med makt, mynde og stor brutalitet skapte. Selve ordet Islam – betyr underkastelse, og her måtte man underkaste seg – eller få hodet hogget av. Grei sak.

Da jeg leste Koranen – fra perm til perm, fikk jeg to store overraskelser: Muhammed hadde kopiert store mengder stoff fra Bibelen, og limt det inn i Koranen sin, og forøvrig var Koranen særdeles kjedelig lesning: Pekefinger! Pekefinger! Pekefinger! Senere har jeg lest flere bøker OM Koranen.

Særlig har Muhammed kopiert inn mye stoff fra Bibelen om Moses og om Jesus.

Koranen har samme Jesus-oppfatning som Jehovas vitner: Jesus var et stort menneske, en stor lærer og profet, men han var IKKE guddommelig.

Koranen har en fornøyelig fortelling om Jesu fødsel: – Maria blir så skamfull når hun skal ha barn, uten å være gift, at hun går ut i ørkenen for å føde. Det springer en bekk opp ved hennes føtter, så hun har noe å drikke, og det vokser opp en daddelpalme som ryster sine dadler over henne, så hun har noe å spise. Så – da barnet er kommet, trøster han sin mor. Maria tar barnet på armen og går inn i byen. Folket blir bestyrtet og utbryter: «Men Maria, hva har du gjort! Din mor og din far er jo ærbare mennesker!»  Så kommer Koran-stemmen inn og kommenterer: «Men dette var Marias sønn, for Herren legger seg ikke til barn!»

Denne fortellingen om Jesu fødsel fra Koranen har jeg i flere av mine skoleklasser sammenlignet med fortellingen om Jesu fødsel i Bibelen. Jeg har samtidig presisert at Muhammed skrev Koranen over 600 år etter Jesu fødsel. Jeg har presisert til elevene hva som er forskjellen på hvordan Bibelen ser på Jesus, og hvordan Koranen ser på ham.

Trolig er det viktig at den menige muslim som flytter inn i våre kristne land, blir gjort oppmerksom på det at Jesus har en stor plass i Koranen, som et stort menneske, lærer og profet, uten at han er ansett som guddommelig, Muslimer kan derfor feire Jesu fødsel sammen med oss, selv om de ikke anerkjenner hans guddommelige side og opphav. Det blir jo da en «halv» Jesus de feirer, selvfølgelig – så de bør derfor bli anbefalt å lese de fire evangeliene – og der gjøre seg kjent med den siden av Jesus som kristne også anerkjenner: Mennesket Jesus sin guddommelige side som del av den treenige Gud.

Islam-aktivisten dr. Mohammad Usman Rana i Oslo gikk i et program på NRK radio i høst inn for å flytte feiringen av Muhammeds fødselsdag til Julen. Da skulle de bake pepperkakemoskéer, sa han. Slik kunne også muslimske barn ha en fest i Julen, sa han.

Da er det bedre at muslimer i Norge og i andre kristne land feirer Jesu fødsel i Julen – selv om de bare feirer Jesu menneskelige side.

Glærum, 4.søndag i Advent – 2021.

Dordi Skuggevik

I flere år, på vei til Las Palmas før jul, gikk jeg av Mørelinjens buss utenfor busstasjonen i Trondheim, trillet bagasjen 10 meter vider til busskuret – og etter noen minutter var jeg på flybussen, og neste morgen, etter en natt på Raddison, gikk flyet til Las Palmas! Enkelt, liketil og greit.

Men – ifjor kom det ingen flybuss. Sammen med to utlendinger stod jeg der og ventet og ventet. En buss stoppet, sjåføren rullet ned vinduet, og sa at her kom det ingen flybuss mer – firmaet «Flybussen» var lagt ned. Og for å ta Værnes-expressen måtte vi dra opp i byen, sa han. Opp i byen – hvor da? Det var han uklar på. Taxi til mange hundre kroner ble løsningen.

Hjem igjen ifjor, måtte jeg ta taxi Værnes – Surnadal p.g.a. Coronaen – 3.500 kr, så da slapp jeg å finne ut av hvor jeg skulle gå av Værnes-expressen for å finne Mørelinjens buss.

Da jeg for 3 uker siden – altså ett år etter! – skulle reise samme veien, ringte jeg Flybussen. Fremdeles nedlagt og vekke. Så ringte jeg Værnes-expressen. Nei, de hadde ikke overtatt stoppestedet ved stasjonen. Den unge mannen i telefonen sa hvor oppe i byen jeg kunne finne stoppested. Hotellet han oppgav, hadde jeg aldri hørt navnet på, han klarte ikke å forklare hvor det var, og dessuten – kave seg lange veier med stor koffert og ditto cabinbag + seg selv…?!

Sjåføren på Mørelinjen visste heller ikke hvor han kunne sette meg av – slik at jeg kunne gå over på flybussen…!

Altså: Trondheim by har ikke bussforbindelse mellom jernbanestasjon/rutebilstasjon og flyplassen!

Høl i hauet! Molbo! Forbi enhver begripelse at det går an!

Kunne jeg ta toget, sier du? Å? Altså – gammel dame skal buksere sin omfattende bagasje inn på jernbanestasjonen, ned trapp, bortover gang, oppover trapp og ombord i toget? Herre Jemini!

Det skulle også vise seg at nede ved den fine og greie busstasjonen ved jernbanen, der var nå alt omgjort til et helvete slik at Trondheim igjen kan grave ned noe av bompengene de raner av folk. Det var dessuten mørkt, uoversiktlig  – og sjåføren sa at det var svært trafikkfarlig der – for de kjører helt forferdelig her, sa han. Han kom springende etter meg med refleks som han festet på kofferten. Ja, det var mørkt, ufremkommelig og trafikkfarlig.

Det stod 1 taxi foran jernbanen. Jeg hadde åndsnærværelse til å be om flytariff – og det var 750 kr. Så bar det avgårde med en somalier – 14 år i Norge, ved rattet. Han kjørte opp i daler, over hauger og åser – og da han begynte å kjøre vestover igjen og vi hadde kjørt lenge – da spurte jeg hva som foregikk. Jo, sa han, det var så mye som var stengt p.g.a. reparasjonsarbeider. Heldigvis hadde jeg fått fast pris 750 kr .- ellers ville taxameteret ha sprengt skalaen sin.

Om halvannen uke skal jeg hjem igjen. Hvor skal jeg da gå av Værnes-expressen for å finne Mørelinjens buss?

Las Palmas 4.des. – 2021.

Dordi Skuggevik

Idag, 19.11.2021, er det première på jubileumsrevyen i Surnadal, og utgivelse av bok. Jeg skulle vært med, men på grunn av en kommunikasjonssvikt, falt datoen på en umulig dag for meg. Leiligheten i Las Palmas var bestilt et år i forveien, og flybillettene ble kjøpt i mai. Slik blir det ikke noe gjensyn med det legendariske paret Anders Storsvingen (Øyvind Holte) og meg – Beret Storsvingen, født Breiskaret. Jeg hadde endatil en neste sketsj med paret – ferdigskrevet i hodet, der de nå var kommet på sykehjemmet. – Øyvind Holte kom ens ærend til Glærum og tilbød å betale ny flybillett, men det ble ganske umulig, dessverre. Og – han, han nektet å bemanne de gamle sketsjene med en ny Beret! Det var jo hyggelig å høre. Selvfølgelig kunne de skrevet en ny sketsj for Anders – en monolog – der han kommenterer at Beret er reist på ferie til Gran Canaria – uten ham…. Det kunne blitt morsomt. Men, kanskje Beret kommer tilbake fra Gran Canaria i tide til Svaraberg-revyen over jul?

For meg er det et stort tap – ikke å få være med den gamle gjengen, nå som de er i farta igjen. Den opplevelsen sørger jeg tungt over å ha mistet, her jeg sitter i Las Palmas og skriver denne introen til den teksten jeg leverte som råstoff til boka om revyhistorien. Akkja.

Her er teksten jeg leverte, ubeskåret. Jeg vet ikke om den kom med i boka, om de har klippet inn deler, eller hva de nå har gjort:

Da jeg kom hjem etter 6 år hjemmefra – i 1967, hadde jeg ingen omgangskrets, fordi hele den delen av ungdomstiden da en skaffer seg livslange vennskap, var blitt tilbragt andre steder. Jeg var 22 år da.

Om høsten ble jeg dratt med i arbeidet med å sette opp en neste revy i Bygdeungdomslagets regi. Det skulle komme til å bli flere. Når vi fra revygjengen treffes her og der i landskaper og aktiviteter senere i livet, har vi en historie sammen, opplevelser som ingen kan ta fra oss, opplevelser som hever seg over alle andre forhold. Det oppstår en nærhet som overgår vanlige vennskap – og til og med familieforhold, tør jeg si.

Mange slags folk og mange slags talenter må til for å få en revy opp å stå: tekstforfattere, komponister, musikere, skuespillere, sangere, dansere, kostymeskreddere, sufflører, sminkører, kulissemakere, scenearbeidere, plakattegnere, programforfattere, koordinatorer, billettører, renholdere, PR-folk, økonomer, iscenesetter…m.m. Noen vil jeg si litt om:

Vi hadde den 100% pålitelige kapellmester Trond Larsen som styrte musikken fra pianoet. Så kom Henning Sommerro en periode. Gjennom arbeidet med Surnadalsrevyen – både som komponist og kapellmester, utviklet han seg her til teaterkomponist for de store scener. Da vi kostet på oss proff iscenesetter fra Teateret Vårt i Molde – oppdaget de Henning, og hanket ham inn. Henning hadde og har – en utrolig evne til å omsette essensen av en tekst – i musikk. Jeg glemmer aldri hans «Glade jul på vrangen» på Trøndelag Teater der Agnes i «Brand» begræder sitt døde barn. Det klirret i istappene i det kalde ekteskapet, for å si det sånn.

Iscenesetter Styrkår Brørs beundret jeg for hans langmodighet og store tålmodighet. Han gav seg aldri før det hele var sydd sammen. Av ham lærte jeg: Gi aldri opp!

Men det var det teatrale kammerspillet med Øyvind Holte som ble den store opplevelsen. Vi ble etablert som et aldrende gjennomgangspar i flere revyer. Ingen visste hvor mye og hvor detaljert Øyvind arbeidet med å forberede rollefiguren sin. Jeg visste det. Når han plutselig begynte å improvisere ut over manus, og ut over det som var innstudert, måtte medspiller være obs! For publikum så det lett og elegant ut – og de trodde han kom på det i farten, men det var meget forberedt. På den som spilte innpå ham, kom det alltid som en overraskelse, og en måtte hele tiden være på alerten for hva som ville skje i neste sekund. Han var en gentleman. Han kunne f.eks. si: – Er det greit at jeg spiller på din størrelse og tyngde? Jeg sa alltid ja, fordi jeg visste at han beregnet akkurat hvor grensen gikk. Samtidig med at medspiller måtte følge med på hva han sa og gjorde – hvert sekund på scenen, måtte antenner være rettet mot publikum, og balansere det hele opp mot publikums åndedrett, kan en faktisk si. Når publikum begynte å holde pusten – da måtte en ikke trå feil, hvis det store latterbrølet skulle utløses og velte som en brottsjø opp på scenen.

Øyvind kunne jo si noe rett før teppet gikk opp, slik at medspiller falt helt av pinnen idet alt skulle skje. I første revyen spilte vi et legendarisk aldrende ektepar som skulle søke om «barneløyve» – tillatelse til å sette barn til verden. Holger Skei var den ubetalelige byråkraten. Men i andre revyen – etterjulsvinteren 1971, var det enda ikke blitt noe barn, og Anders Storsvingen får kjeft av kjerringa si – Beret Storsvingen, fødd Breiskaret – der de ligger i skuvsenga. Rett før teppet går opp, sier Eivind: «Nu bruker også jeg SABA, sjer’du – traktorrevahol sjø!» Jeg holdt på å klappe sammen, for jeg hadde et hemmelig barn i magen. Litt av et par som lå der! Ingen visste enda at jeg ventet barn – uten å være gift, bare barnefaren som satt på første benk på premièren visste det. Øyvind visste heller ikke om mitt hemmelige svangerskap. Det ble mitt livs kraftprøve – å gjennomføre. Latteren fra publikum slo opp fra salens mørke. Der lærte jeg konsentrasjon og utviklet gjennomføringsevne.

Jeg har vel foreslått Øyvind Holte et par ganger for Klevaprisen, men komiteen har nok ikke forstått hva jeg snakker om. Om Tore Sæter Tørvåillå var den mest elegante av oss i sitt uttrykk, så er det ingen som slår Øyvind Holte som den største skuespilleren av oss!

Ingen tror vel at jeg var sterkt plaget av sjenanse og eksponeringsskrekk i oppveksten, men det var jeg. Det var derfor et voldsomt personlig gjennombrudd for meg å stå alene fremme på en scenekant og synge en revyvise alene – mens en hele tiden må balansere det hele opp mot «publikums åndedrett» og føle publikum på tennene. Det gjorde meg faktisk til en bedre lærer.

Etter første revyen, bar det til Paris med meg et år – som au-pair. Det skulle vise seg at husherren var en ledende iscenesetter innen fransk teater, en av de store fornyerne av fransk teater etter andre verdenskrig. Det året jeg var i familien fikk Georges Vitaly Frankrikes fremste teaterpris for produksjonen den høsten, og ble sendt på offisiell turné i USA. Svært ofte var det teatermedarbeidere til arbeidslunsj i huset. Jeg måtte både servere og spise med dem. Jeg lærte å tygge biffen fort – for å si det sånn. Dessuten anla jeg en «glättig min’» og prøvde å se intelligent ut selv når samtalen gikk rett gjennom håret på meg. Madame var skuespillerinne. De hadde sitt eget teater rett ned for Place Pigalle, og takket være erfaringene fra Surnadalsrevyen, forstod jeg hva det dreide seg om, fordi jeg visste hvordan det er å stå på en scene og forholde seg til et publikum – som puster med deg. Puster ikke publikum med deg – går det nemlig rett i dass! Teaterparet ble helt paff, da jeg vel 30 år senere skrev hovedoppgave på universitetet i Trondheim om stykket de satte opp på etterjulsvinteren det året.

Så Surnadalsrevyen førte helt til hovedfag i fransk teater!

Til slutt vil jeg nevne Brit Biermann – som het Eide mens hun bodde i Surnadal. Hun kréerte de flotteste kostymer og plakater. Hun tok et par mål i tillegg til høyden som hun spurte deg om – og kom tilbake med kostymer som passet perfekt. Da jeg bodde i Trondheim 1999 – 2007 sydde Brit flere fine antrekk til meg. Og hennes siste teaterkostyme-kréasjon som jeg hadde noe med, var da hun sydde antrekket til han som sang «Islendingen» i Olavsoratoriet i 2014! Stod helt i stil med Bayeux-teppet fra 1066! Hun sender stadig hjemmelagete julekort og er fremdeles en fresig dame med humor og replikk, selv om hun har passert de 80. Siste gang jeg så hennes kostymer til Surnadalsrevyen, lå de i en sammentvinnet haug i en krok i et rom ved gymsalen/festsalen på Nordmøre Folkehøgskule. Det var et sørgelig skue. Men, på NRK TV er det mulig å fremkalle et innslag der Brit Holte, Paula Ranes og jeg er ‘duduakor’ til revyvisen «Norsktoppen» og hvor vi er kledd i Brits utrolig elegante kostymer.

Hvis noen husker bildet fra historieboken, der Bismarck i hvit kürasér-uniform står midt på gulvet i Speilsalen i Versailles og utroper Wilhelm I til keiser av Tyskland, så vil dere også ha sett at også ved siden av keiseren, står det en kürasér i hvit uniform, med dragen sabel. Det er Brits farfar! Han deltok i – og overlevde 3 av de 4 krigene som er ihukommet på Die Siegesseule/Seierssøylen som står på prosesjonsgaten vest for Brandenburger Tor i Berlin. 60 år gammel kom han til Trondheim og stiftet sin familie nr. 2 og ble farfar til Brit! Hun har bildet i stort format på veggen! Han deltok i utbyggingen av kraftverket i Glomfjord! (Historien er for god til å utelates!)

Ellers var jo revyen en stor inntektskilde for driften av Surnadal Bygdeungdomslag. Og alle i Bygdeungdomslaget – av dem som ville, fant en plass i revyoppsetningene, fordi oppgavene var så varierte. Jeg syntes det var meget betenkelig at teaterdelen ble tatt ut av Bygdeungdomslaget. Det gikk heller ikke bra: Surnadal Bygdeungdomslag forsvant – mens teaterlaget «Svarraberje’» ser ut til å ha mistet grunnfjellet som skal bære resten av konstruksjonen. Det ene er avhengig av det andre.

Både å skrive tekster og å spille dem ut på scenen foran et publikum har gitt meg «et tredje øye» – når det gjelder å se verden omkring meg, fordi teateret, og især revyteateret, er «et tredje øye». Det har også i svært sterk grad influert på  hvordan jeg skriver. Revyen er i sin egenart et korrektiv til det som skjer i et samfunn. Derfor er den også så viktig. Når det gjøres skikkelig, skal det gjøres med kjærlighet. Om enn blikket på samfunn og personer kan være skarpt, så skal det ikke ødelegge folk. Folk skal ikke drites ut. Revyen har Narrens rolle. Den skal være et speil der noen har godt av å se seg selv – som et korrektiv. Og det skader ikke å le – for noen av partene! Revy erstatter depresjonsmedisiner for både dem i salen og dem på scenen og dem bak scenen!

Hilsen og takk til alle fantastiske mennesker jeg traff i Surnadalsrevyen! Spesielt til Styrkår Brørs som fikk meg til å gjøre ting jeg aldri trodde jeg skulle gjøre her i verden!

1000 TAKK!

Dordi Skuggevik  

I «Driva» fredag 5. nov. får ordfører Margrethe Svinvik (Sp) i Surnadal lederplass i avisen – for å fremføre et svært utidig trøndermas. Hun ignorerer folkeavstemningen der kommunens beboere demokratisk bestemte at Surnadal kommune fortsatt skal være en del av sitt gamle fylke Møre og Romsdal!

Nå har vi jo sett at skumil-politikk er blitt opplegget med hennes parti i regjering, sammen med Arbeiderpartiet: Det den forrige politiske ledelsen har fastlagt, blir snudd rundt og sendt tilbake til utgangspunktet. Politikerne i den nye regjeringen gir blaffen i hva dette koster av mannskap, arbeidstid og penger.

Nå vil Margrethe Svinvik ha en merkelig retur til utgangspunktet fra før folkeavstemningen om Surnadals fylkestilhørighet: «Ønsker å stå godt planta i 2 fylker» – står det i overskriften. Det ønsker hun skal manifestere seg også politisk: Medlemskap i regionrådet i Trøndelag. Hun har fått saken så langt at kommunestyret har bedt saksbehandlerapparatet bruke tid og krefter på å lage en sak på det. Hun vil altså at tid, krefter, oppmerksomhet, penger, arbeidstid skal brukes på samarbeid med 2 fylker. Stort galere kan ikke en politiker se en sak: Ri to hester. Og: politisk bigami koster. Vi har ridd to hester lenge nok her på indre Nordmøre – og det er slitsomt! Hun vil altså ha oss tilbake dit – og det i strid med folkeavstemningen!

Ordføreren i i Surnadal og hennes klakkører i kommunestyret, bør stanse saken, før saksbehandlerapparatet går i gang og bruker tid og penger på dette som går imot folkeviljen, manifestert i folkeavstemningen. Som ansvarlige for kommunen må de vise respekt for folkeavstemningen – ikke arbeide mot demokratiet.

Ordførerens oppdrag fra folket i Surnadal – i folkeavstemning, er å gi full gass på samarbeidet med Møre og Romsdal fylke – d.v.s.: sette kraft bak byggingen av Todalsbrua, og støtte at alle tilgjengelige midler går til det nye sykehuset på Hjelset – og det uten at Kristiansund skal sutre seg til en sykehusfilial. For, det er ikke noen selvfølge at det skal bygges et stort moderne sykehus mellom Trondheim og Ålesund – og når det nå bygges, må det bli best mulig. Da kan ikke ordfører og styringsapparat i Surnadal kommune lekke midler til et annet fylke! Vi har lidd i lang tid av denne toveis-retningen med delte løsninger i øst og vest i mange saker, men det blir det slutt på med Todalsbrua. Surnadal ordfører bør derfor bruke sine krefter og midler på å få fart på Todalsbrua – så vi slipper denne øst-vest-delingen i alle saker – ENDELIG!

Ordfører Margrethe Svinvik har ikke forstått sitt oppdrag fra FOLKET! Forklaringen er kanskje at hun har sin opprinnelse fra Mosokna, som alltid har stukket av til Trondheim i alle høve. Løsningen for Mosokna kan være å søke asyl i Andorra (Rindal) og bli kårkailler og kårkjerringer i Trøndelag. Fred være med dem!

Vi venter herved at ordfører og kommunestyre i Surnadal slår retrett, stopper 2-fylke-saken sin og ber folket om unnskyldning for at de ikke respekterer folkeavstemningen – d.v.s. DEMOKRATIET!

Glærum, 8.nov. – 2021

Dordi Skuggevik

DETTE ER EGENTLIG ET FB-brev til Jon Arne Mogstad. Men alle kan lese det:

Da dukket det opp en estlender på FB, som var her i huset en uke i nyttårsleitet da vi gikk over i 1994. Traff ham igjen om sommeren i Estland, og siden ikke. Men plutselig dukket han opp fra fortiden idag på FB.

Han ble med hit med Jaan-Eik Tulve og Jean Pascal Ollivry, som skulle være med meg ut til Nordens hus på Færøyene og kjøre et gregoriansk kurs. Jaan-Eiks kone Helena, var også med. Jeg husker de bakte estisk «kringel» og griset til hele kjøkkenet. Men: Den var veldig god!

Nyttårsdag kjørte vi avgårde i storm og mørke til Kristiansund og var kirkekor på galleriet hos Pater Olav, så videre over Atlanterhavsvegen til Completorium med augustinerne i Molde og hjem igjen i mørket.

Fra Krifast var det vidunderlig vær og rosablått lys, og på Atlanterhavsvegen gikk vi ut og lyttet til Havets åndedrett mens natten blånet inn over oss.

Disse tre unge estlenderne kom til Paris uten nåla i veggen. Helena ville bli komponist. Kordirigenten Jaan-Eik ville spesialisere seg i Middelalderens gregorianske sang, og Urmo ville studere moderne kirkekunst med vekt på glassmalerier.

Jeg må innrømme at jeg hadde liten tro på disse pengelense, tynne og bleike ungdommene som kom her. Urmo forlot til og med huset med sko fra to forskjellige skopar, noe han ikke oppdaget før på Værnes. På Kastrup skilte vi lag. Helena og Urmo returnerte til Paris, og de to andre og jeg tok flyet til Færøyene der 80 hadde meldt seg på kurs, og jeg skulle holde foredrag om latinen.

Før vi dro, hadde vi pop-up-konsert på Mo skole. Liv Benedicte Bjørneboe kom ned fra Trondhjem og var med.

Idag er Jaan-Eik Grammypris-vinner. Helena har vunnet flere priser som komponist og er visedirektør for Najonalakademiet for kunst og musikk i Tallinn. Urmo skal på tirsdag i middag med den norske ambassadør i Tallinn, enda han er bosatt i Den Haag, og på torsdag skal han på befaring i Olavskirken i Tallinn, for glassmaleriene skal restaureres og nye skal lages.

Akkurat nå sitter han i bilen ut til Shiphol og skal hente kona som arriverer fra Barcelona. Ene datteren studerer jus ved London universitet, og den andre skal begynne på arkitekturstudiet i Boston – 17 år gammel bare! Som dere forstår, lever Urmo og hans familie et internasjonalt liv, men estisk er hjemmespråket. Mens han kjører mot Shiphol nå i kveld, hører han på Olavsoratoriet på YouTube og rapporterer: «Imponerende!»

Middagen med den norske ambassadør på tirsdag, angår 120-årsjubileum for den store amerikanske arkitekten Louis Kahn, født på den estiske øya Saaremaa, som Olav den Hellige prøvde å legge under seg i 1008, skriver han… Saaremaa er OIav den Helliges øy, skriver han. En norsk elev av den store arkitekt deltar: Arkitekt Per Olaf Fjeld.

Urmo vedlegger en link. Der kan du se hans utstilling inspirert av Capri, og lese hans interessante artikkel om Capri, der de store pedofile fra mange land har herjet opp gjennom tidene, helt tilbake til Tiberius.

Klikk på linken her nede for å se Urmos Capri-utstilling sist sommer – og for å lese hans artikkel om Capri og lotusspiserne som har holdt til der.

OBS: Capri-utstllingen fant sted i Estland: Rådhuset i Kuressaare på Saaremaa, Olav den Helliges øy.

Link til Capri-utstilling og artikkel om Capri:

https://urmoraus.com/painting/capri

Glærum, 9.oktober – 2021

Dordi Skuggevik

Først på 1990-tallet, da den katolske kirken i USA fikk sin pedofili-sak, dro kirkelederne til Pave Johannes Paul II i Roma og klaget sin nød og sitt sjokk og sin bestyrtelse. Pave Johannes Paul II sa: «Saken er enkel. Meld dem til politiet!»

Da denne paven lå på sitt siste, var det han som ble hans etterfølger som hadde hånd om alt som foregikk, kunne vi se på CNN. Og da Pave Johannes Paul II døde, var alt forberedt for en stor offensiv mot pedofiliplagen i den katolske kirken, og han som ble etterfølgeren – Pave Benedict, satte hele apparatet i sving straks den gamle paven var død.

Nå er opptellingen av pedofilisaker i den katolske kirken i Frankrike ferdig og lagt fram, og tallene er uhyrlige. Deler vi antall saker på de 70 årene som er undersøkt, og ser dem i forhold til en befolkning i Frankrike som teller rundt 50 millioner, er likevel tallene høye.

I 1996 var jeg på besøk hos biskop Robert J. Rose i Michigan. Hans mor var født Glerum, og han kom som ‘roothunter’ hit til Glærum i 1983. Han fortalte hvordan oppvasken rundt pedofilisakene i hans bispedømme hadde vært. Erstatningssakene hadde jo omtrent ruinert den katolske kirken i USA, og så var det hvordan kirken rent menneskelig skulle håndtere offeret og overgriperen. Begge parter var helt fra seg over det som hadde foregått, fortalte han. I hans bispedømme hadde de håndtert 30 saker, bare et par kom så langt som til domstolen og ble dømt. – Han gikk ikke lenger ut på restaurant med romerkragen på seg. Han kom i sportsutstyr. Å bli gjenkjent som områdets biskop med en dame på restaurant ville, etter det som hadde foregått, blitt helt umulig.

Den katolske kirken var listet på 5.plass i en statistikk over pedofilisaker – som jeg så i det tyske månedsmagasinet som kommer ut på Canariøyene. På 1.plass kom legmannsbevegelsene i de lavkirkelige organisasjonene. På 2.plass kom tilfellene innen hjemmets fire vegger – og jeg husker ikke lenger hvem som stod på 3. og 4. plass. Men – Den katolske kirke stod på 5.plass. Det husker jeg.

Det som sjokkerer oss alle, er omfanget av pedofile overgrep i alle miljøer. De pedofile går selvfølgelig dit barna er: – barnehjem, skoler, internater, fritidsaktiviteter… og gjør vi, og har vi gjort – det som pave Johannes Paul II sa? Har vi meldt dem til politiet?

Helt feilaktig skriver pressen om at det er sølibatet i den katolske kirken som skaper pedofili. Men man BLIR ikke pedofil av å leve ugift – av å leve i sølibat. Man ER pedofil. Men, mange pedofile har trodd at de kunne bli prester og leve i sølibat – og dermed slippe unna sin pedofili. Slik fungerer det ikke.

Det ser på statistikken ut som at det er menn vi snakker om, og at pedofilien glir over i homoseksuell praksis hos de fleste. De går etter gutter.

Det som overrasker, er at disse mennene det er snakk om, ikke klarer å styre seg. Over-jeg-et klarer ikke å holde styr på praksis. Det er som om det har falt ned en klaff i hodet på dem. Hjerneskade? Hormonforstyrrelser?

Vi kommer tilbake til Pave Johannes Paul II: Meld dem til politiet!

Glærum, 7.oktober – 2021.

Dordi Skuggevik

Når Sunnmøringene/Helse Midt tar statslån for å oppgradere Ålesund sykehus, så må vel evighetsprosjektet Todalsbrua også kunne ta opp statslån, slik at dette evighetsprosjektet kan bli realisert før vi alle rir inn i solnedgangen!

Nå forsvinner jo Frank Sve inn på Stortinget og blir gjemt bort i en kommité, så nå er faktisk den eneste propellen på Todalsbrua forsvunnet, for sunnmøringene har forstått at Todalsbrua er nøkkelen til den indre snarveien Ålesund – Trondheim, uten høgdedrag. Dette er ikke en Su-Su’s  pendlervei.

Hvis jeg vil bli skikkelig deprimert, oppgitt – ja, kvalm! – da er det bare å lese et stykke i Driva om Todalsbrua. Jeg får lyst til å reise meg og gå bort til veggen og stå og dunke hodet i veggen mens jeg uler. Ja: ULER! Jeg blir syk av dette dilletanteriet. Det ser ut som om de som velges og ansettes drar ut tida for å få lengst mulig periode med lønn, flest mulig hotellovernattinger, lunsjer, kjøregodtgjersler og annet snask. Prosjektet liksom bare eser utover og siger ned i myra. Pengene som brua skal bygges for, brukes opp før spaden stikkes i jorda.  De vel snart oppspist av denne byråkratiske amatørgjengen som liksom skal bygge bru. VI ER LEI! VI ER SÅÅÅ LEI!

Vi er også lei av disse grunneierne i Svinvika som sutrer og klager! Paret visste veldig godt da de startet restauranten sin – at brua ville komme der den kommer. De driver på bare for å kjøre opp summen de skal få som erstatning. Det forstår vi jo alle. Hvis de ikke vil legge om drifta til ei lukrativ veikro, med feinschmecker-avdelingen sin på andre siden av eiendommen, så kan de bare emigrere.

Man får liksom aldri helt se konturene av denne stadig mer utflytende gjengen  med folk som ikke kan brubygging. De kan bare å få til et voksende, uproduktivt byråkrati. Brua forekommer meg å være en herreløs hund som ingen har ansvaret for. Det er liksom null fremdrift i hele materien. Og hvorfor skal det sitte en person der ute på denne Campusen i Kristiansund? Vedkommende bør bo der arbeidet skal foregå!

Nå bør Fylket gå inn og skjære igjennom! Fylket bør ta over sammensuriet, for dette er en del av fylkesveinettet!!! Fylket bør skaffe et statslån, få inn Statens veivesen – eller bestill ei bru av kineserne og FÅ DET GJORT! FÅ DET GJORT! Vi er så lei av dette dilletanteriet! LEI!!!

Jeg har nettopp kjørt fylkesveien Aure – Tømmervika, der ferga går over til Kristiansund. Det var så flott vei og så mange flotte bruer at vi kom ut av tellinga. Hvordan fikk de det gjort – uten at vi hørte noen gny i det heletatt? Var det ordfører Baardset som fikk skåret igjennom, uten byråkrati som spiser opp pengene?

Glærum, 6.oktober – 2021.

Dordi Skuggevik

Endelig kunne man gå ut og sette seg fritt mellom sine medmennesker igjen, og oppleve formidling av noe en ikke møter hjemme i sitt karantenehi siden halvannet år.

Jeg hadde oppfattet det slik at foredragsholderen skulle ta oss med i full fart gjennom språkhistorien, og med mine 3 språk + musikk fra universitetet hadde jeg store forventninger til hvordan han ville gjøre dette på halvannen time.

La meg si det med én gang: Halvannen time gikk fort. Og halvannen time var full av overraskelser. Den største overraskelsen var hans kontinuerlige jobbing gjennom det hele med å kle av Jesus og Gud deres åndelige aspekt, og hvor ofte han sa «Pinadø».  En sann marxist udi det teologiske!

Mot slutten invokerte han Titanics forlis og hvordan de som det ikke var plass til i livbåtene sang «Nærmere deg min Gud (på engelsk) mens skipet gikk ned. Han sang så sin oversettelse av salmen – der han byttet ut «Gud» med «venn». Så tråden var altså – som bibeloversetter til både bokmål og nynorsk – å påføre Jesus det marxistiske historiesynet i en særdeles underholdende kreativ historieskriving, der han overførte den guddommelige Jesus til det Jesus-synet Jehovas Vitner og Koranen har – nemlig, at Jesus var et stort menneske, men Gud var han ikke. Denne hjemmesydde teologien blandet med ekkoet fra oppveksten i bedehusmiljøet i indre Sogn og gitarmusikk mot slutten, gjorde det hele svært underholdende, for å si det snilt.

Vi fikk også være med til Caen, hvor han som franskfilolog hadde et opphold. Ekkoet fra hans tid på Blindern med det romantiske Frankrike-svermeriet jeg husker fra min tid på Landsgymnaset først i 60-årene, ble frembåret til gitarakkompagnement i «Plaisir d’Amour» + gjentatt i hans oversettelse i omvendt rekkefølge. Jeg, som jobbet med normannerne i flere år for å få 1000-årsjubileet for Olav den Helliges læretid og dåp i Rouen opp å stå i 2014 – det største kulturelle fransk-norske samarbeidsprosjektet noen sinne, må si det er godt gjort – ikke å ha kommet lenger enn til «Plaisir d’Amour». Men, det er jo et godt sted å oppholde seg i erindringen.

Språkhistorien ble berørt – og det på interessant vis. Han snakket mye om «snakk»  (= språk), om hvor viktig det er å forholde seg til hverandre direkte – ansikt til ansikt når vi taler med hverandre. Også stemmebruk og stemmeleie  kommer inn her som svært viktig, forklarte han. Meget tankevekkende etter at vi har forholdt oss til hverandre gjennom digitale hjelpemidler under Coronaen.

Hans åpne stil og tale uten manuskript inviterte til å rette opp hånden for spørsmål og kommentar, men to ganger ble jeg henvist til å stille spørsmål etter at han var ferdig med foredraget, men det ble det ikke anledning til. Derimot var det en mann som han kjente – som to ganger brøt inn og fikk tale fritt om noe helt uten relevans. I alle fall oppdaget ikke jeg noe innhold/relevans i det han sa, men derimot oppdaget jeg en liten feminist-jævel som stakk hodet opp i meg for første gang: Bibeloversetteren hadde tatt Paulus på ordet: – Kvinner skal ikke tale i forsamlingen! Basta!

Jeg hadde 3 adekvate kommentarer:

1. Det er betenkelig at samtalen lærer – elever i norsk skole er borte. Elevene skal nå sitte rundt langs veggene i klasserommet og se inn i veggen og  svare skriftlig på skrevne spørsmål, mens læreren kan slappe av på kateteret og ta seg en kopp kaffe. Dialogen er død. Lomheims «Rabbi fra Galilea» ville ikke ha gotert det!

• Flere og flere skoler har sluttet å undervise elevene i å skrive for hånd. De får rett og slett ikke lære seg en håndskrift. Jeg oppdaget det da jeg skulle undervise en intelligent 10-årsgammel jente fra Eritrea for hennes 1.communion som katolikk. Jeg fikk sjokk, og ringte den store lærer Ingebjørg der nede i Osterfjorden. Hun sa: «- Men veit du ikkje det da Dordi, at no skal dei taste!» Denne kommentaren jeg ikke fikk fremført, gikk rett inn i Lomheims omtale av det betenkelige med digitaliseringen av mennesket – og om mennesket vil overleve det – rett og slett.

• Det tredje jeg hadde tenkt å stille spørsmål om, var: Hvorfor har NRK og også Stortinget sagt opp alle logopedene? Det går jo snart ikke lenger an å forstå hva noen av dem sier. Og siden Lomheim hadde snakket om at logopedene i NRK i hans tid, fikk ham til å legge stemmen i et annet leie, trodde jeg, og mener fremdeles at det var et adekvat spørsmål.

Jeg hadde ordnet med en CD der jeg leser diktene til Tante Borg – Ingeborg Solem, som hun har skrevet på vår gamle, kompliserte og interessante dialekt her i Surnadal. Den hadde jeg tenkt å overlevere på skikkelig vis til den store språkmann – som han ble introdusert som, og som jeg vet han er. Men han var så lei av dama der bak som prøvde seg opp med en finger et par ganger for spørsmål/kommentar, at jeg regner med han kastet CD-en i nærmeste bossbøtte på tur ut.

Jeg beklager. Men jeg kommer ikke til å lese Sylfest Lomheims bok om «Rabbien fra Gallilea».  Jeg fikk nok av kreativ bibelhistorieskriving og  marxistisk, hjemmestrikka «teologi» verbalt denne kvelden. Men jeg kommer til å tenke en del på Lomheims odyssé som omreisende predikant på vranga – med hans omkved – Pinadø. Ja, pinadø, kommer jeg til å grunne på det. Han burde holdt seg til språkhistorien og stemmebruk, selv om han ikke er skomaker.

Glærum, 5.oktober – 2010.

Dordi Skuggevik

(Ridder av den franske kulturorden siden 1999)