Forfatter: dordis

Igår kveld var det kvinnenes kveld i Auditorio Alfredo Kraus her i Las Palmas. Konsertmesteren var kvinne med blondt hår til skuldrene: Bettina Gradinger – invitert for anledningen, og dirigenten var den fremmadstormende, høye,  syltynne, Keri-Lynn Wilson fra Winnipeg, Canada, som dirigerte like mye med den lange blonde hestehalen som med hendene – uten taktstokk. Utdannelsen er imidlertid fra USA: Juilliard School of Music. Hun er utdannet både pianist, fløytist og violinist. Hun opererer både innen symfonisk musikk så vel som opera. Over nyttår vil hun komme til Den norske opera i Oslo, opplyser programmet.  

Jeg har aldri hørt om den russiske komponisten Anatoli Liadov (1855-1914), selv om Diaghilev spurte Liadov først om å skrive musikken til «Ildfuglen». Men Liadov var de små formaters og klaverets mann – så oppgaven gikk, som vi vet, til den unge Stravinskij. Han skrev imidlertid en trilogi over tre gamle russiske legender. Derfra kommer Den forheksede sjø – The enchanted lake, op.62. Det var en vakker musikkopplevelse, men hvor vi savnet balletten som musikken ropte etter.

Så kom kvelden MANN: Ivàn Martin – som solist i Chopins pianokonsert nr. 1: et verk med vidunderlig vakre og vare passasjer – hvor Las Palmas-publikumet gjorde sitt beste for å hoste mye… Her har Fisherman’s Friend-produsentene et stort uoppdaget marked. (Jeg pleier å dele ut til mine naboer som hoster.) Legendarisk er den konserten i Kraus – der den store tilreisende dirigenten, for et par år siden, avbrøt orkesteret, snudde seg til publikum og ropte: «Hvis dere ikke holder opp med den (forbannede!) hostingen, så slutter vi å spille!» Det viste seg at de kunne klare å avholde seg fra å hoste!

Iván Martín er født og utdannet i Las Palmas, og har nå en verdensomfattende karrière med store orkestre i mange land – og blir ekstra hyldet når han gjester fødebyen. Han gav et ekstranummer som var en demonstrasjon av hvor hurtig han kan spille – mer enn hvor dypt han kan tolke et verk. Men hans Chopin var VIDUNDERLIG!

Men så kom Rachmaninovs 2.symfoni. Jeg har ikke tidligere hørt noen symfoni av Rachmaninov. Jeg har idag ikke noe behov heller for å høre flere. Med et pasjonert forhold til Rachmaninovs klaverkonserter og annen musikk av ham – ble hans symfoni nr. 2 en stor skuffelse. Alle musikerne i det store orkesteret spilte samtidig hele tiden, og sendte en jevn strøm med lyd ut til oss – uten avsnitt og innsnitt, og hun som dirigerte uten taktstokk gjentok og gjentok sine samme dirigenttegninger i luften til man hadde inntrykk av at hun dreide sveiven i en lirekasse. Uff. Det var tilløpt til noe annet fra komponistens side ved inngangen til 3.sats – adagioen, men ellers har verket en karakter av filmmusikk, som sjelden gjør seg som konsertmusikk i en konsertsal – uten filmen på lerret bak orkesteret. Der sluttet konserten som den begynte: musikk uten sin nødvendige makker i det andre kunstfeltet.

Las Palmas 30.november – 2019.

Dordi Skuggevik

Etter forrige omtalte konsert for 2 orkester sist fredag, slo sjefsdirigent Chichon til igjen allerede søndagen med Filharmonien fulltallig på nesten 100 – nå i snippkjole!

Konserten var en hommage – en konsert til ære, for øyas store sønn, tenoren Alfredo Kraus – som konserthuset er oppkalt etter. Solister var sopranen Désirée Rancatore – som hadde en flott kuppel på klangen og som hamlet opp med alle de 100 i snippkjole. Tenoren José Luis Sola vil nok trenge noen år før han kan ta tak med et så stort orkester – men bevares, han er en flott tenor. Det var VERDI, VERDI og VERDI nesten hele første avdeling, og i siste avdeling slapp Gounod, Puccini med flere – kjente og ukjente, til. Når en tenor og en sopran går ut og inn i 2 timer og leverer den ene store arien etter den andre, alene eller sammen i duett + ekstranummer, skulle jeg ønske at orkesteret sendte inn operakoret sitt et par ganger. Det ville ha gitt mer landskap i konserten.

Stjernen var Orquesta Filharmonica de Gran Canaria! De hadde flere innslag uten sangerne også. Når et så stort orkester tar ansats i pianissimo i akkompagnementet av en solist uten mikrofon – og treffer planken samtidig – da er det en LYKKESTUND av dimensjoner! Utrolig!

Søndag kveld feiret biskopen av Las Palmas – innvielsen av Sankta Anna-katedralen slik den nå står – og slik den var da den ble consacrert for 148 år siden. Kirken som sådan er omtrent 500 år. Den er tilegnet Jomfru Marias mor –  Anna, som oppdrager og som lærer. Vi ser dem begge i læresituasjonen både i alterveggen (skulptur) og i glassmaleriet øverst til venstre for koret.

Vi satte oss rett ved det fine, gamle, spanske orgelet – for å høre det godt, og dertil var det denne kvelden et 20-tallig kor med 5 sangere på hver stemme, som beriket oss under festmessen. Og etterpå gikk Oddlaug (89) og jeg på Café Madrid og spiste blodkorv og potetomelett – med øl! Oddlaug tok en finkark også! Det heter her – karahillo.

Igår kveld var Jordi Savall i Operaen med to andre musikere. Han har etterhvert sin ‘menighet’ rundt i verden – som han har fortryllet og fortrollet med all sin gamle musikk, som han etterhvert har latt gå i dialog med andre kulturers musikk.

Denne kvelden var det kammermusikeren Savall vi møtte – ikke hans store orkester Hisparion som Ole Dahl Rossbach og jeg hadde den store opplevelsen å høre i Fontfroide – på den årlige Savall-festivalen der, og også en del av stororkesteret i Nidarosdomen senere. Ole har også hørt dem på Oslo Kirkemusikkfestival.

Den gangen på Fontfroide anbefalte jeg Savall å oppsøke den norske Haringfela – noe som han har gjort, gjennom sin kollega – luttisten Lislevand fra Norge. Men, der har han mer å hente, sa jeg til ham igår, for han har enda ikke vært ute på dybdene i vokalmusikken i de norske religiøse folketonene. Skal si han må bli med til Ola Bræin i Sunndalen – en maidag når brudeslørene flagrer i fjellsidene i verdens vakreste dal – og Ola henter soulen frem av munnspillet sitt.

Det var en fullsatt opera igår kveld – bortsett fra de to øverste balkongrekkene. Publikum var stille og andektige enda før noe skjedde ved de tre stolene og instrumentene foran sceneteppet. Da Savall kom inn for å stemme sine to gamber før dyst, begynte allerede publikum å klappe. Men så forstod de at det var stemme han skulle gjøre. Det ble dørgende stilt. For når Savall stemmer sin italienske soprangambe fra ca. år 1500 (!), og sin bassgambe, bygget av Barak Norman i London i 1697, da er det ikke noen vanlig stemming som er på gang. Det foregår noe helt spesielt – for å si det mildt.

Programmet meldte dialog og improvisasjon mellom øst og vest, Orient og Oksident. Savall hadde med en virtuos på hånd- og fingertrommer i alle størrelser, og en lutenist – trodde man, inntil man etter konserten kunne se at det var en Tiorba – en videreutviklet lutt som skulle ta høyde for toneomfanget da operaen begynte å komme på banen. Tiorbanisten sang også – med naturstemme innen flere av sjangrene fra de diverse verdenshjørner.

Vi tok avgårde på duvende kamelrygger under den stjernestrødde ørkenhimmelen. Der kunne vi jo gjerne ha oppholdt oss på reise resten av kvelden – for konsertens høydepunkt kom faktisk først. Folk i salen var helt i en transcendert tilstand. Men så var vi plutselig i Bretagne – med Marin Marais’  Muzetter, hvor man kan å «tricoter les gambettes» – som de franske sier ( – strikke med de små føttene sine).

Hjemme googlet jeg tiorba-spilleren, for programmet viste at han heter Ferran Savall. Altså: Sønn av Jordi Savall. Opplysningene på Wikipedia stemte med inntrykket fra konserten, for å si det sånn. Jeg kan kanskje si så mye at det var noe forbløffende at en som deltar som lutenist, og som har studert luttspill med Lislevand – spiller lutt/tiorba som om det var en guitar. Det var litt selsomt. Men så viste det seg at han i utgangspunktet er utdannet med guitar som instrument.

Håndtromme-virtuosen David Mayoral hører vi nok mere til. Han var i en klasse for seg – et nivå av perkusjon jeg ikke har møtt før, i alle fall.

Jordi Savall er født i 1941, så det haster å få ham til Sunndalen en maidag!

Imorgen er det konsert i Auditorio Alfredo Kraus – verdens flotteste konserthus – igjen! Med det formidable Orquesta Filharmonica de Gran Canaria! Så her går det unna!

For sikkerhets skyld kjøpte jeg også billetter til Oddlaug og meg igår til Moskva-ballettens årlige Nøtteknekkeren – som de tar med seg, når de likevel skal hit og varme seg før det blir januar i Moskva. Vi havnet øverst og bakerst, for forestillingen i Kraus 3.desember var allerede faktisk utsolgt!

Las Palmas, 28.novemeber – 2019.

Dordi Skuggevik

I avreisestresset – gikk det fort i svingene for å sikre seg billetter til Gran Canarias fabelaktige Orquesta Filharmónica i deres fabelaktige konserthus –Auditorio Alfredo Kraus på Canteras. Jeg forstod ikke at den første konserten ville komme til å bli en konsert for 2 orkester – selve hovedorkesteret, men med deres ungdomsorkester også. Orkesteret driver 6 kor og dessuten sitt eget musikkonservatorium med 150 studenter som utdannes som orkestermusikere. Mange av musikerne i hovedorkesteret er tidligere medlemmer av ungdomsorkesteret.

Denne dagen skulle det bli en første avdeling med ungdomsorkesteret, forsterket med noen fra hovedorkesteret  i Bizets Arlesiennesuite, og så skulle begge orkestre fusjoneres for fremføringen av Tsjaikovkis voldsomme symfoni nr.5. For første gang skulle hovedorkesterets sjefsdirigent, Karel Mark Chichon, dirigere ungdomsorkesteret også. Han har fått sitt engasjement forlenget til 2023. Han stammer fra Gibraltar, men er født i London i 1971, og har fått Englands høyeste utmerkelse som musiker, og har dirigert alt og alle som betyr noe i verden.

Men, det skulle bli ekstranummeret etter Bizet som vil bli husket: Konsertmesteren for ungdomsorkesteret, Katia Nuez, kom frem som solist i Saint-Saëns Svanen. Hun spilte nok ingen Stradivarius, men hun fikk violinen til å høres ut som en Stradivarius. Hennes pianissimi bar oppover og bakover med en intens klangkjerne i fløyelstonen. Sofia Yanes Gonzàles på harpen tok applaus sammen med Katia Nunez. Begge i samme klasse som musikere. Utrolig!

Før konserten forstod man at noe ekstra var på gang, da musikerne kom inn i sitrongule T-skjorter (ungdomsorkesteret) og i kongeblå T-skjorter (hovedorkesteret). Jeg trodde at sosialist og statsminister Sanchez som hadde våget å ta Franco opp av graven i mausoleet i Seierens dal – og begrave ham ordinært ved siden av hans kone, borti høgget et sted – også hadde våget å strippe musikerne i Spanias symfoniorkestre for snippkjolen – i Folkets navn – siden han nå går i koalisjon med kommunistene…. Men det har han foreløpig ikke turt å gjøre. Dirigenten stilte i kongeblå T-skjorte for anledningen.

Og la det være sagt: Dette var en konsert på høyt nivå med spenst, fart og framdrift. Jeg måtte lukke øynene under hele Tsjaikovskij for å få med det hele fra scenen som var overfylt med musikere – de musikalske fonnene gikk stadig vekk i rullende drønn med de vidunderligste passajer. Jeg tror bestemt at alt gikk for seg slik Tsjaikovskij hadde ment det – før senromantikkens overhendige orkestersatser sprakk opp og krakka – og 1900-tallets musikk smatt ut gjennom  sprekkene som oppstod etter jordskjelvene. WOW!

Konserten ble tatt opp av 5 kamera. Den burde kjøpes inn av NRK Hovedscenen – så folk i Norge kan se at det oppholder seg andre folk her på Gran Canaria enn fulle skandinaver.

Las Palmas.

Kristi kongefest – 24.nov. – 2019.

Dordi Skuggevik

På flyet ned til Las Palmas på tirsdag, dagen etter at innlegget mitt om Humanetisk forbunds «monopol» hadde stått i Adresseavisen, mandag 18.11. – sa en dame til meg på flyet: – Hvis du er den jeg tror du er, så får du tilsvar i Adresseavisen allerede idag. Hun hadde avisen med seg og lånte den velvilligst bort.

Formannen i Trøndelag Humanetisk forbund gikk tilverks i kjent stil: Han ignonerer en del, fremhever andre punkter – som han så vrir så det passer inn i  hans hensikt. Denne manipulative argumentasjonen finner vi igjen hos Jehovas vitner og hos kommunistene – helt tilbake til deres oppkomst i historien. Det er nesten merkelig at det ikke er blitt tatt både én og flere doktorgrader i retorikk på denne forførelsens og demagogiens verbale redskaper.

Folk går «fem på» – og oppdager ikke, i beste fall – før lenge etterpå, at de er blitt lurt inn i en situasjon de ikke så komme. Humanetisk forbund har spesialisert seg på å røske/lure konfirmantene ut av kristne familiers tradisjon, og Den norske kirke har ikke klart å dyktiggjøre sine medlemmer til å stå imot demagogien til humanetikerne.  Det er virkelig trist å være vitne til.

Jeg skal ta ett punkt i innlegget til Trøndelag-formannen i HEF: Han slår fast at jeg er for en sekulær stat – noe jeg IKKE er. Jeg konstaterer i mitt innlegg at Norge er blitt en sekulær stat, og bør derfor forholde seg til det. Jeg er tilhenger av den statsformen som Olav den Hellige konstituerte i Norge for 1000 år siden: Det kristne kongedømme, slik Karl den Store anla det i det tyskromerske keiserdømme på 800-tallet. Olav den Hellige la dette inn i Norges første grunnlov – Kristenretten av 1024, som i 1000 år har dannet blykjølen i Grunnloven i Norge, helt til Stortinget for noen år siden vedtok å avskaffe Det kristne kongedømme i Norge, og fjerne plikten for monarken til å bekjenne seg til den evangelisk lutherske kristne tro – noe Kong Harald la ned veto mot. «Ikke i min tid!» sa Kongen. (Norske media gjorde sitt beste for å gjemme bort dette vetoet for avisleserne.)

Kristendommen har vært og er – grunnlaget for vår sivilisasjon. Det er også  Kristendommen som har gitt oss menneskerettighetene som HEF hele veien viser til. Men så har også HEF en svært kort historie – den går bare tilbake til 1956. Der kutter de sine røtter.

Frankrike – som har vært arketypen på en sekulær stat, etter at de både på slutten av 1700-tallet og på slutten av 1800-tallet – gikk amok i en radikal raseribølge mot alt bestående i samfunnet, de er nå på vei til å endre sin hypersekulære stat. Han som var erkebiskop under Olavsjubileet i Rouen i 2014, som nå er pensjonert, melder at Frankrike har proklamert et «Johannisk år» 2019/2020 – et år med Jeanne d’Arc i sentrum, 100 år etter hennes kanonisasjon i 1920 – som skjedde 500 år etter at de brente henne på torget i Rouen.  Den franske stat har innført en «Jeanne d’Arc-dag» som blir en felles dag for stat og kirke. Vil man gå ned i krypten i Rouenkatedralen hvor dåpen av Olav og hans følge fant sted, må man gå gjennom Jeanne d’Arc-kapellet. Når Islams dragoner 26.juli 2016 skar strupen over på presten Jacques Hamel ved alteret under morgenmessen – i en kirke 9 km fra Rouenkatedralen, da våknet Frankrike med et brak.

Lørdag 9.november – når jeg kommer ut av Sund folkehøgskole etter en humanetisk ledet begravelse på en avdød, som vi ikke visste hvor var, men som i alle fall ikke lå i den tomme kisten, men som vi trodde stod fast i tollen på Gardermoen, da er det jeg har åndsnærværelse nok til å få fram mobilen og ta et foto av lysfenomenet hvor en gigantisk lyssøyle/kors står plantet ute i landskapet der Stiklestad ligger, og himmelen og fjorden svømmer i gull-lys fremover fra der huset til avdøde står – og inne i hodet mitt hører jeg følgende fra det gamle testamente – og Herren sa til Moses: Jeg skal gå foran deg gjennom natten, som  en ildsøyle.

Skal vi si at Himmelen fikk det siste ord den dagen? Og avdøde kom omsider hjem til den viede jord.

Las Palmas – 22.november – 2019.

Dordi Skuggevik

PS: På mandag kommer en forkortet og redigert versjon av dette til å stå i Adresseavisen, med det omtalte bildet.

DS

(Debattredaktør Baumberger i Adresseavisen kontaktet meg for å be meg forkorte og redigere det neste innlegget på bloggen her. Jeg spurte henne om å gjøre det, fordi jeg var så avreisestressa, og så skulle jeg se over hennes redigerte tekst – om jeg da ville kunne sette navnet mitt under. Noen av bloggleserne vil synes det er interessant å se hvordan en fagredaktør tar noen fileter ut av teksten, setter en ny overskrift, og gjør teksten til noe den på forhånd ikke var. Jeg syntes hun gjorde en flott jobb. (Jeg – som er helt imot eksterne redaktører!)

Jeg har vært inne på det før: De som ikke lenger vil ha noe å gjøre med Vårherre ved livets overganger her i Norge, har liksom ett alternativ: Humanetisk forbunds opplegg. Forbundet sender sin sekretær som tar seg av rammen – som er lånt av kirken, og fyller den med ingenting.

Skal det være sånn videre i dette land? Eller skal vi ta lærdom av andre land som lenge har hatt sekulære tilbud i regi av sine kommuner/begravelsesbyråer?

Det offentlige Norge er i gang: Forleden ble datteren ute på nabogården her viet av rådmannen i kommunen – ute på ekra på gården. Forleden ble også en sambygding begravet fra den minste salen på kommunens kulturhus. Et familiemedlem stod for minnesamværet rundt båren, uten innblanding av hverken Vårherre eller Humanetisk forbund. Opplegget var enkelt og greit: Sekulært, altså verdslig eller ikke-kirkelig.

I land som lenge har hatt et klart skille mellom kirke og stat, har borgermesteren lenge viet brudepar i rådhusets seremonirom, uten innblanding av sammenslutninger à la Humanetisk forbund. I Frankrike og Tyskland for eksempel er det påkrevet å gifte seg sekulært/borgerlig på rådhuset, før man eventuelt går til sitt trossamfunn og blir gift innen rammen av kristendommen, islam eller andre livssynspraksiser.

Tiden er overmoden i Norge for at det offentlige styre og stell stiller opp med sekulære seremonirom og sekulære tilbud ved overgangsmarkeringene i livet. Og folk må bli klar over at Humanetisk forbund – som har gitt seg selv et slags monopol på å være det eneste alternativet til kirken – er et tilbud for dem som er medlemmer der. Andre behøver ikke å ha noe med dem å gjøre.

Det bør forøvrig være et tankekors for norske humanetikere at de som idag regnes for de største humanister, var noen paver på 1600-tallet. Da jeg var i Roma nå medio oktober, møtte jeg «min franske mann i Vatikanet». Han stod på farten til Ungarn for å levere en forelesning (på italiensk!) om ham som regnes for den første humanist i den kristne verden: St. Hilarius fra Frankrike, som levde på 300-tallet. Det må være en hodepine for Humanetisk forbund i Norge at de har lånt sitt navn og sitt oppdrag fra helgener og paver. Ellers rapper de også det meste fra kirken. Hvor skal de ellers ta det fra?

Et annet aspekt er dette: Ennå må vi alle ligge i den viede jord ved våre gamle kirker, hvis vi ikke vil strøs ut i naturen. Det er fordi det offentlige Norge heller ikke har tenkt på at de som ikke vil ha kirkelig begravelse, heller ikke vil ligge i viet jord. Dette er en kamp Humanetisk forbund ennå ikke har tatt. Den tar de kanskje sammen med alle de andre i den assorterte flora av hjemmestrikkede livssyn vi etterhvert har fått. Både jøder og muslimer har lenge hatt sin egen viede jord, separert fra de kristne.

Dordi Skuggevik,

Glærum, Surnadal

Jeg har vært inne på det før: De som ikke lenger vil ha noe å gjøre med Vårherre ved livets overganger her i Norge, har liksom ett alternativ: Humanetisk forbunds opplegg. Forbundet sender sin sekretær som tar seg av rammen – som er lånt av kirken, og fyller den med ingenting.

Skal det være sånn videre i dette land? Eller skal vi ta lærdom av andre land som lenge har hatt sekulære tilbud i regi av sine kommuner/begravelsesbyråer?

Det offentlige Norge er i gang: Forleden ble datteren ute på nabogården her viet av rådmannen i kommunen – ute på ekra på gården. Forleden ble også en eksmedlem av Den norske lutherske kirke begravet fra den minste salen på kommunens kulturhus . En nevø stod for minnesamværet rundt båren, uten innblanding av hverken Vårherre eller Humanetisk forbund.  Opplegget var enkelt og greit: SEKULÆRT (= verdslig – ikke kirkelig). Det må ha vært spesielt for hans ektefelle som er praktiserende katolikk, men hun respekterte hans valg

I land som lenge har hatt et klart skille mellom kirke og stat, har borgermesteren lenge viet brudepar i rådhusets seremonirom, uten innblanding av sammenslutninger à la Humanetisk forbund. I Frankrike og Tyskland f.eks. er det påkrevet å gifte seg sekulært/borgerlig på rådhuset, før man eventuelt går til sitt trossamfunn og blir gift innen rammen av Kristendommen, Islam eller andre livssynspraksiser.

Tiden er overmoden i Norge for at det offentlige styre og stell stiller opp med sekulære seremonirom og sekulære tilbud ved overgangsmarkeringene i livet. Og folk må bli klar over at Humanetisk forbund, som har gitt seg selv et slags monopol på å være det eneste alternativet til kirken – er et tilbud for dem som er medlemmer der – men andre behøver ikke å ha noe med dem å gjøre.

Det bør forøvrig være et tankekors for norske humanetikere at de som idag regnes for de største humanister – var noen paver på 1600-tallet. Og da jeg var i Roma nå medio oktober, møtte jeg «min franske mann i Vatikanet» som stod på farten til Ungarn for å levere en forelesning (på italiensk!) om ham som regnes for den første humanist i den kristne verden: St. Hilarius fra Frankrike, som levde på 300-tallet. Det må være en hodepine for Humanetisk forbund i Norge at de har lånt sitt navn og sitt oppdrag fra helgener og paver. Ellers rapper de også det meste fra kirken. Hvor skal de ellers ta det fra? (Fy da Dordi!)

Grunnen til at jeg skriver om dette idag, er en begravelse sist lørdag, hvor min fetter Sigurd ikke rakk frem til sin egen begravelse. Han som alltid var så punktlig og på høgget. Den høye, magre, alvorlige og gråhårede seremonimesteren fra Humanetisk forbund steg frem for forsamlingen av gråhårede, gammelkirkelige trøndere som allerede var trykket av for første gang å skulle være med på en ikke-kirkelig begravelse – og bekjentgjorde for dem at kisten var tom, der fremme i blomsterhavet. Men, siden folk hadde kjøpt sine reiser og hotellrom, hadde familien valgt å gjennomføre seremonien med tom kiste som det samlende symbol – med foto av avdøde på kisten. Det var jo en klok og praktisk avgjørelse oppe i det hele, men det gikk jo et støkk gjennom forsamlingen. Det ble mye nytt og uvant på én gang. Men, det ble etterhvert en hiva minnestund for en gladgutt!

Sigurd kommer til å bli lagt i viet jord ved kirken – i nærvær av den engere familie, når han endelig legger til kai på Inderøya. For enda må vi alle ligge i den viede jord ved våre gamle kirker – hvis vi ikke vil strøs ut i naturen – for det offentlige Norge har heller ikke tenkt på at de som ikke vil ha kirkelig begravelse – heller ikke vil ligge i viet jord. Det er en kamp som Humanetisk forbund enda ikke har tatt. Den tar de kanskje sammen med alle de andre i den assorterte flora av hjemmestrikkede livssyn vi etterhvert har fått. Både jøder og muslimer har lenge hatt sin egen viede jord – separert fra de kristne.

Sigurd døde i flyet rett etter at flyet hadde tatt av fra Alicante, og flyet returnerte til den spanske flyplassen, hvor den døde ble ført til spansk sykehus for obduksjon.  Av snakk i forsamlingen gikk det fram at båren var kommet til Oslo dagen før, men selv med bekreftelser på at båren skulle ankomme seremonien i tide, så var den altså ikke kommet. Trolig stod Sigurd fast i den norske tollen i en hangar på Gardermoen. De skulle vel finne ut om noen hadde sett sitt snitt til å smugle noe ulovlig sammen med ham i kisten. Det er det jeg alltid har sagt: unngå Gardermoen når du kommer hjem fra utlandet! For der får du alltid ubehageligheter og trøbbel!

Da Franco regjerte i Spania, var det ikke noe problem å komme seg inn i Norge i død tilstand, men problemet var å komme seg ut av Spania. En norsk familie som var på biltur i Spania i 1960-årene opplevde at bestemor døde på turen. De pakket henne inn og la henne på taket og satte kursen i frisk fart mot den spansk-franske grensen. Rett før grensepasseringen gikk de inn på en bar for å styrke seg før dysten med grensevaktene. Da de kom ut igjen, var bilen stjålet…

Glærum, 11.11.2019.

Datoen for fredsslutningen etter La Grande Guerre – The Great War (1. verdenskrig.)

Dordi Skuggevik

Norge har deportert den amerikanske filosofen Greg Johnson før han rakk å åpne munnen etter ankomst Norge.  Jeg er både rystet og sjokkert – for jeg trodde Norge var et land på et såpass høyt akademisk nivå at man kunne tåle å diskutere med hvem det skal være.  

Har man glemt sin Voltaire – som sa: – Jeg er dypt uenig med deg, men jeg vil forsvare til min død din rett til å uttale deg.

Hvem er den norske Stalin som deporterer en høyt utdannet amerikaner på grunn av vedkommendes meninger – før han har fått åpnet munnen? Hvor sitter denne Stalin? Kan han/hun komme frem og tone flagg, så vi får se ham/henne? Hva slags forbannet jomfrunalsk hysteri er det som har oppnådd en posisjon hvor en amerikaner med dr.grad i filosofi kan nektes opphold og talefrihet i dette vårt land? Hvis ikke saken blir reversert, og dr. i filosofi Greg Johnson får en unnskyldning og får komme tilbake til den talerstolen som var tiltenkt ham her i Norge, tror jeg jeg vil levere inn det norske passet mitt. Jeg orker ikke være statsborger av et land som styres av stalinister.

Glærum, 4.november – 2019.

Dordi Skuggevik

Den som har lest boka mi om Olavsjubileet i 2014, vil kanskje lure på hvorfor jeg oppsøkte miljøet rundt Olavsfestdagene i Roma igjen – nå i oktober, siden mine erfaringer med et par av lederne i «Olavsalterets venner i Roma» var så negative i forkant av 1000-årsjubileet for Olav den Helliges dåp – i 2014. Jeg meldte meg den gangen ut igjen av denne foreningen – med begrunnelsen om at jeg aldri er – i den grad, blitt behandlet som en dritt – som jeg ble i oktober 2013 – av to av lederne i foreningen.

Årsaken til Roma-reisen nå var at jeg så på programmet at en historiker ved mitt gamle Alma Mater – NTNU i Trondheim, som underviser historie for lærerstudenter – skulle dra helt til Roma for å holde et 45 min. foredrag om Nasjonal Samlings bruk av Stiklestad før og under krigen. Ellers skulle tema for årets Olavsfestdager i Roma være «Jødene og Roma». Foredraget om Nasjonal Samling så derfor ut til å være en absolutt fremmed fugl på et program om Roma og jødene. Jeg regnet med at sammenstillingen kunne ha sammenheng med HL-senteret i Oslo sin ferske aksjon for å gi Nasjonal Samling skylden for jødedeportasjonene fra Norge under krigen,

Jeg har i boka mi, tatt opp problematikken med at Olav den Hellige fremdeles er kontroversiell. Jeg er nå ferdig med prosjektet Olav den Helliges dåpsjubileum, som har pågått fra 2006 til 2014 + i ettertid: dokumentasjonen av prosjektet i bokform. Men, jeg har allerede skrevet de første to kapitlene i min neste bok – med tittelen: Nasjonal Samling, Farfar, Far – og oss andre.  Det interesserte meg derfor sterkt å høre hva Trond Risto Nilssen fra NTNU ville fortelle oss i Roma – som vi ikke hadde hørt før. Jeg var redd han ville fortelle samme historien som er blitt fortalt repetitivt i 75 år. Opplysningene om foredraget brukte ordet – Nasjonal Samlings brukav Stiklestad – mens Venneforeningens hjemmeside brukte ordet misbruk. Og hvorfor måtte han reise helt til Roma for å fortelle oss den gamle versjonen på nytt? – Heldigvis: han hadde en akademisk tilnærmelse til saken, og kjernen i foredraget var problemet med den nedgravde «Stiklestad-bautaen» som ble tippet i en grøft av sinte «gode nordmenn» i 1945.

I ettertid ser jeg at jeg kunne ha spart meg reisestrabasene til Roma, for jeg ville ha fått samme utbytte av å lese om Stiklestad-bautaen/NS-bautaen/Nazibautaen/Rasmussen-bautaen på Wikipedia. Men, jeg hadde en voucher på en gratis reise med KLM etter at flyet mitt fra Hamburg for et år siden ble 5 timer forsinket, og jeg måtte bruke voucheren før den utløp. Dessuten ville jeg med et siste besøk i Roma (tror jeg) – besøke Birgittaklosteret. Så der satt jeg da – i Det danske institutt i Roma, og fikk oppdatert problemene med denne bautaen som fortsatt ligger nedgravd på Stiklestad.

Men – vi fikk se et «hemmelig» bilde av en del av bautaen, som gjorde reisen til Roma verdt å ta. Bildet var blitt knipset etter mørkets frembrudd, sa foredragsholderen. De hadde spadd av torva og tatt bildet akkurat der bautaen brakk i to da den ble veltet. Vi kunne se hvordan Solkorset var blitt hakket av steinen, vi kunne se bruddet rett under Solkorset, og vi kunne se at linjene fra Sivles dikt om Tord Foleson fremdeles stod der, som om de var blitt meislet inn dagen før:

Mannen kan siga

Men merket det må

I Norig si jord

Som på Stiklestad stå.

Vidkun Quisling vokste opp i prestegården ved Gjerpen kirke i Skien, hvor faren var prest, prost og lokalhistoriker. Denne store steinkirken fra Middelalderen har et stort solkors i hver gavl av samme stein som kirken er bygd av. Årsaken er nok at i nærheten finnes et av Norges mest betydningsfulle og best bevarte helleristningsfunn, Fossum – med avbildning av flere vikingskip og flere skjold med korsmerke som har samme utforming som Solkorset. Quisling vokste opp med dette gamle, kristne symbolet til daglig skue: Korset i ringen/evighetssymbolet = Kristus til evig tid.

Mens jeg bor på Birgittaklosteret i Roma, blir jeg hele tiden minnet på Solkorset, for Birgitta-søstrene bruker Solkorset til å holde hodelinet på plass. Jeg regner med at de har båret Solkorset med Jesu fem sårmerker på – på hodet sitt, helt siden 1300-tallet.

Med sin bakgrunn i nødhjelpsarbeidet i kjølvannet av kommunismens  vandalisme i Russland og Ukraina, en ideologi som av antikommunister ble ansett som Antikrist i graverende grad, er det lett å forstå at Solkorset ble bumerket for Quislings antikommunistiske bevegelse: Nasjonal Samling. Og det er vel fra dette samtidige punktet en bør prøve en tilnærming til å forstå utgangspunktet for motivasjonen til Nasjonal Samling – ikke i det kranke lys av etterpåklokskapen. Det er nok der folket som engasjerer seg på Stiklestad bør begynne, hvis de vil sette opp igjen denne bautaen. Dessverre ble relieffet som fremstilte Olavs død, på grunn av tidsnød, satt opp i gips – inntil videre, og dette flotte relieffet ble knust av de sinte «gode nordmenn» i 1945.  Prof. Rasmussen, som hadde utformet anlegget med 9 meter høy obelisk i stein fra Vågå, Olavs dødsscene i relieff og trappeanlegget, levde helt til 1965. Han må ha hatt en hard tid etter krigen, da alle «gode nordmenn» som hadde sittet på gjerdet under krigen, hoppet ned fra gjerdet og skulle ta del i seieren.  

Det mest interessante mens foredraget i Roma gikk sin gang, var publikums reaksjon da foredragsholderen viste bildet de hadde tatt «etter mørkets frembrudd» – i 2007, og han viste hvordan Solkorset var blitt meislet bort, og at bautaen er brukket rett under Solkorset: «Publikum  humrer og ler.» står det i mine notater fra foredraget. Ja – humrer… ikke bare ler. Og dette var ikke hvilket som helst publikum, det bør man merke seg. Publikum bestod av stort sett akademiske og kirkelige pensjonister på høyt nivå: professorer og biskoper bl.a. Jeg opplevde den humrende latteren som et ekko av «de gode nordmenn» som gjorde sin «krigsinnsats» med å velte og begrave prof. Rasmussens flotte anlegg, en slags fornøyd reaksjon der forsamlingen hygget seg med at de hørte til – og hører til – på «rette siden» 75 år etter. Men mer om det i min kommende bok! Der skal jeg også ta inn bildet jeg tok av Solkorset, dette gamle kristne symbolet, i en av hvelvingene i St.Nicholas-kirken i Myra i Tyrkia, mens jeg skrev librettoen til oratoriet Olav den Helliges dåp – høsten 2012.

Glærum, Alle sjelers dag – 2. november – 2019.

Dordi Skuggevik

Bjørnson dukket opp både i Roma, Paris og Rouen mens jeg skrev boka som kom ut til Olsòk: Haustferd i Europa. Olav den Helliges 1000 år. Bjørnsons brev kom også ut av Internet – med hans diverse adresser. Jeg hadde ikke visst at Bjørnson tilbragte 10 år i Italia – fordelt på flere opphold. Jeg hadde ikke visst at han talte, skrev og leste flytende italiensk! Jeg hadde ikke visst at hans skuespill ble så populære i Italia! Når han ankom Roma med sine – ble det stor ståhei! – stod det å lese. Han holdt hoff på Caffe` Greco, stod det.

Når jeg reiser denne uken til Roma, har jeg tenkt at jeg skal sitte omtrent hele tiden på Bjørnsons stamkafé, se på folkene i kaféen og på dem ute i gaten – og også skue opp mot den franske kirken i Roma: Trinité des Monts, som de franske sier og skriver – der jeg i 2002 var med i Nidaros domkor da vi sang både messe og konsert i denne kirken – og holdt stor fest i prestegården etterpå med lasset av røkelaks som den norske ambassadrise bragte med til selskapet. Vi forlot Patrick i prestegården uten å ha tid til å rydde etter oss idet vi løp for å rekke siste bussen til der vi bodde. Men – den franske sogneprest i Trinité des Monts – Patrick, som nå arbeider i Troskongregasjonen i Vatikanet – han tilgav oss, fordi  han mesket seg med norsk røkelaks i lange tider etterpå, sa han.

Det blir travelt i Roma denne uken, merkelig nok. Så siste dagen kaster jeg meg i en taxi for å ta formiddagskaffen på Bjørnsons stamkafé.

Etter at jeg har gått omkring og sett på bildene av alle berømthetene som i snart 250 år har frekventert denne kaféen – også Bjørnson og Undset m.fl., setter jeg meg inntil veggen i den litt trange passasjen som leder inn til den store salongen bakerst i kaféen, der det denne dagen er tomt, og der det leder en dør ut til parallellgaten til Via Condotti hvor hovedinngangen er, og som leder opp til Spanskeplassen og Spansketrappen der Trinité dei Monti troner på toppen.

Plutselig kommer det en mann med TV-kamera, en mann med mikrofon i ene hånden og en mann i grå dress som tydeligvis må være innehaveren. Han skal visst bli intervjuet i forbindelse med at denne kaféen fyller 250 år i 2020 – grunnlagt i 1770. Den har beholdt interiøret og kelnernes sjaketter med svart tversover i alle de år.

Herrene inntar posisjon ved siden av meg i den trange passasjen, og later hele tiden som om det ikke sitter noen på stolen hvor jeg sitter, enda jeg med min størrelse er vanskelig å overse. Innehaveren i grå dress står med sin venstre side foran mitt høyre kne. Han med mikrofonen har baksiden mot mitt venstre kne, og kameramannen står innenfor der. Heldigvis skjuler intervjueren meg – så jeg forstyrrer ikke det som skal bli filmen. Kelneren kommer diskret og setter aprikosterten og cappucinoen min foran meg. Jeg passer godt på så ikke kakegaffelen skal klinke og klanke mot asjetten, og setter kaffekoppen forsiktig ned på fatet, så det ikke skal forstyrre seansen. Jeg undrer meg veldig på hvorfor de skulle trenge seg sammen mellom meg og veggen i denne trange passasjen, når hele salongen innenfor er ledig – med flygel og ellers et rikholdig interiør.

Så er de ferdig. De sprer seg litt. Jeg rekker opp hånden og sier med et smil – La Norvegia! Sono da Norvegia! Da bryter det ut en skikkelig happening: mannen i grå dress slenger seg ned på stolen på andre siden av mitt lille, runde bord og roper: – Min kone er liten og har mørkt hår – men hun stammer fra Normandie! Hun har hele slektstreet sitt fra Normandie helt tilbake til på 800-tallet på veggen hjemme! Hun stammer fra Ragnar Lodbrok! Kjenner du til Ragnar Lodbrok?!

At jeg skulle gå meg på Ragnar Lodbrok her inne på Bjørnsons stamkafé i Roma, hadde jeg aldri forestilt meg. Det var han som rett og slett satte Harald Hårfagres sønn Håkon den Gode på kneet til Englands konge Adalstein – uten å vente på at Englandskongen kanskje skulle avslå å knesette og ta til fostring Norges Kong Haralds sønn. Etterpå hadde Ragnar Lodbrok for seg litt av hvert i Normandie og Rouen, kan en se i annalene – og han har også skaffet seg etterkommere som nå driver Bjørnsons stamkafé her i Roma – forsyne meg!

Ja, du kjenner vel til de normanniske koloniseringene på Sicilia og i Syd-Italia? fortsetter Caffe´ Greco’s innehaver. Ja, det har jeg godt kjennskap til. Historien får en ny gjennomgang – og så kommer normannerinnen som ikke er så liten av vekst som jeg har forstilt meg, og som nå er blitt en del grå i det svarte håret sitt.

Jeg forteller at jeg har nettopp gitt ut en bok om Olav den Helliges dåp i Rouen i 1014, og 1000-årsjubileet for denne begivenheten i 2014 – og i boken er Caffe´Greco nevnt, sier jeg. Begeistringen står i taket, og jeg lover å sende et eksemplar av boken, med henvisning til siden der kaféen er nevnt. Innehaveren skriver adressen ned på en lapp – og det er derfor jeg nå vet hvor apostrofen i navnet skal stå: CAFFE` GRECO! Det er bare det, at innhaveren skriver aksenten andre veien… men – den skal i alle fall stå litt etter e-en: e ` eller e´… Ellers står aksenten rett over e-en i turistbrosjyrene. Det er i alle fall feil. Til og med på dørstokken inn fra Via Condotti – er aksenten plassert etter e-en.

Aprikosterten og cappucinoen koster 200 kroner på Antico Caffe` Greco, til opplysning. Det var det da virkelig verdt denne dagen!

Hjemme på Glærum, 28.okt. – 2019.

Dordi Skuggevik

Alle kloster har en inntektskilde. Birgitta-ordenens kloster driver gjestehus. Jeg har bodd på flere av dem: Trondheim, Vadstena i Sverige, Falun i Sverige – nå også i moderhuset i Roma.

Jeg pleier å bo på Birgitta-klosteret på Tiller når jeg er i Trondheim. For 500 kr får du et fint rom med eget bad og frokost, og ellers billig og veltillaget lunsj og middag, hvis du ønsker. Av og til ber jeg sammen slekt og venner i Trondheim for middag på klosterets spisesal og samvær i den fine stuen etterpå. Bilen kan parkeres i gaten ved klosteret, og det går direktebuss fra hjørnet inn til byen. Jeg som er «busk-katolikk» d.v.s. katolikk som bor langt fra alle katolske kirker, jeg setter også stor pris på å kunne gå til morgenmessen hver dag i den nydelige klosterkirken.

Under Olavsfestdagene i Roma nå, medio oktober – 2019, fikk jeg ikke plass de første par nettene i Birgitta-klosteret, men det ble fem netter der på slutten av oppholdet. Det var svært interessant å bo på ordenens moderhus. Ordenen er jo nå størst i India og i Mexico, men moderhuset i Roma bærer fremdeles preg av sitt nordiske opphav, og de første dagene var spisesalen fylt av et finsk reiseselskap. De var ikke katolikker, for de snakket høymælt og lystig ved alle måltider og var aldri å se i klosterkirken. Så – det går utmerket an å bo der, om en ikke er katolikk. De fleste måltidene spiste jeg sammen med klosterpresten fra Malta, som har vært tilknyttet klosteret i over 30 år. Han hadde også vært i Trondheim, fortalte han – som tolk mellom søstrene og arkitekten da Birgitta-klosteret på Tiller skulle bygges. Det var mai – og det snødde, sa han. Presten og jeg var enige om at både på Tiller og i Roma er klosterkjøkkenene ganske like og begge er av høy kulinarisk kvalitet – enkel basismat, men fantastisk frisk og veltillaget. Siste kvelden inviterte jeg to venninner som også var i Roma, og med en flaske Chianti Ruffino Rosso, hadde de intet å klage over av det som klosterkjøkkenet serverte! Tvert imot.

Venninnene Ellen og Randi hadde da først vært med i den intenst dekorerte renaissanse/barokk-klosterkirken på en festvesper med David-salmer og fremvisning av Det hellige legeme, og deretter fikk vi alle tre være med den unge finske søster Marja-Lisa fra Østerbotten – opp for å besøke Sankta Birgittas rom fra da hun som grunnlegger bodde her på 1300-tallet. (Hun overlevde Svartedauen!) Det ble en uventet sterk opplevelse. Både tak og vegger er rikt dekorert med rosemaling fra Dalarne i Sverige. Vi kunne se både hennes ene hofteskål, hennes ene ryggvirvel og enda et ben – samt en del av kroppen til Birgittas datter – den hellige Kristina, som hjalp moren, og som videreførte henne oppdrag og verk. Det kom plutselig på en, det hele, å stå her i soverommet til Sankta Birgitta – hvor hun døde  – og at alle disse benrelikviene liksom så helt dagligdags stod i vinduskarm og på hyller. Marja-Lisa fortalte så hverdagslig og tilforlatelig om dem, og hun fortalte at da Sankta Birgitta døde, kjørte de henne i kiste på slede – med hest, over Alpene, for hun skulle hjem til Sverige! Da de kom til Østersjøens bredd, var Østersjøen dekket av råtten våris, og de måtte vente i 3 måneder før de kunne krysse over til Skåne med båt. Men hjem kom hun!

For noen år siden stod jeg i klostermuseet i Vadstena og så på en kiste som jeg forstod hadde en spesiell historie – og det var kisten de hadde fraktet Sankta Birgittas legeme i – hjem til Sverige. Jeg kunne nesten ikke tro det! En må nå spørre seg om hvorfor de ikke sendte kisten med båt fra Roma til Sverige den gangen – hvorfor legge ut med hest og slede over Alpene med fare for snøstorm og ras i Alpedalene?!

Jeg tar det som en selvfølge at benrelikviene ble sendt ned igjen til Roma fra Sverige, etter at naturens gang hadde befridd knoklene fra kjødet. Restene av Sankta Birgittas legeme ligger idag i et relikvieskrin i Uppsala Domkyrka. Der har protestantene i Den svenska kyrkan satt inn relikviene av både henne, nasjonalhelgenen Sankt Erik og et par til bak smijernsgitteret i et sidekapell. Jeg så det da jeg var på turné her med ungdomskoret i Vilnius-katedralen i 1991. Så – svenske protestanter frykter ikke helgener! Kanskje kan Norge også driste seg til å ta Sankt Olavs legeme opp fra kjelleren igjen!?

Birgittahuset i Roma hadde Karmelittene som beboere en stund, men så kom den sykelige svenske USA-emigranten Elisabeth Hesselblad fra Falun på besøk til Roma, invitert på Roma-tur av italienske venner i USA. Kort fortalt klarte hun å fornye Birgittaordenen, ta over igjen Birgittahuset i Roma og få fart på hele organisasjonen. Hun ble for det helgenkåret av Den katolske kirken på den 4.juni – 2016, og hun står til venstre innenfor kirkedøren på et maleri og ser alvorlig på oss når vi kommer inn i Birgittahusets kirke i Roma.

Etter besøket i Sankta Birgittas to rom, hvor vi har signert gjesteboken, og lagt et tilskudd til bevaringen av rommene på en bøsse ved gjesteboken, tar jeg Ellen og Randi med til den vakre salongen hvor gjestene kan oppholde seg blant gamle vakre møbler, et gammelt men velstemt Zimmerman-flygel og bilder fra besøk av den svenske kongefamilien. Salongen har innebygd balkong med utsikt over Piazza Farnese og til Palazzo Farnese hvor en akt av operaen Tosca finner sted, men som idag huser Frankrikes ambassade i Italia, og hvor selveste Michelangelo tegnet og overvåket arbeidet med de siste omfarene på toppen av bygningen.  Rett ved salongen er det en liten TV-stue.

Så går vi opp til den deilige takterrassen som gjestene også kan bruke. Der sitter vi og ser på de fantastiske oppvisningene til de store flokkene av stær og taksvaler som tar noen runder over Romas tak før de fortsetter sydover til vinteroppholdets steder.

Birgittahuset i Roma ligger svært sentralt. Her er det få skritt til Campo de’ Fiori og videre til Piazza Navona, og det er en snarvei over til Ponte Sisto – brua som fører rett over i Trastevere. Taxi kommer her på 3 min. etter at den er bestilt i resepsjonen.

Et døgn på rom med eget bad og med frokost koster her ca. 1000 kr. Vil en også spise lunsj og middag her, får man 3-retters servert for 25 € pr. måltid. Roma kan jo være kompakt, intens og direkte pågående, så etter noen dager, kan det være kjekt å være «hjemme» med sitt «Roma-koma» en ettermiddag/kveld/formiddag – eller hvor lenge en nå synes det er nødvendig med en pause. For her er en «hjemme»!

Opphold på Birgittahuset anbefales både for troende og for nyhedninger. Men, en bør huske på at mange som bor på klostergjestehus er kommet for å søke stillhet fra sin hverdag. Det bør en ta hensyn til. Slik tok det et par dager før jeg oppløftet min røst og snakket til klosterpresten der vi bare var tosammen på lunsjen i spisesalen.

Da kan du bare google: Casa di Santa Brigida, Roma.

piazzafarnese@brigidine.org

Du kan skrive på norsk.

God tur!

Glærum, 27.okt. 2019.

Dordi Skuggevik